2.3. Metode og kildekritikk


2.3. Metode og kildekritikk

Det finnes flere måter å gå frem på for å finne ut om minoritetskvinner og deres organisasjoner har innflytelse på utforming og iverksetting av offentlig politikk. I dette prosjektet har jeg hentet inspirasjon fra en forskningsdesign som ble brukt i evalueringen av det statlige Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene, KIM (se Allern m.fl. 2001). KIM består av tre typer aktører: representanter for innvandrerorganisasjoner, politiske partier og departementer. Det å intervjue disse tre typene aktører ga et bredt utgangspunkt for å belyse betydningen av KIMs virksomhet. I mitt prosjekt om minoritetskvinner og politisk innflytelse har jeg valgt å intervjue de samme typene aktører. Frivillige organisasjoner, politikere og ansatte i departementer og direktorater opptrer på felles arenaer hvor offentlig politikk utformes og iverksettes. De har ulike ståsteder i arbeidet for å fremme minoritetskvinners interesser og integrering i det norske samfunnet. Når målet er å studere innflytelse, mener jeg det er nødvendig å konsultere både de organisasjonene som søker politisk innflytelse, de som faktisk fatter politiske beslutninger, og de som skal iverksette beslutninger.

I min studie har jeg valgt å bruke kvalitative metoder, med vekt på det kvalitative forskningsintervjuet (se Kvale 1997). Til sammen har jeg personlig intervjuet 26 informanter. I tillegg har en informant valgt å skriftlig besvare et utvalg av spørsmål. Intervjuene er foretatt i perioden 27. juni - 15. november 2002. Jeg har videre hatt en samtale med en gruppe kvinner som er brukere av en av organisasjonene i studien. Tilleggsdata om de fleste organisasjonene er hentet fra internett og organisasjonenes egne publikasjoner, og data om offentlig politikk fra publikasjoner utgitt av statlige myndigheter.

De kvalitative forskningsintervjuene tar utgangspunkt i tre sett intervjuguider som er tilpasset henholdsvis representanter for organisasjoner, offentlige myndigheter og politiske partier (se vedlegg). De som tilhører samme kategori representanter har således blitt stilt de samme spørsmålene. Samtidig har en rekke like spørsmål blitt stilt til alle de tre typene av informanter. Med unntak av tre informanter er alle intervjuet på sine respektive arbeidsplasser. De har fått utdelt et informantbrev med informasjon om prosjektet og løfte om at rapporten ikke skal knytte det de har sagt til dem selv som personer. Jeg har valgt å anonymisere informantenes utsagn for å beskytte informantenes identitet og for å gjøre det mulig for informantene å føle seg friere i forhold til det å komme med meningsytringer. Informantene er opplyst om at når det gjelder ledere og ressurspersoner i frivillige organisasjoner, kan det være mulig for andre å forstå hvem som er intervjuet. Hvert intervju har vart i cirka 1,5 time. Jeg mener at intervjuene i stor grad har vært preget av tillit mellom intervjuer og intervjuede.[16]

I tillegg til dybdeintervjuer med 13 representanter for organisasjoner og sentre som arbeider for å fremme minoritetskvinners interesser, har jeg intervjuet seks representanter for offentlige myndigheter (Utlendingsdirektoratet, Barne- og familiedepartementet, Justis- og politidepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet), samt åtte representanter for syv politiske partier (Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet). De som er intervjuet i departementene og direktoratet er personer som på en eller annen måte har minoriteter og integrering som arbeidsfelt. Jeg har ikke intervjuet alle byråkrater som har dette som arbeidsfelt, men jeg mener likevel å ha intervjuet personer som har kommet med vurderinger som kan antas å gjelde et større antall offentlig ansatte som arbeider på feltet. Imidlertid kan ikke informantenes synspunkter tas til inntekt for departementene og direktoratet som et hele. De som er intervjuet i de politiske partiene spenner fra en statsråd og to statssekretærer til fire stortingsrepresentanter og en kvinnepolitisk partisekretær. Det fremste kriteriet for å velge informanter fra politiske partier har vært at vedkommende arbeider med politiske saker som angår minoritetskvinner. Selv om de intervjuede politikerne har sentrale roller i sine respektive partier, og derved har oversikt over en god del av den samhandlingen som pågår mellom partiene og de frivillige organisasjonene, gir ikke dataene et grunnlag for å gi konklusjoner om de enkelte partiene som et hele.

I rapporten fremstår de ulike aktørene på ulike måter og gjennom ulike ”stemmer” (Baklien og Solberg 1997: 22). Disse stemmene kommer til uttrykk gjennom direkte sitater fra informantene, og ved at jeg som forfatter oppsummerer og fortolker det informantene sier (ibid.). I tillegg kommer min egen forskerstemme til uttrykk gjennom de vurderinger jeg har gjort på bakgrunn av de innsamlede data.

Som nevnt er jeg først og fremst opptatt av å finne ut i hvilken grad minoritetskvinner og organisasjoner som arbeider for å fremme deres interesser faktisk har innflytelse på offentlig politikk. For å gi en optimal vurdering av dette spørsmålet, ville det ha vært nødvendig å følge flere politiske beslutningsprosesser over tid. Imidlertid har ikke dette vært mulig, og jeg har ikke noen ambisjon om å måle den totale innflytelsen som minoritetskvinner og deres organisasjoner faktisk har. I stedet har jeg funnet det hensiktsmessig å legge vekt på oppfatninger av dette spørsmålet hos ulike aktører. Det er altså snakk om informantenes subjektive oppfatninger av i hvilken grad minoritetskvinner og deres organisasjoner har politisk innflytelse. Jeg har vært nøye med å spørre etter konkrete eksempler på politisk innflytelse. Mens det har vært ganske greit for noen informanter å komme med eksempler, har det vært vanskeligere for andre. Det har å gjøre med at politiske prosesser er komplekse og strekker seg over lang tid. Da er det vanskelig å identifisere enkeltaktører og deres eventuelle bidrag til utforming av politikk. Jeg har vært mest opptatt av å spørre om innflytelse i tilknytning til utformingen av politikken og konkrete politiske vedtak, og har vært mindre opptatt av innflytelse knyttet til iverksetting av vedtak.

Når informantene forteller om spesifikke organisasjoner som har innflytelse, gjengir jeg disse organisasjonenes navn. Når informantene forteller om navngitte personer som har innflytelse, har jeg også i stor grad valgt å gjengi hvem disse personene er. Det dreier seg om individer som selv har valgt å være offentlige personer, og som fremtrer som viktige aktører på dette politikk-feltet. De fleste av disse personene blir bare omtalt med fornavn, fordi det er slik de har stått frem i offentligheten. I enkelte tilfeller har jeg valgt å ta ut personnavn og anonymisere teksten.

Når jeg i så stor grad baserer analysen min på hva informantene sier, blir det også viktig med kildekritikk, og å spørre om hvorfor informantene svarer slik som de gjør. Det kan være at politikere og myndigheter ønsker å fremstå i et positivt lys, og derfor tillegger minoritetskvinner og deres organisasjoner en større rolle enn de egentlig har, mens organisasjonene kanskje vil være interessert i å undervurdere sin rolle fordi de hele tiden vil ønske seg mer innflytelse. På den andre siden kan også organisasjonene komme til å overdrive sin egen innflytelse fordi de har behov for å rettferdiggjøre sin eksistens. Uansett må jeg som forsker ta det informantene sier seriøst, og la det stå som uttrykk for de oppfatninger informantene faktisk har.


[16] Informantene fra frivillige organisasjoner har fått lese gjennom et utkast til rapport for å kunne rette opp faktiske feil og komme med kommentarer.


Publisert 25. nov. 2010 13:52