4. Teknologisk makt


Og der kunne vi sluttet. Datateknologiens (manglende) egenskaper gir oss altså få spor å gå etter når vi skal påvise og forklare digital makt. Å snakke om ”simuleringsmakt” eller ”programmeringsmakt” løser ingen problemer, siden en programmerer eller en som bedriver simulering ikke nødvendigvis har noen spesielt sterk posisjon av den grunn alene. I IT-utviklingsbedrifter er som regel programmererne nederst på rangstigen, under systemerere, kundekonsulenter, mellomledere og sjefer. Jo viktigere en er, desto mindre tid har en til programmering. En person med gode datakunnskaper vil nok ha en viss ekstra innflytelse som følge av det, men dette er ikke spesielt for IT-kunnskaper, men typisk for det å ha gode kunnskaper generelt.

Det finnes allikevel en form for ”programmeringsmakt,” som vi kan kalle ”hacker-makt. ” Hackere har siden tidlig 60-tall utviklet en subkultur hvor programmeringsferdigheter og teknisk kunnskap dominerer, sammen med det som gjerne kalles ”hacker ethics”, en utilitarianistisk ideologi som går ut på at programvare og digital informasjon er et universelt gode som bør være tilgjengelig for alle:

hacker ethic n.

1. The belief that information-sharing is a powerful positive good, and that it is an ethical duty of hackers to share their expertise by writing open-source and facilitating access to information and to computing resources wherever possible. 2. The belief that system-cracking for fun and exploration is ethically OK as long as the cracker commits no theft, vandalism, or breach of confidentiality.[11]

Fri deling av informasjon er leveregelen, og begrunnelsen er at i motsetning til materielle varer, som man mister når man gir bort, vil informasjon ikke mistes, men dobles, når den deles. Hvis jeg deler med deg, har vi begge det som bare jeg hadde i utgangspunktet. Som vi ser er det to varianter av hacker-etikken; hvorav den ene tillater datainnbrudd så lenge informasjon ikke misbrukes eller ødelegges.

Hackerne er nokså urettferdig blitt identifisert som forbryterske og hensynsløse inntrengere i data- og telefonsystemer, og har derfor selv forsøkt å betegne de forbryterske elementene som ”crackere”, altså personer som bryter seg igjennom logiske sperringer. Crackerne kan sees som en subgruppe blant hackerne, og ofte foraktfullt betegnet som ”script-kiddies”, halvkriminelle ungdommer som bruker ferdige innbruddsprogram uten å ha noe særlig kunnskap om det de holder på med. Derimot er et ”hack” i hackernes øyne ikke en forbrytersk handling, men en hedersbetegnelse på en genial programmeringsbragd, som elegant og effektivt løser et vanskelig problem. Hackerne utviklet sin kultur i og omkring amerikanske (særlig californiske) universitetsmiljøer på 60- og 70-tallet, og ble tidlig en del av amerikansk alternativ-kultur. Der ble hippie-idealer og teknologisk kunnskap forent i et forsøk på å gjøre verden bedre. Den mest kjente og betydningsfulle av de tidlige hackerne er Richard Stallmann, som på slutten av 70-tallet ville skape et helt sett av gratis programmer som alle kunne bruke. I stedet for å kjøpe lukkede, proprietære programmer fra store selskaper som Microsoft, skulle alle kunne bruke og videreutvikle programmene uten noen form for betaling. Dette prinsippet kalte Stallmann ”free software”. Stallmanns programvareprosjekt, kalt GNU, eksisterer fortsatt, og Stallmanns programmer er nå viktige komponenter i det andre kjente hacker-produktet, Linux, som ble startet langt senere, av den finske informatikkstudenten Linus Torvalds. Stallmanns idealer er nok viktigere enn hans programmer, og den grunnleggende måten å utvikle og dele programvare på, kalt ”open source” er blitt et klart alternativ til kommersiell, lukket programvare. Open-source-prinsippet går ut på at programkildekoden, som gjør det mulig å modifisere andres programmer og lage sine egne versjoner, er fritt tilgjengelig sammen med det ferdige programmet. Dermed kan programmerere bygge på hverandre og lære av andres innsats på en helt annen måte enn gjennom kommersielle løsninger. Denne måten å tenke på er også grunnlaget for Internett-teknologien, hvor løsningene og spesifikasjonene er tilgjengelig for allmennheten i form av såkalte ”Request For Comments” (RFC), dokumenter som utvikles kollektivt og uten at noen tjener penger på innsatsen.

En innflytelsesrik hacker i disse bevegelsene har en form for teknologisk makt, siden deres innsats og kunnskaper er med på å forme teknologiske platformer av stor betydning. Bak disse systemene står tusenvis av programmerere, som bidrar med større eller mindre programbiter. Linus Torvalds er utvilsomt den viktigste hackeren av alle. Han startet Linux som et hobby-operativsystem i 1991, og gjorde kildekoden sin tilgjengelig på nettet. Siden det ikke fantes noe godt alternativ på den tiden, var det mange programmerere som hadde stor egeninteresse i å hjelpe til (et fullgodt operativsystem har svært mange komponenter) og etter hvert ble Linux en plattform som kunne måle seg med de kommersielle løsningene som Mac OS og Windows, særlig på filtjenersiden. Samtidig med Linux vokste World Wide Web frem, og de to systemene kunne utnytte hverandres åpenhet og lave kostnader. Linux fungerte bra på gamle, billige datamaskiner, og appellerte derfor til fattige studenter som ikke hadde råd til kommersielle løsninger.

Det er mange myter rundt utviklingen av Linux, og en av dem er at dette er en plattform som alle fritt og demokratisk kan bidra til. I virkeligheten er det Torvalds og en liten kjerne rundt ham som bestemmer hva som skal inngå i de offisielle versjonene. Siden det ikke eksisterer noen formell organisering av denne kjernen, er det en svært lukket og hierarkisk prosess. Riktignok kan alle lage sin egen Linux-versjon ved å endre en hvilken som helst del av kildekoden, men dette har ingen betydning for de offisielle versjonene. Allikevel er det ingenting i veien for at et firma kan benytte Linux og andre open-source-prosjekter i kommersielle sammenhenger, så lenge de lar den nye kildekoden også være fritt tilgjengelig. Dermed er det i prinsippet ingen motsetning mellom hacker-idealet om fri deling av programvare og industrielle behov for å tjene penger. Men det foregår samtidig en intens ideologisk diskusjon mellom grupperinger innen hacker-bevegelsen om nettopp forholdet mellom kommersialisme og idealisme.

Uansett hvordan Linux og open-source-bevegelsen er organisert, er det ingen tvil om at fenomenet er et unikt eksempel på teknologisk, altruistisk motmakt. Verdens mektigste teknologibedrift, Microsoft, hadde aldri offentlig erkjent at Linux eksisterte, men kom i 1998 i skade for å miste kontrollen over et strateginotat, det såkalte Halloween-dokumentet, som beskrev ”trusselen” fra Linux og open-source-bevegelsen og foreslo en strategi for hvordan Microsoft kunne vinne kampen om markedet.[12] I notatet, forfattet av to Microsoft-ansatte, innrømmes det at open-source-programmer kan være av bedre kvalitet enn kommersielle produkter, og at Microsofts markedsandel er truet. Videre hevder notatet at ”Linux can win as long as services/protocols are commodities”[13] Det betyr i klartekst at så lenge standardene og protokollene på nettet forblir åpne, kan ikke Microsoft regne med å dominere markedet for programvaren som benytter dem. Derfor foreslår notatet følgende strategi “By extending these protocols and developing new protocols, we can deny [Open Source Software] projects entry into the market.”

Internetts protokoller, som er et fellesgode ingen tjener penger på, er samtidig et hinder for Microsoft. Hvis Microsoft klarer å kuppe disse protokollene, ved å lansere egne versjoner som sakte avviker fra standarden, og få brukerne med seg over på disse, for eksempel ved bruk av Internet Explorer, så kan de avskjære open-source-bevegelsen fra fortsatt å lage alternativer til Microsoft-produkter. Strategien er altså å erstatte de åpne standardene med Microsofts “forbedrede” og lukkede, slik at kun kommersielle aktører kan benytte dem. Dermed vil de også hindre at open-source-bevegelsen kan fortsette sitt arbeid med videreutviklingen av åpne standarder.

Den ideologiske og teknologiske maktkampen mellom Microsoft og open-source-bevegelsen er langt fra over. Andre store teknologibedrifter, som Apple, har adoptert open-source-strategien og lansert åpne versjoner av sin programvare. Selv Microsoft har antydet at de kanskje vil gjøre det. Men så lenge lukkede, proprietære teknologier fortsetter å dominere noen av verdens viktigste kommunikasjonskanaler (f.eks. tekstbehandling[14]) har disse selskapene uforholdsmessig stor makt over brukerne, enten de er offentlige institusjoner, enkeltindivider, eller statsforvaltninger. Som norsk statsansatt som vil fylle ut en elektronisk reiseregning, er jeg i dag henvist til å benytte Microsoft Windows som operativsystem. Det hadde vært en enkelt sak å gjøre en slik funksjon WWW-basert og plattformuavhengig, men av grunner som statsforvaltningen må svare for, finnes programmet altså bare for Windows. Ved aktiv hjelp fra den norske stat er altså Microsoft i stand til å utøve makt, ikke bare over sine brukere, men også over sine ikke-brukere.


[11] The “Jargon File”, http://www.eps.mcgill.ca/jargon/html/entry/hacker-ethic.html[]

12 http://www.opensource.org/halloween/[]

13 http://www.opensource.org/halloween/halloween1.php#quote7[]

14 Se Eriksen 2002.


Publisert 25. nov. 2010 13:52