5. Kommunikasjonsmakt? - Brev, telefon, epost


For ikke mange år siden (midt på nittitallet) uttalte en norsk teknolog seg meget positivt om epost, som han så som langt mer frigjørende enn for eksempel telefonen. I dag er det langt fra sikkert at friheten føles like stor. Epost var i sin barndom et medium for de få, forskere og informatikkstudenter som kunne kommunisere lettvint og kjapt med sine venner og likesinnede. I dag, når epost er blitt institusjonalisert på linje med andre medier, er friheten blitt erstattet med tvang og plikt. Den bedriftsmedarbeideren som ikke svarer på epost vil neppe få noen god og lang karriere. En universitetslærer som ikke svarer på epost fra studentene vil neppe bli sett på som positiv og imøtekommende. Siden det er lett og billig å sende, har avsenderen av epost en bedre posisjon enn brukeren av brev eller telefon, mens mottakeren av epost er underlagt et tyranni som selv ikke telefonen kan matche. Du kan nemlig bare snakke med en person av gangen (med mindre noen har straffet deg med å installere ”call waiting”), mens det kan komme ti nye mail på tiden det tar å besvare én.

På få år har epost gått fra å være et frivillig, mildt behagelig fritidsmedium til å bli en plage for vanlige kontorarbeidere. Tony Blair ivret for at alle i England skulle benytte epost; selv er han mektig nok til å slippe å ha. Epost er ikke lenger et frihets- og statussymbol, det er vår kanskje sterkeste lenke til ”systemet”, utenom vår lønnsavhengighet. Jeg gjorde selv den stygge feilen å ta med meg min epostadresse da jeg skulle på et lengre forskningsopphold i utlandet; jeg kunne like gjerne blitt hjemme. Det føltes ikke som om jeg hadde forlatt kontoret.

Har papirbrevet noensinne hatt en like undertrykkende funksjon? Sannsynligvis ikke. Med en epost følger det en forventning om at du svarer; det kan dreie seg om en liten ting; et kort spørsmål, et lite råd, et behov for noen svært få minutter av din tid. Et papirbrev, derimot, krever en økonomisk merkbar innsats, i form av materialer som papir, konvolutt og frimerke. Terskelen for å forvente svar er langt høyere. Da jeg for noen år siden var optimistisk nok til å invitere en verdenskjent forsker til en konferanse i Norge, svarte han, elskverdig nok, ”I would very much like to accept, but I cannot. And, out of respect for your kind interest, I want to explain. [...] At this point I receive an average of 4 invitations per day...”. At han med så mange henvendelser i det hele tatt hadde tid til å svare personlig, var det bare å ta som en stor kompliment. Hva gjør en slik mengde epost med vår evne og lyst til å kommunisere? Hadde dette kunnet skje i en verden uten epost?

Informatikk-professoren Donald Knuth, en av pionerene innen programmering, løste dette problemet for mange år siden:

I have been a happy man ever since January 1, 1990, when I no longer had an email address. I'd used email since about 1975, and it seems to me that 15 years of email is plenty for one lifetime.

Email is a wonderful thing for people whose role in life is to be on top of things. But not for me; my role is to be on the bottom of things.[15]

Knuth, som er en svært anerkjent professor på ett av verdens rikeste universiteter, har i likhet med Tony Blair (og andre statsministre) en sekretær som tar seg av korrespondansen. Så han har råd til å ignorere epost som kommunikasjonsmiddel. Hva med alle oss andre?

I 1948 publiserte Claude Shannon sin innflytelsesrike kommunikasjonsteori, som definerte kommunikasjon som en rent mekanisk prosess:

The fundamental problem of communication is that of reproducing at one point either exactly or approximately a message selected at another point. Frequently the messages have meaning; that is they refer to or are correlated according to some system with certain physical or conceptual entities. These semantic aspects of communication are irrelevant to the engineering problem. (Shannon 1948: 379)

Ved hjelp av Shannons teori klarte man å lage “redundante” kommunikasjonssystemer, som overførte meldinger perfekt fra en avsender til en mottaker. Som Shannon påpeker, er innholdet i disse meldingene ikke hans ansvar. Det viktige er at kommunikasjonen rent teknisk foregår perfekt. Epost er et godt eksempel på et slikt “perfekt” system. (Det samme er Internett på lavere nivå, hvor protokollen TCP sørger for å sjekke om informasjonsbitene som sendes kommer frem dit de skal.)

En epostmelding sendes til en kort, konkret adresse, f.eks. aarseth@uib.no. Dersom denne adressen eksisterer, kommer meldingen frem, men enda viktigere, dersom meldingen ikke kommer frem, får avsender automatisk beskjed om dette! I motsetning til når vi poster et brev, kan vi altså være helt sikker på at eposten kommer frem til mottaker, og mottaker vet at avsender vet dette. Dermed oppstår det et sosialt press som ikke er til stede på samme måte i brevpostverdenen. Der er redundansen en dyr tilleggsfunksjon (rekommandert sending) som vi sjelden bruker. I telefonverdenen er redundansen valgfri i form av automatiske telefonsvarere, som krever noe ekstra av avsenderen. I epost derimot, er sendingen automatisk rekommandert som standard. Bevisstheten om dette tvinger oss til å ta epost mer alvorlig enn vi ellers ville gjort. Kommunikasjonen er perfekt; nå må vi følge opp, eller fremstå som late og utilregnelige mennesker. Teknologenes krav til perfekt kommunikasjon er blitt overført til epost-brukerne, på en måte som klart prioriterer avsenderens behov og posisjon. Avsendermakt?

Vi kan spekulere i hvor lenge epost-systemet overlever som det er i dag. Dersom mange nok følger Knuths eksempel, eller får seg hemmelig epostadresse, blir det kun de tilbake som ikke får lov til å velge dette vekk (og deres sjefer). Så lenge fordelene og kravene om tilgjengelighet er større enn de åpenbare ulempene, vil epost-slavene være henvist til å utvikle sine personlige overlevelsesstrategier, i kampen mot den perfekte kommunikasjonen.


[15] http://www-cs-faculty.stanford.edu/~knuth/email.html (Takk til Dag Elgesem for dette eksempelet.)


Publisert 25. nov. 2010 13:52 - Sist endret 2. feb. 2024 15:43