1. Innledning: Kan makt være digital?


Da jeg begynte dette arbeidet for vel tre år siden, lød spørsmålet jeg hadde tenkt å stille “Hva er digital makt?” Etter hvert ble denne innfallsvinkelen mer og mer problematisk, og spørsmålet som forsøkes besvart her er snarere “Kan makt være digital?” Altså, er det noen maktrelaterte endringer i samfunnet som skyldes utviklingen og utbredelsen av digital teknologi? Har det noen betydning for demokrati og maktforhold at vi er blitt aktører på digitale arenaer?

Dette er selvsagt uhyre vanskelige og generelle spørsmål, som kan utdypes fra en rekke faglige vinkler, men neppe fullt ut besvares fra noen av dem. I hvert fall ikke fra min egen, som er estetiske og kulturelle perspektiver på informasjonsteknologi. For det første er det ikke klart eller entydig hva vi mener med digital teknologi. Med unntak av penn og papir, finnes det i dag knapt noen kommunikasjonsteknologier som ikke har digitale komponenter i seg. Finnes det mennesker i vår vestlige del av verden som ikke på en eller annen måte får sine liv berørt av moderne digital teknologi? Men samtidig på mange ulike måter? For eksempel kan film være digital på minst to helt ulike måter: den kan produseres med datautstyr uten et eneste ”naturlig” opptak, for så å overføres og vises på tradisjonelt, ikke-digitalt utstyr, eller den kan tas opp med vanlige, ikke-digitale filmkamera, og så digitaliseres, overføres til en harddisk og vises med en digital fremviser. Begge deler er vanlige, og begge er på hver sin måte digital film.

Å trekke ut én digital komponent er derfor nærmest umulig, hvis presisjonsnivået skal være noenlunde akademisk og forsvarlig. Kort sagt er den digitale datamaskinen den mest fleksible (og dermed mest ambivalente) teknologien vi har skapt til nå. Og hva mener vi med digital?

For det andre er det svært vanskelig å overskue en prosess vi er midt oppe i. Vi kan lett la oss rive med av urealistiske vyer, og deretter bli skuffet fordi utviklingen ikke går raskt nok. For tyve år siden var “det papirløse kontor” en drøm mange trodde på. I dag bruker vi mer papir enn noen gang. Industrigiganten Xerox, som finansierte og utviklet mange av de teknologiene vi regnet med skulle overta for papiret, har ironisk nok tjent mest penger på vår fortsatte bruk av papir, i kopimaskiner og laserskrivere.

De mest veltalende optimistene den gang, som hypertekst-forskeren Jay Bolter, hevdet at vi lever i “the late age of print,”[1] altså trykketeknologiens endetid. I dag er han, og mange andre, langt mer tvilende til sin gamle visjon. Kanskje han bare var tidlig ute? Det er nesten umulig å spå utviklingen. Kanskje det er kontoret som er i ferd med å forsvinne? Jeg skriver dette på en laptop, som inneholder alle mine viktige dokumenter. De finnes ikke i noe arkivskap eller skrivebordskuff. Uansett om jeg er på reise, på hjemmekontoret, på jobbkontoret, eller et annet sted, kan jeg ha alle disse dokumentene med meg. Det kunne jeg ikke for bare tyve år siden. Det fysiske stedet er langt mindre viktig for arbeidet mitt enn innholdet på harddisken. Laptopen er kanskje ikke det papirløse kontor, men kanskje heller det kontorløse papir? Det er nå gått knappe 25 år med personlige datamaskiner, og kun 10-12 år med world wide web. Kanskje vi bør la det gå 25 år til (en svært kort periode i historisk perspektiv) før vi avgjør papirets (og kontorets) skjebne?

På samme måte er det med andre digitalbaserte samfunnsendringer vi nå gjennomgår. Hva er overgangsfenomener av kort varighet (resultatet av en ”boom”), og hva er varige, dype endringer? Hvilke metoder har vi for å se forskjell? Det er typisk menneskelig å være utålmodig og historieløs (eller i det minste samtidsfokusert og nærsynt), men alle de silisiumbaserte teknologiene vi nå utvikler trenger betydelig mer tid til kulturell modning og integrering, før vi feller dom over dem.

Det finnes etter hvert en stor litteratur om hvordan “den digitale revolusjonen” snur opp ned på våre liv, og en mulig fremgangsmåte her kunne være å undersøke kritisk de mange radikale påstandene vi finner. Det er alltid nyttig (og ofte forbausende enkelt) å avsløre lettvint teknoromantikk og ullen fremtidsoptimisme. Bør vi også være skeptiske til vår egen skepsis? Dersom det er slik at datateknologien ikke gjør livene våre bedre, hva gjør den da med oss? Ingenting? Det er enda mer usannsynlig. De mest interessante svarene får vi neppe fra denne enten/eller-tankegangen, men gjennom analyser av praktisk erfaring i et historisk perspektiv. Siden vi ikke (i hvert fall ikke denne forfatteren) har tilgang til tidsmaskin, bør vi, i stedet for å spå hvordan teknologien blir om ti femten år, se på hva den faktisk gjør i dag for de som bruker den.

Her vil jeg i de neste kapitlene bruke mye plass til å legge premissene for en debatt om makt og demokrati i vår digitale samtid, slik at leseren selv kan få mulighet til å gjøre seg opp en mening.


[1] Bolter 1991: 1.


Publisert 25. nov. 2010 13:52