4.1. Organisasjonenes arbeidsmåter


4.1. Organisasjonenes arbeidsmåter

Generelt har organisasjonene få muligheter til å utøve formell beslutningsmakt. De sitter i veldig få statlige råd og utvalg. Unntakene her er særlig MiRA-Senteret og Krisesentersekretariatet, som har en viss utvalgsrepresentasjon. Videre er noen av organisasjonene med i høringsrunder som departementene gjennomfører, og disse kan påvirke gjennom sine uttalelser. Dette gjelder spesielt Krisesentersekretariatet, Islamsk Kvinnegruppe Norge, MiRA-Senteret, ORKIS, PMV, HRS og SEIF. Enkelte organisasjoner blir også invitert til spesielle høringer i Stortinget. Samlet sett fremstår imidlertid den formelle muligheten til innflytelse som begrenset, samtidig som organisasjonene heller velger å bruke andre kanaler inn til myndigheter og politiske beslutningstakere. Av langt viktigere betydning for organisasjonenes muligheter til påvirkning er formell og uformell kontakt med enkelte statsråder, politiske partier i Stortinget, komiteer i Stortinget og enkelte stortingsrepresentanter. I gjennomgangen av organisasjonene blir ikke Somalisk kvinneforening nevnt spesielt, da foreningen har et tett samarbeid med PMV. PMV presenteres nærmere nedenfor.

Afrikan Youth in Norway (AYN) arbeider for å støtte brukere i sin egen målgruppe, og for å påvirke politiske beslutninger. Slik forteller informanten om organisasjonens arbeid:

Vi jobber politisk, men ikke partipolitisk. Ungdommer har mulighet til å påvirke. Vi har tatt opp språkdebatten; det er en politisk aktivitet. AYN har stilt på høringer og levert forslag til ulike meldinger. [...]. Vi jobber veldig bevisst for å påvirke samfunnet.

I tillegg til å delta på muntlige høringer, har AYN levert skriftlige uttalelser i forbindelse med offentlige meldinger. AYN har vært på Stortinget i forbindelse med en høring i tilknytning til et Dokument 8-forslag, og har presentert seg for medlemmene av Kommunalkomiteen og for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. AYN har selv skrevet brev og bedt om slike møter. Organisasjonen har også bedt om møter med flere ministere, men har så langt ikke fått gjennomslag for dette. ”Så det er hele tiden vi som må ta initiativet. Vi må være pågående og få møtetid. Spesielt når det gjelder Stortinget, komiteene og statsråder”, formidler informanten, som også forteller at møter med én type aktør gjerne medfører invitasjoner i etterkant fra andre typer av aktører. Tidligere har organisasjonen deltatt i ulike arbeids- og referansegrupper, blant annet en gruppe om hvordan politiet kan håndtere konflikter mellom ungdom og politi. Fordi ungdom er i arbeid eller utdanning på dagtid, er det vanskelig for AYN å avsette tid og ressurser til alt organisasjonen blir spurt om å delta i. Informanten fremhever at hvis myndighetene og andre legger til rette for deltakelse av ungdom, så har AYN en reell mulighet til å ha innflytelse på politikken. I likhet med andre organisasjoner, har AYN blandete erfaringer i forhold til hvor lydhøre myndighetene er: ”Vi blir hørt, men det er ikke alltid vi blir tatt hensyn til”, formidler informanten, som også mener at AYNs innsats i forhold til å redusere medias og folks bruk av rasistiske ord og uttrykk har hatt effekter. ”Å være med å påvirke folks forståelse er viktig i forhold til endring”, påpeker informanten.

Foreningen Fadime (FF) er en ganske ny organisasjon som ble offentlig kjent i 2002. Den ønsker å være en pådriver overfor politikere, både for å få i gang tiltak og i forhold til lovendringer. Foreningen har hatt en sentral rolle i iverksettingen av to av tiltakene i regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse: en skolekampanje og en informasjonskampanje på Gardermoen.[25] Lederen av FF synes klart å ha stor tillit hos bevilgende myndigheter. En ekspedisjonssjef i Barne- og familiedepartementet skal i følge Dagsavisen ha uttalt at ”Saynab ville fått tildelt midler til prosjektet uansett. Vi må bruke alle krefter som finnes, og hun er et kjent ansikt”.[26] Foreningen har tett kontakt med flere aktører på høyt politisk nivå:

Vi har hatt en del kontakt med politikere i sommer, men også tidligere. Vi har hatt mest kontakt med BFD og Justisdepartementet [...]. Mange av dem [politikere] har truffet jenter som er på rømmen. Vi har vært på kontorene deres med jenter som er i krisesituasjoner, for å få dem til å forstå.

Etter en kronikk i VG har også foreningen blitt invitert til et møte med utdanningsministeren. I tillegg til formelle møter med ministere, har foreningen hatt uformell kontakt med høytstående politikere. I denne kontakten inngår uformelle møter med representanter for den øverste politiske ledelsen i et departement. Lederen i foreningen har både tidligere og i år 2002 hatt en sentral rolle i medias formidling av problemstillinger knyttet til omskjæring. Gjennom deltakelse i TV2s program ”Rikets tilstand” bidro lederen til å skape politisk oppmerksomhet omkring denne problematikken. Flere informanter i mitt forskningsprosjekt mener at unge kvinners deltakelse i programmer i TV2 var en direkte årsak til at regjeringen laget en handlingsplan mot kjønnslemlestelse.

Foreningen Fadime opplever at den får gjennomslag hos politikerne. Informanten uttaler at ”hvis vi kommer med konkrete ting, så er de villige til å prøve det” og at ”jeg vet konkret at Foreningen Fadime har hatt innflytelse”. Selve ideen om en informasjonskampanje mot kjønnslemlestelse kom fra FF, og foreningen ble altså tildelt statlige midler for å gjennomføre den: ”Vi kom med et konkret forslag om å dele ut informasjon på Gardermoen. Vi ville vise foreldrene at Regjeringen følger med, og vise ungdommer at det finnes hjelp”, uttaler informanten.[27] Likevel er det ikke slik at foreningen får gjennomslag for alle sine forslag: ”Det finnes andre ting som vi ville, som ikke er så populære. For eksempel ville vi ha en lovendring slik at alle jenter, uansett hudfarge og religion, får en helsesjekk i grunnskolen for å kartlegge omskjæring”. En slik undersøkelse ble foreslått i Stortinget av en av Fremskrittspartiets representanter, men ble ikke vedtatt.[28] Foreningen Fadime har også drevet lobbyvirksomhet for å få til offentlig påtale i saker om kjønnslemlestelse og tvangsekteskap.

Foreningen for somaliske kvinner og barn (FSKB) skrev i mai 2002 et brev til statsministeren og de tre ministrene i Barne- og familiedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Justisdepartementet om regjeringens innsats mot omskjæring av jenter.[29] I brevet stiller FSKB seg positiv til at regjeringen arbeider mot omskjæring og til flere av tiltakene som er foreslått på området. Foreningen er imidlertid kritisk til to av de foreslåtte 33 tiltakene: skolekampanje og informasjonskampanje på Gardermoen, samt til de personene som er valgt til å gjennomføre disse kampanjene. Denne kritikken deles av flere av mine informanter, og ikke bare av representanter for somaliske kvinneorganisasjoner. For eksempel sier en informant:

Når man setter i gang en kampanje, må man alltid tenke på konsekvensene. Er det mer å tape enn å høste? Dette må man tenke på. Vi er somaliere, og respekt hos oss ligger i familiehierarkiet. Man må tenke på hvem det er som har makt og innflytelse. Regjeringen og jentene velger for aggressive metoder.

I sitt brev fremhever FSKB videre at den fremste målgruppen for tiltak bør være ”tanter, mødre og bestemødre”, og foreningen stiller seg negativ til ”den aggressive og lite dialogorienterte metoden regjeringen ser ut til å støtte”. Gjennom brevet fikk FSKB til et møte med statsråd Laila Dåvøy i juni 2002. Foreningen ble også invitert til å møte statssekretærer fra tre departementer i august samme år. I likhet med Foreningen Fadimes virksomhet viser dette eksempelet at minoritetskvinner gjennom sine organisasjoner evner å få til møter på høyt politisk nivå, og at myndighetene uttrykker interesse for å lytte til synspunkter hos målgruppen for tiltak.

Allikevel opplever både representanter for FSKB og brukere ved Ressurssenter for somaliske kvinner at myndighetene ikke tar inn over seg de synspunkter som fremkommer på slike møter. Informanter fra disse to organisasjonene opplever det som at de har svært lite eller ingen innflytelse på utformingen og iverksettingen av offentlig politikk mot kjønnslemlestelse. At kritikken av de to tiltakene ikke har ført til endringer i regjeringens politikk, formidles av flere aktører på feltet. ”Tiltakene gikk som planlagt, uten at vi fikk noen tilbakemelding”, uttaler en informant. En annen informant uttaler:

Vi føler at politikerne tar side. At det blir viktigst å komme først til politikerne. Kadra kom, men vi har jobbet mot omskjæring i mange år i Norge. Vi føler at man lager konflikter mellom foreldre og barn. De vokser opp i en annen kultur enn oss, og vi prøver å forstå hverandre. Men ved å fokusere på problemer og gå ut i avisen, lager man problemer mellom foreldre og barn. Politikerne støtter bare ungene, og de glemmer foreldrene. Politikerne må være forbilder slik at man kan tro på det de sier. De må ikke snakke med to tunger på en gang.

FSKB har altså søkt å påvirke politikken gjennom brev og møter, men har etter eget utsagn ikke fått gjennomslag for sine synspunkter.

Human Rights Service (HRS) har et ønske om å påvirke politiske beslutninger, og er særlig opptatt av å utvikle problemoppfatninger og løsningsalternativer. ”Vi vil profesjonalisere oss på kunnskapsoppbygging og informasjonsvirksomhet. Vi er ikke en hjelpeorganisasjon”, formidler informanten, som også påpeker at menneskerettigheter og kvinner er sentrale perspektiver for arbeidet. ”Integrer mor, så er 2/3 av jobben gjort. Det må satses på feminin integrering”, fremhever informanten. I sitt arbeid satser HRS blant annet på å bygge opp et nettverk av unge jenter og en ressursgruppe av forskere og andre fagpersoner. HRS benyttes som høringsinstans av Stortinget, departementer og Oslo kommune. HRS er en partipolitisk uavhengig organisasjon, og driver lobbyvirksomhet overfor flere politiske partier.[30] Det ser imidlertid ut til at HRS først og fremst finner lydhørhet hos Fremskrittspartiet, selv om også andre partier i stor utstrekning synes å lytte til det organisasjonen har å si. Organisasjonen har bl.a. valgt å la Fremskrittspartiets Ungdom betale for første gangs trykking av brosjyren Kan du bli tvangsgiftet? ”Vi har ikke økonomi til å lage brosjyrene selv”, sier min informant.[31] I forhandlinger med regjeringen om revidert nasjonalbudsjett for 2002, krevde Fremskrittspartiet at HRS skulle tildeles 0,5 millioner kroner, og fikk gjennomslag for dette hos samtlige regjeringspartier.[32] Videre har HRS fått gjennomslag og støtte fra FrP og andre, herunder representanter fra Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, for flere politiske initiativer, f.eks. for sitt innspill om at fullbyrdet tvangsekteskap skal sidestilles med voldtekt.[33] HRS har både bedt om og fått møter med flere partier på Stortinget, bl.a. for å ta opp det nevnte initiativet om å definere tvangsekteskap som voldtekt. HRS har også vært på interne møter i flere partier for å holde foredrag og formidle synspunkter. Blant annet har organisasjonen hatt møter med sentrale politikere i Sosialistisk Venstreparti, Arbeidepartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet. ”Vi følger med på hva partiene sier, og prøver å påvirke dem”, formidler informanten.

Sammen med unge kvinner med minoritetsbakgrunn har ledelsen i HRS hatt møter med flere statsråder i ulike departementer. En enkelt statsråd skal ha tatt initiativ til at flere statsråder fikk møte organisasjonen. Det at HRS blir invitert til møter og kontaktes av statsråder vitner om at organisasjonen får gehør hos de øverste politiske myndigheter. Videre har også Kommunalkomiteen på Stortinget kontaktet HRS og bedt om en høringsuttalelse. Informanten fra HRS mener at det er lett å få adgang til ministere, og ser dette som et positivt trekk ved det norske systemet: ”I Norge kan Gud og hvermann få aksess hvis man har noe å formidle. Det er bare å be om et møte”, uttaler hun. Dette i kontrast til andre land, påpeker informanten, hvor man ikke har den samme lette adgangen til politikere på toppnivå. Organisasjonen bruker også andre strategier for å få gjennomslag hos politikere. Blant annet har HRS sendt et brev til flere ministere om forslag til tiltak etter drapet på Anooshe Ghulam i Norge. HRS har også i brevs form bedt helseministeren om å etablere et statlig tilbud om operasjon av jomfruhinner.[34] Videre bruker HRS media strategisk, og har bl.a. arrangert en pressekonferanse som lanserer lovforslag knyttet til tvangsekteskap.[35] Når det gjelder den nevnte brosjyren mot tvangsekteskap, ble HRS selv kontaktet av media og opplevde å få oppslag både i presse og fjernsyn.[36]

Selv om mesteparten av arbeidet til Islamsk Kvinnegruppe Norge (IKN) ikke er profilert mot offentlige myndigheter, har organisasjonen et klart ønske om å påvirke politiske beslutninger: ”Uten reell innflytelse blir vi et kaffeslabberas for minoritetskvinner”, sier informanten. IKN er formell høringsinstans for flere departementer, og var blant annet representert i en referansegruppe for den nasjonale dialogkonferansen om integrering som ble arrangert av statlige myndigheter i august 2002. Organisasjonen deltar i referansegrupper i tilknytning til det statlige OK-prosjektet og Utlendingslovutvalget. For å påvirke offentlig politikk, skrev IKN i 2002 et brev til seks ulike departementer om imamer, hvor organisasjonen ba om at det må stilles krav til dokumenterte kvalifikasjoner for imamer som arbeider i Norge. ”Vi jobber for å få til endring i moskeene. Vi vil være vaktbikkjer for å se til at de oppfører seg ordentlig og gir den kunnskap som kvinner trenger”, formidler informanten. IKN har mottatt svarbrev fra noen av adressatene, og ”tilbakemeldingen... går på at det er godt ivaretatt i det norske systemet”. IKN har også sendt e-post til flere partiledere om samme sak, men har ikke fått svar fra disse. Informanten mener at myndighetene bør sette i verk en granskning av imamenes utdanning og formelle kvalifikasjoner, og hadde gjerne sett at IKN ble invitert til et møte om saken.

Informanten formidler et generelt ønske om at IKN skal bli invitert oftere: ”Vi får jo ikke noen innflytelse før vi blir invitert oftere, men vi kan jo ikke invitere oss selv”. Organisasjonen føler seg også forbigått i et konkret tilfelle hvor man ikke ble invitert til en høring om tilskudd til landsdekkende innvandrerorganisasjoner. IKN har videre vært på møte med en statsråd, men informanten mener at IKN ved denne anledningen ikke ble hørt og at andre aktører fikk dominere møtet:

Formålet med møtet med statsråden var dialog. Hensikten var å få til dialog i innvandrermiljøene. Men det var ikke noe dialog på møtet!

Videre formidler informanten at IKNs Kvinnebladet, som sendes til en rekke ulike aktører, ”er en kanal for påvirkning”. Organisasjonen driver også med informasjonsformidling overfor ulike aktører. Selv om IKN ønsker at myndighetene skal høre mer på dem, erkjennes det også at IKN har en viss innflytelse: ”Vi blir litt overrasket når vi blir hørt. Jeg vet at ting har blitt annerledes fordi vi er med”, påpeker informanten, som også har tro på at IKN har hatt innflytelse i forhold til statlige tiltak mot tvangsekteskap:

Da tenker jeg på regler som kom etterpå. Vi hadde en del utsagn, og vi kunne kjenne dem igjen etterpå. [...]. Vi gjenkjente en del konkrete forslag. Om det har kommet fra rapporten vår [IKNs egen rapport om tvangsekteskap], er uklart. De kan jo ha kommet på det selv. Hvis de fant ting hos andre, kunne de godt ha hatt en kildehenvisning.

Krisesentersekretariatet (KS) har i løpet av de siste årene blitt mer bevisst på problemstillinger knyttet til kvinner med minoritetsbakgrunn. En av årsakene til dette er at minoritetskvinner er overrepresentert på krisesentrene i forhold til deres andel av den generelle befolkningen.[37] Et av kravene til KS er at myndighetene endrer den såkalte ”treårsregelen” om botid før innvilgelse av oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag for utenlandske kvinner som er i landet på grunn av familiegjenforening.[38] KS har også søkt midler fra Stiftelsen Helse og Rehabilitering til et prosjekt som har som formål å få minoritetskvinner inn i ‘norske’ kvinneorganisasjoner. KS presenterer seg selv som ”et bindeledd mellom krisesentrene og offentlige myndigheter”, og er opptatt av å utvikle strategier for å få temaet vold mot kvinner på den politiske dagsorden.[39] Ulike departementer bruker KS som høringsinstans, og i 2001 svarte sekretariatet på tre høringer. KS deltar også i flere offentlige utvalg, arbeidsgrupper og referansegrupper. Blant annet er KS representert i Kvinnevoldsutvalget og Kvinnevoldsforumet, og disse statlige aktørene har tatt opp minoritetskvinner som eget tema som følge av initiativ tatt av bl.a. KS. Flere politiske partier har bestilt innlegg fra KS til interne partimøter, og KS blir invitert til møter med regjeringspolitikere. KS driver i det hele tatt mye ekstern virksomhet rettet mot politikere og offentlige myndigheter på flere nivåer. Sekretariatet skriver brev, resolusjoner og rapporter, blant annet om utenlandske kvinner gift med norske menn.[40] KS driver aktiv lobbyvirksomhet overfor politiske partier på Stortinget og er ofte sitert i media. Min informant formidler at Krisesentersekretariatet blir hørt. I tillegg til at andre aktører på feltet refererer til høringsuttalelser fra KS, har KS blant annet fått gjennomslag for forslag til endring av lover og instrukser, deriblant en politiinstruks om familiekoordinatorer i hvert politidistrikt. Men innflytelsen er også begrenset, erkjenner informanten. I likhet med andre organisasjoner får ikke KS gjennomslag for alt, og har f.eks. ikke fått til endringer i den nevnte treårsregelen.

MiRA-Senteret (MiRA) ønsker å påvirke politiske beslutninger, og mener at minoritetskvinners virkelighet må bli en integrert del av den politiske dagsorden. Senteret fremhever at kjønnsdiskriminering og rasisme setter minoritetskvinner i en særskilt utsatt situasjon. Informanten ved MiRA-Senteret ser selve etableringen av organisasjonen som et viktig skritt for å kunne påvirke politiske beslutninger. MiRA-Senterets ledelse har vært og er representert i flere utvalg som berører minoritetskvinners interesser, f.eks. et utvalg nedsatt av Barne- og familiedepartementet som skulle gi innspill til Likestillingsloven, en undergruppe i Kvinnevoldsutvalget og Lovutvalg for etnisk diskriminering. Senterets leder er medlem av Rådet for Makt-og demokratiutredningen. MiRA-Senteret er også formell høringsinstans i saker som angår minoritetskvinner. ”Vi tar oppgaven veldig seriøst og bruker mye tid på å skrive høringsuttalelser”, uttaler informanten, som også mener at myndighetene tar senterets utspill seriøst. Likevel formidler informanten tvil om hvorvidt senteret har innflytelse gjennom slike uttalelser. ”Om politikerne hører på oss eller ikke gjennom høring, så er det en viktig funksjon: MiRA kan mobilisere en politisk opinion som gjør det viktig allikevel”, sier informanten. I enkelte saker blir MiRA-Senteret kontaktet direkte av politikere, men informanten mener også at senteret kunne blitt kontaktet oftere. Blant annet har den nåværende regjeringen tatt initiativ til dialogmøter hvor MiRA-Senteret har vært en sentral aktør. ”Selv om vi vet at lite kommer ut av det, gir de [politikerne] et signal om at det er viktig”, påpeker informanten. MiRA-Senteret driver en aktiv lobbyvirksomhet, og tar selv kontakt med politikere og inviterer dem til møter:

Vi har møter med de politiske partiene i Stortinget, med komiteer i Stortinget og partienes stortingsmedlemmer. [...]. Vi tar aktivt initiativ. Vi lager også masse skriftlig informasjon som sendes til Stortinget. Mange i Stortinget abonnerer på MiRA-magasinet. Mange spør oss om råd.

MiRA har hatt møter med Senterpartiet, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstrepart og Kristelig Folkeparti. ”I møtene tar vi opp situasjonen til MiRA-Senteret og konkrete saker. [...]. Vi lobber for å synliggjøre MiRA. Vi har hatt møter med alle partiene, unntatt Fremskrittspartiet”, sier informanten. MiRA-Senteret har kontakter med enkeltpolitikere i alle de nevnte partiene. ”Når noe skjer, kan vi ringe til dem. Vi har et bra samarbeid...”, forteller informanten. Politikere hører ofte på senteret, men informanten mener det er relativt sjelden at politikerne tar med seg saker videre og faktisk gjør noe. MiRA-Senteret har f.eks. i mange år arbeidet politisk for å endre den tidligere nevnte treårsregelen for oppholdstillatelse, men har hittil ikke sett resultater. Et annet punkt som MiRA-Senteret mener at myndighetene ikke er lydhøre nok i forhold til, er organisasjonens behov for ressurser. Senterets flagging av diskriminering i arbeidsmarkedet på grunn av hodeplagg er derimot et eksempel på en sak som MiRA har fått myndighetene til å ta opp. Videre har MiRA-Senterets kritikk av Likestillingssenteret medført interesse på regjeringsnivå, og MiRA-Senterets arbeid har i følge informanten hatt direkte innvirkning på at Likestillingsloven i fremtiden vil nevne minoritetskvinner spesielt. Informanten fremhever at MiRA har innflytelse først og fremst gjennom å sette saker på dagsorden.

Av hensyn til sine brukere har ORKIS bevisst valgt å ikke delta i den offentlige debatten om likestilling og undertrykking i minoritetsmiljøer. Men organisasjonen driver lobbyvirksomhet overfor departementer, politiske partier og Stortinget. ORKIS har f.eks. sendt et brev til politikere og Stortinget om behovet for egne kriseboliger for gutter. ORKIS har også hatt lukkede møter med offentlige myndigheter om dette. Vider har ORKIS sendt inn skriftlig materiale til Barne- og familiedepartementet som utdyper behovet. Det er ORKIS selv som har tatt initiativ til møter om denne saken. ORKIS arbeider også for å få etablert boliger til kjærestepar som lever i skjul og for å sikre økt tilgjengelighet til voldsalarmer. Organisasjonen har hatt møter med Barne- og familiedepartementet og byråkrater i Oslo kommune om dette. Arbeidet karakteriseres av informanten som både formelt og uformelt. Det er formelt når ORKIS lager skriftlige innspill, og mer uformelt når man ber om et møte, sier informanten, som mener at det er viktig å ta uformell kontakt først, og å ta utgangspunkt i en samarbeidsstrategi. Videre har ORKIS hatt møter med en statsråd om skolering av offentlige tjenestemenn. ”Vi har belyst denne problemstillingen, og så tar departementet det opp”, sier informanten. Videre har ”en del partier invitert seg selv hit... Andre partier vil også høre hva vi mener”, uttaler informanten. ORKIS har også blitt invitert til å fremlegge sitt syn hos ulike komiteer på Stortinget, i tillegg til at ORKIS er formell høringsinstans for flere departementer, Stortinget og Oslo kommune.

Et konkret eksempel på innflytelse er at ORKIS foreslo at det skulle opprettes en informasjonstelefon om tvangsekteskap. Etter mye jobbing frem og tilbake med politikere og Barne- og familiedepartementet ble forslaget vedtatt i Stortinget i 1997. Videre er ORKIS opptatt av at kvinner som går på norskopplæring skal få ‘kurspenger’ i stedet for ‘sosialhjelp’, og organisasjonen arbeider for at forsørgelsesplikten ved familiegjenforening skal gjeninnføres. ”Vi har fått høringer fra departementet om dette. Vi har hatt mange møter med stortingsrepresentanter som vil høre hva vi mener”, formidler informanten, som mener at ORKIS faktisk har politisk innflytelse:

Vi gjør det mulig for politikere og byråkrater å forstå hvordan situasjonen er. Vi sitter på mye informasjon. Men vi har ikke alltid tid til å dokumentere alt. Vi føler at vi blir hørt. Vi har et humanitært perspektiv og et prinsipp om nøytralitet som ligger til grunn for vårt arbeid. Vi har ikke noen egen interesse av religiøs eller politisk art. [...]. Men vi er ikke selv ute etter å få makt. Vi vil belyse problemstillinger.

Videre formidler informanten at ORKIS ønsker seg innflytelse også i forhold til politiske tiltak overfor menn fra ulike minoriteter:

Jeg tror vi har mye innflytelse [...]. Tvangsekteskap og generasjonskonflikter er vår tyngde. Der har vi mye innflytelse. Vi kan dokumentere ting gjennom våre brukere. Når det gjelder mannlige brukere, er det litt begrenset. Der har vi ikke den tyngde som vi selv ønsker.

En grunntanke for virksomheten ved PMV – Senter for helse, dialog og utvikling er at brukerne skal bygge opp egen selvtillit, øke sin interesse for medbestemmelse og selv ta beslutninger på områder de har kompetanse på. ”Alle våre prosjekter er utviklet etter behov meldt fra brukerne. De sammenfaller med ønsker fra myndighetene”, formidler informanten, som også sier at PMV ønsker å være en diskusjonspartner for offentlige myndigheter. ”Vi er ikke en organisasjon som står på barrikadene. Men vi har gode kontakter, og ser det som viktig å arbeide for innflytelse”, sier informanten. Et eksempel som viser at PMV oppnår gehør hos bevilgende myndigheter, er utviklingen av et prosjekt om sosial rehabilitering av straffedømte. Etter en lengre prosess hvor senteret har vært i dialog med Justisdepartementet og Sosialdepartementet, har prosjektet fått statlige midler. PMV er også formell høringsinstans for flere departementer, og på bakgrunn av sine uttalelser har senteret blitt invitert til å skrive et kapittel i den offentlige utredningen ”Det er bruk for alle”.[41] PMV er også nevnt spesielt i regjeringens nye handlingsplan for å øke deltakelsen i samfunnet for barn og unge med innvandrerbakgrunn. ”Vi har blitt hørt .... Folk begynner å kjenne vår arbeidsmetode [...] Handlingsplanen ble lansert her på PMV med en pressekonferanse”, forteller informanten. Offentlige myndigheter blir også invitert til PMV. Blant annet har Justisdepartementet deltatt i en diskusjon om ekteskap og skilsmisse blant pakistanske innvandrere. PMV jobber også med å utvikle nettverk, og har vært representert i ulike styringsgrupper.

Informanten ved PMV mener det generelt er vanskelig å si i hvilken grad man konkret får gjennomslag for synspunkter. Men en strategigruppe ved senteret som diskuterte hvordan det best kan arbeides mot omskjæring i Norge, kom frem til flere punkter som ble sendt til Barne- og familiedepartementet. Senere fant PMV igjen disse punktene i regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse. ”Jeg vet ikke om det kan ha kommet fra andre, eller direkte fra oss”, sier informanten, som også understreker at det somaliske miljøet støtter opp om helheten i handlingsplanen. I et konkret tilfelle mener informanten at media har spilt en avgjørende rolle for at PMV skal kunne ha innflytelse på iverksettingen av offentlig politikk. Før TV2s program om kjønnslemlestelse hadde PMV sendt inn en søknad til Barne- og familiedepartementet om midler til å arbeide med problemstillingen, men fikk avslag. ”Så kom TV2-programmet, og så, noen dager etterpå, fikk vi midlene allikevel. Vi hadde antakelig ikke fått midlene uten TV2”, sier informanten. Videre forteller informanten at ”vi var i kampens hete, og de somaliske kvinnene våknet. De er enige i å stoppe en slik tradisjon, men er ikke enige i måten det skjer på”. Den videre prosessen førte til at ønsket om medbestemmelse vokste frem hos brukerne: ”Jeg tror den kampen som kvinnene var gjennom, gjorde dem sterkere. Det er empowerment: når noen må ta grep om sin egen situasjon”. At myndighetene vurderer PMV som en seriøs og viktig aktør, illustreres ved at flere statsråder har vært på formelle besøk. ”Det er storartet. Slik kan vi skape forutsetninger for dialog”, uttaler informanten, som ønsker at politikere tar seg tid til andre former for samtaler enn ”markedsføring”. ”Å oppleve å bli hørt; jeg synes vi gjør det nå. De som jobber her, opplever å bli hørt”, hevder informanten.

Quo Vadis har arbeidet mye for å synliggjøre ufaglærte minoritetskvinner og få dem ut i arbeidslivet. I likhet med ORKIS er Quo Vadis opptatt av å beskytte sine brukere, og har valgt å holde en lav profil utad for å unngå å skape eventuelle problemer i forhold til de miljøene brukerne kommer fra. Quo Vadis legger vekt på språkopplæring og arbeidstrening som ramme for sin virksomhet. Men senteret har selv tatt initiativ til å ta opp saker som gjelder enkeltpersoner med høytstående politikere i regjeringen og på Stortinget. ”Vi har mye kontakt. Vi har vært på mange høringer i Stortinget, og på seminarer. Vi har hatt besøk av stortingsrepresentanter her”, formidler informanten. Quo Vadis blir også invitert til departementer og til møter med politikere i Oslo kommune. På grunnlag av sitt mål om å hjelpe innvandrerkvinner til å delta på arbeidsmarkedet, har Quo Vadis ved flere anledninger argumentert mot kontantstøtten. Informanten hevder at kontantstøtten i praksis gir innvandrerkvinner penger for ikke å bruke barnehage. Senteret argumenterer også for at det må innføres forsørgeransvar ved familiegjenforening, fordi det anses som ønskelig med et større press på innvandrerkvinner i forhold til deltakelse i arbeidsmarkedet. Videre har senteret argumentert for obligatorisk, tidsbegrenset norskundervisning for voksne, og for begrensninger på hvor lenge barn kan tas ut av skolen i forbindelse med reise til foreldres hjemland. Quo Vadis kjenner til at politikere har tatt med seg saker videre, men ”vet ikke hvor langt de er kommet. Det er både enkeltsaker og spørsmål i forhold til regelverk og praksis for innvandrere og flyktninger”, forteller informanten.

Ressurssenter for somaliske kvinner (RSK) er et relativt nystartet senter som ønsker å bli tatt med på råd av myndighetene. RSK vil selv jobbe for å bli mer synlig i offentligheten, slik at senteret kan øke muligheten for å bli kontaktet av andre aktører. RSK har hatt møter med en byråd i Oslo kommune, og ble invitert til 8. mars-frokost arrangert av Barne- og familiedepartementet i 2002. Flere av brukerne på RSK har vært involvert i en prosess som har resultert i skriving av et brev og innsamling av underskrifter til politiske myndigheter om tiltak mot kjønnslemlestelse. Målet var å få til en samtale med barne- og familieministeren. Informanten forklarer bakgrunnen for initiativet:

I omskjæringsdebatten føler kvinnene seg overkjørt. [...]. De føler seg usynliggjort i måten det blir gjort på. De prøver å mobilisere seg og få litt innflytelse. Kampanjen [myndighetenes] drives i strid med det de mener er viktig. Ressurspersoner har tatt initiativ til å gjøre noe med det.

Informanten forklarer videre at mens det lokale OK-prosjektet i Oslo har tillit hos brukerne ved senteret, møtes det nasjonale prosjektet med skepsis. I en dialog jeg selv hadde med brukere på senteret i juni 2002, kom det frem at noen av dem hadde vært tilstede på et møte med statsråden. På møtet fremla de somaliske kvinnene innvendinger mot statens informasjonskampanjer i skolen og på Gardermoen. De forteller at de selv tok initiativ til møtet, og at ”ingen har kommet til oss. De [myndighetene] har bare gått til de unge jentene”. Brukerne understreker likevel at de ønsker et samarbeidsforhold med myndighetene, og at de mener det er viktig å informere både voksne og barn i kampen mot omskjæring. Problemet oppleves mer å være hvordan informasjonstiltak skal iverksettes. Foreløpig har senteret jobbet utad i forhold til omskjæring, men overfor egne brukere fokuseres det også på spørsmål relatert til bolig, barn, skole, religion, vold og narkotika. Brukerne er oppgitt over at det er mye politisk fokus på omskjæring, mens de mener at det er lite fokus på arbeid, utdanning og bolig. ”Mange somaliske jenter og gutter får ikke jobb på grunn av navnet sitt. Hvorfor fokuserer man ikke på de som nekter å gi dem jobb?”, spør en bruker. Brukere på senteret forteller at de flere ganger har skrevet brev eller ringt til aviser, men at de har problemer med å bli hørt. Min samtale med brukerne etterlater et inntrykk av at kvinnene ved senteret har et stort behov for å bli hørt. Det kommer tydelig frem at brukerne har forventninger til hvordan samfunnet skal fungere i forhold til deltakelse og inkludering: ”Når Norge er demokratisk, må det ikke være en enveis tolkning”, uttaler en informant.

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) har som hovedmål å være en organisasjon som yter praktisk hjelp til sine brukere. I sitt arbeid har SEIF i følge informanten utviklet ”en markant kvinnepolitisk profil”, og organisasjonen arbeider overfor politiske myndigheter i forhold til temaer som vold, mishandling, rettssikkerhet, arrangerte ekteskap og omskjæring. I sitt arbeid opplever SEIF å få en del gjennomslag hos myndighetene: ”For å kunne ha makt og innflytelse, må du ha autoritet. Det har SEIF”, hevder informanten. SEIF henvender seg både skriftlig og muntlig til politikere og offentlige myndigheter. SEIF er formell høringsinstans for flere departementer, og har særlig nær kontakt med Barne- og familiedepartementet. Det er likevel sjelden at SEIF skriver høringer. ”Vi avstår ofte fra å svare. Det avsettes lite ressurser til det. Det er en prioritering”, formidler informanten. Organisasjonen er heller ikke så interessert i å være representert i offentlige utvalg. ”Vi skal være en uavhengig organisasjon. Vi skal ikke bli institusjonalisert og sitte på fanget til makten. Vi skal være uregjerlige og frittstående”, understrekes det. Organisasjonen har også et bevisst forhold til media: ”Vi bruker den fjerde statsmakt for å belyse problemstillinger og sette ting på dagsorden”. Et konkret mediaoppslag førte til at SEIF ble kontaktet av en stortingspolitiker om tvangsekteskap. Ifølge informanten holdt politikeren deretter et innlegg i Stortinget, og stortingsdebatten resulterte i regjeringens handlingsplan mot tvangsekteskap. ”Vi har vært pådriver fra den spede begynnelse”, hevder informanten. Samtidig er informanten bevisst på at også andre aktører kan ha påvirket den politiske prosessen i dette tilfellet, og uttaler at ”det kan hende at politikerne hadde fått signaler fra andre”. Blant annet nevner informanten at journalisten og HRS ansatte Hege Storhaug har skrevet bøker om emnet som politikerne kan ha lest.

På spørsmål om byråkrater og politikere er lydhøre overfor organisasjonen, svarer informanten at det i hvert fall ikke er lett å overse SEIF, fordi organisasjonen er stor, aktiv og har spisskompetanse:

Hvis vi blir hørt i dag, er det fordi vi er store, og ikke lett kan bli oversett. Myndighetene vet at vi har kunnskap. Det er et greit utgangspunkt. Å bli hørt må være basert på solid kunnskap.

SEIF har tatt opp en rekke saker med politikere, så som treårsregelen for opphold på selvstendig grunnlag, kjønnsbasert forfølgelse, arrangerte ekteskap, vold mot kvinner, samt barn som forsvinner fra obligatorisk norsk grunnskole. SEIF har deltatt på flere høringer i Stortinget, og har direkte kontakt med flere politikere. Som et konkret eksempel på innflytelse nevner informanten at SEIF mobiliserte kvinnelige politikere på Stortinget og fikk gjennomslag for at paragrafen som tillater unntak fra treårsregelen ved bl.a. mishandling ble en ”skal-paragraf”. Videre mener informanten at SEIF har vært en pådriver i forhold til å få satt kjønnsbasert forfølgelse som tema på den politiske dagsorden. Informanten formidler også at SEIF fungerer som en vakthund både overfor politikere og det offentlige hjelpeapparatet.

Som en foreløpig oppsummering vil jeg si at organisasjonene driver en stor grad av lobbyvirksomhet rettet mot politikere på Stortinget og i regjeringen. Flere organisasjoner tar direkte kontakt med statsråder og/eller statssekretærer, særlig i Justisdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Barne- og familiedepartementet. På sin side tar statsråder og andre politikere også kontakt med organisasjoner og med enkelte minoritetskvinner for å få i stand møter – enten på politikernes arena eller ute i organisasjonene. Noen organisasjoner ønsker seg imidlertid flere direkte henvendelser fra politikere og myndigheter. Men stort sett synes det å være en viss gjensidighet fra organisasjonenes og myndighetenes side i forhold til det å ta kontakt. Som vi skal se videre i rapporten, har den politiske ledelsen i ulike departementer i løpet av de siste to årene særlig hatt møter med unge kvinner som i liten grad representerer organiserte interesser, og som formidler sine personlige erfaringer relatert til undertrykking og overgrep.[42]

I utgangspunktet ser organisasjonene ut til å søke samarbeid og dialog med myndigheter og politikere. Organisasjonene opplever imidlertid sitt forhold til departementer og politikere som konfliktfylt når disse ikke tar organisasjonenes synspunkter til følge. Flere av organisasjonene gir dog den sittende regjering anerkjennelse for dens forsøk på å ha kontakt og få til dialog med organisasjonene. Slik sett kan vi si at det skapes et politisk rom for innflytelse. ”Regjeringen har en utadrettet politisk stil, med nær kontakt til verden der ute. Den er uformell i stilen”, hevder f.eks. en informant. Flere informanter formidler at adgangen til den øverste politiske ledelsen er god. Adgangen er imidlertid avhengig av at organisasjoner og enkeltpersoner kjenner ‘systemet’ og hvilke muligheter som finnes. Det politiske rommet for innflytelse gis i større grad til noen organisasjoner og enkeltpersoner enn til andre. De aktørene som faktisk får delta opplever også forskjeller i forhold til hvor lydhøre myndighetene er overfor deres krav. De som derimot står utenfor det politiske rommet for innflytelse, vil ha problemer med å formidle sin stemme til myndighetene. I kapittel 5 skal vi se nærmere på i hvilken grad organisasjonene opplever å ha innflytelse på offentlig politikk.


[25] I den opprinnelige søknaden fra FF til Barne- og familiedepartementet (BFD) om midler til kampanjen var Afrikan Youth in Norway oppført som samarbeidspartner. Samarbeidet mellom FF og AYN er imidlertid ikke formelt; det er personer som er tilsluttet AYN som har deltatt i gjennomføringen av FFs kampanje. Se også ”Føler seg misbrukt i omskjæringskampen”, Dagsavisen 22.07.2002.[]

26 Dagsavisen 22.07.2002.[]

27 Disse to tiltakene i Handlingsplanen mot kjønnslemlestelse er kontroversielle hos en rekke av informantene i min studie. Tiltakene har blitt offentlig kritisert av lederen i Human Rights Service, Rita Karlsen (se ”Galskap og jippo”, Dagsavisen 25.06.2002). På sin side har lederen av Foreningen Fadime, Saynab Mohamud, offentlig kritisert det statlige OK-prosjektet som skal gjennomføre en lang rekke av tiltakene i handlingsplanen (se ”Omskjæring svekker ikke seksuell lyst...”, Dagbladet 30.06.2002).[]

28 Dokument nr. 8:93 (2000-2001), fra stortingsrepresentant Carl I. Hagen.[]

29 Brev av 31.05.2002, signert Foreningen for somaliske kvinner og barn ved leder Zahra Ali Osman. []

30 Nadia, en av frontfigurene i HRS, har offentlig gitt uttrykk for sin private støtte til Fremskrittspartiets integreringspolitikk. Dette skjedde opprinnelig på fjernsyn. Se også ”Nadia og FrP”, www.rights.no, samt ”Halv million til Nadia”, Dagsavisen 25.06.2002.[]

31 Et senere opplag av brosjyren er støttet av Barne- og familiedepartementet og Justisdepartementet.[]

32 Se ”Budsjettavtale mellom regjeringspartiene og FrP”, www.frp.no.[]

33 Se ”Tvangsekteskap er voldtekt”, www.frp.no og www.rights.no for det opprinnelige forslaget fra HRS.[]

34 Se ”Trygler Høybråten om jomfruhinneoperasjon”, Dagsavisen 11.06.2002 og ”Jomfruhinne: liv eller død”, Dagbladet 15.07.2002.[]

35 For eksempler på presseoppslag etter slike konferanser, se ”Tvangsekteskap er lik voldtekt”, Dagbladet 19.09.2002, ”Vil sidestille tvangsgifte med voldtekt”, Dagsavisen 19.09.2002, ”Tvangsgifting er voldtekt”, Verdens Gang 19.09.2002.[]

36 Se f.eks. ”Frykter bølge av tvangsekteskap”, Dagbladet 30.05.2002. []

37 Nyhetsbrev nr. 1, 2002. Krisesentersekretariatet. []

38 Gjeldende forskrifter gir unntak fra denne regelen ved mishandling m.m. Se Ljoså 2001.[]

39 Se Årsmelding for Krisesentersekretariatet 2001: 12.[]

40 Tove Smaadahl, Helene Hernes og Liv Langberg: Drømmen om det gode liv. En rapport om utenlandske kvinner, gift med norske menn, som måtte søke tilflukt på krisesentrene i 2001. Krisesentersekretariatet 2002. []

41 ”Fra ord til handling. Folkehelsearbeid i et flerkulturelt miljø” av Arild Aambø, PMV, vedlegg 2 i Det er bruk for alle. Styrking av folkehelsearbeidet i kommunene, NOU 1998: 18. Sosial- og helsedepartementet.[]

42 I tillegg til unge kvinner som Nadia, Jeanette, Kadra og Saynab, som har stått offentlig frem med sine personlige historier, inkluderer dette unge kvinner som ønsker å være anonyme. De som har valgt å stå offentlig frem, er kjent ved sine fornavn.


Publisert 25. nov. 2010 13:52