6. Maktkamp mellom medier: tilfellet no.general


Det er en vanlig klisjé å hevde at Internett ikke er et demokrati, men et anarki. Strengt tatt er vel Internett som sådan ingen av delene, men i Internetts mange subdomener, omgangsformer og fora finnes det mange eksempler på nær sagt alle typer politiske strukturer, herunder både anarki og demokrati. Det eneste som vel ikke eksisterer, er én overordnet form som dominerer hele nettet og alle brukerne. På sosialt nivå kan Internett defineres som en samling medier. Ingen vet hvor nøyaktig hvor mange slike medier som finnes, for nye blir skapt og gamle faller fra hele tiden. Da jeg som ny bruker utforsket Internett for snart femten år siden, lenge før World Wide Web, fantes det blant annet en mediegenre som ble kalt for “Information castle” – en lite brukt og eksperimentell form som det i dag ikke er noen spor igjen av. I disse informasjonsslottene kunne alle som ville legge igjen meldinger i en slags trestruktur, ved å føye nye “grener” til de eksisterende. Disse “slottene” var så vidt jeg husker bare i drift noen måneder, før de ble forlatt og glemt, til fordel for bedre (nå stort sett glemte) internett-systemer som WAIS, Gopher, Veronica og mange flere.

Dersom en behersker programmering, er det ikke vanskelig å oppfinne sitt eget internett-medium, med sin egen protokoll og egne regler for brukerne. Utfordringen ligger i å få andre til å ta det nye mediet i bruk. Et vellykket internett-medium, som WWW eller ICQ, tilbyr muligheter som de andre internett-mediene ikke har, eller de er bedre enn liknende konkurrenter. Det er i praksis umulig å holde styr på alle internett-mediene, og derfor er regulering av dem svært vrient. Selv høyt kompetente organisasjoner som har som sin hovedoppgave å drive og organisere internett-trafikk, som norske Uninett, universitets- og høyskolesektorens internettleverandør, kjenner ikke til alle mediene som benyttes på nettene deres. Her har forkjemperne for Internett-sensur en formidabel oppgave: Hvordan sensurere et medium du ikke vet eksisterer?

Et medium som har holdt stand siden det ble utviklet i 1979, da det begynte sitt liv via modemer og utenfor datidens Internett, og som fremdeles er høyst levende, er Usenet News, som har sin egen protokoll, NNTP. Mye av anarkiklisjeen, og internettmytologien generelt, har nok sitt opphav i erfaringer med Usenet. Usenet består av en rekke “nyhetsgrupper”, som er kanaler for distribusjon av dokumenter, gjerne tekstmeldinger med et diskuterende innhold. Usenet har lite til felles med nyheter rent genremessig; navnet skyldes nok mediets raske distribusjonsform, hvor de siste meldingene blir lagt først. Dermed er Usenet perfekt for å spre nyheter, men de aller fleste bruker det til å diskutere med hverandre. Fra noen få tusen meldinger i året rundt 1980, til rundt en million i året rundt 1990, postes det i dag ca 150 millioner meldinger årlig, altså litt under en halv million daglig.

Usenet består av mange tusen kanaler/”grupper.”[16] Disse er listet hierarkisk og alfabetisk; som f.eks. gruppen comp.lang.perl.misc, som er en kanal knyttet til programmeringsspråket perl. For å legge ut meldinger i disse gruppene, må en ha tilgang til en Usenet-tjener, som det finnes svært mange av, eller en kan bruke Googles system, som er fritt tilgjengelig. Noen få av disse gruppene styres av en “moderator” som godkjenner innlegg før de slipper inn, men langt de fleste er teknisk helt åpne for alle som vil delta. Dermed er det fritt frem, med Ordet som eneste våpen. Ytringsfriheten har neppe noen gang hatt bedre forhold enn dette, på godt og vondt. I motsetning til Web-tjenere, som ligger på bestemte og lokaliserbare maskiner, er Usenet et distribuert system, som ikke kan rammes ved å fjerne et ledd. Meldingene spres til alle tjenerne som abonnerer på kanalen, og den eneste måten å sensurere på er å fjerne en hel kanal, hvilket også gjøres, men bare med lokal virkning. Eventuelt kan enkeltmeldinger slettes, men dette er upraktisk og usikkert, siden meldingene ligger på alle tjenerne som fører kanalen.

Svært mange marginaliserte og tabubelagte samfunnsgrupper, for eksempel tilhengere av dyreporno, alternative religioner, eller selvmordskandidater, har på Usenet fora de kan bruke fritt og anonymt. Dermed oppnår de en slags motmakt, et sted hvor de finner sammen med likesinnede og utveksler erfaringer, opplysninger og strategier. Disse motmaktstedene blir klare alternativer til statlige, faglige og moralske autoriteter.

Som et ekte, men kaotisk og støyende medium med full ytringsfrihet, er Usenet (og dens infrastruktur, Internett) med jevne mellomrom spådd en snarlig død. Etter 20 år i beste velgående er det kanskje på tide å anta at disse systemene neppe vil bli tatt av dage, med mindre det dukker opp nye medier som gir brukerne enda bedre kår? Siden regulering av Usenet er nær sagt umulig – i hvert fall har ingen lykkes til nå – er aktørene ofte tvunget til å finne andre arenaer og midler når de vil bekjempe motstand. Et interessant eksempel var kollisjonen mellom en Aftenposten-journalist og sentrale aktører på den norske Usenet-gruppen no.general etter et oppslag om spredning av barneporno på Internett i Aftenposten 28. desember 1995. No.general er en gruppe for generelle diskusjoner, og preges av mye krangling om alle mulige tema. Journalisten hadde i artikkelen påstått at barneporno ble spredd gjennom Universitetet i Oslos IRC-tjener,[17] med det resultat at nettansvarlig ved UiO stengte tjeneren, som ble brukt til mange helt uskyldige og nyttige formål, i flere uker.

Journalisten var feilinformert; IRC-tjeneren til UiO hadde ikke blitt brukt til å spre barneporno. Riktig nok kunne en gjennom denne tjeneren (og alle andre IRC-tjenere) observere IRC-kanaler hvor barneporno ble utvekslet, men uten at UiOs nett på noen som helst måte var involvert i spredningen. For å skjønne denne forskjellen måtte man ha kunnskap om hvordan IRC fungerer: Når to personer på en av IRCs mange tusen kanaler blir enige om å utveksle bilder eller annen informasjon, sendes dette direkte mellom IRC-klient[18]-programmene på deres egne maskiner, og altså ikke via en tilfeldig IRC-tjener i Oslo. Oslo-maskinen ble kun brukt til å avlytte den kanalen pornobytterne avtalte byttingen på. Dette hadde ikke journalisten skjønt.

Og her begynner den egentlige historien. UiO stengte ikke IRC-tjeneren for å hindre spredning av barneporno, men for å hindre uheldig mediedekning. Dette falt de internettkyndige debattantene på no.general tungt for brystet. At feilaktig kunnskap om Internett skal ramme uskyldige brukere, var for dem et journalistisk overgrep. De angrep journalisten og hans informanter på sin sedvanlige røffe måte, med termer som “ondsinnet dritt” og “den lille rotta.” I stedet for å svare på kritikken om faktafeil, tok journalisten til motmæle i en kommentar i Aftenposten 15. januar 1996 med tittelen “Nettfanatikere tåler ikke kritikk”:

I et nett-samfunn der ytringsfrihet settes høyest av alt, tolereres tydeligvis ikke kritikk. Dette må være årsaken til at ledende Internett-guruer i Norge nylig startet en regelrett bakvaskelseskampanje mot Aftenposten.

Etter at avisen i romjulen tok opp problemet med spredning av barnepornografi via såkalte IRC-grupper, og Universitetet i Oslo reagerte med å stenge av sin IRC-server, var begeret tydeligvis fullt for de norske nett-fundamentalistene. [...]

Vi kan ikke tolke starten av svertekampanjen annerledes enn at nett-fundamentalistene har tatt ut "Bytewah" mot Aftenposten.

En av “nett-fundamentalistene” hadde nemlig opprettet en “watch”-side på www, som skulle kommentere alle internettrelevante artikler fra journalisten. Dette ble av journalisten sammenlignet med Irans forfølgelse av Salman Rushdie: “Norske nett-fundamentalister har fattet "Bytewah" mot Aftenposten (jf. Iran-ayatollahenes fatwah mot Salman Rushdie). Årsak: Gjentatte kritiske oppslag om Internett. Denne opplagte overreaksjonen fra journalistens side kan nok best forklares med at han neppe var vant med å befinne seg i den andre enden av pennen. Her ble han selv utsatt for sterk kritikk, i et medium som ikke var hans eget. Retorikken i kommentaren minner faktisk mest om stilen på no.general, og ikke særlig mye om kritisk journalistikk i en seriøs avis. Til tross for den harde tonen på no.general, var innholdet kritikken av journalisten korrekt nok.

Det slutter imidlertid ikke her. Journalisten graver i Aftenpostens arkiver, og finner et gammelt intervju med “watch”-oppretteren, som inneholder kompromitterende utsagn som knytter vedkommende til påstander om ulovlig hacking. Dette poster han til no.general, hvorpå “hackeren,” som hevder intervjuet inneholder feilsitater og faktafordreininger som han vanskelig kan forsvare seg mot, sender en cancel-melding[19] og sletter intervjuet fra Usenet, slik at ikke andre skal lese det. Denne slettingen møter sterk motstand og fordømmelse fra andre no.general-deltakere, som mener at “hackeren” har gått langt over streken. Man sensurer ikke Usenet News. Samtidig er det klart at også journalisten har opptrådt svært uvanlig, ved å bruke avisens spalter og arkiver i en skittentøyvask som helt klart er blitt personlig. Denne relativt tidlige maktkampen mellom “nett-fanatikere” og journalist er et klassisk eksempel på to svært ulike medieverdener i kollisjon. Etter lang tid med mistenkeliggjøring og spekulative pornooppslag tok nettfolket igjen, til journalistens store overraskelse.

I ettertid har forholdet mellom presse og nett blitt mer avslappet og mindre teknofobisk. Journalister har fått et nytt kraftig arbeidsverktøy, og forstår bedre hvordan denne teknologien fungerer. Etter hvert ser vi også symbiotiske interaksjoner mellom nett og presse: en vevside med uverifisert kjendissladder (eller mer alvorlige rykter) kan refereres til i pressen, som da slipper å fremstå som altfor useriøse. Det klassiske eksempelet her er Matt Drudges vevsted The Drudge Report,[20] som i januar 1998 var først ute med Monica Lewinsky-saken, etter at Newsweek hadde stoppet en artikkel av sine egne journalister. I Norge, hvor pressen ofte er meget forsiktige med å trykke en del oppslag om f.eks. kongehuset, er nettet, enten i form av utenlandske nettaviser eller norske diskusjonsgrupper, ofte et langt mer informativt alternativ.


[16] Google.com har samlet nesten alle meldingene som har vært postet på Usenet de siste tyve årene, ca 700 millioner meldinger. Dette er et unikt materiale hvor en kan følge store deler av Internetts utvikling fra orkesterplass. Jf http://www.google.com/googlegroups/archive_announce_20.html[]

17 Internet Relay Chat er et sanntidssystem for jatting (chat), med svært mange kanaler, hvorav noen unektelig ble brukt til å formidle barneporno.[]

18 Et bruker-program som knytter seg opp til en internett-tjeneste, f.eks. til WWW eller IRC, kalles en klient, mens et sentralt program som serverer eller formidler informasjon til brukerne, kalles en tjener. Når to bruker-programmer kommuniserer direkte uten å gå via en tjener, kalles dette peer-to-peer, eller p2p.[]

19 Egentlig en slags “angre-knapp” for å slette eller endre egne meldinger, som også kan misbrukes av andre.[]

20 http://www.drudgereport.com/, for Lewinsky-oppslaget se også http://www.drudgereportArchives.com/data/2002/01/17/20020117_175502_ml.htm


Publisert 25. nov. 2010 13:52