1. Presentasjon av hovedproblemstilling


Siden torskeresolusjonen av 1990 har fiskeriforvaltningen stengt den ytre allmenning (jf. Christian den V. Norske Lov av 1687 kap 3-12-1), ekskludert fiskere fra fullverdig deltakelse og stanset rekrutteringen til næringen. Stengingen var vedtatt i henhold til deltakslov av 16 juni 1972 nr. 57 §§ 6, 8 & 9[4] og opprettholdt ved den nye deltakerlov av 26 mars 1999 nr. 15. Vi står overfor en moderne versjon av ”ranet av odelen” [5], det vil si Harald Hårfagres okkupasjon av allmenningen slik den omtales i Egil Skallagrimssons saga (heretter omtalt som lukkingen). 1990-lukkingen som var begrunnet med ressurskrise, har skutt fart de seneste årene. I 2002 er de fleste viktigste fiskerier stengt.

Stortinget har ved to anledninger (1999 og 2001) tilkjennegitt at fisket tilhører det norske folk i fellesskap. Likevel er retten til fisket overført på få hender for fri omsetning i et konsesjons- og kvotemarked. Er dette offisiell norsk fiskeripolitikk eller en skjult byråkratisk agenda? [6] Hvordan og hvorfor fremmes privatiseringsagendaen?


[4] Ot. prp. nr. 22 (1971-72) s. 7 sp. 2, sitert note 60. []

5 Ran brukes her mer i betydningen ulovlig bemektigelse enn ran idet voldsaspektet i dag neppe er tilstede i samme grad som i eldre tid. Se strl. av 22 mai 1902 nr. 10 § 267: ”For ran straffes den som i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning bemektiger seg en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, ved å øve vold ...eller ved hjelp av trusler som fremkaller alvorlig frykt for vold mot noens person”.[]

6 J.P. Olsen. ”Folkestyre, byråkrati og korporativisme” i J.P. Olsen (red.). Politisk organisering (1978) s.29: Sentralt i det norske demokrati er ikke forholdet mellom Storting og Regjering, men ”forholdet mellom politisk valgte representanter og det administrative apparat, og mellom folket og det administrative apparat.”


Publisert 25. nov. 2010 13:52