Siden torskeresolusjonen av 1990 har fiskeriforvaltningen stengt den ytre allmenning (jf. Christian den V. Norske Lov av 1687 kap 3-12-1), ekskludert fiskere fra fullverdig deltakelse og stanset rekrutteringen til næringen. Stengingen var vedtatt i henhold til deltakslov av 16 juni 1972 nr. 57 §§ 6, 8 & 9[4] og opprettholdt ved den nye deltakerlov av 26 mars 1999 nr. 15. Vi står overfor en moderne versjon av ”ranet av odelen” [5], det vil si Harald Hårfagres okkupasjon av allmenningen slik den omtales i Egil Skallagrimssons saga (heretter omtalt som lukkingen). 1990-lukkingen som var begrunnet med ressurskrise, har skutt fart de seneste årene. I 2002 er de fleste viktigste fiskerier stengt.
Stortinget har ved to anledninger (1999 og 2001) tilkjennegitt at fisket tilhører det norske folk i fellesskap. Likevel er retten til fisket overført på få hender for fri omsetning i et konsesjons- og kvotemarked. Er dette offisiell norsk fiskeripolitikk eller en skjult byråkratisk agenda? [6] Hvordan og hvorfor fremmes privatiseringsagendaen?
[4] Ot. prp. nr. 22 (1971-72) s. 7 sp. 2, sitert note 60. []
5 Ran brukes her mer i betydningen ulovlig bemektigelse enn ran idet voldsaspektet i dag neppe er tilstede i samme grad som i eldre tid. Se strl. av 22 mai 1902 nr. 10 § 267: ”For ran straffes den som i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning bemektiger seg en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, ved å øve vold ...eller ved hjelp av trusler som fremkaller alvorlig frykt for vold mot noens person”.[]
6 J.P. Olsen. ”Folkestyre, byråkrati og korporativisme” i J.P. Olsen (red.). Politisk organisering (1978) s.29: Sentralt i det norske demokrati er ikke forholdet mellom Storting og Regjering, men ”forholdet mellom politisk valgte representanter og det administrative apparat, og mellom folket og det administrative apparat.”