Makt under ansvar

Tilbake til Makt- og demokratiutredningens startside

Makt- og demokratiutredningens rapportserie, ISSN 1501-3065

Rapport 42, august 2002, ISBN 82-92028-45-5


Er det vitenskapelig holdbart å avvise krav til maktutøvelsens rettmessighet?

Erik Friis Fæhn


FORORD

Makt- og demokratiutredningen (1998-2003) har et større program om statsmakt, der offentlig styring blir analysert fra ulike vinkler. Denne rapporten, om rettspositivismen i Norge som grunnlag for instrumentell maktutøvelse, inngår som en del av dette programmet.

Cand. jur. Erik Friis Fæhn er redaktør og utgiver av Norsk skattelovsamling på Jacob Jarøy Forlag, og tilknyttet Senter for økonomisk historie som forsker.


Innhold

Innhold   1

Innledning    3

Maktutredningen 1972-1982  5

Maktbegrepet 8

Kontroll over normer og verdier  11

Rettspositivisme   18

Historisk bakgrunn  20

Lovgivers kommando – engelsk påvirkning. 20

Ideologisk rettspositivisme – tysk påvirkning. 22

Sosiologisk rettspositivisme – fransk påvirkning. 23

Deskriptiv eller normativ vitenskap?  25

Skandinavisk rettspositivisme eller rettsrealisme  26

Det funksjonelle rettsbegrepet – Ragnar Knoph. 27

Normbeskrivelse og prediksjon – Alf Ross. 29

Normmodellens deskriptive og funksjonalistiske karakter  34

Kan normative slutninger forklare handlinger?  35

Normers psykologiske eksistens. 37

Normmodellen foran strategimodellen. 38

Rettssystemets eksistens og oppgaver  41

Rettssystemets funksjonalitet 43

Beslutningers legitimitet 45

Rettspositivismens rettslige, politiske og moralske konsekvenser  47

Den store konsesjonssak i 1918 – kollektiv eller liberal fornuft?  49

Midlertidige lover om tvungen lønnsnemnd 1916-1932  55

Trustloven av 1926  58

Forvaltningsrettens utvikling 1945-1960  60

Forvaltningsloven av 1967  67

Offentlighetsloven av 1970  68

Omdefinering av legalitetsprinsippet 71

En normativ vending    76

Vitenskapsteoretisk utvikling i det 20. århundre  79

Logisk empirisme og behaviourisme  80

Vitenskapsteoretisk kritikk og analytisk filosofi. 83

Normativt orientert rettsfilosofi  88

Frihet som forutsetning  93

Regler og valgmuligheter  94

De utilsiktede konsekvensers betydning  97

Avslutning    105

Litteratur   115

 


Innledning

Politisk makt søker ofte støtte i vitenskapene. Faglig vitenskapelig bistand kan avdekke muligheter eller handlingsalternativer, og hvordan mål kan nås på en mest mulig effektiv eller hensiktmessig måte. Forestillingen om vitenskapelig objektivitet kan også bidra til å heve beslutninger over politiske eller moralske kontroverser, og legitimere beslutningene.

Men forholdet mellom fakta og verdi, mellom teori og praksis, mellom vitenskap, politikk, rett og moral er i seg selv krevende – og kontroversielt. I et fritt og demokratisk samfunn bør en hver samfunnsborger være i stand til å reflektere normativt over slike spørsmål, og kunne kreve at alle blir behandlet som jevnbyrdige bidragsytere i den offentlige debatt. Med normativt sikter jeg til begrunnede oppfatninger om hva som bør være et riktig standpunkt til konfliktspørsmål, også de mest grunnleggende.

I denne analysen vil jeg redegjøre for en utbredt, men på mange måter ytterliggående, vitenskapsideologisk og politisk posisjon som har vært dominerende i norsk politikk i store deler av det 20. århundre. Den skriver seg i første rekke fra den såkalte positivismen – en bred samfunnsvitenskapelig bevegelse med opphav i det 19. århundre. I denne forbindelse er poenget at den bar på ideologiske føringer, ut over det vitenskapelig sentrale, som fikk stor betydning. Tanken var at man – gjennom objektiv vitenskapelig innsikt i alt som styrer eller determinerer så vel mennesker som samfunn – skulle befri seg fra tradisjoner og fordommer, og at man gjennom den nye kunnskapen om de samfunnmessige fakta ville forstå hvordan samfunnsutviklingen måtte eller burde gå. Den røde tråden som kjennetegner posisjonen er forestillingen om samfunnet som en organisme der alt er forbundet med alt, og der solidariteten mellom individene nødvendigvis vil vokse med økende samfunnsmessig integrasjon. Og slagordet som oppsummerer posisjonen, er tesen om det faktiskes normative kraft.

Posisjonen innebærer implisitt et normativt standpunkt om at vitenskapelig legitimerte beslutninger ikke krever ytterligere begrunnelse eller legitimering for å bli satt i verk. En hver maktutøvelse blir dermed automatisk legitim, bare den er vitenskapelig fundert i henhold til de vitenskapsideologiske føringene fra den opprinnelige positivismen. Men den blir også autoritær.

I det følgende vil jeg først redegjøre for maktbegrepet som ble lagt til grunn i den forrige maktutredningen (1972-1982). Jeg vil i kapittel 2 vise at Gudmund Hernes’ analyse på helt avgjørende punkter bygger på – og er sammenfallende med – den skandinaviske rettspositivismen. Den skandinaviske rettspositivismen er i seg selv en del av den alminnelige positivistiske bevegelsen. Basert på sin vitenskapelige innsikt, kan eliten lede i folkesuverenitetens navn, og folket vil følge. I kapittel 3 redegjør jeg derfor for rettspositivismen, dens historiske bakgrunn og forklaringsmodeller, og for dens gjennomslag i norsk lovgivningspolitikk, rettspraksis og juridisk doktrine belyst med noen eksempler.

I kapittel 4 skisserer jeg den vitenskapsteoretiske kritikken som er blitt reist mot positivismen i sin opprinnelige, så vel som i sin logisk-empiriske (logisk positivistiske), form. Et hovedpoeng i kritikken er understrekningen av vitenskapsteorienes normative karakter. Debatten har hatt avgjørende innflytelse på utviklingen av anglo-amerikansk rettsfilosofi i annen halvdel av det 20. århundre, og medført en prinsipiell avvisning av forestillingen om det faktiskes normative kraft.

Rapportens mål er å vise hvordan denne normative vendingen gir grunnlag for å forkaste den skandinaviske rettspositivismen som utilstrekkelig og uakseptabel, og at den samme prinsipielle kritikken rammer maktutredningens maktbegrep. Videre vil jeg vise at det forsterkede normative kravet om holdbare begrunnelser ikke bare gjelder for standpunkter til vitenskapelige spørsmål. Det har også vesentlige moralske og politiske konsekvenser.

Maktutredningen 1972-1982

I denne rapporten vil jeg anfekte Maktutredningens manglende sondring mellom makt forstått som frihet og makt forstått som herredømme (dominans).[1] Jeg vil kritisere den manglende forståelsen av at makt i betydningen herredømme krever en nærmere begrunnelse eller legitimitet, til stor forskjell fra makt forstått som individuell frihet og selvstendighet. Dominans dreier seg om makt over andre menneskers rasjonalitetsbetingelser. Mens fravær av dominans gir mulighet for utvikling av den personlige autonomi.

Maktutredningen analyserer i korthet makt forstått som ressurser som kan fordeles ved organisatoriske virkemidler. Makthavere anses i tråd med utredningens maktbegrep for å være frie – herunder til å endre spillereglene for andre aktører. Men det er problematisk at det ikke drøftes hva som skiller en makthavende aktør fra andre aktører.

Retten – i betydningen den positive lovgivningen – oppfattes rent instrumentelt. Lovgivningens oppgave er å ivareta organiseringen av maktspillet, og kontrolleres av den som til en hver tid har de nødvendige ressursene. Når det kan forutsettes i maktutredningen, har det sammenheng med at allerede eksisterende – og dominerende – teorier om makt og rett i utgangspunktet har satt spørsmålet om maktutøvelsens legitimitet til side (i form av rettspositivistiske teorier). 

Spørsmålet om maktutøvelsens legitimitet har med dens rettslige karakter å gjøre. Men det forutsetter at retten tillegges en viss selvstendighet eller autonomi i forhold til en rent instrumentell maktutøvelse – f eks i den forstand at retten kan påberopes som skranke. Det har også sammenheng med synet på forholdet mellom individ og samfunn.

Det er vesentlig forskjell mellom en samfunnsmodell basert på forestillingen om at samfunnet kan organiseres og styres planmessig gjennom kontroll av de sosiale mekanismene, og en forestilling om at samfunn beror på ulike former for selv-genererende orden, der bevisst organisering spiller en viktig, men prinsipielt underordnet rolle. Den sistnevnte forestillingen er karakteristisk for liberal politisk, økonomisk og juridisk tenkning. Den førstnevnte kan karakteriseres som kollektivistisk eller funksjonalistisk.

Martin Loughlin beskriver det jeg kaller den liberale tenkemåten i den offentlige retten som ”… rooted in a belief in the ideal of the separation of powers and in the need to subordinate government to law”.[2] I motsetning til dette står ”[t]he functionalist style in public law … [which] views law as part of the apparatus of government. Its focus is upon law’s regulatory and facilitative functions and is therefore orientated to aims and objectives and adopts an instrumentalist social policy approach”. I korthet: ”Functionalism reflects an ideal of progressive evolutionary change”.

Hernes stiller seg tydeligvis inn i den sistnevnte retningen, når han viser til at det ”[i]nnen samfunnsforskningen er … særlig den såkalte funksjonalistiske hovedretning som har lagt vekt på studiet av de observerbare konsekvenser av folks handlinger, enten virkningene er intendert eller ikke. … . I praksis har funksjonalistene lagt særlig vekt på de adferdsnormer som bidrar til å vedlikeholde og stabilisere samfunnsstrukturen”.[3] For Maktutredningen er det et hovedpoeng å vise at følgene av folks handlinger kan være uhensiktmessige – dysfunksjonelle – i forhold til å oppnå en sosialt akseptabel – vedtatt –  målsetting. Det er dette som gir avmakt; i og med at ”… konsekvensene av handlinger ofte avviker fra det resultat som tilsiktes”.

For å belyse forskjellene mellom en funksjonalistisk og en liberal samfunnsmodell, kommer jeg til å introdusere to korresponderende begreper: normmodellen og strategimodellen, henholdvis. Hensikten er å kunne beskrive og analysere de vidt forskjellige teoriene om individers forhold til regler – herunder positivt gitte – som legges til grunn i disse samfunnsmodellene. Og normmodellen for menneskers handlinger må etter mitt syn forkastes både av vitenskapelige, moralske og politiske grunner. Anvendelse av normmodellen er i seg selv et strategisk grep for å utøve et herredømme.

I henhold til normmodellen eksisterer regler (normer) forutsetningsvis uavhengig av aktørenes erkjennelse eller bedømmelse, f eks i form av en psykologisk internalisert disposisjon for lydighet. Ellers ville (lov-)regler ikke kunne anvendes som politiske instrumenter. Samtidig er forutsetningen om normers objektive eksistens nødvendig for å kunne tilfredstille den logiske empirismens krav til vitenskapelighet (sann referanse).

Alternativet til normmodellen er strategimodellen. Denne forutsetter at aktørene har en selvstendig evne til å bedømme hvorvidt faktiske regelmessigheter er regler, og om reglene kan eller bør anses bindende for dem selv eller andre. Strategimodellen bygger her på moderne, normativ vitenskapsteori.

Maktbegrepet

Maktutredningen anvender etter mitt syn et tvetydig maktbegrep. Dens metodiske utgangspunkt synes å være individorientert, og tar utgangpunkt ”… i to grunnelementer: aktører og hendelser. De er knyttet sammen på to måter: Ved at ulike utfall har forskjellige konsekvenser for aktørene og ved at de derfor knytter ulike interesser til dem, og ved at de har del i kontrollen over utfallene”.[4] Dette innebærer at aktørene forutsettes å ha mulighet og interesse av å inngå i byttehandler eller forhandlinger med hverandre. Modellen har altså trekk fra økonomiske teorier, som Hernes presiserer.

Men maktbegrepet har også et annet aspekt eller nivå, nemlig analysen av makten eller kontrollen over aktørene og over samspillet dem i mellom. Analysen av begrepene nevnt i avsnittet foran ”… vil bli brukt til å gi mer presise definisjoner av termer som avhengighet og autonomi, makt og kollektiv handlekraft”.[5] Det vil gjøre det mulig å ”… spørre hvilke forhold som bidrar til å øke eller svekke en aktørs evne til å realisere sine interesser”.

I dette autoritetsperspektivet blir det etter mitt syn avgjørende hva slags makt som kan eller bør utøves over aktørene. Eller for å si det på en annen måte: Hva slags frihet forutsettes det at den individuelle aktøren har, og hvordan kan eller bør friheten kontrolleres? Her kommer Maktutredningen til kort.

Maktutredningen ser ut til å kartlegge betingelsene for prediksjon og kontroll av aktørenes adferd – uten å gå nærmere inn på deres subjektive verdi- eller virkelighetsoppfatninger. Det er en behaviouristisk tilnærming. Den enkelte aktørs makt defineres av de avhengighetsforhold han inngår i, og av hans direkte og indirekte muligheter til å bruke belønning og straff (sanksjonsøkonomi) for å påvirke andre aktørers evne til å realisere deres egne interesser, til sin fordel. Det medfører at Hernes anser at ”… maktutøvelse er en art bytteforhold”. Og det forklares at ”[b]egrepet sanksjon, som brukes så hyppig både i samfunnsvitenskap og rettsvitenskap, innbærer at en aktør kontrollerer noe av interesse for andre som han kan bruke til å påvirke deres handlingsvalg”.[6]

Det er etter mitt syn uheldig at begrepet sanksjon anvendes både for å forklare dynamikken i bytteforhold og i autoritetsforhold. I bytteforhold har den enkelte aktør har hele tiden en mulighet til å revurdere sine målsettinger, og trekke seg ut av forholdet. Eventuelle ”sanksjoners” effektivitet på en aktør beror således på vedkommendes egen bedømmelse. 

Hernes’ maktbegrep hviler videre på en forutsetning om rasjonalitet: ”Rasjonelle aktører forutsettes å kunne rangere alle sine målsettinger, dernest å kunne liste opp alle alternative muligheter for å nå dem, og å kunne fastsette sannsynligheten for at hvert alternativ vil være til målet. På dette grunnlaget kan de så beregne hva som er den beste fremgangsmåten”.[7] Dermed blir også kunnskap eller informasjon en nødvendig forutsetning for aktørens makt, dvs evne til å realisere sine interesser.[8] Og videre blir fysiske, materielle eller teknologiske forhold en del av mulighetsbetingelsene for handling.[9]

Dette er et smalt rasjonalitetsbegrep; forstått som en (objektiv) norm om formålsrasjonalitet eller valg av det mest effektive handlingsalternativ. Det representerer en form for strategisk handling som er fullt forenlig med normmodellen. Jeremy Benthams utilitarianisme er et tidlig eksempel på det.[10]

Strategimodellen representerer derimot et bredt rasjonalitetsbegrep, der den enkelte aktør forutsettes å være i stand bl a til å vurdere – og å revurdere – sine egne målsettinger og metodevalg. Herunder kan aktørene vurdere om de fremgangsmåter (normer) som er stilt til disposisjon er hensiktsmessige, akseptable eller riktige. Men en slik rasjonalitetsforutsetning undergraver mulighetene for prediksjon og kontroll.

Hernes forutsetter videre at samordning av aktørenes handlinger kan skje i institusjonaliserte eller organiserte former, f eks i kollektiver som igjen kan opptre som aktører.[11] Slike kollektiver kan være mer eller mindre effektive, bl a avhengig av hvor like medlemmenes interesser er. Kollektivene kan også ha konsekvenser for mulighetsbetingelsene for den individuelle aktør; både i positiv og negativ forstand.

Hans analyse tar her skrittet over i teorier om samfunnet basert på organisasjon. Men analysen skiller ikke mellom frivillig og obligatorisk medlemskap. I det siste tilfellet blir et sentralt spørsmål hvordan herredømmet utøves i kollektivet – for der er det alltid noen aktører som har herredømme over andre.

Hernes beskriver hvordan en strøm av beslutninger går gjennom samfunnet, og hvordan samfunnsutviklingen og maktforholdene styres av samspillet om disse beslutningene i avhengighetsforholdene mellom aktørene, herunder i forhold til kollektivet som de er en del av. Det legges til grunn at ”… materielle forhold, sosial begrensninger og kulturelle normer fastlegger de interesser som ulike grupper søker å hevde og de ressurser de har for å hevde dem. Men i arbeidet for å fremme sine interesser, forandrer de den sosial struktur, fremdriver endrete interesser og fordeler kontroll på nye måte, noe som i sin tur trekker med seg ny erkjennelse og bevissthet”.[12] Hans analyse synes klart å være preget av en evolusjonistisk eller organisk samfunnsforståelse, der utviklingen følger visse mønstre eller lovmessigheter – dvs i det han kaller maktmodellen.[13]

Hernes legger til grunn at det er ”[i] utvekslingsforholdet mellom aktørene, der de forsøker å få mer å si over det som betyr mest for dem mot å gi etter på andre punkter, er det at avhengighetsforhold er tilstede og maktforskjeller oppstår”.[14] Han unngår å drøfte maktforskjeller som ikke på beror på gjensidighet, men på ensidige herredømmeforhold.

Konsekvensen av at makt forstått som herredømme ikke analyseres, er at den tilknyttede analysen av makt – i form av det etablerte styringssystemet og dets regler – heller ikke problematiserer hvordan makten utøves, men kun beskriver interessekampen om selve maktstrukturen. Det tas for gitt at det finnes en objektiv normstruktur – normmodell – som aktørene i sin strategiske (formålsrasjonelle) opptreden forholde seg til. Denne faktiske normstrukturen glir så å si ubemerket inn som erstatning for en konkret makthaver.

Kontroll over normer og verdier

I sin analyse av (effektiv eller formålsrasjonell) rasjonalitet ser Hernes selvsagt ikke bort fra reglers betydning, herunder heller ikke fra den formelle eller konstitusjonelle ordningen av maktforholdene i et gitt samfunn. En rent effektivitetsorientert aktør skulle i prinsippet ikke la regler stå i veien for sine aktiviteter, hvis målene lar seg realisere med mindre ressursbruk ved å bryte reglene. Hernes legger imidlertid til grunn at regler i det minste spiller en rolle, ved at deres eksistens og innhold instrumentaliseres i interesseforholdet mellom aktørene. Regler oppfattes som en ressurs for en eller flere aktører. Hernes integrerer således en konstitusjonsanalyse i sin interesseanalyse.

En konstitusjonsanalyse forutsetter at ”… de regler folk underkaster seg når de treffer beslutninger har en selvstendig innflytelse på beslutningens utfall”.[15] Selv om mange adferdsforskere, økonomer og marxister har sett bort fra lov- og regelverk i sine analyser av økonomi eller maktforhold, slutter Hernes seg til Max Weber som understreker at ”… ethvert lovverk [har] en direkte innvirkning både på økonomisk og på annen makt … siden reglene [i ethvert regelverk, ikke bare statens lover] danner grunnlag for den kontroll ulike aktører tildeles og kan utøve”.[16] Hernes fremhever at med ”… KONTROLL forstår vi de forhold som direkte setter en aktør i stand til å påvirke utfallet av en hendelse”.[17] På denne bakgrunn legges det til grunn at ”[e]n modell for maktforhold må … gi direkte rom for kontroll i form av kompetanse og kapasiteter”.[18]

Maktmodellen må altså bestå av normer – i form av kompetanseregler og pliktregler – understøttet av faktisk kapasitet eller ressurser til å utøve myndigheten. Men i og med at ”… maktforholdene kan forandres både ved endringer i kompetanseregler og ved endringer i kapasiteter og ferdigheter”, ”… må [vi] derfor inkludere i modellen konsekvensene av ulike hendelser for aktørene og de interesser som de knytter til ulike beslutninger”.[19] Motsetningene mellom aktørenes ulike interesser blir dermed mer grunnleggende, fordi dette er drivkraften i fordelingen av eller kontrollen over makten. 

Hernes’ konstitusjonsanalyse er en gjengivelse av det rettslige normsystemet, slik det blir formalisert i rettspositivistiske teorier. Videre legger han normmodellens forutsetninger om menneskers handlinger til grunn: ”For det moderne menneske vil samfunnsstrukturen på mange måter stå fram med naturlovs gyldighet som noe gitt, årsaksbestemt og fastlagt”.[20] Videre legges det til grunn at det ”[r]ent generelt er det derfor to klare fordeler ved å etablere regler – altså en fast forbindelse mellom handlinger og konsekvenser”. I og med at reglene gjør det mulig å realisere visse mål eller interesser, vil aktørene stimuleres til å tilpasse seg: ”Et sett slike regler kan vi derfor kalle en belønningsstruktur”.[21] Og ”[d]en mest omfattende belønningsstruktur i samfunnet er lovverket og dets handlingsregler: påbud, forbud, fritakelser og tillatelser”.[22]

Når det gjelder lovverket, legges det til grunn at ”[k]ostnadene ved å endre regler og bestemmelser i en så tett vev, gir lovverket en treghet som tenderer til å favorisere status quo. Lovene henger oftere etter utviklingen enn de trekker den fram”.[23] Den formelle normstrukturen kommer dermed i sentrum for aktørenes interesser i maktforholdene av to grunner, både som belønningsstruktur, og som skranke for nye interesser som utvikler seg.

Det er to klare normative problemstillinger som ikke blir behandlet. For det første hvilket grunnlag Hernes bygger på når han bedømmer rettens innhold (”henger etter”) i forhold til samfunnsutviklingen. For det annet at han ikke reiser spørsmålet om den konstitusjonelle normstrukturen han legger til grunn, er riktig eller rettmessig.

På dette punktet skifter Hernes klart fokus fra den rasjonelle, strategisk handlende og autonome aktør som forfølger sine mål eller interesser, til de normative strukturene som objektivt sett forutsettes å definere aktørens interesser. Han forutsetter nemlig at ”[d]e tre typer av objektive interesser vi her har snakket om – behov, markedsinteresser og stillingsplikter – er strukturelle, i den forstand at de er uavhengige av den enkelte aktør – aktørene er så å si bærere av interessene, eller representanter for dem. Derfor kan nettopp slike strukturer gi både mål og mening til den enkelte aktør, og strategier og begrunnelser for rasjonell adferd”.[24] Hernes bortdefinerer den rasjonelle aktøren som subjekt. For det sentrale spørsmålet er om den enkelte aktør overhodet kan tillates å ha noen strategisk rasjonalitet i behold, hvis de strukturelle forholdene skal forbli objektive og stabile. Et minimum av rasjonalitet vil være tilstrekkelig til at aktøren kan velge å endre sine mål.

Hernes legger her ikke bare normmodellen til grunn, men han forutsetter også at makthaverne kan ha full kontroll over aktørenes mål og handlinger.

Effektivt herredømme over det formelle normsystemet gir mulighet til herredømme over samfunnet: ”Det betyr … at maktforholdene kan endres ved å endre de organisatoriske mønstre aktørene er innestøpt i, for derved endres deres strukturelle interesser”.[25] Beslutninger om hvordan samfunnet skal organiseres blir dermed et helt sentralt maktspørsmål, eller som Hernes beskriver det mer presist blir ”[k]ontrollen over utformingen av preferanser og verdier … et sentralt maktspørsmål i samfunnet”.[26]

Hernes forutsetter at en slik kontroll og normering av preferanser og verdier faktisk er mulig. Han hevder at ”[f]or å analysere dette, må en både undersøke gjennom hvilke prosesser holdninger formes og endres, og gjennom hvilke institusjoner dette skjer”.[27] Og han viser bl a til at ”[i]nstitusjonene [hjem, skole, massemedia, reklame, arbeidskamerater, lovgivning] kontrollerer både oppmerksomhet, læring og innforlivelse med verdier”. [28] Hans posisjon er behaviouristisk, i og med at han forutsetter at når det gjelder ”… handlingsregler eller verdier som blir innpodet og internalisert, som gir ulystfølelse eller dårlig samvittighet når de ikke blir fulgt, er [det] snarere et spørsmål om ideologisk hegemoni og moralsk monopol enn rasjonell etikk”.[29]

Rettspositivismens forestilling om det faktiskes normative kraft, leder til en forutsetning om at lover som er korrekt vedtatt, også er bindende eller legitime. Og fordi dette er et rent formelt forhold, kan borgernes forhold til lovene kun ha karakter av lydighet. Som Hernes selv uttrykker det: ”Lydighetsregler og tilslutning til dem ligger også til grunn for lovlig utstedelse av påbud og forbud … kort sagt for utøvelse av legitim makt, eller autoritet”.[30]

Etter mitt syn impliserer lydighet et krav om å aksepterer en hver faktisk maktutøvelse, uten rett til å kunne be om en begrunnelse for beslutningene. Dette er kun autoritær maktutøvelse, og ikke legitim maktutøvelse. Og internalisering av lydighetsregler betyr at aktørene ikke engang stiller seg spørsmålet om de bør være lydige. Prinsipielt sett blir det altså ikke plass for et snev av rasjonalitet overhodet hos aktøren.

Samlet sett leder maktanalysen til at det settes fokus på spørsmålet om hvordan de enkelte aktørenes opptreden hver for seg kan føre til at ingen oppnår sine mål, ettersom ”[e]t system kan ha en logikk som tvinger enhver til å søke det beste for seg, men på en slik måte at totalresultatet blir ødeleggende for alle. Slike tilstander karakteriseres gjerne med begrepet avmakt”.[31] Samfunnsutviklingen anses åpenbart ikke fullt determinert, og det forutsettes også at innsikt i hvordan samfunnsforholdene og maktforholdene er organisert kan gi grunnlag for normative – og effektive – oppfatninger om hvordan de kan endres. Det reiser spørsmålet om hvem som kan forutsettes å ha slik innsikt eller evne.

Maktutredningens samfunnsdiagnose synes å være at en demokratisk valgt nasjonalforsamling har mistet makt til organisasjoner og det korporative system på den ene siden, og til markedet på den andre.[32] Hernes hevder at den konstitusjonelle ordningen kan være dysfunksjonell, slik at den leder til utfall som er til skade for alle, når hver enkelt forfølger sine egne interesser.

I Hernes’ kritikk av den konstitusjonelle beskyttelsen av et fritt marked i en liberal rettsstat – i form av eiendomsrett og avtalefrihet – kommer argumentasjonen til kort. For det første innfører han en normativ premiss om at han – eller noen – kan vite hva som er samfunnets beste (eller en samfunnsmessig katastrofe). Adam Smiths poeng er at resultatet av at aktørene gjør det som er best for seg, og tar ansvar for seg selv og sine, også samlet sett er det beste for samfunnet. Men dette gjelder bare under visse forutsetninger, bl a om konkurranse i et marked. Grunnen er at den enkelte aktør stimuleres til å gjøre det som er i de andres interesse gjennom markedet. For det annet ser det ut til at Hernes må påstå at aktørene er normstyrte egoister; de forfølger kun egne (kortsiktige) interesser, og er ute av stand til å avstå fra handlinger som på lang sikt vil være katastrofale for alle, på grunn av normsystemets tvang.

Hernes’ argument bygger fundamentalt sett på en forutsetning om at det er mulig å organisere seg til oversikt og kontroll over samhandling i samfunnet, til dettes beste. Men da burde aktørene også være i stand til å endre eventuelle normer i systemet som ”tvinger” dem til å treffe beslutninger som er kollektivt katastrofale. Mer organisasjon som oppskrift beror på to premisser som begge er uholdbare. Det kan ikke uten videre forutsettes at en organisasjon kan vite hva som er samfunnets eller medlemmenes beste, eller hvordan oppnå det. Og det kan ikke forutsettes at aktørene eller medlemmene vil adlyde eller følge organisasjonens normer uten videre.

Og problemet som alltid følger med, at noen aktører blir sittende i en makt- eller herredømmeposisjon i forhold til andre, forblir utenfor analysens fokus. Analysen forutsetter i klassisk positivistisk ånd at det finnes èn verdi- og virkelighetsoppfatning som er felles – objektiv – for alle aktørene. Dette menneskesynet kommer til uttrykk i det jeg kaller normmodellen.

Det er en teoretisk svikt i Hernes’ analyse at han ikke ser de fundamentale problemstillingene som oppstår når han ubemerket glir fra en analyse basert på aktørenes evne til strategisk opptreden, til en analyse basert på at de er normstyrte. Og det er en sviktende historisk analyse som ligger til grunn, når han ikke synes å være oppmerksom på at den positivistiske posisjonen som han inntar, var i ferd med å oppnå et politisk og vitenskapelig hegemoni i det norsk styringssystemet allerede i årene etter første verdenskrig.

Rettspositivisme

Historisk sett har både juridisk praksis og juridisk teori bestått – og vil fortsatt bestå – av mangfoldige tradisjoner, metoder og politiske og moralfilosofiske posisjoner. Men i store deler av 1900-tallet har norsk rettsvitenskap i overveiende grad vært preget av en rettspositivistisk tilnærmingsmåte. Betegnelsen rettsvitenskap og den tilhørende bevisstgjøring om et krav til vitenskapelighet og teoridannelse er i seg selv relativt ny, og den avløste den mer praksisorienterte betegnelsen lovkyndighet først i annen halvdel av 1800-tallet. I denne utviklingen spilte ulike rettspositivistiske teorier hvordan retten er en vesentlig rolle – både på godt og vondt.

Betegnelsen rettspositivisme omfatter mange ulike posisjoner. I denne sammenheng er det hensiktsmessig å identifisere dem med en overveiende deskriptiv (i betydningen objektivistisk) tilnærming til undersøkelser av retten og rettlige grunnlagsproblemer. Vitenskapsideologisk har målsettingen om objektiv analyse og beskrivelse tjent til å avvise en del tradisjonell juridisk tenkning og dogmatikk som naturrettlig, og således som u-vitenskapelig. I den grad moderne vitenskaper anses for å ha et vitenskapsteoretisk grunnlag av normativ karakter, er denne type argumentasjon ikke lenger like uproblematisk. Som jeg skal komme tilbake til, åpner en normativt basert rettspositivisme for det som kan kalles naturrettslige problemstillinger eller perspektiver. I denne rapportens sammenheng er det relevant å nevne stikkord som gyldighet, legitimitet, autoritet.

Langt på vei kan uttrykk som rettsvitenskap og rettspositivisme oppfattes som overlappende og til dels synonyme, avhengig av hvordan uttrykkene defineres. Sett under ett dekker rettspositivistiske teorier de to undersøkelsesområdene som rettsvitenskapelige teorier generelt bør forholde seg til. Det ene undersøkelsesområdet gjelder rettens interne karakter; rettsreglenes form og innbyrdes forhold, holdbare argumentasjonsmønster, begrepsdannelse, rettens kilder, grunnlag og avgrensning. Det andre undersøkelsesområdet gjelder rettens eksterne forhold; dens virkemåte i samfunnet, dens forhold til stat og til individ, dens forhold til moralske, økonomiske og politiske problemstillinger.

Begge områder kan selvsagt analyseres også fra andre samfunnsvitenskapelige perspektiver. Disse perspektivene kan samtidig  regnes som rettsvitenskapelig relevante. Inndelingenes betydning bør for øvrig ikke overdrives; under ligger en rekke felles metodiske og vitenskapsteoretiske problemstillinger.

Gitt at man skal forklare rettens virkemåte og rolle i samfunnet, legger jeg til grunn at analysene av forholdene på det førstnevnte – interne – undersøkelsesområdet i en viss forstand har prioritet. Dersom man ikke har et adekvat grep om rettens autonomi, vil ikke samfunnsvitenskapelige analyser der rettslige premisser inngår korrespondere med noen sosial virkelighet.

Problemstillingen kan komme på spissen dersom det samfunnsorienterte perspektivet som anlegges forutsetningsvis skal avdekke lovmessigheter som er utenfor aktørenes rekkevidde, og som således determinerer deres adferd. Jeg forutsetter da at gjeldende rett samtidig må forstås normativt, dvs i lys av aktørenes evne til å ta ansvar for sine beslutninger, og til å begrunne hvorfor et valg er riktig. Men man unnslipper problemstillingen, hvis også rettens interne karakter antas å kunne beskrives objektivt i form av lovmessigheter utenfor aktørenes rekkevidde.

Nedenfor kommer jeg tilbake til ulike teorier om retten som gir den en objektiv karakter, bl a teorier om retten som kommandoer fra en suveren hersker. Da blir rettslig gyldighet satt likt med formelt vedtatt lov eller legalitet. Det er et karakteristisk trekk ved en del rettspositivistiske teorier.

Hvis forestillingen om en slik suveren lovgiver som behersker rettsdannelsen forenes med forestillingen om at man kan ha deterministisk, vitenskapelig kunnskap om samfunnsutviklingen, vil retten fremstå som et instrument for politisk styring på vitenskapelig grunnlag. For dem som har en klar samfunnsutopi, blir veien ikke lang til en visjon om elitens rett til å forsere det samfunnsmessige opplysningsarbeidet eller frigjøringsverket. Her ligger det samtidig innebygget en form for selvrefererende inkonsistens; gitt at samfunnsutviklingen er determinert, så har det ingen hensikt å forsøke å styre den. Men for noen er frihet lik innsikt i det nødvendige.

Den rettspositivistiske posisjonen kan sammenfattes med ordene det faktiskes normative kraft. Det forutsetter at retten kan forklares uttømmende f eks med henvisning til den suverene makthavers beslutninger, når rettsordningen for øvrig er adekvat tilpasset det aktuelle samfunnsmessige utviklingstrinnet. Da vil de individuelle aktørene – betraktet som lydige undersåtter – akseptere den faktiske rettsordningen som bindende (legitim, gyldig) for seg til en hver tid, dvs fordi den er et faktum, og opptre ”lovmessig”. For rettsvitenskapen (og for samfunnsvitenskaper generelt) vil dermed rent deskriptive analyser av (eller basert på) rettsordningen forutsettes å kunne være uttømmende for å forklare den.

Et kritisk spørsmål er om ikke en maktelite som vil styre på en slikt politisk og vitenskapelige grunnlag dermed gjør opp regning uten vert.

Historisk bakgrunn

Lovgivers kommando – engelsk påvirkning.

En viktig linje i rettspositivismen skriver seg fra Jeremy Bentham og hans elev John Austin. Som ledd i sitt rettsreformatoriske siktemål og sin utilitarianisme, utviklet Bentham begreper for analyse av rettens interne karakter. Disse ble senere tatt i bruk av Austin for å beskrive den gjeldende rettens ”egentlige” struktur som et empirisk faktum.[33] Hans teori om retten som kommandoer fra den suverene herskeren – i en viss forstand lovgiverviljen – beror på en forutsetning om underståttenes vanemessige lydighet. Rettsbegrepet kan oppsummeres slik: ”A law is, then, a command backed with a threatened sanction, issuing from a political superior”.[34]  

Austins forestilling om at rett er ensbetydende med (kommandoer i) positivt gitt lov, og intet annet, ble populær av mange grunner; den støttet opp om programmer for kodifikasjon av rettstilstanden, om systematisk vitenskapelig begrepsdannelse, om politisk sentralisering av makt og om sosiale reformplaner. I sær etter 1870 var dette sentrale problemstillinger, i første rekke i Tyskland, men også i Frankrike.

Som senere Høyesterettsjustitiarius Herman Scheel påpekte i sin prøveforelesning i 1893, innebar denne innsnevringen av retten til positivert rett – kort sagt formelt gyldig lov og rettsregler utledet ved tolkning av lovgrunnlaget – at den andre tradisjonelle kilden for tolkning av rettstilstanden – sedvanen – mer eller mindre settes ut av spill.[35] Sedvanen kan her oppfattes som en henvisning til aktørenes egne oppfatninger om hva som er rett eller en rettmessig praksis, eventuelt som dommernes tolkning av aktørenes – og dommernes egen – praksis. Scheel mente at dommernes begrunnelser og oppfatninger om riktig argumentasjon måtte være utgangspunktet for en rasjonell rettvitenskap.

Ideologisk rettspositivisme – tysk påvirkning.

I Tyskland passet Austins oppfatninger sammen med den politiske og rettvitenskapelige utviklingen. På begynnelsen av 1800-tallet var det skjedd en overgang fra naturrettlig samfunnskontraktstenkning til romantikkens samfunnsorganiske tenkesett.[36] Forestillinger om folkets kollektive rettsbevissthet eller la volonté générale gav etter hvert grunnlag for en rettsoppfatning der staten ble ansett som selve bæreren av retten, med rett til å befale over det enkelte individ.[37]

I første del av århundret stod begrepsanalyse i sentrum for tysk rettsvitenskap, i særlig grad av romerretten. Det kan sies at målsettingen var rettsreformatorisk i datidens politisk og rettslig fragmenterte tyske område. Utformingen av et enhetlig og komplett juridisk begrepsapparat som kunne dekke et hvert fremtidig tilfelle, ble med den tyske foreningen til ett rike raskt til en politisk program. Reformprogrammet kunne positiveres i formell lov for hele riket.[38] Dette er den ideologiske rettspositivismen: ”Enligt den ideologiska rättspositivismen är rätten alltså innehållet i statens vilja”.[39] Den avviste samtidig at det fantes noe (konkurrerende) verdibasert rettsgrunnlag utenfor positivert rett. 

Det var den rettsvitenskapelige utviklingen i Tyskland som i første rekke påvirket rettsvitenskapelig tenkning i Norge i denne perioden, representert ved Francis Hagerup, og også her med betegnelsen begrepsjurisprudens. Det er grunn til å understreke at selve den rettsvitenskapelige metoden både kunne virke konservativ med sitt fokus på å beskrive og begrepsfeste en gitt rettstilstand, og progressiv i og med at statens politiske ledelse til en hver tid kunne ha herredømme over rettsutviklingen. 

Sosiologisk rettspositivisme – fransk påvirkning.

Tidlig i mellomkrigstiden er det så den franske, sosiologiske rettspositivismen som gjør seg gjeldende, da båret frem av Ragnar Knoph. Dermed kommer rettens forhold til samfunnet i fokus i større grad; det kan sies at den sosiologiske rettspositivismen står for den mer eksterne analysen av retten. Den representerer samtidig linjen som går tilbake til Auguste Comtes positivisme. Hans målsetting var enhetsvitenskapelig, reduksjonistisk og anti-metafysisk: I positivismens tidsalder måtte all kunnskap være vitenskapelig, dvs bero på kjennskap til lovmessigheter, og alle vitenskaper kunne reduseres fra psykologi og sosiologi til biologi, til kjemi og til slutt til fysikk.

Bakenfor ligger opplysningstidens interesse for å avdekke samfunnenes og historiens kausalitet, eksemplifisert med Montesquieus klimateorier i L’Esprit des Lois og med fysiokratenes økonomiske forklaringsmodeller, slik Isaac Newton hadde beskrevet universets mekanikk.[40]

Ut fra Comtes perspektiv kan rettsvitenskapen gjøres til en integrert del av samfunnsvitenskapene, dvs av sosiologien. Retten vil dermed bli sett på som en del av en lovmessig samfunnsutvikling, og forklart i lys av denne. En perfeksjonert sosiologi ville kunne ivareta rettens sosiale funksjon, og retten i seg selv ”… would be subsumed in a sort of scientific social management”.[41] Det forsterker den deskriptive tilnærmingen til rett med en markant determinisme. Men konsekvensen er at man taper rettens normative og indeterministiske karakter av syne.

Den sosiologiske rettspositivismens innflytelse i Norge skyldes direkte eller indirekte Emile Durkheims arbeider i stor grad. Den kan nok også føres tilbake til Rudolf Jherings interessejurisprudens og til Benthams utilitarianisme.

Durkheim mente som mange andre at samfunnet kunne forklares som en organisme. Dens enkelte bestanddeler kunne forklares i lys av deres funksjoner innenfor helheten, og som kunne bidra til at den ville bestå. Således mente han at sosiale institusjoner og handlingsmønstre kunne ”… forklares ”funksjonelt” – det vil si ut fra deres bidrag til sosial integrasjon”.[42] Man behøvde ikke å bygge samfunnsanalysen på aktørenes subjektive virkelighetsoppfatninger og verdiorienteringer – eller deres fordommer, med andre ord.

Funksjonsforklaringer kommer i tillegg til årsaksforklaringer for å forklare ”… komplekse samspill og vekselvirkninger mellom enkeltelementer innen en helhet – nærmere bestemt innen et selvregulerende system”.[43] I forhold til sin samtid reflekterte Durkheim over presset på de tradisjonelle verdiene som befolkningsveksten og den økende differensieringen i samfunnsøkonomien medførte. Han mente at staten og retten, henholdvis, måtte bære en stadig større del av ansvaret med å organisere samfunnet, og med å være selve integrasjonsmekanismen. Studiet av pliktfølelsen ble derfor sentralt. Men også organisasjoner eller korporative organer hadde en viktig rolle å spille som formidlingsinstanser mellom stat og individ, og som moralsk fellesskap for medlemmene.[44]

Innen rettsvitenskapen ble Durkheims analyser adoptert og videreutviklet, bl a av den franske juristen Léon Duguit. Han la til grunn at plikten til å opprettholde et sosialt samhold – solidaritet – måtte være overordnet det prinsipielle skillet mellom individ og stat, som tradisjonelt har begrunnet konstitusjonelle ordninger.

Deskriptiv eller normativ vitenskap?

Det rettsreformatoriske preget er fremtredende ved rettspositivistiske teorier. Det blir særlig tydelig hvis man antar at retten ikke bare må tilpasses samfunnsendringer etter hvert som de inntrer, men inngår som ledd i en lovmessig utvikling i retning et kvalitativt anderledes samfunnet – herunder en kvalitativt annerledes rett.

Verdivalget som ligger i teoriene reiser David Humes problemstilling om forholdet er/bør. Gitt at disse vitenskapelige teoriene pretenderer å beskrive en objektiv virkelighet, herunder en historisk utvikling, kan det ikke trekkes holdbare slutninger fra disse teoriene til hvilke mål som bør forfølges retts- eller samfunnsreformatorisk sett. Der hvor bl a Comte og Durkheim uten å nøle ”… begrunnet objektive normative standarder og mål for samfunnet, likeså vel som … lovmessigheter, årsaksforhold og funksjonssammenhenger”, avviste Max Weber at man på basis av ”… vitenskapelige analyser kan si noe om hva som er egentlig godt og riktig – hva man bør gjøre”.[45]

Problemet er at allerede valget av vitenskapelig målsetting og metode – funksjonsanalyse, begrepsanalyse – vil implisere en normativ orientering, både politisk og moralsk. Jeg sikter til determinismen i teoriene; både ved antakelsen om at menneskers handlinger i samfunnet er styrt av faktiske lovmessigheter eller av formelt gyldige lover, og antakelsen om at samfunnet, dets mål eller verdier kan beskrives objektivt.

Skandinavisk rettspositivisme eller rettsrealisme

Det norske rettsvitenskapelige miljøet var lenge svært lite, og det har hatt begrenset interesse for systematisk arbeid med de rettsvitenskapelige grunnlagsproblemene. Et unntak er Frede Castberg, som inntok en slags naturrettslig posisjon.

Først med Vilhelm Aubert, og langt senere med Torstein Eckhoff, er det blitt arbeidet mer systematisk med slike retts- og samfunnsvitenskapelige problemstillinger. De tok ulike veier, grovt sett slik at Aubert arbeidet med rettens eksterne karakter, mens Eckhoffs utgangspunkt forble dens interne karakter. Og der Aubert tok skrittet over i et samfunnsvitenskapelig eller sosiologisk perspektiv, forsøkte Eckhoff å trekke samfunnsvitenskapelige perspektiv inn i sitt rettsvitenskapelige. Ambisjonen var forbilledlig.

Begge må antas å ha vært fortrolige med Knophs arbeider, så vel som Wilhelm Thagaards standpunkter, gjennom sine juridiske studier. Aubert var videre allerede som student godt nok kjent med Wienerkretsens vitenskapsteoretiske problemstillinger til å skrive en artikkel i Tidsskrift for Rettsvitenskap om dem.[46] Både Eckhoff og Aubert inngikk i kretsen omkring Arne Næss, som hadde funnet sitt utgangspunkt i Wienerkretsens logiske positivisme. 

Eckhoffs vitenskapsteoretiske orientering synes imidlertid i større grad enn Auberts å være indirekte avledet, og da i første rekke fra verket Ret og retfærdighed av den danske rettsvitenskapsmannen Alf Ross.[47] Men mens Aubert allerede i sin anmeldelse av Ross’ verk kritiserte ham for dets behaviouristiske rasjonalitetsbegrep – det behandlet mennesker som ”… rotter i labyrinten …” – kan det hevdes at Eckhoff gikk motsatt vei og forsterket determinismen i Ross’ rettsteori.[48]

Ross spilte en sentral rolle i skandinavisk rettstenkning i forrige århundre. I utgangspunktet tilhører han den svenske Uppsalaskolen og deler dens positivistiske og antimetafysiske holdning. Dernest var han elev av den østerrikske rettsfilosofen Hans Kelsen og fortrolig med hans Reine Rechtslehre. Og ikke minst var han fortrolig med den logiske positivismen og la denne til grunn da han utviklet sin rettsfilosofiske posisjon til en på mange måter komplett forklaringsmodell for så vel rettens interne som eksterne karakter.[49]

Det funksjonelle rettsbegrepet – Ragnar Knoph.

Den sosiologisk rettspositivismen ble uttrykkelig brakt inn i norsk rettsvitenskap av Knoph i årene umiddelbart etter første verdenskrig. Dens forklaringsmodell passet inn i forhold til de politiske og rettslige debattene i årene før, og ikke minst i årene etter. I sær gjelder det for det vanskelige politiske valget mellom en fortsatt liberal markedsøkonomi eller innføring av en mer korporativ, administrert økonomi som svar på mellomkrigstidens dype økonomiske kriser. Her spilte prisdirektoratets leder Thagaard en viktig rolle som pådriver for det sistnevnte alternativet.

Betydningen av det funksjonelle rettsbegrepet i den sosiologiske rettspositivismen kan enklest forstås i lys av innføringen av en trustlov i 1926.[50] Loven har sin bakgrunn i de direkte offentlige reguleringene under verdenskrigen og i det generelle politiske spørsmålet om hvordan det offentlige skulle forholde seg til en antatt stigende grad av samarbeid og monopoldannelse i næringslivet.

I en artikkel om den nye trustloven hevdet Knoph med henvisning til Duguit at rettens funksjon nå var blitt en samfunnsfunksjon.[51] Standpunktet innebærer at individuelle rettigheters status ikke har noe annet grunnlag enn det som til en hver tid er samfunnsmessig hensiktsmessig. Med henvisning til Comte hevdet Knoph videre at selv eiendomsretten kun er en sosial funksjon: Rådigheten er til for at eieren skal utøve den til samfunnets beste. Knoph var en viktig støtte for Thagaard, og Thagaard overtok da også hans professorat da Knoph døde i 1939.

Som det framgår er det funksjonelle rettsbegrepet rettspositivistisk. Lovgiver forutsettes å ha herredømme over retten, og står fritt til å endre rettstilstanden i forhold til samfunnets antatt generelle behov. Den enkelte aktøren har ikke noe selvstendig grunnlag eller noen argumenter som kan påberopes for å forsvare hans oppfatning av sin rettslige posisjon.

Det tradisjonelle, konstitusjonelle synet gikk ut på at lovgivers myndighet var forankret i grunnloven, og begrenset av dens bestemmelser til beskyttelse av borgernes frihet mot tilbakevirkende lover i § 97, ekspropriasjon uten erstatning i § 105 osv. Det ulovfestede legalitetsprinsippet krevde videre at inngrep i borgernes rettsstilling måtte vedtas i lovs form, og sedvaneretten gav borgerne et selvstendig grunnlag for å hevde sin rett.

I sitt posthume verk Rettslige standarder hevdet Knoph at rettslige begreper må forstås som standarder som endrer sitt innhold i lys av samfunnsutviklingen.[52] Standardlæren løsner på forholdet mellom den historiske lovgiver og dommerne, men stiller samtidig økende krav til dommerne om lydhørhet overfor samtidens ”lovgiver”, og svekker den enkelte borgers mulighet til å fastholde en bestemt tolkning av sin rettsstilling.

Knoph hevdet at både § 97 og § 105 i grunnloven må tolkes som rettslige standarder. Det betyr bl a at en rettsstilling i form av såkalte velervervede rettigheter (en form for sedvaneforsterket rettighet) ikke er konstitusjonelt beskyttet mot rettslig omdefinering eller opphevelse i lovs form.

Normbeskrivelse og prediksjon – Alf Ross.

Med støtte i den logiske positivismen hadde Ross som målsetting å trekke et skille mellom rettsvitenskap og rettspolitikk, og mellom rettsvitenskap og rettspraksis. Skillet mellom faktum og verdi var velkjent både innen den ideologiske rettspositivismen, i Uppsalaskolen og for Kelsen.

Rettsvitenskapens oppgave var i følge Ross å fremsette påstander om den faktisk gjeldende rettstilstanden som kunne verifiseres gjennom dommernes beslutninger.[53] Påstandene skulle altså formes som prediksjoner om dommeradferd. Det fulgte av logisk-positivistisk vitenskapsteori at kun indikativsetninger kunne være sanne eller usanne (om en referanse); imperativformen i juridisk argumentasjon skulle dermed utelukke slik argumentasjon fra vitenskapelig status, og langt på vei også fra å være meningsfylt. Det siste var også oppfatningen i Uppsalaskolen. Ross innførte derfor et skille mellom rettsvitenskapelig argumentasjon om normer, og praktisk, juridisk argumentasjon i normer. [54]

Ross fremsatte en hypotese om eksistensen av en dommerideologi som kunne verifiseres gjennom dommernes adferd, og som gikk ut på at en hver rettssetning måtte være en integrerende bestanddel av den nasjonale rettsorden, forstått som et system av plikt- og kompetansenormer, for å være gyldig.[55] Dette er utgangspunktet for det jeg karakteriserer som normmodellen. Forestillingen om et normhierarki hadde han til felles med Kelsen; innføringen av kompetansenormbegrepet gav en mer nyansert og realistisk juridisk modell enn Austins rene kommandomodell. Men normenes karakter av plikter som fordret lydighet forble primær.

Ross behandlet normene som fakta, dvs som en del av en fysisk (sosial-psykologisk) virkelighet, slik at en faktisk eksisterende rettsorden samtidig måtte anses som gyldig. Han la til grunn at ”[e]nhver faktisk opretholdt orden, også den der hovedsagelig hviler på tvang, har en tendens til, gennom vanemæssig befæstelse af lydighedsattituder, at vokse ud til en orden der også godkendes ideologisk. Det er det fænomen, man har kaldt ”det faktiskes normative kraft””.[56] I stedet for å begrunne rettsordningens gyldighet, ble problemstillingen dermed endret til å begrunne hypoteser om den beskrevne rettsordningens sannhet eller holdbarhet. Rettsteorien ble dermed i høy grad avhengig av den generelle vitenskapsteoretiske holdbarheten av forutsetningene for hypotesedannelsen.

I forhold til rettspolitikk eller spørsmål om rettsreform, var Ross fullt klar over at rettsvitenskapelige analyser kunne virke normerende, slik at det egentlig ikke var mulig å skille mellom fakta og verdi. Han krevde derfor at vitenskapsmenn måtte markere grensen mellom ”… den del af deres virksomhed der kan gøre krav på videnskabens og sandhedens autoritet og objektive gyldighed …” og deres øvrige aktiviteter så godt som mulig.[57] Men han ville ikke trekke seg tilbake til vitenskapelig observasjon. Med henvisning til Gunnar Myrdals kritikk av at politiske forutsetninger kun fremkom implisitt i nasjonaløkonomisk vitenskap, mente Ross at vitenskapenes objektivitet var i behold bare verdiinnstillingene gjøres eksplisitte.[58] Og videre mente han at samfunnsvitenskapsmenn på en upersonlig måte kan stille seg til rådighet for ”… de politiske indstillinger der faktisk forefindes hos magthavende kretse i samfundet …”, for at deres vitenskapelig innsikt skal få ”… operativ værdi i forhold til praktisk givne indstillinger”.[59]

Ross betraktet ”… den positive ret som en social teknik eller som et instrument for sociale målsettinger af en hvilken som helst art (økonomiske, kulturelle, magtpolitiske) …”.[60] Rettspolitikk blir dermed en disiplin som må søke sitt kunnskapsgrunnlag ”… i den rettssociologiske kundskab om årsagssammenhængen mellom retlig normering og menneskelig adferd, eller, kan vi også sige, om mulighederne for at indvirke på menneskelig handlemåte gennem det retlige sanktionsapparat”.[61] Den rettslige normeringen i et samfunn er verken konstant eller upolitisk. I samspillet mellom retten og et samfunn i dynamisk utvikling kan selv de mest sentrale rettslige institusjoner bli gjort til gjenstand for politisk endring, f eks har ”[a]ftaleret og ejendom … undergået dybtgående ændringer i tiden fra liberalismens højkonjunktur til den nuværende sociale velfærdsret”.[62]

I stedet for et samfunnsnyttebegrep el ville Ross frem til et ”… nogenlunde entydigt sæt av indstillingspræmisser” som utgjør de herskende samfunnsgruppers ideologi eller balansen mellom deres brytende interesser.[63] Dette fant han i forutsetningen om at et folk eller et samfunn ikke ville være tenkelig, ”… om der ikke fandtes et omfattende fælleskab i tro og vilje, ideologi og interesser. Det er det, vi kalder kulturens og nationens enhed”.[64] Gitt disse premissene kan rettsvitenskapsmannen ”… fremstille de rettssociologiske kendsgerninger og sammenhæng der er operative …”, og deretter formulere ”… konklusioner i form av anvisninger til lovgiver eller dommer”.[65] 

Ross mente videre at det er kausalsammenheng mellom (teoretiske) oppfatninger og (praktiske) innstillinger, og støtter seg på Charles L. Stevensons teori om persuasive definitions.[66] For Ross var argumentasjon og begrunnelser en praktisk teknikk; ”… alle metoder til opnåelse af praktisk enighed har karakter af tekniske indgreb, der tilsigter kausalt at påvirke den anden til at ændre sit standpunkt.[67] Nærmere bestemt var ”[a]rgumentationens funktion … ikke at overbevise motstanderen om et standpunkts ”riktighed” (et sådant begreb er uden mening), men faktisk at omvende ham ved at ændre hans operative opfattelser eller betingede indstillinger”.[68] I tillegg til denne rasjonelle påvirkningsmetoden kom det han kalte irrasjonelle (emosjonelle) metoder av verbal eller ikke-verbal karakter. 

I Ross’ perspektiv blir offentlig myndighet ensbetydende med statsmaktens konstitusjon, dens kompetanse og plikter.[69] Og han la til grunn at ”[p]olitisk magt eller statsmagt kaldes den magt der udøves gennem rettens teknik, eller, kan vi også sige, gennem statsapparatet, der er et apparat til udøvelse av vold (fysisk tvang)”.[70]

Herredømmet blir betinget av at adferden er i overenstemmelse med den normative ideologien som bl a behersker dommerne, dvs slik at ”[a]l politisk magt er retlig kompentence”.[71] Rettsvitenskapens eller rettspolitikkens oppgave blir som nevnt tidligere dels å stille seg til disposisjon for makthavernes politiske innstillinger. Ettersom det ikke kan utpekes noen allmenn eller overordnet politisk eller samfunnsmessig målsetting, er ”[d]en politiske opgave … alltid en integrationsopgave, en udligning av inkommensurable hensyn”.[72] Dels blir rettsvitenskapens oppgave dermed også ”… at vejlede, hvad selve målsætningen angår …”, herunder ”… angive de mål, som magthavende ville sætte sig, om de havde en mer adækvat virkelighedsopfattelse end de faktisk har”.[73]

Normmodellens deskriptive og funksjonalistiske karakter

I det følgende skal jeg redegjøre nærmere for det jeg har kalt normmodellen, slik den er blitt utformet i norsk rettspositivisme. Av flere grunner har den fått en særlig eksplisitt karakter her.

En problemstilling som Ross i begrenset utstrekning analyserte i Ret og retfædighed var hva slags normvirkelighet som eksisterer (og som således kan være referanse for de rettsvitenskapelige påstandene). I hans siste verk Directives and Norms ble det den sentrale problemstillingen, og utfylte således hans rettsteori.[74] Analysen av dette verket ble samtidig viktig som utgangspunkt for Nils Kristian Sundbys normanalyse, og derigjennom for utviklingen av Eckhoffs rettsteoretiske standpunkter – i samarbeid med Sundby.

Det kan bidra til å forklare perspektivforskyvningen i Eckhoffs og Sundbys rettsteoretiske arbeider i forhold til Ross. Eckhoff og Sundby er, som de selv sier, på linje med Ross (i Ret og retfærdighed) når de tenker seg at ”… et rettssystem er bygget opp av to slags hovedelementer, visse normer og visse aktiviteter”.[75] Derimot avviker de fra hans syn, i og med at de anser ”… normene [i mangt og meget] fundamentale, bl a fordi de regulerer aktivitetens retninger og former”. Dette er en sterkere påstand enn å hevde som en hypotese at et bestemt normhierarki gjør det mulig å forstå doms-begrunnelsene som meningsfulle, i lys av deres verbale adferd.

Endringen har viktige implikasjoner. Gitt at teorier om menneskers handlinger både må omfatte deres verdi- eller målorienteringer og deres virkelighetsoppfatninger, innebærer en teori om normstyrte handlinger at det ikke bare er handlingene som styres av normer. Også bedømmelsene av den virkeligheten som det skal handles målrettet i, må være bestemt av normene.[76]

Kan normative slutninger forklare handlinger?

I Directives and Norms foretar Ross en grundig språkteoretisk analyse med utgangspunkt i skillet mellom indikativer og direktiver, og med sikte på å klargjøre grunnlaget for en særskilt logikk for slutninger basert på premisser som er direktiver; den såkalte deontiske logikken.[77] Men analysen forutsetter at hver av disse setningstypene har en entydig pragmatisk funksjon. Han gir selv uttrykk for betingelsen, når han sier at (bare) ”if it can be established that speech-acts of a certain kind, taken according to content, are calculated to produce in a standard recipient under standard conditions effects of a certain kind (eg. cognitive, emotional, or volitional effects), these effects will be said to be the function of that type of locutionary act”.[78] Men denne behaviouristiske forutsetningen er etter mitt syn ikke holdbar.

Parallellføringen av indikativutsagn og direktivutsagn (normutsagn) foretas for å kunne argumentere mengdelogisk med normutsagn, slik den logiske positivismen ville argumentere med indikativutsagn. Mengdelogisk argumentasjon (utsagn som inneholder de logiske ordene alle, noen, ingen) forutsetter at utsagnene har referanse, dvs en ekstensjon å referere til. [79] I et lukket univers, som inneholder alt som eksisterer, blir det da mulig å trekke slutninger bl a fra fravær av en egenskap til tilstedeværelsen av en annen.[80] Gitt at det eksisterer et lukket univers av normer, blir det dermed mulig å trekke logisk gyldige slutninger f eks fra fraværet av et bestemt forbud, til eksistensen av en bestemt tillatelse (Hvis ingen x er forbudt, er alle x tillatt). Dette har avgjørende betydning for argumentasjon om at menneskers handlinger er determinert av normer, siden man kan tilbakeføre (forklare) selv tilsynelatende valgfrie handlinger til påbud eller forbud (via eksistensen av tillatende normer).

Språklig formulerte (retts-)regler må forutsetningsvis forholde seg til en sosial virkelighet med en avgrenset mengde alternative handlemåter som kan sies å eksistere som normer (i betydningen regel-referanser). Eckhoff og Sundby sier selv at ”[e]n forutsetning for holdbarheten av setningen ”Det som ikke er forbudt, er tillatt i et normsystem N”, er således at handlingen tilhører systemets relevante handlingsunivers”.[81] Normsystemet hviler dermed direkte på en vitenskapelig beskrivelse av de faktiske handlingsalternativene i et gitt samfunn, og som forutsetningsvis må (kunne) være komplett eller lukket.

På denne bakgrunn kan man tenke seg at menneskers handlinger i et samfunn kan forklares på samme måte som lovmessigheter i den fysiske virkeligheten, dvs i matematiske eller logiske former, men med henvisning til et logisk konsistent normsystem. Herav følger en rekke problemstillinger; hva vil det si at en norm eksisterer; eksisterer normene individuelt eller kollektivt; er alle handlinger determinert av normer eller finnes det strategisk handling; hva er forholdet mellom å forklare og å begrunne rettsavgjørelser; og hvordan styres eller utvikler et system av normer seg? Under Eckhoffs veiledning behandlet Sundby de første spørsmålene i sin avhandling Om normer, og sammen behandlet de resten i Rettssystemer.

Normers psykologiske eksistens.

Sundby innfører begrepet ’internalisert norm’ som står for et psykologisk forhold. Han vedgår at han ikke finner noe belegg for begrepet i empiriske vitenskaper, som f eks psykologi eller sosiologi, men legger likevel til grunn at slike normer finnes.[82] Det dreier seg, slik jeg ser det, om en rent spekulativ forutsetning for det normteoretiske byggverket.

Sundby legger til grunn at en internalisert norm vil styre eller determinere individets handlinger eller overveielser. Det er et objektivt forhold og ”… behøver ikke bety at vedkommende på vurderingsmessig grunnlag er enig i normens innhold”.[83] Individet vil ”… anse seg bundet til å respektere innholdet, hans frie vurdering bindes pga. normen”. Sundby legger til grunn at ”… internaliseringen (…) består i at vedkommende anser innholdet i det normative utsagnet som forpliktende for seg eller andre”.[84] Formålet med Sundbys analyse av ulike ytringstyper er å komme frem til ”… det fundamentale normbegrepet, som kan sies å gi oss de viktigste byggestenene innenfor de store helhetene av (moralske, politiske, rettslige osv.) normative samtaleunivers”.[85]

Verken Sundby eller Eckhoff forutsetter at et hvert individ har internalisert samtlige rettslige og sosiale normer i et samfunn. Gitt at normene lar seg avlede innenfor et hierarki, er det tilstrekkelig at individene har internalisert de ”høyeste” normene – eller i det minste er psykologisk mottakelige for disse. De øvrige – flertallet av – normer karakteriseres som systembaserte.

Med henblikk på det norske rettssamfunnet, regner Eckhoff og Sundby med at ”... kanskje bare de færreste bevisst har tenkt over sitt forhold til Stortingets lovgivnings-kompetanse”.[86] De setter individenes ”anerkjennelse” av Stortingets normautoritet i anførselstegn, for å understreke at det kun dreier seg om ”... forekomsten av visse holdninger...”, der holdningene beskrives som ”... lydighetsdisposisjoner...”. Mer presist betyr dette at et individ psykologisk sett ”... er disponert for å internalisere resultatene av Stortingets normeringsaktivitet og disponert for å være lydig mot den fastsatte norms krav”.

Normmodellen foran strategimodellen.

Selv om Sundby tok utgangspunkt i individet i sin forklaringsmodell, gikk han, like lite som Ross, inn for metodisk individualisme. For Sundby er poenget at man ”… trenger et formelt normbegrep som den kategori hvorigjennom de materielle årsaksfaktorer virker og kommer til syne”.[87] Sundbys normanalyse blir dermed i utgangspunktet en del av en maktanalyse; ”[i] en kritisk samfunnsvitenskap – ikke minst om retten og staten – trenger vi en grundig forståelse av de kategorier den materielle makt virker gjennom og som sikrer at makten overleveres fremover i tid”.[88] Sundby hevder at ”[s]elve vårt begrep om basis og de ulike deler av overbygningen (rett, moral, språk, religion m.v.) er etter min mening ubønnhørlig knyttet til strukturelle og (derved) normative komponenter: Vil vi virkelig en total samfunnsforståelse, må vi se alle disse strukturene og samspillet imellom dem under ett”.[89]

Hos Sundby får det han kaller normmodellen prioritet foran en strategimodell. Han antar at aktørenes adferd normalt vil bekrefte, men aldri avkrefte eksistensen av en norm; ”[v]anligvis vil den faktisk forekommende adferd gi en nokså pålitelig pekepinn i retning den normdannelse som er aktuell”, mens en ”… total mangel på harmoni bare er et tenkelig grensetilfelle uten særlig praktisk betydning”.[90] Forklaringen beror på ”… et kjernepunkt i det subjektive internaliseringsbegrepet …”, nemlig ” … det forhold at et visst handlingsmønster anses forpliktende og dermed inngår i det motivkompleks som virker på individet” og ”… bidrar til å styre personens bedømmelser av handlingsspørsmålet. At [normen] gang på gang skulle bli slått ut av motstridende hensyn – ”fristelsene” – virker a priori mer enn usannsynlig”. Likheten med Ross’ posisjon er helt klar, bortsett fra at normstyringen ikke lenger kan falsifiseres av avvikende adferd (norm foran aktivitet).

Strategimodellen han refererer til er rent instrumentell og bygger på at ”[d]et er ikke normer som styrer menneskene, men deres målpreferanser, tekniske kunnskap (…) og interesser til å velge de mest mulig omkostningsfri midler til målrealisasjon”[91]. Men der det foreligger internaliserte normer vil disse determinere handlingene.

Sundbys modell kan sies å representere en ytterligere formalisering av Eckhoffs analyse i verket Rettferdighet. I sin analyse av rettferdig fordeling av goder, legger Eckhoff til grunn at både strategier og normer kan trekkes inn for å forklare hvorfor det er ” ... et hovedsynspunkt i fremstillingen at det finnes lovmessigheter i utvekslings- og fordelingsvirksomheten ...”.[92] Med strategi mener han ”... en handlemåte som er målrettet og i noen grad planmessig”. Han vil gjøre ”... et forsøk på å kombinere to modeller av mennesket som har spilt en sentral rolle i samfunnsvitenskapene”. Siden ”[s]trategimodellen forutsetter at mennesker har verdiforestillinger av en eller annen art”, står den ”... i skarp kontrast ...” til en normmodell som forutsetter at ”... handleregler følges mer eller mindre automatisk”.

Når Eckhoff skal forklare ”... hvordan normer og verdiforestillinger oppstår, omdannes og overføres”, benytter han seg kun av en helt enkel strategimodell.[93] Denne varianten representerer dermed den ene av de ”... to modeller av mennesket ...” som han bygger på; den andre er den omhyggelig utviklede normmodellen.[94] Og denne enkle strategimodellen av mennesket går ut på at ”... mennesket søker å oppnå lyst og unngå ulyst, og derfor påvirkes av systematiske belønninger og straffer”.[95] Når Eckhoff skal forklare hvordan normer oppstår, legger han derfor til grunn at den enkelte aktør ”... utsettes for krav og forventninger om hvordan han skal oppføre seg og hva han skal mene, belønnes for konformitet og straffes for avvik ...”. På denne måten vil aktøren ”... gradvis [tilegne seg] de andres normer og verdier”. Eckhoff legger til grunn at denne strategimodellen ”... egner seg godt til å forklare visse former for overføring av normer fra et menneske til et annet ...”. [96]

Den enkle strategimodellen, som forutsetter at menneskers normer og verdier beror på belønninger og straff, og ikke på bevisste valg eller verdiorienteringer, gir Eckhoff et grunnlag for en strategisk teori om ”... at både formidling av normer og verdier – og det å hindre slik formidling – kan tjene som midler til å fremme mål”.[97]

Rettssystemets eksistens og oppgaver

Fastsettelse og verifikasjon av et normbegrep er etter Sundbys oppfatning en forutsetning for å fremsette teorier om samfunnets normative strukturer.[98] Det samme synspunktet fremkommer i Eckhoffs og Sundbys analyse i Rettssystemer.[99] Deres rettspositivistiske tilnærming til gjeldende rett fremkommer allerede i og med at de fastslår at ”[d]er en internaliserende holdning overfor et normativt utsagn foreligger – eventuelt hos en flerhet av personer – vil vi si at en norm eksisterer (eller ”gjelder”)”.[100] De setter altså bokstavelig talt gyldighetsbegrepet eller normativitetsspørsmålet i parentes.

Ved siden av et hierarki av plikt- og kompetansenormer innfører de retningslinjer (for skjønnsmessige vurderinger) som en egen normtype. Ingen av disse normene utgjør imidlertid noen grunnorm, og i likhet med Ross mener Eckhoff og Sundby at normsystemet eksisterer som en sosialpsykologisk realitet eller praksis.

Dette systemet av normer gjør det mulig å forklare både hvilke normer som tilhører (eller er avledet innenfor) systemet, hvordan systemet som sådan kan endres over tid, og hvordan det produserer beslutninger i enkelttilfeller.

I annen utgave av Rettssystemer fremgår det klarest at rettssystemet, i forhold til det politiske systemet, yter dette støtte ”... ved at rettslige normer og avgjørelsesteknikker brukes for å fremme politiske målsettinger”, herunder reguleringer av samfunnsforholdene og organisering og styring av statsapparatet og dets oppgaver.[101] Organisering og styring av statsappparatet fremstår som primært; ”[o]rganiseringen av statsapparatet er en kontinuerlig prosess som skjer ved en stadig strøm av lover ...”, og ”[d]en rettslige normdanningsmetode, som bl.a gjør det mulig å tildele og omfordele kompetanse gjennom positive vedtak, tjener på denne måten som et verktøy for de politiske myndigheter ved oppbyggingen av det apparat de trenger til sin maktutøvelse”.[102]

Eckhoff og Sundby vil ”... bygge på mengden av de handlinger systemet ”angår” som aktuelt eller mulig reguleringstema”.[103] Og ved ”... bestemmelsen av denne ”mulighet” [kan det] være naturlig å bygge på omfanget av den kompetanse systemet hjemler”. Og de legger til grunn at norske myndigheter har ”... rettslig kompetanse til å regulere nær sagt alt mennesker foretar seg ...”, selv om Eckhoff og Sundby likevel innser at i sær privatlivets handlinger er svært lite egnet for rettslig regulering.

Posisjonen forutsetter som nevnt foran at et hvert handlingsalternativ må (kunne) være kjent. Systemteorien pretenderer således å kunne forklare et hvert valg og en hver handling. Herunder omfattes nødvendigvis også en hver beslutning eller språkhandling. Eckhoff og Sundby hevder som nevnt at siden det rettslige normsystemets ”... relevante handlingsunivers ...” forutsetningsvis må være  avgrenset, men ”... totalt med henblikk på de handlinger det ”angår” ... ”, så ”... blir enhver handling ... enten forbudt, påbudt eller tillatt (valgfri)”.[104] Men begrepet ’valgfrihet’ må her forstås som en henvisning til bestemte tillatte handlingsalternativer (eller til et valg mellom aktivitet og passivitet). 

Rettssystemets funksjonalitet

I Rettssystemer fremlegges en teori som vil forklare rettens funksjon og virkemåte i samfunnet. Eckhoff og Sundby legger vekt på ”… rettens karakter av å være et system, en helhet kjennetegnet ved kompliserte indre prosesser og kompliserte vekselvirkningsforhold til omgivelsene i samfunnet forøvrig”.[105] De forutsetter at rettssystemet, i forhold til det politiske systemet, yter dette støtte ”... ved at rettslige normer og avgjørelsesteknikker brukes for å fremme politiske målsettinger”, herunder reguleringer av samfunnsforholdene og organisering og styring av statsapparatet og dets oppgaver.[106]

Til det politiske systemet regner de de øverste politiske styringsorganer (Regjering og Storting), de politiske partiene mv, lovgivnings- og forvaltningsvirksomheten, samt ”... de – rettslige og ikke-rettslige – normer som regulerer de nevnte virksomheter”.[107] Det politiske systemet omfatter imidlertid ikke domstolenes virksomhet, fordi disse er ”... relativt uavhengige av regjeringsmakten og i forholdsvis liten utstrekning tar stilling til politiske stridsspørsmål”.[108] Dette er hovedgrunnen til at Eckhoff og Sundby ikke anser rettsystemet som et delsystem i det politiske. Men forøvrig skulle avgjørelser i prinsippet determineres på samme måte i begge normsystemer.

I møtet med samfunnet og virkeligheten for øvrig antas retten å forbli et relativt autonomt system, samtidig som normer endres eller tas i bruk i nye tilfeller på en tendensforsterkende (positiv tilbakekobling) eller selvregulerende (negativ tilbakekobling) måte.[109] Nettopp premissen om at normsystemet har en egen indre dynamikk som sikrer at systemet opprettholdes og videreføres på en selvstabiliserende eller selvregulerende måte, innebærer at aktivitetene i samfunnet, herunder begrunnelser for beslutninger, underordnes den normteoretiske forklaringsmodellen.

Når det gjelder spørsmålet om det finnes noen prinsipielle rettslige skranker for politisk maktutøvelse, anser Eckhoff og Sundby teorier om dette bare for å være ”... én side av saken”.[110] Grunnen er at i praksis er forholdet mellom rettssystemet og det politiske systemet mer preget av ”... samvirke og gjensidig støtte enn av motsetninger”. I stedet legger de til grunn at det i dag betraktes som en selvfølge ”... at retten kan forandres gjennom lovgivning”.[111] Og videre at ”[l]ovgivning betraktes som et middel til styring av samfunnet”. Ettersom ”... lovgivning ... [er] et felles anliggende for det politiske system og rettssystemet”, hviler det på to slags legitimitet; demokrati og formell gyldighet.[112] For Eckhoff og Sundby viser til ”... rettslige forestillinger om at det som er vedtatt på grunnlovsmessig måte er bindende normer, og politiske ideologier om folkevalgte representanters bestemmelsesrett”.[113]

Kjernen i rettssystemet, og som samtidig blir kjernen i det politiske systemet, er den enkelte rettslige avgjørelse. Eckhoff og Sundby legger til grunn at avgjørelsene kan ha flere funksjoner. Slike beslutninger skaper bl.a dynamikk i rettssystemet ved at normer gis, endres eller oppheves – i annen utgave betegnet som rettsdannelse.[114] Typisk vil dette forekomme som lov- eller forskriftsvedtak. Dynamikk skapes også ved rettsanvendelse i form av at ”... rettsnormer og rettslige vurderinger blir brukt som grunnlag for avgjørelser”.

Men Eckhoff og Sundby tillegger ikke dommernes begrunnelser særlig betydning. De forutsetter at begrunnelsene kan forklares som normstyrte overveielsesprosesser. Eckhoff understreker at det ”[m]ellom de enkelte elementer i de mentale prosesser som er omtalt i det foregående, er kausale sammenhenger”: ”Det dreier seg om serier av sanseinntrykk, tanker og beslutninger som i tur og orden gir opphav til hverandre”.

Rettsystemets autonomi og underordning i forhold til det politiske systemet sikrer at rettssystemet kan fylle sin funksjon som en objektiv og stabil mekanisme for at det politiske systemet kan fylle sin integrasjonsoppgave – slik Ross beskriver den. Tilbakevirkningsmekanismen i rettssystemet er samtidig uttrykk for hvordan politisk integrasjon av konkurrerende hensyn foregår.

Beslutningers legitimitet

Riktignok fastslår Eckhoff og Sundby  at utformingen av en begrunnelse kan avhenge av ”... hva som søkes oppnådd med den”.[115] Men de understreker at dette ikke betyr at ”... bevisste strategiske overveielser spiller særlig stor rolle ved utformingen av begrunnelsen for hver enkelt myndighetsavgjørelse”. De legger hovedvekten av sin forklaring på ”... normer for hvordan forskjellige slags avgjørelser skal begrunnes”, i stedet for å bygge forklaringen på at det blir foretatt bevisste og målrettede overveielser om hvordan den språklige utformingen av begrunnelser bør være.

Ved å gi begrunnelser i et naturlig språk, viser myndighetene at de ”... i en viss forstand er villige til å stå til regnskap for det de gjør”.[116] På den måten viser de at de ”... ikke er despotiske og vilkårlige, men at de handler rasjonelt ...”. Og dermed får ”... avgjørelsene preg av å være legitime”. Men siden det kan tenkes tilfelle der folk er overbevist om at ”... en avgjørelse er forsvarlig og legitim, men hvor de likevel ikke er blitt tilstrekkelig motivert til å rette seg etter den”, må begrunnelser også kunne tjene som midler til å påvirke deres adferd. Posisjonen er prinsipielt behaviouristisk, og i Eckhoffs og Sundbys øyne foreligger det i realiteten ikke noe normativt grunnlag som myndighetene eventuelt kunne stå til regnskap i forhold til.

Ikke bare borgerne, men også juristene anses preget av normsystemets sanksjonsmekanismer for overføring av normer. Språkbruken i Eckhoffs arbeider tyder tilsynelatende på at dommere kan velge. Men samtidig forutsetter han at valgene kan forklares ved hjelp av juristtradisjonens normer.[117]

Aubert kritiserte Ross for en tilsvarende forklaring. For Aubert er hovedpoenget å vise at Ross ikke kan forklare avgjørelsene i nye eller  vanskelige tilfeller ved å vise til dommernes sjeleliv. Når det gjelder de rettstomme områder, er Ross’ henvisning til ”… ”kulturtradisjonen” i virkeligheten bare et nytt navn på det store ukjente i jussen som tidligere seilte under andre navn [som ”forholdets natur”]”[118]. Henvisningen ”… antyder ingen brukbar metode for å komme videre”, for ”… de usikre, vanskelige rettsspørsmål er vel derimot nettopp slike hvor tradisjoner og massive gruppeoppfatninger ikke er festnet”.

Rettspositivismens rettslige, politiske og moralske konsekvenser

I det følgende vil jeg redegjøre for noen utvalgte eksempler som kan illustrere ulike sider ved rettsutviklingen i det 20. århundre. Her vil endringer i oppfatningene av domstolenes prøvingsrett fremstå som overordnet historisk ramme, og øvrige eksempler stilles i forhold til denne kronologien. Disse eksemplene på lovgivningspolitikk, rettspraksis og juridisk doktrine kan etter mitt syn forklares i et rettspositivistisk perspektiv. Jeg presiserer at analysene er bare ment å illustrere endringer i bruken av juridiske virkemidler i samfunnsstyringen. Analysene er ikke uttømmende, f eks i den forstand at de gir uttrykk for hva som i henhold til juridisk metode var gjeldende rett på et gitt tidspunkt. De kan heller betraktes som forstudier til en generell analyse av det såkalte legalitetsprinsippet og dets rolle i norsk rett (jeg redegjør nærmere om dette prinsippet etter hvert).

Domstolenes ”prøvingsrett” er en sentral og kontroversiell problemstilling både juridisk og politisk. Enkelt sagt er spørsmålet hvorvidt eller i hvilken utstrekning juridiske dommere skal kunne overprøve vedtak fattet av Storting eller Regjering. I forfatningsrettslig doktrine og politisk teori betraktes det ofte som et spørsmål om prioritetsforholdet mellom maktfordelingsprinsippet og folkesuverenitetsprinsippet.

Den norske grunnloven er i utgangspunktet basert på en klassisk makt-fordelingslære, der domstolenes rolle bl a er å sørge for at balansen mellom statsmaktene innbyrdes og mellom statsmaktene og borgerne ikke forskyves slik at forfatningsordningen undergraves. Folkesuverenitets-prinsippet er kommet inn i forfatningsordningen senere, dels gjennom konstitusjonell sedvanerett ved innføringen av parlamentarismen, dels gjennom den gradvise innføringen av alminnelig stemmerett. Satt på spissen er spørsmålet om Stortinget som bærer av folkesuvereniteten dermed samtidig er blitt hevet over rettslig begrunnede krav til, eller begrensninger på, dets maktutøvelse prinsipielt sett.

Anses folkesuverenitetsprinsippet som grunnleggende i sistnevnte forstand, blir denne juridiske doktrinen særlig velegnet som utgangspunkt for rettspositivistiske analyser av retten, da betraktet som summen av positivt gitte bestemmelser. Forestillingen om det faktiskes normative kraft innebærer at rettspositivismen kan være et effektivt instrument for alle slags  makthavere, også totalitære.

Men det kan med god grunn påpekes at et representativt demokrati med et parlamentarisk styresett og allmenn stemmerett har en legitimitet som totalitære styresett mangler, og som gjør det berettiget og forsvarlig å legge rettspositivistiske styringsmetoder til grunn. På den annen side er både Storting og Regjering i sitt løpende virke makthavere med en stor faktisk handlefrihet som velgerne har små muligheter til å holde dem ansvarlige for bruken av. Strukturelle forhold som de løpende og langsiktige  beslutningsprosessene i det offentlige knyttet bl a til lovgivning og budsjetter, uventede begivenheter el, samt usikkerhet om hvilke partier som vil kunne danne regjering, bidrar alle til at partiprogrammer gir liten veiledning for fremtidig styre. Denne problemstillingen kan både gi opphav til drøftelser av hvordan man kan forbedre de demokratiske institusjonenes virkemåte, og til drøftelser av andre – supplerende eller alternative – måter å sikre beslutningers legitimitet eller gyldighet. Det sistnevnte er et hovedanliggende i denne utredningen, ettersom rettspositivistiske analyser utelukker slike drøftelser.

Doktrinen om domstolenes prøvingsrett omfatter to selvstendige problemstillinger, men med en tett innbyrdes sammenheng som jeg skal redegjøre nærmere for etter hvert. Den ene problemstillingen gjelder domstolenes prøvingsrett når det gjelder lovers grunnlovmessighet, den andre prøvingsretten når det gjelder forvaltningsvedtaks lovmessighet (eller gyldighet). Domstolenes rett til å prøve forvaltningsvedtak i forhold til norsk lov er anerkjent juridisk og politisk, og er en veletablert doktrine. Derimot er det velkjent at retten til å prøve lovers grunnlovmessighet har vært politisk og juridisk omstridt. Likevel er det klart at domstolene – i det følgende kommer jeg til å referere til Høyesterett – anses for å ha en slik prøvingsrett, og at Høyesterett siden avgjørelsen i den såkalte Kløftasaken i 1975 har tatt den i bruk i en rekke tilfeller, etter en drøy femtiårsperiode der den så ut til å ha falt helt bort.

Når det gjelder legalitetsprinsippet som ble nevnt innledningsvis, er det ulike oppfatninger om hvordan dette bør defineres og om hvilken funksjon det bør ha. Generelt kan det sies at det dreier seg om hvilke typer beslutninger som kan eller bør vedtas i lovs form, evt ha grunnlag i lovvedtak. Betraktet som et prinsipp forankret i konstitusjonell sedvanerett, kan det inngå blant rettsgrunnlagene som Høyesterett kan legge til grunn for sin prøving av rettslige beslutninger. Valg av doktrine har derfor betydning for prøvningsrettens omfang og karakter i flere henseender.

 

Den store konsesjonssak i 1918 – kollektiv eller liberal fornuft?

I 1918 fikk Høyesterett en politisk meget kontroversiell sak til prøving. Saken gjaldt grunnlovmessigheten av konsesjonloven av 1909. Denne loven innførte for det første et forbud mot at private vassdragseiere solgte rettigheter til å bygge ut vassdrag for kraftproduksjon. Salgsforbudet var ikke absolutt; forbudet gjaldt salg til utenlandske statsborgere og til (norske) aksjeselskaper. For det annet innførte loven bestemmelser som hjemfallsrett til staten. Hjemfallsrettsbestemmelsene var rettet mot kjøpere av utbyggingsrettigheter – norske statsborgere og ansvarlige selskaper – og medførte at staten kunne velge å overta kjøpers anlegg og rettigheter vederlagsfritt etter 100 år.

Flertallet i Høyesterett – 4 mot 3 – avviste at lovreguleringen var et inngrep i den private eiendomsrett som innebar en ekspropriasjon. De avviste altså at vassdragseieren hadde noe krav på full erstatning (markedspris) i henhold til grunnloven § 105. Det ble bl a lagt vekt på at eieren verken var tvunget til å selge, og heller ikke var avskåret fra å selge til andre enn kjøperne som var aktuelle i saken (men avskåret som kjøpere i ht konsesjonsloven).

Den førstevoterende dommer (Backer) gav en kort begrunnelse for flertallets syn, der han la til grunn at  ”… den lovgivende magt, har og maa ha utstrakt beføielse til at begrænse eiendomsretten, saaledes at eierens raadighet kun utøves overensstemmende med de forskjellige hensyn, som samfundsforholdene og samfundsutviklingen til enhver tid gjør det nødvendig at ta i betragtning. Av hele vor lovgivning fremgaar, at de lovgivende myndigheter i stor utstrækning har sat grænser for eierens raadighetssfære, og at disse grænser maa den lovgivende magt være bemyndiget til ogsaa i fremtiden enten at utvide eller at indskrænke, saaledes som den finner det nødvendig eller ønskelig, medmindre den derved overskrider sin kompetanse”.[119]

Det er grunn til å understreke at begrunnelsens annen setning er ukontroversiell, både i sin beskrivelse av den gjeldende rettssituasjon og ikke minst i forbeholdet om at lovgiver er begrenset av de konstitusjonelle kompetansebestemmelser. Det på mange måter dramatiske ligger i den forutgående uttalelsen om at eierens rådighet kun kan utøves innenfor rammen av hva lovgiver til en hver tid mener er nødvendig, og slik at hensynet til samfunnsutviklingen er det eneste relevante vurderingstemaet.

Førstvoterende viser videre til at lovgiver har fryktet de samfunnsmessige konsekvensene av å få aksjeselskaper eller utlendinger som eiere av vannkraft. Det hører ikke under domstolenes prøvelse om ”… den lovgivende magts opfatning av disse samfundshensyn og av de virkelige eller mulige farer for samfundsutviklingen er berettiget eller uberettiget …”. Når den på dette grunnlag har funnet det nødvendig å begrense overdragelsesadgangen, ”… maa efter mit skjøn den lovgivende magt ha kompetanse til at foreta denne begrænsning av eiendomsretten uten derved at komme i strid med grundlovens § 105”.

Flertallet vil altså ikke overprøve eller ta stilling til lovgivers hensiktsmessighetsvurderinger, selv om de måtte fremstå som uberettigede. Og enda viktigere; flertallet vil ikke ta stilling til om lovvedtaket er i strid med de grenser grunnloven setter på lovgiverkompetansen, med henvisning til at lovgiver har funnet tiltaket nødvendig av samfunnsmessige hensyn. Dermed kan heller ikke rettmessigheten av lovvedtaket overprøves.

Det er grunn til å anta at flertallets doktrine fortsatt er gjeldende rett, men med en viss presisering. Generelt legges det nok til grunn at Høyesterett langt på vei vil være lojal mot Stortingets egen tolkning av rettmessigheten av et lovvedtak i forhold til grunnlovens kompetansebestemmelser, gitt at spørsmålet er blitt vurdert. Høyesterett har imidlertid som nevnt prøvet grunnlovmessigheten av lovvedtak en rekke ganger i de siste 25 årene. Grunnloven setter altså visse grenser for lovgivningsmyndigheten, slik at Høyesterett kan overprøve lovvedtak i disse henseender.

En slik doktrine tillater etter mitt syn likevel kun det absolutte minimum av en domstolskontroll av lovers grunnlovmessighet.[120] Jeg skal komme tilbake til spørsmålet om Høyesterett adgang til å prøve ikke bare lovers grunnlovmessighet, men også lovers hensiktsmessighet i tilknytning til drøftelsen av legalitetsprinsippet nedenfor. Her er hovedsaken at det tilnærmet absolutte folkesuverenitetsprinsippet kompletteres med – for ikke å si forankres i form av – en rettslig anerkjent doktrine om legalitetsprinsippet. Satt på spissen er det lovgiver og lovgivers positive vedtak, og ikke forfatningen, som dermed blir det eneste og ytterste legitimitetsgrunnlag, fullt ut i tråd med det rettspositivistiske programmet.

Det andre interessante poenget i den store konsesjonsaken er etter mitt syn begrunnelsen fra mindretallet, presentert i et meget langt votum fra annenvoterende (Mejdell). Votumet er for det første et forsvar for den liberale rettsstatens grunnprinsipper, og for det annet en doktrine om den omfattende adgangen som foreligger for staten til å anvende sin lovgivningsmyndighet uten å komme i strid med disse liberale prinsippene.

Annenvoterende avviser et absolutt folkesuverenitetsprinsipp: ”Principet om folkesuveræniteten er erkjendt av grundloven, men utøvelsen av folkesuveræniteten maa foretages under iagttagelse av de regler herom, som grundloven selv inneholder. Og det staar verken til nationalforsamlingen eller administrationen at dispensere sig herfra”.[121]

For annenvoterende aksepterer ikke at lovgivers vurderinger av hva som er hensiktsmessig i forhold til samfunnsutviklingen alene er avgjørende for å begrunne kompetansens omfang. Tvert i mot legger han til grunn ” … at det av bestemmelsene i §§ 97 og 105, deres eget inhold, fremgaar, at de er tænkt som en beskyttelse for den private borger mot overgrep fra statsmyndigheterne, er tænkt som en anerkjendelse fra statens side av de privatborgerlige rettigheter som hvilende paa et selvstændig retslig grundlag. Jeg mener, at der ligger ganske utenfor grundlovens tankegang en saadan opfatning, som at privat eiendomsrett eller private rettigheter overhodet skulde bero paa en naadesakt fra statsmyndigheternes side”.[122]

Posisjonen kan føres helt tilbake til John Lockes samfunnskontraktsfilosofi, der han legger til grunn at borgerne er bærere både av en kompetanse til å binde seg selv (avtalekompetansen eller den autonome kompetansen) og av en kompetanse til å binde andre (lovgivningskompetansen eller den heteronome kompetanse). Den førstnevnte gir grunnlag for inngåelse av en samfunnskontrakt, den sistnevnte avgis til statsmakten – men kan alltid tas tilbake. Begge rettsgrunnlag fører altså i siste instans tilbake til borgerne. Deres frihet og rett er intet privilegium innrømmet dem av statsmakten, men tvert i mot selve forutsetningen for en hver konstitusjonell ordning.

Grunnen til at mennesker vil etablere en felles politisk orden, er i følge Locke at de på den måten utvikler og forsterker sin frihet. For Lockes teori om frihet dreier seg ikke bare om det negative – fravær av tvang eller begrensning – men om noe positivt; ”... freedom ... is enlarged by the creation of society and government, which is given substance by the existence of laws, the laws of the law courts”.[123] I motsetning til en rettspositivisme som identifiserer retten med lover som er et resultat av noens vilje, legger Locke til grunn at ”[t]he Liberty of Man, in Society, is to be under no other Legislative Power, but that established, by consent, in the Common-wealth, nor under the Domination of any Will, or Restraint of any Law, but what the Legislative shall enact, according to the Trust put in it”.[124] Enkelt sagt blir sedvanerettslige oppfatninger et sentralt kriterium.

Og begrepet Trust – borgernes tillit eller anerkjennelse – er innført som den sentrale betingelsen for den løpende maktutøvelsen, etter at en samfunnskontrakt er blitt inngått. Peter Laslett legger til grunn at ”[t]he concept is obviously intended to make it clear that all actions of the governors are limited to the end of government, which is the good of the governed, and to demonstrate by contrast that there is no contract in it”.[125] Locke ville for en hver pris unngå at forholdet mellom makthaver og borger ble definert som et gjensidig kontraktsforhold, fordi det ville implisere at ”... the government got something out of governing which the subjects are bound to give”.[126] Hvert enkelt frie menneske beholder dermed en rett til å kreve tilbake sin myndighet over andre, og til å gå inn for å etablere en ny konstitusjonell eller politisk orden, hvis de som er betrodd makten ikke er tilliten verdig.

Locke legger altså til grunn at selv om mennesker er født frie, og har en individuell rett til å forkaste en etablert orden, har de en sterk interesse av å samarbeide for å utvikle og virkeliggjøre sine mål. Og Peter Laslett peker på frihetens positive aspekt; ”... the progressive elimination of the arbitrary from political and social regulation”.[127] Med vilkårlighet siktes det nettopp til den omskiftelige herskerviljen som kan komme i konflikt med, og begrense, menneskers frihet. Her er det to menneskesyn som kolliderer; for noen er menneskers lidenskaper og mål noe som må kontrolleres og kanaliseres, for andre er målet å la mennesker blomstre i samsvar med deres egne lengsler.

Locke legger til grunn at ”... the end of Law is not to abolish or restrain, but to preserve and enlarge Freedom”.[128] På den ene siden er det ingen frihet uten lov, fordi ellers ville volden ta overhånd. På den annen side er frihet heller ikke retten til å gjøre hva man vil, for det ville gå ut over andre. For Locke dreier det seg om ”... a Liberty to dispose, and order, as he lists, his Person, Actions, Possessions, and his whole Property, within the Allowance of those Laws under which he is; and therein not to be subject to the arbitrary Will of another, but freely follow his own”.

Midlertidige lover om tvungen lønnsnemnd 1916-1932

I dette og de følgende avsnitt er fokus først og fremst satt på forvaltningsvedtak, på deres forankring i lov og på domstolenes eventuelle adgang til hel eller delvis overprøving av forvaltningsvedtakene. Spørsmålet er hvor fritt forvaltningsorgan kan stå til å utøve sin makt eller myndighet uten at Høyesterett kan overprøve vedtakene i forhold til forvaltningsorganets kompetansegrunnlag (formell lov el). Mer overordnede problemstillinger er hvorvidt lovgiver i seg selv har kompetanse i følge grunnloven til å utøve tilsvarende makt eller myndighet, om lovgiver har kompetanse til å delegere denne til et forvaltningsorgan og eventuelt hvor langt lovgiver kan gå i å unndra myndighetsutøvelsen fra domstolsprøvelse.

En aktivt styrende stat vil normalt måtte opprette spesialiserte forvaltningsorganer for å følge opp sin lovgivning og gjennomføre dens målsettinger. Det vil sjelden være tilstrekkelig å overlate etterlevelsen til borgerne selv, kun håndhevet av politi eller domstoler. Spørsmål om statens maktutøvelse er rettmessig vil dermed vanligvis melde seg som spørsmål om forvaltningsvedtak (enkeltvedtak eller forskrifter) er gyldige.

Problemstillingen kommer på spissen dersom staten beherskes av et politisk regime som utelukkende anser rettsordningen som et instrument – en sosial funksjon – for realiseringen av overordnede samfunnspolitiske målsettinger. Hensynet til effektiv målrealisering kan da tilsi at lovgiver på ulike måter søker å avskjære eller begrense Høyesteretts mulighet til å overprøve de enkelte forvaltningsvedtakene – gitt at en slik overprøvelsesadgang finnes og brukes. I det følgende er det valgt ut eksempler på samspillet mellom ambisiøse samfunnspolitiske målsettinger og valg av rettslige instrumenter, nettopp for å illustrere konsekvensene av en rettspositivistisk styringsideologi. Hertil kommer etter hvert eksempler på styringsideologiens gjennomslag i juridisk doktrine bl a i forvaltningsretten; dette underletter lovgivers virke.

Under første verdenskrig og inn i årene umiddelbart etter (fra 1916 til 1921, og fra 1922 til 1923), var det innført midlertidige bestemmelser som tvungen lønnsnemnd i arbeidstvister. Tvungen lønnsnemnd er et inngrep i den alminnelige avtalefrihet på arbeidsmarkedet. Innføringen av en permanent adgang for Regjeringen til å gripe til et slikt virkemiddel reiser prinsipielle spørsmål som ikke på samme måte gjør seg gjeldende i en akutt krise.

Det ble 5. mai 1927 pånytt vedtatt en midlertidig adgang til å innføre tvungen lønnsnemnd i visse kriser. Dens vedtak innebærer en fastsettelse av nye lønns- og arbeidsvilkår som skal gjelde ut vanlig avtaleperiode. Vedtaket kan ikke påklages, og heller ikke overprøves av vanlige domstoler. Det siste innebærer at man ikke en gang får noen prøvelse av forvaltningsvedtakets lovmessighet, langt mindre anledning til å prøve lovvedtakets grunnlovmessighet.

I proposisjonen ble forslaget begrunnet med at ”[t]vungen voldgift må under de nåværende forhold betraktes som en middel i samfundets hånd til å beskytte de almene interesser mot de ødeleggende virkninger av en åpen arbeidskamp, hvor de to parters organisasjoner står steilt mot hverandre. Det mål man må arbeide henimot, er først og fremst å fjerne årsakene til disse kampe og forene de stridende krefter til arbeid for felles interesser og den best mulige utnyttelse av de virksomheter partene er knyttet til”.[129]

Det politiske sentrum sluttet seg til forslaget, og la til grunn at ” [d]en økonomiske krise vårt samfund de senere år har vært oppe i og nu meget langsomt og tungt arbeider seg ut av, kan ikke bare betraktes som en efterkrigsvirkning eller en følge av nedgangstiden, men har for en stor del sin årsak i de seneres års store arbeidskonflikter. … Derfor må det være en av samfundets plikter ad lovens vei å hitføre en endring til det bedre i disse forhold. Alvorlige forsøk i den retning er ikke ”sociale eksperimenter” men utsprunget av et inderlig ønske om å fremkalle den nødvendige ro og tilfredshet i produksjons- og arbeidslivet – til gavn for oss alle og ikke til skade for nogen”.[130]

De politiske fløyene var i mot forslaget. Fra høyresiden ble det argumentert for avtalefrihet og effektiv håndhevelse av forbud mot ulovlig arbeidsstans. Fra Arbeiderpartiet ble det hevdet at det ikke finnes noen nøytral grunn for å løse de stridsspørsmål som interessetvister reiser.

Her vil jeg peke på to problemstillinger. Det kan for det første reises spørsmål om holdbarheten av analysene av de kortsiktige og langsiktige virkningene på arbeidsmarkedet av tvungen voldgift. For det annet kan det reises spørsmål om det er forsvarlig at vedtak om bruk av tvungen lønnsnemnd ikke kan overprøves av Høyesterett på noen måte. Så vel hensiktsmessighets-vurderingen av tiltaket som lovmessighetsvurderingen er blitt unndratt prøvelse.

Trustloven av 1926

Med bakgrunn i de direkte offentlige reguleringene under første verdenskrig og det generelle spørsmålet om hvordan det offentlige skulle forholde seg til en antatt økende grad av samarbeid og monopoldannelse i næringslivet, ble det nedsatt en trustkommisjon som ledet til en trustlov i 1926.

I proposisjonen ble det vist til at ”[m]ed utgangspunkt i de midlertidige kontrollforanstaltninger som i de fleste land er blitt truffet under krigen, er det blitt hevdet at der bør opretholdes ikke bare en offentlig kontroll med truster og kartellsammenslutninger, men med næringslivet i sin almindelighet. Navnlig kreves der fra flere hold en almindelig permanent pris- og fortjenesteregulering til beskyttelse for forbrukerne mot spesielle urimelige prisberegninger fra bedriftenes side, likesom der også er reist krav om gjennomførelse av en rimelig og rettferdig inntektsfordeling i sin almindelighet”.[131] Kommisjonens flertall gikk imidlertid ikke så langt i retning av å ville erstatte fri konkurranse og markedsmekanisme (herunder avtalefriheten) med direkte regulering og omfordeling i det økonomiske liv.

Mens flertallet i kommisjonen således ønsket både å begrense den frie konkurransens skadevirkninger, og samtidig sikre den spillerom for sine gunstige virkninger, gikk mindretallet bl a ved Thagaard inn for å gjøre trustkontrollen til en form for offentlig megler som skulle stimulere til mest mulig samvirke og motvirke sløsende konkurranse.

I sin høringsuttalelse som prisdirektør hevdet Thagaard at ” … nettop de vanskeligheter som industrien og vort næringsliv i det hele nu arbeider under, gjør spørsmålet om en offentlig medvirkning til istandbringelse av samvirke innen næringsvirksomheten særlig aktuelt. Det tør neppe være tvilsomt at man gjennom en bedre organisasjon av og et mer gjennomført samvirke mellom bedriftene i hvert fall i mange bransjer vil kunne hitføre en betraktelig nedsettelse av produksjons- og salgsomkostningene”.[132]

Enkelte medlemmer av kommisjonen var enda klarere. Arbeiderpartiets representant Jeppesen innvendte at ”[a]llerede mandatets ordlyd gir den frie konkurranse en fremskutt betydning. Konkurransens verdi overdrives. Den frie konkurranses epoke er et tilbakelagt stadium. Konkurransens eget prinsipp fører til systemets undergang. Den ubundne konkurranse er fornufts- og interessestridig, dens sikre resultater er fusk, sløseri med tid og arbeidskraft, økonomisk usikkerhet og uverderheftighet, den fører næringslivet inn i planløshet således at det stadig svinger mellem overproduksjon og varemangel, og den forleder til hasardiøs spekulasjon. Fordelen skulle være at konkurransen virker prisregulerende, men det skjer som oftest på bekostning av varens kvalitet”.[133]

Trustloven gav for det første betydelige fullmakter til prisforvaltningen, både med hensyn til når tiltak kunne settes inn, og med hensyn til hvilke virkemidler og hvilke formål som var tillatte. Loven innebar således en betydelig delegering av adgangen til å foreta prinsipielle overveielser om tiltakenes hensiktsmessighet, og om tiltakenes lovmessighet eller gyldighetsbetingelser.

Slike vide fullmakter innebærer i prinsippet at forvaltningen kan innføre, endre eller oppheve betingelser for å sette inn tiltak i lys av de relevante hensiktsmessighetsvurderingene. Forvaltningen har så å si kompetanse til å vurdere i hvilken utstrekning det er hensiktsmessig å rettsliggjøre egen praksis. De vide fullmaktsbestemmelsene innebærer i dette tilfellet også at sentrale og viktige rettslige institusjoner; avtaler, pris, vilkår er blitt underlagt prisforvaltningens skjønn.

Det ble protestert mot lovforslaget. Debatten viser at man ikke bare var helt på det rene med de prinsipielle spørsmålene som lovens materielle og prosessuelle utforming reiste, men også var klar over at hensiktsmessighets-vurderingene som måtte foretas, var meget usikre.

Forvaltningsrettens utvikling 1945-1960

Allerede tidlig i etterkrigstiden ble det både juridisk og politisk debatt om forholdet mellom effektivitet og rettssikkerhet i forvaltningen. Med utgangspunkt i et foredrag av Johs. Andenæs ble det igangsatt utredningsarbeid som i første omgang kulminerte med forvaltningskomiteens innstilling i 1958. Denne innstillingen ledet i neste omgang frem til vedtakelsen av en forvaltningslov i 1967 og en offentlighetslov i 1970.

I det følgende tar jeg sikte på å fremheve betydningen av at lovgiver anses for å ha myndighet til å sette grensene for domstolsprøvelsen av forvaltningsvedtak. Denne doktrinen innebærer at legalitetsprinsippets rekkevidde – som i klassisk utforming krever at inngrep i borgernes rettssfære må ha hjemmel i lov – er betinget av hvordan lovgiver trekker grensene for domstolsprøvelsen i den enkelte lov.

Når det gjelder domstolenes prøvelsesrett, presiserer Andenæs innledningsvis at ”[p]røvelsesretten overfor lovene gjelder bare grunnlovmessigheten”.[134] Uttalelsen kan forstås som beskrivelse av gjeldende rett, slik den må tolkes i lys av flertallsdoktrinen i den store konsesjonssaken.

I utgangspunktet er ikke prøvelsesretten overfor forvaltningsvedtak tilsvarende avgrenset. Andenæs fastslår at ”[p]røvelsesretten overfor forvaltningen gjelder derimot også forholdet til den vanlige lovgivning og til våre uskrevne rettsgrunnsetninger”.[135] Det gjelder også forvaltningsvedtak truffet i statsråd.

Konsesjonssakens avgrensning av prøvelsesretten overfor lovene synes imidlertid å ha som konsekvens at lovgivers vurdering av hvor grensen for en hensiktsmessig domstolskontroll går, heller ikke kan prøves. Andenæs presiserer at ”[d]en reelle betydning av domstolenes prøvelsesrett beror helt på hvor vide grenser loven setter for det administrative hensiktsmessighetsskjønn”.[136] Dette frie skjønnet kan altså ikke prøves av domstolene.

Andenæs viser til at domstolenes prøvelsesrett overfor forvaltningsvedtak er forankret i rettspraksis. Denne praksisen har ikke høyere rang enn forvaltningslover som gir skjønnsmyndighet. Og han viser til at ”… domstolene har aldri gått så langt som til å foreta en prøvelse som loven selv forbyr. Det blir derfor til syvende og sist et fortolkningsspørsmål ved den enkelte lov hvordan den vil ha grensen for domstolenes prøvelsesrett trukket opp”.[137]

Domstolene kan tolke, men ikke overprøve den enkelte lovs positivt uttrykte grensedragning i forhold til prøvelsesretten. Denne rettslige doktrinen impliserer at alt det lovgiver faktisk bestemmer, dermed skal anses som bindende, dvs ha normativ kraft, så langt lovgiver selv vil. Den enkelte borger kan anfekte forvaltningsvedtak, så langt lovgiver finner det hensiktsmessig å gi tillatelse til det.

Andenæs er helt på det rene med konsekvensene av denne doktrinen om lovgivers kompetanse: ”En pleier å regne regelen om domstolenes prøvelsesrett som et viktig ledd i vår forfatningsrett. Men som en ser har vi ingen effektiv grunnlovmessig garanti for denne prøvelsesretten. Og det lar seg ikke nekte at samtidig med at stadig større områder av det økonomiske liv er blitt lagt under samfunnsmessig kontroll av forvaltningsorganer som er opprettet med det for øye, har tendensen gått i retning av å uthule domstolskontrollen  og dermed prinsippet om forvaltningens lovbundethet. Det gjelder ikke bare i diktaturstatene, men også hos oss. Rettsstatsidealet om en strengt lovbunden forvaltning under domstolenes kontroll har skrittvis tapt terreng overfor kravet om en effektiv administrasjon”.[138]

Andenæs’ foredrag var i hovedsak konsentrert om prøvelsesretten, men han tok avslutningsvis også opp de mer praktiske spørsmålene om hvordan saksbehandlingen burde foregå, og helt til slutt spørsmålet om offentlighet i forvaltningen. Det kan forsiktigvis hevdes at siden disse praktiske spørmålene har vist seg å være velegnet for lovregulering, noe som samtidig innebærer en positivering av viktige sider av forvaltningsretten, har dette i ettertid gått på bekostning av  erkjennelsen av prøvelsesrettens prinsipielle betydning.

Da Forvaltningskomiteen ble nedsatt, var det erkjent at det var en viss fare for glidning i problemstillingene. I mandatet ble det derfor presisert at ”[n]år det tales om formene for den offentlige forvaltning, er ikke dette slik å forstå at en bare har for øye reglene om fremgangsmåten ved utøvelse av forvaltningsmyndighet. Denne side av saken, særlig kravene om offentlighet, grunngivning, ankeadgang mv er kommet sterkt i forgrunnen under de drøftelser som har funnet sted tidligere. Spørsmålet om kontroll med forvaltningsorganene, og da først og fremst domstolskontrollen, er imidlertid like betydningsfullt”.[139]

Forvaltningskomiteen følger langt på vei de linjer Andenæs trekker opp. Den søker en rettspolitisk balanse mellom hensynet til borgernes rettsikkerhet og hensynet til statens målsettinger om samfunnsmessig effektivitet.

Når det gjelder rettsanvendelsen, dvs rettsanvendelsesskjønnet som må foretas ved lovtolkning, peker komiteen på at det ”[i] mange tilfeller … synes mer eller mindre overlatt til vedkommende forvaltningsmyndighets subjektive skjønn hvilket faktiske innhold [loven] skal gis.[140] Men komiteen understreker at betingelser som ””Samfunnsmessige interesser” eller ”almenne hensyn” foreligger bare når det uten hensyn til partipolitisk syn må antas å være i samsvar med den alminnelige oppfatning i samfunnet at en forvaltningsakt fremmes eller nektes”.[141] Det er ikke overlatt til forvaltningens eget, frie skjønn.

Isolert sett går komiteen her svært langt i å la domstolene overprøve forvaltningens rettsanvendelse. Men i teori og praksis er nok prøvelsesadgangen ansett for å være begrenset til å gjelde forvaltningsorganets respekt for de hensyn som lovgiver selv har lagt til grunn som relevante i forarbeidene til den aktuelle loven. Carl August Fleischer peker på at ”[u]tgangspunktet er selvsagt at man er nødt til å akseptere den vurderingen og avveiningen av de reelle hensyn som ligger til grunn for Stortingets lovvedtak”.[142]

Når det gjelder forvaltningsskjønnet, dvs hensiktsmessighetsskjønnet, går komiteen nærmere inn på grunnen til at det er behov for å gi forvaltningsorganer handlefrihet – herunder også i betydningen frihet fra etterfølgende domstolsprøvelse. Komiteen viser i første omgang til at mange lover inneholder bestemmelser om at et forvaltningsorgan kan – i betydningen har frihet til å – vurdere om et tiltak skal iverksettes eller ikke. Den legger til grunn at ”[i] enkelt tilfeller gjelder det nye og uprøvde forvaltningsområder, hvor man først etter en tid kan gi bindende bestemmelser. Man er ikke kommet så langt at rettsbegrep eller rettslige standarder kan brukes. Eller forholdet kan være at vedkommende forvaltningsområde er så komplisert og omfattende at nærmere regler som binder forvaltningen ikke kan gis, eller man viker tilbake for arbeidet med å gi slike bestemmelser”.[143]

Komiteens forklaringer så langt synes å være basert på en forutsetning om at valgfriheten fra lovgivers side er ment å være midlertidig. Som begrunnelser betraktet er argumentene ikke særlig overbevisende. Det vil etter mitt syn alltid være mulig å kartlegge borgeres og forvaltningsorgans generelle rettslige stillinger og interesser et godt stykke på vei; regulering av nye forvaltningsområder starter ikke på bar bakke. Og argumentet om forvaltningsområdets kompleksitet og omfang burde tilsi omhyggelig forberedelse – og ikke vide fullmakter.

Problemet synes å være at lovgiver ikke vil binde forvaltningsskjønnet i første omgang, heller enn at lovgiver ikke kan. Dette kan bety at tildeling av (midlertidig) skjønnsfrihet beror nettopp på en rettspositivistisk strategi: etablere en faktisk forvaltningspraksis først, og siden fastslå at den er bindende. Og på den tilknyttede forestillingen om at retten henger etter samfunnsutviklingen, slik at det må være opp til forvaltningsorganene selv å sette nye standarder.

Komiteens forklaringer reiser for øvrig ytterligere en problemstilling; hvis det er slik at målet er å avløse hensiktsmessighetsskjønnet med faste regler, så burde lovvedtak innrettes slik at forvaltningspraksis kunne danne grunnlag for en rettsutvikling. Det kunne f eks skje ved at man åpner for full domstolsprøvelse.

En annen side ved tildeling av fritt forvaltningsskjønn settes i fokus når det gjelder vedtaksmyndighet som er ment å gi forvaltningsorgan handlefrihet på permanent basis. Forvaltningskomiteen peker på at ”[i] andre tilfeller er det arten av vedkommende forvaltningsvedtak som er bestemmende. Det sier seg selv at på enkelte forvaltningsområder må administrasjonen ha den endelige avgjørelse, særlig hvor det gjelder den sosiale og økonomiske forvaltning. … Selv om forvaltningens vedtak på de områder det her gjelder, griper sterkt inn i den enkeltes rettsstilling, må den endelige avgjørelse ligge hos administrasjonen. … Den enkelte borger blir stadig mer avhengig av myndighetenes fri bedømmelse av hva som er hensiktsmessig eller ønskelig. Dette synes imidlertid uunngåelig under den samfunnsutvikling som pågår”.[144]

Komiteens begrunnelse viser at ekstrapolering alltid er risikabelt. Den uavvendelige samfunnsutviklingen som det vises til, er åpenbart snudd. Liberaliseringen av penge- og kredittpolitikken er et eksempel på det. Det som på denne bakgrunn kan bestrides, er forestillingen om at forvaltningen må ha myndighet og frihet til å treffe endelige beslutninger ut fra det som til en hver tid er hensiktsmessig – endelige i betydningen definitive eller ubestridelige.

Det liberale argumentet, som F. A. Hayek i første rekke er talsmannen for, er at en statsforvaltning ikke kan ha kunnskap om – og heller ikke kan bedømme – konsekvensene av sine beslutninger, slik den enkelte aktør kan. Det som anfektes er i realiteten den autoritære forestillingen om at Mother knows best. Eller i mer saklige termer; den positivitiske målsettingen om politisk styring av samfunnet på vitenskapelig grunnlag. Hvis man forkaster disse forutsetningene, burde det også få konsekvenser for den forvaltningsrettslige argumentasjon for avgrensningen av domstolenes prøvelsesrett mht hensiktsmessighetsskjønnet.

Forvaltningskomiteen er klar over at dens avgrensning av prøvelsesretten kan diskuteres, og viser til Frede Castbergs standpunkt: ”Under tiden anføres det imidlertid som en mangel at legalitetskontrollen ikke er omfattende nok. Det ville gi borgerne større beskyttelse dersom også den rent forvaltningsmessige side av myndighetsutøvelsen kom inn under en kontroll i judisielle former”.[145]

Men komiteens innvendinger mot dette standpunktet fremstår som lite nyanserte. Den hevder at det ”… ville … bety et radikalt brudd med vår gjeldende ordning om domstolskontrollen også skulle omfatte den rent forvaltningsmessige del av avgjørelsen. Her må vi falle tilbake på den parlamentariske og den konstitusjonelle kontroll. Prinsipielt må det også være det riktige at rene forvaltningsmessige spørsmål ikke overlates til avgjørelse av en domstol, den være aldri så selvstendig og uavhengig”.[146]

Men på samme måte som Høyesterett kan prøve om en regnskapsskikk eller en forretningsskikk er god, måtte den kunne prøve om en forvaltningsskikk – et forvaltningsorgans hensiktsmessighetsvurdering eller rimelighetsvurdering – er holdbar eller forsvarlig. Kjernen i komiteens begrunnelse er imidlertid henvisningen til den parlamentariske eller konstitusjonelle kontrollen. Ansvaret for en hver beslutning blir politisk. Men i et rendyrket parlamentarisk system, der Regjeringen har tilstrekkelig støtte i nasjonalforsamlingen, vil det ikke være realistisk å forvente at den utøvende makt vil måtte stå til ansvar for forvaltningsorganenes beslutninger i særlig utstrekning.

Hovedproblemet med denne politiske løsningen er at den enkelte borger selv ikke har noen mulighet til å holde beslutningstakere ansvarlige. Og det er like lite ønskelig at Stortinget overprøver løpende forvaltningsvedtak, som at domstolene gjør det.

Forvaltningsloven av 1967

Forvaltningsloven innfører bestemmelser om saksbehandlingen når det gjelder saker loven definerer som vedtak, dvs beslutninger som berører noens rettsstilling. Lovens grunnleggende trekk er hentet fra prosessordningen ved domstolene.

Reglene om adgang til å klage til overordnet forvaltningsorgan bidrar, på samme måte som ankeadgangen i rettsapparatet, til at en to-instansbehandling av vedtak alltid vil være et minimum. Sammen med reglene om hvordan vedtak skal eller bør begrunnes gir det partene en reell mulighet til å anfekte de rettslige og faktiske overveielsene som et forvaltningsorgan har foretatt.

Men kravene til begrunnelsene er ikke særlig sterke; en begrunnelse skal på en forståelig måte gjengi reglene som vedtaket bygger på, og videre ”… skal de faktiske forhold vedtaket bygger på, kort nevnes eller henvises til …”.[147] Forvaltningsorganet bør i følge lovens § 25 nevne hovedhensynene den har bygget på ved sin skjønnsutøvelse – men dette er altså ikke obligatorisk. De svake kravene kan forstås som uttrykk for at forvaltningsloven angir et minste felles multiplum som skal gjelde enkeltvedtak av en hver art, herunder rutinepregede eller standardiserte. Det er ikke nødvendigvis tilfredsstillende.

Forvaltningsloven prosessuelle bestemmelser vil uansett ikke kunne omdanne forvaltningsorganer til domstoler, dvs ivareta borgernes interesser og rettigheter i konflikt med det relevante forvaltningsorganet.

Offentlighetsloven av 1970

Offentlighetsloven åpner for innsyn i forvaltningens saksdokumenter. I utredningsarbeidet forut for lovens vedtakelse – først i Forvaltningskomiteen og senere skilt ut til behandling av Offentlighetsutvalget – stod man overfor et valg mellom to innfallsvinkler. Man kunne enten legge til grunn at forvaltningens arkiver skulle være prinsipielt åpne for en hver, og så gi regler om begrensninger i innsynsretten. Offentlighetsutvalget kalte dette det generelle offentlighetsprinsippet. Eller man kunne legge til grunn at arkivene skulle være lukket, og så gi regler for hvilke tilfeller innsynsretten skulle foreligge. Det siste alternativet ble valgt.

Av offentlighetsloven § 2 fremgår at det er ”… det offentlige innholdet av dokumenter i en bestemt sak …” man kan kreve å gjøre seg kjent med. Saken må altså individualiseres. Det innebærer at man ”… ikke [har] krav på å få fremlagt dokumenter i alle saker av en bestemt art, eller i alle saker hvor et bestemt spørsmål har vært oppe”.[148] Og som Eckhoff påpeker, har ”[o]ffentlighetsloven … av den grunn begrenset verdi for den som ønsker å undersøke praksis på et eller annet felt”. Offentlighetsloven ”… medfører ikke plikt til å føre journal”, og stiller små krav til hvilke opplysninger som evt skal registreres. Man kan altså ikke lese seg til hva sakene gjelder eller hvilke problemstillinger de reiser.

Innenfor rammen av den enkelte sak er innsynet ytterligere begrenset. Det gjelder ikke minst interne dokumenter som kan unntas offentlighet. Det er imidlertid et spørsmål om det praktiseres meroffentlighet i den utstrekning det er tenkt fra lovgivers side – og et tilknyttet spørsmål om forvaltningsorganers skjønn i denne forbindelse kan overprøves.[149]  I og med denne bestemmelsen kan et forvaltningsorgan bl a unnta ”… alt det skrevne materiale (notater, utredninger og utkast m.v.) som [det] selv utarbeider som grunnlag for sine avgjørelser …”. I realiteten omfatter offentlighetsprinsippet ”… bare den utgående korrespondanse og de endelige beslutninger”.

Tatt i betraktning de svake kravene som stiller til begrunnelsene i enkeltvedtak i forvaltningsloven, vil det dermed ofte være lite å hente gjennom innsynsretten når det gjelder et forvaltningsorgans tolkning av rettsgrunnlaget – rettsanvendelsesskjønnet – og enda mindre å hente når det gjelder organets overveielser om hvilke beslutninger det bør treffe – hensiktsmessighetsskjønnet.

I en viss forstand er det sammenheng mellom begrensningene i innsynsretten og avgrensningen av domstolenes prøvelsesrett. Partene og deres advokater vil uansett oppnå lite ved å angripe forvaltningens hensiktsmessighetsskjønn. Hovedbegrunnelsen for offentlighet i forvaltningen blir dermed at ”… det gir pressen og andre massemedia økt mulighet for å orientere om forvaltningens virksomhet og for å ta opp kritikkverdige forhold”.[150] Gjennom pressen ivaretas også borgernes samfunnsmessige interesser i ”… den demokratiske kontroll med forvaltningen”.

Utvalget mener at borgernes politiske interesse av selv å kunne orientere seg om bakgrunnen for myndighetsutøvelsen i samfunnet, ikke kan være noe argument for et generelt offentlighetsprinsipp. Den legger uten videre til grunn at  ”… den alminnelige borgers adgang til deltakelse i og kontroll med vårt demokratiske samfunnsstyre vil kunne fremmes på en fullt tilfredsstillende måte uten at offentlighetsprinsippet gjennomføres. Dette er i første rekke et spørsmål om pressens stilling som formidler av informasjon om forvaltningens virksomhet. Og etter utvalgets mening vil en gradvis videreutvikling av de samarbeidsformer, som her alt er etablert mellom forvaltningen og pressen, være langt å foretrekke fremfor det radikale brudd i utviklingen som et lovfestet offentlighetsprinsipp ville innebære”.[151]

Det er nærmest påfallende hvordan utvalget ikke kan se noen grunn til at myndighetenes interne overveielser – om så vel rettmessigheten som om hensiktsmessigheten av sine tiltak – skulle behøve å bli gått etter i sømmene. Og utvalget forutsetter at pressens lojale formidling av informasjon om forvaltningens virksomhet vil bli belønnet: ”I de tilfelle der pressen uberettiget nektes opplysninger eller adgang til saksdokumenter eller møter vansker fordi tjenestemennene er lite samarbeidsvillige, må forholdet kunne klages inn for høyere myndighet. Utvalget regner med at myndighetene vil være lydhøre overfor slike klagemål”.[152] Sitatet er så rørende at det skal få stå uten ytterligere kommentarer.

Omdefinering av legalitetsprinsippet

Legalitetsprinsippet er en forutsetning for at Høyesteretts prøvelsesrett skal ha noen reell betydning: Det vil i en nærmere bestemt forstand være et konstitusjonelt kriterium for så vel forvaltningsvedtaks som for lovvedtaks gyldighet. Mange vedtak anses for å være av en slik art eller ha et slikt innhold at de må vedtas i lovs form eller ha hjemmel i lov. Det sentrale spørsmålet blir dermed hvilket innhold legalitetsprinsippet tillegges.

I lys av rettsutviklingen etter Høyesteretts avgjørelse i den store konsesjonssaken synes legalitetsprinsippet å ha mistet sin relevans for lovvedtaks gyldighet; domstolen er henvist kun til lojal tolkning av positive grunnlovsbestemmelser. Forvaltningsrettslig sett er legalitetsprinsippet også endret med hensyn til begrunnelsen for hvorfor det stilles krav om formell lov eller om lovhjemmel.

I det følgende vil jeg redegjør for hvordan legalitetsprinsippet reellt og formelt er blitt endret. Eckhoffs posisjon er illustrerende, bl a fordi han innfører den formelle endringen lenge etter at han har lagt den reelle endringen til grunn. Jeg vil videre sammenligne hans posisjon med Castbergs, som kan sies å representere et siste forsvar for det tradisjonelle synet.

I første omgang legger Eckhoff til grunn at ”[k]riteriet på at legalitetsprinsippet får anvendelse, er ifølge vår statsrettslige teori at det gripes inn i en ”privatmanns rettssfære”” – en formulering Castberg bruker.[153] Eckhoff viser også til Andenæs’ formulering som innebærer at legalitetsprinsippet kommer til anvendelse dersom det treffes et lov- eller forvaltningsvedtak som ”… avgjør private borgeres rettsstilling, overfor hverandre eller overfor staten”. Selv vil han ikke bryte med denne tradisjonelle oppfatningen, siden kriteriet harmonerer med det syn at [l]egalitetsprinsippet – sett i sammenheng med domstolskontrollen – utgjør fremdeles et viktig ledd i individenes beskyttelse mot statsmakten”.[154]

Men for Eckhoff  blir legalitetsprinsippets rettslige funksjon kun å hjelpe Stortinget til å styre, i og med at ”[l]egalitetsprinsippet og domstolskontrollen gir … den enkelte borger mulighet til å forhindre at de tiltak det dreier seg om, settes i verk uten at Stortinget tar standpunkt til dem”.[155]

I sin fremstilling av den konstitusjonelle utviklingen fra 1814, viser Eckhoff til at legalitetsprinsippets betydning for å opprettholde grensen eller balansen mellom den utøvende og den lovgivende makt forsvant med innføringen av parlamentarismen. Han legger til grunn at ”[m]otvekten til denne sterke maktkonstellasjonen ligger ikke i noe bestemt statsorgan, men i opposisjons-partier, interesseorganisasjoner og andre ikke-statlige maktfaktorer”.[156] Han nevner ikke Høyesterett.

På slutten av 70-tallet forkaster Eckhoff så den tradisjonelle formuleringen av legalitetsprinsippet, dvs forsøkene på å angi positivt hva som faller inn under det. Han påpeker at grunnloven ikke gir noen nærmere anvisning på hvilke beslutninger som har lovs innhold.[157] På denne bakgrunn ser det ut til at Eckhoff avviser både å betrakte legalitetsprinsippet som en skranke for statens maktutøvelse overfor borgerne, og som et konstitusjonelt prinsipp.

I stedet legger han til grunn at ”[u]tgangspunktet er at det trenges kompetanse for å treffe rettslig bindende beslutninger. Dette er ikke et spesifikt forvaltningsrettslig prinsipp, men gjelder generelt”.[158] Det må legges til grunn at Eckhoff her mener at det på vitenskapelig grunnlag kan fastslås at det faktisk eksisterer kompetansenormer, og at deres blotte eksistens gjør det mulig for noen å treffe rettslig bindende beslutninger. Dernest legger han til grunn at alle andre (i første omgang offentligrettslige) kompetansegrunnlag har begrenset rekkevidde, med den følge at ”… hvis ikke noe annet grunnlag for kompetanse foreligger, er hjemmel i lov nødvendig”.

Dermed omdefineres legalitetsprinsippet til et rent formelt prinsipp, og Eckhoff inntar et standpunkt som langt på vei tilsvarer det syn Ross langt tidligere hadde lagt til grunn. [159] For dansk retts vedkommende hadde Ross ”… forkastet ”frihets- og eiendomskriteriet” (som i det vesentlige svarer til det kriterium norsk forfattere har stillet opp)”.

Følgen av formaliseringen er at spørsmålet om et vedtak representerer et inngrep i borgernes rettssfære blir irrelevant. Det er ikke nødvendig å ha vedtakets konsekvenser for den enkelte borgers rettsstilling og handlefrihet som tema, når vedtaket eller dommen begrunnes.

Formaliseringen av legalitetsprinsippet representerer etter mitt syn fullføringen av omleggingen fra et tradisjonelt til et rettspositivistisk rettsbegrep; en omlegging som langt på vei fikk kursen fastlagt med avgjørelsen i den store konsesjonssaken i 1918. Dette betyr at verken lov- eller forvaltningsvedtak krever noen annen begrunnelse for sin gyldighet – sin bindende virkning – enn at kompetansegrunnlaget formelt sett er i orden. Forfatningsordningen og dens prinsipper tolkes ikke som noen skranke for inngrep i private personers ”… Handlefrihed og Rettigheder …”, slik Aschehoug la til grunn.[160]

I stedet står man overfor to muligheter. Enten legger man til grunn at borgerne faktisk er lydige mot vedtakene, eller så legger man til grunn at Stortinget er demokratisk valgt, og at borgerne derfor bør være lydige. Det siste avskjærer dem ikke fra å anfekte f eks enkeltvedtak ved klage eller søksmål, men innebærer at de ikke har noen mulighet for å nå frem med at et vedtak er urettmessig, så lenge vedtaket formelt er i orden. Et vedtaks reelle innhold – beslutningen om at det er hensiktsmessig å handle, eller å handle på en bestemt måte – kan i henhold til gjeldende rettsoppfatning ikke prøves, mao ikke kreves begrunnet. Her kreves dermed lydighet.

Castberg forsøker fremdeles på 1950-tallet å fastholde det tradisjonelle, liberale synet på forfatningen. Han tar utgangspunkt i at ”[d]et er et av de viktigste prinsipper i en stat med liberal forfatning at forvaltningsorganene ikke kan gripe inn i borgernes rettssfære uten hjemmel i formell lov. Man kan på en måte si at liberalismens ideal går ut på den mest mulig bundne forvaltning”.[161]

Han innser at slike strenge krev ikke lenger kan stilles: ”På dette punkt har imidlertid forfatningsutviklingen beveget seg langt vekk fra liberalismen. I den moderne stat gir lovgivningen som bekjent forvaltningsorganene en meget vidtrekkende, skjønnsmessig myndighet. På dette punkt nærmere den offentlige rett seg i stor utstrekning diktaturstatenes system”. [162] Det er her han mener at respekten for legalitetsprinsippet blir et avgjørende kriterium: ”Men det blir dog alltid stående igjen det viktige forfatningsrettslige prinsipp i den liberale stat at ethvert inngrep må ha en eller annen – spesiell eller generell – hjemmel i lovgivningen. Lovgivningens bestemmelser binder forvaltningsorganene under utøvelsen av deres myndighet både med hensyn til former for myndighetsutøvelse, fremgangsmåten, forutsetningen for at inngrep skal kunne skje, og med hensyn til den motivering som skal ligge til grunn for myndighetsaktene”.

Det er etter mitt syn ikke minst grunn til å merke seg kravet om motivering eller begrunnelse for forvaltningsvedtak.

Castberg er ikke tilfreds med den gjeldende doktrinen som begrenser domstolenes prøvelsesrett til forvaltningens rettsanvendelse. Som han peker på ”… gir systemet forvaltningsorganene en stor frihet med hensyn til utøvelse av det forvaltningsmessige skjønn. … I det hele tatt kan det nok anføres ganske sterke grunner mot det system som består hos oss. … Overfor en lite rimelig eller en uhensiktsmessig utøvelse av den forvaltningsmessige myndighet står man uten rettsmidler, etter det system som gjelder hos oss”.[163]

Castbergs synspunkter blir nevnt av Forvaltningskomiteen, men ikke mer. Han har nok allerede resignert. Han går ikke inn på hvordan en eventuell prøvelse av forvaltningens hensiktsmessighetsskjønn skulle foregå, og tar heller ikke opp sammenhengen mellom lovgivers angivelse av mål og midler i tilknytning til et lovvedtak og et forvaltningsorgans praktisering av den kompetansen loven gir. Organets hensiktsmessighetsskjønn kan vanskelig prøves uavhengig av lovgivers hensiktsmessighetsskjønn. Men det siste ble avskåret av Høyesterett i den store konsesjonssaken.

En normativ vending

I dette kapitlet skal jeg beskrive en hovedlinje i utviklingen av vitenskapsteoretisk tenkning i det 20. århundret, fra den logiske positivismen til moderne vitenskapsteori og det som kalles senere analytisk filosofi. Kort sagt kan det sies at mens den vitenskapsteoretiske målsettingen i utgangspunktet var å kunne etablere betingelsene for objektivt sanne observasjoner, erkjente man etter hvert at observatørenes erkjennelse alltid ville være betinget av deres bedømmelser av hva som var en forsvarlig metode. Og når forsvarlighet skal begrunnes, kommer også regler i sterkere fokus. Dette perspektivskiftet betegner jeg som den normative vendingen. I en viss forstand befinner en hver vitenskapelig aktivitet seg således på bør-siden, med de sterke krav til menneskers ansvarlighet som dermed kan oppstå på et hvert nivå. Den mer utbredte betegnelsen ’den lingvistiske vendingen’ er etter mitt syn tilslørende for denne konsekvensen.

Den vitenskapsteoretiske utviklingen i annen halvdel av foregående århundre har bl a hatt stor betydning også for utviklingen av rettsfilosofiske og samfunnsvitenskapelige analyser, med utgangspunkt i britiske og amerikanske vitenskapelige miljøer. Den normative vendingen medfører bl.a at aktørenes subjektive verdi- og virkelighetsoppfatninger må trekkes inn i analysene, og samtidig konsekvensene av at den enkelte aktørs erkjennelsesevne alltid vil være begrenset. Jeg redegjør også for denne utviklingen.

Et sentralt vitenskapelig spørsmål er hva en regel er, og hva det vil si å følge den. Foran har jeg skissert forskjellen mellom en normmodell og en strategimodell som hypotese for å forklare menneskers handlinger i et samfunn. De impliserer ulike oppfatninger av problemstillingen. Med utgangspunkt i disse to modellene vil jeg kort redegjøre for den normative vendingen i det 20. århundres vitenskapsteori. Den har ikke minst hatt betydning for anglo-amerikansk rettsteori, og bidratt til fornyelsen av liberal politisk og økonomisk teori.

En normmodell som Eckhoffs og Sundbys forutsetter typisk at en regel eller et regelutsagn refererer til en faktisk – objektivt – eksisterende norm. Normen følges ved den bestemmer, styrer, determinerer aktørens oppfatninger og handlinger i den betingede sekvensen som normen angir (hvis A, så B). Eckhoff og Sundby forklarer etterlevelsen som et innlært, psykologisk betinget reaksjonsmønster – en lydighetsdisposisjon. 

En strategimodell forutsetter at aktøren vurderer en regel i forhold til et mål eller en verdi. Aktøren kan velge å bruke – følge – regelen som et virkemiddel for å nå sitt mål. Det kan også være et spørsmål om å velge mellom ulike regler. Strategimodellen forutsetter altså at aktøren er rasjonell. Noen regler, typisk lover, anses for å være bindende, f eks i betydningen sanksjonert eller i betydningen autoritativ. Sanksjonering ved belønning eller straff kan påvirke aktørens rasjonelle overveielser. Denne type binding er imidlertid prinsipielt forskjellig fra regeletterlevelse som beror på at aktøren anerkjenner den autoritativt fastsatte regelens handlingsanvisning som rettmessig, og av den grunn lar den inngå i sine overveielser.

Rasjonalitetsbegrepet kan være smalt eller bredt, dvs kun instrumentelt (formålsrasjonelt) eller mer verdiorientert.[164] I forhold til regler kan sondringen illustrere slik: Rasjonalitetsbegrepet er smalt, dersom det kun er et spørsmål om reglen angir en fremgangsmåte som gjør det enklest mulig å nå et gitt mål. Rasjonalitetsbegrepet er bredt, dersom det også stilles spørsmål om målet er godt, og om det er riktig å bruke én bestemt regel fremfor en annen. Det smale begrepet tenderer i retning av objektivering, det brede i retning subjektivering (relativisering). Rasjonalitetsbegrepet kan også utdypes til å omfatte vitenskapelig erkjennelse, teoretisk og praktisk. I så fall stilles aktørene på prinsipielt samme nivå som den vitenskapelige observatøren.

I juridisk praksis kan aktører, parter, beslutningstakere holdes til en bred og dyp rasjonalitetsstandard som normativ forutsetning, i noen tilfeller eksplisitt som f eks ved henvisning til romerrettens begrep om bonus pater familias i erstatningsretten. Det er etter mitt syn det som skal til for å kunne holde aktørene ansvarlige for sine handlinger, og å avgrense ansvaret.

I forhold til den innledende problemstillingen, ønsker jeg her å peke på at aktørenes strategiske bedømmelse av en regel også kan oppfattes som en betingelse for at regelen i det hele tatt kan sies å eksistere som sådan. Mange regler har et fysisk grunnlag, f eks i trykt skrift, som et symbol, eller i form av en lyd eller en bevegelse. Men dette fysiske grunnlaget må oppfattes som meningsfylt av aktørene, for at det skal kunne identifiseres som en regel (eller regelbærer). Det beror altså på aktørene om en rød sirkel med et bredt, horisontalt, hvitt bånd vil bli oppfattet som en regel, dvs som et skilt som annonserer innkjøring forbudt.

Med normativ vending sikter jeg til en overgang fra en forklaringsmodell som forutsetter at det finnes visse lovmessigheter av a priorisk karakter som styrer eller former aktørenes handlinger og virkelighetsoppfatninger, til en forklaringsmodell som forutsetter at et hvert prinsipp som oppstilles for erkjennelse av fakta eller verdier alltid kan revurderes, og eventuelt forkastes som uholdbart eller uriktig, i lys av erfaring og refleksjon a posteriori. Denne normative vendingen innebærer at aktørenes begrunnelser for hvorfor deres handlinger og deres standpunkter er holdbare eller riktige, blir det sentrale.

Vitenskapsteoretisk utvikling i det 20. århundre

I 1920-årenes Wien ble vitenskapsteori (eller vitenskapsfilosofi) kanskje for første gang gjort til et selvstendig vitenskapelig og filosofisk tema – av en bredt sammensatt gruppe forskere, i hovedsak fysikere, matematikere og filosofer. Sentrale problemstillinger var vitenskapenes språk og metoder. Det kan til og med hevdes at filosofi siden den gang er blitt omdefinert til analyse av vitenskapenes argumentasjonsmetoder og grunnlagsproblemer.

I første omgang gikk ble den vitenskapsteoretiske retningen som Wienerkretsen lanserte, betegnet som logisk-positivistisk, senere som logisk-empirisk. Både innholdsmessig og som problemstilling fikk vitenskapsteorien stor betydning, bl a for en rettsvitenskapsmann som Ross, og for en filosofi som Arne Næss. I forhold til den opprinnelige positivismen og rettspositivismen innebar den logiske empirismen helt nye krav til det vitenskapelige språk og til empirisk metode. 

Allerede i løpet av 30-tallet ble det reist prinsipielle innvendinger fra ulike hold mot de logisk-empiriske modellene. Til sammen har det bidratt til å utvikle en normativt innrettet vitenskapsteoretisk referanseramme. Dermed forkastes – på til dels ulikt grunnlag – den logisk-empiriske forutsetningen om at det eksisterer en objektivt gitt tanke- eller virkelighetsstruktur uavhengig av erfaring.

Som følge av den politiske utviklingen frem mot annen verdenskrig, flyktet mange av deltakerne i debatten om den logiske empirismen fra Mellom-Europa til Storbritannia og USA. I det empirisk orienterte vitenskapelige og intellektuelle klimaet i disse landene kom mange av dem til å spille en viktig rolle for utviklingen av moderne vitenskapsteori – ofte under betegnelsen analytisk filosofi. Dagfinn Føllesdal viser f eks til at ”[i]n surveys of contemporary philosophy, it is customary to distinguish two main currents: the analytic and the continental”.[165] Og videre at ”[a]nalytic philosophy has dominated the English-speaking world for the last sixty years and is now encroaching upon the continent”. For å karakterisere analytisk filosofi, fremhever Føllesdal at ”… analytic philosophy is very strongly concerned with argument and justification. An analytic philosopher who presents and assesses a philosophical position asks: what reasons are there for accepting or rejecting this position?”.[166]

Logisk empirisme og behaviourisme

Deltakerne i Wienerkretsen var sterkt opptatt av fremskrittene innen fysikk og matematikk, men samtidig kanskje først av fremst av utviklingen av symbollogiske analyser av språk. Inspirert bl a av Ludwig Wittgenstein og Bertrand Russell, og deres forgjenger Gottlob Frege, ble det i fremlagt forslag om et enhetsvitenskapelig, formallogisk strukturert språk for å beskrive virkeligheten; fysikkens logiske idealspråk. Innenfor denne rammen var målsettingen at forskere skulle fremsette atomære setninger – protokollsetninger – som kunne være sanne eller usanne om et faktum, og så bygge opp teorier basert på slike empirisk verifiserte setninger.

I Wienerkretsen ble det lagt til grunn at setninger er meningsfulle kun i to typer tilfelle; fordi setningene ”… either are analytic, and hence true by definition …”, eller fordi setningene er ”… verifiable by sense data”, altså syntetiske.[167] Analytiske setninger er avgjørende for å sette de empiriske enkeltobservasjonene i system, bl a fordi (analytiske) setninger av typen ’en rose er en blomst’ er nødvendige for å kunne klassifisere. Men enda viktigere er det at logiske symbolspråk kun består av analytiske setninger.

Det ble lagt til grunn at ”… the truths of logic and mathematics are analytic and can therefore be established a priori …”.[168] Det innebar ”… wholesale acceptance by the logical positivists of the analytic-synthetic distinction”. Og ikke minst viktig var teorien om at ”… all sciences can be unified under a single discipline, physics, and that there is no important distinction between the natural and human sciences”. Det blir helt avgjørende at det lar seg etablere og videreutvikle et entydig og klart avgrenset sett av analytiske setninger som definerer og oversetter alle ord og begreper (fra naturlige språk) som anvendes i det logiske idealspråket. Dette kravet er et enten-eller. Hvis det ikke lar seg oppfylle, kan ikke fysikkens logiske idealspråk anvendes som kriterium for når vitenskapelige utsagn er sanne eller usanne, dvs meningsfylte.

En sentral problemstilling blir hvordan sikre intersubjektivitet for syntetiske utsagn i det vitenskapelige observasjonsspråket. Ett trekk var å utelukke utsagn om verdier el, i og med at disse var betinget av subjektive forhold hos den enkelte vitenskapsmann, og således ikke kunne observeres eller verifiseres av andre. Et annet trekk var å utarbeide en teori om hvordan det var mulig å sikre at fakta ble beskrevet på samme måte, og således kunne ha samme sannhetsverdi (mening), av to eller flere vitenskapelige observatører. En prinsipielt viktig løsningsforslag ble fremmet av Rudolf Carnap.

Carnap tenkte seg at intersubjektivitet kunne sikres ved at man observerte den enkelte vitenskapsmanns adferd i forhold til omgivelsene, når denne foretok sine observasjoner (og nedskrev sine observasjons- eller protokollsetninger). Intersubjektiviteten ligger altså ikke i at to observatører er i stand til å forstå hverandres erfaringer, men i at deres adferd kan beskrives av en tredje observatør i et fysisk språk som kan oversettes til deres protokollspråk (og omvendt). Forutsatt en tilstrekkelig grad av likhet i forskjellige vitenskapsmenns adferd i samme situasjon, ville man kunne avgjøre når setninger hadde samme mening.

Hele det logisk-empiriske prosjektet kan sies å hvile på denne behaviouristiske forutsetningen, nemlig at alle aktørenes adferd – fysisk og språklig – har samme mønster eller struktur. Bl a må deres adferd vise at grensen mellom de syntetiske setningene som fremsettes, og de analytiske setningene som forutsettes, er den samme for alle. I praksis innebærer dette er krav om at termer som anvendes i ulike protokollsetninger kan forutsettes å være synonyme.

Ross følger en tilsvarende strategi når han påstår at rettsvitenskapelige utsagn er ment å referere til en bestemt sosial virkelighet, nemlig dommernes faktiske adferd. Men adferden omfatter også dommernes ideologi. Han legger til grunn at ”… retten … er et overindividuelt, socialt fænomen i den forstand, at de retlige handleforestillinger udgør en fælles ideologi der er virksom i en flerhed af individer, således at der derved skabes en interpersonal menings- og motivasjonssammenhæng”.[169] Denne må – som også hos Carnap – altså være identisk for alle dommere.

Aubert er kritisk til Ross’ teori, og peker på at Ross på denne måten ”… skjærer ... bort en rekke vansker, f. eks. de som knytter seg til dommerens teorier om hva gjeldende rett er”.[170] I tillegg til at han har avskåret seg fra alle de øvrige rettsanvendernes sosiale virksomhet og oppfatninger.

Implikasjonen er at uten en valghandlingsteori, så kan man ikke påstå at undersøkelser av dommeres rettskildebruk – deskriptiv eller normativ – har noe med undersøkelser av deres sjeleliv å gjøre; for ”…det ville være en fiksjon”.[171] Med andre ord er en strategimodell med et internt perspektiv nødvendig – og dette interne perspektivet kan altså ikke beskrives bare som et speilbilde eller en mental kopi av den ytre verdens struktur. Fundamentalt sett hevder Aubert at Ross’ hypoteser om ”… dommernes sjeleliv faller som offer for det metodiske prinsipp som er kalt ”Occams barberkniv”. De øker antallet av premisser ut over det som er logisk nødvendig for å komme frem til slutningene”.[172]

Ross unngår så å si at ta stilling til norm-modellens logiske status – bl a hvorvidt den gjelder a priori – ved å gjøre den om til en psykologisk forankret ideologi av faktisk karakter som er et speilbilde av dommernes faktiske adferd. Auberts kritikk av internaliseringen av norm-modellen rammer også Eckhoff og Sundbys normteori, men den synes å ha blitt oversett fullstendig.

Vitenskapsteoretisk kritikk og analytisk filosofi.

Det viste seg etter hvert at logisk-empiriske forsøk på å oppstille et enhetsvitenskapelig, formallogisk språk ledet til logiske paradokser og inkonsistens. Sannhetsbegrepet kunne f eks ikke defineres innenfor språket. Alfred Tarski hevdet at konsekvensen av dette er at man må forkaste forestillingen om at ”… there is only one ’genuine’ language (or, at least, that all ’genuine’ languages are mutually translatable)”. [173] Problemstillingen og løsningsforslaget ble alminnelig kjent i 1935.

Tarskis løsning innebar at kriteriene for hvorvidt vitenskapelige teorier er meningsfylte måtte forankret utenfor det vitenskapelige objektspråket, i semantisk åpne metaspråk som f eks et hvert naturlig språk (norsk, engelsk, fransk). Men dermed ble kriteriene for riktig bruk av et naturlig språk en normativ forutsetning for drøftelse av teorienes sannhet. Tarski legger til grunn at man ”… must always relate the notion of truth, like that of a sentence, to a specific language; for it is obvious that the same expression which is true in one language can be false or meaningless in another”.[174]

En av de mest sentrale kritikere av den logiske empirismen, og av det prinsipielle skillet mellom analytiske og syntetiske setninger, var Willard Quine.[175] Skillet har betydning for mulighetene til å trekke sanne slutninger om virkeligheten innenfor ett universelt, vitenskapelig språk; et språk som samtidig var avgrensningskriterium for alt som kunne uttrykkes meningsfylt overhodet. En vesentlig innvending er at et hvert forsøk på å definere analytisitet i Carnaps forstand må bli selvrefererende inkonsistent. Quines argument er at dette ikke kan gjøres uten å gjøre bruk av ord som synonymitet og definisjon, og deres mening beror igjen på en naturlig språklig forståelse.[176] Resultatet er helt parallelt med Tarskis.

Naturlige språk oppfattes altså ikke bare som redskaper for å fremsette enkeltpåstander om virkeligheten som kan verifiseres eller falsifiseres hver for seg. De konstituerer en helhetlig virkelighetsoppfatning som i siste instans vil være bestemmende for hva som er sant eller usant til en hver tid.

En annen som understreket obervasjoners teoriavhengighet var Karl R. Popper. Både forutsetningen om at virkeligheten kunne uttrykkes i en logisk konsistent form som eksisterte a priori, og forutsetningen om at vitenskapelige teorier kunne bygges opp på grunnlag av enkle setninger som korresponderte med fakta, ble ganske snart gjort til gjenstand for skarp kritikk – og i alminnelighet forkastet. Historisk sett ble kritikken med fokus på det sistnevnte, empiriske punktet fremsatt først – av Popper. Erkjennelsesteoretisk har den også størst generell interesse, ettersom den oppstiller en moderne vitenskapsteori uten logisk-empiriske begrensninger.

Popper aksepterer ikke at den enkelte vitenskapsmanns umiddelbare innsikt (observasjon eller synserfaring) kan tjene som noe kriterium for verifikasjon eller begrunnelse for en teoretisk forklaringsmodells sannhet. Han er selvsagt klar over at ”… only observation can give us ’knowledge concerning facts’ …”, men en slik visshet eller kunnskap ”… does not establish the truth of any statement”.[177] Dermed blir det erkjennelsesteoretiske problemstillingen ”… how do we test scientific statements by their deductive consequences?”. Dette presiserer Popper senere til ”[h]ow can we best criticize our theories (our hypothesis, our guesses), rather than defend them against doubt?” Problemstillingen her leder ham til å fremme falsifikasjon som vitenskapelig metode eller kriterium for å teste hypotesers holdbarhet.

Han inntar en erkjennelsesteoretisk posisjon som kan beskrives som ”… the theory of the deductive method of testing, or as the view that a hypothesis can only be empirically tested – and only after it has been advanced”.[178] Denne etterfølgende analysen eller testingen ”… is concerned not with questions of fact (…), but only with questions of justification or validity”.[179]

Beslutninger om å godta vitenskapelige utsagn ”… are reached in accordance with a procedure governed by rules”.[180] Slike beslutninger treffes i forbindelse med at teorier anvendes, og Popper fremhever at ”[c]oming to an agreement upon basic statements is, like other kinds of applications, to perform a purposeful action, guided by various theoretical considerations”.

Enighet om at et vitenskapelig utsagn er sant, vil også i følge Popper måtte bero på hva som er riktig språkbruk i et naturlig språk: ”If some day it should no longer be possible for scientific observers to reach agreement about basic statements, this would amount to a failure of language as a means of universal communication”.[181]

Konsekvensene av kritikken av den logiske empirismen var bl a en rehabilitering av det erkjennende, intensjonelt innrettede subjekt, både som vitenskapelig observatør og ikke minst som gjenstand for undersøkelse i seg selv. Føllesdal har skissert en empirisk forklaringsmodell som tar høyde for dette: ”In studying man, we need a very comprehensive theory, which includes a theory of action , a theory of meaning and communication, a theory of reference, and a theory of knowledge”.[182] Det er en forklaringsmodell som forutsetter at aktørene har evne til rasjonalitet, uten å utelukke at det også kan være nødvendig å forklare mangelen på det samme.

Forklaringsmodellen vil måtte bestå av teorier om de vitenskapelige grunnlagsproblemene, herunder erkjennelsesteori, språkteori, handlingsteori – og moralfilosofi – som knytter seg til studiet av mennesker og samfunn (og i prinsippet også av naturen). Det må forutsettes at mennesker som gjøres til gjenstand for observasjon og undersøkelse i prinsippet er likeverdig med observatøren når det gjelder spørsmål om hvordan virkeligheten bør bedømmes. Det gjelder også hypoteser om at aktørene ikke foretar selvstendig vurderinger og valg, men styres av lovmessigheter i virkeligheten.

Modellen er som nevnt empirisk, men forutsetter at menneskets intensjonalitet og evne til å treffe rasjonelle valg må legges til grunn i analysene. Føllesdal ”… have argued that intentionality permeates the objects and processes studied in psychology as well as the observations and procedures used in such studies, including those used by behaviourists”.[183]

Dette er altså en normativ forutsetning, i den forstand at en adekvat begrunnelse for en handling  – en redegjørelse for mål, midler og de slutninger som bør trekkes – anses for å kunne forklare handlingen. Dette er det sentrale poenget. Som Føllesdal sier: ”My view is that whenever a person experiences himself as carrying out an action, what he does should be explained in conformity with the pattern of reason explanation”.[184] Årsaksforklaringer kan dernest komme inn i den utstrekning begrunnelser ikke strekker til. Hans normative tese er at ”[M]an has rationality as a norm, as a second-order disposition of the following kind: once one becomes aware that one has fallen into irrationality, one will tend to adjust one’s belief, attitudes and actions such as to make them more rational”.[185]

Normativt orientert rettsfilosofi

I forhold til rettspositivisme i alminnelighet, taler meget for at Herbert L. A.  Harts arbeider, i første rekke The Concept of Law fra 1961, representerte en avgjørende omlegging, og gav en kraftig stimulans til rettsfilosofien: ”His work provides the foundations of contemporary legal philosophy in the English-speaking world and beyond”.[186]

Han hadde bakgrunn både som advokat og lærer i filosofi da han ble professor i rettsfilosofi i Oxford i 1953. På denne tiden var den vitenskaps- og språkfilosofiske tenkning i så vel Oxford som Cambridge ”… inspired by the recognition of the great variety of types of human discourse and meaningful communication, and with this recognition there went a conviction that longstanding philosophical perplexities could often be solved not by the deployment of some general theory but by sensitive piecemeal discrimination and characterization of the different ways, some reflecting different forms of human life, in which human language is used”.[187]

Dette lange sitatet viser at man forkastet forestillingen som hadde ligget til grunn for semantikken fra Frege til Carnap, om at naturlig språkbruk bare kunne anvendes til meningsfylt, vitenskapelig kommunikasjon, dersom språkbruken tilfredsstilte den formaliserte logikkens krav til begreper og slutninger. I stedet nærmet man seg meningsproblemene fra en empirisk synsvinkel, og man la til grunn at en hver form for naturlig språkbruk kunne ha mening, siden aktørene selv mente det.

Hart forholder seg til en rettspositivistisk tradisjon som både omfatter Bentham, Austin og Kelsen. Og i utgangspunktet legger han vekt på å beskrive rettsordningen og dens formelle strukturer. Men han fremhever for det første at man må skille klart mellom en observatørs beskrivelse av hvordan andre mennesker opptrer når de deltar i rettslige sammenhenger,  og deltakernes egne beskrivelser av hvordan de oppfatter situasjonen. Og for det annet at det er deltakernes egne interne perspektiver som er primære, bl a i den forstand at observatøren må være i stand til å integrere dem i sitt eksterne perspektiv for at dette skal være holdbart.

Et konsekvent eksternt perspektiv er av prinsipielle grunner ikke egnet for å beskrive regler eller regelbruk overhodet. Hart peker på at ”[i]f … the observer really keeps austerely to this external point of view and does not give any account of the manner in which the members of the group who accept the rules view their own regular behaviour, his description of their life cannot be in terms of rules at all, and so not in the terms of the rule-dependent notions of obligation or duty”.[188] Man kan nok observere og beskrive regelmessigheter i adferd, men man kan verken slutte derfra at regelmessigheten beror på en regel (som det anses riktig å anvende), eller at regelmessigheten er lovmessig (jf Hume).

Det er den rettspositivistiske forestillingen om at rett – lov – kan analyseres som kommandoer fra makthaveren til undersåttene Hart angriper. Denne finnes i minst to varianter. Den opprinnelige og enkle versjonen er Austins og legger til grunn at lov er kommandoer fra makthaveren, understøttet av sanksjoner. Den mer utviklede versjonen kan man finne i ulike former hos Kelsen, så vel som Ross og Eckhoff og Sundby, og forutsetter at rettssystemet kan analyseres som et samspill mellom pliktregler (rettet til undersåttene) og kompetanseregler (rettet til beslutningstakerne). Også i slike teorier blir sanksjoner eller andre forutsetninger om den faktiske maktutøvelsens normative kraft stående sentralt.

Det er ikke vanskelig å være enig med Hart i at dette er ”… a formidable and interesting theory, purporting to disclose the true, uniform nature of law latent beneath a variety of common forms and expressions to obscure it”.[189] Det er etter mitt syn heller ikke vanskelig å være enig med ham i at begge versjoner ”… make the sanction a centrally important element, and both will fail if it is shown that law without sanctions is perfectly conceivable”.[190]

Ved å sammenligne en ransmanns med en herskers kommando, viser Hart at Austins analyse ikke kan forklare forskjellen mellom å være tvunget og å være forpliktet. Problemet er at ”… there is a difference … between the assertion that someone was obliged to do something and the assertion that he had an obligation to do it”.[191] Trussel om vold eller sanksjoner for å skape etterlevelse gir ikke noe kriterium for å skille en rettsstat fra en røverstat.

I en forklaring basert på trusselalternativet vil ”… the statement that a person was obliged to obey someone … a psychological one referring to the beliefs and motives with which an action was done”.[192] Det er imidlertid ” … not sufficient to warrant the statement that he had an obligation …; it is also the case that facts of this sort, i.e. facts about beliefs and motives, are not necessary for the truth of a statement that a person had an obligation to do something”. Trusselalternativet representerer en behaviouristisk forklaringsmodell basert på et eksternt perspektiv, der lovmessighet eller normer styrer.

Harts alternativ er å peke på nødvendigheten av et internt perspektiv der det stilles krav om begrunnelser eller rettferdiggjøring – som i Poppers krav om justification. Det tilsvarer også Føllesdals normative forklaringsmodell.

Det interne perspektivet innebærer at aktørenes egen bedømmelse av forholdet mellom en regel og et gitt tilfelle blir det fundamentale rettslige faktum. Aktørene, ”… officials, lawyers, or private persons …”, bruker bl a rettsreglene ”… as guides to the conduct of social life, as the basis for claims, demands, admissions, criticism, or punishment … . For them the violation of a rule is not merely the basis for the prediction that a hostile reaction will follow but a reason for hostility”.[193] Hart fremhever at denne forskjellen er dyptgående: ”Indeed, until its importance is grasped, we cannot properly understand the whole distinctive style of human thought, speech and action which is involved in the existence of rules and which constitutes the normative structure of society”.[194] 

Hart kombinerer analysen av det interne perspektivet med en analyse av komplekse moderne rettssystemer. Et rettssystem oppstår først når man er i stand til å identifisere hvilke regler som skal regnes som forpliktende, dvs på riktig måte: ”When there is such an acknowledgement there is a very simpel form of secondary rule: a rule for conclusive identification of the primary rules of obligation”.[195] Dette kan gi rettsordningen en viss enhetlig karakter, og ”… in the simple operation of identifying a given rule … we have the germ of the idea of validity”.

I sin analyse av gyldighet hevder Hart således at ”… the word ’valid’ is most frequently, though not always, used, in just such internal statements, applying to a particular rule of a legal system, an unstated but accepted rule of recognition”.[196] Anerkjennelsesreglen blir således i en viss forstand rettsordningens ytterste grunn – forankret i aktørenes interne perspektiver. Og Hart fremhever at det er viktig å sondre mellom denne ideen, og ”… the theory, which we have rejected, that somewhere in every legal system, even though it lurks behind legal forms, there must be a sovereign legislative power which is legally unlimited”.[197]

Hart avviser at gjeldende rett kan forankres i en politiske teori om vanemessig lydighet i forhold til en suveren makthaver – slik Bentham og Austin forutsatte i tråd med Hobbes’ teori. [198] Referansen til Hobbes og innføringen av anerkjennelse som sentralt begrep for å forklare hva retten er, gir åpenbart grunnlag for å sette Hart inn i den liberale politiske tradisjonen fra Locke, selv om han ikke drøfter Locke i Concept of Law.

Hart fremhever bl a at ”[t]he legislator is not necessarily like the giver of orders to another: someone by definition outside the reach of what he does. Like the giver of a promise he exercises powers conferred by rules: very often he may, as the promisor must, fall within their ambit”.[199] Her foregriper han den normative samfunnskontraktsargumentasjon som John Rawls, bl a med henvisning til Locke, fornyet noen år senere. Rawls argumenterer for at visse prinsipper for et sosialt rettferdig samfunn kunne forankres i et kontraktsforhold: ”… the principles that free and rational persons concerned to further their own interests would accept in an initial position of equality as defining the fundamental terms of their association. These principles are to regulate all further agreements; they specify the kinds of social cooperation that can be entered into and the forms of government that can be established”.[200]

Det interne perspektivet som Hart insisterer på, er knyttet til bruken av en strategimodell for analyse av menneskers handlinger og mål. Fordi mennesker opptrer strategisk, også i forhold til regler, vil bruken av en normmodell for å analysere et rettssystem (eller ganske enkelt reglene i et spill) resultere i en misvisende beskrivelse.

Etter Hart er den rettsfilosofiske interessen, i sær innen britisk og amerikansk rettstenkning, i overveiende grad er blitt rettet mot de normative implikasjonene av hans argumentasjon. Jeg nøyer meg med å nevne Ronald Dworkin, Robert Nozick, Joseph Raz blant mange. Samtidig har man videreført den sterke tilknytning til moderne vitenskapsteori og analytisk filosofi som Hart stod for.

Frihet som forutsetning

Den primære forutsetningen for at mennesker overhodet skal kunne opptre rasjonelt eller strategisk med et internt perspektiv på de regler og verdier – av politiske, moralsk, rettslig eller estetisk art – som forefinnes eller utvikles i et samfunn, er frihet. Locke legger til grunn at ”... the end of Law is not to abolish or restrain, but to preserve and enlarge Freedom”.[201]

Den politiske problemstillingen som følger av dette, er hvordan statsmakt skal kunne utøves uten å undergrave friheten, og helst fremme den. Grunnen til at mennesker vil etablere en felles politisk orden, er i følge Locke at de på den måten utvikler og forsterker sin frihet. For Lockes teori om frihet dreier seg ikke bare om det negative – fravær av tvang eller begrensning fra statsmakten eller fra andre individer – men om noe positivt; ”... freedom ... is enlarged by the creation of society and government, which is given substance by the existence of laws, the laws of the law courts”.[202] Dermed blir oppfatningene om retten og rettsstaten sentrale for utformingen av staten og for dens praktisering av samfunnsstyringen.

Regler og valgmuligheter

Raz mener at den østerrikske juristen og økonomen ”F. A. Hayek has provided one of the clearest and most powerful formulations of the ideal of the rule of law”, og siterer hans formulering at ”’stripped of all technicalities this means that government in all its actions is bound by rules fixed and announced beforehand – rules which make it possible to forsee with fair certainty how the authority will use its coercive powers in given circumstances, and to plan one’s individual affairs on the basis of this knowledge’”.[203] I sin analyse av ”… the ideal of the rule of law in the spirit of Hayek’s quoted statement …” sikter Raz både mot en klargjøring og en avgrensning av rettsstatsbegrepet verdi.[204]

Raz er kritisk til en for sterk politisk idealisering av begrepet: ”If the rule of law is the rule of the good law then to explain its nature is to propound a complete social philosophy. But if so the term lacks any useful function”.[205] Han legger til grunn at ”… in political and legal theory it has come to [mean] … that the government shall be ruled by the law and subject to it”.[206] Samtidig er det klart at statsmakten også må ha handlefrihet, uten at den dermed må anses for å gå utfor de rettslige rammen som konstituerer eller definerer statsmakten som sådan.

Med støtte i Harts analyse påpeker Raz at anerkjennelsesregelen gjør det mulig å forklare hvordan statens maktutøvelse kan være rettslig legitim, selv om den ikke utelukkende er foretatt innenfor ”… a set of open, general and relatively stable laws”.[207] Et slikt krav er for strengt: ”It is humanly inconceivable that law can consist only of general rules and it is very undesireable that is should”. Raz understreker derfor at ”[t]he doctrine of the rule of law does not deny that every legal system should consist of both general, open, and stable rules (the popular conception of law) and particular laws (legal orders), an essential tool in the hands of the executive and the judiciary alike”. Men det er et prioritetsforhold, for det er ”… one of the important principles of the doctrine that the making of particular laws should be guided by open and relatively stable general rules”. 

Samtidig er det klart at lover eller rettsregler i en eller annen forstand er ment å være obligatoriske – selv om man ikke legger avgjørende vekt på eksistensen av sanksjoner, men anerkjenner reglenes bindende karakter som velbegrunnet. Og Raz sondrer mellom en persons faktiske etterlevelse av en lov (eksternt sett) og en persons respekt for loven (internt sett). Det siste alternativet forutsetter at ”… part of his reason for conforming is his knowledge of the law. Therefore, if the law is to be obeyed it must be capable of guiding the behaviour of its subjects. It must be such that they can find out what it is and act on it”.[208]

Det er på denne bakgrunn at Raz anser respekt for menneskers verdighet som en nødvendig betingelse for retten. Et slikt rettssystem ”… presupposes that [people] are rational autonomous creatures and attempts to affect their actions and habits by affecting their deliberations”.[209] Mangel på respekt for denne forutsetningen ”… may lead to uncertainty or it may lead to frustrated and disappointed expectations”.

I forhold til et krav om forutsigbar rettsanvendelse understreker Hart hvorfor ”… we should not cherish, even as an ideal, the conception of a rule so detailed that the question whether it applied or not to a particular case was settled in advance, and never involved, at the point of actual application, a fresh choice between open alternatives”.[210] Hans begrunnelse beror på forutsetningen om aktørenes interne perspektiv: ”It is a feature of the human predicament (and so of the legislative one) that we labour under two connected handicaps whenever we seek to regulate, unambigously and in advance, some sphere of conduct by means of general standards … . The first handicap is our relative ignorace of facts: the second our relative indeterminacy of aim”.

Det er ikke bare regelverket som mangler den enhetlige karakteren normmodellen påtvinger den; virkeligheten for øvrig er verken enhetlig, oversiktlig eller forutsigbar. Bare ”[i]f the world in which we live were characterized … by a finite number of features, and these together with all the modes in which they could combine were known to us, the provision could be made in advance for every possibility”.[211] Hart konkluderer med at ”[p]lainly this world is not our world; human legislators can have no such knowledge of all the possible combinations of circumstances which the future may bring”.[212]

De utilsiktede konsekvensers betydning

Det er Hayek som i første rekke skal ha æren for å ha tatt opp motsetningsforholdet mellom en normativ forklaringsmodell og den faktiske maktutøvelsen i moderne stater – basert på rettspositivistiske normmodeller.

Hans utgangspunkt er at det klassiske liberale idealet om en forfatningsbasert maktutøvelse der målet er ”… to provide institutional safeguards of individual freedom …” ved hjelp av maktfordelingsprinsippet, ”… has not achieved what it was meant to achieve. Governments everywhere have obtained by constitutional means powers which those men had meant to deny them”.[213] Han sikter til at målsettingene til Locke, Montesquieu og de amerikanske grunnlovsfedrene er ikke blitt realisert – i første omgang. 

Hayek påpeker at ”… the interpretation given to the traditional formulae of constitutionalism has made it possible to reconcile these with a conception of democracy according to which this is a form of government where the will of the majority on any particular matter is unlimited”.[214] Omdefineringen av legalitetsprinsippet i norsk statsforfatningsrett og forvaltningsrett i lys av et absolutt folkesuverenitetsprinsipp er et klart eksempel på dette.

Hans ambisjon er å besvare spørsmålet om ”… what constitutional arrangements, in the legal sense, might be most conducive to the preservation of individual freedom” – på nytt.[215] Jeg begrenser meg til analysen Hayek foretar av forutsetningen om mennesker evne til å velge ut fra det de selv mener er sant eller riktig. Han utdyper dermed Harts beskrivelse av det interne perspektivets karakter, og introduserer et prinsipielt skille mellom orden og organisasjon som en konsekvens av analysen.

Dette skillet representerer for Hayek den første av tre fundamentale innsikter som må legges til grunn for å sikre ”… the preservation of a society of free men …”.[216] Han hevder at ”… a self-generating or spontaneous order and an organization are distinct, and that their distinctiveness is related to two different kinds of rules or laws which prevail in them”. Det dreier seg om forskjellen mellom rettssystem basert på en strategimodell versus en normmodell.

De to andre innsiktene er for det første at sosial rettferdighet – det som i Norge går under navnet fordelingspolitikk – kun er meningsfylt i en organisatorisk, dvs normmodellbasert, kontekst. Forestillingen ”… is meaningless in, and wholly incompatible with, that spontaneous order which Adam Smith called ’the Great Society’ and Sir Karl Popper called ’the Open Society’”.[217] Og for det annet at det vanlige parlamentariske systemet, der nasjonalforsamlingen ikke bare gir regler, men også styrer maktutøvelsen, uvegerlig ”… leads to a gradual transformation of the spontaneous order of a free society into a totalitarian system conducted in the service of some coalition of organized interests”.

Hayek kritiserer forestillinger om at samfunnet kan gjøres til gjenstand for bevisst organisering. Det dreier seg om ”… widely held scientific as well as political views … dependant on a particular conception of the formation of social institutions … which assumes that all social institutions are, and ought to be, the product of deliberate design”.[218] Rettspositivismen og forestillingen om det faktiskes normative kraft inngår i disse oppfatningene.

Grunnlaget for kritikken er knyttet til skillet mellom to ulike vitenskapsteoretiske retninger; et skille som langt på vei korresponderer med positivismen frem til den logiske empirismen, og moderne vitenskapsteori og senere analytisk filosofi etter den logiske empirismen. Utviklingen innen moderne vitenskapsteori av normativ erkjennelsesteori hevdes dermed å ha direkte konsekvenser for vitenskapelig teoridannelse og politisk praksis: ”If the constructivist rationalism can be shown to be based on factually false assumptions, a whole family of schools of scientific as well as political though will also be proved erroneous”.[219] For Hayek er det viktig nettopp å kunne demonstrere at ”… the differences between socialists and non-socialists ultimately rest on purely intellectual issues capable of scientific resolution and not on different judgements of value ”.

Hayek hevder at ”[i]n the theoretical field it is particularly legal positivism and the connected belief in the necessity of an unlimited ’sovereign’ power which stands or fall with this error”.[220]

Hayek peker på at menneskers suksess i å mestre virkeligheten beror på at de finner frem til redskaper (verktøy, handlemåter, regler –  eller språk)som de kan nyttiggjøre seg, uten at redskapene i seg har et bestemt formål eller et bestemt opphav som determinerer anvendelsen. Som han sier er ”[m]any of the institutions of society which are indispensable conditions for the successful pursuit of a conscious aims … the result of customs, habits or practices which have been neither invented nor are observed with any such purpose in view”.[221] Og i likhet med Hart, Raz og Rawls understreker han det normative poenget at ”[m]an is as much a rule-following animal as a purpose-seeking one”.

Grunnen til at redskapene er egnet til å bidra til menneskets suksess, er i følge Hayek at de er preget av to rammebetingelser: ”… they are adapted both to the particular facts which he knows and to a great many other facts he does not and cannot know”.[222] Og det er særlig erkjennelsen av ”[t]he permanent limitations of our factual knowledge” han vil ha frem.[223] Han peker på at [c]omplete rationality of action in the Cartesian sense demands complete knowledge of all the relevant facts”.[224] For løsningen av avgrensede, tekniske problemer, trenger ingeniøren full oversikt – og kan oppnå det. Men Hayeks poeng er at ”… the success of action in society depends on more particular facts than anyone can possibly know”.

Hayek fremhever hvert enkelt menneske bare kan ha kjennskap til en begrenset mengde fakta som det orienterer sine handlinger ut fra, og ut fra sin bedømmelse av risikoen ved ikke å ha kjennskap til alt: ”Economics have long stressed the ’division of labour’ … . But it has laid much less stress on the fragmentation of knowledge, on the fact that each member of society can have only a fraction of the knowledge possessed by all, and that each is therefore ignorant of most of the facts which the working of society rests”.[225] Disse valgene har igjen uoverskuelige konsekvenser i samfunnet: ”This structure of human activities constantly adapts itself, and functions through adapting itself, to the millions of facts which in their entirety are not known to anybody”.[226]

Denne beskrivelsen er i utgangspunktet hentet fra liberal økonomisk teori. Hayeks anliggende er å vise dens relevans for et bredere vitenskapelig felt. Han sier at ”[i]t will be one of our chief contentions that most of the rules of conduct which governs our actions, and most of the institutions which arise out of this regularity, are adaptations to the impossibility of anyone taking conscious account of all the particular facts which enter into the order of society”.[227] Ikke minst hevder han at ”… in particular, that the possibility of justice rests on this necessary limitation of our factual knowledge, and that insight into the nature of justice is therefore denied to all those constructivists who habitually argue on the assumption of omniscience”.

Som allerede nevnt trekker Hayek er prinsipielt skille mellom selv-genererende (eller spontan) orden og organisasjon. Han drøfter dette skillet på bakgrunn av erkjennelsen av at all kunnskap er fragmentert blant menneskene i et samfunn. Det følger av dette bl a at det ikke vil være mulig å organisere samfunnet på en måte som kan overvinne denne grensen for vitenskapelig erkjennelse.[228] Samtidig er det også et poeng for ham at ”… one of the ways in which civilization helps us to overcome that limitation on the extent of individual knowledge is by conquering ignorance … by the utilization of knowledge which is and remains widely dispersed among individuals”.[229]

Med utgangspunkt i at mennesker opptrer strategisk i forhold til sine omgivelser, og nyttiggjør seg redskaper og regler som foreligger, er spørsmålet hvordan dette kan resulterer i et velordnet samfunn. Problemstillingen er at ”… the individual responses to particular circumstances will result in an overall order only if the individuals obey such rules as will produce an order”.[230] Hayek antyder sosiale, kulturelle eller psykologiske årsaker til at de vil foretrekke de samme reglene – f eks størst mulig avkastning på sin innsats –  men peker på at ”[t]he fact that most people will follow this rule will still leave the character of the resulting order very indeterminate, and by itself certainly would not be sufficient to give it a beneficial character”.[231]

Det fundamentale er nok en gang hvilke regler aktørene ut fra sitt interne perspektiv anerkjenner som bindende i en normativ forstand: ”For the resulting order to be beneficial people must also observe some conventional rules, that is, rules which do not simply follow from their desires and their insights into relations of cause and effect, but which are normative and tell them what they ought to or ought not to do”.[232] Det forutsetter en teori om menneskets moralske natur, som f eks Smiths ”Theory of Moral Sentiments”.

Og her føyer Hayek til to viktige presiseringer. Gitt at spørsmålet er hvilke typer regler som bør anvendes i et samfunn, er det ikke slik at regler som anvendes innenfor en spontan orden nødvendigvis er spontant generert. De kan selvsagt være produkt av aktørers overveielser om hvordan samhandling bør foregå. Videre betyr dette at ”[o]ur main interest will … be those rules which, because we can deliberately alter them, become the chief instrument whereby we can affect the resulting order, namely the rules of law”.[233] Det kan være regler for så vel organisasjon som for spontan orden.

Når det gjelder organisasjoner, peker Hayek på at ”[w]hat distinguishes the rules which govern action within an organization is that they must be rules for the performance of assigned tasks. They presuppose that the place of each individual in a fixed structure is determined by command and that the rules each individual must obey depend on the place which he has been assigned and on the particular ends which have been indicated for him by the comanding authority”.[234] Dette er så å si forutsetningene for anvendelse av en normmodell.

Slik er det ikke, når det gjelder reglene som kommer til anvendelse innen en selv-generert orden. I følge Hayek må ”… the rules governing a spontaneous order … be independent of purpose and be the same, if not necessarily for all members, at least for whole classes of members not individually designated by name”.[235] Disse reglene vil ”… have to be applied by the individuals in light of their respective knowledge and purposes; and their application will be independant of any common purpose …”.

Det er på denne bakgrunn at Hayek forklarer hvorfor organisasjon ikke kan erstatte en selv-generert orden, eller forbedre den, herunder ved å utnytte aktørenes kunnskaper, ved inngrep i form av kommando. For mens man kan ”… endeavour to improve a spontaneous order by revising the general rules on which it rests, and can supplement its results by the efforts of various organizations, we cannot improve the result by specific commands that deprive its members of the possibility of using their knowledge for their purposes”.

For at mennesker skal kunne utnytte sine kunnskaper og sin dømmekraft til å velge det de tror er best for seg selv så vel som det samfunnet de lever i, må de være frie til å velge selv. Denne friheten er også nødvendig for at de skal kunne holdes ansvarlige – moralsk, rettslig eller politisk – for de tilsiktede så vel som de utilsiktede konsekvensene av deres handlinger. Den normative implikasjonen for lovgivere av denne forutsetningen er at rettsordningen må innrettes slik at det enkelte menneske vedvarende settes i stand til å opptre som et selvstendig og ansvarlig menneske.


Avslutning

I det følgende vil jeg oppsummere og gjennomgå hovedpunktene i min analyse. Det dreier seg både om kritikken av rettspositivismen og om alternativet til denne. For oversiktens skyld presenterer jeg dem først i 7 korte punkter. Deretter foretar jeg en bredere gjennomgang.

1.      En ytterliggående vitenskapelig retning for analyse av rett og samfunn har hadde en helt dominerende posisjon i norsk samfunnsvitenskap i det 20. århundret:, nemlig rettspositivismen. Denne har samtidig lagt direkte og bestemmende normative føringer på hva slags politikk som har vært mulig å føre, og på hvordan politikken har vært gjennomført, i praksis. Det gjelder fremdeles.

2.      Rettspositivismen forutsetter at retten kan analyseres som en objektivt eller faktisk eksisterende normstruktur – en såkalt normmodell. Retten behøver dermed ingen ytterligere legitimering eller verdimessig forankring, fordi menneskene i et stabilt samfunn pr definisjon har ervervet betingede lydighetsreflekser i forhold til normene via samfunnets sanksjons- eller belønningssystem.

3.      Rettspositivismen forutsetter også at samfunnet kan analyseres som en funksjonell enhet eller organisme, der også normmodellen inngår. For at normmodellen og funksjonsanalysen skal kunne forklare samfunnsutviklingen vitenskapelig, er det en forutsetning at det erkjennelsesteoretisk sett er mulig å ha uttømmende kunnskap om, og full  kontroll over, det totale handlingsuniverset i et samfunn.

4.      Både vitenskapelig og politisk er rettspositivismen autoritær, fordi den avviser krav om normativ begrunnelse av sine forutsetninger, sine verdi- og virkelighetsoppfatninger. Vitenskapelig sett med henvisning til en objektivistisk vitenskapsteori, politisk sett med henvisning til et absolutt folkesuverenitetsprinsipp.

5.      Den normative vendingen i moderne vitenskapsteori innebærer at rettspositivismens pretensjoner om objektivitet er fullstendig lagt i grus, og at normmodellen blir uforenlig med den normative forutsetningen om at mennesker har evne til å velge mellom og bedømme, ut fra sin egen verdi- og virkelighetsoppfatning, hvilke regler de vil anvende – i vitenskapelig, moralsk eller politisk sammenheng – og hvilke mål de vil etterstrebe. Denne brede rasjonalitetsforutsetningen kalles strategimodellen.

6.      Den normative vendingen har hatt avgjørende betydning for utviklingen av britisk og amerikansk retts-, moral- og samfunnsfilosofi, først og fremst i ulike former for liberalisme, politisk og økonomisk. Den har også hatt, og vil utvilsomt fortsatt ha, betydelig innflytelse i et globalt perspektiv.

7.      I norsk sammenheng er det etter mitt syn nødvendig med en konstitusjonell, liberal reform av det politiske regimets institusjoner og praksis, slik at de normative forutsetningene for en hver beslutning kan kreves overprøvet i lys av en relevant rasjonalitetsstandard. Og samtidig slik at det både i privatrettslig og offentligrettslig sammenheng blir en ideell målsetting at en hver aktør som må ta en beslutning, alltid skal ha mulighet til å opptre rasjonelt og ansvarlig ut fra sitt ståsted.

 

Det politiske regimet i dagens norske samfunn er til stadighet preget av en positivistisk samfunnsideologi. Det gjelder bl a den politiske retorikken, uten at jeg ser noen grunn til å gå nærmere inn på denne her. Mitt hovedanliggende er å påpeke at det politiske regimet i sterk grad er preget av en lang, og til dels ytterliggående, vitenskapsteoretisk tradisjon. Denne tradisjonen har hatt direkte praktisk betydning for utformingen og gjennomføringen av politiske beslutninger. Langt på vei er den blitt oppfattet nettopp som uttrykk for en høyverdig pragmatisme – immun mot prinsipiell kritikk. Men dette pragmatiske bildet kan knapt være mer misvisende.

Et grunnleggende problem med de ideologiske føringene i den opprinnelige positivismen er forestillingen om at det er mulig å gi en objektiv beskrivelse av samfunnsforholdene og deres lovmessige utvikling. Det erkjennes ikke at denne organiske eller funksjonalistiske forklaringsmodellen nødvendigvis har en normativ karakter – og som det kan være gode grunner til å forkaste.

For en hver samfunnsteori er det etter mitt syn avgjørende at teorien har et adekvat begrep om hva regler er og om hvordan de brukes, herunder med hensyn til rettsregler. Valg av erkjennelsesteoretisk posisjon i denne henseende har direkte sammenheng med synet på aktørenes rasjonalitet, på maktutøvelsens form og innhold, og på krav til beslutningers forsvarlighet.

Den skandinaviske rettspositivismen står på mange måter midt inne i den opprinnelige positivismens ideologiske program, men kan sies å ha fått et særskilt formelt uttrykk innen norsk rettsvitenskapelige tenkning. Samtidig er det viktig å ha klart for seg at den rettsteoretiske og rettsdogmatiske formaliseringen i tid er skjedd lenge etter at det rettspositivistiske hegemoniet ble etablert i praktisk politikk. Omdefineringen av legalitetsprinsippet og utarbeidelsen av den formelle normmodellen fant sted på 1960- og 70-tallet, mens forankringen av rettspositivismen i lovgivningen og i juridisk dogmatikk gradvis ble gjennomført fra tidlig i det 20. århundret og utover. Disse etterfølgende teoretiske arbeidene, så vel som analysen i Maktutredningen, kan tolkes som fornyede forsøk på å forankre eller legitimere det etablerte politiske regimet på tradisjonell positivistisk måte – i objektiverende, vitenskapelige former. Men det vitenskapsteoretiske grunnlaget er foreldet, og svikter. Samtidig ser det ikke ut til at den såkalte positivismestriden på 1960-tallet ledet til kritikk av det politiske regimets positivistiske forutsetninger; kanskje fordi det var et venstreorientert regime.

Det er antakelig heller ikke tilfeldig at krig og kriser utgjorde referanserammen omkring denne gradvise omleggingen til et kollektivistisk eller funksjonalistisk politisk regime. Særlig de på hverandre følgende økonomiske krisene etter første verdenskrig må antas å ha hatt avgjørende betydning for det regimeskiftet som langt på vei hadde funnet sted tidlig på 1930-tallet. Ved at også den normale samfunnsutviklingen tolkes som en løpende krise, legitimeres et styringsregime som baserer seg på en form for permanente nødsfullmakter.

Rettspositivismen er på mange måter en komplett samfunnsteori som både forklarer rettssystemets indre struktur og virkemåte, forholdet mellom makthaver og borger, og forholdet mellom rett og samfunnsutvikling. Dens sentrale element er forestillingen om at reglers eksistens og bindende virkning beror på makthaverens faktiske herredømme alene. Regler som faktisk håndheves og etterleves, forutsettes å være bindende eller legitime – riktige og rettmessige. Det finnes dermed intet grunnlag for å anfekte legitimiteten som er uavhengig av makthaverens egen. Denne forestillingen om det faktiskes normative kraft har vist seg forenlig med en rekke forskjellige regimer.

Når regler defineres som psykologisk internaliserte normer som disponerer aktørene for lydighet, gir dette normene en objektiv karakter som kan brukes som utgangspunkt for en omfattende og kompleks teori- eller modellbygging. Samtidig funksjonerer normene som forklaring på en rekke (antatte) sosiale lovmessigheter. Denne normmodellen innebærer at aktørene ikke kan anses som autonome eller selvstendige og frie individer. Deres handlinger og beslutninger blir ansett for å være determinert av normer, herunder også deres virkelighetsoppfatninger. Modellen kan åpne for at aktørene foretar handlinger som ikke er normstyrte, men slike handlinger fremstilles da gjerne som egoistiske eller irrasjonelle. Disse kan forutsetningsvis ikke beskrives på en vitenskapelig meningsfylt måte.

Normmodellen bygger på en pliktorientert moralfilosofi. Det er ikke aktørene selv, men en utenforstående, overordnet autoritet som fastsetter kriteriene for rett og galt. Videre impliserer den en objektivitet som avskjærer selve begrunnelsesbehovet. Fordi pliktene anses for å eksisterer som objektive fakta, er det ikke behov for å begrunne dem normativt. Og gitt at normmodellen anses for å kunne forklare de egentlige årsaker til aktørenes opptreden, anses deres egne begrunnelser for kun å være et overflatisk fenomen uten reell betydning.

Følgen av pliktorienteringen og objektiveringen er at aktørene i en prinsipiell, normativ forstand ikke kan holdes ansvarlige for sine handlinger på annen måte enn som et spørsmål om lydighet eller ulydighet i forhold til normer. Dette menneskesynet korresponderer med et rent instrumentelt syn på maktutøvelse. Aktørenes adferd kan påvirkes eksternt gjennom en sanksjons- eller belønningssystem på samme måte som når man foretar behavouristiske studier av rotters adferd i en labyrint. Politisk og vitenskapelig retorikk kan i en slik modell tillegges en form for emotiv kraft som appellerer til aktørenes (irrasjonelle) følelser, ved å gi noen handlinger eller holdninger en positiv valør, andre en negativ. Det er en teori om maktutøvelse basert på manipulasjonsteknikker. Men teorien er verken holdbar eller akseptabel.

Ved at rettspositivismen fokuserer på formelle og institusjonelle forhold, forskyves oppmerksomheten bort fra makthaveren som en aktør eller som en forsamling av aktører, og over på det faktisk eksisterende normsystemet som sådant. Heller ikke maktutøvelsen krever da noen begrunnelse, når et maktforhold først er blitt etablert og forankret.

Endelig bygger normmodellen på en ambisiøs erkjennelsesteoretisk forutsetning om at det er mulig å beherske det totale handlingsuniverset. Denne forutsetningen har sammenheng med forestillingen om samfunnet som en organisme, der alt har sin funksjon i en løpende utvikling. Enten ambisjonen er å kunne predikere handlinger innenfor rettssystemet, eller å beskrive rettssystemet som en selvregulerende mekanisme, forutsettes det at normsystemet forholder seg til et avgrenset handlingsunivers. Hvis det skulle finnes handlingsalternativer utenfor dette som beror på aktørenes egne valg, svikter normmodellens forklaringsevne.

De nevnte tre karakteristiske forhold ved rettspositivismen som samfunnsteori – normmodellens betydning for analysen av rettsystemets indre struktur og virkemåte, for forholdet mellom makthaver og borger, og for forholdet mellom retten og samfunnet – kan gjenfinnes i det nåværende norske politiske regimets styringsmåte gjennom hele det 20. århundret. Rettspositivismen fremstår etter mitt syn som bestemmende for lovgivningsstrategiene som har vært lagt til grunn, og for den juridiske tolkningsmetoden som domstolene har tillempet i lys av denne. Den fremstår også som bestemmende for styringsambisjonene i vid forstand, der lovgivning anvendes som et sentralt virkemiddel.

Blant eksemplene jeg har redegjort for foran, er den sentrale problemstillingen at det politiske regimets egne hensiktsmessighets-vurderinger er helt unndratt rettslig overprøvelse, både forfatningsrettslig og forvaltningsrettslig. Avgrensningen er videre kombinert med at disse vurderingene er unndratt offentlighet. Det betyr ganske enkelt at ansvar ikke kan gjøres gjeldende.

Rettspositivismen appell er utvilsomt kombinasjonen av et enkelt og objektivt regelbegrep og en altomfattende, organisk utviklingsmodell. Den muliggjør tilsynelatende  en instrumentell maktutøvelse som kan tilfredsstille ambisjoner om pragmatisk tilpasning til skiftende behov eller problemer. Men den kommer til kort bl a fordi den forutsetter en servil befolkning – og et korresponderende autoritært politisk regime.

Et lovvedtak er på sett og vis ufullstendig før det er knyttet til en beslutning som angår et eller flere bestemte mennesker. Det er først da dets bindende karakter eller gyldighet kan bedømmes. Rettslig styring av et samfunn beror således på at lovgiver er i stand til å forholde seg til retten slik den gjelder – og til å treffe nye vedtak som kan gjøres gjeldende i praksis. Bedømmelsen av disse forholdene er krevende, og konsekvensrikt. I sær er dette grunnen til at det normative valget av vitenskapelige forutsetninger for analyse av rett og rettsregler vil ha avgjørende betydning for så vel politikk som samfunnsvitenskapelig forskning. Hvis lovgiver ikke er i stand til å lære av erfaring, men heller søker å utøve herredømme over beslutningstakerne, deres verdi- og virkelighetsoppfatninger, blir resultatet et autoritært rettssystem der beslutningers rettmessighet ikke kan settes på prøve.

Den normative vendingen i moderne vitenskapsteori og analytisk filosofi innebærer at rettspositivismens logisk-empiriske fundament svikter helt. Anvendelsen av en rettspositivistisk normmodell er ikke utelukket, men det forutsetter en normativ begrunnelse for hvorfor denne modellen er bedre eller riktigere enn en annen. Og da ledes man over i en forutsetning om at aktørene er i stand til å opptre strategisk og til å ta standpunkt til hvilken opptreden som er riktig eller rettmessig. Herunder å ta stilling til de normative forutsetningene for en gitt norm- eller virkelighetserkjennelse. Og da blir normmodellens determinisme selvmotsigende.

Nettopp det siste er utgangspunktet for utviklingen innen nyere britisk og amerikansk rettsfilosofi. Strategimodellen for analyse av aktørene i et samfunn impliserer at aktørene er i stand til å begrunne sine handlinger og sine oppfatninger, og at begrunnelsene i utgangspunktet også er en holdbar forklaring. Strategimodellen åpner således for ulike former for verdiorientert eller teleologisk etikk, som kan danne grunnlag for argumenter om handlingers rettmessighet med utgangspunkt i aktørenes egne verdioppfatninger og mål.

Kjernen i den normative vendingen er at en hver beskrivelse av en handling forutsetter en (normativ) bedømmelse av aktørens mål og virkelighets-oppfatning. Ellers vil handlinger bare kunne fremstå som et uendelig bevegelseskontinuum. Også regler – som er formalisert uttrykte handlingsalternativer – beror på en slik bedømmelse, både med hensyn til om en faktisk regelmessighet kan anvendes som en regel, og om det er riktig å anvende regelen i en gitt situasjon. Hvorvidt noen skal anerkjennes som autorisert til å fastsette eller håndheve visse regler, beror også aktørenes egen bedømmelse.

Når dette kravet forenes med den generelle vitenskapsteoretiske erkjennelsen at kunnskap er hypotesebasert, og at det ikke er mulig for noen (verken makthavere eller forskere) å besitte den kunnskapen som hver enkelt aktør har, følger at menneskers opptreden i samfunn må forklares med utgangspunkt i den enkeltes verdi- og virkelighetsoppfatninger. Ettersom strategimodellen impliserer at disse oppfatningene har normativ karakter, kan de gjøres til gjenstand for begrunnelse, drøftelse og kritikk. Aktørene kan med andre ord holdes ansvarlige for sine handlinger, i lys av deres oppfatningers holdbarhet eller forsvarlighet.

Det er med utgangspunkt i den normative forutsetningen om at aktørene er frie og selvstendige mennesker som er i stand til å ta ansvar for sine handlinger, sine verdi- og virkelighetsoppfatninger, at spørsmålet om hvorvidt maktutøvelsen i en stat er legitim eller ikke kommer på spissen. Det bør minst gjelde samme krav til ansvarlighet for det politiske regimet som for den enkelte borger. Og det kan stilles krav om at maktutøvelsen ikke svekker den enkeltes mulighet til å ta ansvar for sine valg, men også fremmer dem.

I forlengelsen av dette resonnementet ligger også en antakelse om at økonomisk frihet og politisk frihet er gjensidig betinget av hverandre. Det betyr at markedsøkonomi, demokrati og rettsstat ikke kan analyseres uavhengig av hverandre. Det ligger også en forutsetning om aktørene har utviklet – eller har evne til å utvikle – en adekvat moralsk dømmekraft som gjør dem i stand til å opptre som ansvarlige mennesker bl a i økonomisk, politisk og juridisk henseende.

Det faller utenfor rammen av denne fremstillingen å vise i hvilken grad det ligger en bevisst liberalisme til grunn for internasjonal eller nasjonal politisk utvikling. Jeg har lagt vekt på å vise den direkte sammenhengen mellom vitenskap og praktisk politikk. Gitt at man tar inn over seg utviklingen innen moderne normativ vitenskapsteori, vil man etter mitt syn måtte komme til at den deterministiske normmodellen ikke er holdbar, og at en strategimodell er metodisk fundamental. Har man først tatt dette skrittet, vil det i neste omgang generere drøftelser av de liberale problemstillingene.

Det er på denne bakgrunn at jeg vil hevde at et politisk regime som baserer sine styringsambisjoner og sine lovgivningsstrategier på normmodellen, ikke uten videre kan innføre eller integrere en økonomisk liberalisme basert på strategimodellen i systemet for øvrig. Det vil også få konsekvenser for regimets styringsmodell, politisk og juridisk.

Det er ikke først og fremst et spørsmål om å være enig eller uenig med det politiske regimets målsettinger, men om en lydighetsbasert politikk kan videreføres når borgerne har fått et mer omfattende og selvstendig økonomisk ansvar. For hvis de skal kunne opptre strategisk eller rasjonelt i vid forstand, er det en forutsetning at det politiske regimet også er rasjonelt. Med rasjonelt sikter jeg til at regimets institusjoner, strategier og praksis respekterer borgernes verdi- og virkelighetsoppfatninger som den fundamentale referanserammen, og at regimets politikk bygger på erkjennelsen av at ingen kan overskue eller forutsi aktørenes valg eller valgsituasjoner. Det finnes med andre ord faktiske og normative grenser for samfunnsstyring. En hver maktutøvelse må altså kunne fremstå som – og anerkjennes som – rasjonell og velbegrunnet i det enkelte menneskets øyne.

Et politisk regime som avskjærer eller begrenser overprøvelse av dets hensiktsmessighetsvurderinger (og evt dets lovmessighetsvurderinger) på det forfatningsrettslige og det forvaltningsrettslige plan, har etter mitt syn ikke en tilfredsstillende institusjonell innretning. Avskjæring av innsyn i offentlige saker – res publica – er heller ikke tilfredsstillende institusjonelt sett. Det samme kan sies dersom et politisk regime anvender lydighetsbaserte eller manipulative lovgivningsstrategier. Og hvis aktørenes anerkjennelse ikke anses som relevant for maktutøvelsens rasjonalitet eller legitimitet, vil regimet fremstå som autoritært, uavhengig av om regimet er basert på en demokratisk valgt forsamling eller ikke.

I den grad en økonomisk liberalisering svekker dagens politiske regimes muligheter til å styre den norske samfunnsutviklingen, kan de politiske utfordringene etter mitt syn bare løses gjennom bevisst liberale, institusjonelle reformer. Forsøk på å gjenvinne styringsmuligheter eller på å reformere offentlig forvaltning på basis av normmodellens forutsetninger vil ikke kunne føre frem.



Litteratur

 

Andenæs, Johs.: Domstolene og administrasjonen, foredrag publisert i Retstidend 1947 s. 193 flg.

Aubert, Vilhelm: Om rettsvitenskapens logiske grunnlag, Tidsskrift for Rettsvitenskap 1943 s. 174.

Aubert, Vilhelm: Begrepet ”gjeldende rett”, Tidsskrift for Rettsvitenskap 1954 s. 384

Baghramian, Maria (ed): Rudolf Carnap, Modern Philosophy of Language, J. M. Dent, London 1998.

Castberg, Frede: Innledning til forvaltningsretten, 3. utg., Oslo 1955.

Eckhoff, Torstein: Legalitetsprinsippet, Statsrettslige emner, Tanum, Oslo 1975 (først publisert i Tidsskrift for rettsvitenskap 1963).

Eckhoff, Torstein: Rettferdighet, Universitetsforlaget, Oslo 1971.

Eckhoff, Torstein and Nils Kristian Sundby:  The Notion of Basic Norm(s) in Jurisprudence s. 140 flg., Scandinavian Studies in Law 1975, Almquist & Wiksell International, Stockholm

Eckhoff, Torstein og Nils Kristian Sundby: Rettssystemer, 1. utg. Tanum-Nordli, Oslo 1976.

Eckhoff, Torstein og Nils Kristian Sundby: Rettssystemer, 2. utg. Tano-Ashehoug, Oslo 1991

Eckhoff, Torstein: Forvaltningsrett, 4. utg, TANO, Oslo 1992.

Eckhoff, Torstein: Rettskildelære, 4. utg. ved Jan E. Helgesen, Tano Ashehoug 1997.

Fleisher, Carl August: Rettskilder, AdNotam Gyldendal, Oslo 1995.

Føllesdal, Dagfinn: Intentionality and Behaviourism s. 561, i Logic, Methodology and Philosophy of Science (Proceeding of the Sixth International Congress of Logic, Methodology and Philosophy of Science, Hannover 1979) North Holland, Amsterdam 1982.

Føllesdal, Dagfinn: The Status of Rationality Assumptions in Interpretation and in the Explanation of Action s. 313, Dialectica Vol. 36, No 4 (1982)

Føllesdal, Dagfinn: Analytic Philosophy: What is it and why should one engage in it? s. 193, Ratio (New Series) IX 3. desember 1996, Blackwell Publishers, Oxford.

Graver, Hans Petter: Den juristskapte virkelighet, Tano, Oslo 1986.

Guneriussen, Willy: Aktør, handling og struktur – Grunnlagsproblemer i samfunnsvitenskapene, 2. utg. Tano, Oslo 1999.

Hacker, P. M. S.  & J. Raz (ed.): Law, Morality and Society, Essays in honour of H. L. A. Hart, Preface, Oxford University Press 1977.

Hart, Herbert L. A.: Essays in Jurisprudence and Philosophy, Clarendon Press, Oxford 1983.

Hart, Herbert L. A.: The Concept of Law, 2. nd edition, 1994 (1961), Oxford University Press.

Hayek, Friedrich A.: The Road to Serfdom, London 1944.

Hayek, Friedrich A.: Law, Legislation and Liberty – A new statement of the liberal prinsciples of justice and political economy, complete one-volume paperback edition 1982, Routledge and Kegan Paul, London.

Hernes, Gudmund: Makt og avmakt, 2. utg. Universitetsforlaget, Oslo 1978.

Kili, Terje: Wilhelm Thagaard – den borgerlige sosialisten, hovedoppgave TMV skriftserie nr. 15 1996.

Kelly, John M.: A Short History of Western Legal Theory, Clarendon Press, Oxford 1992.

Knoph, Ragnar: Nydannelser i norsk kontraktsrett, skapt ved trustlovgivningen, Retstidend 1927 s. 1025 flg.

Knoph, Ragnar: Rettslige standarder, Oslo 1939.

Laslett, Peter (ed.): Introduction; John Locke: Two Treatises of Government, Cambridge University Press 1960, 1967, 1988.

Locke, John: Two Treatises of Government, Peter Laslett (ed.), Cambridge University Press 1960, 1967, 1988.

Loughlin, Martin: Public Law and Political Theory, Clarendon Press, Oxford 1992.

Rawls, John: A Theory of Justice, Oxford University Press 1971.

Raz, Joseph: The Rule of Law and its Virtue, The Authority of Law, Oxford University Press 1979.

Ross, Alf: Ret og retfærdighed, Nyt Nordisk Forlag, København 1953.

Ross, Alf: Directives and Norms, Routledge and Kegan Paul, London 1968.

Popper, Karl R.: Logic of Scientific Discovery, Hutchinson, London 1980. Logik der Forschung, Wien 1934.

Quine, Willard v. O.: Two Dogmas of Empiricism, (From a Logical Point of View 1953), Maria Baghramian (ed): Modern Philosophy of Language, J. M. Dent, London 1998.

Sandberg, Jacob og Nils Kristian Sundby: Språk og direktiver, Tidsskrift for Rettsvitenskap 1970 s. 431

Scheel, Herman: Om Rettens Grund som Udgangspunkt for Læren om Retskilderne, Tidsskrift for Rettsvitenskap 1907 s. 252.

Searle, John R.: Contemporary Philosophy in the United States, The Blackwell Companion to Philosophy, Blackwell Publishers Ltd, Oxford 1996.

Strömberg, Tore: Rättsfilosofiens historia i huvuddrag, 3. oppl. Studentlitteratur, Lund 1989.

Sundby, Nils Kristian og Jacob Sandberg: Språk og direktiver, Tidsskrift for Rettsvitenskap 1970 s. 431

Sundby, Nils Kristian: Om normer, Universitetsforlaget 1974.

Sundby, Nils Kristian og Torstein Eckhoff:  The Notion of Basic Norm(s) in Jurisprudence s. 140 flg., Scandinavian Studies in Law 1975, Almquist & Wiksell International, Stockholm

Sundby, Nils Kristian og Torstein Eckhoff: Rettssystemer, 1. utg. Tanum-Nordli, Oslo 1976.

Sundby, Nils Kristian og Torstein Eckhoff: Rettssystemer, 2. utg. Tano-Ashehoug, Oslo 1991

Tarski, Alfred: The Semantic Conception of Truth, Maria Baghramian (ed): Modern Philosophy of Language, J. M. Dent, London 1998.


Noter

[1] Jeg sikter her til Gudmund Hernes: Makt og avmakt – En begrepsanalyse, 2. utg., Universitetsforlaget, Oslo 1978.

[2] Martin Loughlin: Public Law and Political Theory s. 60, Clarendon Press, Oxford 1992. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet)

[3] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 152-53. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet)

[4] Gudmund Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 20, Universitetsforlaget, Oslo 1978. (Hans egen utheving)

[5] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 21. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet).

[6] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 40.

[7] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 25.

[8] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 17.

[9] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 17.

[10] Benthams sanksjonsøkonomi bygger på individuelle opplevelser av lyst (belønning) eller smerte (straff).

[11] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 16.

[12] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 128.

[13] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 127, grafisk illustrasjon fig. 10.

[14] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 128.

[15] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 29. (Hans egen utheving).

[16] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 29.

[17] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 29.

[18] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 32.

[19] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 32 og s. 33.

[20] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 52.

[21] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 52.

[22] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 53.

[23] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 54.

[24] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 36.

[25] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 36.

[26] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 36.

[27] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 37.

[28] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 37.

[29] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 38.

[30] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 37. (Hans egen utheving)

[31] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 17. (Hans egen utheving).

[32] Hernes: Makt og avmakt 2. utg. s. 186, jf s. 134.

[33] Tore Strömberg: Rättsfilosofiens historia i huvuddrag 3. oppl. s. 58. Studentlitteratur, Lund 1989.

[34] John M. Kelly: A Short History of Western Legal Theory s. 314, Clarndon Press, Oxford 1992.

[35] Herman Scheel: Om Rettens Grund som Udgangspunkt for Læren om Retskilderne, Tidsskrift for Rettsvitenskap 1907 s. 252.

[36] Kelly: A Short History of Western Legal Theory s. 304 flg.

[37] Strömberg: Rättsfilosofiens historia i huvuddrag 3. oppl. s. 53.

[38] Kelly: A Short History of Western Legal Theory s. 324.

[39] Strömberg: Rättsfilosofiens historia i huvuddrag 3. oppl. s. 54.

[40] Willy Guneriussen: Aktør, handling og struktur – Grunnlagsproblemer i samfunnsvitenskapene 2. utg. s. 46, Tano, Oslo 1999.

[41] Kelly: A Short History of Western Legal Theory s. 332.

[42] Guneriussen: Aktør, handling og struktur 2. utg. s. 60.

[43] Guneriussen: Aktør, handling og struktur 2. utg. s. 63.

[44] Loughlin: Public Law and Political Theory  s. 109-110.

[45] Guneriussen: Aktør, handling og struktur 2. utg. s. 216

[46] Vilhelm Aubert: Om rettsvitenskapens logiske grunnlag, TfR 1943 s. 174 – 200.

[47] Alf Ross: Ret og retfærdighed, Nyt Nordisk Forlag, København 1953.

[48] Vilhelm Aubert: Begrepet "gjeldende rett", TfR 1954 s. 384

[49] Ross: Ret og retfærdighed s. 82.

[50] Se generelt Terje Kili: Wilhelm Thagaard – den borgerlige sosialisten s. 51 flg, hovedoppgave TMV skriftserie nr. 15 1996.

[51] Ragnar Knoph: Nydannelser i norsk kontraktsrett, skapt ved trustlovgivningen, Retstidend 1927 s. 1025 flg.

[52] Knoph: Rettslige standarder, Oslo 1939.

[53] Ross: Ret og retfærdighed s. 49.

[54] Ross: Ret og retfærdighed s. 20.

[55] Ross: Ret og retfærdighed s. 20-21.

[56] Ross: Ret og retfærdighed s. 72.

[57] Ross: Ret og retfærdighed s. 405.

[58] Ross: Ret og retfærdighed s. 408-09.

[59] Ross: Ret og retfærdighed s. 410.

[60] Ross: Ret og retfærdighed s. 417.

[61] Ross: Ret og retfærdighed s. 418.

[62] Ross: Ret og retfærdighed s. 419-20.

[63] Ross: Ret og retfærdighed s. 424.

[64] Ross: Ret og retfærdighed s. 425.

[65] Ross: Ret og retfærdighed s. 428.

[66] Ross: Ret og retfærdighed s. 391.

[67] Ross: Ret og retfærdighed s. 397.

[68] Ross: Ret og retfærdighed s. 398.

[69] Ross: Ret og retfærdighed s. 247-48.

[70] Ross: Ret og retfærdighed s. 73.

[71] Ross: Ret og retfærdighed s. 73.

[72] Ross: Ret og retfærdighed s. 411.

[73] Ross: Ret og retfærdighed s. 411-12.

[74] Ross: Directives and Norms, Routledge and Kegan Paul, London 1968.

[75] Torstein Eckhoff og Nils Kristian Sundby: Rettssystemer 1. utg.  s. 14, Tanum-Nordli, Oslo 1976.

[76] Se f eks. Hans Petter Graver: Den juristskapte virkelighet s. 87-88, Tano, Oslo 1986.

[77] Ross: Directives and Norms s. 7

[78] Ross: Directives and Norms s. 6.

[79] Jacob Sandberg og Nils Kristiand Sundby: Språk og direktiver, TfR 1970 s. 431, jf Ross: Directives and Norms s. 78.

[80] I en verden med kun to farger, f eks rødt og grønt, kan det trekkes den slutning at alt som ikke er grønt, er rødt.

[81] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 1. utg. s. 75. (Noten gjelder også etterfølgende sitater; deres egen utheving)

[82] Nils Kristian Sundby: Om normer s. 122, Universitetsforlaget 1974.

[83] Sundby: Om normer s. 127. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet)

[84] Sundby: Om normer s. 125. (Hans egen utheving)

[85] Sundby: Om normer s. 167

[86] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 1. utg. s. 116. (Noten gjelder også etterfølgende sitater i avsnittet; deres uthevinger).

[87] Sundby: Om normer s. 11; han presiserer at det "… dermed ikke er sagt at teorier alltid må trekke opp årsakslinjen direkte mellom nettopp materielle (økonomiske) saksforhold". (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet)

[88] Sundby: Om normer s. 14

[89] Sundby: Om normer s. 15. (Hans egen utheving). Jf note 37; "som man vil forstå av disse bemerkningene, sympatiserer jeg selv sterkt med den ny-marxistiske – og for ortodokse marxister kontroversielle – retningen som representeres av de franske strukturalistene".

[90] Sundby: Om normer s. 129, jf note 32; han tar her uttrykkelig avstand fra Ross´ posisjon i Ret og Retfærdighed. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet)

[91] Sundby: Om normer s. 12

[92] Torstein Eckhoff: Rettferdighet s. 18-19, Universitetsforlaget, Oslo 1971. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet)

[93] Eckhoff: Rettferdighet s. 20. (Hans egen utheving)

[94] Eckhoff: Rettferdighet s. 19

[95] Eckhoff: Rettferdighet s. 21. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet)

[96] Eckhoff: Rettferdighet s. 21. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet

[97] Eckhoff: Rettferdighet s. 21

[98] Sundby: Om normer s. 9

[99] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 1. utg. s. 49

[100] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 1. utg. s. 114. (Deres utheving)

[101] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 2. utg. s. 228

[102] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 2. utg. s. 227

[103] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 1. utg.  s. 75. (Noten gjelder også etterfølgende sitater i avsnittet; deres egne uthevinger)

[104] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 1. utg.  s. 75. (Deres egne uthevinger)

[105] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 1. utg. s. 12, jf 2. utg. s. 12. (Deres kursiv)

[106] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 2. utg. s. 228

[107] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 2. utg. s. 225, jf 1. utg. s. 259. På samme måte er aktivitetene som utgjør det økonomiske systemet også styrt av normer.

[108] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 1. utg. s. 259, 2. utg. s. 225

[109] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 1. utg s. 28

[110] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 2. utg. s. 227. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet)

[111] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 2. utg. s. 228. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet).

[112] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 2. utg. s. 227

[113] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 2. utg. s. 228

[114] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 2. utg. s. 156. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet). De fremhever at både rettsdannelse og rettsanvendelse forekommer såvel hos lovgiver som dommer; regler anvendes når ny rett skapes.

[115] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 1. utg. s. 208, jf 2. utg. s. 161. (Noten gjelder også etterfølgende sitater i avsnittet)

[116] Eckhoff og Sundby: Rettssystemer 1. utg. s. 207, jf 2. utg. s. 160. (Noten gjelder også etterfølgende sitater i avsnittet)

[117] Eckhoff: Rettskildelære s. 23-24

[118] Aubert: Begrepet "gjeldende rett", TfR 1954 s. 386. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet)

[119] Retstidend 1918 s. 401, se s. 405.

[120] Det er mulig at Høyesterett er i ferd med å utvikle en noe mer omfattende prøvelsesrettsdoktrine.

[121] Rt. 1918 s. 401, se s. 410.

[122] Rt. 1918 s. 401, se s .409.

[123] Peter Laslett (red.): Introduction s. 112; John Locke: Two Treatises of Government, Cambridge University Press 1960, 1967, 1988.

[124] Locke: Two Treatises of Government s. 283 (IV § 22)

[125] Laslett (red.): Introduction s. 115; John Locke: Two Treatises of Government

[126] Laslett (red.): Introduction s. 114; John Locke: Two Treatises of Government

[127] Laslett (red.): Introduction s. 112; John Locke: Two Treatises of Government

[128] Locke: Two Treatises of Government s. 306 (VI § 57). (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet)

[129] Ot. prp. nr. 54 (1925) s. 14.

[130] Innst. O. III 1926 s. 13.

[131] Ot. prp. nr. 46 (1924) s. 3.

[132] Ot. prp. nr. 46 (1924) s. 10.

[133] Trustlovkommisjonens innstilling s. 44.

[134] Johs. Andenæs: Domstolene og administrasjonen s. 193, foredrag publisert i Rt. 1947 s. 193 flg.

[135] Andenæs: Domstolene og administrasjonen s. 193.

[136] Andenæs: Domstolene og administrasjonen s. 196.

[137] Andenæs: Domstolene og administrasjonen s. 198.

[138] Andenæs: Domstolene og administrasjonen s. 199.

[139] Forvaltningskomiteens innstilling 1958 s. , jf Ot. prp. nr. 38 (1964-65) om ny forvaltningslov av 10.02.1076 nr. 2.  

[140] Forvaltningskomiteens innstilling 1958 s. 372.

[141] Forvaltningskomiteens innstilling 1958 s. 373.

[142] Carl August Fleisher: Rettskilder s. 110, AdNotam Gyldendal, Oslo 1995.

[143] Forvaltningskomiteens innstilling 1958 s. 375.

[144] Forvaltningskomiteens innstilling 1958 s. 376.

[145] Forvaltningskomiteens innstilling 1958 s. 403, jf Frede Castberg: Innføring i forvaltningsrett 3. utg, 1955, s. 103.

[146] Forvaltningskomiteens innstilling 1958 s. 404.

[147] Torstein Eckhoff: Forvaltningsrett 4. utg. s. 520, TANO, Oslo 1992.

[148] Eckhoff: Forvaltningsrett 4. utg. s. 465. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet).

[149] Eckhoff: Forvaltningsrett 4. utg. s. 469. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet).

[150] Eckhoff: Forvaltningsrett 4. utg. s. 462. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet).

[151] Offentlighetsutvalgets innstilling s. 82.

[152] Offentlighetsutvalgets innstilling s. 83.

[153] Eckhoff: Legalitetsprinsippet s. 73, Statsrettslige emner, Tanum, Oslo 1975 (først publisert i Tidsskrift for rettsvitenskap 1963).

[154] Eckhoff: Legalitetsprinsippet s. 70.

[155] Eckhoff: Legalitetsprinsippet s. 71.

[156] Eckhoff: Legalitetsprinsippet s. 70.

[157] Eckhoff: Forvaltningsrett 4. utg. s. 140.

[158] Eckhoff: Forvaltningsrett 4. utg. s. 140. (Noten gjelder også etter følgende sitat i avsnittet; hans egne uthevinger).

[159] Eckhoff: Legalitetsprinsippet s. 82. (Noten gjelder også etter følgende sitat i avsnittet).

[160] Eckhoff: Legalitetsprinsippet s. 73.

[161] Frede Castberg: Innledning til forvaltningsretten 3. utg. s. 68, Oslo 1955.

[162] Castberg: Innledning til forvaltningsretten 3. utg. s. 69. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet).

[163] Castberg: Innledning til forvaltningsretten 3. utg. s. 103. (Min utheving)

[164] Guneriussen: Aktør, handling og struktur 2. utg. s. 215.

[165] Dagfinn Føllesdal: Analytic Philosophy: What is it and why should one engage in it? s. 193, Ratio (New Series) IX 3. desember 1996, Blackwell Publishers, Oxford. (Noten gjelder også etterfølgende sitat)

[166] Føllesdal: Analytic Philosophy s. 199. (Hans egen utheving)

[167] Maria Baghramian (ed): Rudolf Carnap s. 64, Modern Philosophy of Language, J. M. Dent, London 1998. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet)

[168] Baghramian (ed): Rudolf Carnap s. 65, Modern Philosophy of Language. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet). Jf  Carnap: The Unity of Science (Der Logische Aufbau der Welt) s. 32-37.  

[169] Ross: Ret og Retfærdighed s. 41. (Hans egen utheving)

[170] Aubert: Begrepet "gjeldende rett", TfR 1954 s. 378. (Noten gjelder også de øvrige sitater i avsnittet; min utheving.)

[171] Aubert: Begrepet "gjeldende rett", TfR 1954 s. 385

[172] Aubert: Begrepet "gjeldende rett", TfR 1954 s. 385

[173] Alfred Tarski: The Semantic Conception of Truth s. 52, Modern Philosophy of Language. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet; hans egne uthevinger)

[174] Tarski: The Semantic Conception of Truth s. 45, Modern Philosophy of Language. (Hans egen utheving)

[175] Willard v. O. Quine: Two Dogmas of Empiricism s. 140, (From a Logical Point of View 1953), Maria Baghramian (ed): Modern Philosophy of Language, J. M. Dent, London 1998.

[176] John R. Searle: Contemporary Philosophy in the United States s. 7, The Blackwell Companion to Philosophy, Blackwell Publishers Ltd, Oxford 1996.

[177] Karl R. Popper: Logic of Scientific Discovery s. 98, jf note *1, Hutchinson, London 1980. Logik der Forschung, Wien 1934. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet; hans egen utheving)

[178] Popper: Logic of Scientific Discovery s. 30. (Hans egen utheving)

[179] Popper: Logic of Scientific Discovery s. 31. (Hans egen utheving)

[180] Popper: Logic of Scientific Discovery s. 106. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet; hans egne uthevinger)

[181] Popper: Logic of Scientific Discovery s. 104. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet; hans egen utheving)

[182] Dagfinn Føllesdal: Intentionality and Behaviourism s. 561, i Logic, Methodology and Philosophy of Science (Proceeding of the Sixth International Congress of Logic, Methodology and Philosophy of Science, Hannover 1979) North Holland, Amsterdam 1982.

[183] Føllesdal: Intentionality and Behaviourism s. 568.

[184] Dagfinn Føllesdal: The Status of Rationality Assumptions in Interpretation and in the Explanation of Action s. 313, Dialectica Vol. 36, No 4 (1982)

[185] Føllesdal: The Status of Rationality Assumptions in Interpretation and in the Explanation of Action s. 316. 

[186] P. M. S. Hacker & J. Raz (ed.): Law, Morality and Society, Essays in honour of H. L. A. Hart, Preface, Oxford University Press 1977.

[187] Herbert L. A. Hart: Essays in Jurisprudence and Philosophy, Introduction s. 2, Clarendon Press, Oxford 1983. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet)

[188] Herbert L. A. Hart: The Concept of Law s. 89, 2. nd edition, 1994 (1961), Oxford University Press.

[189] Hart: The Concept of Law s. 37.

[190] Hart: The Concept of Law s. 38.

[191] Hart: The Concept of Law s. 82. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet; hans egne uthevinger).

[192] Hart: The Concept of Law s. 83. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet; hans egne uthevinger).

[193] Hart: The Concept of Law s. 90. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet; hans egen utheving).

[194] Hart: The Concept of Law s. 88.

[195] Hart: The Concept of Law s. 95. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet).

[196] Hart: The Concept of Law s. 103.

[197] Hart: The Concept of Law s. 106.

[198] Hart: The Concept of Law s. 163.

[199] Hart: The Concept of Law s. 44. (Hans egen utheving)

[200] John Rawls: A Theory of Justice s. 11, Oxford University Press 1971.

[201] Locke: Two Treatises of Government s. 306 (VI § 57).

[202] Laslett (red.): Introduction s. 112; John Locke: Two Treatises of Government

[203] Joseph Raz: The Rule of Law and its Virtue s. 210, The Authority of Law, Oxford University Press 1979. Sitat fra F. A. Hayek: The Road to Serfdom s. 54, London 1944. 

[204] Raz: The Rule of Law and its Virtue s. 210.

[205] Raz: The Rule of Law and its Virtue s. 211.

[206] Raz: The Rule of Law and its Virtue s. 212.

[207] Raz: The Rule of Law and its Virtue s. 213. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet; hans egen utheving).

[208] Raz: The Rule of Law and its Virtue s. 214. (Hans egen utheving)

[209] Raz: The Rule of Law and its Virtue s. 222. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet).

[210] Hart: The Concept of Law s. 128. (Noten gjelder også etterfølgende sitater i avsnittet).

[211] Alternativt kunne man forutsette at normene ikke bare determinerte handlemåter, men også virkelighetsoppfatningen som sådan.

[212] Hart: The Concept of Law s. 128.

[213] F. A. Hayek: Law, Legislation and Liberty – A new statement of the liberal prinsciples of justice and political economy s. 1, Volume 1 Rules and Order (1973), complete one-volume paperback edition 1982, Routledge and Kegan Paul, London.

[214] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 1, Volume 1 Rules and Order.

[215] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 3, Volume 1 Rules and Order.

[216] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 2, Volume 1 Rules and Order.

[217] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 2, Volume 1 Rules and Order. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet).

[218] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 5, Volume 1 Rules and Order.

[219] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 6, Volume 1 Rules and Order. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet).

[220] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 6, Volume 1 Rules and Order.

[221] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 11, Volume 1 Rules and Order. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet).

[222] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 12, Volume 1 Rules and Order.

[223] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 11, Volume 1 Rules and Order.

[224] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 12, Volume 1 Rules and Order. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet).

[225] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 14, Volume 1 Rules and Order. (Hans egne uthevinger)

[226] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 13, Volume 1 Rules and Order.

[227] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 13, Volume 1 Rules and Order. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet).

[228] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 15, Volume 1 Rules and Order. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet).

[229] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 15, Volume 1 Rules and Order.

[230] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 44, Volume 1 Rules and Order.

[231] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 45, Volume 1 Rules and Order.

[232] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 45, Volume 1 Rules and Order.

[233] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 45, Volume 1 Rules and Order.

[234] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 49, Volume 1 Rules and Order.

[235] Hayek: Law, Legislation and Liberty s. 50, Volume 1 Rules and Order. (Noten gjelder også etterfølgende sitat i avsnittet).


Tilbake til Makt- og demokratiutredningens startside

Publisert 25. nov. 2010 13:52