11. Kong Olav Vs død: kongeleg minnekult i ein krisesituasjon


11. Kong Olav Vs død: kongeleg minnekult i ein krisesituasjon

Kollektive representasjonar og kriser

Kongen sitt forhold til nasjonen er eit døme på det meir generelle fenomenet vi kallar kollektive representasjonar: dvs. personar, roller, gjenstandar, handlingar som representerer eit kollektiv. Denne form for representasjon er ikkje ein demokratisk representasjon der legitimiteten til det eller den som representerer er avhengig av delegert makt gjennom val frå dei som blir representert. Flagget, nasjonalsangen og kongen er kollektive representasjonar som bygger på ein symbolsk representasjon. Deira legitimitet og makt bygger på deira evne til å uttrykkje kjensler og forestillingar om eit fellesskap. I den grad dei har denne evna, kan deira eksistens og bruk bidra til å skape samhald og vi-kjensle (kollektiv identitet) innover i gruppa som samlar seg om desse kollektive representasjonane. Kriser eller dramatiske hendingar som trugar samfunnsordenen, aukar behovet for kollektive representasjonar som kan symbolisere at ei meining og ein orden framleis finst. Nasjonale symbol kan vere ei slik symbolisering av forestillingar om orden og meining. Konflikt- og overgangssituasjonar fører derfor ofte til auka bruk av nasjonale symbol og riter, og til utvikling av nye. Bruken av det amerikanske flagget i New York etter den 11. september, er eit av dei tydelegaste eksempel på dette. I løpet av eit døgn vart det amerikanske flagget eit utbreidd og emosjonelt ladda fellesskapssymbol på tvers av etniske grenser i ein by som før hadde hatt lite flaggkultur.

Lystenningsritualet på Slottsplassen vinteren 1991 i samband med kong Olav V’s død og utbrotet av Golfkrigen kan tolkast som eit eksempel på danning av eit nytt nasjonalt ritual som reaksjon på ei krise (Aagedal 1994). Noko av det som gjer denne hendinga interessant, er at ei ny ritualisering oppstår i ein situasjon der to viktige hendingar skjer samstundes. Eit karakteristisk trekk ved mediabegivenheter er at dei trengjer til side andre nyhende i den perioden dei foregår. I forhold til kong Olavs død blir dette komplekst ettersom dette skjer parallelt med utbrotet av Golfkrigen. Hendingane i januar 1991 gjev difor eit sjeldan høve til å analysere korleis to mediabegivenheter kan opptre saman og korleis mediaselskapa og sjåarane løyser denne situasjonen. Ei mogeleg tolking er å sjå på lystenningsritualet på Slottsplassen som et seremonielt svar på begge desse to hendingane (Østerud 1992; Aagedal 1994). For nordmenn framsto Golfkrigen som trugande, men samstundes fjern og uverkeleg og vanskeleg å reagere i forhold til. Kong Olav sin død forsterka kjensla av uvisse og unntakstilstand, men var samstundes ei hending det var mogeleg å handle og reagere i forhold til. I minnekulten etter kongen sin død vart den døde kongen ein kollektiv representasjon på dei verdiar og det fellesskapet som bind saman og som lever vidare også i krigs- og krisesituasjonar.

Offentleg ritual-regi og folkeleg feiring

Frå eit maktperspektiv viser dette eksemplet korleis nasjonale ritual kan fungere i samfunnsmessige krise- og overgangs-situasjoner der politiske tiltak og fornuftsargument har små mogelegheiter til å gje svar som er emosjonelt tilfredstillande. Å ha til rådvelde og kunne bruke slike ritual er derfor ei kjelde til makt. I eit monarki er ritualiseringa av kongeleg død viktig for å sikre monarkiet sin kontinuitet uavhengig av monarken sitt liv. Kong Olav sin død var venta og det låg føre statlege planar for korleis denne skulle markerast gjennom flagging, gravferdsritual, minneprogram i fjernsynet osv. Denne planen for korleis staten og Slottet ønskte å presentere kongen sin død og monarkiet si vidareføring, kan vi kalle ein presenterande bruk av symbol og ritual. Det som skjedde på Slottsplassen var ikkje ein del av denne planen. Lysa og barneteikningane var eit nytt og overraskande fenomen. Det var ikkje offisielt planlagt, men folkeleg initiert. Mange opplevde det som noko ”unorskt” og rart, samstundes som det var sterkt og rørande. Nokre fekk assosiasjonar til katolske tradisjonar med lystenning, bøn og dødsmesser. I den protestantiske tradisjonen har slike riter blitt kritisert. Derimot har det utvikla seg folkelege tradisjonar for minnekult på gravene, særleg i samband med Allehelgens-feiringa (Aagedal 1994). Samanlikna med lystenning på kyrkjegardar var likevel minnekulten på Slottsplassen langt meir fargerik og variert både i form og innhald. Medan minnekulten på norske kyrkjegardar er sterkt regulert og normert både ut i frå tradisjon og regelverk, var dette ein meir ”anarkistisk praksis” som gav svært ulike tolkingar av kongen og kongen sin død. I Handelman sin terminologi kan vi seie at vi stod overfor ein re-presenterande (og sett i ettertida også modellerande) bruk av symbol og ritual.

Slottet kom med ulike reaksjonar på fenomenet, - nokre av dei også prega av overrasking, forvirring og skepsis: Materialet (teikningar/gjenstandar) var i ferd med å bli rydda bort og kasta medan minnekulten gjekk føre seg, men dette vart stoppa. Det oppstod også diskusjon om Slottsplassen sin status som offentleg stad og om retten til å ta bilete av det som hende. Slottsplassen vart likevel ”rydda” til gravferdsdagen. (Materialet frå Slottsplassen vart samla og arkivert på Riksarkivet for så å bli klausulert.) Lystenningskulten etter kong Olav sin død blir dermed begrensa til perioden mellom dødsfallet og gravferda. I gravferda er det på nytt den offentlege regien som tek over. Samanlikna med det som hadde skjedd i dagane før, får gravferda eit strengt offisielt og delvis militært preg (jamfør bruken av eit militær kjøretøy til å trekke kong Olav si båre).

Ritualisering av kongeleg død har som oppgåve å ta farvel med den døde monarken og gje plass for den nye. Etter at gravferda var avslutta samla ei menneskemengde seg på Slottsplassen og den nye kongen og dronninga kom ut på Slottsbalkongen. Slottsplassen var blitt forandra frå ein kultplass for den døde kongen, til ein hyllingsstad for den levande. Overgangsriten hadde ”gjort jobben” utan at det var blitt opne konfliktar mellom den offentlege regien og den folkelege rituelle praksisen.

Kong Olav V sin død som mediabegivenhet

Hendingane i januardagane 1991 fortel også noko typisk om medias makt og rolle i forhold til nasjonale overgangsriter. Når det gjelder betydninga av kong Olavs død som grunnlag for kollektivt minne (Connerton 1996), er det truleg hendingane på Slottsplassen og fjernsynsbileta av desse som dei fleste vil knyte minna til. På denne måten blir det kollektive minnet om kong Olav sin død primært relatert til ein mediabegivenhet. Lystenningsritualet på Slottsplassen er uløyseleg knytt til fjernsynsoverføringa sin rekrutterande funksjon (som fekk folk til å valfarte frå heile landet til Slottsplassen), - og fjernsynsbileta sin minneskapande funksjon. Fjernsynsbileta frå Slottsplassen januar 1991 viser korleis moderne media kan omskape det nasjonale by-rommet i Oslo, til et ”nasjonalt virtuelt rom” der minne blir knytt til fjernsynssbilete som får ikonisk status som ”elektroniske monument” over nasjonen Norge.

Eksempelet viser også korleis fjernsynet kan gjere ”vanlege folk” til ein slags hovudpersonar i dramaet. I følgje teorien om ”mediabegivenheter” treng ei fjernsynsforteljing hovudpersonar. I fjernsynsforteljingar om bryllaup er hovudpersonane til stades fysisk som handlande personar, noko som ikkje er tilfellet i ei gravferd. Dermed oppstår problemet med å lage en filmforteljing der hovudpersonen ikkje er til stades. Ein måte som fjernsynet løyser dette dramaturgiske problemet på, kan være å finne andre hovudpersonar. I ei analyse av fjernsynsdekninga av Kennedy si gravferd blir det til dømes hevda at enka blir gjort til den eigentlege hovudpersonen i fjernsynsforteljinga (Dayan og Katz 1996). Eit anna alternativ kan vere å finne symbolske representasjonar for den døde som er egna i ei fjernsynsforteljing. Fjernsynet si stadige tilbakevending til bileta frå Slottsplassen kan tolkast i ein slik samanheng. Barneteikningane, helsingane og lysa i mørket mot snøen var symboliseringar av den døde som egna seg godt for fjernsynet. Samstundes vart dei som laga teikningane og tente lysa, gjennom fjernsynsbileta gjort til ein slags hovudpersonar i forteljinga som ”nære pårørande” (at publikum si seremonielle deltaking blir en viktig del av fjernsynsforteljinga, er eit typisk trekk ved ”mediabegivenheter”). Slik sett blei det norske folket, symbolsk representert gjennom barna, hovudpersonar i sitt ”eige fjernsynsprogram”.

Barn som rituelle representantar i nasjonale riter

At barna fekk denne rolla er ikkje minst interessant med tanke på at riten gjekk føre seg på den ”17. mai-norske arenaen” og med tanke på barna sin sentrale plass i det norske nasjonaldagsritualet. Samanliknar vi samspelet mellom barn og vaksne i desse to ritene, ser vi at barna sin rituelle praksis i begge tilfella i stor grad er styrt av dei vaksne sin regi (skolar og barnehagar har laga teikningar av kongen og om kongens død), men at ”Slottsplassritualet” truleg er meir mangfaldig og mindre styrt. Slik sett kan ein seie at barna får ein symbolsk representerande rolle i forhold til dei vaksne: dei blir rituelt brukt som symboliseringar av det norske og som ”aktørar” som spelar ut nasjonale kjensler som det er vanskelegare å uttrykkje innanfor vaksenkulturen. Dei vaksne feirar nasjonaldagen ved å sjå på barnetoget og deltek i ein kongeleg minnekult gjennom barna sine helsingar til den døde.

I andre samfunn kan vi reagere på bruken av barn i nasjonal og politisk kult-samanheng. I Norge blir barn gjennom ein lang sosialiseringsprosess lært opp til å ha sentrale roller i symbolisering og ritualisering av nasjonen.

Kong Olav Vs død som kollektivt minne

Desse hendingane er også eksempel på korleis dramatiske og skilsetjande hendingar blir ein del av samfunnsmedlemmene sitt felles minne og felles historie. Dei fleste vil minnast kvar dei var og kva dei tenkte og følte når dei fekk nyhetene om desse hendingane. Slik sett blir den einskilde sine erfaringar og minne knytt til fellesskapet sin erfaringar og blir ein del av det vi kan kalle kollektivt minne. Nasjonen har vore og er ein viktig ramme for danning av slike kollektive minne. Dermed blir nasjonen ikkje berre ei forestilling om eit samtidig fellesskap som bind folk saman på tvers av geografisk avstand, nasjonen blir også eit fellesskap som bind saman på tvers av historisk avstand. Her ser vi mange paralleller til familie og slektskapssystemet som også knyter folk saman på tvers av tid og rom.

I forhold til monarkiet er det også interessant å sjå på likskap og samspel. Fleire har peikt på den store tydinga som overgangsritene i kongefamilien har for den folkelege interessa for monarkiet. Ei rimeleg tolking kan vere at dette er allmennmenneskelege og emosjonelt viktige overgangssituasjonar som det er lett for folk flest å identifisere seg med. Det gjer det også lettare å relatere eiga historie til nasjonen sin historie ved at denne blir personifisert gjennom ei slekt og ein familie. Mediaforskarar har tolka kongelege minneprogram (som til dømes vart sende i fjernsynet i tilknyting til kong Olav V’s død) som eit slags nasjonalt familiealbum der nasjonen sin historie, symbolisert gjennom kongen sin livshistorie, vart fletta inn i den einskilde sin historie (Østerud 1992). Å lage ”albumet” som vi ordnar liva våre inn i, er eit eksempel på monarkiet og media si symbolmakt.


Publisert 25. nov. 2010 13:52