4.5. Makt


4.5. Makt

Makt står i sentrum når profesjonell lobbyisme diskuteres. Informasjons-rådgiverne selv ønsker å fremstå som innflytelsesrike – de lever av å selge nettopp innflytelse – eller makt. Skeptikerne til profesjonell lobbyisme forutsetter også at bransjen har makt, og frykter at maktfordelingen i samfunnet endrer seg som en følge av de profesjonelle lobbyistenes inntreden på arenaen for myndighetspåvirkning. Andre igjen betviler at profesjonelle lobbyister har makt – eller kan bidra til å øke kundenes makt.

Som tidligere nevnt grenser det til det umulige å måle makt. Vi vil likevel forsøke å svare på noen spørsmål som kan si litt om profesjonell lobbyisme og makt. For det første kan omfanget av profesjonell lobbyisme fortelle oss noe om hvilken rolle profesjonelle lobbyister spiller når offentlige myndigheter skal påvirkes. For det andre kan datamaterialet vise hvordan norske ledere forsøker å øve innflytelse på våre folkevalgte, og hvorvidt profesjonelle lobbyister benytter andre kanaler til innflytelse enn vanlige lobbyister. For det tredje kan stortingsrepresentantenes egen vurdering antyde noe om hvordan våre folkevalgte oppfatter profesjonelle lobbyisters innflytelse. Vi diskuterer også om resultatene av lederskapsundersøkelsen kan bidra til å si noe om hvorvidt profesjonelle lobbyister har makt.

  1. Omfanget av profesjonell lobbyisme

Tallenes tale var klar i forrige kapittel; 14 prosent av norske eliter har benyttet profesjonelle lobbyister i en eller annen sammenheng. Det er med andre ord et lite mindretall som har benyttet slike tjenester. Nærmere fem prosent av elitene benyttet profesjonelle lobbyister i den aktuelle saken. Trass i at det er relativt få som har brukt profesjonelle lobbyister, ser profesjonell lobbyisme ut til å være en mer betydelig faktor enn tidligere antatt.

Espeli karakteriserte på slutten av 1990-tallet bruken av eksterne rådgivere og konsulenter som et marginalt fenomen (1999:262). Når 14 prosent av elitene har benyttet profesjonelle lobbyister, kan fenomen vanskelig lenger kalles marginalt. I Sverige konkluderte maktutrederne med at profesjonell lobbyisme fremdeles er et begrenset, men økende fenomen (Hermansson m.fl. 1999). Det er trolig en god analyse også i Norge; lederskapsundersøkelsen viser at bruken av profesjonelle lobbyister fremdeles er begrenset, og resultater fra kvalitative undersøkelser tyder som tidligere nevnt på at bransjen er i vekst. Den såkalte konsulentbransjen er en særlig konjunkturutsatt bransje. I tiden fremover vil det være interessant å se om bransjen fremdeles vil vokse, stabilisere seg på dagens nivå, eller gå tilbake.

Over en femdel av stortingsrepresentantene ble i den aktuelle saken kontaktet av profesjonelle lobbyister. Det finnes ikke tidligere forskningsresultater som tyder på at representantene blir kontaktet av profesjonelle lobbyister i like stor grad som lederskapsundersøkelsen viser. Selv om datamaterialet ikke åpner for å undersøke hvor ofte representantene blir kontaktet, sier spørsmålet om den aktuelle saken en del; i de sakene representantene selv betrakter som viktigst i løpet av en periode på knappe to år, er 22 prosent av representantene blitt kontaktet. Som tidligere nevnt, henviser Espeli (1999:55) til at profesjonelle lobbyister kun benyttes i en femdel av sakene i USA. Sett i forhold til dette, er resultatene fra lederskapsundersøkelsen overraskende. Til sammenligning ble bare 8,7 prosent av embetsmennene kontaktet i den aktuelle saken. Dette kan tyde på at profesjonelle lobbyister i større grad benyttes til å påvirke Stortinget enn forvaltningen.

Dette kan henge sammen med at de profesjonelle lobbyistene blir kontaktet sent i den parlamentariske beslutningsprosessen; de profesjonelle lobbyistene selv foretrekker nemlig å gå inn i prosessen så tidlig som mulig (Lindstad 1998:81). Rommetvedt (1997:113) påpeker imidlertid at langt flere saker i dag avgjøres i Stortinget, og at det derfor ikke er

[...] tilstrekkelig å påvirke beslutningsprosessen i en tidlig fase [...]. De interessegruppene som i første omgang når fram med sine synspunkter overfor forvaltningen, kan risikere å tape den andre og avgjørende omgangen i Stortinget.

Nærmere 90 prosent av representantene oppga at de i andre saker hadde blitt forsøkt påvirket via profesjonelle lobbyister. Dette resultatet er lite oppsiktsvekkende – at representanter flest er blitt kontaktet av profesjonelle lobbyister i en eller annen sammenheng i løpet av sin stortingskarriere, er som forventet. Det er imidlertid liten tvil om at profesjonell lobbyisme er blitt en betydelig faktor i representantenes arbeid.

  1. Trusselmakt, informasjonsmakt – eller ingen av delene?

De to hypotesene om trusselmakt og informasjonsmakt forsøker som tidligere nevnt å si noe om hvordan norske ledere lobber – om ulike måter å påvirke på. Hypotesene ble testet ved å se på elitenes kontaktmønster. Spørsmålet vi stilte var kort og godt hvem kontakter hvem? Og dessuten; er det noen forskjell mellom ledere som bruker profesjonelle lobbyister og ikke?

Den første hypotesen, trusselmakthypotesen, ble utledet av Rokkan-tradisjonen. Den sa at det først og fremst er stortingsrepresentanter som har makt til å avgjøre sakenes utfall som blir kontaktet av lobbyister og profesjonelle lobbyister. Vi benyttet tre ulike mål på makt; vippemakt, regjeringsmakt og komitémakt.

Den andre hypotesen, informasjonsmakthypotesen, ble utledet av signallitteraturen. Den sa at interessegrupper kontakter beslutningstakere som i utgangspunktet blir antatt å være tilnærmet enig med interessegruppen, med det mål for øyet å "informere seg frem til innflytelse". Vi benyttet to ulike mål på i hvilken grad leder og beslutningstaker hadde sammenfallende interesser; parti og holdning til offentlig-privat, også kalt høyre-venstreaksen.

Tabell 4.1 Rokkan-tradisjonen eller signallitteraturen? Ledernes kontaktmønster illustrert.


Venn
Uvenn
Avgjørende makt
Uegnet (1)
Rokkan-tradisjonen (2)
Ikke makt
Signallitteraturen (3)
Uegnet (4)

Tabell 4.1 illustrerer testen av de to hypotesene. Rute 1 viser at hvis lederne kontakter stortingspolitikere som er tilnærmet enige med lederne selv og som også har makt – i form av vippemakt, regjeringsmakt eller komitémakt – er det umulig å trekke konklusjoner. Det samme er tilfelle i rute 4 – hvis lederne kontakter stortingspolitikere som ikke er antatt å sympatisere med ledernes sak og som heller ikke har makt. Rute 4 er sannsynligvis i praksis ikke-eksisterende.

I rute 2 kontakter lederne stortingsrepresentanter som ikke sympatiserer med lederne selv, men som har makt. Her kan vi skille Rokkan-tradisjonens trusselmakt fra signallitteraturens informasjonsmakt. Det samme er tilfelle i rute 3 hvor lederne kontakter sine venner i Stortinget – selv om disse stortingsrepresentantene ikke har makt.

Hypotesetesten viste at stortingsrepresentanter med vippemakt, regjeringsmakt og komitémakt ikke blir kontaktet oftere enn andre representanter. Vippemakt, målt ved Banzhafindeksen, kunne verken forklare hvilke representanter som ble kontaktet av lobbyister generelt, eller av profesjonelle lobbyister spesielt. Heller ikke regjeringsmakt hadde signifikant effekt på hvilke representanter som blir kontaktet av lobbyister. Det er med andre ord ikke slik at stortingsrepresentanter for regjeringspartiene blir kontaktet oftere enn andre. Heller ikke komitémakt ga signifikante resultater. Det finnes ingen tegn til at representanter i næringskomiteen eller næringsrelevante komiteer kontaktes oftere enn representanter for næringsperifere komiteer.

Espeli (1999:261) fant i sin undersøkelse av lobbyvirksomhet på Stortinget at de mest profesjonelle lobbyistene – dog ikke nødvendigvis i betydningen kommersiell oppdragslobbyist – målretter innsatsen sin mot de politikerne som faktisk avgjør. Det er heller ingenting i datamaterialet som kan berette om forskjeller mellom interesselobbyister og profesjonelle lobbyister, ettersom ingen av modellene gir signifikante resultater.

Gitt at vippe-, regjerings- og komitémakt faktisk går hånd i hånd med trusselmakt, kan man trekke interessante konklusjoner. Trusselmakt har tradisjonelt stått sentralt i norsk statsvitenskap når forholdet mellom interessegrupper og offentlige myndigheter skal forklares. Rokkans teori om den korporative kanal har satt spor etter seg. Trusselmakt ser derimot ikke ut til å kunne forklare lobbyvirksomhet rettet mot Stortinget.

Dette kan bety at interessegruppene benytter andre virkemidler når de påvirker Stortinget enn når de påvirker gjennom den korporative kanal. Det kan også innebære at interessegruppene i de siste årene har endret atferd, og nå satser på andre virkemidler enn trusselmakt. Kanskje er det slik at interessegruppene bruker trusselmakt i den korporative kanal, men at dette blir vurdert som mindre effektivt når de henvender seg til stortingspolitikerne. En siste mulighet er naturligvis at trusselmakt aldri har stått så sterkt som mange statsvitere til nå har antatt.

Det er dokumentert at interessegrupper oppfattes å ha et stort maktpotensial i å kunne redusere usikkerheten om konsekvensene av de vedtakene politikerne fatter (Espeli 1999:57). Spørsmålet er hvorvidt norske ledere kontakter sine meningsfeller for å "informere seg" til makt.

Dataene viste at norske ledere i relativt stor grad kontakter sine ”venner”. Hypotesen om informasjonsmakt finner altså støtte i datamaterialet. Men også her går det et skille mellom ledere på venstresiden og høyresiden i norsk politikk. Ledere på venstresiden kontakter i langt større grad sine meningsfeller enn ledere på høyresiden gjør.

Espeli fant i en casestudie at lobbyarbeid i form av løpende oppdateringer gjerne foregår i kontakt med parlamentariske sympatisører (1999:260), men at parlamentariske "venner" ikke står i sentrum når det kommer til målrettet og aktiv lobbyvirksomhet. Spørsmålsstillingen i lederskapsundersøkelsen var imidlertid klar: "Har du [...] aktivt forsøkt å påvirke de offentlige beslutningene i en bestemt sak av stor betydning for din virksomhet?" Lederne ble med andre ord spurt om aktivt påvirkningsarbeid, og mye kan tyde på at de aktivt lobber sine venner.

Espeli kommenterer også casestudien i lys av resultatene av en spørreundersøkelse blant stortingsrepresentantene våren 1995. Denne viser at det er færre tegn i dag til at interessegruppene kontakter stortingspolitikere som i utgangspunktet er enig, eller har sympatisk innstilling til interessegruppenes krav, enn det var på 1970-tallet (1999:237). Resultatene av lederskapsundersøkelsen kan gi god mening i denne sammenhengen: Mens alle interessegrupper tidligere kontaktet sine venner i Stortinget, er dette i dag et fenomen som i hovedsak er konsentrert på venstresiden i norsk politikk.

Men det er ikke bare høyre-venstreaksen som har noe å bidra med når man skal forklare hvem som lobber sine venner. Også vippemakt har signifikant effekt når man ser på lobbyvirksomhet rettet mot stortingsrepresentanter og politiske rådgivere. Jo høyere vippemakt, jo større grad av interessesammenfall mellom lederen som lobber og politikeren. Dette innebærer at det er umulig å skille mellom signallitteraturen og Rokkan-tradisjonen. Resultatene av hypotesetestene bringer oss til rute 1 i tabell 4.1.

Forklaringen er trolig at Arbeiderpartiet utmerker seg med stor vippemakt, målt ved Banzhafindeksen. Det politiske landskapet er med andre ord lite egnet til å foreta denne hypotesetesten.

Det er også flere metodiske problemer som bør nevnes. Datamaterialet var dessverre ikke egnet til å si noe om forskjellene mellom interessegrupper og profesjonelle lobbyister i testen av informasjonsmakthypotesen. Datamaterialet var for lite. Dette gjør det også umulig å trekke konklusjoner om hvorvidt interesselobbyister og profesjonelle lobbyister bruker ulike metoder.

Mens trusselmakthypotesen ble testet ved data basert på stortingsrepresentantene, ble informasjonsmakthypotesen testet ved data basert på de andre lederne. Det sistnevnte materialet er langt større, og ikke minst mer detaljert.

Komitémakt er målt ved den forrige maktutredningens inndeling etter næringsrelevans. Vi har allerede nevnt at dette kan betraktes som problematisk fordi norsk næringsvirksomhet er endret i form av at eksempelvis oljeindustrien har en helt annen stilling i norsk næringsliv og næringspolitikk i dag enn under den forrige maktutredningen. Men det er heller ingen tvil om at samspillet mellom interessegrupper og staten kan variere mellom ulike næringer.

Kasa og Malvik har sett på det man kan benevne det politiske spillet om grønn skattereform. De finner at den kraftkrevende industrien er i stand til å spille både på den korporative arena og på den parlamentariske, og at medspilleren er Arbeiderpartiet, enten de sitter i regjering eller i opposisjon (2000:313). Dette kan illustrere at hvordan lobbyvirksomhet bedrives, kan variere fra næring til næring, men også at det kan variere over tid innenfor den enkelte næring.

Espeli fant i den allerede nevnte spørreundersøkelsen fra 1995 at interesseorganisasjonenes kontakter så ut til å være relativt bredt anlagt (1999:221). Lobbyistene kontaktet et bredt spekter av politikere. Resultatene i denne rapporten er fullt forenlig med Espelis funn. Norske ledere som kontaktet parlamentariske ledere tok i gjennomsnitt kontakt med 3,21 parlamentariske ledere. De tilsvarende tallene for stortingsrepresentanter og politiske rådgivere, er henholdsvis 3,86 og 2,96. Det betyr med andre ord at lederne kontaktet nesten halvparten av alle partiene på Stortinget når de først kontaktet en stortingspolitiker. Dette kan bety at de tror på bredt anlagte kontakter, men kontaktmønsteret kan også tyde på at norske ledere har et heller usystematisk forhold til lobbyvirksomhet. Mange ledere, spesielt på venstresiden, kontakter sine meningsfeller på Stortinget. Men det er vanskelig å si om dette skyldes at lederne kontakter sine venner for å informere dem, eller om de kontakter Arbeiderpartiet fordi partiet har stor vippemakt.

Hvorvidt Rokkan-tradisjonen eller signallitteraturen best forklarer hvordan norske ledere lobber, er derfor vanskelig å fastslå. Sammen kan de imidlertid belyse ulike sider ved norsk interessegruppepolitikk og norske lederes bruk av profesjonelle lobbyister.

  1. Stortingsrepresentantenes vurdering av profesjonelle lobbyisters innflytelse

Det neste spørsmålet er hvordan stortingsrepresentantene ser på profesjonelle lobbyisters makt. Stortingsrepresentantene vurderer profesjonelle lobbyister som relativt innflytelsesrike sammenlignet med andre interessegrupper. Etter kontroll for hvorvidt representantene faktisk var blitt kontaktet av ulike interessegrupper, var resultatene som følger: Arbeidstaker- og yrkesorganisasjoner ble tilskrevet stor eller nokså stor innflytelse av 56,6 prosent representantene, mens det tilsvarende tallet for profesjonelle lobbyister er 37 prosent. Denne forskjellen er langt mindre enn ventet.

Stortingsrepresentantenes vurdering av profesjonelle lobbyisters innflytelse i den aktuelle saken, henger i størst grad sammen med hvorvidt representantene selv opplevde å bli kontaktet av profesjonelle lobbyister i denne saken. Men også partitilhørighet, holdning til informasjonsaspektet ved profesjonell lobbyisme og deres status i egen stortingsgruppe, er av betydning når de vurderer profesjonelle lobbyisters innflytelse.

Representanter for venstresiden tilskriver profesjonelle lobbyister mer innflytelse enn representanter på høyresiden. Det er imidlertid vanskelig å avgjøre om representantene på venstresiden vurderer profesjonelle lobbyisters makt som stor fordi de i utgangspunktet er mer skeptiske til profesjonelle lobbyister – eller om de er mer skeptiske til profesjonell lobbyisme fordi de vurderer profesjonelle lobbyisters makt som stor. Det er med andre ord umulig ut fra datamaterialet å si noe om årsak og virkning. Det er uansett ingen tvil om at det er en statistisk sammenheng mellom partitilhørighet og vurderingen av profesjonelle lobbyisters innflytelse.

Det er verdt å merke seg at partitilhørighet også her er en viktig forklaring. Det er relativt lite sannsynlig at profesjonelle lobbyister rent faktisk hadde større innflytelse i de sakene representantene på venstresiden vurderer, enn de sakene som representantene på høyresiden viser til. Forklaringen er nok heller at stortingsrepresentantene også i dette spørsmålet legger ideologi til grunn.

Det finnes også et skille mellom menige representanter og representanter som sitter i gruppestyrene. Sistnevnte vurderer profesjonelle lobbyisters innflytelse som større enn det menige representanter gjør. Forklaringen på dette er ikke åpenbar.

Representanter som sitter i gruppestyrene har vanligvis bedre innsikt i hvorfor det enkelte parti valgte et gitt standpunkt i den aktuelle saken enn det stortingsrepresentanter generelt har. Dette kan bety at gruppestyremedlemmene vet hvilke aktører som har øvet påvirkning i ulike saker, og også hvilke argumenter som blir lagt størst vekt på – og at dette er argumentene profesjonelle lobbyister har fremført. En supplerende og/eller alternativ forklaring kan være at representanter med verv i egen gruppe er erfarne politikere som er villige til å vedgå at profesjonelle lobbyister har innflytelse. For nye representanter er det kanskje sensitivt å "innrømme" at de lar seg påvirke av profesjonelle lobbyister som fremfører et budskap mot betaling.

  1. Profesjonelle lobbyister og makt

Stortingsrepresentantene vurderer profesjonelle lobbyister som relativt innflytelsesrike i saker hvor de engasjerer seg. Kan så funnene for øvrig bidra til å kaste lys over spørsmålet om hvorvidt profesjonelle lobbyister har makt?

Omfanget av norske lederes bruk av profesjonelle lobbyister tyder på at de profesjonelle lobbyistene har potensial til å være en maktfaktor. Spesielt det faktum at over en femdel av stortingsrepresentantene opplevde å bli kontaktet av profesjonelle lobbyister i sin viktigste sak i løpet av knappe to år, forteller at profesjonelle lobbyister blir benyttet i mange og viktige saker. Omfanget taler med andre ord for at profesjonelle lobbyister har mulighet til å utgjøre en forskjell. Men at profesjonelle lobbyister faktisk blir engasjert for å bistå kunder er ikke nok.

Funnene tyder ikke på noen forskjell mellom hvordan interesselobbyister og profesjonelle lobbyister forsøker å påvirke stortingsrepresentantene. Det ser ikke ut til at profesjonelle lobbyister har andre arbeidsmetoder enn de tradisjonelle interesselobbyistene. Et av argumentene for å spesialisere seg, slik profesjonelle lobbyister har gjort på myndighetspåvirkning, er at spesialisering fører til større kompetanse og effektivitet på et snevrere område. Vi har ingen muligheter for å bedømme kompetansen til profesjonelle lobbyister sammenlignet med interesselobbyistene, men kan slå fast at det ikke finnes åpenbare forskjeller i kontaktmønsteret mellom ledere som bruker profesjonelle lobbyister og ledere som ikke gjør det.

Trass i at kontaktmønsteret ikke fanger opp forskjeller mellom profesjonelle lobbyister og interesselobbyister, viser funnene at det finnes et marked, spesielt i det private næringsliv, hvor det er interesse for å kjøpe kompetanse på påvirkningsmetoder som ikke ser ut til å skille seg fra interesselobbyistenes metoder.

Det er liten tvil om at profesjonelle lobbyister har potensial til å bidra til at enkelte kunder får større innflytelse enn det kundene ville hatt uten profesjonell hjelp. De profesjonelle lobbyistene har god kjennskap til det politiske system, til media og dessuten til menneskene som jobber i politikken. Men dette betyr ikke nødvendigvis at profesjonelle lobbyister selv har makt. Dahl (1984:21) advarer mot å forveksle ressurser med makt; penger er ikke nødvendigvis makt. Likeledes er ikke de profesjonelle lobbyistenes kompetanse – kunnskap og kontakter – nødvendigvis makt i seg selv.

Profesjonelle lobbyister lever av å selge makt og innflytelse. Derfor er det ingen overraskelse at profesjonelle lobbyister selv ønsker å påberope seg makt. Informasjonsrådgiver Pål Mikkel Wara har uttalt: "Jeg har mer makt enn de fleste stortingsrepresentanter[29]. Men mindre makt enn dem som sitter i regjeringen.". Spørsmålet er om de profesjonelle lobbyistene selv er aktører – som kan oppnå makt, eller om de kun fungerer som et verktøy for kunden – og dermed kun er en ressurs. Spørsmålet er med andre ord om det er meningsfylt å sammenligne informasjonsrådgivernes makt med stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer.

Vår definisjon av profesjonell lobbyisme forutsetter at de profesjonelle lobbyistene ikke diskriminerer mellom ulike kunder. Dette innebærer at de profesjonelle lobbyistene selv ikke kan oppnå politisk makt fordi det er forutsatt at de tar enhver kunde som ønsker å betale, uansett sak. Hvordan forholder så denne forutsetningen seg til virkeligheten?

Forutsetningen er, som tidligere nevnt, noe problematisk ettersom profesjonelle lobbyister har rett til å reservere seg mot oppdrag. Det er imidlertid ingenting som tyder på at det er vanlig å reservere seg (Sandvik 2001:91). Det er dessuten vanskelig å tenke seg at det finnes mange saker som samtlige ansatte i et profesjonelt lobbyfirma ønsker å reservere seg mot – og som således firmaet må avvise. Skulle så skje, finnes det en rekke andre firmaer som kunden kan henvende seg til. De profesjonelle lobbyistene må avveie politisk makt mot markedsmakt. Dette tyder på at profesjonelle lobbyister i liten grad har mulighet til å oppnå politisk makt. De kan derimot ha potensial til å fungere som et verktøy for kunden, og som verktøy bidra til at kunden oppnår politisk innflytelse.

Kontaktmønsteret mellom norske ledere og stortingsrepresentanter kan innebære at lederne søker å informere seg frem til innflytelse. Det er nettopp slike situasjoner signallitteraturen kan bidra til å kaste lys over. For selv om de profesjonelle lobbyistene ikke har store muligheter til å utøve politisk makt, kan bruk av profesjonelle lobbyister ha konsekvenser for kundenes og representantenes makt.

Både interessegruppen og stortingsrepresentantene kan ifølge signallitteraturen øke sin makt når interessegruppen benytter en profesjonell lobbyist til å formidle et signal til politikerne. Forutsetningen er som tidligere nevnt (se 2.6) at det er åpent kjent hvem som kjøper profesjonelle lobbytjenester i hvilken sak og for hvilket beløp. En annen betingelse – som er redegjort for tidligere – er at konflikten mellom interessegruppen og beslutningstakeren ikke er for stor.

Hvis disse forutsetningene er oppfylt kan både interessegruppen og stortingspolitikerne øke sin makt. Interessegruppen vil få innflytelse på hvilken beslutning som fattes, og politikerne vil få kontroll med konsekvensene. Slik kan man oppnå bedre informerte myndighetsvedtak.

Nå er altså ikke kjøp av profesjonelle lobbyister synlig per i dag. En av de mest sentrale forutsetningene for å oppnå bedre informerte myndighetsvedtak, er derfor ikke oppfylt. Vi har imidlertid argumentert for at stortingsrepresentanter og andre beslutningstakere kan vurdere interessegruppenes kostnader på grunnlag ressurser som tid – ikke bare synlige kostnader i form av penger.

Signallitteraturen viser likevel at det ligger et potensial i å synliggjøre profesjonell lobbyvirksomhet. Både interessegruppene og stortings-representantene vil i følge signallitteraturen kunne øke sin innflytelse om virksomheten synliggjøres. Det er imidlertid vanskelig å se at profesjonelle lobbyister skal kunne få stor politisk makt – muligheten til å oppnå markedsmakt er en annen historie.


[29] Ellingsen, Lajla og Per Ellingsen: ”Den skjulte makteliten”, Dagbladet 3. juli. 1998.


Publisert 25. nov. 2010 13:52