3.6 Illustrasjon (3). ”Tarsan”


3.6 Illustrasjon (3). ”Tarsan”

Eier av dette fartøy er bosatt i Harstad kommune og har drevet sjarkfiske etter torsk. Han mener seg urettmessig satt utenfor fisket i henhold til reglene i kgl. res. av 29 november 1991 (1992-resolusjonen) om adgang til å delta i fisket etter torsk med konvensjonell redskap nord for 62o N i 1992 (fartøykvoteordningen) og forskriften for 1993; kgl. res. av 4 desember 1992 (1993-resolusjonen), begge § 1 litra d, jf. § 5. På tross av langvarig kamp ville Fiskeridepartementet ikke gi etter, slik at denne fisker endte opp uten fartøykvote.

Eieren har hatt fiske som eneyrke siden 1954 og er manntallsført i fiskarmanntallets blad B, jf. forskrift av 26 september 1983 nr. 1495. Han har eid MS ”Vito” T-51-H siden høsten 1990. Tidligere eide han ”Tarsan” T-99-H. Sistnevnte var bygget i 1954 og ikke lenger egnet til å drive ordinært fiske med. Denne ble solgt høsten 1990 for fritidsformål. Eieren hadde fartøykvote for ”Tarsan”. Det nye fartøy tillates imidlertid kun å delta innenfor maksimalkvoteordningen hvilket er ensbetydende med ”kappfiske” inntil totalkvoten er oppfisket, det vil si at han ikke kan ta fisken når det passer ham og været. Dessuten fikk maksimalkvotefiskere i beste fall, kun ta 11 usikre tonn mot 17,5 sikre tonn torsk i henhold til fartøykvoteordningen, se forskrift av 18 desember 1992 om regulering av fisket etter torsk med konvensjonell redskap nord for 62o N i 1993. I 1992 var forholdet 9 og 15,5 tonn, jf. Fiskeridepartementets forskrift av 20 desember 1991 nr. 868.

”Tarsan” ble solgt til fritidsformål og strøket av merkeregisteret jf. lov av 5 desember 1917 nr. 1. Den deltar ikke lenger i yrkesfisket. Båten belaster således ikke torskebestanden. ”Vito” (8.8 meter) erstatter ”Tarsan” (7.1 meter) og eier mener seg berettiget til fartøykvote for sistnevnte i henhold til vanlige regler og praksis. Eieren søkte om fartøykvote for 1992. Fiskeridirektoratet avslo søknaden Det samme gjorde Fiskeridepartementet. Rettsgyldigheten av disse vedtak er senere vurdert av Sivilombudsmannen, men uten at det ble reist kritikk av juridisk art.[117]

Som følge av avslagene stilles denne fisker vesentlig dårligere enn yrkesbrødre med fartøykvote. Dette skyldes ene og alene at han skiftet ut sin nesten 40 år gamle åpne båt med en som gav bedre sikkerhet og bekvemmelighet som følge av at den hadde dekk og rorhus. Som følge av salget mistet han fartøykvoten og inntektsgrunnlaget ble kraftig redusert. Resultatet er utilfredsstillende, tatt i betraktning at eieren har bygget nytt hus for fem år siden og satt seg i stor gjeld (kr. 420 000).

Det er torskeavhengighet det er snakk om.[118] Denne avhengighet måles gjennom mengde torsk fanget i minimum ett av årene 1987-88-89. Eier av ”Tarsan” fanget denne mengde og fikk tildelt fartøykvote. Han har derved bevist sin avhengighet: Han er pr. definisjon blant dem som er ”torskeavhengige”, i motsatt fall ville han ikke fått fartøykvote. Eieren var så avhengig av den inntekt torskefisket ga at han så seg nødt til å anskaffe nytt fartøy slik at han også i kommende år (han er ennå ikke pensjonist) kunne livnære seg av torskefiske. Altså; det forhold at hans avhengighet av fiske gjorde det nødvendig å skifte ut en nær 40 år gammel båt, ble brukt til å begrunne at denne person ikke lenger var torskeavhengig.

Vi har sett at den samme torskeavhengighet som ble lagt til grunn ved tildeling av fartøykvote i 1990 skulle fortsatt legges til grunn for kvotetildeling 1991 og 1992. Den som i 1990 var kjent torskeavhengig og tildelt fartøykvote for et gammelt og nedskrevet fartøy ble gjennom ervervet av ny båt ikke ansett torskeavhengig i 1992.

Kgl.res. av 8 desember 1989 (1990-resolusjonen) har ikke regler om utskifting av fartøy og hva som eventuelt skulle skje med fartøykvoten. Grunnen til at det kun er fartøy solgt i 1991 og ikke i 1990 som gir rett til utskifting i henhold til kgl.res. av 16 november 1990 (1991-resolusjonen), var

at dersom eier av et fartøy i fartøykvoteordningen solgte sitt fartøy i 1990 fulgte kvotegrunnlaget med fartøyet til ny eier , og selger kunne således ikke benytte kvotegrunnlaget på et erstatningsfartøy.[119]

Denne uskrevne regel går følgelig ut på at hvis fartøyet ble solgt videre til annen yrkesfisker så fulgte kvotegrunnlaget med til kjøperen og kan således ikke lenger benyttes av selger på eventuelt erstatningsfartøy (båt som kommer isteden for den solgte). Dette er forståelig fordi en annen regel ville bety økt fangstinnsats, det motsatte av hva som er reguleringens formål. Ved dette trekk har departementet innført omsettelige kvoter. Kvoten følger fartøyet, ikke mannen. Jeg legger i fortsettelsen til grunn at dette er tilfelle.

Prinsipalt blir spørsmålet om den uskrevne regel om at konsesjonsretten følger fartøy ved salg kommer til anvendelse i dette tilfelle; altså om vi her står overfor riktig rettsanvendelse. Hvis den ”entydige praksis” derimot er gyldig, blir et subsidiært spørsmål om denne praksis er bindende for denne fisker. Spørsmålet er om den ”regel” som Fiskeridepartementet påberoper seg, er rettsriktig vedtatt og kunngjort. Hvis den anses rettsriktig vedtatt er spørsmålet om grensen mellom utskiftninger av fartøy som skjer før og etter henholdsvis 1.1.91 og 16.11.90 og fartøy som er over eller under 9.0 meter lengste lengde er saklig begrunnet. Herunder hører også spørsmålet om torskekvoteforskriften er hjemlet, det vil si at denne ligger innenfor rammen av lov om regulering av deltakelsen i fisket av 16 juni 1972 nr. 57. Her presenteres kun konklusjonene. Den juridiske drøftelse finnes i vedlegget s. 89).

Grunnen til at kun salg av fartøy i 1991 og ikke i 1990, er omfattet av kgl.res. av 16 november 1990, var at departementet i 1990 la til grunn at salg av fartøy medførte at kvotegrunnlaget fulgte fartøyet til ny eier, altså en omsetning av kvoterettigheten. Selger kunne således ikke benytte rettigheten på erstatningsfartøyet. Denne uskrevne regel som er i klar motstrid til deltagsloven av 16 juni 1972 nr. 57 § 9 (”Det vil således ikke være adgang til å overføre en tillatelse til en annen person eller selskap”.[120]), medførte at retten til å delta i fisket ble ansett å gå over til kjøper uansett hva partene hadde avtalt dem imellom med den virkning at selger ikke kunne anskaffe erstatningsfartøy. Kjøper og selger avtalte at førstnevnte skulle bruke ”Tarsan” til rekreasjonsformål, altså ikke yrkesmessig fiske. Kjøper visste at selger skulle skaffe seg et erstatningsfartøy. Uten hensyn til de underliggende forhold og stikk i strid med hjemmelsloven forlanger Fiskeridepartementet at konsesjonen skal følge fartøyet. Dette på tross av at deltagsloven av 1972 uttrykkelig forbyr overføring av konsesjoner ved salg.

Selv om dette var hjemlet må regelen om at kvoten følger fartøyet til ny kjøper selvsagt kun komme til anvendelse ved kjøpers faktiske bruk av fartøyet i yrkesaktivt fiske etter torsk. Dersom fartøyet forliser, havarerer, blir kondemnert, benyttes for fritidsformål eller på annen måte tas ut av yrkesaktiv virksomhet, kan det ikke være tale om overføring av kvotegrunnlaget til kjøper. I så fall kan regelen ikke gjelde. Også dette ignorerer departementet.

Fiskeridepartementet hevder at eieren ikke i ”ettertid kan påberope seg bestemmelser fastsatt i ettertid”.[121] Med dette mener departement trolig å si at eieren ikke kan påberope seg - etter at regelen er gitt, for eksempel 17. november 1990 – at det den 16. november 1990 ble innført en regel som gav adgang til utskifting av fartøy med vedlikehold av rett til kvote, når eieren på dette tidspunkt, allerede har skiftet ut fartøyet, hvilket skjedde to måneder tidligere, det vil si 17. september 1990. Selv om dette var korrekt rent juridisk, hvilket jeg bestrider (se vedlegget), er løsningen urimelig. Den senere omlegging av reglene viser nettopp at ordningen, slik den var, ble ansett som uheldig. Det virker da heller stridt at Fiskeridepartementet skal tviholde på at reglene slik de lyder skal praktiseres overfor dem som av en eller annen tilfeldig grunn kom i skade for å skifte ut sitt fartøy før regelen ble endret rent formelt.

De lege lata er svaret at eieren har samme rett til utskifting tilsvarende 1991-resolusjonen (§ 6) dersom slike ulovfestede regler gjaldt før 1991-resolusjonen ble vedtatt. 1992-resolusjonen avskjærer ikke denne mulighet. Regelen kan ikke tolkes antitetisk. Det vil si at 1992-resolusjonen ikke forbyr at eier beholder kvoteretten selv om utskiftingen skjer i 1990. Den tillater kun at så i et hvert fall skjer i forbindelse med utskifting i 1991 jf. § 1 pkt. 2 litra d):

Eier av fartøy som hadde fartøykvote i 1990, men som har solgt dette i 1991, kan etter søknad til Fiskeridirektøren tildeles kvote til sitt nåværende fartøy etter reglene om utskifting i § 6

1991-resolusjonen var ikke vedtatt på det tidspunkt eieren skiftet ut sitt fartøy. Med andre ord er det åpenbart at denne ikke regulerte spørsmålet om overføring av fartøyrettigheter da eieren skiftet fartøyet i 1990. Hans rettigheter må vurderes utfra regelverket som gjaldt på det tidspunkt da utskifting skjedde, det vil si 17. september 1990.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at denne fisker, da han ble kjent med 1991-forskriften, straks søkte om utskifting i henhold til den nye bestemmelse. Kunne han da komme i betraktning? Det er klart at bestemmelsen gir en lovfestet tillatelse til overføring samtidig som den ikke inneholder noe forbud mot å søke om fartøykvote selv om salget skjedde før 1.1.1991. Bestemmelsen er følgelig ikke til hinder for at fiskeriforvaltningen også gir søkere rett til kvoteoverføring dersom salget skjedde i 1990. Jeg konstaterer dette, uten å gå inn i noen fin-juridisk drøftelse av de juridiske spissfindigheter (se derimot vedlegg (2)).

Jeg har vist (tolkningen av torskeresolusjonen, ekstra kvote – se vedlegget pkt. 9.8) at ordningen med overføring av fartøykvoter gjaldt for utskifting av fartøy – herunder også småfartøy slik som ”Tarsan” (det vil si 7.1 meter) – bare erstatningsfartøyet var minst 9.0 meter l.l. Dette gjaldt også høsten 1990, altså samtidig med at denne fisker skiftet ut sitt fartøy, men dessverre kun med et fartøy på 8.8 meter, som altså var 20 cm for kort for å få fartøykvote i 1991. Fiskeridepartementet har erkjent at dersom utskiftingen hadde skjedd 1.1.91 og ikke 17.09.90 ville fartøykvoten vært i behold og kunne overføres til ”Vito”. Av dette ser vi altså: Eieren ville vært i posisjon dersom han enten i 1990 hadde sørget for å skifte ”Tarsan” ut med et erstatningsfartøy som var 20 cm lengre enn ”Vito”; det vil si minimum 9.0 meter eller hadde sørget for å skifte ut ”Tarsan” med ”Vito” den 1.1.91 isteden for 17.09.90.

Vi kan konstatere at denne fiskers behov for mer bekvem båt førte ham i ulykken og at han heller ikke senere har vært berettiget til fartøykvote på tross av at totalkvoten etter hvert ble tredoblet. Det finnes ingen åpning i 1994, for at fiskere som helt uforutsett falt ut av fartøykvoteordningen – på tross av tredoblet bestand – skal kunne få igjen tapte rettigheter. Det er klart at kvote til dem som ”falt mellom to stoler” ikke truer de ”nasjonale ... tiltak for å hindre overbeskatning av fiskebestandene”. Det kan således ikke være hjemmel for fortsatt å nekte denne fisker fartøykvote. Altså; selv om det opprinnelig var hjemmel for å utestenge ham – noe jeg bestrider – så kan det i 1994 – i alle fall ikke være hjemmel for fortsatt å holde ham utenfor fartøykvoteordningen.

Spørsmålet er om Fiskeridepartementet har rett i at regelverket kan forstås slik departementet gjør. Kunne eieren om han hadde lest reglene forstått at han ved å skifte ut sin 35 år gamle båt ville ha blitt satt utenfor fiske? I vurderingen må vi ta utgangspunkt i kgl. res. av 8 desember 1989 fordi det var denne som gjaldt i 1990, jf. § 4 annet ledd:

Likeledes kan det dispenseres for fartøy som er kjøpt før 8. desember 1989 som erstatning for fartøy som fyller vilkårene i § 1.

Her sies det at person som med egen båt har tilfredsstilt merkeregister-, aktivitets- og mengdekravet (i 1989-resolusjonens § 1) – slik denne eier gjorde – og som har anskaffet ny båt etter at han har avsluttet fisket (kjøpt før 1989-resolusjonen trådte i kraft), kan få tillatelse til å fiske sin kvote med erstatningsfartøyet. Den 17. september 1990 da eieren skiftet ut sin båt, gjaldt denne regel. I og med at forskriften for 1991 ennå ikke var vedtatt, var det denne regel og ingen annen som han kunne forholde seg til. Det var ingen grunn for eieren til å anta at ikke tilsvarende regel ville bli gjeldende for fisket i 1991 i og med at det må være myndighetene fullstendig likegyldig om det fartøyet som det driftes med heter ”x” eller ”y” så lenge mengden fisk som kan tas med det ligger fast, hvilket det gjør i dette tilfelle.

Det var denne regel eieren hadde å forholde seg til. Logikken i systemet må da være at fartøy som skiftes ut i 1990 og byttes i ny båt før 1990-resolusjonen trer i kraft, kan tillates benyttet i fiske i henhold til fartøykvoteordningen. Det er nettopp det eieren har gjort og det kan da umulig hevdes – slik fiskeriforvaltningen gjør – at han burde ha forstått at salg og kjøp i 1990 var ensbetydende med tap av rett til fartøykvote.[122]

Som et støtteargument kan det anføres at departementets endring av reglene september 1990 viser at også lovgiver fant regelen uheldig. At en i en slik situasjon etter regelendringen skal tviholde på det formaljuridisk korrekte overfor personer som har vært rammet av den opphevde regel, er lite skjønnsomt. Endringen er etter mitt skjønn tegn på at ordningen er så sterkt stridende mot den alminnelige samfunnsfølelse at vedtaket må være ugyldig jf. Mortvedt-saken i Rt. 1951 s. 19. Selv om vedtaket anses lovhjemlet kan departementet vanskelig ha beskyttelsesverdig interesse i å balansere på lovens ytterkant når det som her er i strid med rettferdighet og rimelighet.

Uten sterke advokater som kan kjempe hans sak finnes det ingen redning for denne fisker. Uten å frykte rettslig etterspill kunne departementet avvise alle krav.


[117] Sak 93-0205B.IA.[]

118 kgl. res. nr. 24 av 8 desember 1989 s. 2.[]

119 Brev fra Fiskeridepartementet av 27. april 1993 s. 1 nederst, til Sivilombudsmannen.[]

120 Ot. prp. nr. 22 (1971-72) s. 7 sp. 2. Om tolkningen av bestemmelsen, se Peter Ørebech. Konsesjoner i fisket (Tanum-Norli 1982) s. 125-126, se s. 26-28.[]

 ]]121 Brev til Sivilombudsmannen av 27. april 1993 s. 2 nest siste avsnitt.[]

122 Sivilombudsmannen fant høsten 1994, for ordningen frem til og med 1993, ikke grunn til å kritisere departementet, men presiserte at en ikke hadde tatt stilling til rimeligheten i det inntrufne.


Publisert 25. nov. 2010 13:52