2.1 Konkurransedemokratiet


2.1 Konkurransedemokratiet

2.1.1 Lav partiaktivitet

For å karakterisere medborgernes engasjement i valgdemokratiet skal vi bruke tre typer av indikatorer. Den ene er aktiviteter med sikte på å påvirke politikken og samfunnsforholdene gjennom den såkalte valgkanalen. ”Valgkanalen” er navnet på de forbindelsene som går fra folket til de styrende gjennom partier og politiske valg. Den andre er medlemskap i partipolitiske organisasjoner og folks grunner til å være medlem eller ikke. Den tredje er innstillingene folk har til valg og partier mer allment, og her finner vi kanskje indikasjoner på hva de misfornøyde er misfornøyde med, og konsekvensene av denne misnøyen.

La oss begynne med samfunnsborgernes egen vurdering av hvordan demokratiet fungerer i Norge, ut fra den antakelsen at når de blir spurt om dette, tenker de først og fremst på ordningene for folkestyre på lokalt og nasjonalt plan, som i stor grad er representative ordninger basert på offentlige valg. Spørsmålet om dette i medborgerundersøkelsen i 2001 lød slik: ”I det store og hele er du meget fornøyd, ganske fornøyd, ikke særlig fornøyd eller ikke fornøyd i det hele tatt med hvordan demokratiet fungerer i Norge?” Her velger hele 67 prosent av de spurte svaret ”ganske fornøyd”, mens bare fire prosent er meget fornøyd, 22 prosent ikke er særlig fornøyd, og fire prosent ikke er fornøyd i det hele tatt. Den generelle vurderingen er altså ganske lunken, med en firedel av befolkningen som er direkte misfornøyde med demokratiet. I hvilken grad er disse vurderingene i befolkningen basert på egne erfaringer med valgdemokratiet?

For å svare på dette spørsmålet, må vi gå litt dypere ned i materien enn det tallene for deltakelse i valgene og medlemskap i de politiske partiene viser. La oss begynne med en oversikt over situasjonen i 2001, slik tabell 2 indikerer. (Spørsmålsnummeret i medborgerundersøkelsen 2001 er satt i parentes etter hvert punkt, jfr. appendiks 1.)

Aktiviteter:

Deltakelse i stortingsvalget i 2001 (tall basert på valgstatistikken) 76

Stemmer ved alle eller nesten alle valg (63) 90

Har deltatt i arbeidet i et politisk parti de siste 12 måneder (40-4) 5

Har gitt penger til et politisk parti siste 12 måneder, ut over kontingent (9-10) 3

Har utført ubetalt, frivillig arbeid for politisk parti siste 12 måneder (9-10) 2

Medlemskap:

Er medlem av styre, nemnd eller komite innen stat, fylke eller kommune (51) 5

Har tidligere vært medlem av styre, nemnd eller komite i det offentlige (51) 17

Er medlem av politisk parti (9-10 og 58) 10

Er medlem av politisk ungdomsorganisasjon (58) 3

Har aldri vært medlem av politisk parti eller ungdomsorganisasjon (58) 73

Innstillinger:

Tenker på seg selv som tilhenger av et bestemt politisk parti (54) 49

Mener det er svært effektivt å påvirke beslutninger i samfunnet ved (41):

- å stemme ved offentlige valg 31

- å delta i arbeidet i et politisk parti 10

- å ta personlig kontakt med politikere 9

Er helt eller delvis enig i følgende utsagn:

- Man kan aldri stole på at noe parti har tenkt å holde sine løfter (37-9) 82

- Partiene er bare interessert i folks stemmer, ikke deres meninger (37-6) 76

- Det er vanskelig å se hvor de viktige skillelinjene mellom partiene

går (37-4) 81

- De som sitter på Stortinget og bestemmer tar ikke mye hensyn til

det som vanlige folk tror og mener (37-10) 71

- Den egentlige makten her i landet ligger utenfor Storting

og regjering(37-11) 52

Har svært stor tillit til politiske partier (27-3) 4

Har ingen tillit i det hele tatt til politiske partier (27-3) 20

En viktig indikator på medborgernes deltakelse i konkurransedemokratiet er selvsagt valgdeltakelsen. Den har vi nøyaktige offisielle tall for, og de viser at deltakelsen i Stortingsvalgene har ligget på 80-85 prosent på 1960-, 70- og 80-tallet, mens den på 1990- tallet falt under dette nivået, og både i 1993 og 2001 var på ca. 76 prosent. Deltakelsen i kommunevalgene er enda lavere, og har falt tydeligere fra 1970-tallet av, slik at den nå er nede i ca. 60 prosent. Disse endringene er naturligvis grundig analysert av mange, og en grei oversikt over mange sider av utviklingen finnes i Aardal (2002).

En rekke valgundersøkelser har vist at 80-90 prosent av velgerne sier de stemmer ved alle eller nesten alle valg. Tallet er nok noe for høyt, for det er en tendens til at folk husker feil i positiv retning når de blir spurt om sin valgdeltakelse i fortida. Tanken om at det å stemme ved valgene hører med til det å være en god samfunnsborger er svært utbredt: Hele 55 prosent sier dette er en svært viktig egenskap ved samfunnsborgerrollen, ved å velge de to høyeste verdiene på en skala på 11 trinn. Bare seks prosent velger de fire laveste trinnene.

Det mest slående ved undersøkelsene av folks aktivitet i konkurransedemokratiet er den store kontrasten mellom valgdeltakelsen (og oppslutningen om denne siden ved samfunnsborgerrollen) på den ene siden og andre former for aktivitet i denne politiske kanalen. Det er fire prosent av de spurte som sier de har deltatt i aktiviteter arrangert av et politisk parti, mens tre prosent har bidratt med penger ut over medlemskontingenten, og to prosent har gjort frivillig, ubetalt arbeid for partiet. Den samme andelen deltar i nominasjonsmøter foran valgene. På spørsmålet om man som privatperson har deltatt i arbeidet i et politisk parti for å forsøke å få til forbedringer eller motvirke forfall i samfunnet, er det fem prosent av de spurte som svarer ja. Dette arbeidet omfatter nok blant annet de aktivitetene som er nevnt ovenfor.

Bare i høyden fem prosent av befolkningen kan altså sies å være aktive i et politisk parti. Og det er nøyaktig halvparten av disse fem prosentene som (i 2001) er medlemmer av offentlig styre, utvalg eller komité. En god del av den andre halvparten er partimedlemmer, men mange hører ikke til noe parti i det hele tatt. Det å ha et offentlig verv hører altså ikke ubetinget sammen med å være knyttet til et politisk parti.

Også andelen av befolkningen som er medlem i et politisk parti eller en annen partipolitisk organisasjon (ungdomsorganisasjon, for eksempel) uttrykker styrken på og utviklingen av det representative demokratiet. Denne andelen er nå under 10 prosent hos oss, og rekrutteringsgrunnlaget synes heller ikke stort, ettersom bare omkring tre prosent av de intervjuede (som er over 18 år) er medlemmer av en politisk ungdomsorganisasjon. Vi ser også at 73 prosent aldri har vært partipolitisk organisert, noe som betyr at ca. 14 prosent av den voksne befolkningen tidligere har vært medlem av partiene eller deres ungdomsorganisasjoner, men er gått ut av partienes rekker.

Når vi spør om grunnene til ikke å være medlem (ikke tatt med i tabellen), ser den viktigste ut til å være at samfunnsborgeren ikke vil la seg binde av bestemte synspunkter i politikken på forhånd, men ta stilling fra sak til sak. På neste plass kommer at man ikke har tid til å delta, mens uenighet med alle partiene kommer på tredjeplass. Nå er kanskje den førstnevnte begrunnelsen lett å velge sammenliknet med for eksempel å si at man ikke er interessert i politikk, men som vi skal se senere, nøler ikke folk med å erklære at de er lite politisk interessert. Disse begrunnelsene stemmer med svarene de som har gått ut av et parti gir: Også her kommer de samme tre grunnene først på lista.

Dette inntrykket stemmer også med at det nå bare er halvparten av velgerne som identifiserer seg med et bestemt parti. Grunnene til dette kan nok i stor grad være de samme som gjør at man ikke blir partimedlem, men de har kanskje også sammenheng med de holdningene vi ser komme til uttrykk i resten av tabell 2. Det er 52 prosent som mener at den egentlige makten her i landet ligger utenfor Storting og regjering. Det er videre små andeler av befolkningen som mener at å delta i partiarbeid eller å ta kontakt med politikere er en svært effektiv måte å påvirke beslutninger i samfunnet på. Å stemme ved valgene kommer bedre ut her. Men det skal nevnes at det er et lite mindretall av befolkningen som mener at disse framgangsmåtene ikke er effektive i det hele tatt.

Det kan imidlertid ikke være tvil om at tilliten til de politiske partiene er lav. Det er, som vi ser, over tre firedeler av befolkningen som mener at man aldri kan stole på at partiene vil holde sine løfter, at partiene bare er ute etter folks stemmer og ikke deres meninger, og at det er vanskelig å se viktige skillelinjer mellom partiene. En nesten like stor andel mener de som sitter på Stortinget ikke bryr seg mye om vanlige folks meninger. Nå må vi kanskje trekke litt fra på disse tallene fordi det er lettere å si seg enig enn uenig i påstander i et spørreskjema, men tendensen til ”ja-siing” er ikke så tydelig her som når man sitter ansikt til ansikt med en intervjuer. Det skal også slås fast at tilliten til de politiske partiene, og den politiske tilliten generelt, er høyere i Norge enn i de aller fleste andre land (se for eksempel Listhaug og Wiberg 1995).

På en skala med 11 trinn som går fra ingen tillit i det hele tatt til svært stor tillit, er det bare fire prosent som velger de tre øverste trinnene for stor tillit. Det er 20 prosent som velger de tre laveste trinnene, som indikerer liten tillit, mens hele 76 prosent velger de fem midterste trinnene på tillitsskalaen. Helhetsinntrykket tabell 1 gir, er altså at de politiske partiene er temmelig svakt forankret blant samfunnsborgerne sett under ett.

2.1.2 Utviklingen den siste generasjonen

Når vi skal beskrive hvordan engasjementet i konkurransedemokratiet har utviklet seg de siste vel 30 årene, blir datamaterialet mindre fyldig enn det vi nå har omtalt. For enkelte engasjementsformer har vi opplysninger fra mange tidspunkter, i stor grad takket være det norske valgforskningsprogrammet. For andre indikatorer er det bare data fra ett, to eller tre tidspunkter. I figurene som viser utviklingen tar vi bare med variable der vi har sammenliknbare opplysninger for minst tre av de fire tidspunktene.

Figur 1 viser utviklingen i folkets engasjement i valgkanalen fra 1969 til 2001.

Som leseren kan se, har vi tall for valgdeltakelse, partimedlemskap, følelse av tilhørighet til et bestemt parti, deltakelse i møter for å diskutere valglister foran valgene, og tillit til de politiske partiene. Tilliten indikerer vi ved prosenten som sier seg uenig i at partiene bare er interessert i folks stemmer, ikke i deres meninger, og at det er vanskelig å se hvor de viktige skillelinjene mellom partiene går.

Alle kurver peker nedover jo nærmere vi kommer vår tid, og sterkest mot slutten av perioden. Endringene i valgdeltakelse, partiidentifikasjon og partimedlemskap er som nevnt grundig studert andre steder. Tilliten til partiene er som vi ser klart redusert i løpet av perioden. I tillegg til de to kurvene i figuren, kan vi også nevne at mens 38 prosent i 1969 var uenige i at man aldri kan stole på at noe parti har tenkt å holde sine løfter, var det i 2001 bare 18 prosent som var uenig i dette. På den andre siden bør det nevnes at mens omkring 15 prosent hadde eller hadde hatt et offentlig verv i slutten av 1960-årene, var denne prosenten 23 i 2001. Men omløpshastigheten og konsentrasjonen av personer i offentlige verv har økt, for prosenten i et slikt verv i 2001 var fem, mot syv prosent i 1969.

Forkortelser:

S-valg: prosent deltakelse i stortingsvalgene.

K-valg: prosent deltakelse i kommunevalgene.

Parti-id: prosent som føler seg som tilhenger av et bestemt parti.

Parti-medl: prosent som er medlem av et politisk parti.

Nom-møte: prosent som har deltatt i møte hvor man har diskutert valglisten for partiet.

Meninger: prosent som er uenig i at partiene bare er interessert i folks stemmer, ikke i deres meninger.

Skiller: prosent som er uenig i at det er vanskelig å se hvor de viktige skillelinjene mellom partiene går.

Det siste tallet for deltakelse i nominasjonsmøter (to prosentpoeng) er fra valgundersøkelsen i 1997.

Hovedinntrykket av figur 1 er at den utdyper og bestyrker den offisielle versjonen av stabilitet og endring på området, og indikerer at også tilliten til partiene er svekket. Statistisk sentralbyrå beskriver endringene fra 1980-tallet på denne måten:

Mer idrett, mindre politikk... Vel halvparten av den voksne befolkningen er aktiv i organisasjoner, det vil si i ulike frivillige organisasjoner, fagorganisasjoner og bransje- eller næringsorganisasjoner. Aktivitetsnivået har vært omtrent uforandret i perioden... Mens andelen av befolkningen som er aktive medlemmer i idrettslag, har økt fra 15 prosent i 1980 til 18 prosent i 1997, har det vært en påfallende nedgang i den partipolitiske deltakingen... Andre former for politisk aktivitet enn å delta i valg har blitt mer vanlige... (Sosialt utsyn 2000:159-160).

2.1.3 Ulikhet i valgkanalen

For aktivitet i valgkanalen som for de øvrige deltakelsesformene viste det seg i 1969 at medlemskap i politisk relevante organisasjoner var av størst betydning som politisk ressurs. Men også indikatorer på sosial status som frihet i yrkessituasjonen og økonomisk velstand spilte en rolle i å mobilisere folk, mens utdanningen var mindre viktig. Er resultatene de samme nå, eller er de sosiale ulikhetene i denne typen politisk engasjement blitt mindre, slik det er vanlig å anta?

Vi har fire sammenliknbare indikatorer på dette området. Den ene er en indeks for representasjonsaktivitet, og den som var mulig å lage i 2001 er ganske lik den som ble brukt i 1969 (se Martinussen 1973:45-46 og appendiks 2). Den andre er en indeks for partitillit, som er laget på nøyaktig samme måte i 2001 som i 1969 (kfr. Martinussen 1973:112 og appendiks 2). I tillegg har vi tallene for partiidentifikasjon og partimedlemskap.

Hvordan henger så deltakelsen i valgkanalen og tilliten til partiene sammen med den enkeltes tilgang på politiske ressurser – målt ved utdanningsnivå, økonomisk evne og organisering - på de to tidspunktene? Tabell 3 gir noe av svaret.

Vi får ikke inntrykk av at deltakelsen i valgkanalen er blitt mindre sosialt skjev de siste tretti årene. Snarere tvert imot: Mens denne typen engasjement (med unntak av partimedlemskapet) var uavhengig av hvilken utdanning folk hadde i 1969, eller i et par tilfeller negativt korrelert med utdanning, er det nå slik at både aktivitet og tillit til partiene øker med økende utdanning. Dette stemmer med en generell tendens til at offentlige myndigheter generelt sett nå har større oppslutning blant de med høyere utdanning, og mindre blant de med lavere utdanning.

Politisk ressurs:

Indikator på deltakelse i
valgkanalen:
Utdanning
Organisering
Økonomisk evne/
personlig inntekt

1969
2001
1969
2001
1969
2001
Representasjonsaktivitet
-.05
.16
.42
.41
.17
.11
Partimedlemskap
.15
.10
*
*
.04
.09
Partiidentifikasjon
-.24
.03
.29
.26
.00
.12
Partitillit
.05
.24
.08
.17
-.03
.06

Det å regne seg som tilhenger av et bestemt politisk parti var hyppigere blant de lavt utdannete enn blant de med noe eller høyere utdanning i 1969, mens partiidentifikasjonen er uavhengig av utdanningsnivået i 2001. (For nærmere analyser av partiidentifikasjonens utvikling, se Listhaug 1989 og Berglund 1999.) Partimedlemskapet øker svakt med økende utdanning begge år. Både representasjonsaktivitet og partiidentifikasjon øker klart med økende organisasjonstilknytning på begge tidspunkter. Partitilliten er også svakt avhengig av organiseringen. Folks økonomiske evne spiller mindre rolle for deltakelsen i valgkanalen begge år. Det er altså lite som tyder på at politiske ressurser er blitt mindre viktige for konkurransedemokratiet den siste mannsalderen. Den sosiale ulikheten har heller økt enn minsket i denne kanalen.

En mulig tolkning av at utdanningsnivået har fått økt betydning for deltakelsen i konkurransedemokratiet er at politikken er blitt så innfløkt at man må ha god trening i abstrakt tenkning for å skjønne noe av den. Men en ytterligere grunn finner vi nok i arbeiderbevegelsens reduserte stilling i samfunnet. Både Arbeiderpartiet og LO fungerte tidligere som viktige mekanismer for å trekke lavt utdannede med i politikken, men denne funksjonen synes å ha avtatt kraftig. Samtidig er de tradisjonelle arbeidergruppene redusert i antall.


Publisert 25. nov. 2010 13:52