Teknologi, vitenskap og makt

Tilbake til Makt- og demokratiutredningens startside

Makt- og demokratiutredningens rapportserie, ISSN 1501-3065

Rapport 7, mai 1999, ISBN 82-92028-07-2


Kristin Asdal og Sissel Myklebust


Forord

I tilknytning til Makt- og demokratiutredningens rammeplan har forskergruppen bestilt oversiktsrapporter over forskningssituasjonen på utvalgte områder. Denne rapporten inngår i dette arbeidet. I den grad rapporten inneholder forslag som bør følges opp gjennom videre forskning er disse å betrakte som innspill til forskergruppen.


Innhold:

Innledning

Del I Teknologi, industrialisme og ekspertise

Del II Ekspertkunnskap, makt og vitenskap i miljøfeltet

Tillegg - forskningsutfordringer

Referanser

Noter


1.Innledning(1)

Nathan Rosenberg introduserte i 1982 begrepet ”the black box” om økonomi-fagets oppfatning av teknologi som noe gitt utenfra, isolert fra sosiale, politiske, økonomiske, juridiske og kulturelle faktorer.(2) Det å åpne ”den sorte boksen” har etter dette nærmest vært en parole for et felt av empirisk orienterte teknologi- og vitenskapsstudier. Begrepet ”black boxing”, som er vanskelig å gi god formulering på norsk, er egnet til å få fram at ikke bare åpningen av ”den sorte boksen”, men også lukkingen kan knyttes til lokaliserbare handlinger og kontekster. Vi vil bruke det her for å fokusere på faktorer og sammenhenger som har vært virksomme for dannelsen av oppfatningen om teknologi og vitenskap som nøytrale og omnipotente samfunnsformende krefter i det 20. århundret.

1960-tallet er beskrevet som den tiden da den vitenskapsbaserte, profesjonsstyrte fornuften ble satt i høysetet. Det hersket en nærmest unison tro på at vitenskapen bidro til økt velstand og velferd samtidig som den gjorde demokratiet mer rasjonelt og effektivt. Så kom 1970-tallet med kritikken av ekspertveldets utenomkonstitusjonelle makt og den instrumentelle fornuftens kolonialiserende virkninger som sentrale tema. Kritikerne beholdt imidlertid den sterke troen på teknologiens og vitenskapens potensiale. Det var snarere bruken og særlig misbruken det ble stilt spørsmål ved. En langt mer radikal vitenskapskritikk på 1980-tallet forandret dette. Nå var det selve utformingen, produksjonen eller konstruksjonen av teknologi og vitenskap som ble satt i fokus. Makt, interesser og politikk har dermed flyttet inn i selve teknologi- og vitenskapsproduksjonen. Dette gjelder ikke bare samfunnsvitenskapen, der makt og interesser også til en viss grad ble lokalisert gjennom positivismekritikken. Fokuset har blitt flyttet til naturvitenskapen. Det er her først sosiologer, deretter antropologer og kulturanalytikere har banket på døren og dermed lagt grunnlaget for de store kontroversene de siste ti-femten årene.

Påstanden om at naturvitenskapens innerste innsikter er sosialt konstruerte, har skapt furore. I forhold til dette synes oppfatningen av teknologi, profesjon og ekspertise som noe sosialt og konstruert å være langt mer selvsagt. Men også denne tanken har kommet i skuddlinjen, noe som henger sammen at selve begrepet ”sosial konstruksjon” er kontroversielt. Det konstruktivistiske som ligger i begrepet forbindes av noen med noe fristilt, uforpliktende i omgangen med virkeligheten, verdiene, moralen og politikken. Av andre forbindes det med bevissthet om egen konstruksjon, dvs. om selvrefleksjon og plassering av både eget forskningsobjekt og seg selv i kontekst. Vekt-leggingen av det sosiale i teknologi og vitenskap kan forbindes med en reduksjon av kunnskap til bakenforliggende makt og interesser. Målet må være å kunne vise fram virksomheten knyttet til teknologi og vitenskap som komplekse praksisformer som forener ulike aspekter uten å redusere det ene til det andre. En rekke teknologi- og vitenskapsstudier som er gjennomført i løpet av de siste 20 årene, gir grunnlag for å hevde at praksisformene innen dette feltet er like sammensatte som andre praksisformer.

Vi skal komme tilbake til disse debattene. Først til angrepsvinkler og avgrensninger. Hvordan kan forhold som teknologi/makt, vitenskap/makt, teknologi/vitenskap tematiseres på en fruktbar måte? Hvilke fagtradisjoner kan det knyttes an til og finnes det en forskningsfront å lokalisere? Når det gjelder faglige tradisjoner kan vår egen institusjonelle plassering ved TIK-senteret ved Universitetet i Oslo være et utgangspunkt. Senter for studier av teknologi, innovasjon og kultur er blitt til ved en sammenslåing av de tidligere enhetene TMV-senteret og ESST-programmet.(3) Virksomheten ved TIK-senteret kan grovt sett sies å høre inn under STS (Science-Technology-Society)-feltet, et løselig definert tverrfaglig forskningsfelt som har utviklet seg i løpet av de siste 20-30 årene. Som historikere har vi også faglige tilknytninger utenfor dette feltet i økonomisk historie, historisk-sosiologisk profesjonsforskning og intellektuell historie.

Vi velger å starte i hjemlandet til det tyvende århundrets sterke teknologi- og vitenskapsoptimisme, USA, rundt århundreskiftet for deretter å bevege oss til vårt eget hjemland, Norge. Vi skal begynne med å trekke fram noen prosesser som bidrog til en effektiv black boxing av teknologien. Deretter se på hvordan den teknologideterminismen som fulgte av dette, ga seg utslag i teorier om samfunnet i stort. Teknokrati- og positivismekritikken på 1970-tallet var rettet mot oppfatningen av teknologien og vitenskapen som nøytrale og autonome. Vi skal diskutere om denne kritikken innebar en åpning av ”den sorte boksen”.

Deretter skal vi ta for oss nyere retninger på 1980- og 90-tallet og i lys av disse rette et fokus mot miljøfeltet, et område der problematiske sider ved forholdet mellom vitenskap og politikk tydelig kommer til syne i aktuelle debatter. Dette dreier seg ikke bare om den stadig tilbakevendende striden om hva som er de mest vitenskapelig korrekte fakta, men også om hvordan vitenskapens egen makt skal tematiseres når politikerne etterlyser vitenskapelige løsninger. Innen vitenskapsstudiene i dag vendes i tillegg stadig mer oppmerksomhet mot hvordan en vitenskapeliggjøring av et området blir avgjørende for selve struktureringen av problemfeltet.

Den vitenskapelige rammen synes å legge bestemte føringer på hvordan spørsmålene kan besvares og dermed også på hvordan de kan stilles. Undersøkelsen av denne typen premisser og føringer inngår som et sentralt element i studiet av vitenskap som virkelighetsfortolkende og samfunnsformende kulturell praksis.

Del I Teknologi, industrialisme og ekspertise

Praksis som parasittisk på teori

I dag framstår det som slående hvordan teknologi og vitenskap stort sett ble oppfattet som noe entydig positivt og samtidig meget betydningsfullt for individ og samfunn i første halvdel av århundret. Selv i perioder preget av sterk samfunnskritikk ble teknologi og vitenskap trukket fram ikke som problem, men som løsning og da på både venstre og høyre fløy i politikken. Mye av grunnen til at vitenskapen har blitt tillagt så stor betydning historisk sett, synes å ligge i selve kunnskapsoppfatningen. Dette gjelder oppfatningen av hva som kjennetegner henholdsvis teori og praksis og forholdet mellom dem. Vi skal her se på hvordan det ble trukket en rett linje fra vitenskapens teoriunivers til den praktiske teknologiutformingen, og dermed til industri og økonomi. Deretter hvordan ekspertkunnskap generelt ble oppfattet som en ren konkretisering av det samme teoriuniverset, som dermed fikk en direkte forbindelse til samfunnets styringsmekanismer og velferdsordninger.

Teknologi som anvendt naturvitenskap

I hvilke sammenhenger ble denne kunnskapsforståelsen formet og opprettholdt? Når det gjelder det teknologiske, synes ingeniørenes profesjonsdannelse å ha vært spesielt viktig. Dette gjelder også etableringen av industrielle forskningslaboratorier, en institusjonell nydannelse som gjorde koplingen mellom naturvitenskap, teknologi og industri lett synlig og som dermed fikk stor symbolsk betydning. I USA rundt århundreskiftet foregikk dette innenfor rammen av storforetaket, som var en meget omstridt institusjon. Tiden var preget av en intens fusjonsbølge i næringslivet og en tilsvarende sterk antitruststemning. Eierne og lederne, det som ble omtalt som samfunnets ”robber barons”, fikk gjenomgå for spekulasjon, profittbegjær og maktmisbruk.(4) Plasseringen av naturvitenskapens representanter i denne institusjonen introduserte en ny og langt mer rasjonell og sivilisert kilde til materiell velstand. Slik ble det hvertfall framstilt i foretakenes informasjons-materiell og i media der enkelte forgrunnsfigurer fikk stor oppmerksomhet.(5) Med dette forsøker vi ikke å si at industriforskningen primært fungerte som en propagandasentral for foreningen av vitenskap og industri, men den gjorde også dette. Den naturvitenskapelige teorikomponenten har i ettertid blitt tillagt en beskjeden rolle i utviklingen av ny teknologi som i dag oppfattes som en langt mer sammensatt prosess. Nyere teknologihistoriestudier har gjeninnsatt en mer genunin form for teknologisk kunnskap samt praktiske ferdigheter som langt mer avgjørende for utviklingen av selv den mest avanserte teknologi.

Når ingeniørene i samtlige av de fire ingeniørorganisasjonene i USA fra slutten av forrige århundre fokuserte så sterkt på behovet for teoretisk kunnskap, inngikk dette i en intens profesjonsbyggingsaktivitet.(6) En tilknytning til det raskt ekspanderende universitetssystemet syntes å være avgjørende for ingeniørens avgrensning mot yrkesgrupper knyttet til håndtverk og fagarbeid. Ved å framstille seg som ”anvendere av vitenskap” plasserte ingeniørene seg selv og teknologien i et langt mer rasjonelt og nøytralt høystatusfelt enn det de ellers ville ha kunnet gjøre. Ingeniøren synes med dette også å ha fått tilgang på noe av naturvitenskapsmannens ansvarsbegrensning. Som produsenter og anvendere av vitenskap framsto deres handlinger ikke som profitt- eller interessedrevet, men snarere som begrensede bindeledd i årsakskjeder gitt av naturlover.

”Den lineære modellen” basert på oppfatningen av teknologi som ”anvendt naturvitenskap” har tilknytning til en gammel tanke om at den vitenskapelige revolusjonen var en forutsetning for den industrielle, en tanke som ble aktualisert rundt århundreskiftet.(7) Både naturvitenskapens representanter og ingeniørene hadde interesse av å få bekreftet en slik oppfatning. Dermed ble det lagt grunnlag for en forening der naturvitenskapen bidro med status, ingeniørene med praktiske resultater. Vi fikk en tilsynelatende kopling mellom naturvitenskapens teoriunivers og en teknologisk praksis, og en faktisk institusjonell og ideologisk kopling mellom status, rasjonalitet og objektivitet på den ene siden og teknologi, industri og velstand på den andre. Foreningen foregikk imidlertid ikke friksjonsfritt. Mens naturvitenskapsmenn uttalte seg foraktelig om vulgariteter som ”ingeniørmatematikk” og ”ingeniørfysikk”, omtalte ingeniørene naturviterne som verdensfjerne og upraktiske.(8)

Tankegangen bak ”den lineære modellen” ble for alvor utsatt for kritikk etter at teknologihistorie ble skilt fra vitenskapshistorie i USA på slutten av 1950-tallet. Dette skjedde gjennom to nydannelser, organisasjonen SHOT og tidsskriftet Technology and Culture som har vært pådrivere i utviklingen av STS-feltet i den tidlige fasen.(9) I denne perioden var forholdet mellom teknologi og naturvitenskap et sentralt tema.(10) SHOT-forskerne viste spesiell interesse for fenomenet ”teknologisk kunnskap”. Å undersøke forholdet mellom teori og praksis gjennom konkrete empiriske studier av utviklingen av enkeltteknologier var i tråd med SHOT-miljøets kontekstuelle tilnærming. Mens ”den lineære modellen” er basert på et skarpt skille mellom teori og praksis, kunnskap og handling, viste de empirisk orienterte studiene at det var en meget nær sammenheng mellom den teknologiske kunnskapen og de konkrete handlinger som resulterte i teknologiske artifakter.

Det som ble avvist var hele tanken om at teknologien får adgang til ”objektiv virkelighet” gjennom tilknytning til et vitenskapelig teoriunivers, at dens teorier er anvendelse av vitenskapelige lover, og at dens praksisregler er anvendelse av vitenskapelige metoder.(11) Teoretiske betraktninger var viktige, men de var av en annen karakter, mer ad hoc-pregede og nærmere knyttet til praksis. Det som i første rekke gjør teknologisk kunnskap unik, er ifølge disse studiene, at den er radikalt ufullstendig når den foreligger på abstrakt nivå. Krav fra omgivelsene fører til en fortløpende restrukturering, selve design-konseptet forandres kontinuerlig ut fra endrete målsettinger og spesifikke problemer som dukker opp i prosessen.(12)

Gjennom denne tilnærmingen ble det erobret nytt land for muligheten til å betrakte teknologiutformingsprosessen ut fra aspekter knyttet til språk, ideologi, status, estetikk og politikk. Denne muligheten ble bare benyttet unntaksvis før midt på 1980-tallet.(13)

Industrialismetesen og teknokratikritikken

I utviklingen av STS-feltet har kritikken av teknologideterminismen vært et viktig bindeledd mellom de empiriske studiene og samfunnsutviklingen i stort. Oppfatningen av teknologi som autonom og nøytral og hypostaseringen som fulgte, har tegnet et bilde av teknologien på den ene siden som kjærkommen problemløser og som en mektig, ustyrbar og udemokratisk samfunnsformer på den andre. Både hos tilhengerne og motstanderne oppfattes arbeid, teknologi, industri og naturvitenskap som deler av noe felles systemskapende. Industrialismens tilhengere fra Saint-Simon og Thorstein Veblen til Raymon Aron oppfattet det systemskapende som positivt. For Saint-Simon utgjorde det nye industrisamfunnet som var på vei, en funksjonell sammenhengende helhet.(14) Målet var at det industrielle liv skulle falle sammen med det sosiale og politiske der hensikten med all aktivitet var bestemt gjennom de industrielle funksjoner. Disse var knyttet til det han oppfattet som den fredelige og fredsskapende industrielle syssel kjennetegnet av kunnskap, ferdigheter, flid, systematikk og disiplin. For Saint-Simon var dobbeltheten vitenskap/industri helt sentral dette fordi også vitenskapen var kjennetegnet av flid, dyktighet og kunnskap.

Saint-Simons kanskje viktigste bidrag til forestillingen om et industrisamfunn fulgte av at han omformet adjektivet industriell til substantivet industri. Som adjektiv viser det til aspekter knyttet til arbeidsmåter. Det dreier seg om flid, ferdigheter og kunnskap, elementer som også er aspekter ved menneskelige handlinger generelt. Som substantivert ”industri” blir det oppfattet som noe konkret foreliggende, noe som er materialisert i form av redskaper, maskiner og fabrikker. Industribegrepet har beholdt begge disse betydninger, noe som har bidratt til å gi det så vel flytende grenser som et altomfattende potensial knyttet til kunnskaps- og ferdighetsaspektet. Denne dobbeltheten synes å ha vært viktig for tanken om det industrielles sterkt samfunnsformende kraft.

Thorstein Veblen tok opp Saint-Simons tema og videreutviklet rundt århundreskiftet tanken om et fredelig altomfattende industrisamfunn som ideal. På samme måte som Saint-Simon representerte det industrielle en mulighet til å bekjempe det militaristiske føydalsamfunnet av Veblen omtalt som ”barbariske levninger”. I tillegg satte Veblen det industrielle opp mot business.(15) Ved å stille begrepet ”industri” opp mot ”business” formulerte Veblen kjernen i en kritikk av det bestående samfunnet som fikk stor betydning blant annet for de erklærte teknokratene på 1930-tallet. Disse satte idealet om en fullt ut funksjonell industrialisme opp mot en kriserammet kapitalisme. De var forkjempere for et teknokratisk samfunn der økonomi og politikk, kjennetegnet av spekulasjon, interessekamp og maktmisbruk skulle erstattes av naturvitenskap, teknologi og ekspertstyre.(16)

En antiøkonomisk og antipolitisk holdning kjennetegner tilhengerne av industrialismen. Økonomi og politikk blir delvis oppfattet som noe som industrialiseringen er i ferd med å sette til side og delvis som noe som bør bekjempes. Når det gjelder politikk, angripes den tradisjonelle makt-politikken, mens den kyndighetspolitikken som forsvares, nærmest blir identisk med ren kunnskapsutøvelse. Idealet er det fullt ut funksjonelle samfunnet der all makt er fordelt ut fra de industrielle oppgavenes natur.

Tanken om en den funksjonelle industrialismen kom opp igjen på 1950-tallet og da i form av et langt på vei realisert samfunnsystem ”industrisamfunnet”. Den vitenskapsbaserte teknologien ble nå oppfattet som velstandens viktigste kilde og vitenskapen generelt som garantist for kultur og sivilisasjon.(17) I en forelesningsserie på Sorbonne i 1955/56 lanserte sosiologen Raymon Aron begrepet ”industrisamfunnet” slik det har blitt brukt i etterkrigstiden.(18) For Aron dreier dette seg om en samfunnsform som ved hjelp av vitenskap og teknologi utnytter naturen effektivt slik at rikdomsutviklingen blir størst mulig. Det er den stadige perfeksjoneringen av dette systemet som kjennetegner industrisamfunnet. Hvilken rolle spiller så politikk og økonomi i denne sammenhengen? I Arons behandling av dette synes begrepet ”black boxing” å være på sin rette plass. I den grad økonomiske resonnementer trekkes inn av Aron, oppfattes økonomiske resultater som rene virkninger av et teknologi- og vitenskapsdrevet produksjonssystem. Økonomien får dermed ingen betydning for dynamikken i systemet, den legger ikke premisser, og den representerer ingen systemtvang.

Når det gjelder politikk, er Aron interessant fordi han er en så artikulert representant for en holdning som ble formet i perioden like etter andre verdenskrig, og som i ulike varianter har preget etterkrigstiden. Det dreier seg om at økt produktivitet og økt vekst målt i BNP har blitt satt i sentrum for avgrensningen av politikkens virkefelt og handlingsrom. Den statlige politikkens viktigste oppgave har ut fra dette vært å legge best mulig til rette for BNP-vekst, og i neste omgang å fordele resultatet. Mer prinsipielle politiske spørsmål, som ikke er basert på denne begrensningen, har blitt utdefinerte. Også dette er i tråd med Raymond Arons tanker om at preferansene er gitte og idologiene døde i industrisamfunnet.(19)

Teknokrati- og positivismekritikk

Teknokrati- og positivismekritikken slik vi kjenner den fra 1960-og 70-tallet, begynte å ta form med Frankfurterskolens bidrag fra 1930-årene. Max Horkheimers angrep på den borgerlige vitenskapen for dens objektivistiske misforståelse av seg selv, var epokegjørende i denne sammenhengen.(20) Hovedskytset ble rettet mot samfunnsvitenskapene som hadde tatt naturvitenskapens metode som forbilde og som gjennom dette mente å produsere kunnskap som var objektiv og nøytral, ubundet av alle interesser. Dette skulle bli et hovedpunkt i positivismekritikken på 1960- og 70-tallet. Samfunnsvitenskapene ble kritisert for å legitimerte eksisterende maktforhold ved at de ble behandlet som noe naturgitt og uforanderlig.(21) 1960-og 70-årenes teknokratikritikk, som hang nært sammen med positivismekritikken, fokuserte på at vitenskap og planlegging ble framstilt som nøytrale hjelpemidler på veien mot økonomisk vekst og økt velferd. Kritikken la vekt på at det motsetningsfulle ble framstilt som entydig der alternativene ble undertrykt. De skjulte maktforhold måtte fram i lyset.

I USA ble teknokratkritikken knyttet til dysfunksjoner av institusjonell art i sammenkoplingen av vitenskap og politikk. Et framvoksende ekspertvelde ble lokalisert i det offentlige, men også i næringslivet og det sivile samfunnet. Man var opptatt av at ekspertene innen teknologi- og vitenskapsfeltet hadde makt til å forme samfunnsutviklingen. Det ble hevdet at ”vitenskapsmenn i lange vite frakker” opptrådte som anonyme teknokrater ved at de tok beslutninger som ifølge loven skulle ligge under Kongressen.(22)

I den grad teknokrati ble satt opp mot demokrati i tysk kontekst, ble hovedangrepet rettet mot det offentlige byråkratiet.(23) Gjennom innflytelsen på saksbehandlingen og bruken av eksperter i denne sammenhengen, hadde byråkratene ifølge kritikerne, tilrevet seg den relle makt over beslutnings-prosessen på bekostning av politikerne.

Også i norsk sammenheng ble det rettet oppmerksomhet mot at kombinasjonen ekspertmakt og byråkrati reduserte politikernes virkefelt. Det var imidlertid en annen variant av teknokratikritikken, basert på et skille mellom teknologi og kultur, som fikk størst utbredelse i Norge. Det er særlig i tysk sammenheng at det har vært vanlig å sette teknokrati opp mot kultur. Kritikken har rettet seg mot teknifiseringen av samfunnet og det enkelte individet. Det er i denne sammenhengen kritikken av ”den instrumentelle fornuften” har blitt sentral. Som teknifiseringens iboende logikk har denne vært regnet som den alvorligste trussel mot verdier, dannelse og moral.(24) Den instrumentelle fornuften blir her knyttet til både de metoder som kjennetegner utviklingen av teknologi og naturvitenskap og til virkningene av en vitenskapsbasert teknologi i samfunnet.

Det var i første rekke Jürgen Habermas’ bidrag i debatten som førte til at ”den instrumentelle fornuften” ble gjort til referanseramme for analysene på 1970-tallet. Hans velkjente artikkel ”Teknikk og vitenskap som ideologi”, skrevet til Herbert Marcuses 70 årsdag i 1968, var viktig i denne sammenhengen.(25) I dag framstår Habermas analyse som et lukkingsprosjekt, en effektiv blackboxing av fenomener som arbeid, teknologi, naturvitenskap, byråkrati og samfunnsstyring. Den vitenskapsbaserte teknologien beskrives som en uavhengig variabel. Den er verdiskapningens kilde og dermed den økonomiske veksten viktigste grunnlag.(26) Men det virker utover økonomien. Utviklingen av selve det samfunnsmessige system blir ifølge Habermas bestemt gjennom logikken i det teknisk-vitenskapelige framskrittet. Dette produserer en sakstvang som legger grunnlaget for en politikk som adlyder funksjonelle behov. Det er dette som er hovedpoenget i den teknokratitesen som stilles opp.(27) Troen på teknologiens og vitenskapens autonomi og determinerende evner har ifølge Habermas festnet seg og begynt å virke på en måte som gjør at demokratiet mister sin funksjon. Habermas fusjonerer her distinksjonene teknokrati/demokrati og teknologi/kultur. Resulatet blir en bastant teknokrativariant som ikke gir mye plass for hverken demokrati eller kultur i det moderne samfunnet.

Samfunnsanlysen bak Raymond Arons ”industrisamfunn” og Jürgen Habermas’ ”teknokrati” har store likhetstrekk. Sammensmeltingen av industri og vitenskap utgjør her et kjernepunkt. For Aron representerer dette en positiv mulighet til å underlegge hele samfunnet den funksjonelle dynamikken mens det funksjonelle idealet for Habermas representerer teknokratiseringens truende univers.

Den instrumentelle fornuften

Habermas innfører et skille mellom ”arbeid” og ”interaksjon” der arbeidet er kjennetegnet av den målrasjonelle handlingen. Denne defineres som instrumentell handling eller målrasjonelle valg, eller en kombinasjon av begge.(28) Deretter argumenterer han for at teknologi og naturvitenskap i forening har blitt subsumert under arbeidssfæren. Dermed er de ”muret inne” i formålsrasjonalitetens domene. Habermas argumenterer dermed svært parallelt til Hannah Arendt i Human Condition fra 1958. Hennes utgangspunkt er et skarpt skille mellom det som faller inn under ”nødvendighetens” og ”frihetens” riker. Deretter følger en historisk gjennomgang fra antikkens polis til USA etter andre verdenskrig basert på dette skillet. Ifølge Arendt skjer det paradoksale at desto mer teknologien og vitenskapen utvikler seg, desto mer ekspanderer ”nødvendighetens rike” på bekostning av ”frihetens rike”. Det fins til slutt nesten ingen frihet igjen, intet rom for praxis - antikkens herredømmefrie dialog, det Arendt regner som politikk.

Det Habermas og Arendt idealiserer er en form for praksis der tanken og talen ikke skal begrenses ved at det settes opp målsetninger eller at det skal løses problemer. Det er selve det ”at noe skal gjøres” som blir problemet når talen skal flyte fritt.(29)

Kritikken av teknologideterminismen de siste tyve årene har avvist tanken om teknologien som autonom og determinerende i samfunnsutviklingen. Denne er ikke blitt videreført til en kritikk av tesen om den determinderende instrumentelle fornuften. På filosofisk hold har imidlertid grunnlaget for en slik kritikk blitt formulert i mange varianter i løpet av det 20. århundret. Aristoteles tenkning omkring skille mellom ”poiesis” og ”praxis” (handlinger som har et mål utenfor seg selv/handlinger som er mål i seg selv) ligger til grunn for mye av Habermas’ og Arendts tenkning.

Den amerikanske filosofen John Dewey oppfattet antikkens motvilje mot ”poiesis” som uttrykk for slavesamfunnets forakt for arbeid og håndverk.(30) Dewey brukte begrepet instrumentalistisk i positiv betydning om sin egen filosofi. For han innebar dette ikke en lukkethet mot åpen kommunikasjon slik som hos Arendt. Det betød heller ikke at målene betraktes som gitte og at alt dreier seg om å finne de rette midlene slik det framheves i andre varianter av instrumentalismekritikken. Dewey ser det hele som en kreativ prosess der målene er livlige, aktive og plastiske. Bare da kan de stå i et kontinuerlig samspill med midlene. Analyser som betoner mål-middelsammenhenger dreier seg ifølge Dewey om typiske etterrasjonaliseringer. I virkeligheten rekonstrueres forholdet mellom mål og middel kontinuerlig. Det er ifølge han: Hva som skal gjøres eller ”ends-in-view” som bør stå i sentrum.(31) Tanken om etterrasjonalisering står sentralt i analysen av forskjellen på hvordan vi faktisk bruker språket, tenker og handler og hvordan dette beskrives og analyseres. Når det gjelder mål-middelsammenhenger, kan vi si at enhver menneskelig handling har et mål-middelaspekt knyttet til seg. Å trekke ut og forstørre dette aspektet og lukke det inn som et virkende logisk prinsipp i institusjonelle kontekster og materielle strukturer representerer en hypostasering basert på en etterrasjonalisering.(32)

Norge - et reformteknokrati?

I Norge har kritikken av ”den instrumentelle fornuften” vært et hovedpunkt i teknokratikritikken fra Hans Skjervheim til Rune Slagstad.(33) Det er denne kritikken Slagstad følger opp i boken De nasjonale strateger som er det første systematiske forsøket på å behandle forholdet mellom kunnskap og makt i Norge i et langt historisk perspektiv. Framstillingen reflekterer den nye interessen for å studere profesjoner, teknokrati og positivisme i kontekst og den bringer fram mye interessant stoff. Referanserammen fra 1970-tallets teknokrati- og positivismekritikk legger imidlertid tunge føringer på framstillingen. Dette i tillegg til at tanker og ideer ikke er forankret i institusjonelle ordninger, og at det heller ikke beskrives hvordan de preger måter å snakke og tenke om samfunnsmessige forhold på, gjør det rimelig å betrakte boken som en oppsummering av 1970-tallskritikken snarere enn som et bidrag til nyere diskursive, kontekstuelle og komparative tilnærminger.

Dette kan illustreres gjennom Slagstads introduksjon av et av hovedtemaene i boken ved en henvisning til at 1830-tallet brakte fram en ny nyttetenkning innen juss, politikk og samfunnsledelse.

Nyttetenkningen hadde et utspring i naturvitenskapene, den teknisk-instrumentelle modernisering og dens mål om utvidelse av menneskets herredømme over naturen. Av denne forestillingen vokste tanken om å kunne beherske også samfunnslivet. Det ble skapt en ny måte å tenke om politikk og stat på: muligheten for rasjonell samfunnsstyring gjennom en aktiv intervenerende statsmakt med basis i den sosialøkonomiske og statistiske sakkyndighet.(34)

Formuleringene gir på en pregnant måte uttrykk for hvordan teknokratikritikerne på 1970-tallet oppfattet norsk utvikling etter 1945. Og plassere dette som noe allerede formulert og virksomt på 1830-tallet gir mistanke om at historiens retning er staket ut på forhånd. På et meget abstrakt nivå kan sitatet sies å inneholde noe riktig. Det er imidlertid det høye abstraksjonsnivået som er problemet og som danner grunnlag for denne typen etterasjonaliseringer. Begrepene blir hengende på for abstrakte kjennetegn noe som blir særlig tydelig i bruken av teknokratibegrepet.

Fra midten av forrige århundre har reformpolitikk i stor utstrekning vært legitimert ved å henvise til vitenskap. Om dette skal beskrives som teknokratisk eller ikke, er avhengig av hvordan koplingen mellom vitenskap og politikk tenkes eller praktiseres. Med begrepet ”den instrumentelle fornuft” som referanseramme er det imidlertid nærliggende å oppfatte selve reformtanken som teknokratisk. Det ”at noe skal gjøres” synes å være et problem i seg selv. Slagstads framstilling ligger nært opp til en slik posisjon. Begrepet reformteknokrat er illustrerende i denne sammenhengen. Det introduseres i beskrivelsen av hvordan T. H. Aschehoug og Eilert Sundt rundt midten av forrige århundret brukte vitenskap og statistikk til å få innsikt i og forandre samfunnet.

Innsikten i sosiale sammenhenger, så som fattigdommens sosiale årsaker, bidro til å problematisere samfunnsutviklingen og eventuelt søke å gi den en annen retning. Gjennom den statistiske kunnskap kunne en også få innblikk i hvordan lovgivningen faktisk virket eller ikke virket, og derved gi de styrende et bedre fundert beslutningsgrunnlag.(35)

Slagstad beskriver i fortsettelsen hvordan en utviklingsoptimisme og tro på vitenskapelig rasjonalitet lå bak tanken om anvendelse i politikk og samfunnsstyring.

Den legitimerte en ny måte å tenke om politikk og stat på - en stat som intervenerte aktivt i samfunnslivet med basis i en ny vitenskapelig sakkyndighet, et reformteknokrati som utfordret det tradisjonelle byråkratiet og dets profesjonelle forvaltere.(36)

Det er vanskelig umiddelbart å se noe negativt i det Slagstad her trekker fram. Hans eneste negative bemerkning til det overfor siterte gis i form av en støtte til Eilert Sundt som etter hvert blir reservert overfor at den vitenskapelige paternalismen kan føre til inngrep i folks levemåte og erfaring. Dette er interessant og viktig, men det sier mer om problemer knyttet til reform og forandring generelt enn om noe teknokratisk. De kjennetegn som skulle gjøre det relevant å omtale inngrepene som teknokratiske, mangler i Slagstads framstilling.

Det vage skillet mellom reformpolitikk og teknokrati bidrar til å gi hele framstillingen et underlig ambivalent preg. På tross av at det teknokratiske er så bastant tilstede gjennom 150 års norsk historie i Slagstads framstilling, representeres det bildet som tegnes en meget harmonisk variant av norgeshistorien. Denne kombinasjonen teknokrati og harmoni blir særlig påfallende når vi kommer til arbeiderpartistaten.

For oss som er opptatt av hvordan sosialøkonomene er i stand til å legge premisser for norsk politikk, er Slagstads framstilling av økonomifeltet påfallende. Innføringen av makroøkonomien og nasjonalregnskapssystemet etter andre verdenskrig var særlig viktig når det gjaldt å få satt hensynet til BNP-veksten øverst på den politiske dagsordenen. Erik Brofoss var her den nasjonale strategen for å bruke Slagstads egen betegnelse. Henvisningene til den sosialøkonomiske vitenskapen fungerte fristillende i denne sammen-hengen. Den bidro til å skape det nødvendige handlingsrommet for å sette politikken til side. Det var i denne sammenhengen Brofoss spilte en viktig rolle som strateg. Hans presentasjon av det første nasjonalbudsjettet for Stortinget i 1946 er berømt og meget illustrerende for vitenskapens nye offensiv i politikken. Som innledning til finansdebatten holdt Brofoss en vel to timers lang forelesning der han la fram den nye makroøkonomien for den alminnelige stortingsmann. Stilen har vært beskrevet som meget belærende. Den synes å ha vært effektiv til å formidle at økonomisk politikk nå krevde et nytt vitenskapelig språk, at det var sosialøkonomene som behersket dette språket, og at de på grunnlag av diskusjonen innen faget dvs. i et lukket kollegium, til enhver tid kunne legge fram den beste løsningen som situasjonen krevde.

Slagstad, som i mange sammenhenger finner det teknokratisk i det hele tatt å bruke vitenskap som argument i politikken, er svært lite kritisk til tilfellet Brofoss og dette fordi:

Det teknokratiske motiv bidro ikke hos Brofoss, eller hos sosialøkonomene generelt, til politikkens avideologisering; den nye sosialøkonomiske lære ble ofte kombinert med politisk radikalisme i ulike avskygninger.(37)

Eksempelet Brofoss er illustrerende for hvor mye vekt Slagstad legger på enkeltpersoners tanker og holdninger, og hvor liten vekt han legger på institusjonelle ordninger.

Destabilisering, teknologioptimisme og vitenskapskritikk

På 1950- og 60-tallet synes både entusiaster og kritikere å dele oppfatningen om at sterke systemskapende krefter var i sving. Dette sammen med etterkrigstidens styringsiver synes å ha ligget til grunn for mye av teknokratikritikken på 1970-tallet. Med krisa på midten av 1970-tallet fulgte en ny avmaktsfølelse og mindre tro på muligheten til å styre. Den forrige maktutredningen reflekterer noe av dette. Hovedvekten i flere av arbeidene legges på at politikernes intensjoner ble forkludret på sin vei gjennom byråkratiet, ikke fordi byråkrater var farlige maktutøvere, men fordi kryssende hensyn og manglende koordinering førte til full forvitring. Det var ikke lenger systemets makt, men dets avmakt som var problemet.(38)

På 1980-tallet ble ny teknologi og mer vitenskap lansert som løsning på lav økonomisk vekst og manglende styring. Tanken om at industrisamfunnet var iferd med å bli avløst av et postindustrielt kunnskapsbasert samfunn kom i forgrunnen. Dette var i tråd med Daniel Bells tanker i bestselger The Coming of Post-Industrial Society fra 1973.(39) Det postindustrielle samfunnet som var på vei, ville ifølge Bell være et vitenskapsbasert informasjonssamfunn. De framtidsmuligheter han så i informasjonsteknologien, spilte en sentral rolle i denne sammenhengen. Bell framstiller denne som en intellektuell teknologi som ville komme til å dominere på alle felt i samfunnet.(40)

Informasjonsteknologien symboliserer på en meget effektiv måte forestillingen om at et teoriunivers, en rasjonalitetsform eller endog selve den menneskelige tenkeevnen er innebygget i teknologien. Rundt 1980 ble det i ulike sammenhenger gitt uttrykk for forventninger om utviklingen av datamaskinener med tilnærmede menneskelige intellektuelle funksjoner. Kunstig intelligens kom opp som filosofisk tema, og på det økonomiske området kom de store IT-programmene. Det begynte med at japanerne i 1981 annonserte et storstilt statlig forskningsprogram for å utvikle 5. generasjonen, en datamaskin som langt på vei ville kunne kopiere den menneskelige tale og tanke. Dette uttløste et forskningskappløp i den vestlige verden. I innledningen til en periode som ofte omtales som den nyliberalistiske fasen, ble det overført milliardbeløp fra det offentlige i form av nasjonale IT-programmer. På tross av dette uteble den talende og tenkende datamaskinen.(41)

Historisk sett viser det seg at teknologier som også er informasjons- og kommunikasjonsmedier, lett blir gjenstand for ”visjonære åpenbaringer”, et begrep som i de aller siste dager også er trukket inn i stortingsdebatten om IT-satsingen på Fornebu (Inge Lønning). Introduksjonen av telegraf og telefon, radio og TV har blitt oppfattet som tilsvarende åpenbaringer som IT-revolusjonen på 1980-tallet og internett i dag.

IKT og demokrati(42)

I løpet av 1990-tallet har det, særlig i USA, oppstått en hel litteratur som tar opp internettet ut fra en tese om at det innebærer en mulighet til å revitalisere demokratiet. En forklaring på at det stilles så sterke forhåpninger til internett i USA, henger sammen med at tanken om det direkte demokratiet alltid har stått sterk der. I tillegg hersker en utbredt skepsis til muligheten av å kunne påvirke den tradisjonelle politikken. Internett ble trukket inn i en demokratidebatt som var der på forhånd preget av en den kommunitaristiske kritikken av det liberale representative systemet.

I forbindelse med denne nye politiske interessen for internett ble ”informasjonsteknologi” (IT) erstattet med det nye honnørordet ”informasjons- og kommunikasjonsteknologi” (IKT).

Problematikken ble trukket inn i den amerikanske valgkampen i 1993 på en måte som illustrerer at det å gripe til teknologiske løsninger på politiske problemer har sine begrensninger. I september 1993 kastet president Bill Clinton og visepresident Al Gore seg på informasjonsbølgen. Hensikten var å styrke et demokrati som var truet gjennom politisk apati og lav valgdeltakelse. Satsingen var i utgangspunktet basert på en ovenfra og ned-modell for informasjonsspredning. Etter hvert ble det imidlertid klart at om den nye satsingen skulle framstå som noe annet enn en effektiv spredning av valgkampmateriell, måtte også borgerne få mulighet til å delta i en form for kommunikasjon. Den viktigste implikasjonen besto i at det ble etablert en elektronisk postforbindelse direkte til presidenten (president@whitehouse.com). Hver dag strømmer mengder av e-post til Det hvite hus. En elektronisk versjon av demokratisk deltakelse var etablert.

Denne sammenkoplingen av teknologi og politikk reiser en rekke spørsmål. For det første er det klart at Presidenten personlig sjelden leser slike beskjeder. Flere ledd av assistenter og filtre står imellom. Det er innført teknologiske løsninger for å sile ut ”flaming” (usømmelig opptreden, utskjelling, sjikaner og trussler). Det er også lagt betydelig arbeid i å sortere innkomne beskjeder etter mer politiske kriterier. I tillegg jobbes det på spreng ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) for å utvikle ”intelligente” krypteringsprogrammer som kan dekode innholdet i de innkomne meldingene, for så automatisk å svare eller henvise til regler og paragrafer. I så fall vil man som engasjert borger være interaktiv med en maskin.(43)

Oppfatningen om at internett kan fungere som en ny kritisk offentlighet har altså vært særlig utbredt i USA. Fram til 1992/93 var internett primært et kommunikasjonsforum for en akademisk gruppe. I denne mer eksklusive og akademiske perioden hersket det konsensus blant brukerne om at internett skulle være et medium uten noen form for innblanding eller sensur. Det dannet seg en nærmest mytisk forestilling om at internett var et eksempel på et godt fungerende direkte demokrati der det frie ordet hersket.(44) Reguleringen av uønskede handlinger ble foretatt etter et sett med normer som brukerne selv hadde utviklet, Netiquette. Sanksjoner overfor aktører som brøt denne, ble foretatt ved selvjustis.

Etter 1993 har internett blitt kommersialisert. Spørsmålet i dag er om det er i ferd med primært å bli et medium for salg av varer, tjenester og underholdningsprodukter eller om det vil kunne fungere som et kritisk offentlig rom for store brukergrupper.

I noen sammenhenger er det selve informasjonstilgangen som tillegges avgjørende betydning i demokratiserende retninger. Mot dette kan det rettes flere innvendinger. For det første er det mange som ikke har tilgang på denne informasjonen, for det andre kan det være lett å miste oversikten da informasjonstilgangen er for stor. Den mest avgjørende innvendingen kan imidlertid rettes mot oppfatningen av forholdet mellom informasjon og meningsdannelse. Her trekkes det altfor rette linjer fra at en type informasjon forefinnes til at den resulterer i kunnskap, meninger og handlinger hos brukeren.

Reformpolitikkens bakside

1980-tallet har ikke bare vært kjennetegnet av troen på teknologi og vitenskap. Postmodernismen og poststrukturalismen representerer et oppgjør med de store fortellingene om moderniteten preget av troen på vitenskapen, fornuften og framskrittet. Tema knyttet til orden, disiplin og kontroll kom i fokus. Mens 1970 tallet kjennetegnes av omfattende kritikk rettet mot systemet, ble kritikken på 1980-tallet rettet mot selve systemtanken.

Dagens interesse for fenomener som sosial ingeniørkunst kan knyttes til dette. I løpet av de siste ti årene har fokuset blitt rettet mot velferdsstatsprosjektet. Spørsmålet om dette i hovedsak har dreid seg om manipulerende og kontrollerende sosial ingeniørkunst eller frigjørende reformer reiser naturlig nok stor strid. Det er trekk ved reformpolitikken i ”den nordiske modellens” storhetstid, perioden 1935-70 som har kommet i søkelyset. En mangel på toleranse for svakhet og forskjellighet er trukket fram som et trekk ved perioden. Utsatte grupper som psykriatiske pasienter, seksueller avvikere og minoriteter ble rammet. Tvangssterilisering av spesielle grupper som sigøynere i Norge og lobotomering av psykriatiske pasienter hører til de mer ekstreme eksempler.(45)

I vår sammenheng er det særlig interessant at det var Yvonne Hirdmanns bok som kom i serien til den svenske maktutredningen i 1990, som utløste denne debatten. Hirdmann tar her for seg ekteparet Gunnar og Alva Myrdals mange forslag til reguleringer av ”det lille livet”.(46) Ikke minst fordi boken kom som en del av maktutredningen ble den slått stort opp i pressen. Reportasjene særlig i Dagens Nyheter representerte en grov skandalisering av Myrdalene. De var så tendensiøse i forhold til Hirdmanns syn at hun ble tvunget inn i rollen som ekteparet Myrdals forsvarere.

Maija Runcis forskning om bruk av tvangssterilisering i Sverige i perioden 1935-75 led samme skjebne. Denne ble i 1997 slått stort opp av samme avis og av den samme journalisten Maciej Zaramba, som tidligere hadde tatt for seg ekteparet Myrdal. Overskriften var: Rasren i välfärden. I ingressen kunne man lese: ”År 1946 slog Sverige världsrekord. I inget annat land steriliserades så många ”undermåliga människor”: ”rasblandade”, ensamstående mödrar med många barn, avvikare, ”tattare”. Men i skolböckerna finns inga spår av denna verksomhet.”(47) Forskeren rykket igjen ut til kamp mot de grove forvrengningene og til forsvar for sine kilder. Men oppslagene gikk verden rundt. I USA ble det slått opp som at det hadde vært et krav i Sverige at folk måtte ha lyst hår og blå øyne.

I og med at kritikken av velferdstatens bakside i tid har falt sammen med nyliberalistenes angrep på den samme velferdsstaten, har disse to fenomenene blitt slått i hartkorn. I noen grad har de også et felles tema, kritikken av formynderrollen. At dette temaet har kommet opp på bred front kan henge sammen med at det har skjedd viktige endringer i forhold knyttet til autoritet og status i samfunnet de siste 20 år. Blant annet studier innen profesjons-forskningen av endringer i klientbehandlingen og ledelsesformene i arbeidslivet peker i en slik retning.

Ekspertrollen

Generelt lider debatten omkring teknokrati og sosial ingeniørkunst av mangelen på distinksjoner og for mye generaliseringer. Utfordringen ligger i å studere fagkunnskapens rolle i et komparativt og institusjonelt perspektiv. Hvordan ekspertrollen formes og omformes i en nasjonal kontekst synes å være viktig i denne sammenhengen. Vi vil igjen bevege oss til USA rundt århundreskiftet å se på hvordan utformingen av ekspertrollen generelt var preget av blackboxing. Dette skjer på samme måte som for ingeniørene rundt begrepet ”anvendt vitenskap” og den subsumsjonen av et praktisk-organisatorisk felt i vitenskapen som dette innebar.

Utviklingen av den moderne legerollen har vært særlig viktig i denne sammenhengen. Legenes vellykkede profesjonsbygging i USA fra 1870-tallet var viktig inspirasjonskilde for andre grupper.(48) Legeprofesjonen var den ubestridte ”dronningen blant profesjonene” og viktig premissleverandør for hele tenkningen omkring ”anvendt vitenskap”. Foranledningen var det vitenskapelige gjennombruddet som kom til USA fra Europa med Pasteur og Kochs oppdagelser av virus og bakterier i 1870-årene. Alvorlige sykdommer kunne nå tilbakeføres til spesielle mikro-organismer. Vaksinasjon sammen med bruken av antiseptiske midler og bedre sykehus førte i løpet av de neste 20-30 år til en dramatisk nedgang i dødligheten. Dermed var legenes erobring av samfunnet et faktum. I utgangspunktet hadde de hatt lav status, men på kort tid ble de en profesjon med høy prestisje. Utviklingen tok form av dannelsen av interesseorganisasjoner, krav om avgrensning av yrket og kontroll med tilgangen til dette med akademisk utdanning som inngangsbillett.

På samme måte som for teknologien ble de teoretiske aspektene ved de nye vitenskapelige gjennombruddene tillagt en for stor betydning. Dette på bekostning av de utallige praktiske forordninger som måtte utvikles og der mange yrkesgrupper var involvert. Sentralt i vår sammenheng er at hele dette praksisorienterte feltet ikke tillegges avgjørende egenverdi, men betraktes som noe som følger nærmest som deduksjoner fra den nye vitenskapelige innsikten. Ved å betrakte de praktiske og organisatoriske arrangementene som inkludert i begrepet ”anvendt vitenskap”, ble de vitenskapelige gjennombruddene tillagt et altfor omfattende praktisk potensial parallelt med at praktiske handlinger ble gjort til noe strengt rasjonelt og deduktivt.

Slik den amerikanske utviklingen her er beskrevet, framstår vitenskapeliggjøring av samfunnsområder som et meget ideologisk og strategisk prosjekt der faggrupper tilriver til seg illegitim makt ved å påberope seg tilgang på esoterisk, rasjonell og objektiv kunnskap. Kanskje er det strategiske elementet framhevet for mye i forsøket på å få fram noe av konteksten rundt konstruksjonen av den nye ekspertrollen. Profesjonsforskningen de siste tyve årene har vært opptatt av dette problemet. På 1950-og 60-tallet var denne preget av den generelle utviklingsoptimismen som betraktet profesjoner som rasjonell instans på veien mot et mer moderne, opplyst og rikere samfunn. På 1970-tallet satte det som omtales som ”makttradisjonen”, sitt preg på forskningsfeltet. Denne betraktet profesjoner som maktredskap for å fremme egen karriere. I begge tilfeller var generaliseringsnivået for høyt og troen på at utviklingen følger et bestemt mønster, for sterk. Vi slutter oss til kritikken av ”makttradisjonen” og sympatiserer med den mer historisk/sosiologiske tilnærmingen fra 1980-og 90-tallet der den institusjonelle og komparative analysen står i sentrum.(49) Det legges her vekt på at yrker og profesjoner er avgrenset på forskjellig måte og inngår i forskjellige institusjonelle kontekster i ulike land. Poenget kan illustreres ved å trekke fram noen trekk ved profesjonenes plassering i den amerikanske samfunnsformasjonen.

En svak statsmakt kombinert med et sterkt behov for å løse nye kompliserte problemer i forbindelse med den sterke industrialiseringen og urbaniseringen, åpnet et større rom for teknologiens og vitenskapens samfunnsbetydning i USA enn det som var vanlig i Europa. Det var i denne sammenhengen ”de profesjonelle” framsto som en sentral samfunnsbærende kraft. I USA var ”de profesjonelle” også i langt mindre grad enn i Europa knyttet til det offentlige, de hadde sitt avgjørende virkefelt i det sivile samfunnet. I tråd med dette ble problematikken rundt vitenskap og samfunnsstyring i mindre grad lokalisert til statsapparatet. I stedet ble den framstilt som noe generelt og mer gjennomtrengende på alle nivåer i samfunnet.

”De profesjonelle” var opptatt av å knytte sin spesialkunnskap så tett opp til det raskt ekspanderende universitetssystemet som mulig. En rekke fag som i europeiske land ble undervist ved spesial- og høgskoler som f.eks. ingeniørfag og sosialarbeid, ble i USA inkorporert i universitetssystemet. Bak det hele lå argumentasjonen om at de beste praktiske løsninger kom som resultat av teoretisk vitenskapelig kunnskap. Det var i denne sammenhengen ”anvendt vitenskap” utviklet seg til et nøkkelbegrep som spredte seg fra et fagområde til et annet, fra medisin og ingeniørarbeid til sosialarbeid, journalistikk, arkitektur, ressursforvaltning, organisasjon og politikk. Dette var fagområder som sto helt sentralt i profesjonaliseringen av det amerikanske samfunnet i den progressive reformperioden (1900-1920).

I USA har det siden 1960-tallet vært strid om hva som kjennetegner denne perioden. Fram til da hadde det vært vanlig å framstille den progressive æra som en gjennombruddsperiode for reformer på en rekke områder som utdanning, helsevesen, arbeidsliv og det offentlige, reformer som hadde bidratt til økt velferd for stadig større grupper. På dette punktet skjedde et markert skifte i historieskrivningen på 1960-tallet.(50) Det kom en rekke bøker som framstilte progressivismen som gjennomsyret av tanken om funksjonalitet, effektivitet, orden og kontroll. Vitenskap og ekspertise ble ikke lenger betraktet som del av et framtidsrettet opplysnings- og sivilisasjonsprosjekt, men ble framstilt som del av de nye mellomlagenes kamp for kontroll, orden, status og makt. Historieskrivingen fulgte dermed samme mønster som profesjonsforskningen og vi kan tilsvarende snakke om at en ”makttradisjon” har kommet til å prege framstillingene av reformpolitikken. På begge områder synes vektleggingen av makt og system å ha blitt etterfulgt av en interessen for en mer nyansert og komparativ tilnærming i forskningen om ulike faggruppers rolle i samfunnet.(51)

Vitenskap og politikk

Det har blitt tatt til motmæle mot kritikken av vitenskapens og ekspertisens rolle i amerikansk politikk. The Descent of Icarus fra 1990 er en mye referert bok i denne sammenhengen. Ifølge forfatteren Yaron Ezrahi, som tar for seg reformpolitikken i USA i et langt tidsperspektiv, fungerte sammenkoplingen av vitenskap og politikk godt til midt på 1960-tallet. Da satte forvitringen inn. Etter dette har det vært svært vanskelig å få gjennomført omfattende reformer, og ifølge Ezrahi er den sviktende troen på vitenskapen den viktigste grunnen.(52)

Det er særlig i forbindelse med reformpolitikk vitenskapens rolle har blitt oppfattet som problematisk, men også som en løsning. Vitenskapens krav på objektivitet og nøytralitet har gjort den til en nyttig alliert for politikere som trenger armslag for å få til omfattende samfunnsreformer. Vi har gitt noen eksempler og vil i fortsettelsen gi flere på hva det er ved vitenskapen som gjør at den kan fungere slik. Men spørsmålet kan også snues rundt. Hva er det med politikken som gjør at tilknytningen til vitenskapen blir viktig blant annet for å få til reformer?

Politikken er det feltet der ønsker og krav skal fanges opp, veies mot hverandre, settes inn i større sammenhenger og utmyntes i framtidsrettede handlinger. Demokrati dreier seg om medbestemmelse, om muligheten til å påvirke egne livsbetingelser. For at det skal sies å fungere må mange stemmer bli hørt og det må taes ulike hensyn. Det politiske demokratiet beveger seg dermed i det trege feltet. Rommet for forandring kan føles trangt begrenset av kryssende interesser. Vitenskapen kan gjennom sin løsrivende og distanserte betraktningsmåte fungere som en fristiller fra kontekst og en konstruktør av nye sammenhenger. I dette ligger muligheter til å være kreativ, til å skape noe nytt og kanskje noe bedre, men det ligger også klare fallgruver der en henvisning til vitenskap kan bidra til en ytterliggående følelse av fristilthet overfor medmennesker.

I mange tilfeller kan det imidlertid være en fordel å kunne trekke spørsmål eller problemfelt ut av politikken for å få de belyst i en vitenskapelig sammenheng. I politikkens bruk av vitenskapens fristillende evner ligger imidlertid et stort potensiale for udemokratisk opptreden. En grunn til at vitenskapen skaper et dilemma for demokratisk innstilte er at ekspertløsningen framstilles som ”den riktige løsningen” dvs. den som ikke står til debatt men som bare kan etterprøves i et avgrenset kollegium. Dersom det er slik vi her har påstått at selve kunnskapsforståelsen har vært avgjørende for at ekspertkunnskapen har fått en slik opphøyd posisjonen, kan åpningen av kunnskapsfeltet kanskje gjøre forholdet mellom kunnskap og makt enklere? Dette ville innebære at vår rolle som kunnskapsprodusenter ikke består i å insistere på ”den riktige løsningen” og den privilligerte posisjonen. Det dreier seg snarere om å kunne legge fram viktig og velfundert kunnskap som grunnlag for politisk debatt.

Del II Ekspertkunnskap, makt og vitenskapi miljøfeltet

Introduksjon

Når problemer i samfunn og natur blir kompliserte, ropes det ofte på naturvitenskap såvel som samfunnsvitenskap etter svar. Vitenskapen får tildelt rollen som nøytral observatør og leverandør av løsninger på politisk vanskelige og omstridte problemer. Samtidig er vitenskapelig kunnskap i seg selv en viktig form for makt. Hvordan fungerer den selv som aktør og dynamisk kraft?(53)

Siden 1970-årene har forskning om forskning og forskning på vitenskapens og teknologiens rolle, vokst til omfattende fagfelt hvor spørsmål omkring vitenskapens egen makt har blitt stilt på nytt. Nyvendingene har mange navn og assosieres med poststrukturalisme og feminisme, samt i denne sammenhengen sentrale tverrfaglige forskningsområder som Science, Technology and Society (STS) og det amerikanskdominerte Cultural Studies.(54)

Å oppsummere eller forsøke å lage et minste felles multiplum av hva disse utfordringene består i, er ikke det vi vil, heller starte ut med å si at det i dag ikke lenger er uproblematisk å si at vitenskapelig kunnskap er sann i tradisjonell forstand. I tradisjonen fra Thomas Kuhn har en rekke studier vist hvordan vitenskapelig praksis er grunnleggende kulturell. Fokuset har til dels dreid fra å avsløre sannheten bak representasjonene, til en kritisk strategi for å vise hvordan sannhet produseres i første omgang.(55)

Sentralt innenfor en rekke studier innenfor disse ”skolene” er forståelsen av vitenskap som kultur. Vitenskap er ikke bare noe som avslører og avdekker samfunnet der ute. Den er selv en samfunns(om)formende og materiell praksis. Den bidrar til å forme verdier og virkelighetsforståelser, våre grep om virkeligheten. Den gir grunnlag for politikk. Samtidig er vitenskapen selv et verdiladet landskap.

Innsikten i at vitenskapen ikke representerer noen nøytral virksomhet, er ikke ny. ”Vitenskap er aldri nøytral”, skrev de to ledende forskerne og vitenskapskritikerne innenfor Radical Science Bevegelsen, Hilary og Steven Rose i 1969.(56) Men siden den gangen har fokuset dreid fra kun å påpeke det problematiske i de formålene vitenskapen var satt til å tjene, til mer grunnleggende å problematisere vitenskapelig praksis og innhold, ”Science as usual ” som feminister har formulert det. (57)

Disse forståelsene av vitenskap som kultur, som produktiv og samfunnsformende, har gjort det påtrengende å undersøke hva de ulike vitenskapelige praksisene består i. Hvordan virker de eller vi i samfunnet og hvordan er samfunnet ”her inne”? Hva er det relasjonene mellom vitenskap, makt og politikk består i?

Det norske landskapet: En vitenskapsbasert miljøpolitikk

”Blendende håp har alltid ligget under det bedragersk edruelige postulatet om vitenskapelig rasjonalitet”, påstår den amerikanske biologen, feministen og vitenskapshistorikeren Donna Haraway.(58) Hun anser vitenskapens løfte om ”løsning” som vitenskapens mest sentrale kraft.

En slik påstand kan kanskje også ha relevans for norske forhold, ikke minst hvis vi vender blikket mot miljøfeltet. Dette er kanskje ett av de områdene av politikken hvor teknologi og vitenskap med aller størst letthet blir utpekt som løsning, som svaret, på hvordan vi kan løse både lokale og globale problemer.

Hva kan denne orienteringen mot vitenskapelig kunnskap komme av? For Sveriges del har det vært hevdet at svaret ligger i en tradisjon som går tilbake til 1960-tallet, da det oppsto en miljødiskurs som rommet en ny måte å snakke og skrive om naturen på. Naturen ble til et problem og miljøbegrepet ble introdusert med den vide mening som gjelder i dag.(59) Miljøproblemer ble forstått som defekter i et naturhistorisk eller kulturhistorisk maskineri. De ble noe som kunne identifiseres og oppdages – og dermed noe som kunne defineres til kunnskapsspørsmål. Veien ble kort til en tro på og etterspørsel etter forskning og vitenskapelig kunnskap.

Denne tradisjonen ble forsterket gjennom den såkalte Brundtlandrapporten ”Vår Felles Framtid” fra 1987.(60) For Norges del har den blitt oppsummert på følgende måte: ”Verdenskommisjonens rapport satte fokus på handling basert på kunnskap og holdning. Det politiske systemet understreket kunnskapsbehovet og forskerne var raskt ute med å tilby eksisterende viten og sine forutsetninger for å erverve ny. Dermed oppsto det straks en sterk og samstemt oppfatning om at forskning er en viktig forutsetning for bærekraftig utvikling.”(61) Det var den gangen administrerende direktør for Norges Landbruksvitenskapelige Forskningsråd (NLVF), Svein Sundsbø, som for noen år tilbake oppsummerte situasjonen slik.

Det særegne med hans oppsummering var at han også uttrykte en forsiktig tvil: Hva hadde den økte forskningsinnsatsen, den samstemte oppfatningen om forskningens betydning for en bærekraftig utvikling, ført til av nytt?(62)

En slik offisielt uttrykt tvil eller forsiktig uro på vegne av forskningens rolle, er ikke det mest alminnelige. Tvert imot er miljøfeltet kanskje ett av de områdene som er sterkest preget nettopp av samstemthet, både om at forskning er nødvendig, og om hva forskningen skal bestå i. Ja, i følge de to svenske forskerne Jonas Anselm og Johan Hedrén, som har analysert den svenske miljøforskningen, er dette en tradisjon som går lenger tilbake enn Brundtlandrapporten i tid.

Et kjennetegn ved både miljøsaken og miljøforskningen er at den har framstått som akutt. Forståelsen av akutte miljøproblemer har vært kombinert med en sterk og ivrig ambisjon om handling. I liten grad har man tatt seg tid til å studere de tradisjonene miljøforskningen og politikken springer ut av, og de maktrelasjonene den er en del av.(63) Med utgangspunkt i en forståelse av at vi har med akutte problemer å gjøre, så har kanskje slike spørsmål framstått som vel luksuriøse. Men samtidig også som unødvendige? For noe av det viktigste bidraget miljøforskningen har kunnet bidra med er kanskje troen på at forskningen kan levere, og at miljøproblemene på den måten lar seg løse. (64)

Eksemplenes makt?

Miljøsakens forskningsavhengighet er et fenomen som det i seg selv er all grunn til å studere nærmere. I denne omgangen skal vi i stedet bruke en slik situasjonsbeskrivelse som bakteppe for å kunne gå nærmere inn på sider ved forholdet mellom makt, ekspertkunnskap og vitenskap i miljøfeltet. Vi skal ta utgangspunkt i tre eksempler eller ”saker” for gjennom dem å belyse og vende på ulike sider av dette forholdet.

I stedet for utelukkende å fokusere på hvordan miljøforskning i bred forstand bidrar til å løse miljøproblemene, stiller vi spørsmålet om ikke etablerte forståelser av vitenskapelig kunnskap, og tradisjonelle skillelinjer mellom vitenskap og politikk, kan bidra til at vi forstår miljøproblemer på en begrensende og problematisk måte. Ulike former for vitenskap forstås som del av årsaken til de problemene vi sliter med, heller enn at det går en direkte forbindelse fra en vitenskapelig gjennomlysing av problemene til at problemene løses.

Dette er diskusjoner som i dag står sentralt innenfor de nyere tverrfaglige forskningsfeltene for studier av vitenskap og teknologi: STS og Cultural Studies. I spennet mellom disse tradisjonene stilles i dag spørsmål om makt og tillit i forhold til vitenskap og teknologi i miljøfeltet på nytt.

Ett interessant aspekt ved disse diskusjonene er at fokuset har blitt rettet mot relasjonene mellom vitenskap og politikk. I stedet for å anta at både grensene mellom vitenskap og politikk, grunnforskning og anvendt forskning, er grenser som er gitt på forhånd, har det blitt fokusert på hvordan disse grensene skapes og hele tiden gjenskapes. Hvilke begrensninger, føringer og rammer legger disse skillelinjene for forståelsen av forholdet mellom vitenskap og politikk i miljøfeltet og hva er det eventuelt en kan få øye for eller oppnå dersom disse skillene ikke blir tatt for gitt? Vi skal forsøke å belyse dette gjennom enkelte sider av den norske sur nedbør-forskningen og analysene av denne forskningen i etterkant.

Når man henviser til at det er vitenskapelig kunnskap som skal til for å løse lokale, nasjonale eller globale miljøproblemer, ligger det ofte en stilltiende forutsetning til grunn om at dette er en overgang som fungerer friksjonsfritt. Arbeider innenfor STS-feltet derimot, viser hvordan en slik overføring av kunnskap fra en kontekst til en annen impliserer og krever en mengde ”oversettelsesarbeid”. Å sette søkelyset på dette kan være én måte å gripe forholdet mellom forskning på miljøproblemer og politikken som skal sette ”løsningene” ut i livet på en bedre måte. Det er ikke gitt at forutsetningene for slike kunnskapsoversettelser er til stede. Hva slags kunnskaper, definisjoner og kategorier miljøpolitikken skal bygge på er ikke gitt, og hva som har blitt resultatet i praktisk politikk, kan ha sammenheng med hvilke vitenskapelige miljøer og profesjoner som har lykkes best i sitt oversettelsesarbeid.

Nettopp profesjoner har vært utpekt som oversettere eller formidlere mellom vitenskap og politikk, men da ofte med en forståelse av profesjoner som nøytrale formidlere av vitenskapelig kunnskap og politikkens nøytrale redskap. Hva er det som skjer dersom vi i stedet undersøker profesjonell kunnskap som produktiv makt og for eksempel studerer hvordan deres definisjonsmakt har bidratt til å forme relasjoner mellom natur og samfunn?

I norsk sammenheng har økonomprofesjonen nytt stor grad av tillit. Ikke minst gjennom dens institusjonelle kopling til finansdepartementet, har økonomprofesjonen fått innpass og definisjonsmakt i miljøfeltet. Nedenfor skal vi derfor gå inn på elementer ved økonomenes rolle i miljøfeltet, som vår ”sak” nummer to.

Når spørsmålet om vitenskapelig kunnskap blir brakt opp, er det ofte som en etterlysning etter sikker kunnskap. Politikken etterlyser klare svar for å kunne handle, - eller la det være. Politikkens ønske om å bruke vitenskap som fundament for politiske formål bygger da også på en forståelse av at det fullt og helt er mulig å skille de to. Nyere studier av vitenskap og teknologi ønsker imidlertid å vise at disse sfærene, politikk og vitenskap, produserer hverandre gjensidig. Vitenskapen formes av politikken og sosiale miljøer gjennom å svare på de forventningene man tolker politiske miljøer til å ha. Samtidig formes politikken gjennom å skyve vitenskapen foran seg i forventningen om at vitenskapen en gang i framtiden vil kunne gi sikre svar. Kanskje dreier det seg verken om ensidig å studere vitenskap som en enveistrafikk fra laboratoriet eller enkeltforskeres hoder over i sin anvendelse i politikken, eller omvendt: at vitenskap formes gjennom påtrykk utenifra, fra kultur og politikk. Gjennom debatten om drivhuseffekten og spørsmålet om å gi rom for en ekspertkunnskap som ikke baserer sin autoritet på skråsikker kunnskap, vil vi nærme oss disse spørsmålene. Denne diskusjonen går inn som eksempel nummer tre.

Det vi ønsker å få fram gjennom disse sakene er hvordan kunnskapsmakt i miljøfeltet på ulike måter gjennom sine kategorier, definisjoner og selvforståelser, griper inn i og former kultur, samfunn og natur. Vi ønsker å fokusere på politikk i vitenskap, og da politikk på flere nivåer, og ikke i den forstand at vitenskap kan reduseres til det sosiale i form av maktkamp. En slik reduksjonisme av vitenskap til ”sine interesser” er ikke det vi er ute etter. I stedet har vi ønsket å lete opp og sette fokus på noen litt mer komplekse forbindelseslinjer. Å drive vitenskap kan ses som forandringsarbeid, som et arbeid som gjør (en) forskjell.(65) Nettopp derfor er det viktig å studere hvilke forskjeller og forminger, hva vitenskapens rolle i miljøfeltet har bestått, og kanskje fortsatt består, i.

Sur nedbør-saken – grunnforskning og grunnholdning

I en rekke land har forskningen og debatten om sur nedbør stått sentralt gjennom 1970, 80- og 90-årene. I boka The politics of Environmental Discourse har Maarten A. Hajer skrevet om samspillet mellom vitenskap og politikk i sur-nedbør spørsmålet i Storbritannia og Nederland.(66) Her har han studert hvordan debatten og forskningen rundt sur nedbør artet seg ulikt i disse to landene.

Også i Norge ble det satt i gang omfattende forskning på sur nedbør, og til dels langt tidligere enn i mange andre land. Faresignalene hadde man sett tidlig i form av omfattende fiskedød. Etterhvert kom også indikasjoner på at skogen ville rammes hardt. I 1972 ble det påbegynt et forskningsprosjekt med tittelen ”Sur nedbørs virkning på skog og fisk” (SNSF). Prosjektet gikk i to faser og varte helt fram til 1980. Samme året som dette forskningsprosjektet startet opp, i 1972, fikk Norge et eget miljøverndepartement. Dette departementet har fått tilskrevet en svært sentral posisjon i den norske sur-nedbør-historien. Det gjelder ikke minst departementets leder fra 1974, miljø-vernminister og senere statsminister Gro Harlem Brundtland. (67)

Men den norske historien om sur nedbør-forskningen byr ikke bare på andre konstellasjoner og utviklingsforløp enn dem Hajer skisserer for Nederland og Storbritannia sin del. I nyere norsk miljøhistorie har debatten om sur nedbør-forskningen, eller Rosenquist-saken, som den har blitt kalt etter en av de mest markante aktørene i saken, blitt en merkesak i den forstand at den tas til inntekt for klassiske ståsteder i den vitenskapsteoretiske debatten: Fordelen av grunnforskning kontra anvendt forskning, eller mer polemisk uttrykt, fri kontra politisk styrt vitenskap. I tråd med en slik posisjon har saken blitt oppsummert på følgende måte:

”Rosenquistsaken er interessant fordi den viser hva som skjer når forskning skal være politisk styrt og den viser hvordan politikere godt hjulpet av et depressivt mediaorkester kan skape seg en status som miljøvennlig uten å forholde seg seriøst til de mange vitenskapelige problemstillinger.” (68)

Bakgrunnen for denne polemiske oppsummeringen er at den norske sur nedbør-forskningen, som ble organisert gjennom et stort anvendt forskningsprosjekt finansiert av forskningsrådene og miljøverndepartementet, ble utsatt for sterk kritikk av en forsker som ikke var tilknyttet dette forskningsprosjektet, men grunnforskningsmiljøet ved universitetet, Ivan Rosenquist. Han hevdet at den påståtte fiskedøden ikke hadde noe med sur nedbør å gjøre, og hans rapport om dette skapte interesse og store oppslag i mediene. Det skjedde ikke minst fordi miljøverndepartementet hadde sterke interesser i forskningsresultatene. De ønsket å bruke dem som underlag i internasjonale forhandlinger om å begrense utslipp som førte til sur nedbør, og ikke minst overbevise Storbritannia om at sur nedbør fenomenet var reelt og ødeleggende. Med rapporten fra Rosenquist ble det stilt spørsmål ved norske myndigheters troverdighet i disse spørsmålene.

Både den gangen og senere, i evalueringen av forskningsprosjektet, har Rosenquistsaken blitt forstått med utgangspunkt i det klassiske skillet mellom vitenskap og politikk. Kritikken har gått på at prosjektet i for stor grad ble styrt av utenforliggende interesser. De kritiske innvendingene mot prosjektet har tatt til inntekt for økt satsing på grunnforskning framfor anvendt forskning. Tanken har vært at det er på denne måten man i størst mulig grad kan sikre at ikke presset fra samfunnet utenfra blir for tungt.(69) I de evalueringene som er gjort av prosjektet går det da også fram hvordan en rekke såkalt utenomvitenskapelige forhold spilte inn i utviklingen av forskningsprosjektet.

Den omfattende analysen av den norske sur nedbør-forskningen kan i utgangspunktet sammenlignes med vitenskapsstudier som har blitt gjort innenfor STS-feltet. Den viser hvordan forskernes verdier, organisatoriske løsninger, forskerressurser, personkonstellasjoner og politiske strømninger, virker inn på og bidrar til å forme forskningen.

Men mens en rekke vitenskapsstudier har oppløst skillene mellom grunnforskning og anvendt forskning og fulgt verdier, personkonstellasjoner og overtalelsespraksiser inn i laboratoriene og grunnforskningens innerste, til det som har vært sett som ”the culture of no cultures”, opprettholdes dette skillet i analysen av den norske sur nedbør-forskningen.(70) Den kritiske analysen blir i stor grad forbeholdt rommet for anvendt vitenskap, mens grunnforskningen unndras det samme kritiske blikket. Sur nedbør-forskningen analyseres som et atypisk tilfelle hvor forskningen ikke foregikk som den burde, og skulle, som en gradvis avdekking av omfanget av sur nedbør-problemet. I stedet blir den stående som et uheldig tilfelle av politikk i forskningen.

Er det ikke bare på denne måten at fenomenet Rosenquist kan få så stor betydning i debatten? For mens miljøverndepartementet hadde interesser i forskningsresultatene, var det motsatte tilfelle med Rosenquist. Han var lokalisert til grunnforskningen, den frie forskningen ved universitetet. Mens andre sentrale aktører kan avskrives eller sterkt kritiseres som interessedrevet, kan Rosenquist sies å ha vært drevet av rene sannhetsinteresser. Som sådan kunne han oppfylle bildet av den klassiske frie forsker.

På denne måten blir grensene mellom vitenskap og politikk ikke bare utgangspunktet, men også sluttpunktet for debatten. Verken vitenskapelige eller politiske arbeidsmåter blir på noe tidspunkt brakt opp til debatt. Spørsmålet blir aldri på hvilke måter vitenskapen rammer inn miljøproblemer eller politikken, men bare hvordan politikken kan sorteres ut i fra vitenskapen. Dersom man kan påvise at det har gått politikk i vitenskapen, er det kritiske arbeidet gjort.

Å redusere vitenskap til de interesser man kan lokalisere ”bak” har tradisjon og har fortsatt en sterkt kritisk misjon i debatten om forholdet mellom vitenskap og politikk. Holdningen som har ligget til grunn er at det både er mulig og ønskelig å sortere ut politikken fra vitenskapen, at det finnes rom som kan sikre en ren vitenskapelig kunnskapsproduksjon, som i sin tur kan gi et sikkert fundament for politikk. Grunnforskningen, eller fri forskning, har tradisjonelt vært svaret på hvordan man best kan få dette til. (71)

Men dersom man i utgangspunktet lar skillet mellom anvendt forskning og grunnforskning ligge, så ser en at studiene av den norske sur nedbør-forskningen i seg selv gir rom for å se saken mer flertydig. Også Rosenquists utspill kan ses i sammenheng med hans grunnholdning eller interesser i saken. Han var selv ute etter, og ble brukt av andre, for å støtte grunnforskningens sak i forskningsfeltet.(72)Å påpeke svakheter og dårlig forskning i den anvendte delen av forskningen, kunne derfor tjene deres sak. I tillegg kom at Rosenquist på ingen måte så seg selv som miljøverner. Hans grunnholdning var tvert imot at det fantes alternative naturressurser for menneskets behov, og at økosystemene stadig hadde undergått store forandringer og derfor neppe sto overfor noe dramatisk sammenbrudd.(73) Også innenfor en slik ramme passer hans innspill om at fiskedøden ikke skyldtes sur nedbør, men tvert i mot omlegginger i jordbruket som ikke hadde noe med forurensninger å gjøre, godt inn.

På denne måten kan også grunnforskningen åpnes opp for den samme kritiske analysen som den anvendte forskningen. Også her sitter interesser i form av personlige motivasjoner, historier, institusjonelle kulturer og tradisjoner. Det deler av STS-forskningen de siste årene har bidratt med, er å åpne opp disse rommene for slike kritiske analyser. Ambisjonen har vært å vise hvordan slike elementer spiller inn, uavhengig av om det dreier seg om grunnforskning eller anvendt forskning. Ja, tyngden har kanskje først og fremst vært lagt inn mot å vise hvordan slike elementer spiller inn i forskningens ”innerste” rom.

Nå er ikke poenget her å veie Rosenquists interesser opp i mot miljøverndepartementets eller de anvendte forskernes interesser. I stedet er fokuset på Rosenquist og hans grunnholdning et spedt forsøk på å problematisere forståelsen av verdifrie forskningsrom. I stedet for ensidig å fokusere på overtrampene eller overslagene fra politikken inn i vitenskapen, kan det kanskje være fruktbart å studere hvordan ulike verdier finnes og kultiveres på ulike vis i forskningsrom. Med det som utgangspunkt skal vi gjøre et forsøk på et nytt blikk på kritikken av hvordan sur nedbør-forskningen ble politisk styrt gjennom det anvendte forskningsprosjektet. Denne styringen gikk blant annet på påtrykk i forhold til hva det burde eller, ikke burde, forskes på.

I diskusjonene om hvordan det anvendte forskningsprosjektet skulle legges opp og organiseres, spilte økonomiske overlegninger en viss rolle. Det sto klart for de fleste at det å redusere utslippene av forurensninger som førte til sur nedbør ville bli kostnadskrevende. I denne sammenheng kom spørsmålet om å satse på mottiltak opp, framfor bare å forske på skadevirkninger.(74) I utgangspunktet ville en kanskje tenke seg at det var den viktigste oppdrags-giveren og myndighetssiden som ville stå bak dette forslaget. Men det var det ikke. I stedet var det enkelte av forskerne selv, samt representanter fra forskningsrådene som tok til orde for dette. Det ble argumentert for at det å rense utslippene ville bli svært dyrt, framfor å tilpasse seg situasjonen ved for eksempel å kalke sure vann. Andre mottiltak eller tilpasningstiltak som kom på bordet, var forslaget om å plante om fra barskog til løvskog og å utvikle mer motstandsdyktig fisk gjennom genetisk utvikling. Miljøvern-departementet på sin side, var lite interessert i denne typen forskning. (75)

Det er altså ikke så enkelt å sette opp på forhånd hvem som til enhver tid representerer hvilke interesser og hensyn. Når forskersamfunnene selv er dem som argumenterer for de kostnadseffektive løsningene og politikken krever ”sannheten på bordet”, blir tilvante forestillinger snudd på hodet. I tilfellet av sur nedbør ser skillelinjene ut til å gå mer på kryss og tvers enn man med utgangspunkt i et på forhånd bestemt og formelt skille mellom vitenskap og politikk kanskje vil ha blikk for. Rosenquist, forskningsrådene, miljøverndepartementet og resten av forskerne i det anvendte forsknings-prosjektet: Kanskje er det ingen fruktbar strategi å avgjøre på forhånd hvem som representerer politikk og verdier og hvem som går fri? Kanskje er det i større grad fruktbart å undersøke på hvilken måte ulike institusjonelle kulturer, tradisjoner og historiske situasjoner, skaper grunnlag for ulike organiseringer av forskning og resultater?(76)

Er det ikke bare med utgangspunkt i et formelt og på forhånd oppsatt skille mellom vitenskap og politikk at det med nødvendighet blir uheldig at miljøverndepartementet engasjerte seg og at diskusjonen kan avsluttes der? Dersom en oppløser dette skillet åpner en kanskje i større grad for å diskutere det innholdsmessige i relasjonene, hvilke verdier, interesser og syn som gjorde seg gjeldende i dette konkrete tilfellet. Kanskje kan forskningen i dette tilfellet også ses som et heldig resultat av kommunikasjon og samproduksjon mellom vitenskap og politikk? Om man kan konkludere på den måten i dette tilfellet, betyr ikke at slik vil det med nødvendighet være. Andre saker, grunnholdninger, institusjonelle kulturer og historiske situasjoner vil gi andre konstellasjoner og samproduksjoner. Debatten om den norske CO2-forskningen viser for eksempel at her har vitenskapen og politikken innrammet hverandre på andre måter. (77) At også sur nedbør-forskningen kan inngå i andre konstellasjoner og relasjoner til samfunnet omkring, vitner forskningen omkring sur nedbør i andre europeiske land om.(78)

Poenget med å løse på skillene mellom vitenskap og politikk kan ikke være å redusere forskningen til politikk, men å øke bevisstheten og ansvarligheten, refleksjonen, omkring det politiske og verdimessige i all kunnskaps-produksjon. Dette i stedet for en holdning der ens posisjon i utgangspunktet fristiller en fra den formen for selvrefleksjon. En gjennomgang av den norske sur nedbør-forskningen slik vi har gjort her, er også et forsøk på å vise hvordan våre kategoriseringer, definisjoner og innramminger av forsknings-objekter er produktive for hvordan vi forstår denne delen av norsk miljøhistorie.

Økonomprofesjonens rolle i miljøfeltet

Den som har makt over betydninger, tolkninger og klassifikasjoner, har også makt over måten verden framtrer på, eller hvordan verden ”er”. Det vil derfor være en stadig kamp om hvem som skal få slippe til med sine tolkninger og beskrivelser, og hvilke tolkninger og beskrivelser som skal få etablere seg som allment aksepterte og naturlige. Denne definisjonsmakten er ikke noe stivnet, alltid allerede bestemt og fastlåst. Definisjonsmakt er alltid en dialog, en relasjon, hvor det hele tiden er snakk om forhandlinger, strategier og taktikker.(79) Men makten til å definere kan sementeres i institusjoner og teknologier.

I den norske departementsstrukturen ligger det definisjonsmakt til finans-departementet og til departementsøkonomenes teknologi, det økonomiske planleggingsapparatet. Dette økonomiske feltet har hatt tiltreknings- og påvirkningskraft på miljøverndepartementet og miljø-politikken. Inn mot dette feltet har miljøverndepartementet rettet inn sine strategier. Samtidig har det blitt fanget, i hvert fall formet, i økonomenes terminologi.(80)

Hva vil denne terminologien si? Når vanskelige spørsmål skal besvares, for eksempel hvordan miljøproblemer skal reguleres og kanskje løses, vender ulike profesjoner seg naturlig nok til sine respektive fag eller vitenskaper for å finne svar. Det er nettopp et kjennetegn på et felt med stor grad av selvstendighet at det vil forsøke å oversette diskurser, kategoriseringer og problemer til sitt eget. Problemene vil fortolkes og konstrueres inn i feltets egen forståelsesramme. På en slik måte har økonomer forsøkt å oversette miljøproblemet inn i sin. Miljøproblemet har blitt definert som et økonomisk problem, og blikket har blitt rettet mot markedet. Det er her, i markedet, man har lett etter ”feilen” som har gjort at miljøproblemer oppstår. Det er samtidig her man har villet forsøke å bøte på problemet, gjennom et system av miljøavgifter. Forståelsen av miljøvernet som et økonomisk problem har på denne måten produsert forståelser av at problemene må løses gjennom økonomiske virkemidler. Samtidig har forståelsen av at vi har med et ellers vel fungerende marked å gjøre, bidratt til at reguleringen av miljøproblemene i stor grad blir sett som et styringsproblem. Ambisjonen har vært å finne redskaper som kan få dette ellers velfungerende apparatet til å fungere bedre.

Allerede disse betraktningene kan si noe om hvordan økonomenes innspill til miljøpolitikken ikke bare er redskaper til å løse problemer, men at de samtidig er formende for forståelser av hva miljøsaken handler om. De svenske miljøforskerne Jonas Anselm og Johan Hedrén har også påpekt hvordan orienteringen mot tekniske og økonomiske løsninger bidrar til å underbygge en tro på at miljøproblemene kan løses ”innomparadigmatisk”, det vil si uten at grunnleggende strukturer angående våre relasjoner natur – kultur behøver endres.(81)

Men kun å framheve og understreke dette ”tekniske” aspektet ved økonomprofesjonens rolle i miljøfeltet, ville være å underspille en masse betydning. Kulturhistorikeren Nina Witozech har i sin bok om norske naturmytologier vist fram norske tradisjoner for å tenke om natur.(82) Hun argumenterer for at det finnes en særegen norsk pragmatisk, nytteorientert, distriktsbasert og nærmest anti-intellektuell – i hvert fall antielitistisk tilnærming til natur. Naturen framstår her som en integrert del av kulturen. Tradisjonen er av svært bondsk natur, og har gitt lite rom for det som skjer i byene, på universitetene, i praksiser hos de intellektuelle eller universitetsbaserte og byråkratitilknyttede profesjonene.

For det finnes andre bærere av naturmytologi - de som håndterer naturen i departementene og spesifikt en av de tyngst etablerte profesjonene i finansdepartementet, nemlig økonomene. Et generelt trekk ved departe-mentenes håndtering av natur har vært å forstå naturen som ressurser. Men det har det vært strid om naturressursene, hvordan de skal forstås og hvordan de skal reguleres. Skal de fysiske ressursene være overordnet de økonomiske? Her sto i flere år en fysisk planleggingstradisjon i miljøverndepartementet i konflikt med økonomenes tradisjoner i finansdepartementet. På denne måten har det vært strid om hvem sitt kunnskapsgrunnlag, hvilke teoretiske ressurser, som skal prege miljøfeltet.

Et uttrykk som er beslektet med ressurser er kapital. Begrepet symbolsk kapital er et nøkkelbegrep hos den franske sosiologen Bourdieu, som bruker begrepet for å fange inn det som tilskrives verdi av andre, det som nyter tillit. Det er derfor et relasjonelt begrep. For at noe skal kunne fungere som kapital, må kapitalen erkjennes av andre, det må være et marked for den.

At finansdepartementet har spilt en vesentlig rolle i miljøpolitikken må ses i sammenheng med at departementet forvalter den mest banale form for kapital, nemlig penger. For at miljøverndepartementet skal kunne drive en aktiv miljøpolitikk, er departementet avhengig av tilgang på kapital eller økonomiske ressurser, fra finansdepartementet.

Men i tillegg har finansdepartementet tilgang på en mer symbolsk form for kapital, nærmere bestemt sosialøkonomisk ekspertise. Det er en form for ekspertise som i etterkrigstiden har blitt tilkjent stor grad av anerkjennelse og tillit. Det økonomiske feltet har hatt tiltreknings- og påvirkningskraft på miljøverndepartementet og miljøpolitikken. Det har igjen sammenheng med den institusjonelle makt og plassering finansdepartementet har og har hatt.

På mange måter har det økonomiske feltet fungert som et magnetfelt på miljøverndepartementet. Ikke i den betydningen at miljøpolitikken passivt har underordnet seg den økonomiske politikken eller den sosialøkonomiske ekspertisen. Men miljøverndepartementets framlegg til miljøpolitikk har hele tiden vært preget av ulike strategier i forhold til finansdepartementet og økonomene.Gjennom store deler av 1970-tallet tok dette form av en utfordring til finansdepartementets status som overdepartement. Departementet ønsket en ressurspolitikk hvor mengden, fordelingen og bruken av de fysiske ressursene skulle spille en vesentlig rolle. For å få dette til ønsket miljøverndepartementet både en samordning og en sammenligning med økonomisk planlegging.

Siden kom miljøverndepartementet til å forsøke og legitimere miljøpolitikken med økonomiske argumenter. Mens den første strategien utfordret den dominerende økonomiske diskursen, plasserte den neste seg innenfor den. Et interessant forsøk på en slik situasjon er forurensningsmeldingen, som kom i 1985.(83) Her forsøkte miljøverndepartementet i større grad enn tidligere å møte finansdepartementet på hjemmebane. Det ble gjort under henvisning til at miljøvern kunne være økonomisk lønnsomt. For å begrunne dette tok departementet i bruk undersøkelser om betalingsvillighet som viste at folk flest satte en høy pris på naturen. Forsøket gikk altså ut på å bevege seg over på økonomenes og finansdepartementets banehalvdel og argumentere innenfor et kost-nytte-skjema der konklusjonen kom ut til miljøvernets fordel. Dette skjedde i en situasjon da miljøsaken ikke lenger sto fremst i køen når pengene skulle fordeles. Fra at finansdepartementet tidligere hadde ment det var sløsing med ressursene å ikke avgiftsbelegge forurensende industri, mente departementet nå at satsingen på miljøvern var en av årsakene til de økonomiske problemene. I denne situasjonen forsøkte altså miljøverndepartementet å argumentere gjennom tall. Men uten at dette førte fram.

Med tall kan man skape nye ting, eller i hvert fall omforme gamle. Men for å få det til trengs tillit, nettverk og allierte.(84) Historikeren Theodore Porter, som har studert framveksten og bruken av kost-nytte-analyser i fransk 1800-talls sammenheng skriver at: Tallene ikke var mektige i seg selv, de hadde liten betydning når de ble brukt av ”utenforstående”. De kunne bare gi et beskjedent tillegg til institusjonell makt.(85) En slik konklusjon kan kanskje overføres til norske forhold på 1970- og 80-tallet.

Hvis det er riktig, har finansdepartementet vært en bremse for miljøpolitikken i dobbel forstand. Først ved å forsøke og forhindre en rekke av de miljøtiltakene miljøverndepartementet har gått inn for. Dernest ved å mene at miljøpolitikken burde utformes på deres premisser, i betydningen inngå i resonnementer om samfunnsøkonomisk lønnsomhet eller effektivitet, men uten å støtte departementet når disse premissene var lagt.

En effektiv utnyttelse av ressursene gjennom et krav til samfunnsøkonomisk lønnsomhet, er et begrep som til en hver tid har kunnet fylles med ulikt innhold. Selv om også miljøverndepartementet tok til å argumentere ut i fra økonomenes krav om en effektiv utnyttelse av ressursene, skilte de to departementene lag i synet på hvordan en samfunnsmessig effektiv eller lønnsom utnyttelse av ressursene skulle forstås. Mens miljøverndepartementet forsøkte å ta argumentet til inntekt for vern, tok finansdepartementet etter hvert sitt eget krav om en effektiv ressursutnyttelse til inntekt for å sikre vekst gjennom gode rammebetingelser for økt produksjon. Behovet for en mer effektiv ressursutnyttelse ble ensbetydende med bedre vekstevne i norsk næringsliv. I en slik forstand kan en si at institusjonene representerte ulike verdier og formål som ble avgjørende for hvordan den profesjonelle kunnskapen ble anvendt. Forståelsen av knappe ressurser kunne dermed fortolkes på ulikt vis og knyttes til ulike politiske og samfunnsmessige verdier.

Gjennom den kapitalen man forvalter som profesjon får man en retning for tanken som også innbefatter verdier, og som igjen produserer verdier og effekter: materialisert politikk. På den måten kan en si at økonomene har hatt en kapital som har gjort at de har kunnet møte press – eller politiske og faglige miljøspørsmål på en bestemt måte. En slik form for kapital vil endres over tid og påvirkes av sine omgivelser. Men gjennom 1970-årene og over i 1980-årene var det markedet og samfunnsmessig effektiv bruk av ressursene som representerte slike retninger for tanken.

Økonomenes engasjement i miljøpolitikken har i stor grad gått ut på å forsøke og oversette samfunnsmessige verdier til markedsverdier. Men en slik ambisjon har ikke klart å innfri forventningen om at det finnes et fagøkonomisk riktig eller politisk nøytralt svar på reguleringen av miljø-problemene. I stedet har konflikter vedvart, til tross for sin nye språkdrakt.

Samtidig har denne språkdrakten vært knyttet til en måte å tenke på. Verdi kan måles i pris og naturressursene kan få betydning i den grad det kan begrunnes økonomisk.

Selv om ikke alle til en hver tid har like mye makt og mulighet til å sette sine forståelser igjennom, er det ikke gitt hva slags kunnskap miljøpolitikken skal bygge på. Fortolkningsfleksibiliteten, forståelsen av at et kunnskapsfelt er samfunnsskapt og selv er samfunnsformende, kan kanskje gjøre at spørsmål om forholdet mellom ekspertkunnskap, makt og vitenskap kan stilles på nye og åpnere måter.

Samproduksjon av vitenskap og politikk – rom for tvil?

Som vi var inne på innledningvis, så er den politiske tiltroen til at vitenskapen skal gi sikre svar, og vitenskapssamfunnenes forsikringer om at dette er noe man vil kunne innfri, i seg selv en avgjørende side ved samproduksjonen av politikk og vitenskap. Samtidig blir det hevdet at ambisjonen om at miljøforskningen skal levere svar, også har gitt særegne forståelser av hva miljøproblemer handler om. De har i stor grad framstått som faktaspørsmål, som spørsmål om utslippsgrenser, fysiske skadevirkninger, langsiktige konsekvenser, ja, alt som kan komme inn under vitenskapelige fakta. En slik forståelsesmåte har en tendens til å sette premissene og rammene for debatten. I tråd med dette kan forholdet mellom vitenskap og politikk begrenses til et spørsmål om evnen til å produsere og formidle korrekt vitenskapelig kunnskap.

Dette er en form for innramming av miljøproblemene som både viten-skapelige, politiske og sosiale miljøer tar del i. Det avgjørende for utfallet av en miljøsak blir hvem som kan komme opp med tyngst vitenskapelig belegg til inntekt for ”sin” sak. En rekke institusjoner ser seg tjent med en slik forståelsesmåte. Vitenskapen opprettholder sin autoritet og legitimitet. Politiske miljøer kan vise tilbake til vitenskapen som grunn for sine handlemåter, og i klimasaken, som i en rekke andre miljøsaker, kan miljøbevegelsen henvise til vitenskapelig kunnskap for å styrke sin marginale posisjon. (86)

I motsetning til en slik innfallsvinkel har det blitt hevdet at dersom usikkerheter og dypere forpliktelser aldri får noen plass, eller kanskje tvert i mot blir avskrevet som illegitime, kan vitenskapelig kunnskap begrense og forhindre vår kollektive forståelse av hva miljøsaken dreier seg om. Dermed er problemstillingen snudd på hodet. I stedet for utelukkende å fokusere på hvordan miljøforskning i bred forstand kan bidra til å løse miljøproblemene, stilles spørsmålet om ikke vitenskapelig kunnskap kan bidra til at vi forstår miljøproblemer på en begrensende og problematisk måte. Spørsmålet om vitenskapens rolle i forhold til politikken blir ikke bare et spørsmål om å sikre ”korrekt vitenskapelig kunnskap”, men om vitenskap gjennom sin innramming av problemene begrenser og kanskje misforstår hva miljøsaken handler om.(87)

Brian Wynne, som blant annet har studert vitenskapens rolle i tilknytning til klimadebatten og kampen mot etableringen av gjenvinningsanlegget for atomavfall, Windscale, har grepet fatt i dette poenget. Han tar til orde for at motstanden mot Windscale ikke forstås på riktig måte om vi bare fokuserer på deres uttalte frykt for at ”tålegrensene” for utslipp av radioaktivitet skulle overskrides osv. (88) For en stor del var deres motstand også grunnet i manglende tillit - til vitenskapelige, kommersielle og politiske institusjoner. Miljøvernerne hadde ikke tillit til at disse institiusjonene ville håndtere informasjon, sikkerhet, ja hele komplekset av usikkerheter rundt et gjenvinningsanlegg for kjernekraft, på en god måte. Men selv så de ikke dette som legitime argumenter og brukte dem ikke selv i den offentlige debatten.

Wynne argumenterer på sin side for at dype forpliktelser og spørsmål om tillit ikke er illegitime komponenter i en politisk debatt. I stedet er det spørsmål som må tas på alvor dersom vitenskap og politikk skal kunne inngå i bedre relasjoner. Miljøvernere burde bringe dette tillitsspørsmålet som et selvstendig argument for sin motstand, åpent til torgs. Men utfordringen gjelder ikke bare miljøvernere. Den gjelder ikke minst for dem som blir ansett å stå på den andre ”siden”, vitenskapen. Kanskje er ikke problemet slik det så ofte blir forstått fra vitenskapens side at legfolk i liten grad forstår vitenskap, men at vitenskapen forstår lekfolks kunnskaper på begrensende måter?

Med dette utgangspunktet har en forsøkt å vende på forskningstradisjonen som har gått ut på å forstå lekfolks forståelser av vitenskap. (Public Understanding of Science). I hvilken grad forstår, eller kanskje heller misforstår ”vanlige folk” vitenskap? Litt firkantet sagt, så har dette vært det tradisjonelle utgangspunktet for denne forskningstradisjonen. Svarene man har fått har i stor grad vært nedslående. Det har vist seg at ”vanlige folk” i urovekkende liten grad forstår grunnleggende sammenhenger i naturen og heller ikke forstår de metodene som ligger til grunn for å komme fram til vitenskapens konklusjoner. Den underliggende vitenskapsforståelsen for disse studiene har imidlertid vært at vitenskapen representerer en viktig kraft i menneskets utvikling og at den tilbyr et unikt, verdifritt og nøytralt utkikkspunkt til verden utenfor.(89)

På 1980-tallet skjedde det en nyblomstring innenfor denne kunnskapstradisjonen, noe som har blitt forstått som uttrykk for viten-skapelige institusjoners forsøk på å gjenvinne sosial posisjon og status i møte med samfunnets kritikk av vitenskap.(90) I stedet for utelukkende å problematisere ”publikum” har blant andre Brian Wynne ønsket å undersøke både ekspertenes og de vitenskapelige institusjonenes handlemåter og ulike publikum, og å se dem i relasjon til hverandre.

Dette har han blant annet gjort gjennom sine studier av relasjonen mellom vitenskapelige miljøer og sauebønder i en region i Nord-England i tilknytning til spredningen av radioaktivt nedfall i forbindelse med atomkraftulykken ved Tsjernobyl i 1986.

I mange år hadde sauebøndende levd i taus aksept med gjenvinningsanlegget for atomavfall, Windscale, i nabolaget. Hvordan kunne den situasjonen oppstå at sauebøndene ”plutselig” mister tilliten til forskernes konklusjoner om at Tsjernobylulykken ikke representerer noen fare? Hvorfor svikter kommunika-sjonen mellom sauebøndene og forskerne etter Tsjernobyulykken. Hvorfor klarer de ikke å etablere en tillitsfull relasjon, når tilliten har vært til stede før?

I sine forsøk på å forstå dette forsøker ikke Wynne å etablere fastlagte sider og interesser. I stedet er han ute etter ambivalensene, de ustabile forbindelsene. I situasjonen som oppsto etter Tsjernobyl, var det som om bøndene med ett fant et utløp for frykt og mistenksomhet som de også hadde opplevd før, men som de ikke hadde følt seg i stand til å gi noen stemme til, skriver Wynne. (91) I hans fortolkning var det altså ikke noe plutselig nytt som inntraff, men at det som skjedde var tilstrekkelig til at noe som hadde ligget ”under” kom til overflaten - som en endret holdning.

Han gjør dette til et generelt poeng i forhold til lekfolks holdninger til vitenskapelig kunnskap: Dersom vi antar at det vi så ofte observerer som mangel på motstand mot eksperters forsikringer, er det samme som at folk flest aksepterer dem, vil et øyensynlig plutselig omslag til opposisjon og motstand virke ustadig, irrasjonelt og ukontrollerbart følelsesladd. Dersom man i stedet hadde anerkjent den tause fremmedheten og ambivalensen som ofte ligger rett oppunder de holdningene som kommer helt opp til overflaten, kunne man kanskje se at det som tilsynelatende kunne virke som en plutselig holdningsendring, ikke i det hele tatt dreide seg om det. Kanskje var det heller bare snakk om en ganske liten forskyvning i den komplekse sammensetningen av de komponentene som utgjør folks sosiale identitet?(92)

På denne måten blir tillit forstått som noe relasjonelt, alltid åpent , ustabilt og omskiftelig som inngår i et komplekst nett av sosiale forbindelser og identiteter. Dette er i sin tur en måte å omforme og utfordre de politiske begrepene om sider og interesser på.(93) De er selv konstruksjoner som må analyseres, og ikke noe en kan sette opp som det som strukturerer forsknings-objektet - på forhånd. Det ligger ingen løsning i kun å ”avsløre interesser” og sette opp et spill bestående av desisjonistiske modeller av samfunnet og strategiske aktører som maksimerer interesser.

Begreper som interesser og sider er ikke så enkle. Å ha sider og interesser som analytisk og politisk utgangspunkt bryter i tillegg inn i forholdet til det objektet en skal studere på måter som kan bidra til å befeste konflikter, snarere enn til å forstå hva de kanskje dypest sett handler om, argumenterer Wynne.

Dette er også hans måte å vende seg til klimaforskningen på. Å sette opp denne saken som et lettfattelig velkjent spill om oljeindustriens ellers miljøfanatikeres interesser kontra vitenskapelig faktaproduksjon i enkelte utvalgte helt verditomme rom, vil han ikke være med på. ”Om forskerne hadde erkjent usikkerhet hadde det kanskje vært håp”, er i stedet en av kommentarene Wynne bringer med seg fra en av sauebøndene og inn i debatten om klimaforskningen. Dersom man i større grad erkjente den usikkerheten og de problematiske forutsetningene som ligger innbakt i de globale klimamodellene, og hvordan politiske eller sosiale forhandlinger ligger til grunn for forståelsen av hvem og hva som er de største kildene til ”selve” klimaproblemet, ville det kanskje åpne for dialog. (94) I følge Wynne skjer samproduksjonen mellom vitenskap og politikk i dag på en måte som fritar begge for ansvar. Dersom man i større grad erkjente og diskuterte usikkerhetene, ville det kanskje bringe både politikken og vitenskapen til ansvar. Å vise fram usikkerhet framstår på denne måten som en fruktbar form for vitenskapelighet.

En teorihistorie – inn/vendinger mot interesser

Det er mange veier, forsøk og teoritradisjoner som danner bakgrunnen for de diskusjonene vi har lagt opp til og vist fram ovenfor. Som vi sa innledningsvis er det ikke noe nytt i innsikten om at vitenskapen ikke representerer noen nøytral virksomhet. I hvert fall siden 1960-årene har kritikken av vitenskapen vært et ledd i en større samfunnskritikk.

To av de bevegelsene som formulerte ulike typer kritikker av scientismen og forholdet mellom teknologi og samfunn, var Radical Science-bevegelsen på den ene siden og SSK eller vitenskapssosiologien på den andre.(95) Begge disse tradisjonene kan på sett og vis sies å inngå i det større forskningsfeltet som vi introduserte ovenfor under navnet STS-feltet.

Mellom disse to førstnevnte miljøene gikk det i den tidlige perioden en debatt med høy temperatur om politikk, relativisme og vitenskap. Den første bevegelsen mobiliserte forskere og studenter innenfor naturvitenskapene i Storbritannia, Nederland og USA. De uttrykte seg i tidsskrifter som Radical Science Journal og Science for the People, og hadde som strategi å forbli innenfor naturvitenskapene, men å knytte allianser til sosiale bevegelser utenfor universitetene. I den andre bevegelsen forlot forskerne i større grad de diskrediterte og problematiske naturvitenskapene til fordel for sosiologiske studier av naturvitenskap. Dette var i større grad en akademisk bevegelse, som først og fremst hadde sitt utspring i Edinburgh, men også i Bath og York, i Storbritannia. (96)

Utgangspunktet for Radical Science bevegelsen var en marxistisk kritikk som gikk ut på å forstå de underliggende politiske, økonomiske og sosiale kreftene som former utviklingen av teknologi og vitenskap. I denne vitenskaps-kritikken blir ikke vitenskap og teknologi forstått som undertrykkende i seg selv. I stedet betraktet man vitenskap som noe som ble formet etter de formålene den ble satt til å tjene. I et kapitalistisk samfunn vil vitenskapen alltid stå i kapitalismens tjeneste og bidra til å reprodusere dens makt-strukturer, institusjoner og sosiale relasjoner. (97)

Vitenskapen, til og med den såkalte grunnforskningen eller ”rene” vitenskapen har paradoksalt nok en evne til å bli et middel for menneskelig undertrykkelse, skrev Hilary Rose i 1979.(98) I Radical Science-studiene tok man utgangspunkt i klasse, og senere også rase og kjønn, og utviklet en sterk kritikk av hvordan vitenskapen var involvert i sosiale konflikter og gikk maktas ærend.(99) Ett av eksemplene på hvordan dette foregikk, var koplingen mellom universitetsforskningen og forsvarsinteresser gjennom oppdrags-forskning i regi av det amerikanske forsvarsdepartementet. At napalm ble utviklet på Harvard og testet ut på forballplassen på universitetsområdet, har vært framhevet som ett særskilt grovt eksempel på hva disse koplingene førte til.(100)

Men samtidig med denne skarpe vitenskapskritikken, investerte man håp og tillit i at vitenskapen representerte det eneste sikre bolverk mot irrasjonelle krefter, facisme og rasisme. Den vitenskapelige rasjonaliteten måtte vernes og sikres. Det ble understreket at det ikke var de vitenskapelige prosedyrene i seg selv det var noe galt med, men målene vitenskapen var satt til å tjene. Vitenskap er ikke nøytral fordi disse målene aldri er nøytrale. Løsningen lå i en demokratisk kontroll av vitenskapelig kunnskapsproduksjon.(101) Gjennom demokratisk kontroll skulle man sikre forskning for riktige formål. I strevet for å lage vitenskap for folket, ville vitenskapen selv bli omformet. (102)

Denne tradisjonen for å se vitenskapen som styrt av sosial klasse og interesser, ble på ett vis fulgt opp i den begynnende SSK-tradisjonen, den som senere har blitt kalt for Edinburghskolen. Innenfor denne tradisjonen gikk forskere inn og studerte vitenskapens innhold og forklarte det, i hvert fall delvis, ved å henvise til ytre, samfunnsmessige forhold som klasse og interesser. (103) Denne henvisningen til makrostørrelser eller større samfunns-messige kategorier, ble etter hvert forlatt. I stedet gikk man over til å forklare vitenskapens innhold gjennom sosiale forhold på ”lavere nivå”, forklaringer som ikke hadde referanse til faktorer utenfor laboratorieveggene.(104) Metoden var å fokusere rett på kunnskapsproduksjonen gjennom å ta for seg vitenskapelige kontroverser eller uferdig kunnskap, ”science in the making”.

Det man fant, var at vitenskapelig kunnskap ikke hadde med en særskilt form for rasjonalitet å gjøre. Kunnskap ble arbeidet fram lokalt. Det var ikke snakk om universelle ”oppdagelser”, men om en produksjon eller stabilisering av fakta gjennom intrikat, lokalt arbeid, og som igjen krevde nitid arbeid dersom ”fakta” skulle kunne overføres fra ett laboratorie til et annet, eller fra laboratoriet og over i andre samfunnsmessige sammenhenger. Det krevde metoder, teknikker, instrumenter, apparatur og ”reiser”, og gjennom disse ”reisene” skjedde det alltid små ”oversettelser”, forandringer eller tilpasninger til en ny kontekst.(105)

Denne kunnskapstradisjonen har møtt tungt med kritikk. En del av kritikken har gått på at man ikke har villet berøre makrososiale spørsmål og forhold. Det mest provoserende for mange har vært deres program for relativisme, relativisme i den forstand at vitenskapelige suksesser og fiaskoer skal årsaksforklares på samme måte. Vitenskapelige suksesser skulle like lite som vitenskapelige fiaskoer forklares ut i fra skillelinjer som sant og falskt, men som et resultat av kontroverser, av sosiale forhold.

Denne kontroversstradisjonen hentet inspirasjon fra Thomas Kuhn sitt arbeid ”The Structure of Scientific Revolutions” fra 1962. (106) Betydningen av å studere kontroverser ble videreutviklet ut i fra hans begrep om paradigmeskifter, ut i fra forståelsen at det var her den vitenskapelige kulturen, de fundamentale verdiene i vitenskapen, åpenbarte, eller avslørte, seg. Det var nettopp denne vitenskapelige kulturen man ville gripe fatt i for å forstå og til dels forklare vitenskapens innhold. ”The culture is far more than the setting for scientific research; it is the research itself”, skrev en av Edinburghskolens sentrale bidragsytere, Barry Barnes, i 1982.(107) Forståelsen var at vitenskapens innhold var formet gjennom dens sosiale relasjoner. De sosiologiske analysene gikk ut på forstå hvordan den ble akseptert som vitenskapelig kunnskap og hvordan dette arbeidet ble gjort. (108)

Et vesentlig aspekt ved disse undersøkelsene var kravet til at sosiologen, eller den som foretok analysene av den vitenskapelige kunnskapsproduksjonen, selv skulle forholde seg nøytral. Man skulle unngå å velge side i de kontroversene man gikk inn og studerte. Samfunnsforskeren selv ble sett som utenfor det han eller hun studerte.

Men mens naturvitenskapene ble destabilisert, lot de samfunnsvitenskapene stå på trygg grunn.(109) Spissformulert; makt, politikk og interesser er alt vi har. Det sosiale fikk forrang framfor ”naturen”. Og samfunnsvitenskapen forrang framfor naturvitenskapen? Konklusjonene kunne i hvert fall bygge opp under en slik profesjonsambisjon. Dette til tross for at den viktigste politiske kritikken som var innbakt i deres arbeider var mot scientismen.(110)

Dersom en forsøker å skrive STS-historie ligger det imidlertid en fare i å overdrive denne delen av tradisjonen. Mens kunnskapssosiologien i den varianten jeg har beskrevet den her, på måte danner ”baktropp”, har det hele tiden vært understrømmer, kritikker og en hel rekke arbeider som vender på og utfordrer disse posisjonene.(111) Et fellestrekk for mange av disse arbeidene er at politikk-spørsmål i ”smått ” og ”stort” kommer opp – noe ikke minst debatter innenfor miljøfeltet er ett eksempel på.(112) Kanskje er det mulig å se dem sammen under overskriften vitenskap som kultur. Det gjelder både i den forstand at vitenskap forstås som konkrete praksiser(113), og som virksom, den virker i og bidrar til å forme det samfunnet den er en del av. I dette ligger den selvrefleksive vendingen, vendingen mot å se kunnskapsprodusenten som aktiv deltager i produksjonen av vitenskapelig kunnskap. Men her ligger også vendingen fra kun å fokusere på ”korrekt” vitenskapelig kunnskap til betydningen av å studere hvordan vitenskap former og omformer det samfunnet vitenskapen utvikler seg sammen med.

Når Brian Wynne skriver om klimadebatten, er det nettopp disse debattene og bidragene han trekker med seg. Han tar til orde for at det ikke er mulig å være nøytral i forhold til det feltet man studerer, men at det heller ikke dreier seg om å ta stilling - for noe eller noen - på forhånd. Kritisk engasjerthet er hans anbefaling. I forhold til hans begrep om samproduksjon henter han ikke minst ressurser fra aktør-nettverksteoretikere og praktikere som Michel Callon, Bruno Latour og John Law. Mens sosialkonstruktivistene innenfor kunnskapssosiologien fokuserer på hvordan konteksten leder til det vitenskapelige innholdet, fokuserer denne tradisjonen i stedet på hvordan kontekst og innhold produserer hverandre gjensidig. De signaliserer på denne måten et ønske om å ta det materielle og relasjonelle aspektet ved vitenskapsproduksjon alvorlig.(114)

Som ellers i den brede tradisjonen for å studere vitenskap som kultur kan vi også her spore arven fra den franske vitenskapshistorikeren Michel Foucault. Det er her, hos Foucault, en finner igjen den vendingen av maktbegrepet som innebærer å gå fra å betrakte makt som bare repressivt, som det som trykker nedover og sier nei, til å se makt som produktiv makt, som det som setter skiller i virkeligheten, definerer virkelighetsforståelser, inkluderer og ekskluderer. På denne måten er vitenskap makt, ikke bare gjennom at kunnskap kan bemektige og frigjøre eller brukes i maktutøvelse. Makt og kunnskap står i et gjensidig forhold til hverandre.(115)

”Makt handler om hvilke metaforer som bringer verdener sammen”, skriver Susan Leigh Star.(116) Det er nettopp feminister som blant annet Leigh Star, som de siste årene har formet STS-feltet gjennom sine bidrag. Selv om mange ser at konstruktivistiske arbeider i praksis ofte har sett bort i fra spørsmål om kjønn og politikk, ser man likevel muligheter for å arbeide med de teoretiske ressursene fra dette forskningsfeltet og gjeninnsette disse spørsmålene.(117) En slik gjeninnsettelse betyr imidlertid ikke en tilbakebevegelse til gamle grenseoppganger mellom vitenskap og politikk og det velkjente politikkbegrepet. At disse grensene er forsøkt løst opp, ses i stedet som en del av det positive utgangspunktet for å se politikk på flere måter, i andre rom og på flere nivåer. Leigh Stars grep for å studere makt i vitenskap og teknologi er å undersøke hvordan standarder inkluderer noen, men skaper ekstra og usynlig arbeid for andre. På hvilken måte virker den kunnskapen vi produserer?

Disse ulike vendingene som vi har vært igjennom, kan kanskje i utgangspunktet ses som en oppløsning - av vitenskap og troen på kunnskap. Vi vil i stedet henlede oppmerksomheten på den motsatte konklusjonen. At det å vise fram det samfunnsmessige i vitenskap, og hvordan vitenskap produserer samfunn, kanskje gjør kunnskapsproduksjon og forståelse av hvordan den fungerer, desto mer alvorlig.

Tillegg - forskningsutfordringer

Teknologi, vitenskap og demokrati: Innenfor den tverrfaglige tilnærmingen med sosiologisk fokus som har dominert STS-feltet internasjonalt de siste 15 årene, har empirisk aktørorienterte studier stått i fokus for den teoretiske grunnlagsdebatten. Oppmerksomheten har vært rettet mot enkeltpersoners og nettverks rolle i utformingen av bestemte teknologier og vitenskapelige teorier. Studiene viser at en rekke ulike handlingsaspekter av estetisk, etisk, sosial, politisk og økonomisk art er virksomme i produksjonen av teknologi og vitenskap. Arbeidet med å trekke opp mer generelle perspektiver på forholdet mellom vitenskap, teknologi og politikk ut fra disse studiene, er såvidt kommet i gang. Det er imidlertid stor interesse for slike temaer som f.eks. teknologi og demokrati og mer spesifikt IKT og demokrati. Dette viser blant annet den store oppslutningen om TMVs internasjonale konferanse i Oslo 1997: Technology and Democracy. Comparative Perspectives der det foreligger konferanserapporter i fem bind i TMVs skriftserie (nr.25-29/97). Rapportene gir god oversikt over forskningen og litteraturen på feltet. Undertitlene viser hvilke temaer som sto i fokus på konferansen (”Worker Participation”, ”User Involvement in Information Technology”, ”Technology in the Public Sphere”, ”Obstacles to Democratization - Productivism and Technocracy”, ”Gender, Technology and Politics in Transition?”). Høsten 1998 ble det i tillegg utarbeidet en kunnskapsstatus om forholdet mellom demokratiske teorier og nye informasjons-og kommunikasjonsteknologier. (Trond Haug, Vidar Enebakk og Rune Schjølberg, Demokrati og IKT-under publisering).

Når politikken settes på dagsordenen innen dette feltet har en tilsvarende tendens som den vi har sett når det gjelder formingen av teknologi og vitenskap, blitt tydelig. En betydelig interesse er vendt mot også å se politikken som bygd opp nedenfra og mot de handlingsrom som fins for konkrete lokaliserte aktører på lavere og midlere nivåer. Konsensuskonferanser, teknologiråd og lokale aksjoner trekkes fram for å illustrere nye muligheter for å knytte sammen teknologi, vitenskap og politikk. En oversikt over feltet og litteraturen fins i Jon Fixdal, Public Participation in Technology Assessment, TMV skrift nr.37/98.

Foreløpig har diskusjonen om muligheten for nye former for teknologi- og vitenskapspolitikk foregått uten særlig tilknytning til den mer generelle demokratidebatten der vitenskap og teknologi ikke er sentrale tema. (Francis Sejersted tar opp muligheten for en slik forening av perspektivene i artikkelen ”Mot en politisk teori om teknologi” i Teknologipolitikk, Universitetsforlaget 1998.) En utdyping av debatten i denne retningen vil etter vår mening kreve at to aspekter blir viet spesiell oppmerksomhet. Det gjelder for det første behovet for å avklare selve handlingsbegrepet og dermed spørsmålet om hva som kjennetegner politikk som handling, og hvordan dette står i forhold til nyere innsikter omkring handlingsformene i teknologi og vitenskap.(Andrew Feenberg tar opp noen av disse problemstillingene i Teknikk og Modernitet, Universitetsforlaget 1999). For det andre krever det en diskusjon av i hvilke institusjonelle kontekster den politiske aktiviteten utspiller seg og dermed på hvilke nivåer den påvirker samfunnsutviklingen. Når det gjelder teknologideterminismen og den pessimismen på politikkens vegne som fulgte av denne, har fokuset vært på krefter som påvirker samfunnsutviklingen på et generelt og abstrakt nivå. Den optimismen som i dag kan registreres med hensyn til mulighetene for økt demokratisering, er i motsetning til dette knyttet til den nye kunnskapen om enkeltaktørers virksomhet på lavere nivåer kombinert med de muligheter for økt kommunikasjon som følger av utviklingen innen IKT.

Profesjonsmakt, teknokrati, produktivisme, sosial ingeniørkunst og sosial rasjonalisering er delvis overlappende temaområder som tar for seg forholdet mellom teknologi, vitenskap og politikk på mer aggregert nivå enn de mer typiske aktørorienterte STS-studiene. Det dreier seg om tema som idag vies betydelig interesse internasjonalt og også i Norge. Det ligger her en stor utfordring å trekke inn spørsmål knyttet til kunnskapsforståelse, til organiseringen av de nasjonale kunnskapssystemene og til de kulturer som preger institusjonene innen disse systemene i analysen av forholdet mellom kunnskap og politikk. (Ansatser til en slik tilnærming fins i Kjetil Jakobsen, Ketil G.Andersen, Tor Halvorsen og Sissel Myklebust, ”Engineering Cultures: European Appropriations of Americanism”, i Mikael Hård and Andrew Jamison, The Intellectual Appropriations of Technology, The MIT-Press 1998, S.101-129.) Studier av ingeniør- og økonomprofesjonenes politiske betydning i Norge illustrerer disse poengene (for litteratur se Rune Slagstad, De Nasjonale Strateger, Oslo 98, del lll.) Et sentralt spørsmål i denne sammenhengen er om endringene på 1980-tallet har bragt andre profesjoner og andre nettverk i tilsvarende posisjoner i dag. Når det gjelder reformpolitikkens bakside i form av overgrep og streng sosial kontroll med utsatte grupper med vitenskap som ryggdekning, gjenstår grunnleggende forskning.

Miljøfeltet: Nettopp miljøfeltet synes å være velegnet for å gripe kunnskapsmakt eller forholdet teknologi, makt og vitenskap. Internasjonalt har en rekke arbeider de senere årene fokusert på den intime koplingen mellom vitenskapelig kunnskap og moderne miljøproblemer og miljøforståelser (Se f.eks Ulrick Beck Risk Society, Towards a New Modernity, Sage Publications, London, Newbury Park, New Delhi 1992 (1986), Bruno Latour, We have never been modern, New York : HarvesterWheatsheaf, 1993, Phil Macnaghten & John Urry, Contested Natures, Sage Publications 1998, Hedrén, Johan: Miljøpolitikens natur, Linköpings Studies in Arts and Science, 1994, Donna Haraway: «The Promises of Monsters: A Regenerative Politics for Inappropriate/d Others», i L. Grossbergs, C. Nelson, P. Treacher (red.): Cultural Studies, Routledge, N.Y. 1992, Alan Irwin and Wynne (eds), Misunderstanding Science? The Public Reconstruction of science and technology, Cambridge University Press 1996, Alan Irwin, Citizen Science, A study of people, expertise and sustainable development, Routledge, London and New York 1995)

Samtidig synes det å kunne spores en tendens og en ambisjon om å gripe disse koplingene i sin institusjonelle sammenheng (se f.eks , Jonas Anshelm og Johan Hedrén: ”Miljöforskningens döda vinkel”, i Hållbart samhalle – en antologi, Regeringsuppdrag: Forskning till stöd för en hållbar utveckling, bilaga 3a, Forskningsrådsnämnden Rapport 1998:14, Maarten Hajer, The politics of Environmental Discourse. Ecological Modernization and the Policy Process. Clarendon Press, Oxford 1997 (1995).

Det som kjennetegner disse studiene, er på denne måten at kunnskapsutvikling, teknologi og vitenskap, ikke tas for gitt, som det som uten videre overføres til og forklarer miljøpolitisk og institusjonell utvikling. I stedet er dette noe som i seg selv gjøres til tema for studier; hvordan ulike institusjoner, profesjoner og kunnskapstradisjoner på ulike vis definerer miljøfeltet i bred forstand og produserer ulike resultater mht hva som anses som relevante problemforståelser og løsninger. En forståelse av kunnskap som praksis og makt, kombineres på den måten med å ta det innholdsmessige ved kunnskapsproduksjonen på alvor. Dette synes igjen å være ledsaget av en refleksiv vending, i det forskerens egne teoretiske utgangspunkter og ståsteder anerkjennes som aktivt medskapende i disse prosessene. (for to helt ulike nivåer av dette refleksive poenget, se Beck 1992 og Margrethe Aune, ”Nøktern eller nytende”, Energiforbruk og hverdagsliv i norske husholdninger, Senter for teknologi og samfunn, rapport nr. 34 1998. Aunes avhandling er en del av senterets bidrag under forskningsprogrammet SAMMEN, Samfunn Miljø og Energi, 1992-1995. Aunes arbeid er et eksempel på hvordan et kulturelt, materielt perspektiv, til forskjell fra fokusering på rent sosioøkonomiske forhold, gir andre forståelser av miljøproblemer, i denne sammenheng ”energiproblemet” og hva som er bestemmende for folks energiforbruk).

Dette er på ingen måte ment som uttømmende litteraturoversikt eller forskningsstatus verken på det norske eller internasjonale ”miljøområdet”. På den ene siden er arbeidet som er gjort innenfor miljøområdet generelt, svært omfattende, på den annen side er det mer begrenset hva som er gjort mht til å kombinere konstruktivistiske perspektiver, som ofte trekker på annen empiri, med konkrete institusjonelt- og profesjons-orienterte studier der vendingen ”utover”, til samproduksjonen mellom vitenskap og politikk, gjøres til eksplisitt undersøkelsesområde. En utfordring for videre forskning vil være å følge opp de ansatsene som finnes til i større grad å prøve ut innsiktene fra en lang kunnskapstradisjon innenfor STS-feltet (se del II i dette paperet), nettopp innenfor avgrensede og konkrete institusjonelle sammenhenger der kunnskapsmakt i miljøfeltet er temaet. ( for dette se spesielt henvisningene til Brian Wynne og Bruno Latour i dette paperet). Her ligger det også muligheter for komparativt orienterte studier, f.eks norske tradisjoner forstått i lys av erfaringer innenfor andre nasjonale kulturer.

Referanser

Akrich, Madeleine: ”The De-scription of Technical Object” i Shaping Technology, Building Society; Studies in Sociotechnical Change, Wiebe Bijker og John Law (eds.), Cambridge Massachussetts, MIT Press 1992.

Anshelm, Jonas og Johan Hedrén: ”Miljöforskningens döda vinkel”, i Hållbart samhalle – en antologi, Regeringsuppdrag: Forskning till stöd för en hållbar utveckling, bilaga 3a, Forskningsrådsnämnden Rapport 1998:14.

Arnold, Erik & Ken Guy: Parallel Convergence:National Strategies in Information Technology, London 1986.

Aron, Raymond: Opiums of the Intellectuals, London 1957.

Aron, Raymond: The Industrial Society, Three Essays on Ideology and Development, London 1967.

Asdal, Kristin: Knappe ressurser, Økonomenes grep om miljøfeltet, Universitetsforlaget 1998.

Asdal, Kristin, Brita Brenna, Ingunn Moser, (red.): Teknovitenskapelige kulturer, kommer på Spartacus, 1999.

Asdal, Kristin, Brita Brenna, Ingunn Moser og Nina Refseth (red.): En kyborg til forandring – nye politikker i moderne vitenskaper og teknologier, TMV skriftserie nr.12, 1995.

Asdal, Kristin, Anne-Jorunn Berg, Brita Brenna, Ingunn Moser, Linda M.Rustad: Betatt av viten, bruksanvisninger til Donna Haraway, Spartacus Forlag 1998.

Aune, Margrethe: ”Nøktern eller nytende”, Energiforbruk og hverdagsliv i norske husholdninger, Senter for teknologi og samfunn, rapport nr. 34 1998.

Beck, Ulrich: Risk Society - Towards a New Modernity, London 1992.

Beckman, Svante (red.): Teknokrati, arbete, makt, Carlsson Bokförlag, Stockholm 1990.

Bell, Daniel: The Coming of Post-Industrial Society, New York 1973.

Berg, Anne-Jorunn og Merete Lie: ”Feminism and Constructivism: Do Artifacts Have Gender?” i Science, Technology & Human Values, Vol.20, No3. Summer 1995.

Bernal, J.D.: Science in History, Vol 2, 3.utg., 1965.

Brenna, Brita: ”Fortolkende forandring – eller hvorfor vi trenger humaniora akkurat nå”, kommer i Strateginotat for humanistisk forskning, NFR 1999.

Brundtland, Gro Harlem: Mitt Liv, Gyldendal 1997.

Burnham, John C.: ”Medical Specialists and Movements Toward Social Control in the Progressive Era: Three Examples”, i Jerry Israel (ed.) Building the Organizational Society - Essays on Associational Activities in Modern America, NY.

Callon, Michel: ”Some elements of a Sociology of Translation: Domestication of the Scallops and the Fishermen of St. Brieuce Bay”, i John Law (red.): Power, Action, and Belief: A New Sociology of Knowledge?, Routledge and Kegan Paul, London 1986.

Dewey, John: Experience and Nature, New York 1958.

Dreyfus, Hubert L.: Being-in the-World, A Commentary on Heidegger’s Being and Time, Division 1, The MIT-Press 1992.

During, Simon (ed.): The Cultural Studies Reader, London/New York, Routledge, 1993.

Ellul, Jacques: The Technological Society, NY 1964 (på fransk i 1954).

Elsner, JR., Henry: The Technocrats. Prophets of Automation, Syracuse: Syracuse University Press, 1967.

Engen, Bård Ketil: Strukturering av Internett, TMV skrift nr. 30, 1997.

Ezrahi, Yaron: The Descent of Icarus, Harvard University Press, 1990.

Andrew Feenberg: Teknikk og Modernitet, Universitetsforlaget 1999

Fischer, Frank: Technocracy and the Politics of Expertise, Newbury Park 1990.

Fixdal, Jon: Public Participation in Technology Assessment, TMV skrift nr.37/98

Fjelland, Ragnar i ARR 1/1998: ”Løgnen er de sterkes våpen”.

Foucault, Michel: Seksualitetens historie. 1, Viljen til viten, Spartacus Forlag 1995 (1976).

Galambos, Louis: ”Technology, Political Economy, and Professionalization: Central Themes of the Organizational Synthesis”, Business History Review 57, 1983, ss. 73-96.

Golinski, Jan: Making Natural Knowledge, Constructivism and the History of Science, Cambridge University Press 1998.

Grossbergs, L., C. Nelson, P. Treacher (red.): Cultural Studies, Routledge, N.Y. 1992.

Guignon, Charles B.: Heidegger and the problem of Knowledge, Hackett Publishing Company, 1983.

Gulbrandsen, Elisabeth, Anne. K. Haugestad, Gro Hanne Aas: ”Forskning i forandring” i Nytt om kvinneforskning, nr.3/1991.

Habermas, Jürgen: ”Teknikk og vitenskap som ”ideologi”” i Vitenskap som ideologi, Oslo 1969.

Haga, Ånund: Samfunn og handling, Universitetsforlaget, Oslo 1991.

Hajer, Maarten: The politics of Environmental Discourse. Ecological Modernization and the Policy Process. Clarendon Press. Oxford 1997 (1995).

Halvorsen, Tor: Profesjonalisering og profesjonspolitikk, Den sosiale konstruksjonen av tekniske yrker. Upublisert dr. polit avh. Universitetet i Bergen 1993.

Halvorsen, Tor: Sektorinteresser eller profesjonssystem? TMV skriftserie nr. 10 1995.

Haraway, Donna: Modest_Witness@Second_Millennium.FemaleManã_Meets_ Onco Mouse", Routledge, New York/London 1997.

Haraway, Donna: Situated knowledges, the Science Question in Feminism as a Site for Discourse on the Privilege of Partial Perspective i Feminist Studies 14 (3), 1988.

Haraway, Donna: Situerte kunnskaper: Vitenskapsspørsmålet i feminismen og det partielle perspektivets forrang”, kap. 4 i Asdal, Brenna, Moser og Refseth (red.), En kyborg til forandring – nye politikker i moderne vitenskaper og teknologier, TMV skriftserie nr. 12, 1995.

Haraway, Donna: «The Promises of Monsters: A Regenerative Politics for Inappropriate/d Others», i L. Grossbergs, C. Nelson, P. Treacher (red.): Cultural Studies, Routledge, N.Y. 1992.

Harding, Sandra: The Science Question in Feminism, Cornell University Press 1986.

Haskel, Thomas L.: ”Professionalism versus Capitalism”, Chap. 4 i Objectivity is not neutratility:explanatory schemes in history. Baltimore: John Hopkins University Press, 1998.

Haug, Trond, Vidar Enebakk og Rune Schjølberg: IKT og demokrati, upublisert rapport ved TIK-senteret.

Hedrén, Johan: Miljøpolitikens natur, Linköpings Studies in Arts and Science, 1994.

Hellesnes, Jon: Sosialisering og teknokrati, Oslo 1975.

Hegna, Kristinn: Lykkelige byer. Diskurs og ideologi i diskusjonen om boligforholdene i Kristiania 1910-1920, TMV skriftserie nr. 11 1995.

Hess, David J.: Science Studies, New York and London, New York University Press 1997.

Hesse, Mary: Revolution and Reconstructions in the Philosophy of Science, Brighton: Harvester Press 1980.

Hickman, Larry A.: John Dewey’s Pragmatic Technology, Indiana University Press 1990.

Hirdman, Yvonne: Att lägga livet till rätta, Studier i svensk folkhemspolitik, Carlsson Bokförlag, Stockholm 1990.

Holm, Erling Dokk: ”Rosenquistsaken” i F.eks nr. 3 1994.

Horkheimer, Max: ”Tradisjonell og kritisk teori.” I Horkheimer, Marcuse, Adorno, Habermas, Kritisk teori. Oslo 1970. s. 1-58.

Ionescu, Ghita: The Political Thought of Saint-Simon, London 1976.

Irwin, Alan og Brian Wynne: Introduction i til Irwin and Wynne (eds.), Misunderstanding Science? The Public Reconstruction of science and technology, Cambridge University Press 1996a.

Irwin, Alan: Citizen Science, A study of people, expertise and sustainable development, Routledge, London and New York 1995.

Irwin, Alan and Wynne (eds.): Misunderstanding Science? The Public Reconstruction of science and technology, Cambridge University Press 1996.

Jakobsen, Kjetil, Ketil G.Andersen, Tor Halvorsen, and Sissel Myklebust: ”Engineering Cultures;European Appropriations of Americanism”, i Mikael Hård and Andrew Jamison, The Intellectual Appropriation of Technology, The MIT Press 1998, s.101-129.

Jasanoff, Sheila et.al (eds.): Handbook of Science and Technology Studies, Thousand Oaks, London, New Delhi, Sage Publications 1995.

Kallerud, Egil: ”Grunnforskning i krise?” i Grunnforskning i innovasjons- og forskningspolitikk, Egil Kallerud (red.) Rapport fra NIFU og STEP-gruppen, Norsk institutt for studier av forskning og utdanning, Rapport 2/98.

Kimball, Bruce A.: The ”True Professional Ideal” in America, Cambridge MA 1992, Robert H.Wiebe, The Search for order 1877-1920, NY 1967

Kleine, Ronald R.: Steinmetz - Engineer and socialist, The John Hopkins University Press 1992.

Koch, Claus und Dieter Senghaas: Texte zur Technokratie-diskussion, Frankfurt am Main 1970.

Kuhn, Thomas S.: The structure of scientific revolutions, University of Chicago Press, Chicago 1962.

Lakoff, Sanford A.: ”Science Policy Studies: The Policy Perspective”, i: Ina Spiegel-Röseing and Derek de Solla Price (eds.): Science, Technology and Society, London 1977.

Latour, Bruno: ”Give me a laboratory and I will raise the world”, i Karen Knorr-Cetina og Michael Mulkay (eds.), Science Observed, Sage Publications, London 1983.

Latour, Bruno: ”Moderniser ou écologiser. A la recherche de la septiéme Cité”, i Ecologie Politique 13, 1995.

Latour, Bruno: ”Postmodern? No, Simply Amodern! Steps towards an Anthropology of Science”, Studies in the History and Philosophy of Science, 21 (1990), 1, s. 154-171.

Latour, Bruno: Science in action : how to follow scientists and engineers through society, Milton Keynes, Open University Press, 1987.

Latour, Bruno: Vi har aldri vært moderne, Spartacus Forlag 1996.

Latour, Bruno: We have never been modern”, New York : Harvester Wheatsheaf, 1993.

Law, John: Political Philosophy and Disabled Specificities, 1998, upublisert manus.

Law, John: Traduction/trahision; Notes on ANT, TMV arbeidsnotat nr. 106.

Layton, JR., Edwin T.: The Revolt of the Engineers, Cleveland 1971.

Link, Artur S.: Woodrow Wilson and the progressive era 1910-1917, New York 1954.

Longino, Helen: Science as Social Knowledge, Values and Objectivity in Scientific Inquiry, Princeton University Press 1990.

Lykke, Nina og Rosi Braidotti (eds.): Between Monsters, Gooddesses and Cyborgs, Feminist Confrontations with Science, Medicine and Cyberspace, Zed Books, London 1996.

Macnaghten, Phil & John Urry: Contested Natures, Sage Publications 1998.

Mol, Annemarie og Jessica Messman: ”Neonatal Food and the Politics of Theory: Some Questions of Method”, i Social Studies of Science, SAGE, London, Thousand Oaks, CA and New Delhi, Vol. 26, 1996, 419-44.

Moser, Ingunn: ”Introduction. Mobilizing Critical Communities and Discourses on Modern Biotechnology” i Moser og Shiva (eds.) Biopolitics. A Feminist and Ecological Reader on Biotechnology, London & New Jersey, Zed Books Ltd.

Moser, Ingunn: Teknologi i samfunnsteori: Forskyvninger og forflytninger, TMV skriftserie nr. 4, 1993.

Mowry, George E.: The Era of Theodore Roosevelt 1900-1912, London 1958.

Mowry, George E.: Theodore Roosevelt and the progressive movement, Madison 1946.

Myklebust, Sissel: ”Dagens teknokratidebatt sett i lys av teknokratiske retninger i perioden 1900-1945”, LOS-notat nr. 55/93.

Myklebust, Sissel: ”Industrialisme som samfunnsteori.Fra Saint-Simon til Daniel Bell,” i Einar Lie, Sissel Myklebust og Torben Hviid Nielsen, I teknologienes tegn, Oslo 1996, s. 13-32.

Nilsen, Yngve Skjærseth: National stabilisation vs. One-sided joint implementation, Shifting regimes in Norwegian climate politics 1989-98, TMVskriftserie nr. 36, 1996.

Nobel, David: Forces of Production. A social history of industrial automation, 1984.

Porter, Theodore M.: ”Making things quantitative”, i Michael Power (ed.), Accounting and Science, Cambridge 1994.

Porter, Theodore M.: Trust in numbers, The Pursuit of Objectivity in Science and Economic Life, New Jersey 1995.

Price, Derek de Solla: ”Is technology historically independent of science?” Technology and Culture høsten 1965.

Reich, Leonard S.: The Making of American Industrial Research, Cambridge University Press 1985.

Ringer, Fritz K.: The Decline of the German Mandarins, London 1983, Fields of Knowledge, Cambridge 1992.

Rodgers, Daniel T.: ”In Search of Progressivism”, Reviews in American History, Dec. 1982, ss. 113-132.

Roll-Hansen, Nils og Geir Hestmark: Miljøforskning mellom vitenskap og politikk, En studie av forskningspolitikken omkring andre fase av storprosjektet ”Sur nedbørs virkning på skog og fisk” (SNSF), 1976-1980, Melding 1990:2, NAVFs utredningsinstitutt.

Roll-Hansen, Nils og Geir Hestmark: Sur nedbør- et storprosjekt i norsk miljøforskning, Fase I av ”Sur nedbørs virkning på skog og fisk” (SNSF), 1972-1976, Melding 1986:4, NAVF´s utredningsinstitutt.

Rose, Hilary: ”Hyper-reflexivity. A New Danger for the counter-movements, i Helga Nowotny og Hilary Rose (eds.) Counter-movements in the Sciences, D. Reidel Publishing Company 1979.

Rose, Hilary og Steven Rose: Science and Society, Allen Lane, The Penguin Press, London 1969.

Rose, Hilary og Steven Rose: ”The Radicalisation of Science”, i Rose & Rose (eds.) The Radicalisation of Science. Ideology of/in the Natural Sciences.The Macmillan Press, London 1976.

Rosenberg, Nathan: Inside the black box: Technology and Economics, (New York, 1982)

Schaanning, Espen i ARR 3/97: ”Sannheten er de sterkes våpen”.

Schelsky, Helmut: ”Der Mensch in der wissenschaftlichen Zivilisation.” I: Arbeitsmeinschaft für Forschung des Landes Nordhein - Westfalen, Band 16, Heft 96, 1961, ss. 4-46.

Sejersted, Francis: Teknologipolitikk, Universitetsforlaget 1998.

Simonsen, Dorthe Gert: Kønnets grænser, Center for kvinde- og kønsforskning, Københavns universitet, Varia nr. 1, 1996.

Slagstad, Rune (red.): Positivisme, dialektikk, materialisme, Oslo 1975.

Slagstad, Rune: De nasjonale strateger, Oslo 1998.

Star, Susan Leigh: ”Power, Technology and the Phenomenology of Conventions: On Being Allergic to Onions”, i J. Law (ed.), A Sociology of Monsters: Power, Technology and the Modern World, Oxford, Basil Blackwell 1991.

Staudenmaier, John M.: S.J.,Technology’s Storytellers, 1988.

St.meld. nr. 51 (1984-85) Om tiltak mot vann- og luftforurensning og om kommunalt avfall. Tilråding fra Miløverndepartementet 1.mars 1985.

Sundsbø, Svein: ”Hva har vi lært gjennom 3 år i styringsgruppen for miljø og utvikling? - Status og erfaringer” i Miljø og utvikling, Rapport fra den forskningspolitiske konferansen om miljø og utvikling på Vettre 28.-29.januar 1992. NAVF, Oslo April 1992.

Sørensen, Knut H. og Håkon With Andersen: ”Teknologi – fra konsekvensskapende til samfunnsskapt”, i Sosiologi i dag 3/88, Novus Forlag 1988.

Sørensen, Knut H., Eivind Tjønneland, Espen Schaaninng og Ragnar Fjelland: ”Sokal-saken” i ARR med bidrag i i ARR 2/97.

Toulmin, Stephen & June Goodfield: The Arcitecture of Matter, 1962.

Traweek, Sharon: Beamtimes and Lifetimes, Cambridge, Harvard University Press, 1988.

Veblen, Thorstein: The Theory of Business Enterprise, New York 1904.

Villa, Dana R.: Arendt and Heidegger. The Fate of the Political, Princeton 1996.

Witoszek, Nina: Norske naturmytologier: fra Edda til økofilosofi, Pax, Oslo 1998.

Wynne, Brian: ”SSK´s Identity Parade: Signing-Up, Off-and-On”, i Social Studies of Science, SAGE, London, Thousand Oaks, CA and New York, Vol. 26 (1996), 357-91.

Wynne, Brian: ”Public Understanding of Science”, i Sheila Jasanoff et.al. (eds), Handbook of Science and Technology Studies, Sage Publications 1995.

Wynne, Brian: ”Misunderstood Misunderstandings:social identities and public uptake of science” i Irwin and Wynne (eds), Misunderstanding Science? The Public Reconstruction of science and technology, Cambridge University Press 1996a.

Noter

(1) Takk til Ketil Gjølme Andersen, Einar Lie og Christine Myrvang for kommentarer til Del 1.

(2) Nathan Rosenberg, Inside the black box: Technology and Economics, (New York, 1982)

(3) Senter for teknologi og menneskelige verdier (TMV-senteret),og Education in Society, Science and Technology (ESST)-programmet.

(4) George E. Mowry, Theodore Roosevelt and the progressive movement, Madison 1946. George E. Mowry, The Era of Theodore Roosevelt 1900-1912, London 1958. Artur S.Link, Woodrow Wilson and the progressive era 1910-1917, New York 1954.

(5) Ronald R. Kleine, Steinmetz - Engineer and socialist, The John Hopkins University Press 1992. Leonard S.Reich, The Making of American Industrial Research, Cambridge University Press 1985.

(6) Edwin T. Layton, JR., The Revolt of the Engineers, Cleveland 1971.

(7) Vitenskapeshistorikeren J.D.Bernal representerer det tradisjonelle synet når han tidfester vitenskapen som avgjørende for industrien til slutten av 1700-tallet. J.D.Bernal, Science in History, Vol 2,3.utg.,1965,s.373. Toulmin og Goodfield flyttet i 1962 denne grensen til 1850. Stephen Toulmin & June Goodfield, The Arcitecture of Matter, 1962, s.25-26. Derek de Solla Price er imidlertid den som er mest kjent for å ha snudd debatten slik at det i dag er vanlig akseptert at vitenskapen spilte liten eller ingen rolle fram til 1870. Price, Derek de Solla, ”Is technology historically independent of science?” Technology and Culture, høsten 1965.

(8) Ronald D.Kleine, op.cit. part 1.

(9) John M.Staudenmaier,S.J., Technology's Storytellers, 1988,s.84. Boken er en analyse av tema basert på en gjennomgang av TC-artiklene i perioden 1959-80.

(10) At teknologi er anvendt vitenskap har vært et viktig argument for økte bevilgninger til naturvitenskapelig grunnforskning. Den umiddelbare foranledningen til at debatten om anvendt vitenskap blomstret opp var resultatet av et større prosjekt betalt av det amerikanske forsvarsdepartementet, Hindsight-prosjektet. Dette gikk over åtte år frem til 1966. Undersøkelsen av grunnforskningens betydning for USAs tyve viktigste våpensystemer kom fram til at bare mindre en 1% kunne tilbakeføres til grunnforskning, 91% ble tilbakeført til teknologi og 8% til ”anvendt vitenskap”. Kritikken var så hard at det ble gjennomført en ny studie, TRACE, som ble et lite tilbaketog ved at det viste at fem viktige innovasjoner kunne tilbakeføres til tidligere vitenskapelig forskning. Staudenmaier, Op.cit, s.95.

(11) Op.cit, s.97.

(12) Op.cit.,s.97/101/102.

(13) David Nobel, Forces of Production. A social history of industrial automation, 1984. Nobels analyse av numerisk styrte verktøymaskiner i USA like etter krigen var epokegjørende i denne sammenhengen. For en sammenfattet beskrivelse og vurdering av Nobels bidrag se, Knut H. Sørensen og Håkon With Andersen, ”Teknologi-fra konsekvensskapende til samfunnsskapt”. Sosiologi i dag 3/88.

(14) Ghita Ionescu, The Political Thought of Saint-Simon, London 1976, s.20.

(15) Thorstein Veblen, The Theory of Business Enterprise, New York 1904.

(16) Begrepet skal ha vært lansert i 1919 men det var i 1932 i forbindelse med dannelsen av Technocracy Inc. i USA at det fikk stor oppmerksomhet. Henry Elsner, JR., The Technocrats. Prophets of Automation, Syracuse: Syracuse University Press, 1967.kap.1.

(17) Sissel Myklebust,”Industrialisme som samfunnsteori. Fra Saint-Simon til Daniel Bell,” i Einar Lie, Sissel Myklebust og Torben Hviid Nielsen, I teknologienes tegn, Oslo 1996, s.13-32.

(18) Raymond Aron, The Industrial Society, Three Essays on Ideology and Development, London 1967.

(19) Raymond Aron, Opiums of the Intellectuals, London 1957 og ”The End of Ideology and the Renaissance of Ideas”, i Aron 1967:92-183.

(20)Max Horkheimer, ”Tradisjonell og kritisk teori.” I Horkheimer, Marcuse, Adorno, Habermas, Kritisk teori. Oslo 1970.s.1-58.

(21) Vitenskapsteoretisk ble det markert et skille mellom naturvitenskapens kausale forklaringer og samfunns- og humanvitenskapens hermeneutisk forståelse. I dette ligger også et krav om at begreps- og teoridannelsen må følge ulike mønster på de to områder. Derfor kan ikke naturvitenskapen være forbilde for humanvitenskapene. En god oppsummering av de vitenskapsteoretiske premissene fins i Ånund Haga, Samfunn og handling, Universitetsforlaget, Oslo 1991.

(22) Sanford A.Lakoff, ”Science Policy Studies: The Policy Perspective”, i: Ina Spiegel-Röseing and Derek de Solla Price (eds.), Science, Technology and Society, London 1977.

(23) Claus Koch und Dieter Senghaas, Texte zur Technokratie-diskussion, Frankfurt am Main 1970, s.15.

(24) Dette var et hovedpoeng i den debatten som ble innledet med et foredrag av H.Schelsky i 1960 og som var sterkt inspirert av Jacques Elluls analyse fra 1954. Helmut Schelsky,”Der Mensch in der wissenschaftlichen Zivilisation.” I: Arbeitsmeinschaft für Forschung des Landes Nordhein - Westfalen, Band 16, Heft 96, 1961, ss.4-46. Jacques Ellul, The Technological Society, NY 1964 (på fransk i 1954). Om den videre utviklingen av debatten: Sissel Myklebust, ”Dagens teknokratidebatt sett i lys av teknokratiske retninger i perioden 1900-1945”, LOS-notat nr.55/93.

(25) Jürgen Habermas, ”Teknikk og vitenskap som ”ideologi”” i Vitenskap som ideologi, Oslo 1969, s.18-56.

(26) Op.cit.s.40.

(27) Op.cit.s.40. Habermas referer her til Schelsky og Ellul på en måte som tyder på at han støtter denne tesen. Se note 25.

(28) Op.cit.s.27.

(29) Det dreier seg for både Arendt og Habermas om å anvende Aristoteles praksisbegrep. Debatten i kommentarlitteraturen dreier seg her om i hvor stor grad og hvordan henholdsvis Arendt og Habermas reviderer Aristoteles. Se Dana R. Villa, Arendt and Heidegger. The Fate of the Political, Princeton 1996, s.3-14.

(30) Larry A. Hickman, John Dewey's Pragmatic Technology, Indiana University Press 1990, s.36/37.

(31) John Dewey, Experience and Nature, New York 1958.

(32) Hubert L. Dreyfus, Being-in the-World, A Commentary on Heidegger's Being and Time, Division 1,The MIT-Press 1992. Charles B. Guignon, Heidegger and the problem of Knowledge, Hackett Publishing Company, 1983. Dreyfus og Guignon er begge representanter for en Heideggerlesning som gjør praksisfilosofien til det sentrale. Et hovedpoeng er at filosofitradisjonen etter Descartes kritiseres for manglende forståelse og interesse for praksissammenhenger. Filosofene er ikke opptatt av hvordan oppfatninger og forståelser produseres og er virkelighetsproduserende. De er istedet opptatt av hvordan de bevises eller motbevises noe som i mange tilfeller kan gi det hele karakter av være en etterrasjonalisering.

(33) Jon Hellesnes, Sosialisering og teknokrati, Oslo 1975., Rune Slagstad (red.), Positivisme, dialektikk, materialisme, Oslo 1975. Om Hans Skjervheims betydning, se Rune Slagstad, De nasjonale strateger, Oslo 1998, s.404-410.

(34) Slagstad, op.cit. 1998 s.14.

(35) Op.cit.s.34.

(36) Ibid.

(37) Op.cit.s.282.

(38) Dette er et hovedpoeng i en rekke bøker og rapporter i siste halvdel av 1970-tallet med tilknytning til Maktutredningen.

(39) Daniel Bell, The Coming of Post-Industrial Society, New York 1973.

(40) Dette kommer klarest frem i forordet til utgaven fra 1976.

(41) Erik Arnold & Ken Guy, Parallel Convergence:National Strategies in Information Technology, London 1986 s.7.

(42) Avsnittet er basert på en upublisert rapport fra TIK-senterets prosjekt IKT og demokrati skrevet av Trond Haug, Vidar Enebakk og Rune Schjølberg.

(43) Op.cit.s.107. I Norge ble internett for alvor tatt i bruk av de politiske partiene under Stortingsvalget i 1997. Regjeringens og depertementenes web-tjener ODIN - ble implementert i 1995 med forvaltningspolitiske og informasjonspolitiske målsettinger. I det siste har flere partiledere fulgt Clintons eksempel og annonsert at de vil være tilgjengelig for debatt via e-mail.

(44) Bård Ketil Engen, Strukturering av Internett, TMV skrift nr.30, 1997 s.41.

(45)Det er anslått at 2000 personer i Norge og 4500 i Sverige ble lobotomert i perioden 1944-1963. De fleste var psykriatiske pasienter, men det ble også foretatt hjerneinngrep på utviklingshemmede barn viser en undersøkelse gjort av Sveriges Televisions samfunnsprogram Norra Magasinet- sendt 6.4.98. Det dreide seg om en storstilt eksprimentering med mennesker. I Norge er dødeligheten i forbindelse med operasjonene beregnet til 30%. Den vitenskapelige prestisjen til metoden økte betraktelig etter at svenskene i 1949 ga nobelprisen i medisin til dens grunnlegger, portugiseren Antonio Egas Moniz. Ifølge det svenske TV-programmet ble økonomiske og sosiale argumenter brukt når beslutninger om lobotomering ble tatt noe som førte til at personer i ”uviktige og lite krevende yrker” som husmødre var sterkt overrepresentert. Dobbelt så mange kvinner som menn ble lobotomert i Sverige. Også det at folk var kommunister skal være anført som argument for operasjon.

(46) Se note 43.

(47) Dagens Nyheter 2.8.97.

(48) Avsnittet er i hovedsak basert på Bruce A.Kimball, The ”True Professional Ideal” in America, Cambridge MA 1992, Robert H.Wiebe, The Search for order 1877-1920, NY 1967 og John C.Burnham, ”Medical Specialists and Movements Toward Social Control in the Progressive Era:Three Examples”, i Jerry Israel (ed.) Building the Organizational Society - Essays on Associational Activities in Modern America, NY.

(49) Tor Halvorsen, Sektorinteresser eller profesjonssystem? TMV skrift nr. 10/1995.

(50) Louis Galambos hevdet i 1970 at en ny organisasjonssyntese var i ferd med å utvikle seg til den dominerende trend i amerikansk historieskrivning. I 1983 videreutviklet han dette synet med bakgrunn i litteraturen fra den mellomliggende perioden. Mens Galambos er opptatt av historieskrivningen generelt, har Daniel T. Rodgers utdypet denne analysen med utgangspunkt i litteraturen om den progressive æra. Louis Galambos,”Technology, Political Economy, and Professionalization: Central Themes of the Organizational Synthesis”, Business History Review 57, 1983, ss.73-96. Daniel T.Rodgers, ”In Search of Progressivism”, Reviews in American History, Dec.1982, ss.113-132.

(51) Feltet intellektuell historie som har vokst fram de senere år, er et godt eksempel. De intellektuelles institusjonelle plassering og rolle i samfunnet står her i fokus. Pierre Bourdieu og Fritz Ringer har vært sentrale i utviklingen av dette feltet. Fritz K. Ringer, The Decline of the German Mandarins, London 1983, Fields of Knowledge, Cambridge 1992. Vårt eget teknokratiprosjekt som har pågått siden 1992, er inspirert av slike tilnærminger. Kjetil Jakobsen, Ketil G.Andersen, Tor Halvorsen, and Sissel Myklebust, ”Engineering Cultures;European Appropriations of Americanism”, i Mikael Hård and Andrew Jamison, The Intellectual Appropriation of Technology, The MIT Press 1998, s.101-129.

(52) Yaron Ezrahi, The Descent of Icarus, Harvard University Press, 1990.s.1-5.

(53) Takk for innspill og kommentarer fra Ketil Gjølme Andersen, Brita Brenna, Vidar Enebakk, Tor Halvorsen, Einar Lie, Ingunn Moser, Francis Sejersted og Tian Sørhaug.

(54) Det er mange innganger til STS-feltet og Cultural Studies og noen skal vi komme tilbake til underveis, men se f.eks: L. Grossbergs, C. Nelson, P. Treacher (red.): Cultural Studies, Routledge, N.Y. 1992, Simon During (ed) The Cultural Studies Reader, London/New York, Routledge, 1993, Sheila Jasanoff et.al (eds), Handbook of Science and Technology Studies, Thousand Oaks, London, New Delhi, Sage Publications 1995, David J.Hess, Science Studies, New York and London, New York University Press 1997, for en vektlegging på koplingen til feministiske debatter og miljøspørsmål se Ingunn Moser ”Introduction. Mobilizing Critical Communities and Discourses on Modern Biotechnology” i Moser og Shiva (eds) Biopolitics. A Feminist and Ecological Reader on Biotechnology, London & New Jersey, Zed Books Ltd. 1995. For norske introduksjoner med teknologistudier som innfallsvinkel se Ingunn Moser: Teknologi i samfunnsteori: Forskyvninger og forflytninger, TMV skriftserie nr.4, 1993 og Knut H. Sørensen og Håkon With Andersen, ”Teknologi – fra konsekvensskapende til samfunnsskapt”, i Sosiologi i dag 3/88, Novus Forlag 1988. En antologi med oversatte artikler og en introduksjon til STS-feltet kommer på Spartacus forlag 1999: Kristin Asdal, Brita Brenna, Ingunn Moser, (red) Teknovitenskapelige kulturer. For en inngang til STS-feltet og Cultural Studies gjennom en av dets sentrale feministiske bidragsytere, Donna Haraway, se: Kristin Asdal, Anne-Jorunn Berg, Brita Brenna, Ingunn Moser, Linda M.Rustad, Betatt av viten, bruksanvisninger til Donna Haraway, Spartacus Forlag 1998.

(55) Se f.eks Dorthe Gert Simonsen, Kønnets grænser, Center for kvinde- og kønsforskning, Københavns universitet, Varia nr. 1, 1996.

(56) Hilary Rose og Steven Rose, Science and Society, Allen Lane, The Penguin Press, side 262.

(57) Sandra Harding, The Science Question in Feminism, Cornell University Press 1986, Helen Longino, Science as Social Knowledge, Values and Objectivity in Scientific Inquiry, Princeton University Press.

(58) Donna Haraway: Modest_Witness@Second_Millennium.FemaleManã_Meets_ Onco Mouse", Routledge, New York/London 1997.

(59) Johan Hedrén, Miljøpolitikens natur, Linköpings Studies in Arts and Science, 1994, side 49.

(60) Jonas Anshelm og Johan Hedrén, Miljöforskningens döda vinkel”, i Hållbart samhalle – en antologi, Regeringsuppdrag: Forskning till stöd för en hållbar utveckling, bilaga 3a, Forskningsrådsnämnden Rapport 1998:14, side 253

(61) Svein Sundsbø ”Hva har vi lært gjennom 3 år i styringsgruppen for miljø og utvikling? - Status og erfaringer” i Miljø og utvikling, Rapport fra den forskningspolitiske konferansen om miljø og utvikling på Vettre 28.-29.januar 1992. NAVF, Oslo April 1992.

(62) Sundsbø 1992, side 134.

(63) For disse perspektivene se Anselm og Hedrén 1998 jf. også tittelen: ”Miljöforskningens döda vinkel” og Moser 1995, side 10.

(64) Også dette siste poenget kan hentes ut av Anselm og Hedrén sin analyse. Forskningen om miljøproblemene har helt tilbake til 60-tallet ”ställts inför förhoppningar om att utveckla det samlade perspektivet och den ultimate strategin, hevder de to. Jonas Anshelm og Johan Hedrén, ”Miljöforskningens döda vinkel”, i Hållbart samhalle – en antologi, Regeringsuppdrag: Forskning till stöd för en hållbar utveckling, bilaga 3a, Forskningsrådsnämnden Rapport 1998:14, side 251.

(65) For slike perspektiver, se Brita Brenna, ”Fortolkende forandring – eller hvorfor vi trenger humaniora akkurat nå”, kommer i Strateginotat for humanistisk forskning, NFR 1999, Elisabeth Gulbrandsen, Anne.K. Haugestad, Gro Hanne Aas, ”Forskning i forandring” i Nytt om kvinneforskning, nr.3/1991, og Donna Haraway 1997, jf. hennes begrep om diffraksjon og figurering. Se også Brita Brenna, ”figurering” (side 36-38) og Ingunn Moser ”diffraksjon og interferens”(side 172-175) i Asdal, Berg, Brenna, Moser, Rustad 1998.

(66) The politics of Environmental Discourse. Ecological Modernization and the Policy Process. Clarendon Press. Oxford 1997 (1995).

(67) Når jeg går inn i denne saken baserer jeg meg ikke på egne kildestudier eller intervjuer. Jeg lener meg i alt overveiende grad på de studiene som er gjort av Nils Roll-Hansen og Geir Hestmark: Roll-Hansen, Nils, Sur nedbør- et storprosjekt i norsk miljøforskning, Fase I av ”Sur nedbørs virkning på skog og fisk” (SNSF), 1972-1976, Melding 1986:4, NAVF´s utredningsinstitutt og Nils Roll-Hansen og Geir Hestmark, Miljøforskning mellom vitenskap og politikk, En studie av forskningspolitikken omkring andre fase av storprosjektet ”Sur nedbørs virkning på skog og fisk” (SNSF), 1976-1980, Melding 1990:2, NAVFs utredningsinstitutt. I tillegg kommer Gro Harlem Brundtlands selvbiografi: Gro Harlem Brundtland, Mitt Liv, Gyldendal 1997 og Erling Dokk Holm, ”Rosenquistsaken” i F.eks nr. 3 1994.

(68) Erling Dokk Holm, ”Rosenquistsaken” i F.eks , Anti-naturvern, nr.3 1994, side 24.

(69) Roll-Hansen og Hestmark 1990, side 14 og 142.

(70) Sharon Traweek, Beamtimes and Lifetimes, Cambridge, Harvard University Press, 1988, side 162. Traweek har studert laboratorier for atomenergifysikk i USA og i Japan.

(71) Jeg følger her begrepsparet grunnforskning og anvendt forskning som Roll-Hansen og Hestmark bruker i sine analyser. Andre begreper som kanskje er mer brukt for samfunnsfag og humaniora er uavhengig eller oppdragsfinansiert forskning, begrepspar som kanskje sier mer om forskningens finansielle grunnlag og institusjonelle ”setting” enn om orienteringen mot grunnlagsproblemer kontra anvendt kunnskap. For en problematisering av grunnforskning og grunnforskningsbegrepet se for øvrig Egil Kallerud, ”Grunnforskning i krise?” i Grunnforskning i innovasjons- og forskningspolitikk, Egil Kallerud (red) Rapport fra NIFU og STEP-gruppen, Norsk institutt for studier av forskning og utdanning, Rapport 2/98.

(72) Roll-Hansen og Hestmark 1990, side 48.

(73) Roll-Hansen 1986, side 103.

(74) Roll-Hansen 1986, side 55.

(75) Roll-Hansen 1986, sidene 53, 55, 84. Det kommer imidlertid ikke helt tydelig fram hvor forslaget om å utvikle fisk som tålte større surhet i vannet kom fra.

Et annet eksempel som har blitt brukt for å vise hvordan det norske forskningsprosjektet om sur nedbør ble politisk overstyrt, er at forskningen på skogskader kom i bakgrunnen til fordel for forskning på fisk. Det har blitt argumentert for at årsaken til at det kunne skje er at det her Miljøverndepartementet kunne få ”håndfaste” resultater. Der resultatene ikke så lett kunne oppnås, som for skogen sin del, ble forskningen nedprioritert. Men er det ikke mulig å se dette annerledes? For at prosjektet skulle få støtte i første omgang, var det nødvendig å vise til trusselen om skogskader. Det var dette som ville gi størst økonomiske konsekvenser. Etterhvert fikk miljøsaken en egendynamikk. For en periode ble det i større grad enn før mulig å snakke om miljøskader og miljøproblemer uten henvisning til økonomiske argumenter. Selv opplevde Gro Harlem Brundtland som miljøvernminister at dette ikke var lett: ”Det var tøffe tak, sterke motstandere, både hjemme og ute, hånlige kommentarer om alle de døde fjellvannene, der ingen bodde - bare fisk. Var det dette vi var så redde for? Et luksusproblem, slik forsøkte man å avfeie det hele. Jeg reagerte på to måter: Mer forskning, enda større kunnskaper. Sjekke alle kritiske spørsmål, få de beste folkene vi kunne til å lede prosjektene og ta diskusjonene med andre lands forskere. Dessuten: Argumentasjonen måtte utvides.” (Gro Harlem Brundtland, Mitt liv, side 174) For Brundtland betydde det at hun begynte å fokusere på mer legitime og sosialt anerkjente problemer: helseskader på mennesker, og å regne på de materielle skadene. Som hun sier ”dette betydde kostnader for næringslivet, ikke bare for helse, miljø og kultur”. For å oppnå sine mål tilpasset Brundtland sine strategier til hvordan hun tolket signalene fra samfunnet omkring - samtidig som samfunnet omkring forandret seg. At man i større grad fokuserte på fisk enn skog kan selvsagt ha sammenheng med miljøverndepartementets utålmodighet etter ”positive” resultater. Men det bør kanskje også ses i sammenheng med at etter hvert som sur nedbør saken etablerte seg som en meget viktig miljøsak i norsk opinion, som en symbolsak, slik Roll-Hansen uttrykker det, (Roll-Hansen 1986 side 13) ikke lenger var like viktig å søke så sterk begrunnelse i de økonomiske skadevirkningene.

(76)Å fokusere på det institusjonelle aspektet har en parallell til utviklingen innenfor profesjonsforskningen. Se Tor Halvorsen Profesjonalisering og profesjonspolitikk, Den sosiale konstruksjonen av tekniske yrker. Upublisert dr. polit avh. Universitetet i Bergen 1993 og Tor Halvorsen, Sektorinteresser eller profesjonssystem? TMV skriftserie nr. 10 1995.

(77) Yngve Skjærseth Nilsen, National stabilisation vs. One-sided joint implementation, Shifting regimes in Norwegian climate politics 1989-98, TMVskriftserie nr.36, 1996.

(78) Hajer 1997.

(79) Kristinn Hegna, Lykkelige byer. Diskurs og ideologi i diskusjonen om boligforholdene i Kristiania 1910-1920, TMV skriftserie nr. 11 1995 og Moser 1993, side 232-236.

(80) For disse avsnittene om økonomenes rolle i miljøpolitikken: Kristin Asdal, Knappe ressurser, Økonomenes grep om miljøfeltet, Universitetsforlaget 1998.

(81) Anselm og Hedrén 1998.

(82) Nina Witoszek, Norske naturmytologier: fra Edda til økofilosofi, Pax, Oslo 1998.

(83) St.meld. nr. 51 (1984-85) Om tiltak mot vann- og luftforurensning og om kommunalt avfall. Tilråding fra Miljøverndepartementet 1.mars 1985.

(84) Theodore M. Porter: ”Making things quantitative”, i Michael Power (ed), Accounting and Science, Cambridge 1994.

(85) Theodore M. Porter, Trust in numbers, The Pursuit of Objectivity in Science and Economic Life, New Jersey 1995, side 138.

(86) Brian Wynne, ”SSK´s Identity Parade: Signing-Up, Off-and-On”, i Social Studies of Science, SAGE, London, Thousand Oaks, CA and New York, Vol. 26 (1996), 357-91.

Angående vitenskapens plass i miljødebatten er det interessant at i den norske debatten om ”Sokal-saken”, så ble nettopp miljøsaker trukket tungt inn. Se debatten som startet med utgangspunkt i en introduksjon av og synspunkter på den såkalte ”Sokal-saken” i ARR med bidrag av Knut H. Sørensen, Eivind Tjønneland, Espen Schaaninng og Ragnar Fjelland i ARR 2/97. Den ble så fulgt opp av Espen Schaanning i ARR 3/97: ”Sannheten er de sterkes våpen” side 103-106, formulert som et diskusjonsinnlegg til Fjelland som svarte i ARR 1/1998: ”Løgnen er de sterkes våpen”.

Deler av miljøbevegelsen og deler av feminismen har på mange måter delt en felles uro over det som har blitt forstått som oppløsningen av vitenskap, nettopp med utgangspunkt i behovet for å grunne kritikk i et fast fundament, i fakta og sikker kunnskap. Miljøsaken og feminismen har da også også bidratt til å vri vitenskapsdiskusjonene fra kun å dreie seg om relativismespørsmålet og løgn kontra sannhet, noe som ikke kommer fram i særlig grad i denne debatten. Se f.eks Hess 1997 for en generell inngang til dette, spesielt side 85. Se også Donna Haraways artikkel: ”Situated knowledges, the Science Question in Feminism as a Site for Discourse on the Privilege of Partial Perspective” i Feminist Studies 14 (3), 1988, side 575-99for den feministiske debatten i spennet mellom konstruktivisme og en feministisk etterfølgervitenskap. Artikkelen er oversatt til norsk: ”Situerte kunnskaper: Vitenskapsspørsmålet i feminismen og det partielle perspektivets forrang”, kap. 4 i Asdal, Brenna, Moser og Refseth (red), En kyborg til forandring – nye politikker i moderne vitenskaper og teknologier, TMV skriftserie nr.12, 1995.

(87) Wynne 1996, Donna Haraway: ”The Promises of Monsters: A Regenerative Politics for Inappropriate/d Others”, i L. Grossbergs, C. Nelson, P. Treacher (red.): Cultural Studies, Routledge, N.Y. 1992, side 311-313, og Bruno Latour: 2To modernize or to ecologize? That´s the question”, kommer på Routledge 1999, finnes i fransk versjon: Bruno Latour: ”Moderniser ou écologiser. A la recherche de la septiéme Cité”, i Ecologie Politique 13, 1995.

(88)Wynne 1996.

(89) Denne kritiske fortolkningen av Public Understanding of Science-tradisjonen inngår i de versjonene av historiene som Wynne selv i flere sammenhenger har skrevet sin versjon av. Se Brian Wynne, ”Public Understanding of Science”, i Sheila Jasanoff et.al. (eds), Handbook of Science and Technology Studies, Sage Publications 1995 og Brian Wynne ”Misunderstood Misunderstandings:social identities and public uptake of science” i Irwin and Wynne (eds), Misunderstanding Science? The Public Reconstruction of science and technology, Cambridge University Press 1996a.

(90) Alan Irwin og Brian Wynne i introduksjonen til Irwin and Wynne (eds), Misunderstanding Science? The Public Reconstruction of science and technology, Cambridge University Press 1996a.

(91) Wynne 1996a, side 28.

(92) Wynne 1996a, side 42.

(93) Her trekker Wynne på refleksivitetsdebattene innenfor SSK/STS-tradisjonen knyttet til spørsmålet om forskeren skal/kan være nøytral eller bør velge side i de sakene hun studerer. Wynne utfordrer begge disse posisjonene. Wynne 1996. Han trekker samtidig på det utvidete symmetriprinsippet og begrepet om samproduksjon av natur og samfunn, se Michel Callon: ”Some elements of a Sociology of Translation: Domestication of the Scallops and the Fishermen of St. Brieuce Bay”, i John Law (red.): Power, Action, and Belief: A New Sociology of Knowledge?, Routledge and Kegan Paul, London 1986, Bruno Latour: ”Postmodern? No, Simply Amodern! Steps towards an Anthropology of Science”, Studies in the History and Philosophy of Science, 21 (1990), 1, 154-171 og Bruno Latour, We have never been modern”, New York : HarvesterWheatsheaf, 1993. Finnes i norsk oversettelse: Bruno Latour, Vi har aldri vært moderne, Spartacus Forlag 1996, side 19.

(94) Wynne 1996.

(95) De følgende avsnittene bygger i stor grad på Kristin Asdal, Brita Brenna, Ingunn Moser, ”Introduksjon” i Teknovitenskapelige kulturer, Asdal, Brenna, Moser (red), kommer på Spartacus forlag høsten 1999. Se for øvrig note 2.

(96) Asdal, Brenna Moser 1999.

(97) Asdal, Brenna Moser 1999.

(98) Hilary Rose, ”Hyper-reflexivity. A New Danger for the counter-movements, i Helga Nowotny og Hilary Rose (eds) Counter-movements in the Sciences, D. Reidel Publishing Company 1979.

(99) Asdal, Brenna, Moser 1999

(100) Hilary Rose og Steven Rose, ”The Radicalisation of Science”, i Rose & Rose (eds) The Radicalisation of Science. Ideology of/in the Natural Sciences.The Macmillan Press, London 1976, side 15-16.

(101) Hilary Rose og Steven Rose, Science and Society, Allen Lane, The Penguin Press, London 1969, side 262.

(102) Hilary Rose og Steven Rose 1976, side 25.

(103) Se Jan Golinski, Making Natural Knowledge, Constructivism and the History of Science, Cambridge University Press 1998, side 8 og David. J.Hess 1997, side 82.

(104) Golinski 1998, side 8.

(105) Asdal, Brenna, Moser 1999, se også Golinski side 28-39. Bruno Latour, Science in action : how to follow scientists and engineers through society, Milton Keynes, Open University Press, 1987 og Bruno Latour, ”Give me a laboratory and I will raise the world”, i Karen Knorr-Cetina og Michael Mulkay (eds), Science Observed, Sage Publications, London 1983. En avgjørende forskjell her er at Latour og aktør-nettverks-tradisjonen avgrenser seg fra å årsaksforklare ut i fra det rent sosiale og argumenterer for at det som trengs er ”one more turn after the social turn”. Se ellers under avsnittet ”teorihistorie”.

Poenget om at vitenskapelig kunnskap ikke bare oppstår fra ett punkt og spres utover, men krever arbeid og oversettelser for å kunne gjeninnsettes i andre sammenhenger og forandrer seg underveis, har sin parallell til teknologioverføringsdiskusjoner, se Madeleine Akrich, ”The De-scription of Technical Object” i Shaping Technology, Building Society; Studies in Sociotechnical Change, Wiebe Bijker og John Law (eds), Cambridge Massachussetts, MIT Press, og John Law: Traduction/trahision; Notes on ANT, TMV arbeidsnotat nr. 106.

(106) Thomas S. Kuhn, The structure of scientific revolutions, University of Chicago Press, Chicago 1962.

(107) Golinski 1998, side 20.

(108) Golinski 1998, side 17-18.

(109) Asdal, Brenna, Moser 1999.

(110) Wynne 1996, side 358.

(111) Hess 1997 er en generell inngang til dette, se helt konkret side 85.

(112) Det er ikke rom for å gi dypere inn i dette her, men se f.eks: Annemarie Mol og Jessica Messman ”Neonatal Food and the Politics of Theory: Some Questions of Method”, i Social Studies of Science, SAGE, London, Thousand Oaks, CA and New Delhi, Vol. 26, 1996, 419-44, Latour 1999, Susan Leigh Star 1991, ”Power, Technology and the Phenomenology of Conventions: On Being Allergic to Onions”, i J. Law (ed), A Sociology of Monsters: Power, Technology and the Modern World, Oxford, Basil Blackwell, Latour 1999 (1995).

(113) I dette ligger den vendingen bort fra å se (natur)vitenskap som gjennomsyret av instrumentell fornuft, jf. del I i denne artikkelen.

(114) Michel Callon: ”Some elements of a Sociology of Translation: Domestication of the Scallops and the Fishermen of St. Brieuce Bay”, i John Law (red.): Power, Action, and Belief: A New Sociology of Knowledge?, Routledge and Kegan Paul, London 1986, Bruno Latour: ”Postmodern? No, Simply Amodern! Steps towards an Anthropology of Science”, Studies in the History and Philosophy of Science, 21 (1990), 1, 154-171 og Bruno Latour, We have never been modern”, New York : Harvester Wheatsheaf, 1993, finnes i norsk oversettelse: Bruno Latour, Vi har aldri vært moderne, Spartacus Forlag 1996.

(115) Ingunn Moser 1993, sidene 232-235, Michel Foucault, Seksualitetens historie. 1, Viljen til viten, Spartacus Forlag 1995 (1976), John Law, Political Philosophy and Disabled Specificities, 1998, upublisert manus.

(116) Susan Leigh Star 1991, ”Power, Technology and the Phenomenology of Conventions: On Being Allergic to Onions”, i J. Law (ed), A Sociology of Monsters: Power, Technology and the Modern World, Oxford, Basil Blackwell, side 52

(117) Anne-Jorunn Berg og Merete Lie, ”Feminism and Constructivism: Do Artifacts Have Gender?” i Science, Technology & Human Values, Vol.20, No3. Summer 1995, side 333. For eksempel Donna Haraway sine arbeider er et forsøk på å gjøre nettopp dette. Haraway 1988, 1996, 1997, se også Nina Lykke og Rosi Braidotti (eds) Between Monsters, Gooddesses and Cyborgs, Feminist Confrontations with Science, Medicine and Cyberspace, Zed Books, London 1996. Se for øvrig note 56 og 57 lenger opp.


Tilbake til innholdsfortegnelse for rapport 7

Tilbake til Makt- og demokratiutredningens startside

Publisert 25. nov. 2010 13:52