3.3 Betydningen av politiske ressurser

3.3 Betydningen av politiske ressurser

Hovedkonklusjonen blir at de politiske ressursenes betydning fortsatt er stor. Lang utdanning er heller blitt viktigere som forutsetning for politisk engasjement enn tidligere. Den jevne samfunnsborgeren mobiliseres også til politisk aktivitet gjennom tilknytning til ulike frivillige organisasjoner. Tilhørighet til Arbeiderpartiet og LO er imidlertid ikke en klar ressurs for folk i lavere sosiale lag, slik medlemskap i disse organisasjonene var tidligere.

Men hva er det som gjør at folks utdanning, organisasjonstilknytning og økonomiske evne blir viktige forutsetninger for politisk aktivitet? Svaret, som er utdypet i boka Fjerndemokratiet (Martinussen 1973 kap. 5 og 6), går ut på at god utdanning, sterk organisasjonstilknytning og den friheten og kommunikasjonsevnen som en god økonomi gir, skaper holdninger hos den enkelte som tjener som psykiske politiske ressurser. Vi har sett på to slike ressurser her, nemlig politisk interesse og følelsen av å kunne påvirke politiske avgjørelser. Den førstnevnte innebærer at man så å si er i politisk beredskap, eller har en skjerpet politisk oppmerksomhet, som gjør at man deltar i politikken oftere enn andre. Den andre innebærer at man har politisk selvtillit, noe som kan utløse deltakelse i politikken når det synes på sin plass.

Vi vet fra tabellene 5 og 6, og figurene 5 og 6, at politisk interesse og politisk selvtillit øker med økende utdanning, organisering og økonomisk evne. La oss nå se på hvor viktige disse ressursene er, sammenliknet med de vi allerede har tatt for oss. For å gjøre dette, samtidig som vi oppsummerer det vi allerede har studert i detalj, skal vi bruke stegvise regresjonsanalyser. Her inkluderer vi også kjønn og alder som uavhengige variable. For hver deltakelsesform ser vi i første steg på betydningen av de nevnte bakgrunnskjennetegnene, og i andre steg tar vi i tillegg med politisk interesse og politisk selvtillit. Ved å sammenlikne betakoeffisientene i steg 1 og 2 for de uavhengige variablene, skulle vi få et grovt inntrykk av hvilke av dem som i første rekke er med på å skape interesse og selvtillit.

Først kommer en oversikt som gjelder deltakelsen i konkurransedemokratiet, konkretisert ved representasjonsaktivitet og medlemskap i politiske partier, slik det går fram av tabell 9.

* Koeffisienter som er signifikante på .01-nivået er merket med stjerne.

Tabellen gir samme inntrykk som tabell 3 og figur 4: Deltakelse i valgkanalen er ikke så sterkt avhengig av tilgangen på politiske ressurser som andre former for politisk aktivitet er (vi finner det ikke rimelig å tenke på alder som en politisk ressurs). Vi skal minne om at sammenhengen mellom partimedlemskap og organisering er inflatert, fordi partimedlemskap inngår som et av elementene i organiseringsvariabelen. Dermed blir også den forklarte variansen for partimedlemskap overdrevet. Justerer vi for dette, er det sammenhengen mellom alder og deltakelse i valgkanalen som er den tydeligste, og vi får bekreftet at valgkanalen er de øvre aldersgruppenes arena. Men ser vi på representasjonsaktiviteten separat, er det klart at den også er avhengig av den enkeltes integrering i organisasjonssamfunnet.

Vi ser også at mye av virkningen av utdanning for representasjonsaktivitet synes å ”gå gjennom” politisk interesse og selvtillit. Utdanning spiller liten rolle for partimedlemskapet – det er tvert imot en svak tendens til at medlemskap i partier avtar med økende utdanning, når vi tar virkningen av de andre variablene i betraktning. Også organisasjonsmedlemskap bidrar til den politiske interessen og selvtilliten, men ikke så sterkt som utdanning gjør.

Aldersforskjellene i deltakelse i valgkanalen reduseres lite når vi går fra steg 1 til steg 2. Kjønn og inntekt spiller liten rolle for deltakelsen i valgdemokratiet.

Hva så med deltakerdemokratiet – er aktiviteten på denne arenaen avhengig av de psykiske ressursene til den enkelte. Tabell 10 antyder hva svaret kan være.

Vi får bekreftet det vi har sett i tabell 5 og andre steder, nemlig at utdanning og organisering er ressurser for deltakelse i politiske aksjoner og frivillige organisasjoner. Mye av denne betydningen ligger i at disse faktorene skaper politisk interesse og selvtillit. Nå er det klare forskjeller på disse to deltakelsesformene, og en av forskjellene er at den allmenne politiske interessen ikke har noen betydning for organisasjonsdeltakelsen. Men den viktigste forskjellen er at tilgangen på politiske ressurser betyr mye mer for aksjonsdeltakelse enn for aktivitet i organisasjonene. Det har nok å gjøre med at organisasjonene dekker mange sider av samfunnslivet, og har lokalavdelinger som fanger opp mennesker fra de fleste samfunnsgrupper.

En annen forskjell er tendensen til at yngre kvinner er de mest aktive i frivillige organisasjoner, mens deltakelsen i politisk aksjon øker svakt med økende alder. Inntekt har ingen signifikant selvstendig virkning når vi kontrollerer for andre bakgrunnsfaktorer.

Hva betyr så tilgangen på politiske ressurser for deltakelsen i det vi har kalt samtaledemokratiet? Tabell 11 gir svar på dette spørsmålet.

Inntrykket er at ressursene som ligger i folks sosiale bakgrunn, slik steg 1 viser dem, er av moderat viktighet for så vel informasjonssøking som diskusjon av politikk. Utdanning betyr mye for den politiske informasjonssøkingen, mens organiseringsgraden er viktigst for deltakelsen i politiske diskusjoner. Inntektsnivået har en selvstendig virkning både for hvor mye man søker informasjon om politikk og deltar i politiske diskusjoner. Kvinner søker i mindre grad informasjon om politikk, slik figur 6 viste det, og den politiske informasjonssøkingen øker med stigende alder.

Går vi til steg 2 og bringer de personlige ressursene inn i bildet, reduseres virkningene av både utdanning og organisering. Den høye korrelasjonen mellom politisk interesse og informasjonssøking er delvis en effekt av at enkelte av spørsmålene indeksene for disse to forholdene er basert på, dreier seg om hvor godt man følger med i politikken, jfr. appendiks 2. Denne koeffisienten må man derfor ikke legge for stor vekt på tallverdien av. Men sammenhengene mellom informasjonssøking og de øvrige indikatorene på politisk interesse er også sterke, som rimelig kan være.

Sammenhengen mellom alder og informasjonssøking avtar noe fra steg 1 til steg 2, noe som betyr at alderen er med og skaper politisk interesse, som gir seg utslag i at man følger mer med i politikken. På den andre siden er det verd å merke seg tendensen til at når vi bringer politisk interesse og selvtillit inn i bildet, så øker den politiske diskusjonen med avtakende alder.

De klare opprinnelige sammenhengene mellom utdanning og organisasjonsmedlemskap på den ene siden og deltakelsen i samtaledemokratiet på den andre består altså i at disse ressursene genererer interesse og selvtillit, som i sin tur øker deltakelsen.

Skal vi sammenfatte inntrykket av det vi har sett i dette kapitlet stikkordmessig og spissformulert, må det bli omtrent slik: Konkurransedemokratiet er for de organiserte og de eldre. Her er politisk interesse en viktig personlig ressurs. Samtaledemokratiet krever utdanning og organisering, som skaper politisk interesse og derigjennom bidrar til informasjonssøking og deltakelse i politiske diskusjoner. Aktiviteten i deltakerdemokratiet øker med økende organisering, og er avhengig av den enkeltes politiske selvtillit. Både utdanning og organisering bidrar til denne. Kjønnsforskjellene i politisk deltakelse er nesten borte, og kvinner er en liten tanke mer aktive i organisasjonslivet enn menn.

Sjansen for å være en politisk aktiv samfunnsborger øker altså – allment sett - med økende utdanning og tilknytning til de sosiale nettverkene som organisasjonssamfunnet skaper, både fordi disse forholdene er ressurser i seg selv i mange sammenhenger, og fordi de bidrar til politisk interesse og selvtillit. Slik var det også for en generasjon siden.