3.4 Illustrasjon (1) ”m/s Sandskjær” [107]
”Sandskjær” er et fartøy fra Vesterålen. Eier hadde drevet fiske etter torsk i ca. 30 år da torskeresolusjonen ble vedtatt. I 1988 – straks før allmenningen ble stengt, bestemte eier seg for å satse på et større fartøy og ved en tilfeldighet ble en seibåt innkjøpt. Fordi fartøyet ikke hadde deltatt i torskefisket skulle dette få skjebnesvangre konsekvenser for fiskeren.
Eier av dette fartøy er rammet av forskriftsverket ikke fordi hans ulykke var slapphet eller manglende behov for torskefiske som næring, men at han tilfeldigvis solgte en båt (”Sandskjær” N-19-BØ) i 1988 som han i de tellende år 1987 og 1988 hadde fisket langt over minimumskvoten med, men som regelverket ikke tillot ham å legge vekt på ved søknaden om deltakelse i 1990. Ved deltakelsen med nye ”Sandskjær” N-29-BØ innen fisket ble stoppet 18. april 1989, klarte eier ikke å ta et kvantum som i ettertid skulle vise seg å bli satt som minimumsmengde. Selv den beste båt i Vesterålen klarte ikke å oppfiske minimumskvoten det året. I og med at eier kun får ett tellende år der fangsten er under estimert mengde, får han avslag på søknaden. Han får ikke lenger delta.
Vi ser at salg av båt i 1988 medfører at tidligere eier er avskåret fra å drive torskefiske som næring i 1990, 1991, 1992 etc. Denne eiers situasjon var ikke annerledes enn for en hvilken som helst annen eier. Han skiftet fartøy på ordinær måte, et fartøy selges og et nytt kjøpes inn. Fisket fortsetter med det nye fartøy som før. Slikt foregår hele tiden. Torskeresolusjonen av 1990 medfører at 1988-salget av et eldre fartøy i realiteten er en overdragelse av verdifulle deltaksrettigheter til en intetanede kjøper. Intetanende skaffer selger seg et seifartøy som ikke er ”bærer av” torskerettigheter. Dette fartøy fisker han torsk med i 1989, men fordi fisket stoppes før sesongen har kommet igang, rekker han ikke å ta minstekvantum.
Denne fisker driver kun torskefiske. Uten torsken er han ruinert. Banken krever båten overdratt til seg, [108] gjeldstynget blir den solgt til en nabobygding langt under kjøpspris, huset går på tvangsauksjon og han blir tvunget fra gård og grunn. Regelverket som skulle utpeke fiskere som er mest avhengig av torskefiske, vraker ham. Tragedien er at departementets regelverk knytter rettigheter til fartøy og ikke til person. Rettsobjektet – fartøyet – tildeles rettigheter og ikke rettssubjektet slik det gjelder i alle rettssystemer.
Fordi fartøyets aktivitet er alfa & omega for kvoterettigheten, blir fartøys suksesjonsgang, helt avgjørende. En fiskers avhengighet av torskefiske kan imidlertid ikke måles ut fra fartøysalg. At yrkesutøver skaffer ny og større båt viser at han satser på fisket. Siden nye fartøy er mer kapitalkrevende enn gamle, betyr det at fiskere med nyervervelser er langt mer avhengig av kontinuerlig fiske enn fiskere som beholder ”gammelbåten”.
Her er hva som skjedde videre: Etter regelverket åpnes det for ”nyrekruttering”.[109] Eieren av ”Sandskjær” unnlot å søke om slike rettigheter da han etter samtaler med tjenestemenn i fiskeriforvaltningen fikk beskjed om at slike kvoter kun gikk til unge, nyetablerte fiskere. Uten driftsgrunnlag ble han tvunget til salg. Kjøper som kom fra samme sted som selger var 54 år og to år eldre enn selger. Kjøper som riktignok hadde drevet fiske i mange år, hadde ingen kvote å føre over på båten. Han søkte rekrutteringskvote, som altså skulle gå til unge, nyetablerte fiskere, noe han ble innvilget. Han var altså verken ung eller nyetablert fisker. Det som var umulig for selger, var mulig for kjøper.
Den hardt rammede eieren fikk ikke fortsette fisket med eget fartøy. Han måtte i stedet bivåne at båten ble drevet videre av en enda eldre fisker på den rekrutteringskvote som selger ble nektet fordi han var for gammel. Denne hjemsøkte mann møtte ingen medynk verken i Stortinget eller i domstolen. Stortingets Billighetserstatningsutvalg[110] uttalte at eier ”har fått riktig behandling av sine søknader om kvotetildeling ... utfra de gjeldende kriteriene” og at det ”offentlige er således ikke å bebreide i denne saken”. Og Salten herredsrett konstaterer at ”sakens opplysninger gir ikke grunnlag for å konstatere at ... [fiskerne] rammes urimelig hardt i forhold til andre”.[111] Fisker mistet båt, næringsgrunnlag og hjem. Mens naboer får fortsette sitt vanlige liv på havet med sikker inntekt, må denne forhenværende fisker bruke resten av livet – nå uten inntektsgrunnlag – til å nedbetale gjelda til Sparebanken Nordland.
Hvilken konklusjon vi kan trekke av denne saken vis –à vis hovedtema her, kommer jeg tilbake til etter at illustrasjonene er gjennomgått. Her skal kun nevnes at mens denne sak resulterte i en stevning mot staten, som kun ble prøvet for herredsretten grunnet manglende økonomisk evne, hadde eierne av Brødrene V tilstrekkelig finansiell styrke til å kjøre sin sak helt til topps, til høyesterett. Gjør finansiell styrke at staten bøyer av?
[107] Saken ble forelagt Stortingets Billighetserstatningsutvalgets (protokoll jnr. 77/1992).[]
108 Salgsfullmakt til Sparebanken Nordland 17 januar 1991.[]
109 Kronprinsregentens res. av 16 november 1990 § 8.[]
110 Stortingets Billighetserstatningsutvalgets protokoll jnr. 77/1992.[]
111 Saltens herredsrett dom av 4 februar 1994 s. 40.