Velstand og makt

Tilbake til Makt- og demokratiutredningens startside

Makt- og demokratiutredningens rapportserie, ISSN 1501-3065

Rapport 17, oktober 2000, ISBN 82-92028-13-7


- konferanserapport


INNHOLD

Innledning: Makt og velstand

Åpning av konferansen ”Makt og velstand”

Ved Statsminister Kjell Magne Bondevik

Kan globaliseringen styres?

Ved professor Øyvind Østerud, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo

Kommentar til foredraget: Kan globaliseringen styres?

Ved førsteamanuensis Tone Haraldsen, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Individualisering: Individ og makt

Ved professor Fredrik Engelstad, Institutt for samfunnsforskning

Kommentar til foredraget: Individualisering: Individ og makt

Ved Anne-Lise Bakken, medlem i rådet for Makt- og demoratiutredningen

Kommentar til foredraget: Individualisering: Individ og makt

Ved førsteamanuensis Helge Høibraaten, Filosofisk institutt, NTNU

Kompetanse som kapital - en organisatorisk utfordring

Ved professor Jorunn Solheim, Arbeidsforskningsinstituttet (AFI)

Kommentar til foredraget: Kompetanse som kapital - en organisatorisk utfordring

Ved Knut Arild Larsen, ECON

Kommentar til foredraget: Kompetanse som kapital - en organisatorisk utfordring

Ved Kristin Clemet, viseadministrerende direktør, Næringslivets hovedorganisasjon (NHO)

En ny, digital økonomi?

Ved professor Tor Jakob Klette, Sosialøkonomisk institutt, Universitetet i Oslo, og Statistisk sentralbyrå

Kommentar til foredraget: En ny, digital økonomi?

Ved Knut Lundby, senterleder Intermedia, Universitetet i Oslo

Kommentar til foredraget: En ny, digital økonomi?

Ved professor Kristine Bruland, Historisk institutt, UiO

Noter


Innledning: Makt og velstand

Makt- og demokratiutredningen arrangerte i samarbeid med ECON - Senter for økonomisk analyse en konferanse om makt og velstand i Oslo den 27.-28. januar 2000. ECON la på konferansens andre dag frem rapporten for prosjektet Horisont 21 - Scenarier for Norge mot 2020, mens Makt- og demokratiutredningen var ansvarlig for konferansens første dag med tema "Status 2000: makt og demokrati".

Temaet omfattet fire tunge trender som har endret Norge ved inngangen til et nytt årtusen:

Globalisering

Hva er de sentrale samfunnskreftene i den økonomiske globaliseringen? Hva er de økonomiske og politiske betingelsene for handlingsrommet på nasjonalt nivå og politisk styring på overnasjonalt nivå?

Individualisering

Kvinnens innttog på arbeidsmarkedet og i utdanningssektoren var en revolusjon nedenfra. Fører individualisering til økt rettsliggjøring og svekkelse av kollektive løsninger? Og vil vi få den amerikanske vrien på individualiseringen i Norge med økt vekt på familieverdier?

Kompetanse

Utviklingen av en kunnskapsbasert økonomi stiller ikke bare nye krav til arbeidskraftens utdanning, men reiser også grunnleggende spørsmål om kunnskapens organisering. Hvordan utfordres organiseringen av arbeidet av nye kompetanseformer? Og hvilke implikasjoner har dette for tradisjonelle former for makt, ansvar og medvirkning?

Teknologi

Informasjonteknologien endret både effektiviteten i en rekke næringer og forholdet mellom arbeidstaker og bedrift i 1990-årene. Hva betyr informasjonsteknologien for den økonomiske utviklingen? Og hvordan påvirkes arbeidsmarkedet av informasjonteknologien? Og hvorfor ser vi så lite av den i Norge? Eller gjør vi det?

Denne rapporten er en samling av manuskriptene til innledere og kommentatorer på konferansens første dag.


Åpning av konferansen ”Makt og velstand”

Ved Statsminister Kjell Magne Bondevik(1)

Det er en glede for meg å åpne konferansen om makt og velstand - scenarier ved et nytt årtusen. Bak denne todagers konferansen står den regjerings-oppnevnte Makt- og demokratiutredningen og det tverrfaglige scenario-programmet ”Horisont 21”. Jeg gratulerer arrangørene med et spennende fellesprosjekt. Frammøtet viser at dere har tatt opp spørsmål som engasjerer mange både innen offentlig forvaltning, nærings- og organisasjonsliv og akademia.

Siden Macchiavelli forlengst er død, har jeg spurt meg selv om temaet for denne konferansen har kommet flytende på globaliseringens bølge fra kapitalismens høyborg. Men vi er vel alle enige om at ”Power and Prosperity”, makt og velstand, ikke bør være samfunnets høyeste verdier, men midler som må brukes og fordeles rettferdig i arbeidet for å fremme menneskeverd, frihet, fred og demokrati. Og da er makt ikke å forakte. Den tyske forfatteren Hans Carossa sa det slik: ”Makten er ond, men det er avmakten også.” Jeg vil heller si det med ei strofe fra Håvamål: ”Makti si må \ ein mann med vit \høvsamt og høveleg bruke.”

Og når det gjelder velstand, vil jeg minne den ærede forsamling om et gammelt gullkorn fra den tyske dikteren Goethe: ”Man kan utholde alt her i verden unntatt vedvarende velstand.” Eller for å si det med USAs president i 1920-årene, Calvin Coolidge: ”Velstand er bare et instrument vi skal bruke, ikke en gud vi skal dyrke!” Med denne presisering vil jeg komplimentere arrangørene med et program fylt av høyaktuelle temaer. Bruken av scenarier for å illustrere flere mulige utviklingsbaner over tid er et nyttig hjelpemiddel for å få oss alle til å tenke langsiktig og definere alternativer som vi kan velge mellom. Slik kan scenarier også forbedre beslutningsgrunnlaget både for politikere og ledere i offentlig forvaltning, i næringslivet og i organisasjons-Norge for øvrig.

Konferansens første dag vil bli viet fire tunge trender som bidrar til å endre Norge ved inngangen til et nytt årtusen.

  • Globaliseringen
  • Individualiseringen
  • Utviklingen av en kunnskapsbasert økonomi og
  • Utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologien.

Regjeringen er sterkt opptatt av hvordan vi som samfunn og enkeltmennesker kan møte disse sterke trendene. Vi har forsøkt å stimulere til forskning og debatt om dem. Og vi er i gang med å utforme og sette i verk ny politikk for å utnytte de positive mulighetene og unngå alvorlige skadevirkninger av disse samfunnsendrende utviklingsprosessene.

Globalisering

Globalisering er ikke et entydig begrep, men brukes generelt for å beskrive utviklingen i retning av en mer sammenknyttet verden, særlig økonomisk, men også politisk, kulturelt og sosialt. Jeg vil gjerne framheve den kulturelle dimensjonen, for det relativt nye begrepet ”globalisering” har nok mye av sitt utspring i uttrykket ”den globale landsby” som medieforskeren Marshall McLuhan brukte i 1963 i sin teori om hvordan teknologisk endring – særlig innen medieutviklingen – ville ”krympe” verden.

I dagens første temaseksjon settes fokus på den økonomiske globaliseringen, og hvordan den påvirker handlingsrommet både på nasjonalt og overnasjonalt nivå. Dette er grunnleggende spørsmål for oss som er opptatt av de langsiktige prosessene i samfunnets utvikling, og hvordan demokratiets kår blir påvirket. Slike problemstillinger var noe av bakgrunnen for at regjeringen besluttet å sette ned ”Makt- og demokratiutredningen”, hvor Øyvind Østerud ble oppnevnt som leder av en tverrfaglig forskergruppe.

Globaliseringsdebatten rommer en rekke av samtidens viktige politiske problemstillinger. La meg nevne noen eksempler på slike temaer: For det første – forholdet mellom globale utfordringer og nasjonale politikk-instrumenter. Det er mitt syn at globaliseringen understreker behovet for et mer effektivt internasjonalt samarbeid og styrking av globale samarbeids-organer. Dette gjelder håndteringen av mange forskjellige problemer, blant annet forebygging av konflikter og krisehåndtering, håndtering av flyktninge-strømmer og koordinering av utviklingshjelp, grenseoverskridende miljø-forurensning og internasjonal kriminalitet.

Nasjonale tiltak og regionalt samarbeid i Norden eller i Vest-Europa blir for snevert i møte med organisert kriminalitet som styres av mafiagrupper i Asia, Russland og Amerika. Den internasjonale kriminaliteten krever politi-samarbeid på tvers av kontinentene – og det er regjeringen opptatt av å styrke.

Det samme gjelder vår evne til å unngå ødeleggende internasjonale finanskriser, noe verdensøkonomien fikk erfare etter det økonomiske tilbakeslaget i sørøst-Asia i 1997. Vi må styrke det internasjonale finansielle system og vår felles evne til å forebygge og håndtere kriser. Et bidrag til dette er det rapporteringssystem IMF nå har etablert i samarbeid med medlemslandene. Ved at ubalanser i nasjonal og internasjonal økonomi oppdages tidligere, blir vi bedre i stand til å møte utfordringene fra globaliseringen.

Erfaringene fra Asia-krisen viser også nødvendigheten av en sunn nasjonal økonomi for å gjenopprette tilliten i valuta- og kapitalmarkedene. For mange utviklingsland er tiltak for å lette gjeldsbetjeningen viktige. Jeg er stolt over Norges pådriverinnsats for koordinerte gjeldslettetiltak overfor de fattigste og mest gjeldstyngede utviklingslandene. Norges gjeldsettergivelsesplan har bidratt til å framskynde lignende tiltak i andre land.

Regjeringen ønsker å styrke det internasjonale samarbeidet for et åpent handelsssystem og forutsigbare rammebetingelser. Det er en fordel – særlig for små land og ressurssvake utviklingsland – at handelstvister løses ved multilaterale prosesser og ikke ved bilaterale forhandlinger hvor de store landene har den sterkeste posisjonen. De videre forhandlingsrunder i WTO er derfor viktige ikke bare for å sikre Norges egne interesser, men også utviklingslandenes interesser.

For det andre – privat sektors samfunnsansvar. Globaliseringen medfører en mer åpen verdensøkonomi og økt handlingsrom for privat sektor. Slik styrkes rollen til internasjonale markedsaktører. Samtidig er statenes handlingsrom når det gjelder investeringer, miljø og sosiale standarder begrenset. Etter mitt syn er det derfor behov for en bedre dialog mellom næringslivet, myndighetene og frivillige organisasjoner om moralske og etiske utfordringer i arbeidet for internasjonalisering. Dette var en viktig grunn til at min regjering raskt opprettet KOMPAKT, som er et konsultativt organ for dialog mellom myndighetene, næringslivet og arbeidstakersiden, frivillige organisasjoner og ekspertmiljøer når det gjelder norsk økonomisk engasjement i utlandet.

For det tredje – faren for at globaliseringen bidrar til å marginalisere de fattigste utviklingslandene. Generelt er det mange eksempler på at integrasjon i verdensøkonomien og økonomisk vekst går hånd i hånd. Også mange utviklingsland har tatt del i denne utviklingen, men noen av de fattigste utviklingslandene marginaliseres fordi utenlandsinvesteringene konsentreres om vekstøkonomiene. Dette er alvorlig.

Løsningen ligger i en kombinasjon av nasjonale reformer i disse landenes økonomiske politikk og reformer i internasjonal økonomi. De fattigste landenes markedsadgang i den rike del av verden må forbedres. Blant annet gjelder dette antidumpingtiltak og multifiberavtalen. For Norges del øker vi bistanden, og vi reduserer i år også tollen på import av tekstilprodukter fra utviklingsland. Om alle industriland gjorde det, ville de minst utviklede landene få nye muligheter til å vokse ut av fattigdommen.

Informasjonsteknologien

Informasjonsteknologiens inntog startet i 1960- og 70-årene. Siden har 80-årenes PC’er og ikke minst 90-årenes Internett gjort teknologien anvendbar på de fleste samfunnsområder, på arbeidsplassene og i svært mange hjem. IT er nå blitt en viktig faktor bak globaliseringen ved å redusere kostnader og åpne opp for nye former for kommunikasjon og transaksjoner. Også næringen selv er multinasjonal og dens produkter handles i stor grad internasjonalt.

Overgangen til nytt årtusen hadde en spesiell fokus på risikoen for datasammenbrudd. Omfattende forberedelser førte til at vi ikke fikk store problemer med IT-systemene etter nyttår. En viktig lærdom har vi likevel fått: I dag er mange av samfunnsfunksjonene blitt helt avhengig av at IT-systemene fungerer. Norge ligger her helt i toppen internasjonalt når det gjelder antall PC-er, mobiltelefoner og internett-tilknytninger. Det er imidlertid ikke like sikkert at vi ligger i verdenstoppen når det gjelder å bruke informasjons- og kommunikasjonsteknologien i verdiskapende aktiviteter. Her ligger en stor utfordring: Vi må bruke det fortrinn stor utbredelse av IKT har gitt oss til å skape varige verdier i næringslivet.

Ikke minst tror jeg skolen kan spille en nøkkelrolle. Regjeringen ønsker å styrke skolens mulighet til å ta dette ansvaret for samfunnsutviklingen. Derfor er opprustning av lærernes IKT-kompetanse styrket i årets statsbudsjett. Og vårt nye program for overføring av brukte PC-er fra næringslivet til bruk i skolen tegner til å bli en stor suksess. Jeg er fast besluttet på at satsingen skal fortsette i årene framover.

IKT-utviklingen gir ikke bare nye typer arbeidsplasser og ny kompetanse. Den gir også et behov for å sette nye grenser. Personvern, sikring av forbrukerinteresser, kamp mot nye former for kriminalitet og skjerming mot uønsket informasjon er eksempler på områder hvor det er behov for grensesetting og virkemidler som kan beskytte grensene.

Kompetansesamfunnets framvekst

Befolkningens kunnskap og kompetanse vil bli avgjørende for verdiskapingen og næringsutviklingen i årene fremover. Mye av veksten vil skje i kunnskapsintensive bransjer med stort innslag av IKT. Investering i kompetanse er viktig for å møte de nye krav til som følger av globaliseringen og den teknologiske utviklingen. Dette gjelder såvel offentlig som privat sektor.

Norge har i så måte et godt utgangspunkt. Utdanningsnivået her i landet er høyt, og vi har siden 80-tallet gjennomført store satsinger innen skole og utdanning. En stor andel av ungdomskullene tar høyere utdanning. I følge anslag fra Statistisk sentralbyrå utgjør de menneskelige ressursene om lag 2/3 av den norske nasjonalformuen. I en tid hvor det snakkes så mye om oljeformuen vår, må vi ikke glemme dette. Den absolutt viktigste ressurs landet har – det er menneskene selv – den menneskelige kapital!

Jeg vil understreke at kompetanseoppbygging er viktig også utover det å sikre næringslivet kompetent arbeidskraft. Følelsen av mestring og muligheten til utvikling og utfoldelse betyr mye for den enkeltes trivsel og selvfølelse. En god samfunnsutvikling med aktiv demokratisk deltakelse sikres også best ved at flest mulig har et høyt kunnskaps- og kompetansenivå.

Kompetansereformen – som skal bidra til god og livslang læring - skal fases inn gradvis og i samarbeid med partene i arbeidslivet. Regjeringen ser det som viktig at alle får delta i kompetansereformen, og vi har alt satt i gang arbeidet med å etablere et nasjonalt system for dokumentasjon av realkompetanse. Dette arbeidet er sentralt for at voksne skal kunne komme inn på rett nivå i utdanningen. Til våren vil Regjeringen legge fram for Stortinget en odelstingsproposisjon om rett til grunnskoleopplæring for voksne og rett til videregående opplæring til voksne født før 1978.

Også institusjonene innenfor høyere utdanning vil ha en sentral rolle i kompetansereformen. Regelverk, organisering, styringsprinsipper og pedagogiske metoder gjennomgås for bedre å imøtekomme behovene for livslang læring. I en tid da også våre høyere læresteder utsettes for økende internasjonal konkurranse, må norske utdanningsinstitusjoner ha tilbud som møter de nye behov. Vi – som er politisk ansvarlige – må gi lærestedene rammebetingelser til å utvikle seg i den nye, konkurranseutsatte virkeligheten.

Etter framlegg fra Regjeringen, vedtok Stortinget i november i fjor en rett til utdanningspermisjon. En slik ordning vil lette mulighetene for å gjennomføre videre- og etterutdanning. Samtidig bør en legge opp til at flest mulig gjennomfører kompetanseoppbygging uten å tre ut av arbeidslivet. Dette er viktig for å unngå mangel på arbeidskraft i enkeltbransjer og fordi arbeidsplassen er en velegnet arena for læring. Kompetanseoppbygging samtidig som en er i arbeid skjer lettere dersom en tar i bruk nye og effektive undervisningsformer. Fjernundervisning og nettbasert læring er her viktige stikkord. Videreutvikling av denne typen undervisningsformer vil også gjøre det lettere for personer som bor et stykke fra utdanningsinstitusjoner å delta i kompetansereformen.

I Arntsen-utvalget var det enighet om at en i Norge må komme ned på et nivå for lønnsveksten på linje med våre handelspartnere. Regjeringen har under denne forutsetningen sagt seg villig til også å bidra med om lag 400 millioner kroner til kompetanseutviklingsprogram i løpet av en to- til treårs periode. Dette er midler som skal gå til utvikling av markedet for etter- og videreutdanning. En oppfølging av enigheten i Arntsen-utvalget vil være viktig for utviklingen av kompetansereformen i årene fremover.

Kompetanseoppbygging henger nært sammen med forskning og utvikling. I juni i fjor la Regjeringen frem en forskningsmelding, der det legges opp til at forskningsinnsatsen som andel av BNP skal opp på gjennomsnittet i OECD. Den offentlige finansieringen av forskning er ikke lav i Norge. Forskningsandelen i næringslivet er imidlertid lavere enn i en del andre land, noe som blant annet skyldes næringsstrukturen her i landet.

Individualisering

Jeg har med interesse merket meg at scenarieprosjektet ”Horisont 21” i sin nylig utkomne bok har satt opp ”den nye individualiseringen” som en av fire hovedtrender i samfunnet. Jeg tror det er riktig, men jeg vil hevde at dette ikke er en helt ny trend, men videreføringen av en lang historisk linje. Det 20. århundre var i vår del av verden i betydelig grad historien om utvidelsen av frihetssamfunnet, om individualistisk ”frigjøring” fra tradisjonelle bånd. Erkjennelsen av dette er imidlertid begrenset, fordi prosessen til dels skjedde i skyggen av en dominerende sosial-demokratisk fellesskapsideologi.

Individualisme er i utgangspunktet positivt. Respekten for enkeltmennesket og dets valgfrihet er en grunnverdi en demokratisk rettsstat. Ikke minst for meg – og andre som står rotfestet i protestantisk kristendom – er dette en naturlig grunnholdning. Kristen etikk understreker sterkt den enkeltes frihet – og dermed ansvar. Ansvar overfor medmennesker – og i siste instans overfor Skaperen – for våre handlinger og våre unnlatelser. Derfor ser jeg dypest sett også politikk ikke som en kamp om makt, men som en tjeneste for medmennesket. Siktemålet er at hver enkelt – med sin unike personlighet – skal få utvikle og bruke sine evner og ferdigheter. Slik skaper vi spennende mangfold og slik stimulerer vi nyskaping. Denne respekt for enkelt-menneskets frihet til å forme sin egen hverdag er også en del av begrunnelsen når Regjeringen i familiepolitikken har forsøkt å styrke både den enkeltes valgfrihet – og samfunnets grunncelle: familien.

Med frihet følger ansvar. Frihet uten forpliktelse er farlig. Og individualisering er feilslått hvis ansvaret for andre – ikke minst for de svakeste – svekkes. Økt individualisering, med økt frihet fra kollektive regler og ytre autoriteter, må derfor følges av økt personlig ansvar og en sterkere indre verdiforpliktelse hos den enkelte. Dette er en viktig del av motivasjonen som lå bak mitt forslag om å oppnevne en verdikommisjon for å stimulere verdidebatten og bidra til økt bevissthet om verdivalg og personlig ansvar. Individualiseringen kan tippe over i økt egoisme og svekket ansvar for fellesskapet. Derfor fant vi grunn til å framheve betydningen av fellesskapsverdiene i Verdikommisjonens mandat.

En i utgangspunktet positiv individualisering kan gi uheldige utslag både for demokratiet, for våre felles velferdsordninger, for likestilling og utjamning. Fordi både staten og markedet har massive ressurser og tunge påvirkningsmidler, er jeg spesielt spent på hvordan individualiseringen slår ut for samfunnets frivillige sektor, ja, for det sivile samfunn i stort. Både oppvekstmiljøet og de sosiale nettverk - og demokratiet - er sterkt avhengig av det sivile samfunns vitalitet.

Derfor ser Regjeringen det som avgjørende å stimulere folk til frivillig innsats, til deltakelse i et mangfold av frivillige organisasjoner, innen kirke- og kulturliv, idrett og sosialt arbeid, i politisk virksomhet.

Langsiktige utfordringer

Norge har mange trender felles med andre industriland. Og vi har mange av de samme utfordringene Det gjelder blant annet den demografiske utvikling, som vil preges av en markert ”aldring” av befolkningen. Pensjonistenes andel av befolkningen vil øke, de yrkesaktives andel vil reduseres. Andelen av befolkningen som er over 67 år antas å øke fra 27 prosent i dag til 43 prosent i 2050. Statens utgifter til folketrygdens alders- og uførepensjon er anslått å øke fra om lag 8 prosent i 1998 til 15 prosent av BNP i 2030. Samtidig vil den sterke veksten i antall eldre over 80 år kreve en formidabel opprustning av eldreomsorgen. Det blir en stor utfordring å sikre finansieringen av pensjonene, og det blir en like stor utfordring å sikre nok personell til pleie- og omsorgstjenester.

En annen og mer særnorsk utfordring er det å begrense forbruksfesten nå når inntektene fra olje- og gassektoren er på sitt høyeste, slik at vi lettere mestrer overgangen til den nye tid etter det som kalles ”gullalderen” i HORISONT 21. Det er avgjørende viktig at vi nå har politisk styrke til å sette av midler i oljefondet og satser bevisst på utbygging av bærekraftig virksomhet i fastlands-Norges næringsliv.

For rask bruk av petroleumsinntekter over offentlige budsjetter vil destabilisere fastlandsøkonomien og svekke grunnlaget for verdiskaping og sysselsetting i konkurranseutsatt næringsliv. Av grunner som dette har regjeringen valgt å holde en stram budsjettpolitikk. Ved fjorårets utgang var det til sammen avsatt om lag 200 milliarder kroner på oljefondet, og i år har regjeringen budsjettert med å overføre rundt 80 nye milliarder kroner til oljefondet.

Stilt overfor disse langsiktige utfordringene vil jeg understreke behovet for endringskompetanse og vilje til fornyelse. Det er særlig to forhold som ligger bak denne understrekingen: For det første – framtida vil kreve store omstillinger. Norge har et godt utgangspunkt for å mestre dem. Vi har penger på ”bok” i oljefondet, vi har et høyt utdanningsnivå og vi har en deltakelse i arbeidslivet som er meget høy sammenlignet med de fleste andre land. Utfordringen innenlands blir ikke minst å legge til rette for nyskaping, for en verdiskapning som er bærekraftig over tid og i forhold til miljøet, og sørge for at velferdssamfunnet omfatter alle.

For det andre må vi i tide gjennomgå de ulike elementer i velferdsordningene og i ansvarsdelingen mellom fellesskapet og den enkelte borgers personlige ansvar. Utsettes nødvendige justeringer for lenge, kan det seinere tvinge fram brå politikkendringer med uheldige samfunnsmessige konsekvenser.

Demokratiutvikling

Jeg nevnte innledningsvis at Regjeringen har oppnevnt en forskergruppe til å forestå en utredning av makt og demokrati i det norske samfunn. Dette er ikke ment å være bare en oppdatering av den forrige maktutredningen. Det er det enkelte menneskes deltakelse i samfunnslivet som er målet for et demokrati, og med dette utgangspunkt skal maktforholdene kartlegges og diskusjonen føres om hvordan demokratiet kan videreutvikles. En viktig intensjon ved maktutredningen er å bidra til en bred debatt om makt- og demokratispørsmål. Jeg er glad for å kunne konstatere at maktutredningen allerede har publisert en rekke bøker og rapporter, at det jevnlig avholdes konferanser, og at forskergruppen stiller opp i et stort antall fora. Jeg ser det som positivt at utredningen har en slik utadrettet profil og at den er åpen for dialog.

Et annet initiativ jeg har lyst til å nevne, er Arbeids- og administrasjons-ministerens scenarioprosjekt kalt ”Norge 2030”. Et av formålene med dette prosjektet er å vise fem ulike framtidsbilder for offentlig sektor i Norge. Studien blir ferdig til høsten, og vil kunne gi oss et bedre grunnlag for de politiske veivalg vi må gjøre for å sikre en mest mulig helhetlig forvaltningsutvikling.

De scenarier for utviklingen fram til år 2020 som i morgen presenteres på denne konferansen, illustrerer godt mange av de utfordringene som jeg har nevnt. De vil også vise at det i stor grad vil være politiske beslutninger, og ikke markedets og globaliseringens egentyngde, som bestemmer hva slags samfunn vi vil få. Vi må ta utfordringene på alvor, og vi må ta styringsansvar. Det er med det utgangspunktet Regjeringen nå arbeider med utformingen av et nytt langtidsprogram for perioden 2002-2005.

Forutsetningene som der legges til grunn, vil blant annet avhenge av forventningene om utviklingen i sentrale samfunnsforhold. Nettopp det er tema for denne konferansen, og den vil dermed kunne gi innspill til utformingen av Regjeringens politikk. Takk for oppmerksomheten og lykke til!


Kan globaliseringen styres?

Ved professor Øyvind Østerud, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo

Innledning

Globalisering er en historisk prosess som innebærer at verden knyttes tettere sammen. Kommunikasjon, informasjon, kulturmøter og økonomiske forbindelser flyter tettere over landegrensene. Dette innebærer også større grad av samtidighet uavhengig av sted. På 1800-tallet hadde denne prosessen en teknologisk kjerne i dampmaskinen og telegrafen; i annen halvdel av 1900-tallet utgjorde jetflyet, fjernsynet og den elektroniske IK-teknologien en tilsvarende kjerne.

Mot dette århundreskiftet ble ”globalisering” brått en dominerende samtidsdiagnose; det ble en sammenfattende karakteristikk av et hovedtrekk ved vår tid. Etter hvert er det også blitt klarere at denne diagnosen svikter på viktige punkter. ”Globalisering” er en symbolladet og forenklet metafor; den er vår tids klisjé - et uttrykk for siste generasjon enkel moderniseringsteori, med sin forestilling om en rettlinjet og ubønnhørlig verdenshistorisk utvikling.

I denne fremstillingen skal hovedvekten ligge på det som globaliserings-diagnosen overser, siden det den lyser opp er mye beskrevet og godt kjent (Østerud 1999, Beck 2000). Fremstillingen er avgrenset til den økonomiske globaliseringen og de politiske styringsmulighetene. Jeg skal begrunne fire hovedpåstander: at den økonomiske globaliseringen har vært drevet av politiske vedtak; at kapitalismen er et institusjonelt uensartet system; at internasjonal integrasjon favoriserer deregulering fremfor markedskorreksjon; og at land som Norge har et stort politisk handlingsrom til tross for globaliseringen. Jeg har nylig behandlet spørsmålet om styringsmulighetene på overnasjonalt nivå i en annen sammenheng, og vil bare delvis diskutere dem her (Østerud 1999b).

Globaliseringens politiske pendel

Sentrale deler av den økonomiske globaliseringen er og har vært et resultat av politiske vedtak og politiske prosesser. De siste hundre årene har globaliseringen beveget seg som en pendel i fire hovedfaser.

Første fase - mellom 1870 og 1914 - kan vi kalle den første globaliseringen. Den var karakterisert ved utbredt frihandel, fri flyt av kapital og arbeidskraft og omfattende utenlandsinvesteringer. På terskelen til første verdenskrig utgjorde internasjonal handel og utenlandsinvesteringer i økonomisk fremskredne land omtrent samme andel av BNP som det gjør i dag. Alfred Nobel var en global og kosmopolitisk kapitalist, og han var ikke atypisk. Norske selskaper hadde engasjementer fra Sør-Afrika til Sør-Amerika.

Den internasjonale økonomien hadde relativt stabile rammevilkår. Pengeverdien var knyttet til gull, med pund som sentral valuta og Storbritannia som økonomisk og politisk hegemonimakt. Laissez-faire var et planlagt system.

Det paradoksale er at denne markedsliberale perioden er kalt nasjonalstatenes og nasjonsbyggingens glansperiode i Europa, samtidig som statsborgerskap og politiske grenser spilte liten økonomisk rolle, og offentlig sektor i industrilandene lå på godt under 10% av BNP.

Den første globaliseringen brøt sammen med utbruddet av første verdenskrig.

Annen fase - mellom 1920 og 1940 - kan vi kalle den statlige proteksjon-ismen. Bakgrunnen var en kombinasjon av to sett faktorer i årene etter krigen. En økonomisk krise med hyperinflasjon og massearbeidsløshet, og en sosio-politisk omveltning i sentrale land, med en sterk og organisert arbeiderbevegelse, alminnelig stemmerett, velferdstiltak og nye sosiale rettigheter. Store velgergrupper aksepterte ikke følgene av den økonomiske krisen. Dermed ble den også transformert over i en politisk krise.

1930-årenes nasjonale tilbaketrekning, beskyttelsestoll og kredittrestriksjoner var svar på krisen, samtidig som redusert internasjonal handel forsterket et økonomisk tilbakeslag og ga skarpere fordelingskonflikter.

Tredje fase - fra 1945 til omkring 1975 - kan kalles den innbakte liberalismen. Det sentrale spørsmålet var hvordan vekst og effektivitet kunne kombineres med sosial trygghet og fordelingshensyn. Svaret var økende frihandel med et stabilt internasjonalt valutaregime på den ene side; sterke nasjonale økonomier med stor offentlig sektor, velferdsgarantier og regulerte kapital-bevegelser på den andre.

Rammevilkårene for kombinasjonen av frihandel og keynesianisme var et internasjonalt valutaregime med amerikanske dollar som ankervaluta, til fast gullverdi. Gjennom Bretton Woodssystemet ble USA den nye økonomiske hegemonimakt.

Perioden var karakterisert ved en stadig mer omfattende verdenshandel, liberalisert gjennom GATT, uten at den nasjonale autonomien ble underminert. Liberaliseringen av internasjonal handel skulle gi vekst og effektivitet, mens den nasjonale autonomien skulle sikre massedeltakelse, sosial sikkerhet og omfordeling mellom regioner og folkegrupper. Dette var et balansert system for stadig større kake til fordeling, med høy grad av politisk stabilitet og legitimitet.

I første del av 1970-årene begynte den innbakte liberalismen å gå i oppløsning. Valutaregimet ble oppgitt på grunn av presset mot amerikansk økonomi, gjennom kostnadene ved Vietnam-krigen, konkurransen fra Japan og Øst-Asia, og endelig oljekrisen fra 1973-74. Keynesianismen kom i krise over store deler av den vestlige verden, med overbelastede offentlige budsjetter, økonomisk tilbakeslag, ”stagflasjon” og gjeldskriser.

Svaret på de voksende styringsproblemene - fra begynnelsen av 1980-tallet - var liberalisering gjennom et frigitt kapitalmarked og andre markeds-økonomiske reformer. Det hadde vist seg at reguleringssystemets suksess bidro til å sette destabiliserende mekanismer i bevegelse. Bretton Woodssystemet var en effektiv ramme om gjenoppbyggingen av europeisk og japansk økonomi, men denne gjenoppbyggingen utfordret i økende grad det amerikanske hegemoniet som systemet bygde på.

Det økonomisk-politiske omslaget skyldtes også et stadig økende krav om bidrag fra offentlige budsjetter - dels gjennom velferdstiltak og lønnsvekst i en voksende offentlig sektor, og dels gjennom subsidiering av næringsveier og enkeltbedrifter som tapte i åpen konkurranse. Konjunkturtilbakeslag ble slik sett videreført og forsterket av et offentlig sikkerhetsnett som gjorde krisen strukturell. Slik sprakk det statlige styringssystemet og de offentlige budsjettene da tilbakeslagene kom. Nasjonalt og internasjonalt ble nyliberalistiske reformer lansert for å løse opp en knute.

Fjerde fase - fra omkring 1975 til 2000 - kan kalles den andre globaliseringen. Den er kjennetegnet ved en betydelig økning i omfanget av utenrikshandel, utenlandsinvesteringer, internasjonale finansbevegelser og produksjon med delelementer fra mange land. Gjennom 1980-tallet økte utenlandske investeringer mellom tre og fire ganger så raskt som veksten i utenrikshandel. Siden dereguleringen av kapitaleksport er finansbevegelser over lande-grensene økt atskillig raskere, og utgjorde mot slutten av 1990-årene mer enn femti ganger dagsverdien av internasjonal handel. Vare- og pengeflyt innad i flernasjonale konserner har også fått et langt større omfang. Hastigheten - graden av samtidighet over store avstander - er økt med ny teknologi i kommunikasjon, transport og pengetransaksjoner.

Den nasjonale autonomien er svekket i forhold til grunntrekkene i den innbakte liberalismen. Dermed er vekst og effektivitet prioritert på bekostning av deltakelse og fordeling. Den nye og skarpere konkurransen over landegrensene setter nasjonale reguleringer og skattlegging av kapital under press. I mange land er de offentlige velferdsordningene mer utsatt, og ulikhetene mellom vinnere og tapere i den globaliserte konkurransen blir større. De flernasjonale selskapenes strategier, fusjoner og omgrupperinger unndrar seg langt på vei statlig styring. Slike endringer er konkretisert og tallbelagt i en raskt økende forskningslitteratur.

Denne skissen viser at politisk problemoppfatning og myndighetsbeslutninger har stått helt sentralt i den økonomiske globaliseringen. Pendelbevegelsen med aksjon og reaksjon har i høy grad vært en politisk prosess. Det er liten grunn til å tro at pendelen har stanset i det siste tiårets posisjon, selv om teknologisk endring gjør at den ikke svinger helt i samme spor. Hovedpoenget her er at politiske mekanismer og linjeskift har vært avgjørende for den økonomiske globaliseringens karakter og omfang.

Den varierte kapitalismen

Moderne kapitalisme er ikke et ensartet internasjonalt eller globalt fenomen. Det er et variert, blandingsøkonomisk system, med nasjonale og regionale særtrekk (Hollingsworth & Boyer 1997, Dicken 1998). Økonomiske forhold er vevd inn i det som kan kalles sosiale produksjonssystemer, og de er svært forskjellige i ulike land og ulike verdensdeler. Markedsøkonomien i USA har en annen institusjonell karakter enn i Japan, både i forhold til offentlig myndighet, sosial struktur og autoritetsforhold på foretaksplan. Kapitalisme i Russland, med sine mafiose trekk og sin mangel på et autoritativt lovverk, er annerledes enn i Tyskland. Markedsøkonomi i Norge drives under andre betingelser enn i Portugal, og arbeidslivet er organisert på en annen måte. Store deler av Afrika ligger utenfor de prosessene som kjennetegner globaliseringen i den rike del av verden.

Sammenbruddet i øststatene og oppløsningen av sovjetøkonomiene fra omkring 1990 var en del av den nye globaliseringen. Politiske forestillinger om statlig styrt økonomi ble diskreditert og øststatene ble åpnet opp for utenlandske investeringer. Både Russland og Kina er koblet til den globale kapitalismen, men begge har utviklet nye former for innfødt kapitalisme som er formet - eller deformert - av arven fra kommunistperioden. Russisk økonomi er blitt en form for kriminell syndikalisme med røtter både i den illegale økonomien i sovjetperioden og i den særegne blandingen av statlige storforetak og hasardiøse entrepriser fra før 1917 (Gray 1998). Verdensøkonomien opptrer i nasjonale former og gevanter, samtidig som McDonald's og Coca Cola setter preg på gatebildet i Djakarta som i Beijing. Forbruksmønstre og informasjon globaliseres, men moderne kapitalisme er ikke globalt uniformert.

Globalisering er dermed ingen homogen prosess. Åpningen av Russland etter sovjetsystemets sammenbrudd betyr ikke at russisk økonomi får de samme grunntrekk som økonomien i vestlige industriland. Verken ”nyliberalisme” eller ”markedsøkonomi” er ensartede kategorier; det er paraplybetegnelser over et stort mangfold av institusjonelt ulike systemer.

For det første har markeder alltid varierende hierarkiske innslag, med karteller, korporasjoner og organisasjoner i bedrifts- og arbeidsliv. For det andre er markeder linjet opp av sosiale nettverk, med ulike former for kontakt, informasjon og grunnlag for tillit. For det tredje virker markeder innen statlige rammer, med nasjonale og internasjonale vilkår knyttet til skatteregler, kredittforsyning, valutabestemmelser, lovverk og rettshåndhevelse. Markeds-økonomiske forhold forekommer aldri abstrahert fra slike institusjonelle og organisatoriske mønstre.

Betydningen av de sosiale produksjonssystemene kan bygges videre ut, til sosiale verdier, rettferdighetsnormer blant partene i arbeidslivet, betydningen av arbeidsmoral, lederstil, kompetanse, omstillingsevne og atferdsnormer. Her foreligger et vell av studier som viser ulikhetene mellom land og mellom verdensdeler og kulturområder.

En kapitalistisk økonomi er alltid og nødvendigvis en ”blandingsøkonomi” der sosiale, politiske og kulturelle forhold er bakt inn. Et enkelt aspekt som konkurranseevne avhenger av hvordan ulike sosiale produksjonssystemer som helhet fungerer; hvorvidt de gir motivasjon, lojalitet til bedriften, solidaritet mellom ansatte eller grupper av ansatte, osv. Globaliseringsdiagnosen har en tendens til å tildekke dette institusjonelle mangfoldet.

Den asymmetriske integrasjonen

Siden systemkrisene på 1970-tallet har det vist seg lettere å samle vinnende internasjonale koalisjoner bak dereguleringsvedtak enn bak tiltak for å rette opp markedssvikt. Nedbygging av konkurransehindringer har en privilegert posisjon i internasjonalt samarbeid i forhold til markedskorreksjoner. Det er lettere å senke skranker gjennom negativ integrasjon enn å gjennomføre positive tiltak som miljøbeskyttelse, fordelingspolitikk og overnasjonale velferdsordninger (Scharpf 1999). Dette gjelder innad i EU og det gjelder i verdens handelsorganisasjon (WTO).

Utviklingen av det indre marked i EU viser at konkurranseregulering - tiltak for å sikre lik konkurranse - har en ekspansiv logikk. Reguleringen starter med handel, produksjon, privat tjenesteyting og forbud mot subsidiering av produksjon og forbruk. Neste trinn i logikken omfatter konkurranseutsetting av offentlige anbud, statlige entrepriser, offentlige monopoler, offentlig sanksjonerte karteller, regulerte profesjonelle tjenester, radio og fjernsyn. Neste trinn kan så være telekommunikasjon, transport, energiforsyning, landbruk, helsevesen, utdanning, grunnforskning. Denne prosessen er i gang i EU/EØS-området og andre deler av verden.

Konkurranselovgivningen har en dynamikk som utfordrer hele blandingsøkonomien. Det er strengt tatt ingen del av offentlig tjenesteyting som ikke kan utfordres. Siden 1980-tallet har dette vært en tendens over storparten av den vestlige verden. New Zealand er trolig det landet som har markedsrettet de største delene av offentlig sektor, mens Norge foreløpig er et av de landene som har holdt mest igjen.

Når slik konkurranseregulering håndheves internasjonalt, innen EU eller gjennom WTO, mister enkeltstatene styringsmuligheter. Spørsmålet er så om politisk styring kan gjenvinnes på overnasjonalt plan, dersom valgte organer skulle finne markedskorreksjoner ønskelig. Kan bivirkninger av fri konkurranse, markedssvikt og uønskede fordelingseffekter møtes gjennom overnasjonale vedtak? I hvilken grad er positiv integrasjon mulig?

Det er her integrasjonen over landegrensene - europeisering og globalisering - synes å støte på sine barrierer. Den internasjonale eller overnasjonale problemløsningsevnen er langt svakere når det dreier seg om positive tiltak som markedskorreksjon, velferdsordninger og omfordelingspolitikk. Det er flere grunner til dette.

For det første gjør ideologisk-politiske forskjeller det vanskelig å enes om de positive løsningene som har en lang historie i hvert enkelt land. Europeiske land har andre tradisjoner for offentlig politikk enn USA eller Japan, men de er også innbyrdes forskjellige. Graden av legalisme, rettsordningen, balansen mellom sosialdemokratiske og liberalistiske ordninger, organisasjons-innflytelse og politisk kultur - alt dette varierer mellom nord-europeiske og sør-europeiske land. Satt på spissen: en britisk historiker hevdet at det protestantiske Nord-Europa har mer til felles med New Zealand og Australia enn med det katolske Sør-Europa.

For det andre vil mange fellestiltak strande på økonomiske strukturforskjeller og varierende utviklingsnivå. Næringsprofil, omfanget av arbeidsløshet og velferdsbudsjettenes størrelse er markert forskjellig selv innenfor EU-området. Sosialutgiftene pr. innbygger er fem ganger høyere i Danmark enn i Portugal. I Sverige utgjør slike utgifter omkring 40% av brutto nasjonal-produkt, mot ca. 20% i Hellas. Fordelingsenigheten over landegrensene er liten; virkelig kraftfulle overføringsordninger ville provosere fram politiske spenninger og legitimitetskrise i bidragslandene. De fattigste landene er også interessert i en lav bedriftsbeskatning og lave sosiale utgifter for å trekke til seg investeringer. Derfor er mulighetene for positiv integrasjon begrenset.

For det tredje står institusjonelle forskjeller på tvers av positive felles-ordninger. Arbeidslivsrelasjoner og velferdsmodeller varierer fra land til land. I Europa kan en skille mellom i hvert fall tre ulike hovedformer:

  • En offentlig velferdsstat basert på universelle ordninger, som i de skandinaviske land
  • Et mer markedsorientert system, med sterkere innslag av private forsikringsordninger
  • Et mer familiebasert velferdsregime, som i mange sør-europeiske land

Disse ulike velferdsmodellene bygger på lange og robuste tradisjoner, med høye barrierer mot omlegging og harmonisering i retning av en felles løsning (Esping-Andersen 1999).

Denne asymmetrien mellom negativ og positiv integrasjon innebærer at det er relativt svak kompensasjon på overstatlig nivå for den reduserte nasjonal-statlige autonomien. Det er ikke slik at de styringsmulighetene som statene mister uten videre lar seg gjenvinne på et høyere integrasjonsnivå. Dette er bakgrunnen for en del av de politiske protestreaksjonene mot nedbygging av statlige grenser og reduksjon av offentlige tjenester. Legitimitetssvikt og svakere sosial integrasjon kan ha direkte tilknytning til reduserte muligheter for markedskorreksjon. Slike politiske reaksjoner har vært en viktig mekanisme bak den historiske pendelsvingningen mellom hovedfaser av globalisering og renasjonalisering.

Et deregulert kapitalmarked betyr friere flyt av kapital og produksjon til lavkostområder, mens de som umiddelbart taper er ufaglærte i rike land. Redusert grensevern innebærer samtidig at flere fattige flytter til høykostland med gode velferdsordninger. Slik oppstår skarpere konkurranse på utsatte deler av arbeidsmarkedet, samtidig som skattegrunnlaget minker og presset på de sosiale utgiftene øker.

Den økonomiske globaliseringen er en ujevn utviklingsprosess som gir større muligheter for noen og tilbakeslag for andre. Sosial ulikhet, raske omstillinger og ustabilitet ytrer seg bl.a. som økt arbeidsledighet i mange fremskredne industriland. I EU-området ligger arbeidsløsheten i gjennomsnitt på rundt 11%. De sosiale følgene er ekskludering, politisk fremmedgjøring, uro og voksende kriminalitet, ikke minst i organisert og overnasjonal form i takt med nedbyggingen av statsgrensene. Som svar på slike utviklingstrekk oppstår mer omfattende politiske protestbevegelser, ekstremistisk terror og høyreradikale grupperinger med oppslutning langt inn i tidligere moderate miljøer.

Globaliseringen og utviskingen av statsgrenser gir bredere kontaktflater og skiftende identiteter og selvdefinisjoner, men også nye eliter, nye tapere, og nye former for fundamentalisme og folkelig stammeforsvar. Det som het den tredje verden er blitt mer differensiert, samtidig som den har reetablert seg som enklaver i forstedene innad i de gamle industriland. Etnisitet og klasse tenderer til å falle sammen, og i stridende reaksjoner på dette polariseres den rike verdens politiske liv. Slike virkninger og sammenhenger viser misforholdet mellom økonomisk logikk og sosial logikk.

Denne situasjonsbeskrivelsen ville vært umiddelbart forståelig i en rekke europeiske land - i Frankrike, Tyskland, Østerrike, Belgia. I Norge har den fortsatt noe visst fjernt og uvirkelig over seg. Det bringer oss til et viktig særtrekk.

Globalisering og norsk handlingsrom

Norge har fortsatt et usedvanlig stort politisk handlingsrom, også under ”den andre globaliseringen”. Her er de rammebetingelsene som globaliseringen gir, fortsatt relativt vide. Norske myndigheter kan kjøpe seg tid.

Hovedforklaringen er at Norge er et av verdens rikeste land, med liten arbeidsledighet, budsjetter i balanse, overskudd på betalingsbalansen og høy BNP/capita. En viktig betingelse for denne situasjonen er store naturressurser, dels olje og gass etter den rettslige territorialutvidelsen til havs, og dels fornybar vannkraft (Nasjonalbudsjettet 2000).

En mer institusjonell betingelse er omfanget av statseiendom, ikke minst over naturressurser. I Norge er staten landets desidert største kapitalist, med energisektoren som ryggrad. Dette gir utgangspunkt for en strategisk posisjon der det er mulig å bygge buffere mot konjunktursvingninger og tilbakeslag. Statens Petroleumsfond er en slik buffer. I dag er markedsverdien av den akkumulerte kapital i fondet på rundt 300 milliarder kroner. I 1999 utgjorde det samlede overskuddet på statsbudsjettet og petroleumsfondet nær 40 mrd., og det er beregnet til over det dobbelte i år 2000. Folketrygdfondet er en tilsvarende buffer som investerer i andre foretak, og som skal sikre velferdsutbetalingene på lang sikt.

Denne usedvanlige offentlige rikdommen gir grunnlag for en robust velferdsmodell med høy grad av politisk oppslutning. Samtidig har rammeverket for lønnsdannelse sikret relativt høy grad av ro i arbeidslivet. Norge er dessuten et lite land med høy grad av nasjonal integrasjon, begrensede sosiale konflikter og stor politisk stabilitet. Dette gir en kollektiv handlingsevne, med oppslutning om fellesløsninger, som mer splittede samfunn mangler. Det er sprekkdannelser i dette samfunnssystemet, men mindre alarmerende enn i mange andre europeiske land.

Tilbakeslag og svingninger i norsk økonomi de siste 10-15 årene skyldes først og fremst innenriks forhold og norske politiske linjevalg. De kan vanskelig tilbakeføres til internasjonale konjunkturer eller globaliseringen som skyller over et sårbart lite land. Eksempelvis hadde bank- og gjeldskrisen fra midt på 1980-tallet først og fremst sammenheng med overforbruk og en kompromissløs fastkurspolitikk som førte til skyhøye renter.

Noen av de viktigste utfordringene i norsk samfunnsliv ligger i interne lammelser snarere enn i virkninger av globalisering. Lønnsnivået for sykepleiere og lærere utgjør en trussel mot rekruttering og kvalitet i helsevesen og skole. Her er det forhandlingssystemet og de grunnleggende kompromissene i arbeidslivet som blokkerer for en forrykning av det relative lønnsnivå.

I mange viktige sammenhenger kan henvisninger til globaliseringstvang bidra til å tåkelegge indrepolitiske valg og dilemmaer. Størrelsen på den norske handlingsrommet - som tross alt ikke er ubetydelig - kan forsvinne i globaliseringsretorikk. Den som lar seg rive med av et nytt symbolmettet ord, kan lett overse det som ordet mørklegger.

Henvisninger

Beck, Ulrich, 2000, What is Globalization? Cambridge: Polity Press

Dicken, Peter, 1998, 3.ed., Global Shift, London: Chapman

Esping-Andersen, Gøsta, 1999, Social Foundations of Postindustrial Economies, Oxford: Oxford University Press

Gray, John, 1998, False Dawn, London: Granta Books

Hollingsworth, J. Rogers & Boyer, Robert, 1997, Contemporeary Capitalism, Cambridge

Scharpf, Fritz, 1999, Governing in Europe, Oxford: Oxford University Press

Østerud, Øyvind, 1999, Globaliseringen og nasjonalstaten, Oslo, Ad Notam Gyldendal

Østerud, Øyvind, 1999b, "Makt og demokrati hinsides grenser?", i Østerud, red., Mot en ny maktutredning, Oslo: Ad Notam Gyldendal


Kommentar til foredraget: Kan globaliseringen styres?

Ved førsteamanuensis Tone Haraldsen, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Innledning

Det foregår i dag en intens debatt i ulike akademiske miljøer om hva globalisering er. I denne debatten har det skilt seg ut tre ulike teser, dvs. hyperglobaliseringstesen, skeptikertesen og transformasjonstesen (Held et al. 1999).(2) Hyperglobalistene argumenterer for at globalisering representerer en ny epoke som kjennetegnes av etableringen av transnasjonale produksjons-, handels-, og finansnettverk. Utviklingen av slike nettverk innebærer en denasjonalisering av økonomien, og undergraver både den tradisjonelle nasjonalstatens rolle og nasjonale myndigheters legitimitet. Dette har sammenheng med at nasjonalstaten endres fra å være en ”beholder” for sosio-økonomisk aktivitet til å bli et sted som transnasjonale og globale strømmer passerer gjennom. Skeptikerne benytter analyser av handel og investeringer fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet til å argumentere for at dagens gjensidige økonomiske avhengighet mellom land på ingen måte er unik. Med basis i dette materiale argumenterer de for at tesen om hyperglobalisering er en myte. I tillegg hevder de at hyperglobalistene er naive i den forstand at de undervurderer de nasjonale myndigheters kapasitet til å regulere internasjonal økonomisk aktivitet. Ifølge transformasjonstesen representerer globalisering en kraftig transformativ kraft, men de konkrete resultatene av transformasjonen er usikkert. Utvikling av en global kommunikasjons- og transportinfrastruktur har muliggjort og muliggjør utviklingen av nye former for sosial og økonomisk organisering som overskrider nasjonalstatens grenser. Ikke-territorielle former for økonomiske og politisk organisering (for eksempel transnasjonale selskaper og sosiale bevegelser) har fått økt betydning, muligheter for maktutøvelse spres i økende grad fra nasjonale myndigheter til andre offentlige og private aktører på ulike geografiske nivåer, og nasjonalstatens rolle endres. Dette betyr imidlertid ikke at nasjonalstaten eller nasjonale myndigheter har uttømt sin funksjon. Som svar på de utfordringer som globalisering bringer med seg, rekonstitueres og rekonstrueres nasjonalstaten på ulike måter.

Både hyperglobalistene og skeptikerne baserer seg på en økonomistisk tilnærming. Globalisering oppfattes som en lineær prosess hvis resultat, dvs. en global økonomi, konseptualiseres som et perfekt integrert globalt marked. Uansett om prosessen har startet (hyperglobaliseringstesen) eller ikke (skeptikertesen) vil den mao være vanskelig å påvirke. Kvantitative analyser av globale trender basert på data om handel, investeringer, etc., benyttes til å bekrefte, kvalifisere eller avvise globaliseringstesen. Det kan imidlertid settes spørsmålstegn ved om globalisering kan reduseres til et kvantitativt fenomen som kan identifiseres og beskrives ved hjelp av slike analyser. Representantene for transformasjonstesen hevder for eksempel at globalisering innebærer kvalitative endringer (for eksempel endringer av maktforholdet mellom ulike aktører) som det er vanskelig å måle og fange opp gjennom kvantitative analyser. I motsetning til hyperglobalistene og skeptikerne understreker de også at globalisering er en differensiert og kontingent prosess, dvs. globalisering omfatter alle sfærer i samfunnet og prosessens utfall er ikke predeterminert.

Presisering av globaliseringsbegrepet

Med basis i transformasjonstesen kan det argumenteres for at internasjonalisering og globalisering representerer to kvalitativt forskjellige prosesser. Internasjonalisering referer i denne sammenheng til prosesser som medfører utbredelse av ulike typer av aktiviteter på tvers av landegrensen (Dicken 1998). Globalisering referer til prosesser som innebærer en funksjonell integrasjon av aktiviteter på tvers av landegrensene (Dicken 1998).(3)

Globalisering definert som funksjonell integrasjon av aktiviteter på tvers av landegrensene, innenbærer at analyser av globaliseringsprosesser bla retter søkelyset mot

  • etablering og utbredelse av transnasjonale nettverk
  • nettverksaktivitetenes intensitet og hastighet og
  • konsekvenser av denne måten å organisere ulike aktiviteter på

I det følgende vil jeg i første rekke fokusere på disse aspektene i forbindelse med globalisering av økonomien.(4)

Økonomisk globalisering

Den intensiverte internasjonale konkurransen som har preget verdensøkonomien fra 1970-tallet og fremover, og som må sees i sammenheng med de endringer Østerud(5) beskriver, er en av de viktigste drivkreftene bak den økonomisk globaliseringen. Intensiveringen av den internasjonale konkurransen har medført en omfattende og dyptgripende restrukturering av ulike typer økonomisk aktivitet som har påvirket både den funksjonelle og den territorielle organiseringen aktivitetene. I denne forbindelse vil søkelyset spesielt bli rettet mot transnasjonale selskaper (TNS) og transnasjonale foretaksnettverk.

TNS er foretak som har kapasitet til å koordinere og kontrollere økonomisk aktivitet i mer enn et land (Dicken 1998).(6) Dette gir dem en geografiske fleksibilitet (dvs. kapasitet til å fordele og omfordele ressurser og aktiviteter mellom land og regioner) som innebærer at de kan utnytte ulike næringsmiljøers (for eksempel regionale, nasjonale) kvalitative (FoU, infrastruktur, etc.) og kvantitative (skatter, avgifter, lønnsnive, etc.) egenskaper. I tillegg til at antallet TNS har økt kraftig de siste 30 år,(7) har de største selskapene befestet sin posisjon bla. gjennom transnansjonale fusjoner og oppkjøp, samt strategisk partnerskap.(8) Denne trenden kan også observeres i Norge innen industri- og finanssektoren. Majoriteten av fusjonene, oppkjøpene og inngåelse av strategiske allianser finner sted mellom foretak i de industrialiserte landene, og det er også i disse landene som de største TNS har sine hovedkontorer (World Investment Report 1999). Det er imidlertid viktig å understreke at TNS er en hetrogen gruppe foretak, dvs. de er forskjellige både med hensyn til størrelse, geografisk utbredelse og den måten de organiserer og utfører sin virksomhet på.(9)

TNS operer ikke som isolerte enheter. De inngår i transnasjonale foretaksnettverk, dvs. nettverk av foretak som er lokalisert i forskjellige land. Utviklingen av slike nettverk er et resultat av ”outsourcing”, dvs. at foretak i økende grad velger å kjøpe varer og tjenester fremstilt av andre foretak i stedet for å produsere dem selv. Motivene bak ”outsourcing” varierer mellom bransjer og foretak avhengig av hvilken teknologisk bane de konkurrer langs (Haraldsen 1994). I bransjer hvor pris er den viktigste konkurransefaktoren (for eksempel deler av konfeksjons- og møbelindustrien) vil ”outsourcing” ofte ha sin basis i kostnadsmessige vurderinger, dvs. foretakene vil forsøke å finne frem til underleverandører som kan tilby dem varer og/eller tjenester til lavest mulig pris. Slike underleverandører har som regel relativt kortvarige kontrakter med sin kunde, og de byttes ut når kunden finner nye underleverandør som kan tilby en lavere pris. I andre bransjer der både pris og kvalitet spiller en viktig rolle (for eksempel bilbransjen), vil foretakene ha mer differensierte innkjøpsstrategier. Når det gjelder teknologisk enkle produkter vil underleverandører med lavest pris bli valgt. Når det gjelder produkter som teknologisk sett er mer avanserte og/eller som er viktige mht design søkes det etter leverandører med betydelig kapasitet i forhold til FoU og D&E. Slike leverandører samarbeider ofte tett med kunden og de har relativt langvarige kontrakter.

Av det ovenstående fremgår det at transnasjonale foretaksnettverk består av ulike kategorier av foretak. I denne forbindelse kan det være fruktbart å skille mellom sluttprodusenten, leverandør og underleverandør. Maktforholdet mellom disse foretakene er i stor grad avhengig av FoU- og D&E-innholdet i de produktene de fremstiller, dvs. dess mer FoU- og D&E-intensive produktene er, dess mer jevnbyrdig er forholdet mellom dem (Haraldsen 1994; Lebrogne & Lipietz 1992). Sluttprodusentene har en sentral posisjon i nettverkene. Dette har sammenheng med at de andre foretakene i større eller mindre grad er avhenging av sluttproduktet for å realisere verdien av de produktene de slev fremstiller. Sluttprodusenten behøver imidlertid ikke være det dominerende foretaket. Andre foretak kan gjennom de ressurser som de medbringer og mobiliserer i interaksjon med sluttprodusenten, motsette seg tilpasninger til og/eller frembringe endringer i sluttprodusentens strategier.(10) Hovedinntrykket er imidlertid at leverandørenes strategier og aktiviteter formes av ”…the purchasing company, which define the ’terms of trade’” (Semlinger 1991:109). Dette gjelder i enda større grad underleverandørene, noe som har sammenheng med at de fremstiller teknologisk enkle produkter i bransjer der inngangsbarrierene er lave. Slike foretak produserer etter spesifikasjon fra kunden, de konkurrerer først og fremst på pris, og kunden har ofte et relativt stort antall underleverandører å velge mellom.(11) Som følge av disse forholdene, har kundeforetakene som regel en sterk forhandlingsposisjon vis-à-vis underleverandørene.

Analyser av restrukturering av økonomisk aktivitet indikerer at en økende andel av økonomisk aktivitet foregår innenfor transnasjonale foretaksnettverk kontrollert av store TNS.(12) Samtidig som omfanget (både antall og geografisk utbredelse) av slike nettverk har økt sterkt de seneste 15-20 år, har intensiteten og hastigheten på aktiviteten i nettverkene også økt betraktelig bla som følge av anvendelse av nye informasjons- og kommunikasjonsteknologier (IKT). Dominerende aktører i transnasjonale foretaksnettverk krever som regel at de andre foretakene i nettverkene investerer i og knytter seg til det samme datanett som dem selv. Dette er ofte en forutsetning for i det hele tatt å bli vurdert som leverandør/underleverandør. Denne formen for IKT-basert integrasjon underletter ikke bare informasjonsflyt og kommunikasjon i transnasjonale foretaksnettverk. Den øker også mulighetene for koordinasjon og kontroll av aktivitetene i nettverket. De transnasjonale foretaksnettverkene kan i forlengelsen av dette betraktes som ”…reproduced structures of domination” (Giddens 1984: 262) innenfor hvilke det er mulig for TNS å utøke sin ressursbeholdning gjennom økt tilgang til og kontroll over leverandørenes og underleverandørenes ressurser. Gjennom denne prosessen har TNS gradvis overskredet tid-rom barrierer og utvidet sin kontroll over tid-rommet på en måte som representerer kvalitative endringer organiseringen av økonomiske aktivitet.

Kan økonomisk globalisering styres?

Den markante økningen i antallet transnasjonale fusjoner, oppkjøp og strategiske partnerskap og etableringen og utviklingen av transnasjonale foretaksnettverk representerer en territoriell utvidelse av TNS’økonomiske rom.(13) Disse aktørenes kapasitet til å koordinere og kontrollere aktiviteter i et utvidet tid-rom har skapt og skaper problemer mht politisk regulering av økonomisk aktivitet. Dette har sammenheng med at politiske myndigheter først og fremst kan påvirke ressursfordelingen og regulere aktiviteter som foregår innenfor de administrative grenser defineres deres politiske rom (dvs. ”spaces of political sovereignity” Perroux 1964:35). Påvirkning av ressursfordeling utenfor (for eksempel Nord-Sør problematikken) og regulering av aktivitet som overskrider (for eksempel internasjonale transaksjoner) disse politiske rommene, forutsetter samarbeid med andre politiske myndigheter (Jessop 1993). Mht økonomisk aktivitet synes det som om dette samarbeidet i dag første og fremst dreier seg om politisk deregulering, dvs. at regulering av økonomisk aktivitet i økende grad overlates til økonomiske aktører.(14) Årsakene til dette er mange, men den intensiverte konkurransen mellom territorielt definerte enheter (regioner, land, etc) er nok i økende grad med på å fremme denne utviklingen.

Intensivert konkurranse mellom territorielt definerte enheter må forstås i lys av den økonomisk globaliseringen. For TNS betyr økonomisk globalisering bla økt geografiske fleksibilitet, noe som gir dem et sterkt forhandlingskort vis-à-vis politiske myndigheter på ulike geografiske nivåer. Dette har sammenheng med at TNS’ investerings- og innkjøpsbeslutninger kan få store konsekvenser for den økonomiske utviklingen innenfor territorielt definerte enheter (regioner, stater, regionale blokker, etc). Så lenge politiske myndigheter på ulike geografiske nivåer først og fremst samarbeider om politisk deregulering av økonomisk aktivitet, kan de bare indirekte påvirke TNS’ beslutninger. Dette forsøker de i økende grad å gjøre gjennom å utvikle konkurransedyktige næringsmiljøer, dvs. de konkurrerer om å beholde og /eller tiltrekke seg ulike typer av økonomisk aktivitet gjennom en tilbudsorientert økonomisk politikk. For å danne et bedre grunnlag for utvikling av konkurransedyktige næringmiljøer, har politiske myndigheter også begynt å referanseteste (”benchmarking”) rammevilkårene for næringslivet. Nederland var det første OECD-landet som initierte en slik prosess, og andre land har fulgt etter (for eksempel Danmark og Irland). I år har også norske myndighete startet arbeidet med å referanseteste næringslivets rammevilkår.

Dereguleringen av økonomisk aktivitet og den økonomisk globaliseringen representerer kontekstuelle betingelser som i dag gjør det mulig for TNS å spille ulike politiske myndigheter ut mot hverandre. Bare trusselen om å flytte aktiviteter, investere andre steder eller bytte leverandører/underleverandører er i mange tilfeller tilstrekkelig for å oppnå bedre rammevilkår, noe det finnes flere eksempler på også i Norge. TNS kan således – i hvert fall til en viss grad - påvirke den økonomiske politikken på en måte som favorisere deres egne behov. Et annet aspekt ved denne utviklingen er at den tilbudsorientert økonomiske politikken innebærer en gradvis overføring av kollektive ressursene til private foretak. Politiske myndigheter forsøker mao å opprettholde ”…their own social role by de facto delegating to the enterprise the task of ensuring the socoi-economic development…” (The Groupe of Lisbon 1993:93). De som lykkes i konkurransen kobles til og blir en integrert del av den globale økonomien, mens de som mislykkes kobles fra (Castells 1996; Petrella 1996). Politiske myndigheter på ulike geografiske nivåer påvirker mao globaliseringens territorielle form gjennom sin tilbudsorienterte økonomisk politikk, men det er TNS som er ”…the primary shaper of the contemporary global economy” (Dicken 1998:177). Dette er betyr ikke at en mer direkte politisk styring av økonomisk globalisering er umulig. En slik styring vil imidlertid kreve utvikling av nye former for politisk regulering av økonomisk aktivitet og en større grad av samarbeid (spesielt på overnasjonalt nivå) enn de vi kan observere i dag. Dette er antagelig en av de største politiske utfordringene i det nye årtusenet.

Litteratur

Amin, A. (1993). The globalization of the economy. An erosion of regional networks? i Grabher, G (red.) The embedded firm. On the socioeconomics of industrial networks. London, Routledge.


Individualisering, makt og velstand

Ved professor Fredrik Engelstad, Institutt for samfunnsforskning

Innledning

1990-årene ble av mange karakterisert som individualismens tiår. ”Jeg”, ”selv”, ”identitet” og ”individualisering” er kjernebegreper som opptrådte stadig oftere, både i populære fremstillinger og i faglitteraturen. Vi bør likevel spørre hvor sterkt individualisering egentlig har økt i betydning i den siste generasjon. For selv om individualisering er en trend, er det det med trender at det ofte ikke varer mer enn et år eller to, før det kommer en ny trend. Er det slik med individualisering også?

I Norge har to tendenser lenge stått mot hverandre. Den ene er uttrykt i Einar Førdes rammende utsagn: ”For Gud er vi alle sosialdemokratar.” Med ”vi alle” mente nok Førde ”alle vi som bor i Norge.” At nordmenn er sosialdemokrater, betyr at de er deltakere i kollektive bevegelser. Og fra norsk historie er det menge eksempler som støtter en slik påstand. Et av de klareste trekk i norsk sosialhistorie er det som allerede på 1800-tallet ble kalt for assosiasjonsånden, eller trangen til å slutte seg sammen i lag og foreninger. Hans Magnus Enzensberger, en utenforstående observatør som har lært Norge å kjenne innenfra, uttrykte i det slik for noen år siden i boken Norsk utakt (1983):

Norge har omtrent like mange innbyggere som Detroit, Shenyang, Madras eller Bogotá, nemlig rundt fire millioner. Men samtidig finnes det anslagsvis tredve millioner medlemmer i landet. Ingen i verden er bedre organisert.” (s. 39).

Mot dette står en markert norsk individualisme, uttrykt i Henrik Ibsens berømte sluttreplikk fra En folkefiende:

”… den sterkeste mann i verden er den som står alene.”

Hos Ibsen hadde dette langt på vei en ironisk snert, men under ironien skjuler det seg et dypt alvor. Individualismen som idé trådte frem for alvor i det moderne gjennombrudd i annen halvdel av 1800-tallet, båret frem av Kierkegaard, Ibsen og Nietzsche. Den har blitt en sentral del av vår kulturarv, men har i langt mindre grad satt sitt preg på vår tenkning om politikk og samfunn. Dermed har den også blitt undervurdert i mange historiske og sosiologiske beskrivelser.

Individ og makt

Spørsmålet om det har skjedd en økende individualisering, er viktig først og fremst med henblikk på konsekvensene. Har det ført til at individene har fått økt makt, eller har det tvert om ført til fragmentering og mindre makt til den enkelte? Her er meningene delte. La meg derfor gi en rask avklaring av hva jeg mener med ’makt’.

Makt kan dreie seg om en relasjon, at noen har ”makt over” personer eller grupper. Det er gjerne relatert til en eller annen form for myndighets- eller kommandoforhold. En annen betydning er ”makt til”, dvs. den enkeltes evne og mulighet til å realisere sine planer, eventuelt på tross av motstand. Disse to aspektene flyter over i hverandre i praksis. Hovedvekten legges ofte på det relasjonelle, altså ”makt over”. Når temaet er individualisering, er det imidlertid mest nærliggende å fokusere på ”makt til”, som er knyttet sammen med individers autonomi og handlingsevne.

Individualismens røtter

I alle samfunn finner vi individualitet i den forstand at personer har en oppfatning sin egen endelighet og av grenser mellom seg og andre. Lederskikkelser, høvdinger, poeter og filosofer har en slik opplevelse i sterkere grad enn de fleste. Det som særkjenner vårt samfunn er imidlertid at individualitet er blitt en norm. Det er en allmenn forventning at enhver skal ”finne seg selv”, ”skape sitt liv”. Denne normen er blitt til gjennom en lang historisk prosess, som har gått over snart 300 år, og som er forankret i kjernen av noen av de etablerte institusjoner og tenkemåter i vårt samfunn.

Den protestantiske kristendom ble den moderne individualismens første kilde. Den stilte individet direkte i forhold til Gud. Den enkelte måtte stå alene overfor Gud, uten formidling gjennom kirkens organisasjon eller helgeners forbønn. I Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd (1904) fremhevet Max Weber betydningen av den reformerte og pietistiske kristendom for oppbyggingen av en moderne økonomi. Weber var opptatt av at den skapte en form, en institusjon, som ble stående selv om den religiøse inderlighet ble svekket over tid. 1700-tallets pietisme i Norge pekte imidlertid ut over selve trosforholdet. For med pietismen oppsto også konfirmasjonsundervisningen, som jo var den første formen for allmenn opplæring av befolkningen. Konfirmasjonen ble dermed opphav til det senere offentlige skolevesen.

Den andre pilaren i fremveksten av den moderne individualismen er den demokratiske rettsstat. De demokratiske ordninger i Norge ble bygd opp over en periode på temmelig nøyaktig 100 år, fra 1814 til 1913. Siden da har det politiske systemet i hovedsak vært slik vi finner det i dag. Det er basert på et omfattende sett av politiske rettigheter: Forsamlingsfrihet, stemmerett for hele den voksne befolkningen, partisystemet og parlamentarismen. Parallelt med dette rettighetssystemet ble de viktigste økonomiske rammebetingelse lagt til rette: Energiforsyning, infrastruktur, offentlig forvaltning, rettsvesen og enhetlige utdanningsinstitusjoner. Institusjonelt sett var Norge i 1914 et moderne samfunn, selv om det i europeisk målestokk var et hovedsakelig karrig og fattig land.

Den kanskje mest dramatiske endringen som er skjedd i det siste århundre ligger i mengden av goder og tjenester og dermed omfanget av markedet. Det er av flere grunner umulig å trekke reelle sammenlikninger, både når det gjelder priser og typer av goder. Men det gir god mening å si at hver enkelt samfunnsborger forbruker ti-tyve ganger så mye i dag som for 100 år siden. Og en betydelig del av denne økningen er kommet i løpet av siste generasjon. Dette betyr at folk flest i en helt ny forstand er blitt markedsaktører, med alle de avveininger og valg som det medfører. Det gjelder fra dagliglivets trivielle innkjøp via opplevelses- og identitetsrettet forbruk gjennom klær, hjemmeinnredning og ferier, til store investeringer i varige forbruksgoder og boligkapital.

Det som er felles for disse langsiktige utviklingstrekkene er at de har bidratt til en enorm økning i mengden valg som den enkelte treffer. Den eksistensielle siden av dette ligger i at den enkelte oppfatter seg selv som et velgende og ansvarlig individ. I tillegg kommer at vi også som aktører i sosiale roller planlegger og handler ut fra forventninger om å velge. Kombinasjonen av disse frembringer den moderne individualismen. Samtidig er det vanskelig å si at individualismen har vært den dominerende samfunnsmessige ideologi i norsk politisk historie. Den bærende tanken har snarere vært at vi alle er sosialdemokrater. Hvordan kan dette forstås?

Jeg tror én viktig grunn er at vi har to begreper om fellesskap eller kollektivitet, som flyter over i hverandre. For det første en type tradisjonelt fellesskap som vi forbinder med familie eller lokalsamfunn, og for det andre fellesskapsløsninger som er rasjonelt begrunnet og ivaretatt gjennom formelle organisasjoner. Både arbeiderbevegelsen og de typisk norske motkulturene ville være begge deler på en gang: Rasjonelle og strategiske organisasjoner som samtidig var forent i en organisk bevegelse. Mange fellesordninger og solidariske tiltak har vært og er basert på individuell nytte, men har vært forklart og begrunnet ut fra tradisjonelle mønstre. Dette har gjort at individualisme som ideologi er blitt svak, selv om individualiseringen som fenomen har utviklet seg med styrke.

Det som er skjedd i de senere årene er at denne konstellasjonen i ferd med å oppløses, både når det gjelder verdier og handlingsmønstre. Moderne samfunn er preget av både individuelle og fellesskapelige verdier, men for en stor del er det individuelle verdier og hensyn som begrunner de fellesskapelige, snarere enn omvendt. Frem til ca. 1980 fantes det i Norge en sterk tro i store deler av befolkningen at sosiale bevegelser, så å si i kraft av sin egen dynamikk, ville skape felles velferd og en felles fremtid. Denne troen er nå forvitret, og det smitter over på de handlingsvalg som folk flest treffer. Selv om både individuelt og kollektivt baserte ordninger finnes og eksisterer side om side, skjer det stadig at balansen mellom dem skifter og forrykkes. I mange situasjoner er det utvilsomt mest adekvat å velge fellesskapelige handlingsformer. Men i et samfunn preget av økende kompleksitet skjer det likevel oftere at individuelle handlinger fremtrer som mest effektive og saksvarende.

Noen kilder til autonomi – individuell makt

Jeg skal gå litt nærmere inn på de viktigste måtene som individene får utvidet sin handlingsevne på. Tatt hver for seg er de ikke oppsiktsvekkende, men til sammen danner de et mønster som bryter noe med den måten vi vanligvis tenker rundt handlingsevne og makt i samfunnet, fordi vi så ofte forbinder makt med store og tunge interesseorganisasjoner.

La meg starte med betydningen av familie og intime forhold. Kjærlighets-forhold har en sentral plass i våre liv. Det impliserer følelsesmessig gjensidighet – og ikke minst fritt valg. Det er i de intime relasjonene at mye av grunnlaget for vår opplevelse av individuell autonomi blir lagt. En norm som særlig har vokst i betydning i denne sammenhengen er at den enkelte har krav på å føle selvrespekt og kjenne at en er noe viktig i forhold til andre. Dette er en karakteristisk undertekst i svært mye moderne populærkultur. I de siste tiår er denne normen særlig blitt forsterket av gjennombruddet for likestilling mellom kjønnene.

Demokratiet gir borgerne ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, stemmerett. Rettsstaten garanterer individene likhet for loven. Men staten gir ikke bare politiske rettigheter, men sørger også for økt trygghet gjennom sosiale ordninger: utdanning, behandling i helsevesenet, trygd. Disse backes ikke opp av organisasjoner, men av rettshåndhevelse. I de skandinaviske velferdsstater stiller staten seg på individets side, til dels med front mot tradisjonelle fellesskap. Dette til forskjell fra den kontinental-europeiske velferdsmodell, som legger mye større vekt på familiens forpliktelser overfor individets behov.

I arbeidslivet får individet økt sin makt gjennom markedsposisjon og kompetanse. Et viktig pressmiddel ligger i muligheten til å trekke seg tilbake fra virksomhet, ved å si opp en jobb, gå sakte, eller gå til streik. I det siste er dette blitt gjort til kjennetegn ved ”den nye økonomien” basert på IT og høy kompetanse. Arbeidstakerne beskrives som troløse medarbeidere som forlanger mye for å bli værende i en bedrift. Men dette er ikke et spesielt kjennetegn ved det moderne arbeidsliv. Strategien går hundre år tilbake i tiden: den ble utformet av Marius Ormestad, formann i Jern og Metall rundt forrige århundreskifte. Men den har et bredere grunnlag i dag, fordi kompetansekravene er høyere og arbeidstakernes motivasjon har større betydning.

Hvem er det så som har makt i varemarkedet – er det forbrukerene eller de store produsentene og kjedene i detaljhandelen? Er forbrukerne i de store firmaenes klør – eller er det omvendt? Problemet er komplisert, men i alle fall tror jeg at forbrukerne har økt sin makt. Deres kjøpekraft har økt samtidig som varemarkedene har vokst. Det gir dem større valgmuligheter og bredere påvirkningskraft. Men er det ikke slik at produsenter og distributører er store og velorganisert, mens forbrukerne er atomisert, selv om de er mange? Forbrukernes makt er imidlertid ikke avhengig av at de er organisert og opptrer omforent. Det er nok at de har omtrent samme preferanser i forhold til et oversiktlig varespekter. Da handler de som om de var organisert, og dermed ligger det en betydelig makt i deres hender.

Utviklingen av velferdsordninger, arbeid og markeder utgjør forskjellige sider av velstandsutviklingen på 1900-tallet. Disse endringene innebærer at individenes krav om autonomi har fått vesentlig bedre vilkår. Individene har fått økte ressurser, og samtidig har de fått flere og mer sammensatte interesser. Samfunnsborgerne treffer mange flere valg og opptrer langt mer på egne vegne. Samtidig har ekspansjonen i goder og markeder, både varemarked, arbeidsmarked og boligmarked, utvidet rammebetingelsene for deres valg og selvstendige handlinger.

Individuell makt – utilsiktede virkninger

Økt individuell makt har samtidig en annen side, at kollektive strategier oppleves som mindre saksvarende og mer tungvinte. Fellesløsninger, hva enten det er kollektive avtaler eller generelle velferdsordninger, er vanligvis basert på likebehandling og ser ofte bort fra individuelle særtrekk eller behov. Satt på spissen oppstår det nokså ofte situasjoner der organisasjoner eller ordninger som skal fremme individers interesser blir opplevd som en hindring for individets frihet. Fagforeninger, lokaldemokrati eller trygdeordninger mister oppslutning. Det er likevel ingen grunn til å henfalle til dommedagsprofetier, som for eksempel at politisk apati brer seg, velferdsstaten blir uthult eller arbeidstakernes rettigheter blir undergravet. Det ville være å skyte over mål. Likevel bør vi betrakte noen sider ved sosial endring som henger sammen med økt individualisering.

For det første fører det til at befolkningen blir mindre styrbar. De fleste legger mindre vekt på å leve opp til forventninger fra myndigheter eller fra en dominerende kultur. I én versjon av fenomenet er dette sunn demokratisk selvhevdelse, i en annen populisme. I begge tilfeller vil problemene med å implementere fellesløsninger sannsynligvis øke. En annen side av samme sak er svekkelsen av de tradisjonelle partiorganisasjonene. Partiene taper tiltrekningskraft og politikken utformes mer av enkeltpersoner enn gjennom tunge organisasjonsmessige beslutningsprosesser. Økt fokusering på karismatiske enkeltpolitikere øker rekkevidden av mediekampanjer og svekker langsiktigheten i politisk tenkning.

Grunnet alderssammensetningen i befolkningen vil velferds- og trygde-ordninger i alle fall komme under press. Økt individuell orientering i befolkningen bidrar til at dette presset blir sterkere. En nærliggende mulighet er at Folketrygden vil bevege seg fra en inntektsbasert, differensiert ordning, henimot en flat pensjon for alle. Det fører til mye større behov for individuelle pensjonsordninger på toppen. Resultatet blir ikke bare en sterkere blanding av offentlige og private velferdsordninger, og høyst sannsynlig større ulikhet. Mindre presserende, men langt fra usannsynlig, er det også at det vil vokse frem i Norge en rettsliggjøring av velferdskrav. Folk vil i større grad være villige til å påta seg ubehaget ved å gå rettens vei for å få gjennom sine krav mot det offentlige. Forekomsten av rettssaker mot helseinstitusjoner, skoler, og andre offentlige instanser vil ha en tendens til å øke, fordi de springer ut av en felles interesse hos jurister og brukere.

I arbeidslivet ser vi tegn til at sentraliserte og standardiserte lønns-forhandlinger er i tilbakegang. Prestasjonslønninger vinner frem på bekostning av regulativpregede, enhetlige lønnssystemer. Betyr det at kollektiv handling er i ferd med å bli gammeldags? I hvert fall er individuelle strategier i ferd med å få større tyngde blant lønnstakere og i bedriftene. I et større perspektiv kan det også få betydning for de sentrale lønnsoppgjørene. ”Solidaritetsalternativet” har blitt utsatt for sterk kritikk, det kom ikke minst frem i tariffoppgjøret våren 2000. Den langsiktige konsekvensen kan bli et annet lønnspolitisk regime enn hva vi har hatt i de siste tiår. For mange kan dette oppfattes som velbegrunnet og fremtre som en fordel. En sannsynlig følge av overgangen til individuelle strategier er imidlertid at de med liten forhandlingsstyrke kommer dårligere ut enn de ellers ville gjort.

Markedet som en viktig kilde for individualisme, innebærer også noen merkbare motsetninger. Markeder basert på masseproduserte varer betyr ikke bare økt valgfrihet, men også en viss ensretting av preferanser og smak. At mange konsumenter opptrer likeartet og dermed kan presse vareprisene ned, har som forutsetning at de etterspør nokså enhetlige og langt på vei de samme godene. Følgen er at lokale variasjoner og spesialiteter får dårligere vilkår, selv om de ikke nødvendigvis blir borte. I denne sammenhengen spiller reklamen en viktig rolle. Ved å likerette etterspørselen bidrar den også til økt forbrukermakt. Reklamens bakside er dens forføreriske appell. Den innbyr til urealistisk jakt på opplevelser og til å bygge identitet gjennom å eie og vise frem de riktige tingene. Mange klarer ikke helt å holde hodet kaldt.

I følelseslivet blir individualismen utarmende dersom likhetstanken blir omfortolket til en idé om rettigheter i samliv: Individer har rett til å bli akseptert og elsket og samtidig til å utfolde seg selv fullt ut. Hver enkelt kan kreve å utnytte sin frihet med den implisitte forestilling at motparten ikke gjør det i samme omfang. Når gjensidighet erstattes av millimeterrettferdighet eller av gjensidige ønsker om å være gratispassasjer i et forhold, bryter det sammen.

Fortolkninger av individualismen

Disse problemene har ikke bare en deskriptiv, men også en normativ side. I hvilken forstand er individualismen akseptabel? Det kan belyses ved å gå en kort omvei om politisk teori. Her kan det skilles ut fire grunnoppfatninger av forholdet mellom individualisme og samfunnsmessig moral.

(i) Thomas Hobbes’ kontraktsteori tar som utgangspunkt at mennesker er autonome individer. Det betyr at de blir født inn i en tilstand av alles krig mot alle. Men denne naturtilstanden er så tung å utholde at de kommer sammen og beslutter å avgi autonomi til en overordnet part, i bytte for et sosialt liv med sterkere beskyttelse. Samfunn ses altså som noe individene fornuftsmessig har godtatt å leve i, men som de i prinsippet kan velge å trekke seg ut av igjen.

(ii) Motsetningen til dette er kommunitarianismen. Den betrakter individet som helt og full innskrevet i sosiale normer. Det er samfunnsnormer som gjør individene til hva de er. Disse normene er oppstått og befestet gjennom tradisjon, og dermed i siste instans selvbegrunnende. Dersom individene bryter dem ned, vil samfunnet gå i oppløsning.

(iii) Den kritiske rasjonalisme, slik den særlig ble forfektet av Kant, understreker at den menneskelige fornuft er en forutsetning for at individene kan stille opp og følge en forpliktende moralsk lov. Samfunnets normer er grunnet på evnen til allmenne moralske resonnementer. I moderne moralfilosofi er John Rawls den viktigste representanten for det kantianske synet.

(iv) Det som med en samlebetegnelse kan kalles historisk institusjonalisme er en tenkemåte som fremhever individualismen som et produkt av spesifikke sosiale prosesser. Individene står ikke i motsetning til det sosiale, det er tvert om det sosiale som er en mulighetsbetingelse for at de kan utvikle sin individualitet. Men når den først er skapt, får de individuelle hensyn en moralsk egentyngde. Dette synspunktet finnes mer eller mindre eksplisitt hos såpass ulike tenkere som David Hume, Emile Durkheim og Michel Foucault.

Tankegangene (i) og (ii) er best kjent fra USA, der de inntar en fremtredende posisjon og på mange måter setter rammer for samfunnsdebatten. Et fellestrekk ved dem, er at de setter likhetstegn mellom individualisme og atomisme, enten dette gis positivt eller negativt fortegn. Individualitet betyr i siste instans å være asosial. Denne tanken ligger også under mange av våre hjemlige debatter.

Felles for versjon (iii) og (iv) er at de ser en klar sammenheng mellom individualitet og sosialitet, om enn på ulike måter. Den kritiske rasjonalismen hviler på at det er det fornuftige individ som selv gir de lover som det skal følge. Men når individet gir generelle grunner for seg selv, velger det regler som også må kunne anerkjennes av andre fornuftige samfunnsmedlemmer. Den historiske institusjonalismen fremhever individualiteten som noe som er vokst frem over tid, og derved har kunnet nedfelles i samfunnets ordninger og institusjoner. Kvaliteten på disse institusjonene måles på den grad av individuell utfoldelse som de tillater.

Disse siste synspunktene kan også anvendes på forholdet mellom individ og stat. Vi er vant til tenke at staten står i motsetning til, og begrenser individets frihet. Staten som individets undertrykker er det gjengse bildet i fremtidsromanenes skrekkvisjoner, som i Brave New World, Kallocain, eller 1984. Og selvsagt – det er ikke bare galt. Staten har ansvar for mye sosial undertrykkelse. Men saken er mye mer sammensatt. For det er også slik at staten og individet støtter hverandre gjensidig. I moderne samfunn er staten den viktigste garant for individuelle rettigheter og dermed individuell utfoldelse.

Staten kan ikke være den eneste instans som representerer fellesinteresser; i et moderne samfunn må den ha som motvekt et sivilt samfunn av sammenslutninger og interessegrupperinger som representerer individene i deres forskjellighet og ut fra deres ulike tilhørighet. Den spesifikke formen som denne balansen mellom staten og det sivile samfunn får, er med og danner særtrekk ved ulike moderne samfunn. Generelt er den amerikanske modellen preget av mer sivilt samfunn og mindre stat enn de europeiske landene. Men i begge tilfeller gjelder at overordnede statlige institusjoner er en forutsetning for individualitet i moderne forstand.

Utfordringer til individualiteten

Individualitet betyr frihet. Men friheten er både en ressurs og en byrde. I et individualistisk samfunn må alle finne ”seg selv” og sin vei gjennom livet. Det gir store utfordringer – store muligheter for mange og overveldende krav for noen. Noen kommer ikke ut over daglige trivialiteter, andre opplever store muligheter for personlig vekst og berikelse. Det betyr at personlige ressurser blir mer avgjørende for individers liv, og dermed at ulikheter mellom individer blir både sterkere og mer legitime enn tidligere.

Dersom individualismen fører til at spennet i livsskjebner og belønninger blir større mellom individer, fører det også til en forskyvning av sosiale konfliktmønstre. Ideelt sett kan et individualisert og pluralistisk samfunn være basert på toleranse mellom subgrupper. Men forholdet mellom subgrupper kan også bli kraftig preget av spenninger og markering av spesifikke identiteter. Den amerikanske samfunnet gir eksempler på det. Hos oss er vi vant til at spenning utløses i forhold mellom grupper med et klasseliknende preg. Men i tiden som kommer kan identitetsbaserte konflikter bli mer fremtredende i Norge, også der hvor vi ikke har å gjøre med motsetninger mellom etniske grupperinger.

Endelig må vi spørre om individualisering ikke langt på vei bare er en ny form for konformisme. Når individer setter sammen sin ”egen” livsstil gjør de det for en stor del ved å kombinere trekk og gruppetilhørigheter som deles av svært mange. Trender og moter har et Janus-ansikt, noe som ble påpekt allerede av Georg Simmel. Moten er avgrensende og fornyende i forhold til herskende konvensjoner, men den innfører en konkurrerende konvensjon, som ofte vinner utbredelse raskt. Fordi keiseren er enestående kan hans nakenhet bli definert som nye klær. Alle andre er henvist til å bære sine egne tegn, som bare kan tolkes ut fra koder med større sosial utbredelse.

Avslutning

Noen drømmer kanskje om å vende tilbake til tidligere epokers kollektive livsformer og tenkemåter. Men det er neppe noen vei tilbake; individualismen er vår skjebne. Det kan skape bekymring for samfunnets verdier og hvordan de kan ivaretas i fremtiden. Den som er opptatt av verdienes fremtid kan vanskelig finne annen trøst enn den som springer ut av individualiteten selv. Det forutsetter at vi erkjenner at individualiteten springer ut av samfunnets kjerneinstitusjoner, og må forstås i sammenheng med dem.

Politiske tiltak for samfunnsstyring har nødvendigvis begrenset rekkevidde. For å unngå at individualismen forfaller til egoisme, er kanskje den opplyste samtale det beste virkemiddel.

I slike samtaler kan for eksempel makt og ansvar trekkes inn som temaer.

Kommentar til foredraget: Individualisering: Individ og makt

Ved Anne-Lise Bakken, medlem i rådet for Makt- og demoratiutredningen

Jeg legger til grunn analyser og refleksjoner som Fredrik Engelstad har gitt til kjenne i sitt innlegg.

Det er ingen tvil om at vi i dag har større trang til å opptre som individ og større muligheter til det.

De viktigste årsakene til individualisering er etter min oppfatning:

  • større velstand/kjøpekraft
  • mer internasjonalisering (tar inn hele verden på TV og dataskjermen/ reiser mer/handler og samhandler med utlandet)
  • økende selvstendighet/bevissthet på å styre selv (utdanning/likestilling)

Så kan en spørre seg om det siste, - altså trangen til selvstyre, er noe helt nytt fenomen i og med at vi lenge har utvist stor stahet i forhold til å underlegge oss et europeisk fellesskap. Og heller ikke vårt naboland Sverige vil vi samarbeide med dersom den minste risiko for å miste makt er tilstede (men dette er vel noe utenom dagens tema).

Mitt utgangspunkt er at den moderne individualisme er noe annet enn trangen til å være seg selv nok, som f.eks. Norges forhold til EU preges av. Jeg tar utgangspunkt i at den moderne individualisme er positiv, åpen og internasjonal og bruker dagens ungdom som vitner på det.

Min kommentar - mitt postludium om en vil - blir følgende: Mens det før var slik at individene måtte tilpasse seg systemene, må nå systemene i større grad tilpasse seg individene. De systemer som vegrer seg, vil etterhvert dø hen.

Jeg vil trekke fram noen eksempler innenfor de arenaer som Engelstad snakket om i sine dommedagsprofetier:

Den politiske arena med politisk apati og lav valgdeltakelse

Min påstand er at folk flest er mer lei av de politiske partier enn av det politiske systemet. Ikke mange sverger til de store endringene i styringssystemene som sådan, hverken parlamentarismen eller det lokale demokrati er under press, - ja rent bortsett fra kravet om at fylkeskommunen bør nedlegges, da kun de som er ansatt der ser lengre hensikten med denne.

Nei det er de politiske partiene som i sørgelig grad er akterutseilt og ikke har klart å fornye seg i forhold til moderne individers behov. Det mest akutte problemet har nok Arbeiderpartiet, som på tross av sørgelige valgresultater og synkende oppslutning ikke ennå har maktet å riste av seg den kommunistiske hammen med styring, kontroll og kollektive løsninger. Og dette gjennomsyrer styringen av kommunene i vårt ganske land. Jeg tror dette er og inntil videre ser ut til å forbli APs svøpe enten formannen heter Jagland eller Stoltenberg.

Velferdsordningene og uthuling av velferdsstaten

Det er min grunnholdning at velferdsordningene kan bevares selv om velferdsstaten uthules, da den ikke er garantist for kvalitativt gode tilbud. Mange av våre grunnleggende velferdsordninger er systematisk bygget opp etter profesjonenes interesser og behov. Det være seg skoleverket, helsesektoren eller de sosiale tjenestene. Når vårt offentlige tjenestetilbud ikke tar utgangspunkt i folks kvalitative behov, vil private tilbud øke på i enda sterkere grad og ulikhetene vokse med det. Dersom det offentlige og særlig kommunesektoren ville gi rom for tilpassede og kvalitetsmessig gode løsninger under sin paraply, ville utvilsomt både brukerne og kommuneøkonomien bli seierherrer.

Arbeidsmarkedet og uthuling av rettigheter

Folkets hus og LO har tradisjonelt hatt stor innflytelse i arbeidsmarkedet, antakelig mye større enn sin motpart NHO og arbeidsgiverne på grunn av sin politiske innflytelse. I forholdet til behovet for større fleksibilitet i produksjon av varer og tjenester er LO en bremsekloss. Det påvirker de politiske mulighetene for forandring som følge av det siamesiske tvillingforholdet til Arbeiderpartiet. Noen har etterhvert innsett dette og vil et skille. Takk og lov, burde de si som er opptatt av APs framtidsmuligheter i norsk politikk.

Dessuten: Mange unge sier at større fleksibilitet for dem som arbeidstakere gir større frihet og fleksibilitet i forhold til familie og fritid. Hvorvidt LO ønsker seg disse unge som framtidige medlemmer eller om de velger å hegne om sine 9-4 medlemmer, vil bare tida vise.

Forbrukerne og reklamen

På denne arena har jeg litt problemer med å følge Fredriks profetier. Høyere grad av individualisme innebærer i utgangspunktet at færre ureflekterte vil la seg lede. Høyere utdanningsnivå virker i samme retning. Den økende motstand - i de fleste europeiske land - mot industrialisert mat, gen-manipulering og usikre tilsetningsstoffer, tyder på høyere grad av bevissthet blant forbrukerne. Klesmoten er heller ikke svært homogen om dagen. Ingen kan lengre knipse i fingrene og vips så har alle gutta langt hår og jentene miniskjørt. Mote er blitt individualistert. Vi kler oss etter den typen vi ønsker å være og er moderne med det.

Familiene og oppløsning

Dette er et sårt punkt for de fleste av oss. Enten på grunn av egenerfaring med samlivsbrudd, at vi ligger i krig med deler av familien eller simpelt hen føler at vi gjør for lite for våre nærmeste. Forpliktelsene går ikke i oppløsning, de ligger der konstant og kanskje enda sterkere enn tidligere fordi vi nå skal forholde oss til dine, mine og våre barn, to sett svigerforeldre og en haug med nye onkler og tanter. Det krever mer, samtidig som vi i større grad ønsker å dyrke oss selv og de vennene vi helst vil være sammen med. Hvor dette bærer, er det vanskelig å si. Kanskje blir vi mer opptatt av verdier og søker de politiske og organisatoriske løsningene som gir oss en verdimessig plattform vi kan støtte oss til. Oppslutningen om et parti som KrF kan være en pekepinn på dette. Kanskje vil flere partier følge etter, om ikke annet for å tilpasse seg de nye velgergruppene og nå fram til de nye rastløse individene på søk etter annet enn stadig nye ting i sitt liv.

Det gjenstår å se…


Kommentar til foredraget: Individualisering: Individ og makt

Kommentar til foredrag av Fredrik Engelstad ved førsteamanuensis Helge Høibraaten, Filosofisk institutt, NTNU

Forbemerkning

Den følgende artikkelen, som dannet hovedgrunnlaget for mine kommentarer ved konferansen, ble utgitt allerede i Pax-Leksikon - i en riktignok svært ulykkelig utgave, radbrukket av ombrekningsfeil. I restituert og noe forbedret form kom den så på beskjedent vis ut igjen, i et stensilert festskrift til Sverre Sløgedal, utgitt av Filosofisk institutt ved Universitetet i Trondheim, nå NTNU.

Hvorfor utgi et manuskript uforandret etter tyve år, annet enn som en nødløsning? Delvis dreier det seg da også om nettopp dette. Jeg går med planer om å forsøke meg på en artikkel med tittelen ”Individualitet (2)”, som blant annet vil omfatte de videregående bemerkningene jeg antydet i min kommentar, men kan ikke gjøre det i denne omgang.

En annen grunn til å trykke opp artikkelen er imidlertid mer interessant: da jeg skrev den, var artikkelens grunntanke (om sammenhengen mellom det moderne samfunns struktur og personlig individualitet) ikke akkurat ”in”, i alle fall ikke blant alle av Pax-Leksikons redaktører: dette var mitt inntrykk. Ombrekningsdjevelens radbrekking av artikkelen leste jeg – i velkjent paranoid stil - som et symptom på en dyperegående forkastelse av artikkelen hos noen – en forkastelse med basis i tanken om det moderne menneskets fremmedgjøring under kapitalistisk produksjonsmåte. Senere kom en av redaktørene på andre tanker og holdt en prøveforelesning der han supplerte tanken om frigjøring fra fremmedgjøring med tanken om fremmedgjøring som frigjøring. Andre av redaktørene – deriblant han jeg på konferansen angivelig kommenterte, men mer supplerte – holdt artikkelen høyt da den endelig var ferdig, og bidro med dette til forfatterens emosjonelle stabilitet i stadiet som stipendiat i stampe. Forsinket takk!

Artikkelen er opprinnelig inspirert av Niklas Luhmann, som imidlertid også fikk meg til å lese Georg Simmel og en god del sosialantropologisk teori, i tillegg til en annen av sosiologiens fedre, Émile Durkheim. Jeg trodde en stund at Jürgen Habermas muligens ikke skikkelig hadde taket på denne problematikken, men dette viste seg å være feil, hvilket på umisforståelig vis ble klart gjennom hans Theorie des kommunikativen Handelns fra 1981, om ikke man hadde sett det før (for eksempel i hans berømte tale i anledning av at han fikk Hegel-prisen i 1974.) Likevel er det rimelig å si at Habermas som tenker ligger nærmere Durkheim enn Simmel, og det var Simmels Sociale Differenzierung fra 1890 som var mitt hellige skrift i arbeidet med denne artikkelen, selv om jeg også flittig brukte den andre – ofte Simmelinfluerte- litteraturen det refereres til. Simmel var differens-teoretiker som Luhmann var det, og som på sitt vis også Nietzsche (som Simmel var influert av) var det – denne Nietzsche som i 80-årene plutselig marsjerte inn og tok Marx’ sted blant mange intellektuelle, godt flankert av franske poststrukturalister. Overrislet med den sosialantropologiske bølgen som også kom, kan dette postrukturalistiske klima synes å ha gjort artikkelen om til snøen som falt i fjor. Er den blitt overflødig?

Jeg håper ikke det. Jeg gjentok så presist jeg kunne noen grunntanker jeg fant hos sosiologiens fedre og deres elever innen sosialantropologisk teori. Jeg utelot mye for presisjonens og korthetens skyld, og har lært mer siden, men håper at en forholdsvis rigid fremstilling ennå kan gjøre litt nytte – nå, i den nye konjunkturen, da mange snakker begeistret om individualisering, i all slags underforståtte og halvforståtte sammenhenger. Dessuten ber jeg leseren merke seg at selv om artikkelen betoner det moderne menneskets mulighet til å utvikle forskjellige sider ved seg i forskjellige sammenhenger, der man ikke gjennomgående møter de samme personer, så går den ikke fra dette over til å konstatere selvets eller subjektets forsvinning. Individualitet blir ikke forstått som radikal pluralisering av selvet. Tvert i mot betones muligheten for at den enkelte styrker sin individualitet ved å tolke den som et forhold mellom forskjellige personlighetssider, utviklet gjennom forskjellige roller.

Individualitet(15)

Med individualitet menes det som særskilt kjennetegner et menneske framfor andre mennesker, spesielt slike personlighetstrekk som den enkelte selv har valgt og tilegnet seg, og som han uttrykker seg gjennom.

I følge en viktig tanke i nytidens filosofi og samfunnstenkning, som fikk sin første mer samfunnsvitenskapelige utforming hos to av sosiologiens grunnleggere, Georg Simmel og Emile Durkheim, tillater moderne samfunn i større grad at menneskene fritt skaper seg en individualitet enn tidligere samfunn. En viktig begrunnelse for dette er at moderne samfunn i høyere grad bygger på rolledeling enn tidligere samfunn. Dette betyr ikke først og fremst at moderne samfunn oppviser flere roller enn tidligere samfunn, selv om dette vel også er tilfelle. Det betyr at moderne samfunn i mindre grad bygger på faste og ”foreskrevne” rollekombinasjoner enn tidligere. Sett at et samfunn har sosiale regler som automatisk tilskriver alle fedre rollen som sjef for en husholdning, lærer for sine barn, arbeidsleder, som rådgiver eller ”eldre person” i samfunnet, som utøver av ritualer og som tilskuer ved dans og sport, mens alle sønner automatisk har en underordnet rolle i familien, er elever, arbeidere, vanlige borgere, menighetsmedlemmer, aktive i dans og sport. (Som eksempel viser det her til kombinasjoner av roller fra forskjellige ”områder” eller” sektorer”, også kalt undersystemer i samfunnet: økonomi, politikk, religion etc. En sterk grad av fast rollekombinering også innen de enkelte under-systemer tenderer mot å undergrave selve prinsippet for rolledeling og er utypisk selv for tidligere samfunn). Ingen av de tilsvarende kombinasjoner som kunne komme på tale er i dag faste i denne foreskrevne forstand, de fleste av ”farsrollene” og noen av ”sønnsrollene” forutsetter et visst minstemål av valg og ytelse for å kunne oppnås, selv om klasseforskjeller og tradisjon selvsagt også betyr mye. Idag er det med andre ord blitt vanskeligere å slutte fra et kjennetegn ved et menneske til en serie roller ved det; utformingen av rollekombinasjoner er blitt gjort til privatsak, overlatt individenes private avgjørelse og innsats.

Tanken er nå at dette innebærer større muligheter for menneskene til å skape seg en individualitet. Nærmere kan dette begrunnes i to skritt:

1)Vokser et menneske opp i et samfunn med faste rollekombinasjoner, da vokser det samtidig inn i et liv med ”foreskrevet” løpebane, ”karriere”. I den grad dette samfunnet er stabilt og ikke preget av overgangen til moderne forhold, betyr dette at sjansen for at det skal oppstå forskjeller mellom vedkommendes egen selvoppfatning og andres oppfatning av ham er relativt små; alle vet hvem han skal bli og fremfor hvem han er, han trenger ikke selv velge sin framtid og sin egen identitet i lys av denne framtid, men overtar i stor grad et sosialt foreskrevet selvbilde. På den måten synes han å ha det lettere enn moderne mennesker. Men skulle det nå vise seg at han på et eller annet område ikke lever opp til sitt foreskrevne selvbilde, blir situasjonen gjerne vanskeligere enn i moderne samfunn. Moderne samfunn er i flere betydninger større og mer komplekse enn tidligere samfunn. Det økende antall rollekombinasjoner som oppløsningen av de faste kombinasjoner innebærer, er et uttrykk for dette. Et annet er at man i tidligere samfunn i større utstrekning enn i dag møter de samme personer i forskjellige roller; går man over fra en rolle til en annen, veksler man ikke dermed univers av relevante personer; de samme personer blir så å si med på flyttelasset, om enn også de i andre roller. En følge av dette er at sosial kontroll her i større utstrekning utøves via det Niklas Luhmann har kalt ”gjensynets lov”: ta alltid hensyn til dine egne andre roller når du handler, for samhandlingspartneren din glemmer ikke fra rolle til rolle det du gjør mot ham! Og følgen av dette igjen er at sosiale avvik i slike samfunn, selv om de er begrenset til ett eller få områder, lett får følger som kan true hele avvikerens selvbilde som samfunnsmedlem. Skuffede rolleforventninger på ett område smitter lett over på andre områder i form av mistro, f.eks. slik at den som ikke klarer å oppdra sine sønner effektivt, heller ikke kan forvente tiltro i rolle som ”eldre person” eller kriger.

Såvel negativt som positivt virker altså slike samfunnsforhold i retning av å begrense menneskenes muligheter til å skape seg individualitet. Positivt ved at man vokser inn i et univers av stabile og oversiktlige forventninger; negativt ved at disse forventninger på en selvfølgelig og fullstendig måte beskriver din bestemmelse her i livet, slik at avvik fra dem mindre oppfattes som uttrykk for individualitet enn som tegn på at du har sviktet ditt egentlige jeg.

2)Med overgangen til moderne samfunnsforhold oppløses altså det ”foreskrevne” ved individenes rollekombinasjoner. Roller som tidligere var sammenhengende blir nå spaltet, og kombinasjonsprosessen overlates til den enkeltes private avgjørelse og innsats (a). Samtidig spaltes også den gruppe soner man før som en slags Tordenskjolds soldater møtte i alle rollesammenhenger. Tilbake er en rekke forskjellige personer eller sett av personer, som veksler om å spille de utfyllende roller til de forskjellige roller en selv spiller, og som ofte ikke kjenner hverandre (b).

Begge disse forandringene bidrar til å øke sjansen for individualitet i et samfunn. Når (a) utformingen av rollekombinasjoner blir til privatsak, blir det som nevnt vanskeligere å slutte fra et kjennetegn ved et menneske til en serie roller ved det. Jo vanskeligere dette nå blir, eller med et bilde fra Simmel: jo mindre det å delta i en krets av personer i seg selv henviser til at man også deltar i en annen, desto mer individuelt kjennetegnes personen ved at han står i skjæringspunktet for dem begge – i alle fall hvis kombinasjonen av kretser i noen grad er utrykk for bevisst valg og ytelse, og ikke bare for slump.

Jo større forskjellene mellom personer på denne måten blir, jo mer øker dessuten forskjellene i sosial erfaring mellom mennesker. Siden økende forskjeller i sosial erfaring innebærer økende forskjeller i personers forventninger om sosial adferd, fører dette til at menneskene i stigende grad stilles overfor forventninger som strider mot deres egen forståelse av hva en rolle krever, og som ofte også innbyrdes strider mot hverandre. Dermed blir det mer nødvendig enn før at menneskene tolker sine roller før de handler i dem. Men dette betyr at rollene antar en mer abstrakt karakter; de knyttes i stigende grad til generelle regler som først må tolkes før de kan anvendes i en konkret situasjon, og i mindre grad til detaljforskrifter som ikke tillater tolkningsforskjeller. Som en følge av dette øker nå menneskenes muligheter til å handle individuelt innenfor sine roller. Dette innebærer at egensindige tolkninger ikke så lett blir betraktet som avvik lengre. Tvert imot; har et menneske tilegnet seg evnen til å tolke sine roller, da er det så å si ikke lengre slave i forhold til sine roller. Dermed øker sjansene for at dette mennesket frivillig identifiserer seg med de roller og normer det tolker, blant annet fordi tolkningen tillater det å gjøre sine handlinger delvis til uttrykk for egen individualitet. Har man derimot liten evne til å individuell tolkning av roller, synes man mer henvist til enten å identifisere seg med sine roller uten å uttrykke seg i dem individuelt, eller til avvik: til et mer eller mindre fullstendig brudd med rollen. Siden moderne samfunn som nevnt krever mer tolkning av roller enn før, vil livet bli mer belastende for mennesker som ikke klarer dette. I tillegg til økte sanser for individualitet skaper derfor moderne samfunn også økende problemer med identiteten for dem som ikke greier nyttiggjøre seg disse sjansene – man får et økende antall nevrotikere, som på tvangsfylt måte tilpasser seg andres antatte forventninger, og et økende antall psykotikere, som neglisjerer andres forventninger og lukker seg inne i en privatverden.

Siden det å kunne tolke en regel med henblikk på en konkret situasjon forutsetter en viss evne til selvstendig tenkning hos tolkeren, kan man forøvrig ikke utelukke at regeltolkning av og til slår over i forslag til regelforandring. Siden slike forslag også er en konsekvens av at rollene tillater, ja krever mer individualitet enn før, og siden moderne samfunn generelt er mye mer avhengig av og vant til løpende forandringer enn tidligere samfunn, vil heller ikke slik adferd så lett bli betraktet som avvik lenger, men vil lettere kunne sees som det det oftest er, nemlig forslag til rollereform.

Jo mer utformingen av rollekombinasjoner overlates til den enkeltes private avgjørelse og innsats, desto mer individuelt kjennetegnes altså menneskene av at de står i skjæringspunktet for sine forskjellige rollesammenhenger, og jo mer øker deres muligheter til å tolke sine enkeltroller og dermed til å kunne handle individuelt innenfor dem. Jo mer begge deler nå gjelder for en person, og spesielt, jo flere roller han oppnår et slikt tolknings-forhold til, jo mer øker dessuten sjansene for at han begynner å rette sin tolkende evne mot seg selv. Sjansene øker med andre ord for at han danner seg en generell oppfatning av eget selv som noe individuelt – et felles grunnlag for alle de fortolkninger de enkelte roller krever.

I samme retning virker nå to andre faktorer, hvorav den første selv er en konsekvens av at faste rollekombinasjoner oppløses. Som nevnt fører dette til at sjansene øker for konflikt mellom de forventninger som stilles til de enkelte roller en person spiller. Siden det å oppløse faste rollekombinasjoner betyr å redusere de sosiale ”forskriftene” for hvilke roller som kan kombineres i en person, så fører oppløsningen også til at sjansene øker for konflikter mellom de forskjellige rollene i personens rollekombinasjon. Særlig vil dette gjelde konflikter som det ikke finnes klart utarbeidede, sosialt aksepterte løsninger på, siden slike konflikter synes direkte uforenlige med prinsippet om faste og ”foreskrevne” rollekombinasjoner. Men andre ord: jo mer individuelt personen kjennetegnes ikke bare ved sin rollekombinasjon, men også ved de konflikter denne kombinasjonen innebærer, jo mer nærliggende blir det for ham å tolke disse konflikter som generelle livsproblemer for hans egen individualitet, og ikke bare som sosiale problemer samfunnet så å si har latt stå åpne. (Dermed er det selvsagt ikke utelukket at konflikter innen en enkelt rollesammenheng – f.eks. samvittighetsproblemer – kan få en like generell betydning for ens liv).

Med (b) spaltningen av den gruppe personer man før møtte i alle rollesammenhenger, følger en annen og kanskje viktigere faktor som bidrar til dannelsen av en generell oppfatning av egen individualitet. En konsekvens av denne spaltningen er nemlig at den enkelte i større grad skifter sosial verden fra rolle til rolle, siden hans forskjellige rollepartnere i større grad nå er ukjente for hverandre enn før. Dermed svekkes også ”gjensynets lov”, den sosiale kontroll via hensynet til egne andre roller. Positivt kan dette formuleres slik: måten den enkelte tolker forbindelsen mellom sin adferd i de forskjellige rollesammensetninger på, overlates i større grad til ham selv.

At dette innebærer økte muligheter for dannelse av en generell oppfatning av egen individualitet, sier seg selv. To viktige sider av hva disse muligheter består i, er de følgende.

Som nevnt motvirker ”gjensynets lov” muligheten for avvikende adferd selv i begrensede sammenhenger. Når sammenhengen mellom den enkeltes roller derimot overlates til ham selv, øker også hans muligheter til å forta seg uventede, kontroversielle og/eller skuffende ting, uten generelt å måtte bli stemplet som avviker – forutsatt selvsagt at slik adferd ikke kjennetegner personen i alle sammenhenger. I stedet regnes atferden gjerne som uttrykk for personens individualitet, i alle fall av mange, og i alle fall hvis man er i stand til å tolke og presentere en slik selvoppfatning på en troverdig måte. Er denne evnen først til stede, vil forøvrig også mer generelle avvik kunne bli oppfattet som uttrykk for individualitet, i alle fall av noen, og i alle fall hvis man er i stand til å sannsynliggjøre at avvikene er uttrykk for usedvanlige og verdifulle egenskaper.

Når ”gjensynets lov” svekkes, øker for det andre den enkeltes muligheter til å utvikle forskjellige, ja til dels motstridende sider ved seg selv, utover de forskjeller og konflikter som allerede måtte finnes mellom ens forskjellige roller; de sider som ett sett personer ikke setter pris på, kan en i stedet dyrke i en annen rollesammenheng. At dette innebærer en fare for utviklingen av dårlig integrerte, ”flyktige” personer, er lett å få øye på. Til de flittigst beskrevne persontyper i vårt århundres samfunnskritikk hører han som ikke skjønner eller tør skjønne at for å kunne skape seg en individualitet må man våge å bli noe bestemt, tilegne seg en enhetlig og ansvarlig identitet. I stedet haster han rastløst fra rolle til rolle uten noensinne å komme tilbake til seg selv, uten noen sinne å gjøre sine skiftende masker om til integrerte deler av et ansvarlig selv. Men like klart som at slike personer ikke rett og slett er grepet ut av lufta, like klart er det at de hører blant dem som ikke har greidd å nyttiggjøre seg de økene muligheter for individualitet som opphevelsen av ”gjensynets lov” fører med seg. For den som har mot og evne til selvtolkning vil de økte muligheter til mangfoldighet ikke nødvendigvis komme i strid med kravene til enhet og identitet. Tvert imot: mens forholdene mellom individer og faste rollekombinasjoner mer er som forholdet mellom forgjengelige eksemplarer og uforgjengelige arter, er et vellykket forhold mellom individet og dets valgte roller mer som forholdet mellom et bilde og dets nyanser – jo flere og forskjellige nyanser, jo mer egenartet blir gjerne bildet, selv om dette ikke er et eneste mål på individualitet.

Av dette følger også at den utbredte tendens til å betrakte alt rollespill i moderne samfunn ut fra forestillingen om den flyktige maskespilleren, er feilaktig, fordi den forveksler en delsannhet med hele sannheten. Større berettigelse har derimot den innvending som benekter at forskjellen mellom moderne og førmoderne rollespill er så stor som ovenfor antydet, fordi det også i dag finnes mange roller som – med et skille fra Robert K. Merton – kontrolleres vesentlig via forventninger som spesifisert adferd (”hvorfor gjør han ikke rett og slett jobben sin, hvem bryr seg om hva han mener”), og mindre via generelle og tolkbare holdninger (”det er ikke det at jeg bryr meg om handlemåten hans, det er holdningen hans jeg ikke liker”). En av kapitalismens og den industrielle revolusjons virkninger har jo sogar vært å øke betingingen av og kravene til yrkesroller av denne typen. Nå ble det jo ovenfor betont at moderne samfunn krever mer rolletolkning enn før, og at mennesker som ikke klarer dette, derfor vil få det vanskeligere enn før. Likevel kunne man fristes til å svare at moderne samfunn også i vesentlig grad motvirker mulighetene for rolletolkning, og at mange menneskers problemer stammer fra dette snarere enn fra det motsatte. Men i virkeligheten er disse synspunktene mer komplementære enn motstridende. Empirisk forskning har nemlig vist at i samfunnslag hvor slike ”tett” kontrollerte yrkesroller er framherskende, der er evnen til å tolke alle slags roller mindre enn i andre samfunnslag – også slike roller, f.eks. familieroller, hvor kontrollen relativt lett synes å kunne gå overveiende via holdninger. Innvendingen kan derfor tas hensyn til gjennom formuleringer som den følgende: siden moderne samfunn krever mer rolletolkning enn før, vil mennesker fra samfunnslag med ”tett” kontrollerte yrkesroller til dels få det vanskeligere enn de hadde det før – vanskeligere fordi de nå avkreves ferdigheter de i sitt vesentlige virke ikke forberedes til.

Litteratur

Coser, Rose L.: ”Complexity of Roles as a Seed-bed of Individual Autonomy” i Lewis A. Coser (ed.): The Idea of Social Structure. Papers in Honor of Robert K. Merton, New York 1975

Durkheim, Emile: De la division du travail social, Paris 1893

Goffmann, Erving: Vårt rollespill til daglig, Oslo 1976

Krappmann, Lothar: Soziologische Dimensionen der Identität, Stuttgart 1969

Luhmann, Niklas: Rechtssoziologie, Hamburg 1972

Luhmann, Niklas: Grundrechte als Institution, Berlin 1965

Merton, Robert K.: ”Social Conformity, Deviation and Opportunity Structures”, American Sociological Review, 1959

Nadel; S. F.: The Theory of Social Structure, London 1957

Simmel; Georg: Über sociale Differenzierung, Berlin 1890


Kunnskap som kapital - en organisatorisk utfordring

Ved professor Jorunn Solheim, Arbeidsforskningsinstituttet (AFI)

Det er vel i dag nærmest opplest og vedtatt at vi er på vei inn i en ny kunnskapsøkonomi som på radikalt vis vil komme til å endre forutsetningene for det arbeidslivet vi er vant til. Hvor dyptgripende disse endringene er, og hva slags konsekvenser de vil få, er det imidlertid delte meninger om. Mange vil si at vi befinner oss på terskelen til et helt nytt produksjonsparadigme, som i omfang og betydning kan sammenliknes med det som skjedde gjennom den industrielle revolusjon - dvs. at det er selve den industrielle produksjonsmåte som nå går mot sin slutt. Andre vil hevde at det ikke så mye er snakk om et helt nytt produksjonsregime, men snarere en radikalisering av tendenser som allerede har vært tilstede innen den kapitalistiske produksjonsmåte over lang tid.

Det understrekes også ofte at denne endringsprosessen foregår ujevnt, og at den preger ulike deler av arbeidslivet i ulik grad og på forskjellige måter. Ikke desto mindre synes det å være en utbredt enighet om at det «nye» arbeidslivet på vesentlige måter skille seg fra det «gamle», og at dette representerer en økonomisk og samfunnsmessig utfordring vi idag bare kan ane omrisset av.

Dette «nye» barnet har mange navn, og omfattes med begreper som «the second industrial divide» (Piore & Sabel 1984), det post-industrielle samfunn (Bell 1976), kunnskapssamfunnet (Stehr 1994, Nieff 1998) eller informasjonssamfunnet (Castells 1996-98). Jeg skal ikke her forsøke å redegjøre for de ulike perspektiver som ligger bak disse begrepene. Jeg vil konsentrerer meg om det jeg oppfatter som et kjernepunkt i den endringsprosessen vi står overfor, og som kan uttrykkes i påstanden om at kunnskap eller kompetanse i dag har antatt karakter av å være kapital (Coleman 1990, Drucker 1998). Nå er det heller ikke opplagt at dette er en adekvat måte å stille spørsmålet på - det vil ikke minst være avhengig av hva vi mener dette faktisk betyr. Det vil imidlertid være mitt generelle utgangspunkt, og jeg vil starte med noen refleksjoner om hva jeg vil legge i en slik betydning.

I en viss forstand går det an å hevde at heller ikke dette med kunnskap som kapital er særlig nytt - at kunnskap alltid har vært en sentral produksjonsfaktor og en del av kapitalens utviklingsprosess. Hvis vi går tilbake til gamle Marx (og det bør vi antakelig absolutt gjøre) mente jo han at arbeid generelt sett var kapital - den såkalt variable delen av kapitalen - gjennom at arbeidet produserer den merverdi som skaper kapital og kapitalakkumulasjon. Samtidig var det et av Marx’ sentrale poenger at arbeidet nettopp ikke framtrer som kapital, fordi arbeidets verdiskaping er skjult gjennom arbeidernes fremmedgjøring fra produksjonsmidlene. Gjennom industrial-ismens tidsalder har da også arbeidskraften blitt oppfattet som en utgift snarere enn en investering - og den kapitalistiske produksjonslogikk har ikke minst handlet om å holde denne utgiftsposten nede.

Hvis vi idag overfører dette resonnementet på kunnskap som produksjonsfaktor, er det mulig å si noe liknende. Kunnskap er en forutsetning for alt arbeid, det er en del av arbeidskraften i form av mentalt arbeid - dvs. forvaltning og bruk av informasjon. Så lenge denne «informasjonsdelen» er forholdsvis begrenset og i hovedsak består av bestemte innlærte kunnskapselementer, er det mulig å oppfatte kunnskapen som en ekstern produksjonsbetingelse - noe som tilføres produksjonen utenfra, gjennom skole og utdanningsvesen. Kunnskap har i stor grad vært betraktet som gitte kvalifikasjoner og ferdigheter som man har med seg inn i arbeidet og utøver der. Og på samme måte som reproduksjon av arbeidskraften ikke har vært ansett som den egentlige kapitalens domene, har heller ikke produksjon og reproduksjon av kunnskap vært det. Også kunnskap og kompetanse har vært noe som kunne hentes inn og kjøpes, og dermed framstå som en utgift i kapitalregnskapet.

Dette ser vi bl.a. ved at opplæring i de fleste norske bedrifter fremdeles i stor grad blir ansett som en omkostning, snarere enn som en del av selve verdiskapingen.

Når kunnskap blir kapital, dvs. framtrer som verdiskapende i seg selv, endres hele dette bildet.

Det er dette som i økende grad skjer i dagens arbeidsliv. Det skjer både rent kvantitativt - ved at «informasjonsdelen» av arbeidet vokser på bekostning av den fysiske «energidelen»- og det skjer kvalitativt - ved at informasjon og kunnskapshåndtering blir stadig viktigere som selvstendig produksjons-betingelse. Kunnskap som kapital betyr at det mentale arbeidet - selve kunnskapsprosessen som læringsprosess - «fristilles» som produksjonskraft. Dette betyr at ikke bare bruken, men selve produksjonen av kunnskap blir et sentralt element i verdiskapingsprosessen. Og i stadig flere bedrifter er dette i ferd med å bli et hovedelement.

En annen måte å si dette på er at mens «gårsdagens» arbeidsliv på mange måter kunne tillate seg å operere med et avgrenset kunnskaps- og læringskonsept hvor man utdannet seg til bestemte funksjoner og oppgaver i arbeidslivet, er dagens arbeidsliv preget av at kunnskapsproduksjon har antatt en ubegrenset - nærmest «grenseløs» - karakter. Kontinuerlig læring og kompetanseutvikling framstår i økende grad som selve grunnlaget for produktiv virksomhet. Den nye kunnskapsøkonomien innebærer med andre ord at kunnskap og kompetanse blir stadig mer viktig som bedriftens interne produksjonsbetingelser. Disse kan ikke lenger skilles ut som ytre forutsetninger for produksjonen, de konstituerer og «er» i stor grad virksomhetens produktive aktiviteter. I stedet for «learning to labour» - som er titelen på en arbeidssosiologisk klassiker (Willis 1977) - er det i økende grad snakk om at «learning is labour» (Nieff 1998).

Dette har to viktige implikasjoner - som på mange måter gjenspeiler hverandre. For det første - i den grad kompetanse blir bedriftens viktigste kapitalressurs, stiller dette økte krav til egenforvaltning og utvikling av denne interne «kunnskapskapitalen». Dette betyr at læring og kompetanseutvikling blir tettere sammenvevd med selve organiseringen av produksjonen - med andre ord at kompetanse framstår som en integrert og uatskillelig del av bedriftens arbeidsorganisasjon. For det andre - eller nettopp derfor - innebærer denne utvikling helt nye utfordringer når det gjelder forholdet mellom utdanning og arbeidsliv. Dette gjelder ikke minst forholdet mellom formalisert kunnskap og praktisk læring og utvikling i arbeidet - mellom utdanningsvesenet som kunnskapsprodusent og bedriften som læringsarena.

Et nøkkelspørsmål i framtidas arbeidsliv vil komme til å handle om integrasjonen mellom disse kunnskaps- og læringsformer.

*

Begge disse temaer omhandler spørsmålet om kunnskapens organisering. Dette bringer meg derfor over mot den andre del av foredragets titel - den organisatoriske utfordring.

Jeg vil ta utgangspunkt i Peter Drucker (1998), som i et morsomt og polemisk essay spissformulerer tre forskjellige «kunnskapsrevolusjoner» i kapitalismens økonomiske utvikling. Den første er den som skjer gjennom den industrielle revolusjon, hvor kunnskap først og fremst anvendes på organisering av teknologi og ressurser. Den andre skjer gjennom Taylorismen, hvor kunnskap anvendes på organisering av selve arbeidet. Den tredje er vår tids kunnskapsrevolusjon, hvor kunnskap anvendes på kunnskap - dvs. på kunnskapens egen organisering.

Min noe uerbødige påstand vil være at denne kunnskapen - om organisering av kunnskap - er svært lite utviklet i dagens Norge. Norsk organisasjonsteori har - med enkelte unntak, som det forskningsmiljø jeg selv kommer fra - vært dominert av diskusjoner omkring beslutningsteori og ledelse, og lite orientert mot den internasjonale debatten omkring «lærende organisasjoner» og institusjonelle betingelser for kunnskapsutvikling. Dette er på mange måter underlig, og vi skal ikke lenger enn til Sverige for å finne et helt annet klima for denne type debatter. Antakelig henger dette sammen med Norge som en primært råvareproduserende og ekstraktiv økonomi, hvor læring i form av intern kunnskapsutvikling tradisjonelt ikke har vært ansett som spesielt viktig for produksjonen. Norsk økonomi er på mange måter ekstremt teknologifiksert - og ressursfiksert - og tilsvarende lite orientert mot organisering av arbeidet selv som kunnskapsfaktor.

Vi finner da også at i den flom av mer eller mindre trendy foredrag, litteratur og presseoppslag som etter hvert florerer omkring det nye kunnskapssamfunnet, er det i den norske debatten relativt lite som fokuserer på det man kan kalle «den organisatoriske dimensjonen» (Berg & Sørhaug 1996). Eller rettere sagt: det er en god del retorikk omkring nye organisasjonskonsepter, men tilsvarende lite om hva nye former for organisering av kunnskap egentlig vil forutsette og innebære i praksis.

For det er i praksis det skjer - eller ikke skjer. Og selv om det er et viktig trekk ved moderne kunnskapbasert virksomhet at den langt større grad enn tidligere er «konseptdrevet» (Gustavsen et al. 1996), må også disse konsepter implementeres og virkeliggjøres. Mitt poeng i denne sammenheng vil være at dette i dagens Norge er vanskelig. Det er vanskelig fordi nye kunnskapskonsepter bryter med en rekke av våre standardforestillinger om hva arbeid og kunnskap er, og fordi både utdanningsvesenet og arbeidslivet selv har en tendens til å henge igjen i disse tradisjonelle forestillinger. Dette gjelder ikke minst forholdet mellom arbeid og kunnskap.

En viktig dimensjon i dette gjelder forholdet mellom formell kompetanse og realkompetanse. En beslektet dimensjon gjelder forholdet mellom individuell og kollektiv kunnskapsproduksjon. Hvis vi f.eks. ser på prinsippene for den nye kompetansereformen slik de er utformet i St.meld. 42, 97/98, synes disse i stor grad å bygge på et tradisjonelt kunnskapsparadigme om at arbeidslivet skal tilføres kompetanse utenfra, snarere enn å sette søkelyset på nye former for integrasjon mellom utdanning og arbeidsliv, og på arbeidslivets egen kunnskapsproduksjon. Det synes også som om det her legges hovedvekt på individuell kompetanseoppbygging, snarere enn på utvikling av nye organisasjonsformer og kunnskapsnettverk - både innen og mellom virksomheter.

Noe liknende finner vi etter mitt skjønn i svært mange bedrifter - i hvert fall hvis vi tar utgangspunkt i den tradisjonelle personalfunksjonen, selv om denne mange steder har skiftet navn til «personal og organisasjon», «human relations» eller liknende. Min egen erfaring fra moderne norske bedrifter er i hvert fall at det organisasjonelle og relasjonelle perpektivet her som oftest glimrer med sitt fravær. Det opereres fremdeles med et begrep om «kompetanseutvikling» som er basert på en forestilling om kompetanse og kunnskap som isolerbare og målbare individuelle ferdigheter - enkeltbiter som så skal aggregeres opp for å «matche» organisasjonens behov. Dette synes også å være hovedprinsippet bak de fleste såkalte kompetanse-kartleggingsverktøy som sirkulerer innen moderne bedrifter.

Denne mekaniske og «utvendige» forståelse av forholdet mellom individ og organisasjon står i skarp motsetning til det vi ofte vil finne i de mer operative delene av virksomhetene, hvor læring og utvikling i og gjennom arbeidet gjerne står i sentrum. Dette gjelder ikke minst i moderne prosjektorganisasjoner, hvor selve samarbeidet og problemløsningen rundt et oppgavefellesskap framstår som den grunnleggende kunnskaps- og læringsarena. I slike «communities of practice» - som forøvrig er et sentralt begrep når det gjelder organisasjonslæring (Lave & Wenger 1991, Brown & Duguid 1996, Wenger 1998) - blir organisasjonens kompetanse tydeliggjort som noe mer enn summen av individuelle kunnskaper og ferdigheter. Den framtrer som det den faktisk er, nemlig et sosialt produkt - som kommuniseres og flyter i ulike typer sosiale relasjoner og nettverk.

Min vurdering er derfor at det i dagens arbeids- og samfunnsliv ofte finnes et ganske formidabelt sprik mellom en «formell» og en «reell» forståelse av kunnskapens organisering - mellom de som administrerer og de som driver kunnskapsutvikling. (I parentes bemerket kunne det her være fristende å komme med noen hjertesukk om forskningens produksjonsvilkår i dagens Norge - men jeg skal la det være). La meg heller holde meg til noe mer allmenne poenger.

Et hovedpoeng vil da være at kompetanse som kapital betyr nye former for organisering av arbeid, ganske enkelt fordi kunnskap og kompetanse som «fristilt» ressurs ikke kan organiseres på samme måte som arbeid tradisjonelt har vært. På samme måte som det «fristilte» lønnsarbeidet i sin tid innebar en fullstendig reorganisering av tidligere føydale arbeidsformer - gjennom kjøp og salg av arbeidskraften som vare - betyr fristilling av kompetanse som vare at det er selve «kunnskapskraften» som kjøpes og selges. I motsetning til den fysiske arbeidskraften er denne imidlertid ikke bundet - verken til tid, sted eller ting - på samme måte. Den er, som mange moderne økonomer er opptatt av, «intangible», dvs. en ikke-materiell, ikke-lokaliserbar størrelse (ref).

Eller for å si det på en annen måte: kunnskap og informasjon er «flytende» fenomener. Dette betyr imidlertid ikke at kunnskap er uavhengig av materielle strukturer. Alle former for informasjons- og kunnskapsformidling - media - innebærer bestemte former for materialitet. Og det betyr enda mindre at kunnskap og kompetanse er uavhengig av sosiale strukturer. Og akkurat dette siste poenget har etter mitt skjønn en tendens til å forsvinne i mye av den norske debatten om den nye kunnskapsøkonomien.

Hvis vi f.eks. ser på diskusjonen omkring begrepet «intellektuell kapital», synes hovedpoenget for tiden å dreie seg om hvordan bedriftene - eller samfunnet - skal finne og nyttiggjøre seg den beste «hjernekraften» (ref.). Det snakkes fremdeles som om den intellektuelle kapitalen er noe som folk «har» - noe som «bor» i den enkeltes hode, som en rent individuell ferdighet som kan hentes ut og brukes. Men dette er bare en side ved kunnskap som kapitalressurs. Det er riktignok en vesentlig side, fordi en av egenskapene ved den nye kunnskapskapitalen er uten tvil at personlig kompetanse er blitt et mye mer sentralt fenomen enn før - som en form for unik kunnskap og erfaring som er særegen for den enkelte, og ikke uten videre utbyttbar. Det er i denne forstand - og bare denne - at det er mulig å si at i et kunnskapsbasert arbeidsliv «eier» produsentene produksjonsmidlene - i form av sin personlige kompetanse.

Men samtidig er kunnskapsproduksjon i økende grad et kollektivt fenomen. Kunnskap og informasjon produseres, omsettes og brukes i stadig større grad gjennom mer eller mindre åpne kunnskapsnettverk, hvor det ikke er mulig å si hvem som «eier» den (Gibbons et al. 1994). I denne forstand er den nye «kunnskapskapitalen» verken mulig å binde eller eie - den er «grenseløs» eller i hvert fall grenseoverskridende. Den eksisterer ikke så mye i personer som mellom dem. I så måte virkeliggjør moderne kompetanseformer på mange måter Marx’ opprinnelige innsikt om at kapital ikke består av ting, men av sosiale relasjoner.

Moderne kunnskapsproduksjon plasserer mellommenneskelige forhold i kjernen av verdiskapingen (Sørhaug 1999). Det er derfor ikke tilfeldig at kommunikasjon og relasjonshåndtering blir et stadig viktigere tema i moderne virksomheter, etterhvert som ulike former for teamarbeid, prosjekter, nettverk og matriser griper om seg og utfordrer den tradisjonelle og hierarkiske arbeidsspesialisering som har vært det dominerende kjennetegn gjennom hele industrialismens epoke. Dette skjer også fordi produksjonen blir mer kundedrevet, noe som krever tettere integrasjon mellom virksomheter og omgivelser. Vi ser en tendensiell framvekst av mer «åpne» og fleksible organisasjonsformer hvor skiftende oppgavefellesskap, flerferdighet, jobbrotasjon og andre tverrgående forbindelser skaper nye informasjons- og kunnskapsnettverk på tvers av tradisjonelle organisasjonsgrenser - både innen og mellom virksomheter.

Dette gjelder ikke bare såkalt høy-kompetansevirksomhet. Også innen «vanlig» industri og tjenesteyting øker kravene til fleksibilitet, flerferdighet og allsidig kompetanse, som kan reorganiseres i takt med skiftende omstillingskrav. Også her øker kravene til kommunikative ferdigheter og til håndtering av informasjon. Og i alle typer av virksomheter øker kravene til integrasjon og samordning av de ulike ledd i verdiskapingsprosessen. Et eksempel på dette er at man i dag stadig oftere snakker om sammenhengende verdikjeder enn om hierarkier med avgrensede og funksjonsdelte enheter.

Med en spissformulering kan vi kanskje si at moderne kunnskapsvirksomhet innebærer en stadig(re)organisering av skiftende grenseflater snarere enn en organisering av stabile grenser (Sørhaug 1999). Dette er et uttrykk for at nettverket på mange måter er kunnskapsøkonomiens dominerende organisasjonsprinsipp. Samtidig er det mange forhold som motvirker slike «flytende» organisasjonsformer. Det funsjonsdelte hierarkiet er dypt innskrevet i våre vaner og forestillinger, og opprettholdes daglig av innarbeidede prestisjestrukturer, såvel som av tradisjonelle faggrenser og andre former for spesialisering. Ikke minst den kjønnsmessige arbeidsdeling, som sorterer kvinner og menn til høyst ulike jobber og ansvarsområder, er en ganske formidabel kulturell faktor som bidrar til å vedlikeholde et tradisjonelt organisasjons- og kunnskapsparadigme (Solheim 1999). Dette er for øvrig tema for et foredrag i seg selv, som jeg imidlertid skal la ligge i denne sammenheng.

Nå er det likevel liten grunn til å tro at hierarkier, og enda mindre spesialisering, vil forsvinne i den nye kunnskapsøkonomien. Tvertimot kan vi anta at kravene til spisskompetanse vil være økende.

Og selv den mest «åpne» nettverksorganisering vil ha en tendens til å lukke seg omkring sine egne oppgaver, og dermed produsere nye skillelinjer mellom ulike typer oppgavefellesskap. Vi ser også at kollegiale nettverk, prosjekter og matriser gjerne skaper sine egne, mer personlige hierarkier og prestisjestrukturer. Men samtidig vil slike former for organisering skape et økende behov for samarbeid, integrasjon og oversettelse på tvers av ulike kompetanseformer, og dermed utfordre og omforme tradisjonelle former for funksjonsspesialisering.

Dette gjelder ikke minst den horisontale integrasjon innen virksomhetene, hvor ulike former for gjensidig avhengighet på tvers av organisasjonsgrenser blir stadig mer tydelig. Men det gjelder også i økende grad den vertikale integrasjon mellom ulike organisasjonsnivåer, hvor det i dag ofte er ganske vanntette skott mellom f.eks. operatørnivå og høyere utdannet personell. Slike kunnskaps- og kommunikasjonsbarrierer framstår i dag i stor grad som ufunksjonelle i forhold til å utnytte den samlede kunnskap og erfaring innen organisasjonen, og ikke minst når det gjelder å videreutvikle denne kunnskapen.

*

I en viss forstand er det mulig å si at den nye kunnskapskapitalen både framstår som mer personlig og individualisert, og som mer kollektiv og relasjonell enn tidligere. Dette skaper et nytt spenningsfelt mellom individ og organisasjon - og mellom spesialisering og integrasjon - ved at det stiller nye krav til selve forholdet mellom individuell kompetanse og virksomhetenes kollektive læring og kunnskapsutvikling. Dette aktualiserer og utfordrer den klassiske motsetning mellom formalisert kunnskap og erfaringskunnskap - eller mellom «teori» og «praksis» - ved at kontinuerlig læring og utvikling gjennom selve arbeidet blir mer dominerende.

I dette ligger en serie organisasjonelle, såvel som politiske utfordringer og dilemmaer. Hele dette spenningsfeltet åpner opp for nye og ikke minst ambivalente perspektiver når det gjelder makt og demokrati, kontroll og autonomi, ansvar og solidaritet. Jeg vil bruke siste del av dette innlegget til å antyde noen slike perspektiver.

Et viktig aspekt ved kunnskap som menneskelig og sosial kapital, er at den ikke lar seg styre på samme måte som den «fysiske» kapitalen (Sørhaug 1999). Dette er ikke bare fordi kapitalen har fått «bein å gå på» - at kompetanse og kunnskap blir en mer personlig og flyttbar «bagasje» som man tar med seg inn og ut av virksomheter og oppgavefelt. Det er også fordi kunnskapsdrevet virksomhet i seg selv inneholder et grunnleggende refleksivt element, som forutsetter høy grad av selvregulering.

I dette ligger det unektelig et viktig demokratisk potensiale. Økt grad av selvbestemmelse i arbeidet innebærer økte rettigheter over egen person, og gir også økte muligheter for medvirkning og innflytelse på organisasjons- og samfunnsnivå. Samtidig er det på ingen måte gitt i hvilken grad slike former for selvbestemmelse faktisk kommer til å bli realisert i praksis, og for hvilke grupper av arbeidstakere.

Et av de virkelig store paradoksene i det moderne arbeidslivet er at samtidig som behovet for selvregulering i prinsippet er sterkt økende, skjerpes samtidig kravene til kontroll og styring - både innenfra og utenfra. Dette gjelder ikke minst bruk av tid. Tid er for tiden en av de mest avgjørende konkurranse-faktorene innen moderne virksomheter, og innebærer et kontinuerlig press i retning av å utnytte arbeidskraften optimalt. Dette skjer samtidig som kravet til kvalitet i alle ledd av produksjonen stadig øker - og dette er en innebygd motsetning.

Denne motsetning er på mange måter et godt eksempel på at organiseringen av kunnskap i dagens samfunn ikke «matcher» sine egne forutsetninger. Et grunnleggende trekk ved kunnskap som kapital er at det er kvaliteten og ikke kvantiteten på arbeidstida som er det avgjørende. Denne kvaliteten kan nettopp ikke måles i arbeid pr. tidsenhet. Ikke desto mindre er det nettopp dette som skjer - også i såkalt «rene» kunnskapsbedrifter. Selv finner jeg det f.eks. relativt meningsløst at jeg som forsker - dvs. som typisk kunnskapsarbeider - i stadig større grad må dokumentere og fakturere min arbeidsinnsats gjennom timelister og andre kvantitative målemetoder. Disse fanger rett og slett ikke opp «verdien» av min og andres kompetanse. De er kategorier som egentlig er gått ut på dato - de tilhører et annet kunnskapsregime.

Det paradoksale er derfor at samtidig som kunnskap og kompetanse «fristilles» som produksjonskraft, bindes folk tidsmessig mer og mer til jobben. Dette tidsparadokset danner et hovedgrunnlag for den moderne «tidsklemma», og utgjør et viktig element i det som stadig oftere betegnes som arbeidslivets grådighet (Coser 1974, Sørhaug 1996). Denne økte tidsbinding er ikke bare et resultat av ytre press. Det er også i høy grad en «indre» binding som uttrykker en mer total og personlig involvering i arbeidet. I moderne kunnskapsarbeid «er» folk sitt arbeid på en ny måte, og det er vanskelig å trekke grenser mellom person og jobb, mellom arbeid og fritid - og i en viss forstand også mellom individ og organisasjon. Og kanskje nettopp fordi kvaliteten på arbeidet ikke er målbar i tid, oppløses også tida som grenseregulerende mekanisme. Klokka gjelder ikke lenger. Det er alltid mulig å gjøre mer - eller gjøre det bedre.

Det «frie» kunnskapsarbeidet skaper derfor en finurlig identitet mellom selvutvikling og selvutbytting (Sørhaug 1999). Det skaper også usynlige overganger mellom å eie og forvalte sin egen kompetanse og å «bli eid» - av organisasjonen, oppgavene, kollegene, kundene og klientene - og av egne forventninger. Parallellt med økende frihet i arbeidet oppstår nye avhengighetsformer, som i en viss forstand kan betegnes som moderne former for livegenskap - man inngår i økende grad i arbeidslivet som «totale personer». Kunnskap som kapital betyr at produsentene igjen blir sammenvokst med sine produksjonsmidler - en egenskap som vi er vant til å henføre til førkapitalistiske produksjonsformer. Forskjellen er at denne «sammenvoksing» i dag er personlig og relasjonell snarere enn objektivert eller «tinglig».

En annen side ved dette er at makt blir et mer tvetydig, diffust og flytende begrep. Makt blir en egenskap ved sosiale relasjoner - hvilket den forsåvidt alltid har vært - men den blir vanskeligere å operasjonalisere og plassere i bestemte posisjoner. På mange måter kan vi kanskje si at makt får en mer tydelig symbolsk karakter - og symboler er som kjent flertydige. Moderne kunnskaps-organisasjoner er fulle av makt, men den er vanskelig å sette fingeren på. Den handler bl.a. om usynlige prosesser av eksklusjon og inklusjon, om å velge og om å bli utvalgt, om selvpresentasjon og anerkjennelse. Den handler ikke minst om å bli sett som person, om rykte og navn (Sørhaug 1996).

En viktig dimensjon i dette er kanskje også at makt blir mer internalisert, som selvkontroll. Det nye kunnskapssamfunnet ser ut til å skape en ny vri på den protestantiske etikk, ved at askese og selvfornektelse igjen framstår som veien til selvrealisering. Men det er ikke lenger Gud som kaller, det er jobben i seg selv - og av seg selv. Å ofre seg frivillig for arbeidet var tidligere et adelsmerke for det oppadstigende borgerskap, nå er det nærmest en allmenn forlystelse. Og nettopp at det i så stor grad framtrer som lystbetont, er kanskje et avgjørende skille fra tidligere tiders arbeidspliktighet. Vi ser omrisset av en slags asketisk hedonisme - noe Gud tidligere forbød - hvor makt og kontroll er sammenvevd med autonomi og selvutfoldelse på nye og intrikate måter.

Derfor er det også mulig å si at makt blir - eller kan bli - jevnere «fordelt», ved at mulighetsrommet for den enkelte blir mer åpent. I en kunnskapsøkonomi vil oppnådd status nødvendigvis få større vekt på bekostning av den tilskrevne, det er prestasjonene som teller. Og det er også mulig at kvaliteten på disse prestasjonene vil bli oppfattet som mer mangfoldig og sammensatt enn tidligere, og i mindre grad inngå i et entydig statushierarki. Dette ser vi i og for seg tendenser til i mange moderne organisasjoner, hvor karriereveier er i ferd med å bli mer åpne og flerfoldige. Vi ser omrisset av mer personlige og skreddersydde karrierer som, selv om de ikke er grenseløse, slik det av og til hevdes i den nye organisasjonslitteraturen (Arthur & Rousseau 1996), likevel må betegnes som grensekryssende.

Her er det likevel mange nisser med på lasset. En av dem er selvsagt at formell utdanning fortsatt vil være en avgjørende inngangsbillett til bestemte typer jobber. Dette innebærer grunnleggende forskjeller i kompetansenivå som setter klare grenser for makt og innflytelse. Samtidig er det mulig å tenke seg at disse grenser vil kunne bli mer bevegelige og porøse enn tidligere. Det er f.eks. ingen grunn til at lavt utdannet personell i et kunnskapsbasert arbeidsliv nødvendigvis ha avgrensede og ensformige lavstatusjobber nederst på den sosiale rangstigen. Snarere tvertimot, kan man kanskje si. Det er selvsagt mulig å fastholde f.eks. ufaglærte produksjonsarbeidere i tayloristiske jobber hvor de utfører begrensede oppgaver uten ansvar og myndighet. Men det vil ikke nødvendigvis være særlig rasjonelt - eller lønnsomt. Dette skyldes ikke minst et stadig mer kundedrevet produksjonsmønster, som betyr at det i økende grad vil være kvaliteten på arbeidet som etterspørres. Dette ser vi allerede tendenser til - i alt fra renhold til tradisjonell fiskeindustri. (Personlig venter jeg nå bare på varehandelen). Og kvalitetsarbeid betyr nødvendigvis kvalifisert arbeid - dvs. en oppgradering av arbeidskraftens lærings- og utviklingsbetingelser.

Denne type reorganisering av jobber som et ledd i intern kunnskapsutvikling er fremdeles et svært lite utviklet felt i dagens arbeidsliv. Dette ser vi mange eksempler på i nye former for fagutdanning, som foreløpig ikke motsvares av tilsvarende endringer i jobbansvar og arbeidsoppgaver innen virksomhetene. Der slik reorganisering skjer, er det gjerne på de høyere nivåer innen virksomheten, eller i såkalt «rene» kunnskapsbedrifter, hvor fokusering på kunnskap og kompetanse er sterkest.

Men kunnskap som kapital berører i prinsippet alt arbeid. Alle jobber inneholder et kreativt kunnskapspotensiale, som kan organiseres opp og utvikles som ledd i en bredere satsing på kvalitet og verdiskaping.

*

Generelt kan vi kanskje si at en av de største utfordringer innen det nye kunnskapssamfunnet vil handle om nye former for organisering av mangfold. Dette innebærer også en utfordring til våre forestillinger om solidaritet. Solidaritet har i vårt samfunn tradisjonelt vært basert på likhet - en form for mekanisk solidaritet hvor motstykket har vært «de andre». Solidaritetens forutsetning - og pris - har vært et relativt stabilt klasse- og yrkeshierarki, hvor folk i stor grad har kjent sin plass. Den nye kunnskapsøkonomien bryter opp denne interne likheten, og skaper i utgangspunktet større individuelle forskjeller, som vi foreløpig har problemer med å håndtere - kanskje nettopp fordi likhet og forskjell i så stor grad har vært gjensidig utelukkende fenomener.

Mitt hovedpoeng i denne sammenheng vil være at kunnskap som kapital ikke bare betyr økende individualisering. Det betyr også at folk bindes sammen gjennom bevegelige kunnskapsnettverk og informasjonskretsløp som skaper nye former for sosiale gjensidigheter og avhengigheter. Det er derfor ikke gitt at kunnskapssamfunnets mer «åpne» nettverksformer vil bety en ensidig fragmentering av kollektive interesser. De kan også innebære utvikling av nye former for «organisk solidaritet» - både på virksomhets- og samfunnsnivå - som vi i dag ikke kjenner rekkevidden av.

Også dette er i høyeste grad en organisatorisk utfordring.

Referanser:

Arthur, M.B. & Rousseau, D (eds), 1996: The Boundaryless Career: A new Employment Principle for a new Organizational Era. New York: Oxford University Press.

Bell, D. (1976), The Coming of Post-Industrial Society. Harmondsworth: Penguin.

Berg, A.M. og Sørhaug, T. (1996), Den organisatoriske dimensjonen. Notat. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet.

Brown, J. S. & Duguid, P (1996), «Organizational Learning and Communities-of-Practice: Toward a Unified View of Working, Learning and Innovation» i Cohen & Sproull: Organizational Learning. Sage: Thousand Oaks.

Castells, M. (1996-98), The Information Age: Economy, Society and Culture. Oxford: Blackwell.

Cohen, M.D & Sproull, L.S. (1996), Organizational Learning. Sage: Thousand Oaks.

Coleman, J. (1990), Foundations of Social Theory. Cambridge: Harvard University Press.

Coser, Lewis (1974), Greedy Institutions. Patterns of Undivided Commitment. New York: The Free Press.

Drucker, P. (1998), «From Capitalism to Knowledge Society». I Nieff, D. : The Knowledge Society. Boston: Butterworth-Heinemann.

Edvinsson, L. & Malone, M.S. (1997), Intellectual Capital: The proven way to establish your company’s real value by measuring its hidden brainpower. London: Piatkus.

Gibbons, M. et al.: The new production of knowledge. London; Sage Publications 1994.

Gustavsen, B., Hofmaier, B., Ekman Plillips, M. & Wikman, A. (1996): Concept-driven Development and the Organization of the Process of Change. Amsterdam: John Benjamins Publishing Company.

Lave, J. & Wenger, E. (1991) Situated Learning.: Legitimate Peripheral Participation. Cambridge: Cambridge University Press.

Nieff, D (ed). 1998: The Knowledge Society. Boston: Butterworth-Heinemann.

Piore, M.J. & C.F. Sabel (1984), The Second Industrial Divide. Possibilities for Prosperity. New York: Basic Books.

Solheim, J: «Makt som grense». Foredrag på konferansen «Usynlige grenser: Makt og kjønn», Soria Moria konferansesenter 11-12 november 1999.

Stehr, Nico (1994): Knowledge Societies. London: Sage

Steward, J.A. (1997), Intellectual Capital. The New Wealth of Organizations. London: Nicholas Brealey Publishing.

Sørhaug, Tian (1996), Ledelse. Makt og tillit i moderne organisering. Oslo: Universitetsforlaget.

Sørhaug, Tian (1999): Fra omstillinger til utvikling: Et organisatorisk perspektiv. Working paper. Oslo: Senter for teknologi, innovasjon og kultur, Universitetet i Oslo (under trykking).

Wenger, E. (1998): Communities of practice: Learning, meaning,and identity. Cambridge: Cambridge University Press.

Willis, Paul (1977): Learning to labour. How working class kids get working class jobs. London: Saxon House.


Kommentar til foredraget: Kompetanse som kapital – en organisatorisk utfordring

Ved Knut Arild Larsen, ECON

Mine kommentarer til Jorun Solheims tankevekkende foredrag er dels understrekninger av momenter jeg synes er viktige og dels tilleggsmomenter til temaet.

Først om kompetansebegrepet. Jeg oppfatter dette forskjellig fra Solheim. Mitt utgangspunkt er at kompetanse er kunnskaper, ferdigheter og holdninger som kan bidra til å løse problemer eller utføre oppgaver.

Kompetanse er et produktivt potensiale i enkeltpersoner eller i grupper av personer. Det er blitt nokså vanlig å oppfatte dette potensialet som menneskelig kapital.

Ferdigheter kan være manuelle, men jeg tenker også på læreevne og evne til å utnytte kunnskap til å handle.

Holdninger kan eksempelvis være oppfatninger om kvalitet.

Jeg vil trekke frem fire påstander fra Solheims omfattende foredrag som jeg oppfatter som sentrale:

1.Produksjonen av kunnskap får økende betydning i verdiskapingsprosessen i bedriftene.

De tekniske produksjonskostnadene utgjør en avtagende del av markedsverdien av produktene i mange bransjer. Det å få laget en ting er blitt veldig billig. Kunnskapsproduksjonen knyttet til utvikling, design og markedsføring er blitt stadig viktigere. Konkurransen vil stå om å finne de smarte og tiltrekkende produktene og effektive løsningene.

Jeg er enig i at dette øker kravene til forvaltning og utvikling av den interne kunnskapskapitalen. Det er mer uklart hva dette innebærer for forholdet mellom utdanning og arbeidsliv.

Fortsatt vil det selvfølgelig være slik at en betydelig del av den enkelte persons kompetanse fylles på i utdanningssystemet, utenfor bedriften. Med en økende global konkurranse, blir det faktisk en av de viktigste oppgaver for nasjonalstaten å sørge for en godt utdannet arbeidsstyrke, slik at det blir attraktivt å etablere og utvikle bedrifter i landet.

For det er ikke til å komme utenom at utdanning og opplæring innebærer kostnader for bedriftene. Selv om kunnskapsproduksjonen i bedriftene er blitt viktigere, er det fortsatt viktig å holde kostnadene ved den nede. Og en måte å gjøre det på, er altså å etablere seg i land der en lett kan få tak i den typen utdannet arbeidskraft bedriften trenger: Arbeidskraft som raskt kan tilegne seg bedriftsspesifikk kompetanse og bli produktiv i den interne kunnskapsproduksjonen.

Likevel tror jeg Solheim har rett i at en integrasjon mellom læring i utdanningssektoren og i bedriftene blir et sentralt spørsmål i fremtidens arbeidsliv. Det vil være tre drivkrefter her.

For det første at utdanningssektoren ikke greier å henge med i kunnskapsutviklingen. Utdanningen kan bli mer oppdatert med en sterkere integrasjon.

For det andre er det slik at mange mennesker lettere utvikler sin kompetanse i arbeidslivet enn på skolebenken. Arbeid og praksis som pedagogisk virkemiddel er undervurdert i dagens utdanningsfikserte samfunn. Dersom vi skal få alle med oss inn i kompetansesamfunnet, må arbeidslivet styrkes som læringsarena.

For det tredje åpner ny undervisningsteknologi for nye former for integrasjon mellom utdanning og arbeidsliv.

2.Kollektiv kompetanse blir viktigere.

Jeg oppfatter kollektiv kompetanse som gruppers evne til å løse problemer eller utføre oppgaver. Som Solheim sier, er denne evnen noe mer enn summen av individenes kompetanse. Selve gruppeprosessen og særegen sosial kjemi kan styrke evnen til problemløsning og kreativitet. Mye kompetanse kan antakelig bare frembringes i grupper.

Antakelig øker behovet for kollektiv kompetanse. De problemer og oppgaver en står overfor i kunnskapsproduksjonen krever antakelig i økende grad at eksperter, ofte med ulik kompetanse, arbeider sammen.

Kollektiv kompetanse må utvikles i bedriftene. Den kan ikke tilføres utenfra. Bedriftenes evne til å regissere gode gruppeprosesser i kunnskapsproduksjonen er antakelig av vesentlig betydning for at samfunnet skal få god avkastning på sine enorme investeringer i utdanning.

En særlig interessant problemstilling er hvordan belønningssystemene i bedriftene bør legges opp for å stimulere til utvikling av kollektiv kompetanse. Løsningen på akkurat dette problemet kan ikke være individuell resultatlønn. Det må være mer gruppeorienterte belønningssystemer.

3.Solheim legger stor vekt på den kollektive kompetansen, men nevner også at den personlige, individuelle kompetansen er blitt viktigere enn før. Selv mener jeg at dette er en megatrend i arbeidslivet. Særlig når en ser kompetanseutviklingen i sammenheng med informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) og globaliseringstendensene.

IKT gir en unik mulighet for individuell kreativitet og innsats. I motsetning til samlebåndsproduksjon, gir den store muligheter for individuell verdiskaping. De økte muligheter for fleksibilitet i den tekniske produksjonen og den økende globale konkurransen styrker dette ytterligere. Koblet til en PC med internett, blir den enkelte kompetansearbeider på en annen måte og i langt større grad enn før en selvstendig produksjonsenhet, med et verdiskapingspotensiale som i stor grad er uavhengig av bedriftens fysiske produksjonskapital. I dette ligger det selvsagt en viktig kilde til individuell makt.

Hjernekapitalen motiveres av selvstyring, deltagelse og ansvar. Konkurransen om den mest attraktive kompetansen vil derfor bidra til å dempe de tradisjonelle hierarkiske trekkene i organisasjonene. Men Solheim minner oss på at hierarkiene neppe vil forsvinne, men heller anta nye former, mer basert på personlig kompetanse.

4.Konkurransen svekker forutsetningene for kvalitet i kunnskapsutviklingen. Tanken er at konkurransen tvinger frem et tempo som virker destruktivt på kreativitet og kvalitet.

Jeg har stor forståelse for tanken.

Men på den annen side skulle en tro at bedrifter som presser kompetansen så sterkt at kvaliteten forringes, ville gå dukken i den globale konkurransen. Et alternativt scenario er altså at konkurransen tvinger bedriftene til å gi romslige kår for kunnskapsarbeiderne slik at de greier å være både kreative og kvalitetsbevisste. For dette er bedriftenes overlevelsesevne avhengig av. Men det er klart at her ligger det et sentralt dilemma.

Jeg vil til slutt føye til et paradoks: Vi lever i en tid der kunnskap er blitt lettere tilgjengelig enn noen gang før og hvor høyere utdanning er blitt nokså vanlig. Likevel blir kunnskap en strategisk viktig ressurs. En skulle tro at en ressurs som det er så stor rikelighet på, blir lite strategisk viktig.

Poenget er at evnen til å utnytte kunnskapen fortsatt er en knapp ressurs. Makten ligger i mindre grad enn før i å ha tilgang til kunnskap. Den ligger i evnen til å bruke den innsiktsfullt, effektivt og nyskapende.

Det er denne evnen som vil avgjøre bedriftenes og samfunnets fremtid.


Kommentar til foredraget: Kompetanse som kapital – en organisatorisk utfordring

Ved Kristin Clemet, viseadministrerende direktør, Næringslivets hovedorganisasjon (NHO)

Først vil jeg komme med en innledende refleksjon. Selve temaet for foredraget som jeg nå skal kommentere: ”Kompetanse som kapital – en organisatorisk utfordring” kan kanskje synes vanskelig for oss ”gamle”, som tilhører industrisamfunnets logikk. Det er neppe like vanskelig for de unge, som allerede befinner seg i kunnskapssamfunnet. Det man fødes inn i virker ikke så rart, og ergo er det kanskje heller ikke en ”organisatorisk utfordring” for dem.

Så over til selve temaet. Utgangspunktet er at kunnskap og kompetanse, det vi nå kaller humankapitalen, er blitt viktigere. Den har lenge vært anslått til å utgjøre ca. 2/3 av nasjonalformuen, men den har nå fått en mye større betydning. Dette har sin bakgrunn i minst tre forhold. For det første så har globaliseringen og den teknologiske utviklingen ført til økt velstand og mer utdanning, noe som i neste omgang har ført til økt individualisering. Det andre forholdet er knyttet til kunnskapsøkonomien – ”den nye økonomien” – som fordrer at kunnskapsinnholdet i varer, tjenester og prosesser øker for at vi skal være konkurransedyktige på internasjonale markeder. Den gode nyheten i den forbindelse er at kunnskap ikke er en knapp ressurs; det blir snarere mer av den jo mer vi bruker av den. For det tredje har maktforholdet mellom arbeid og kapital; mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, endret seg. I historisk forstand blir konflikten ytterligere moderert; skillene viskes ut og begrepene går i oppløsning.

Jeg kan tenke meg fem ”organisatoriske” utfordringer som er annerledes enn før: For det første er det blitt vanskeligere å bedømme et selskaps økonomiske status. Det er blitt vanskeligere for selskapet selv, fordi vi foreløpig mangler en egnet metode for å måle verdien av den humankapitalen som selskapet besitter. Mange forsøk blir gjort for å lage ”humanregnskap”, men disse regnskapene er ikke sammenlignbare mellom selskaper, siden det ikke finnes én felles anerkjent eller lovbestemt metode for denne type beregninger. Våre regnskapsregler er i prinsippet over 500 år gamle, og mennesker har hittil bare vært betraktet som utgiftspost. Også for utenverden har det blitt vanskeligere å bedømme et selskaps status og framtidsutsikter, tillitskapitalen, fordi man må forsøke å måle, eller verdsette, flyktig humankapital, og da kan man verdsette feil i begge retninger: Vanlige bedriftsøkonomiske resultater kan være de omvendte av de reelle fremtidsresultater (dårlig bedriftsøkonomisk resultat, men lysende fremtidsutsikter – og omvendt).

For det andre krever kunnskapsøkonomien nye incentivordninger og andre avlønningsformer som i større grad legger vekt på fremtidspotensialet, medeierskap og er mer resultatorientert: Dette kan være økonomiske incentiver, som opsjonsordninger etc. Det kan også være andre typer incentiver, så som nye organisasjonsformer, nye typer ledelse, utviklingsmuligheter, fleksibilitet osv. – alt med følgende underliggende tema: Maktforholdene mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er i endring. Lojalitetsforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker blir ”snudd”, noe som innebærer at arbeidsgiveren må anstrenge seg til det ytterste for å rekruttere, utvikle og beholde de beste arbeidstakerne. Disse har til gjengjeld blitt mer troløse og mobile. Vi har også fått et potensielt nytt klasseskille mellom dem som lever i samsvar med den nye logikken og dem som henger fast i den gamle, slik tilfellet – dessverre – i stor grad er med offentlig sektor.

For det tredje ligger det en organisatorisk utfordring i forhandlingsregimet, i hvordan lønnsoppgjørene foregår. Det nye her er blant annet at vi arbeidstakere nå i stor grad selger arbeidet vårt og oss selv som en ”merkevare”, vi selger ikke arbeidskraften eller eksamensresultatene. Realkompetansen, eller ferdighetskompetansen, er blitt viktigere enn formalkompetansen. Så er spørsmålet: Hvem skal få betalt for kompetansen? Arbeidstageren, som besitter den og/eller arbeidsgiveren som har betalt for å utvikle den? Arbeidslivet bruker som kjent stadig mer ressurser på kompetanseutvikling i arbeidslivet.

For det fjerde ligger det en enorm utfordring i det å klare å få til nødvendige endringer i gamle institusjoner, ikke minst innenfor offentlig sektor. Høyere utdanning må reformeres som et resultat av økende konkurranse fra arbeidslivet, web-baserte løsninger, private institusjoner og andre konkurrerenter i inn- og utland. I tillegg blir det uformelle kompetansesystemet mye viktigere, ja, det er allerede ofte mer moderne og relevant, og vi kommer til å få systemer for dokumentasjon av realkompetanse. Her ligger det store utfordringer for de gamle institusjonene.

For det femte: Tid vil telle mindre – resultater vil telle mer: Dette skaper utfordringer både for måten vi avlønner på; måten vi måler arbeidet på, og for balansen mellom arbeid og familie/fritid.


En ny, digital økonomi?

Ved professor Tor Jakob Klette(16), Sosialøkonomisk institutt, Universitetet i Oslo, og Statistisk sentralbyrå

Rett før tusenårsskiftet stod det som ventet mange og lange avisartikler med framtidsvyer. Det var påfallende at så mange av disse artiklene inneholdt spekulasjoner om nye teknologiske muligheter, spesielt Internett og informasjonsteknologi. Den ikke fullt så nye informasjonsteknologien skapte samtidig stor usikkerhet pga. de forventede problemene ved overgangen fra 1999 til 2000. Men Y2K-problemet var oppblåst. I ettertid kan man jo lure på om all ståheien rundt ”internett-økonomien”, ”den nye økonomien”, ”den tredje industrielle revolusjon”, ”den digitale æraen”, ”dot.com-selskapene” også er en oppblåst boble, eller er ny informasjonsteknologi en potensiell drivkraft for betydelige endringer i arbeidsmarkedet og en kilde til økonomisk vekst? I tillegg til disse spørsmålene drøfter dette notatet om framveksten av en ”ny, digital økonomi” krever ny innsikt og endringer i den økonomiske politikken. Denne problemstillingen leder fram til en mer generell diskusjon av hvilken rolle nye ideer, enten de er knyttet til informasjonsteknologi eller ikke, spiller for den økonomiske utviklingen.

På børsen er det opplagt at IT-selskapene har markert seg sterkt. Vi har alle sett kurver som Figur 1, som viser hvordan børsverdiene til Microsoft og American Online fullstendig overskygger kursutviklingen til solide, men gamle industrigiganter som General Motors. ”IT er gull, mens industri er gråstein”. Det kanskje mest interessant ved denne aksjekursutviklingen skjedde da det for noen uker siden ble annonsert at American Online vil fusjonere med Time-Warner.

På den norske børsen skjer det også drastiske endringer. Vi kan nå konstatere at den samlede aksjeverdien på de unge IT-selskapene FAST, Opticom, Netcom og TeleComputing overstiger aksjeverdien til en lang rekke tunge og veletablerte industriselskaper, som f.eks. Alcatel STK, Dyno, Elkem, Hafslund, Kongsberg Gruppen, Raufoss, Selmer og Veidekke tilsammen. Er de nye selskapene børsbobler, som snart vil sprekke? Det velrennomerte tidsskriftet ”The Economist” mener det, rektor ved NHH, Victor Norman, mener det, mens for eksempel The Financial Times mener det ikke(17).

Kursoppgangen på IT-aksjer er ikke noe nytt fenomen på den amerikanske børsen. Figur 2 viser utviklingen i forholdet mellom aksjeverdien til amerikanske selskaper og verdien på selskapenes realkapital, dvs. verdien av selskapenes maskiner og bygninger. Tallene er basert på et gjennomsnitt av alle børsnoterte selskaper i USA i perioden 1982 til 1995. I begynnelsen av perioden, 1982, ser vi at selskapenes aksjeverdier i gjennomsnitt var tilnærmet lik verdien av realkapitalen. Deretter har imidlertid forholdstallet gått ganske jevnt og sikkert oppover, og i slutten av denne perioden, 1995, var aksjeverdiene tre ganger høyere enn verdien på selskapenes realkapital.

Er oppgangen en voksende boble som snart brister? ”The Economist” har advart mot dette gjennom hele 90-tallet.

En annen tolkning som har støtte blant mange samfunnsøkonomer i USA er at de børsnoterte selskapene i økende grad er verdsatt utfra deres kunnskaps- og idekapital(18). Microsoft, American Online, Amazon og mange andre IT-selskaper blir trukket fram som illustrasjoner på ideenes betydning. Om denne tolkningen av figur 2 er riktig, er ”idekapitalen” til amerikanske selskaper mer enn dobbelt så mye verdt som den samlete verdien av all realkapitalen i disse selskapene i 1995. Kurven i figur 2 har steget bratt oppover i årene etter 1995!

Ny økonomisk vekst?

Har ”den nye økonomien” gitt noen vesentlig vekstimpuls for norsk økonomi? Figur 3 viser bruttonasjonalproduktet i forhold til utførte timeverk for fastlands-Norge i perioden 1970 til 1999. Bildet er preget av en jevn utvikling, med en velkjent utflating i den andre halvdelen av 1980-tallet. Det er ingen tegn til noen ”ny økonomi”, ”den tredje industrielle revolusjon” eller liknende i disse tallene. Et liknende bilde, med jevn vekst og få tegn til et brudd i utviklingen, finner man langt på vei igjen i tallene for de ulike delsektorene i økonomien(19).

Figur 3 og tilsvarende figurer for andre land har vært gjenstand for ulike tolkninger blant økonomene. Skeptikernes syn er at IT-aksjenes oppgang kun er børsbobler. Hvor finner vi igjen de skyhøye børsverdiene i den reelle verdiskapningen? Foreløpig har vi sett svært lite til den høye lønnsomheten som skulle rettferdiggjøre de skyhøye aksjeverdiene, både i norske og amerikanske IT-selskaper. Selv den veletablerte Internett-bokhandelen Amazon har et ganske beskjedent driftsresultat i forhold til hva en skulle forvente utfra aksjekursen.

Skeptikerne supplerer oversiktsbilder som i Figur 3 med anekdotiske betraktninger om at banktjenester på Internett er vel og bra, men ikke noe drastisk framskritt i forhold til for eksempel Brevgiro. Og det er moro å kjøpe bøker fra Amazon, men det monner lite i det store bildet. Tenk på de store framskrittene i det forrige århundret bare innenfor kommunikasjonsektoren; privatbilen, flyet, telefonen, radio og TV. Disse nyvinningene skapte gjennomgripende endringer(20). Mobiltelefoner og Internett har lite å stille opp med i dette perspektivet. I hvert fall foreløpig.

De ”digitalfrelste økonomene” sukker oppgitt over skeptikernes manglende vyer(21). Figur 3 sier, ifølge de digitalfrelste økonomene, svært lite om den pågående digitale revolusjonen. Nytten av de teknologiske nyvinningene har så vidt kommet til syne og drukner i kostnadene knyttet til omstillingene som følger i teknologiens kjølvann. Utnyttelsen av den nye teknologien krever store organisatoriske omstillinger som er kostnadskrevende og omstillings-prosessen vil ta lang tid. I dette lyset er tallene i Figur 3 riktige nok, men lite informative om den pågående digitale revolusjonen.

Det fins enda større optimister blant de digitalfrelste økonomene. Deres argument er at den digitale revolusjonen allerede har gitt betydelig økonomisk vekst, men at tilgjengelig økonomisk statistikk ikke fanger dette opp. Argumentasjonen er at ny teknologi har åpnet for store produktivitetsgevinster for eksempel i tjenesteytende sektorer som bank og forsikring, men at økonomisk statistikk ikke fanger opp disse gevinstene.

Det er flere grunner til at økonomisk statistikk har problemer med å fange opp den økonomiske utviklingen i mange tjenesteytende sektorer. Det er generelt vanskelig å tallfeste produksjonsøkningen knyttet til helt nye produkter og nye tjenester. Endringer i omsetningstallene er jo greie å tallfeste, men problemet dukker opp når en skal splitte opp endringer i omsetningstallene i prisendring og produksjonsvekst.

Tenk på innføringen av minibanker. Disse har gitt de fleste av oss tilgang til banktjenester 24 timer i døgnet i nærheten av der vi jobber og bor. Før minibankenes tid var banktjenester på et servicenivå på høyde med minibankene utilgjengelig for de fleste av oss. Det var for dyrt, og vi var henvist til å stille oss opp i kø i nærmeste bankfilial før klokka halv fire, for å få tatt ut penger eller kjøpt valuta. Nå er det mye å si om utviklingen av banktjenester, men poenget her er at minibankene økte tjenestene levert fra banksektoren i større grad enn det offentlig statistikk fanger opp.

Tilsvarende argumentasjon gjelder også for andre nye produkter og tjenester, og de tilsier at økonomisk statistikk har en tendes til å undervurdere den økonomiske veksten, spesielt i perioder hvor det introduseres en rekke nye produkter.

La meg legge til at det er utviklet interessante metoder for å tallfeste verdien av helt nye produkter og tjenester. Jerry Hausman fra MIT har utnyttet disse metodene og funnet at den totale samfunnsøkonomiske verdien av mobiltelefon-tjenester i USA var 200 Milliarder kroner i 1994, noe som langt ifra er fanget opp i offisiell, økonomisk statistikk(22).

Problemet med å tallfeste den økonomiske veksten øker når stadig flere varer og tjenester mister sitt standardiserte preg og i økende grad skreddersys kjøpernes ønsker. I en forstand introduseres det da nye goder hele tiden. Mange vil vel nettopp hevde at skreddersøm av produkter til kundenes behov er et av hovedresultatene som er muliggjort av den ny teknologien. Ny informasjonsteknologi har ført til raskere og lettere kommunikasjon mellom leverandør og kunde, bedre lagerstyring og mer ”just-in-time production”.

Bildet i figur 3 for Norge er langt fra enestående. Nesten ingen land viser tegn til noen “ny økonomisk vekstæra” eller “den tredje industrielle revolusjon”. Nesten. USA er muligens et interessant unntakstilfelle. Den amerikanske økonomien har hatt høy vekst, lav arbeidsledighet og lav inflasjon siden tidlig på 1990-tallet. Dette er den lengste, sammenhengende vekstperioden i USAs historie så langt man kjenner til.

Skeptikerne gir seg imidlertid ikke så lett, og peker på at hele vekstøkningen, målt ved produksjonsvekst per utført timeverk, er konsentrert i produksjon av regnemaskiner(23). I resten av økonomien i USA er det ingen tegn til noen drastisk vekstøkning i produksjon per utførte timeverk, snarere tvert imot.

Et mer kunnskapsrettet arbeidsmarked?

La oss vende blikket mot en annen stor del av økonomien, arbeidsmarkedet, for å se om det der er lettere å identifisere spor av en teknologisk revolusjon. Har informasjonsteknologien endret arbeidsmarkedet, ved f.eks. å eliminere arbeidsplasser for de med lite utdanning? Tenker vi på bankfunksjonærer som er blitt erstattet av minibanker og brevgiro, eller på alle de gamle teleoperatørene, synes svaret å være bekreftende. Men monner disse eksemplene i forhold til arbeidsmarkedet som helhet?

Figur 3 viser hvordan sammensetningen av arbeidsstyrken i norsk økonomi har endret seg i perioden 1980-1996. Figuren viser en stadig økning i andelene av arbeidsstyrken med lengre utdanning. I 1980 utgjorde arbeidstakere med 10 års utdanning eller mindre, mer enn 60 prosent av arbeidsstokken, mens denne andelen var falt til om lag 35 prosent i 1996. Denne økte tilgangen på utdannet arbeidskraft har i liten grad ført til fall i lønningene til de med lengre utdanning(24). Økt sysselsetting av arbeidskraft med lengre utdanning uten et fall i de relative lønningene, antyder at arbeidsmarkedet har endret seg.

Ser en nærmere på tallene, finner en at denne utviklingen mot mer utdannet arbeidskraft finner sted innenfor de aller fleste næringer, for ikke å si bedrifter(25). En nærliggende tolkning av dette bildet er at det har foregått en gjennomgripende, teknologisk endring i arbeidsmarkedet.

En slik utvikling med økt etterspørsel etter utdannet arbeidskraft har fått mye oppmerksomhet i USA. Noe av bakgrunnen ser vi i Figur 5.A. Figur 5.A viser utviklingen i lønnsforskjeller i USA, samt i de andre G7-landene. Her behøver vi ikke å fordype oss i hvordan dette målet på lønnsforskjeller er konstruert, men bare konstatere at det er et mål på lønningene til de høytlønte i forhold til lønningene til de lavtlønte(26). Poenget er at dette forholdet mellom lønningene for de høytlønte og de lavtlønte i USA har økt kraftig gjennom perioden fra 1979 til 1997. Ser en nærmere på disse tallene finner man at en vesentlig del av disse økte lønnsforskjellene er drevet av høyere lønninger for de med lengre utdanning. I samme periode har tilgangen på mer utdannet arbeidskraft økt også i USA, men ikke i samme grad som i Norge. Mye økonomisk forskning tyder på at den økte etterspørselen etter arbeidskraft er drevet av en gjennomgripende teknologisk utvikling basert på ny informasjonsteknologi(27). Nettopp det at informasjonsteknologien har anvendelser i store deler av økonomien, både i industri og tjenesteyting, stemmer godt med det empiriske bildet(28).

Ser vi på England, finner vi en utvikling som likner på USA. Selv om nivået på lønnsforskjellene der er langt mindre, er det en klar økning i lønnsforskjellene gjennom perioden 1979-1997. Ser vi på de andre G7-landene er bildet imidlertid ikke like entydig. Og trekker vi inn utviklingen i de mindre OECD-landene, vist i Figur 5.B, er totalbildet ganske uklart.

Mange amerikanske økonomer, og spesielt de digitalfrelste, peker på at selvom lønnsforskjellene ikke har økt i mange europeiske land, er den høye arbeidsledigheten i disse landene et utslag av en liknende teknologisk utvikling som i USA. De hevder at den stive lønnsdannelsen i Europa, med minstelønner og sterke fagforeninger, gjør at lønningene for de lavtlønte ikke har falt når etterspørselen etter arbeidskraft med lite utdanning har blitt redusert. For de av oss som har besøkt amerikanske supermarkeder virker dette argumentet ganske overbevisende. Å se en rekke arbeidere sysselsatt med å putte matvarene oppi plastposer ved kassaappartene, gir en antydning om hvilken luselønn folk er villige - eller tvunget - til å jobbe for i USA.

Imidlertid vil jeg understerke at det ikke er noen enighet blant økonomene om forskjellene mellom OECD-landene kan tolkes som ulik respons på introduksjonen av ny informasjonsteknologi. Temaet er stadig heftig diskutert(29).

I denne diskusjonen om utviklingen på arbeidsmarkedet har Norge blitt trukket fram. Jeg husker jeg deltok på en stor konferanse i Boston, sommeren 1996, da mange økonomer kom bort til meg og spurte om hva som skjer i Norge. Hva som skjer i Norge, - skjer det noe spesielt i Norge da? Bakgrunnen for spørsmålene var en studie som nettopp hadde trukket fram Norge, en liten åpen økonomi, som verken viste tegn til økende lønnsforskjeller eller høy arbeidsledighet(30). I ettertid har dette spørsmålet stadig opptatt meg. Hvordan kan en liten åpen økonomi som den norske ha en utvikling med langt mindre lønnsforskjeller enn andre OECD land, og uten at det skaper arbeidsledighet? Dette spørsmålet er etter mitt skjønn et spørsmål som burde være gjenstand for mer forskning her hjemme.

Noe av forklaringen tror jeg ligger i den sterke satsingen på utdanning her i landet. Så sent som i 1960 var Norge blant de landene i OECD som hadde et meget lavt utdanningsnivå. I dag er Norge på topp i OECD sammenheng (og i verden for øvrig) når det gjelder befolkningens skolegang. Disse store utdanningsinvesteringene i Norge har etter mitt skjønn vært en av forutsetningene for at LO og NHO har kunnet legge så sterke føringer på lønnsdannelsen her i landet. I Sverige sprakk et liknende, sentralisert lønnsdannelsessystem på midten av 1980-tallet, på grunn av sviktende tilgang på kvalifisert arbeidskraft og dalende rekruttering til høyere utdannelse(31). I Norge har det grovt sett ikke vært noen tilsvarende svikt i rekrutteringen til høyere utdanning, på tross av ganske beskjeden avkastning av mange typer, høyere utdanning.

La meg forsøke å summere opp virkningene av ny informasjonsteknologi på den økonomisk veksten og utviklingen på arbeidsmarkedet. Det er ikke lett å se noen digital revolusjon i den økonomiske veksten i Norge eller de fleste andre OECD-land. Et mulig, interessant unntak er USA . Jeg har påpekt at fraværet av høye veksttall i økonomisk statistikk ikke nødvendigvis betyr at ikke en teknologidrevet omstilling pågår og at fruktene til og med er i ferd med å komme uten at dette fanges opp i den økonomiske statistikken.

Når det gjelder arbeidsmarkedet er det heller ingen tegn til at noen dramatisk digital revolusjon pågår, men derimot er det tegn til at etterspørselen etter arbeidskraft med lite utdanning har gått jevnt og trutt nedover, i hvert fall siden tidlig på 1980-tallet. I USA og England har dette skapt økte lønnsforskjeller, i Europa har disse teknologiske endringene bidratt til den høye arbeidsledigheten, mens Norge har unngått disse problemene ved en sterkere tilstrømning av mer utdannet arbeidskraft enn i andre land. Men disse tolkningene er som nevnt kontroversielle, og andre legger større vekt på institusjonelle forhold knyttet til lønnsdannelsen(32).

La meg legge til at om man ser på arbeidsmarkedet i USA i et litt lenger tidsperspektiv, finner en at det kanskje ikke skjedde noe drastisk brudd på 80-tallet. Tallene antyder tvert imot at etterspørselen etter arbeidskraft med lite utdanning har gått jevnt og trutt nedover i forhold til etterspørselen etter mer utdannet arbeidskraft i hele etterkrigstiden, om ikke enda lenger(33).

Nye digitale ideer, - ny økonomisk teori?

Tallene for økonomisk vekst og utviklingen på arbeidsmarkedet gir, som nevnt, ikke noe sterkt grunnlag for å slå fast at vi lever i en tid med en gjennomgripende teknologisk revolusjon. Men det er heller ikke så lett å avfeie slike påstander. Det kan derfor være interessant og muligens på sin plass å spekulere litt videre om konsekvensene av en eventuell gjennomgripende, teknologidrevet omstilling av økonomien. Innenfor rammen av dette innlegget må disse spekulasjonene bli korte, skissepregede og litt unyanserte.

Utnyttelsen av den nye informasjonsteknologien er antagelig kun i sin spede barndom og årene framover vil sannsynligvis bli en overgangstid, preget av en stadig strøm av nye idéer om hvordan denne teknologien kan utnyttes og utvikles. Vi går med andre ord inn i en tid med raskere omstilling, hvor ideutvikling og evne til omstilling er viktig for store deler av næringslivet. Behovet for omstilling i næringslivet forsterkes i Norge av det forventede fallet i petroleumsinntektene i de neste 10-20 årene. Derfor er det kanskje spesielt viktig for norsk økonomi å utnytte de nye ideene og mulighetene som ligger i den nye informasjonsteknologien.

I motsetning til mange andre, tror jeg samfunnsøkonomenes begrepsapparat og teorier er godt egnet til å forstå en eventuell omstillingen til en mer digitalisert økonomi. På den annen side tror jeg at en slik omstilling krever at økonomifaget øker fokuseringen på ideutvikling og hvorfor idéer spiller en særegen rolle i økonomien.

Utvikling av idéer skiller seg fra produksjon av andre produkter på noen viktige punkter.

Et viktig trekk ved en ny idé er at den kan utnyttes mange ganger uten at dette medfører store ekstra kostnader. Programvare illustrerer dette. Når den første kopien av Windows NT først er produsert, er merkostnadene med å produsere de neste kopiene neglisjerbare. Ettersom kostnadene for disse sterkt ide- og kunnskapsbaserte produktene i liten grad varierer med produksjonsmengden, svarer salgsinntektene til fortjenesten. Tilgangen på et stort marked er derfor avgjørende for å få dekket utviklingskostnadene for ideen eller produktet. Dette er bakgrunnen for at det store hjemmemarkedet er blitt trukket fram som forklaringen på hvorfor USA har hatt en ledende rolle i den teknolgiske utviklingen i det 20. århundret(34).

Et annet, beslektet trekk ved nye idéer er at en ny idé ofte kan utnyttes av konkurrentene til den nyskapende bedriften. Dette er hovedargumentet til The Economist, om hvorfor det er sannsynlig at de skyhøye aksjeprisene på mange Internett-selskaper ikke kan forsvares med voldsomme framtidige fortjenester. Deres argument er at de fleste nye, lønnsomme forretningsideene etter kort tid vil bli kopiert av konkurrentene. De åpne løsningene på Internett gjør slik kopiering langt enklere enn tilfellet har vært innenfor programvare-produksjon.

Dette er muligens bakgrunnen for at Microsoft først var så motvillig til å begi seg inn på Internett, og dernest hvorfor Microsoft har kjørt et meget aggressivt løp for å overta kontrollen over Internett-standardene. Det siste lyktes ikke, og har som kjent ført til en meget skarp reaksjon fra konkurransemyndighetene i USA.

En nyskapende bedrift risikerer å miste mange av sine idéer ved at nøkkelpersonell slutter og starter for seg selv eller kjøpes opp av en konkurrende bedrift. Et eksempel på dette stod nylig omtalt i Dagens Næringsliv (5.jan. d.å.). Ni sentrale medarbeidere i det norske IT-firmaet CELL Network bestemte seg for å slutte og starte et konkurrerende selskap. Dette tilfellet er langt fra enestående. Mye av Silicon Valley er bygget opp gjennom en serie med suksessive knoppskytinger siden Hewlett-Packard ble etablerte i Palo Alto i 1938(35).

At nyskaping og nye idéer ofte kan og vil bli utnyttet av konkurrentene til den nyskapende bedriften reduserer bedriftenes forventede fortjeneste av slik virksomhet, og derved bedriftens investeringslyst. På den annen side kan slik idespredning øke den samfunnsøkonomiske verdien av ideutvikling, dersom ideene kommer kundene eller andre (hjemlige) bedrifter til gode i større grad.

Et tredje trekk ved nye idéer er et de ofte er komplementære. Ideen for løsningen av et problem skaper ofte grunnlaget for å løse andre problemer. Alternativt kan en ny idé eller et nytt produkt øke lønnsomheten av å løse et problem knyttet til beslektede og komplementære produkter. Sammenkoblingen av utviklingen av mobiltelefoner og nye internett-tjenester illustrerer et slikt samspill mellom komplementære produkter. Det er selvfølgelig ingen tilfeldighet at Microsoft og Ericsson nylig inngikk en samarbeidsavtale om produktutvikling.

Et siste særtrekk ved ideer, er at ideutvikling ofte er kumulativ. Dette gjennomsyrer den teknologiske utvikling; dagens løsninger er utgangspunktet for morgendagens nyvinninger. Utviklingen fra den første transistoren som kom i 1947 og fram til dagens nye mikroprosessorer fra Intel, er et av mange eksempler på en slik trinnvis, kumulativ utviklingsprosess.

Disse særtrekkene ved ideutvikling har flere konsekvenser. For det første antyder disse særtrekkene at prosesser basert på ideutvikling ofte kan være kompliserte og ha langt fra trivielle forløp. De fører typisk til at morgendagens valgmuligheter kan være sterkt begrenset av dagens ståsted. Dette er noe av essensen i frykten for at norsk økonomi kan oppleve en ”hollandsk syke” når den petroleumsinntektene gradvis blir redusert. Norsk næringsliv kan mangle den nødvendige kompetanse innen kunnskapsbasert næringsvirksomhet som skal erstatte disse valutainntektene, og den kompetansen kan det være tidkrevende og vanskelig å bygge opp.

På den annen side kan det argumenteres for at dersom morgendagens næringsliv blir så annerledes som de digitalfrelste økonomene til tider påstår, kan det muligens være en fordel og ikke være så bundet av dagens ”gammeldagse” industri og næringsvirksomhet. Man kan for eksempel frykte at den kompetansen som den petroleumsrelaterte næringsvirksomheten besitter kan bremse utviklingen av ny næringsvirksomhet, i alle fall dersom de utnytter sin kompetanse til å vinne gehør for sine særinteresser gjennom lobbyvirksomhet og liknende. Det er ikke vanskelig å se for seg argumenter om at vi må støtte og verne næringsklyngene basert på den petroleumsrelaterte næringsvirksomheten.

Konkluderende merknader

Særtrekkene ved ideutvikling listet opp ovenfor tilsier at det ikke er helt enkelt å trekke grensen for en arbeidsdeling mellom offentlige tiltak og det private marked. Utviklingen av nye idéer og oppblomstringen av den ønskede entrepenørvirksomheten stiller krav til et konstruktivt samspill mellom private aktører og offentlige institusjoner. Flere politikkområder kan trenge en gjennomtenkning dersom dette samspillet skal fungere godt i den omstillingsperioden vi synes å stå foran. Ikke minst gjelder dette forskningspolitikken, organiseringen av universitetene og høyere utdanning, skolesystemet og lærerlønninger, og skattesystemet.

Har norsk økonomi for eksempel en forskningaktivitet som er tilpasset den forventede omstillingen av økonomien? Regjeringen har grepet fatt i det faktum at det forskes lite i norsk økonomi i forhold til forskningsaktiviteten i de andre nordiske landene(36). Den lave forskningsaktiviteten i norsk økonomi er litt paradoksal når omstillingsbehovet sannsynligvis er større for norsk økonomi enn for de andre nordiske landene.

Regjeringen har utpekt informasjonsteknologi som et av fire satsingsområder for norsk forskning. Det tror jeg ikke er så dumt, sålenge det ikke løper ut i overoptimistiske planer om å bli verdensledende produsenter av IT-utstyr(37). Det kan kanskje virke litt bakvendt å satse på forskning innen informasjonsteknologi når alle andre land gjør det samme. En slik tankegang bygger imidlertid på en utbredt, men feilaktig oppfatning om hvorfor vi forsker her i landet. Vi forsker, etter min vurdering, i hovedsak for å være med på all den ideutviklingen som finner sted i utlandet og som kan vise seg verdifull for norsk økonomi og samfunnsliv. Å være med på forsknings-fronten med egne bidrag er et nødvendig vilkår for å følge med i hva som skjer på den internasjonale forskningsfronten. Informasjonsteknologi vil med stor sikkerhet ha mange anvendelser i norsk næringsliv. Når det forskes så mye i andre land på dette feltet, er det desto viktigere å sørge for at vi er oppdatert på dette forskningsfeltet. Derfor bør som nevnt norsk forskning innen informasjonsteknologi holde et høyt internasjonalt nivå, slik at vi har inngangsbilletten til de internasjonale forskningsfora hvor morgendagens teknologi utpensles.

Jeg skal ikke si så mye om de øvrige politikkområdene. Universitetene og høyere utdanning står etter mitt skjønn i en nøkkelrolle når det gjelder å formidle mulighetene som ligger i ny informasjonsteknologi til morgendagens næringslivsledere, lærere, byråkrater og andre. Når det gjelder lærerne og deres evne til å lære skoleungdom om informasjonsteknologi tror jeg lite kan gjøres før lærerlønningene igjen kommer opp på et rimelig nivå. Dagens strategi med å gi lærerne etterutdanningskurs innen data tror jeg er den rene krisemaksimering. En lærer med to-tre etterutdanningskurs i data er etter kort tid på full fart ut av skoleverket og på vei til privat næringsliv.

Mye kan sies om skattespørsmål, entrepenørskap og kunnskapsinvesteringer. Noen tema som har fått mye oppmerksomhet er opsjoner og delingsmodellen. Diskusjonen omkring delingsmodellen avspeiler det lave beskatningsnivået for kapitalinntekter i forhold til beskatningsnivået for lønnsinntekter. Like viktig ser det ut til å være å tenke gjennom det norske skattesystemet når det kunnskapsbaserte næringslivet ser ut til å blir mer og mer mobilt i sin lokalisering mellom land. Kanskje er det forfeilet å endre på skattesystemet for å holde på ”dot.com”-selskapene. De vil kanskje uansett bli trukket mot de store markedene i USA, gjennom oppkjøp av de store multinasjonal selskapene. Men like fullt kan en omlegging av skattesystemet med reduksjon eller eliminering av bedriftsbeskatningen mot å øke skatten på kapitalinntekter være verdt en grundig overveielse, slik Bergo-utvalget (NOU, 1996) foreslo.

Den andre delen av dette innlegget var spekulasjoner, utfra tanken om at vi går inn i en tid med raskere omstilling basert på ny informasjonsteknologi. Men går vi virkelig mot en periode med drastiske omstillinger og en ny, digital æra? Problemstillingen er et stykke på vei et definisjonsspørsmål. Når definisjonen av en ny, digital æra blir oppblåst til revolusjonsliknende dimensjoner, er jeg fristet til å vri litt på Descartes:

Jeg tviler, altså er jeg

- akademiker.

Referanser

Atkinson, A.B. (1999): The changing distribution of income: Evidence and explanation. Mimeo, Oxford University.

Autor, D., L. Katz and A. Krueger (1998): Computing inequality: Have computers changed the labor market. Quarterly Journal of Economics, 113, 1169--1213.

Baudry og xxx (1999): xxx, NBER Working Paper no. xxx.

Blau, F.D. og L.M. Kahn (1999): Institutions and lwas in the labor market. In O. Ashenfelter and D. Card (eds.), Handbook of Labor Economics, Volume 3.A. Amsterdam: North Holland.

Berman, E., J. Bound and Z. Griliches (1994): Changes in the demand for skilled workers within U.S. manufacturing industries: Evidence from the annual survey of manufacturing. Quarterly Journal of Economics 109, 367-98

Bresnahan, T. (1999): Computerisation and wage dispersion: An analytical reinterpretation. Economic Journal, 109, F390--F415.

Det norske vitenskapsakademiet (1999): Forskning ved sekelskiftet. Oslo.

Eaton, J., E. Gutierrez og S. Kortum (1998): European technology policy. Economic Policy, 27, 403--38.

Edin, P.-A. and R. Topel (1997): Wage policy and restructuring: The Swedish labor market since 1960. In R. Freeman, R. Topel and B. Swedenborg (eds.), The Welfare State in Transition. Reforming the Swedish Model. Chicago: University of Chicago Press and NBER.

Fløttum, S. (1998): Information as technology change. The productivity paradox and the cry for improved service statistics. In Service Statistics: Proceedings of the 13th Voorburg Group Meeting. Rome.: ISTAT.

Goldin, C. and L. Katz (1998): The origins of technology-skill complementarity. Quarterly Journal of Economics, 113, 1169--1213.

Goldin, C and L. Katz (1999): The returns to skill in the United States across the twentieth century. NBER Working Paper no. 7126.

Gordon, R.J. (1999): Has the New Economy rendered the productivity slowdown obsolete? Mimeo, Nortwestern University.

Greenwood, J. and B. Jovanovic (1999): The information-technology revolution and the stock market. American Economic Review, Papers and Proceedings, 89, 16--22.

Hall, R.E. (1999): The stock market and capital accumulation. Mimeo, Stanford University.

Hausman, J.A. (1997): Valuing the Effect of Regulation on New Services in Telecommunications, Brooking Papers on Economic Activities, Microeconomics, 1-38.

Hægeland, T., T. Klette and K. Salvanes (1999): Declining returns to education in norway? Comparing estimates across chorts, sectors and over time. Scandinavian Journal of Economics, 101, 555--76.

Kahn, L. (1998): Against the wind: Bargaining recentralization and wage inequality in Norway 1987-91. Economic Journal, 108, 603--45.

Katz, L. (1999): Technological change, computerization, and the wage structure. Mimeo, Harvard university.

Katz, L. and D. Autor (1999): Changes in the wage structure and earnings inequality. In O. Ashenfelter and D. Card (eds.), Handbook of Labor Economics, Volume 3.A. Amsterdam: North Holland.

Klette, T. and J. Møen (1999): From growth theory to technology policy - coordination problems in theory and practice. Nordic Journal of Political Economy, 25, 53--74.

Moene, K.O. og M. Wallerstein (1997): Pay inequality. Journal of Labor Economics.15, 403-30.

Murphy, K., W. Riddell and P. Romer (1998): Wages, skills, and technology in the United States and Canada. In E. Helpman (ed.), General Purpose Technologies and Economic Growth. Cambridge (U.S.): MIT Press.

NOU (1996): I Norge, for tiden. Oslo: Akademika.

OECD (1999): Implementing the OECD job strategy. Assessing performance and policy, Paris: OECD.

Romer, P. (1996): Why, indeed, in America? Theory, history, and the origins of modern economic growth. American Economic Review, Papers and Proceedings, 86, 202--6.

Topel, R. (1997): Factor proportions and relative wages: The supply-side determinants of wage inequality. Journal of Economic Perspectives, 11, 55--74.

--- (1999): Labor markets and economic growth. In O. Ashenfelter and D. Card (eds.), Handbook of Labor Economics, Volume 3.C. Amsterdam: North Holland.

Salvanes, K.G. og S.E. Førre (1999): Job Destruction, heterogenous workers and technological change: Matched worker/plant evidence from Norway. Discussion paper 15/99, Norwegian School of Economics and Business Administration.

Saxenian, A. (1994): Regional Advantage: Culture competition between Route 128 and Silicon Vally. Cambridge (Mass.): Harvard University Press.


Kommentar til foredraget: En ny, digital økonomi?

Ved Knut Lundby, senterleder Intermedia, Universitetet i Oslo

Tor Jakob Klette har holdt foredrag om ”En ny, digital økonomi” på en konferanse om Makt og demokrati, uten å bruke verken ordet ’makt’ eller ordet ’demokrati’. Like fullt har foredraget mye både med makt og demokrati å gjøre.

Jeg tar utgangspunkt i Klettes ”spekulasjoner”, og den rolle han framholder at idéer spiller i økonomien. Jeg tror han har rett i at:

Utnyttelsen av den nye [IK-]teknologien er antagelig kun i sin spede barndom og årene framover er sannsynligvis en overgangstid, preget av en stadig strøm av nye idéer om hvordan denne teknologien kan utnyttes og utvikles. Dette antyder at vi lever i en omstillingstid, hvor ideutvikling og evne til omstilling er spesielt viktig for store deler av næringslivet. Behovet for omstilling i næringslivet forsterkes i Norge av det forventede fallet i petroleumsinntektene i de neste 10-20 årene. Det er derfor kanskje spesielt viktig for norsk økonomi å få utnyttet de nye ideene og mulighetene som ligger i den nye teknologien.

Også jeg har, som Klette, undret meg over at:

Den lave forskningsaktiviteten i norsk næringsliv [og den forholdsvis lave offentlige forskningsinnsatsen] er litt paradoksalt når omstillingsbehovet sannsynligvis er større for norsk økonomi en for de andre nordiske landene.

Jeg vil ta fram ett eksempel på forholdet mellom ny økonomi, makt og demokrati:

Jeg er blitt involvert i utredninger av hvordan Norge kan komme med i en samlet nordisk satsing på forskning om interaktive multimedier. Initiativet går under betegnelsen ’Nordic Interactive’ og har som enkel grunntanke, at dersom vi klarer å samarbeide i forskningen på de nye digitale medier i Norden, kan vi hevde oss i internasjonal konkurranse i den nye økonomien. Lokomotiv som Nokia og Ericsson bidrar sterkt til det, men det er også andre forutsetninger, som stor utbredelse av mobiltelefoni, Internett-tilknytninger, høyt utdanningsnivå, felles kultur, sosial velferdstenkning og utbredt deltaker-demokrati. Norden kan ses som et stort sosial laboratorium for de nye mediene. I forskningen innenfor Nordic Interactive er forutsetningen tett samvirke mellom akademia og industri.

Det er ikke noe enklere å belegge med tall at interaktive multimedier, mer spesifikt, bidrar til økonomisk vekst, enn det var for Klette å påvise med statistikk at vi er inne i en ”ny økonomi”. Men vi lever midt i indikasjonene: Å gå på gata i Helsinki i dag, der det er folk med sin Nokia i hånden overalt, gir et levende inntrykk av unge mennesker som deltar i et nasjonalt og samtidig globalt nyskapende prosjekt. Det er ikke mye annerledes i Norge. Den nye teknologien glir inn i og blir en del av livsformen. Vi vet at båndbredden vil øke og dingsene vi bruker for å kople oss til Nettet, får flere interaktive muligheter og fletter tekst, lyd og bilder på nye måter. Interaktive multimedier blir mer og mer del av hverdagen både i fritid og arbeid. Det er klart dette vil prege økonomien, selv om noen tendenser vi ser rundt oss er bobler som vil briste.

Det som skjer, er utpreget ide-drevet nyskaping, med alle de kjennetegn Klette peker på for ideers rolle i økonomien. I tillegg kommer at disse ideene uttrykkes kreativt – i kunstens språk – i farger, former, musikk og bilder – og i nye bruksmønstre.

Vi befinner oss i grenseflaten mellom ’hard’ informasjonsteknologi og anvendelser. Og anvendelsene skjer over så bred skala at det må prege økonomien. Vi er i det IT-folkene kaller ”brukergrensesnittet”, der IKT og interaktive multimedier nå griper inn i samhandlingsformene i utdanning, handel, arbeidsorganisering, underholdning osv.

Der teknologien møter brukeren, er design viktig. Danskene og finnene er flinke og har en lang tradisjon. Svenskene henger seg på, og utreder nå stor satsing på ’opplevelsesindustri’

Nabolandene tilpasser også høyere utdanninger. Danskene har i løpet av de siste årene startet en rekke høyere utdanninger i interaktive multimedier. I Sverige og Finland er det nylig etablert nye sivilingeniør utdanninger i ’medieteknikk’. Det har snudd søknadsstrømmen, og fått mange til å søke slik siv.ing. utdanning. Mange unge skjønne intuitivt det skiftet vi er inne i.

Danskene og svenskene har i flere år hatt store, nasjonale programmer for tverrfaglig forskning på interaktive medier, der både industri og akademi inngår. Finnene har arbeidet både gjennom Nokia og en bevisst satsing fra myndighetene. Vi har ikke noe tilsvarende. Når vi tror vi satser, som i statsbudsjettet for i år, bruker naboene mye mer på forskningen på dette feltet, også av offentlige midler.

Det har ikke vært lett å få gehør i departementer, i forskningsråd, og i industrien for en norsk satsing på forskning om interaktive multimedier. Særlig i Forskningsrådet synes jeg det kan være tungt å nå fram, på tvers av områdegrensene.

Dette må ha å gjøre med makt til å definere hvilke teknologier som trengs for økonomien: de tunge, gamle strukturer og interesser synes å dominere.

Regjeringens satsing på IKT må også ta høyde for de kulturelle og sosiale endringer teknologien innebærer, den symbolmakt de nye mediene representerer. IKT-forskningen må også se på multimedienes språk og uttrykksformer.

Dette er uttrykksformer som dagens unge mestrer, og dermed forutsetninger for deres deltakelse i demokratiet. Brede endringer i sosiale mønstre og livsform rundt interaktive multimedier får konsekvenser inn mot demokratiet.

Hvis bruken av interaktive multimedier er med å skape en ”ny økonomi”, får de nye digitale mediene også på den måten følger for det demokratiske systemet, fordi mønstrene i demokratisk deltakelse preges av den vekst og fordeling av velstand vi har i økonomien, som Klette tok opp i sitt foredrag.

Kommentar til foredraget: En ny, digital økonomi?

Ved professor Kristine Bruland, Historisk institutt, UiO

Jeg skal kommentere Tor Jakob Klettes innlegg fra en historikers ståsted. Mitt forskningsfelt er økonomisk historie, og spesielt industri og teknologihistorie. idéer om ‘industrielle revolusjoner’, store teknologiske gjennombrudd, og paradigme-skifter er noe som har opptatt meg.

Tor Jakobs innlegg er på mange måter et forsøk på å tenke økonomisk og kvantitativt om slike oppfatninger som at vi lever i en ‘ny økonomi’, at vi er inne i en ny industriell revolusjon, eller en femte Kondratieff bølge, eller at vi nå befinner oss i en kunnskapsøkonomi, i et nytt paradigme, osv. Det finnes mange betegnelser – mange navn på det som etter sigende er i ferd med å skje. Men – det er sjelden folk stopper opp og spør: Hva er det som faktisk foregår? Hvis det da foregår noe. Det er et problem at vi har så mange begreper og så mange navn på barnet – men så lite av faktiske opplysninger og empirisk belegg.

Så hva er det som foregår? Det vi har er en kombinasjon av tre ting: For det første, utvikling av en ny teknologi som synes å representere helt nye og radikale muligheter: IKT, men spesielt internett-teknologi. For det andre, en kolossal økning i børsverdien til IKT-relaterte bedrifter – slik at helt nye selskaper nå er verdt meget mer enn de eldre etablerte bedriftene. For det tredje, en utbredt oppfatning av at alt dette har og vil resultere i radikale endringer i samfunnet og i det økonomiske system: Etablerte normer for vekst, verdi, investeringer osv. gjelder ikke lenger.

Det argumenteres for at den ‘nye økonomien’ er kunnskapsbasert – og at dette forandrer på alt. Poenget er at endringene faktisk ikke ser ut til å ha så store virkninger. Slik Tor Jakob har vist så synes ikke vekst og produtivitetstallene å kunne bekrefte historien om radikal økonomisk endring.

Det opplagte for en historiker å si er: déjà vu. Vi har sett alt dette for. De som har investert i internett-aksjer burde ta en titt på hvordan det gikk med radio-aksjer i forrige århundre. I USA ble radioen kommersialisert i 1920-30 årene og mange selskaper ble lansert for å utnytte de nye mulighetene. Det ble argumentert for at det hadde skjedd et skifte til en ‘radio-økonomi’ - og aksjene steg på Wall Street. I 1928 fantes det mange radio-millionærer – dessverre ble de alle sammen relativt fattige året etter. Det gikk flere og vanskelige tiår (1920-30 årene) for radioen ble en sukesess. Det finnes mange lignende eksempler. Rundt 1850 opplevde jernbaneaksjene en kraftig verdistigning, og deretter et like stort fall. Jeg synes som regel det er veldig vanskelig å forutsi noe som helst om fremtidig økonomisk utvikling. Men, hvis vi tar historie alvorlig synes et kraftig fall i IKT/internett-aksjer høyst sannsynlig.

Alt det som har skjedd i løpet av de siste årene med de såkalte kunnskapsbaserte bedriftene – og spesielt internett-bedriftene - har skjedd før. Og likhetene er ikke generelle – men høyst presise. Kombinasjonen av ny teknologi, aksjemarked-‘boom’, store utsagn om at det skjer en overgang til en ny økonomi forbundet med nye teknologier – har forekommet flere ganger tidligere.

Alt dette har samfunnsmessige sider – som jeg antar er spesielt relevant for Maktutredningen. Hvis det virkelig er tilfelle at økonomien er i ferd med å forandre seg fundamentalt må det få konsekvenser for maktutredningen. Men er det egentlig snakk om fundamentale endringer – og hvis det er det, på hvilken måte? Thorbjorn Jagland og Tony Blair forteller oss at vi lever i en ny type kunnskapsdrevet økonomi. Hva slags tenkning er det som foregår her?

Fra sent på 1700-tallet har den økonomiske utviklingen i kapitalistiske samfunn vært preget av ustabilitet: Lange perioder med oppgang, avløst av mer eller mindre kraftige nedgangsperioder. På den ene siden har dette ledet til forsøk på å dele utviklingen inn i faser – kjennetegnet ved ulike produksjonsmengder, produktivitet m.m. På den andre siden har det ledet til forsøk på å bruke slike faser som bevis på at økonomisk vekst er drevet frem av teknologiske bølger: Vekstprosessen kan forklares som et resultat av teknologisk nyskaping som skaper svingninger i økonomien.

Denne drivkraft-rollen nyskaping har blitt tillagt føres vanligvis tilbake til arbeidene til Joseph Schumpeter, og spesielt til hans bok Business Cycles. Schumpeter har ingen teori om hvordan nyskaping oppstår – men han hadde tre viktige poeng – og disse presenteres som om de var godt, empirisk fundert. Han mente at (1) innovasjoner kommer i klynger. De kommer ikke jevnt fordelt over tid, (2) at innovasjoner kommer i og rundt bestemte næringsgrener (og ikke i alle) og (3) at veksten er ujevn: Noen industrigrener vokser, andre blir stående stille.

Denne innsikten har ledet til en form for periodeinndeling av økonomisk vekst – der veksten kommer i faser, eller i bølger. Schumpeter selv snakket om tre store vekstfaser – drevet frem av det han kalte ‘carrier’ eller bærende teknologier. Fasene er: Damp- og tekstilfasen; jernbanefasen; og elektrisitetsfasen. Denne formen for faseinndeling er nå veldig populær. Og det antas ofte at vi kan forklare økonomisk vekst ved å vise til disse nye teknologiene og til den økonomiske oppgangen de genererte. Både i fortid og nutid.

La meg vise til ett eksempel på dette – hentet fra Chris Freemans bok The Economics of Industrial Innovation, som er en populær og mye brukt bok.

Periodisering av ‘upswing’ og ‘downswing’

Beskrivelse

De viktigste ‘bærende’ grenene; vekstsekorer; infrastruktur

Første

1770-80 årene til 1830-40 årene.

‘Den industrielle revolusjon’.

Tidlig mekanisering Kondratieff.

Tekstiler

Tekstilkjemikalier

Tekstilmaskiner

Jern

Vannkraft

Leirvare

Kanaler

Andre

1830-40 årene til 1880-90 årene

Viktoriansk velstand.

‘Den store depresjonen’.

Dampkraft og jernbane Kondratieff.

Dampmaskiner

Dampbater

Maskinverktoy

Jern

Jernbaneutstyr

Jernbaner

Skipsfart

Den tredje bølgen er grunnlagt på elektrisitet – den fjerde på olje, så kommer biler og til slutt IKT. Fremgangsmåten tar utgangspunkt i store teknologiske gjennombrudd – der et par sentrale, bærende teknologier driver den økonomiske veksten.

Jeg vil si at den storste svakheten ved dette er at det historisk er misvisende. Jeg har mange innvendinger. For det første, er det kronologiske problemer her. De synes ofte tilfeldige - og det mangler empirisk belegg. For det andre sies det ingen ting om hvordan ny teknologi ble tatt ibruk: Om hvor, når og hvordan den ble spredt. Forveksles nyskaping med spredning her? For det tredje, så får vi ikke bevis på de økonomiske virkningene av disse teknologiene – generelt belegg gis for at noen av industrigrenene vokste raskt, – men hvor mye bidro de med til den generelle veksten? Det er jo den disse teknologiene skal forklare. Her sies ingen ting.

I tillegg har fremgangsmaten metodologiske problemer. Ett problem er teknologideterminisme: Det gis ingen forklaring på hvordan ny teknologi oppstår – tanken synes å være at teknologi kommer som tilsvar på begrensninger som oppstår i forutgående tekno-økonomiske paradigme – og at samfunnet så må tilpasse seg.

Et annet problem er at metoden er basert på å gi eksempler – som så skal representere generelle sannheter. Hvordan sammenhengen er mellom eksemplene og de mer generelle trekkene er ikke vist.

I den grad Tor Jakob Klette er skeptisk til IKTs økonomiske virkninger og til ideen om at vi lever i en ny økonomi – så har han rett i det. Hvis vi har noe nytt – så har det muligens noe å gjore med globalisering: Virkningene av økonomisk integrasjon, privatisering, utenlands-investeringer, osv. Dagens økonomiske vekst er et resultat av endringer innenfor eksisterende næringsgrener, og ikke av nyetablerte sektorer eller en ‘ny økonomi’.

Tor Jakobs skepsis er (urettmessig) mindre påtagelig med hensyn til tidligere teknologier og deres virkninger. Så la meg understreke at historie kan vanskelig vise til samfunnsrevolusjoner drevet frem av et lite antall nye teknologier. Teknologisk endring var utvilsomt sentralt – men hvor bred eller smal var den prosessen? Nyere historisk forskning peker i retning av en teknolgisk endringsprosess på bred front, og ikke begrenset til et lite antall kjerneteknologier.

Teknologibaserte revolusjonshistorier forklarer ingenting – og kan vanskelig brukes som argument for at vi nå står overfor en ‘ny økonomi’. Slike fremstillinger forklarer heller ikke økonomisk utvikling i tidligere tider.

Tor Jakobs skepsis til en ‘ny økonomi’ er på sin plass – men han, og vi, bør være skeptiske til bølge teorier i det hele tatt – ikke bare til dagens bruk av slik teori.


Noter

(1) Regjeringen Kjell Magne Bondevik 17.10.97 – 17.03.00

(2) Omtalene av de tre tesene er basert på Held et al. 1999.

(3) Jeg vil i denne forbindelse understreke at globalisering ikke har erstatter internasjonalisering, dvs internasjonalisering og globalisering foregår parallelt.

(4) For nærmere beskrivelse av de andre sfærene se for eksempel Held et al. 1999.

(5) Jfr. Østeruds kapittel i denne boken og Haraldsen 1994.

(6) Dette gjelder både aktiviteter som utføres i enheter som eies av TNS, og aktiviteter som utføres i andre foretak, dvs enheter de ikke eier.

(7) Ifølge World Investment Report 1999 er det ca. 60 000 TNS på verdensbasis, og disse selskapene har over 500 000 utenlandske filialer. Til sammenlikning fantes det i 1995 ca. 40 000 TNS med ca 270 000 utenlandske filialer.

(8) I de siste 2-3 har det vært en sterk økning i antall fusjoner, oppkjøp og inngåelse av stragisk partnerskap blant noen av verdens største TNS. For nærmere beskrivelse se for eksempel World Investment Report 1999.

(9) Jfr. for eksempel Dicken 1998, Porter 1990, Ruigrok og van Tulder 1995

(10) Semlinger hevder for eksempel at ”…there might be suppliers of equal strength or subcontractors who are indespesnable and have to be treated as real or preferential partners. Other potential subcontractors with alternative opportunities at their disposal will be able to refuse or withdraw from unfair contracting.” (Semlinger 1991:110).

(11) Maktforholdet mellom foretakene i nettverk gjenspeiles ofte i hvordan nettverk er stratifisert. Stratifisering av foretaksnettverk (”tiering”) gjennomføres for å redusere transaksjonskostnadene (spesielt for sluttprodusenten)

(12) Jfr. for eksempel Castells 1996; Dicken 1998; Haraldsen 1994; Held 1999;Ruigrok & van Tulder.

(13) Et økonomisk rom konstitueres av et sett av relasjoner mellom økonomiske aktører (Haraldsen 1994). For nærmere analyse av økonomiske rom Jfr. Haraldsen 1994 og Perroux 1964.

(14) Dette gjenspeiler seg bla i den økonomiske politikken som føres innad i EU og NAFTA og i forbindelsen med WTO-forhandlingene.

(15) Dette er en restituert og forbedret versjon av en artikkel som først utkom i Pax Leksikon

(16)gjengir innholdet fra et muntlig foredrag presentert på konferansen "Status 2000 - makt og demokrati", 27.1.2000, arrangert av Makt- og demokratiutredningsutvalget. Takk til Kristine Bruland, Knut Lundby, Kalle Moene og Knut Moum for kommentarer.

(17) Se for eksempel The Economist, Jan. 30th og July 24th, 1999, Dagens Næringsliv, 15.jan, 2000, og Financial Times Survey, September 29th, 1999.

(18) Se for eksempel R. Hall (1999) og Greenwood og Jovanovic (1999)

(19) Fløttum (1998).

(20) Kristine Bruland har gjort meg oppmerksom på at betydningen også av disse nyskapningene er omdiskutert blant historikere.

(21) Prof. Erik Brynjolfsson ved MIT er kanskje den fremste talsmannen blant de "digitalfrelste økonomene"; se hans arbeider på http://ccs.mit.edu/erik/.

(22) Hausman (1997).

(23) Gordon (1999).

(24) Se Hægeland, Klette og Salvanes (1999).

(25) Salvanes og Førre (1999).

(26) Grafene viser, mer presist, utviklingen i forholdet mellom 90 og 10 persentilene i lønnsfordelingen. Se OECD (1999, Fig.1.11).

(27) Se Autor, Katz og Krueger (1998), Katz (1999), Katz og Autor (1999) og Bresnahan (1999).

(28) Se Berman, Bound og Griliches (1994).

(29) Se Atkinson (1999) for en kritikk av det teknologifokuserte synet på arbeidsmarkedet.

(30) Arbeidet er nå publisert; Kahn (1998).

(31) Se Edin og Topel (1997), og Topel (1997, 1999).

(32) Se for eksempel Moene og Wallerstein (1997), Blau og Kahn (1997), Kahn (1998), Baudry og xx (1999), samt referansene i fotnote 12.

(33) Se Murphy, Riddell og Romer (1998) og Katz og Goldin (1998, 1999).

(34) Se Romer (1996) og Eaton, Gutierrez og Kortum (1998).

(35) Se Saxenian (1994).

(36) Se Det Norske Vitenskaps-Akademiet (1999).

(37) Klette og Møen (1998) har påvist hvordan myndighetenes i utgangspunktet brede IT-satsing på slutten av 1980-tallet, degenererte til en snever og mislykket satsing på produksjon av industrielle IT-produkter.


Tilbake til innholdsfortegnelse for rapport 17

Tilbake til Makt- og demokratiutredningens startside

Publisert 25. nov. 2010 13:52