2.1. Organisasjonslandskapet og valg av informanter


2.1. Organisasjonslandskapet og valg av informanter

Det finnes lite kunnskap om innvandrerorganisasjoner i Norge, og behovet for forskning er stort (Allern, Helgesen og Nyhagen Predelli 2001). Herunder finnes det heller ikke systematisk kunnskap om innvandrerkvinners organisering, mobilisering og interessekamp. Organisasjonslandskapet er mangfoldig, i den forstand at typer av organisasjoner og organisasjonenes størrelse, varierer sterkt. Når det gjelder innvandrerkvinners organisering, finnes så ulike grupper som Petroleum Wives Club, Islamsk Kvinnegruppe og MiRA-Senteret. Organisasjonene varierer blant annet langs etniske, geografiske, sosiale og religiøse skillelinjer, og i forhold til i hvilken grad de driver interessepolitikk. Profilerte innvandrerkvinner er også sentralt plassert i organisasjoner der medlemmer og ansatte i overveiende grad har norsk bakgrunn, så som Røde Kors, Norsk Folkehjelp, FOKUS, med flere. I dette prosjektet konsentrerer jeg meg om et utvalg av organisasjoner som arbeider for å fremme interessene til minoritetskvinner med bakgrunn fra land utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika. Som nevnt i kapittel 1 bruker jeg begrepet ”minoritetskvinner” om kvinner med innvandrerbakgrunn fra ikke-vestlige land, herunder særlig førstegenerasjon innvandrerkvinner, men også etterkommere av disse.[2]

Minoritetskvinner i Norge begynte å organisere seg på slutten av 1970-tallet. I 1978 ble Foreign Women’s Group dannet. Foreign Women’s Group var en pionér for innvandrerkvinners organisering og interessehevding. Organisasjonen ble nedlagt på 1980-tallet, men er videreført gjennom etableringen av MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner i 1989. MiRA-Senteret har siden vært en profilert aktør når det gjelder integrering av minoritetskvinners perspektiver i norsk likestillingspolitikk. Men også andre organisasjoner og enkeltindivider har kommet på banen. I 1991 ble Islamsk Kvinnegruppe Norge (IKN) etablert som en selvstendig, frivillig organisasjon tilrettelagt for muslimer, men åpen for alle. IKNs ledelse har vært dominert av norske konvertitter til islam, men også denne organisasjonen gjør et politisk arbeid overfor myndighetene når det gjelder å fremme minoritetskvinners interesser. I kjølvannet av politiseringen av saker som tvangsekteskap og kvinnelig omskjæring, har særlig pakistanske og somaliske kvinner (blant annet gjennom Forening for somaliske kvinner og barn) inntatt roller i offentligheten. Aktører som Røde Kors Internasjonale Senter (ORKIS), Human Rights Service (HRS) og Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) har også vært på banen i disse sakene. Både hvite og svarte kvinner som arbeider for disse organisasjonene har vært synlige i offentligheten.

Imidlertid finnes det få organisasjoner som er etablert og/eller ledes av minoritetskvinner, og som har som målsetting å påvirke utformingen og iverksettingen av offentlig politikk. På denne bakgrunn har jeg valgt et noe bredere fokus, og definerer de frivillige aktørene som er med i studien som ”organisasjoner som arbeider for å fremme minoritetskvinners interesser”. Dette gjør det mulig å ta med organisasjoner og sentre som kanskje er etablert eller ledes av en kvinne eller mann av norsk opprinnelse, men som har som formål å fremme minoritetskvinners interesser. Samtidig har jeg vært opptatt av at organisasjonene i studien skal ha som et av sine mål å påvirke offentlig politikk enten direkte eller indirekte, og at de har startet sin virksomhet på eget initiativ. På grunn av prosjektets ressursramme har jeg valgt å fokusere på organisasjoner som har sitt hovedkontor i Oslo. Representanter for følgende organisasjoner og sentre er intervjuet: Afrikan Youth in Norway, Foreningen Fadime, Foreningen for somaliske kvinner og barn, Human Rights Service, Islamsk Kvinnegruppe Norge, Krisesentersekretariatet, MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner, Oslo Røde Kors Internasjonale Senter (ORKIS), PMV – Senter for helse, dialog og utvikling (tidligere kalt Primærmedisinsk Verksted), Quo Vadis, Ressurssenter for somaliske kvinner, Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) og Somalisk kvinneforening. Organisasjonene varierer langs flere dimensjoner. Mens noen er medlemsorganisasjoner, er andre profesjonelt drevne hjelpeorganisasjoner. Ikke alle organisasjoner vil finne det formålstjenlig å være medlemsbasert. Dersom f.eks. brukergruppen varierer og skifter raskt, vil det være mer naturlig med en hjelpeorganisasjon. Mens noen har et reelt organisasjonsdemokrati, er andre drevet av selvoppnevnte ledere. Mens noen har flotte kontorer og høye budsjetter, har andre gjerne slitte, gamle kontorer eller bruker private hjem som kontorplass. Den til enhver tid gjeldende økonomiske situasjon i organisasjonene vil selvsagt påvirke omfanget av deres virksomhet. Etableringsår er også viktig for organisasjonenes utvikling, og kan blant annet ha betydning for organisasjonenes kontaktflate og evne til å utøve innflytelse. Videre er noen av organisasjonene i studien ledet av minoritetskvinner, mens andre er ledet av kvinner med norsk bakgrunn. I ett tilfelle er organisasjonen ledet av en mann av norsk opprinnelse. Det de har til felles, er at de på en eller annen måte er opptatt av minoritetskvinners interesser og har et ønske om å påvirke myndighetenes politikk på felter som angår minoritetskvinner spesielt. I tillegg til at de fleste ønsker å påvirke utformingen av offentlig politikk, har flere av dem sentrale roller i iverksettingen av politiske tiltak. For eksempel er det flere som har fått offentlige prosjektmidler for å iverksette tiltak mot tvangsekteskap og omskjæring.

Selv om organisasjonene ofte er etablert av ildsjeler og står for en ikke ubetydelig grad av frivillig innsats, er mesteparten av virksomheten finansiert gjennom offentlige budsjetter. Organisasjonene driver lobbyvirksomhet både for å påvirke utformingen av politikken, og for å få penger til å iverksette politiske tiltak. I dette ligger det gjerne et dilemma for organisasjonene: dersom de skal fungere som profesjonelle tjenesteytere, har de behov for en profesjonell stab – noe som kan gå ut over aspekter knyttet til frivillighet, organisasjonsdemokrati, uavhengighet fra det offentlige, kontakt med brukere, osv. I følge Selle (1998) har det utviklet seg et kontraktsystem og en kontraktkultur mellom myndighetene og frivillige organisasjoner, der myndighetene deler ut prosjektstøtte til organisasjoner som iverksetter offentlige tiltak. Denne situasjonen fremmer konkurranse mellom organisasjoner som kjemper for å få tildelt en andel av de begrensede offentlige midlene som er tilgjengelige. Samtidig som myndighetene legger til rette for slik konkurranse, ønsker både politikere og byråkrater, som vi skal se, mer samarbeid mellom de ulike aktørene som konkurrerer. Det fremstår dermed som en utfordring for myndighetene å legge til rette for mer samarbeid, og for organisasjonene å få til samarbeid, når strukturelle forhold knyttet til finansiering oppmuntrer til konkurranse. Å arbeide i frivillige organisasjoner er blitt et levebrød for mange, også på det politikk-feltet som angår minoritetskvinner. Å skille mellom frivillig organisering og frivillig arbeid fremstår dermed som viktig: ”ein driv jo ikkje frivillig arbeid når ein har det som levebrød”, påpeker Selle (ibid.: 152). Organisasjonene i mitt prosjekt er alle etablert som frivillige tiltak. Men den virksomheten de driver er et ”frivillig arbeid” som både går ut på å fremme verdier og interesser og å drive ”tjenesteproduksjon” i form av statlig finansierte prosjekter.

Min studie er som nevnt begrenset til organisasjoner som har sitt hovedkontor i Oslo. I tillegg til organisasjoner som befinner seg på andre steder i landet, er det andre typer aktører som også kan tenkes å ha innflytelse på offentlig politikk som særlig berører minoritetskvinner. Eksempler på slike aktører er minoritetskvinner med fremtredende posisjoner i det offentlige myndighetsapparatet, slik som representanter for det statlige Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM), Nita Kapoor (leder av Kvinnevoldsutvalget), Rachel Paul (Likestillingssenteret), og Manuela Ramin Osmundsen (nå direktør i Utlendingsdirektoratet, tidligere leder av Senter mot etnisk diskriminering, SMED). En statlig aktør som OK-prosjektet mot omskjæring (”Omsorg og Kunnskap mot kvinnelig omskjæring”) er også viktig. Andre relevante aktører som ikke er intervjuet er representanter for flere kvinnegrupper, så som Kurdisk kvinnegruppe, Gambisk kvinnegruppe, Eritreisk kvinneunion, Bosnisk kvinnegruppe/Nettverk for bosniske kvinner og Tyrkisk Ungdom. Videre finnes det organisasjoner som har sitt hovedsete utenfor Oslo, slik som 14 kvinner i Bergen, samt organisasjoner som jobber mer allment med rasisme og diskriminering, slik som Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), Antirasistisk Senter, Organisasjon Mot Offentlig Diskriminering (OMOD), SOS-Rasisme og Innvandrernes Landsorganisasjon (INLO). Minoritetskvinner som jobber i norske organisasjoner som Landsorganisasjonen, Kvinnefronten, m.fl. er også relevante. Dette er alle eksempler på organiserte interesser som kan ha innflytelse på den offentlige politikken som berører minoritetskvinner spesielt. Et viktig poeng i denne sammenheng er de mange uorganiserte og mindre synlige minoritetskvinnene som ikke kan antas å ha slik innflytelse.

Nedenfor følger en kort beskrivelse, i alfabetisk rekkefølge, av hver enkelt av de 13 organisasjonene og sentrene som er med i studien.[3] Beskrivelsen gir ikke et helhetlig bilde, og omfatter kun enkelte aspekter ved de ulike aktørenes virksomhet. Jeg har lagt vekt på å si noe om etableringsår, organisatorisk oppbygging, ledelse, kontor, målsettinger, finansiering, samarbeid, og andre utvalgte trekk ved virksomheten. Jeg vil poengtere at organisasjonene i studien er svært ulike. Det vil etter mitt syn være feilaktig å sammenlikne dem for mye. Hensikten med den følgende presentasjonen av hver enkelt organisasjon er at leseren skal få et innblikk i hva slags organisasjoner som danner grunnlaget for studien. De ulike organisasjonenes arbeidsmåter blir for øvrig nærmere presentert i kapittel 4.


[2] I sin definisjon av ”kvinner i innvandrerbefolkningen” inkluderer Statistisk sentralbyrå både kvinner som selv har innvandret til Norge og kvinner født i Norge av to utenlandsfødte foreldre (Byberg 2002).[]

3 Noen av disse organisasjonene er mer utførlig presentert av Katrine Fangen, som har evaluert organisasjoner som har fått midler til tiltak mot tvangsekteskap. Det gjelder PMV, SEIF, ORKIS, IKN og MiRA-Senteret. Fangen skriver også om Nettverk IHSG, HIMMILO Youth Norway og Ressurssenter for pakistanske barn (se Fangen 2002).


Publisert 25. nov. 2010 13:52