Makt og motmakt på kysten

 

Tilbake til Makt- og demokratiutredningens startside

Makt- og demokratiutredningens rapportserie, ISSN 1501-3065

Rapport 45, august 2002, ISBN 82-92028-49-8


 

Ragnar Nilsen


FORORD


Denne studien har en todelt bakgrunn. For det første en henvendelse fra Makt- og demokratiutredningen om et bidrag når det gjelder forholdet mellom naturressurser og makt. For det andre egen mangeårig forskning på fiskeri og kystutvikling.


Kunnskapsutvikling og bruk av kunnskap er blitt en sentral faktor i samfunnsutviklinga. Og utpekinga av kystsonen som det viktigste grunnlaget for nasjonens økonomi og velferd etter olja gjør behovet for kystinnsikt påtrengende.


Dette bidraget er skrevet ut fra ei overbevising om at vi trenger ei mangesidig kunnskapsutvikling om forholdene i kystsamfunnene. Kysten er ikke et tabua rasa som bare kan fylles opp med lønnsomme produksjonsaktiviteter for at nasjonen skal sikre seg balanse i utenriksregnskapet. Kysten er både et sårbart naturmiljø og et menneskeskapt kulturmiljø.


Arbeidet med kystutvikling og fiskeri ut fra et maktperspektiv har åpnet for å få fram kystboeres og kystmiljøs egne framgangsmåter, verdier og dilemmaer under de raske endringene som er i gang. Vinkling på motmakt er et grep som er gjort for å få fram noe av det som er fiskeres og kystbefolknings egne bidrag til utviklinga.


Det viktigste grunnlaget for de følgende sidene er utallige diskusjoner og prat over mange år med folk som har vært opptatte av fiske og kystliv. Her må jeg begrense meg til bidragsyterne fra det siste året. Spesielt vil jeg takke Anita Maurstad og Stein Ove Viksund for god hjelp når opplysninger skulle sjekkes og formuleringer korrigeres. Peter Ørbech og Erling Berge har bidratt når det gjelder opplegget av utredningsarbeidet og med nyttige reaksjoner, og Øyvind Østerud har kommet med nødvendige kommentarer på slutten. Historikere på SV-fakultetet har invitert til seminar, og særlig Halvard Tjelmeland har gitt viktige tilbakemeldinger. Gunnar Grytås, Alf Håkon Hoel og Egil Johansen har både bidratt med og opplysninger og skjerpende kommentarer. Kollegene på Institutt for planlegging og lokalsamfunnsforskning stiller fortsatt opp der de ser mulighet til en faglig meningsutveksling. Svein Johansen skal ha takk for mange opplysende diskusjoner over mobiltelefonen, mens Anna Margrete må takkes både for tålmodighet og kritiske innvendinger.

Tromsø, juli 2002
Ragnar Nilsen


INNHOLD

SAMMENDRAG  

Kapittel 1. NATURRESSURSER OG NASJONSBYGGING  

Anderledeslandet? 

Konflikter og institusjoner: Kraftkommunalisme 

Vassdrag og fiskeressurser 

Nasjonalt fellesskap og legitimitet

Råfisklag og råfisklov 

Inn i nasjonalstaten 

Kapittel 2. SETT FRA DEPARTEMENTET  

Politisk skifte 

Trålerlov og kapasitetsvekst

Fiskerne i samfunnet

Hardin i departementet? 

Stortingsmelding nr 58 (1991:92): Enhetslønnsomhet, ikke ressursvern 

Lukking av kystfisket

SND-planen og den besværlige kunnskapen 

Stortingsmelding nr 51 1997-98: Kunnskapsstyring 

Kapittel 3. VÆR OG NÆRING  

Overraskelser på yttersida 

Ei distriktsnæring 

Fiskereie: Antall, kvoter og fordeling 

Fartøykvoteordninga av 1989 

Hakkstabben, Hovden og Nykvåg 

Motmakt i fiskeværet

Lønnsomhet basert på bærekraft

Trailerfisk i Lofoten 

Fiskebruket

Fleksibel spesialisering i bedrift og lokalsamfunn 

Fordisme og ensidighet som brohode 

Finnmark og Lofoten, ei sammenlikning 

Konsernene vakler 

Overraskelsen og svaret

Fiskeværets fortrinn 

Kapittel 4. OM Å FÅ TERRENGET TIL Å PASSE MED     KARTET  

Gjenstridige kystfolk 

Reven i hønsegården 

Svikten for industrimodellen 

Fordismens politiske overlevelse 

Fra kystorganisasjon til kvotelaug 

Fiskerisegmentet

Terrenget tilpasses kartet

Målsettingsforandring som maktmiddel: Strukturmeldinga 

Kunnskapsstyring som maktmiddel: Strategimeldinga og SND-planen 

Vertikal integrasjon 

Et spill uten vinnere 

Symbolspill som maktinstrument: Det fattigslige kystfisket

Dagblad-magasinet januar 2002. Ministerens symboler og makt-

utøvelse                                                                                                

REFERANSER  

LITTERATUR  

NOTER

 


SAMMENDRAG

Kapittel 1 er ment som et historisk bakteppe når det gjelder vilkår for forvaltning av de rike naturressursene i Norge, med fokus på vassdrag og fiskeri. Hensikten er å få fram hvordan det etableres bestemte nasjonale ordninger (dvs. lovverk og nasjonale institusjoner som NVE og Råfisklaget) for forvaltning av disse ressursene her i landet fra slutten av 1800-tallet og framover til den første etterkrigstida. Institusjonene og det etablerte lovverket på de to områdene legger bestemte rammer for utnytting av vannkraft og fiskestammer som viser seg å sikre en overraskende høy grad av lokal kontroll og inntektsskaping av disse rike naturressursene.

I kapittel 2, 3 og 4 er det samspillet mellom fiskeriutvikling og fiskeripolitikk fra midten av 1980-tallet og fram til i dag som står i fokus. Perspektivet er hva slags fordeling av ressursinntekter og hva slags spill om makt og kontroll over inntektsfordeling og utviklingsgang som preger næringa og kysten i denne perioden.

Materialet avdekker vedlikehold av en hovedkonflikt mellom et småskala-preget kystfiske knyttet til den tradisjonelle fiskeindustrien på en ene sida og et mer kapitalisert trålfiske knyttet til større filetanlegg på den andre sida. De lokalt kontrollerte kystfiskebåtene og fiskebrukene viser en stor overlevelses-evne der tre faktorer ser ut til å være viktige : God driftsøkonomi i et kystnært fiske etter voksen fisk med begrensa kostnader som gjør det mulig å få ut overskudd - dvs. grunnrente - av havet. Videre avdekkes fungerende fiskevær med basis i en fleksibel lokal flåte og tilpasningsdyktige fiskebruk med begrensa investeringer og med evne til å spille sammen med lokalsamfunnet i et sesongprega og variert produksjonsopplegg. Og endelig finner jeg evne til periodisk politisk mobilisering, der noe av rettighetsgrunnlaget og institusjonene fra før krigen er innsatsfaktorer i kravfremming og grunnlag for lokal grunnrentehøsting. Denne ”motmakta” fra fiskevær og kystfiskere er imidlertid på defensiven overfor en vedlikeholdt industriell tankegang i det som står fram som et fiskeripolitisk maktsegment.

Innholdet i det fiskeripolitiske segmentet analyseres bl.a. ved en gjennomgang av Fiskarlagets utvikling og ved en nærmere gjennomgang av stortings-meldinger og SND-satsing i fiskeriene på 1990-tallet. Gjennomgangen av de offentlige dokumentene viser hvordan det fra etatshold legges ned innsats i å vedlikeholde oppfatninga av at lønnsomhet i fiskeriene fordrer stordrift på land og hav. Denne særskilte innsatsen er nødvendig fordi det har vist seg at den industrielle stordrifta basert på trål og frossenfilet ikke makter å realisere den forventede lønnsomheten og veksten. Dermed blir symbolspill og kunnskapsstyring fra sentrale fiskeripolitiske aktører nødvendig for å sikre oppslutning om det som framstår som det viktigste fiskeripolitiske enkelttiltaket i siste halvdel av 1990-tallet; nemlig tilrettelegging for større konserndannelser og vertikal integrasjon i næringa.

Den vedlikeholdte stordriftspregede fiskeripolitikken bidrar til åpning for at kapitalinteresser kan overta større deler av ressursgrunnlaget i fiskeri-allmenningen. Kapitalisering og samling av inntekter og ressursrettigheter på færre hender blir også konsekvensen av lukking av den åpne ressursadgangen gjennom fartøykvoteordninga for kystflåten i torskefisket i 1990, som stegvis utvides til nye fiskeslag rundt hundreårsskiftet. Den raske tekniske utviklinga innen fangstteknologi og foredling gjør kapitalisering på land og hav mulig. Mot dette står den gode lønnsomheten i det kystnære fisket og det fortinnet for lokal kontroll og lokalt eierskap som ligger i fleksible fiskevær og sesongprega og omstillingsdyktige fiskebruk.


Kapittel 1. NATURRESSURSER OG NASJONSBYGGING

I denne delen er hensikten å se på hvordan det i Norge er etablert viktige institusjoner for forvaltning av de rike naturressursene som landet rår over. Disse ressursene er i utgangspunktet lokalisert til og utnyttet i distriktsområder, men framstår som hovedgrunnlag for nasjonal økonomi og velferd. I denne sammenhengen vektlegges fiskeressurser og vassdragsressurser, og tre eksempler på institusjonsbygging: Etablering av konsesjonslovene og Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen fram mot 1917, endringene i lofotloven på 1890-tallet og etableringa av råfisklov og Råfisklag i 1938. Innholdet i disse institusjonsetableringene er preget av den nasjonsbygginga som preger den unge nasjonalstaten, og av politisk mobilisering og konflikt. Det argumenteres for at distriktsinteressene får et klart gjennomslag når det gjelder ressursutnyttinga gjennom disse institusjonene.

Anderledeslandet?

Noe av det som kan sies å gjøre Norge til et anderledesland er den store betydninga av naturressursene. Høsting av fossekraft, olje og gass, tømmer og fisk - og direkte foredling på grunnlag av disse ressursene - har vært, og ser ut til å fortsette å være, hovedgrunnlaget for inntekter og velferd.

Denne vedvarende betydninga av høsting av de rike norske naturressursene bryter med rådende oppfatninger og mønster i økonomisk utvikling. Land på vårt utviklingsnivå forutsettes å ha avansert og konkurransedyktig ferdigvareproduksjon som sitt økonomiske fundament. I tillegg har den rådende oppfatninga av økonomisk utvikling vært at slik eksportretta produksjonsaktivitet fordrer store bedrifter som fortrinnsvis er lokalisert til større industriområder eller sentra – altså såkalte økonomiske kjerneområder i det enkelte land. Hos oss har den kraftkrevende industrien fremdeles i stor grad et tradisjonelt lokaliseringsmønster - dvs. at smelteverkene for det meste er å finne som enkeltbedrifter i nærheten av kraftkildene rundt om i distriktene. Treforedlingsindustrien og den trebearbeidende industrien er også i det alt vesentlige å finne utenfor større sentra. Og utstyrsindustrien til petroleumsvirksomheten i Nordsjøen er spredt langs kysten fra Sørlandet til Trøndelag. Endelig er den raskest voksende eksportnæringa på 1990-tallet - fiske, fiskeoppdrett og fiskeindustri - i særlig grad å finne spredt fordelt langs den lange norskekysten.

Det er altså ikke bare den nasjonaløkonomiske betydninga av naturressursene, men også lokaliseringa av dem som bidrar til å skape den særegne norske situasjonen. For disse ressursene er enten å finne ute i havet og langs kysten (olje/gass, fisk) eller de er fordelt rundt om i det spredtbygde norske landskapet (vassdrag og skog). Dette gjelder sjølsagt også en ressurs som dyrkbar jord. Men denne ressursen har ikke - som i Danmark - vært grunnlag for eksportretta næringsvirksomhet. Jordbrukets betydning for den særegne norske situasjonen ligger på et annet plan - nemlig som et grunnlag for det spredte bosettingsmønsteret og som ei forutsetning for en sjølstendig og politisk bevisst bondestand.

Det er åpenbart at denne geografiske lokaliseringa av det økonomiske grunnlaget for den norske utviklinga må ha bidratt til ei annen regional fordeling av makt og innflytelse enn i andre land på vårt utviklingsnivå.

Stein Rokkan1), Knut Dahl-Jacobsen2) og Jens Arup Seip3) har pekt på periferiens politiske styrke i Norge. Mobilisering av motkulturene, bøndenes og Venstres rolle under gjennombruddet for parlamentarismen med front mot embedsstanden og innholdet i nasjonsbygginga rundt det forrige hundreårsskifet - ligger til grunn for påstanden om relativt svært sterke periferimakta i nyere norsk historie. Men mobiliseringa av motkulturene og etableringa av et Storting kontrollert av det distriktsvennlige Venstre måtte jo ha en materiell basis. Det er her den spredte bosettinga, den sjølstendige bondestanden4), og de rike og spredte naturressursene5) som har vært det materielle grunnlaget for denne bosettinga og disse klasseforholdene må trekkes inn.

Det er vanskelig å tenke seg vedlikeholdet av bosettinga på alle småbruka langs kysten dersom ikke fiskarbondefamiliene hadde hatt fri adgang til Europas rikeste fiskestammer 6). Tilsvarende vet vi at det store innslaget av gårdskoger og allmenningsskoger har vært et særtrekk ved norsk skogsdrift – for eksempel til forskjell fra Sverige. Og ved elvene på Vestlandet ga ”lakselordene” et viktig bidrag til kontantinntektene på mange gårder allerede på midten av 1800-tallet 7).

Det var først og fremst bondestatusen - hos mennene - som ble gjort relevant som grunnlag for politisk deltakelse og som ble det bærende symbolet for nasjonsdanninga.8) Men i dag vet vi at eksistensgrunnlaget på den norske landsbygda i svært høg grad kom fra andre kilder enn beitelandet og innmarka. Og vi vet at kvinnenes innsats på gårdsbruka og i omsorgsarbeid har vært forutsetninga for at mennene kunne være borte på fiske eller på tømmerhogst – eller også for mannfolkenes deltakelse i organisasjonsliv og politikk. Også i typiske jordbruksområder ser det ut til at den husholdsbaserte kombinasjonsdrifta har vært rådende. Yrkesmessig spesialisering er en moderne konstruksjon som er knytta til industrisamfunnet. I Nord-Norge overlevde den seiglivede fiskarbondekombinasjonen som et betydelig innslag fram til utpå 1960-tallet 9). Siden har vi sett framveksten av nye former for husholdsbaserte yrkeskombinasjoner 10),  trass i myndighetenes bestrebelser på å få til spesialisering i distriktene.

Konflikter og institusjoner: Kraftkommunalisme

Noe av det mest slående i de nyere framstillingene11) av det nasjonale politiske liv før og etter det forrige hundreårsskiftet er den omfattende debatten og engasjementet når det gjaldt utnytting og regulering av naturressursene 12). Det Norge som blir en sjølstendig stat i 1905 skal moderniseres gjennom industriutbygging, og landets rike naturressurser legges inn som grunnlag for denne moderniseringa. Det er videre overraskende at denne industrialiseringa i så stor grad er politisk stimulert og regulert. I spissen står ledende venstrefolk som Christian Michelsen, Gunnar Knudsen og dessuten den opprinnelige venstremannen Johan Castberg. Utenlandsk kapital var i gang med å sikre seg kontroll over skogsområder, bergverk og vannfall, bl.a. var svenske interessenter med Wallenberg-familien i spissen aktive når det gjaldt å sikre seg norske fallrettigheter. Mot dette formulerte venstrepolitikerne en nasjonal kapitalisme - strategi som førte fram til vedtaket av konsesjonslovene. Her ble utenlandske selskaper pålagt konsesjonsplikt i samband med oppkjøp av vannkraft, mineraler og skog. Dette lovverket ble gradvis bygd ut fra 1906 og fremover mot 1917 13).

Men Slagstad viser at tankegangen hos den ene av venstrepolitikerne og det lovverket som ble vedtatt gikk videre enn det nasjonale. Ifølge Slagstad formulerte justisminister Johan Castberg et mer generelt kapitalismekritisk perspektiv som grunnlag for lovverket, altså et perspektiv som også var rettet mot nasjonale kapitalkrefter. Castberg vurderte de rike vannkraftressursene som så viktige at en fra statens side måtte sikre seg at de ble utnyttet til det beste for allmenne samfunnsinteresser, og at en måtte unngå skadelige konsekvenser av at kapitalinteresser hadde full råderett på dette området. På dette grunnlaget ble den såkalte ”hjemfallsretten” for vassdrag slått fast i konsesjonsloven av 1909. Gjennom denne ordninga ble konsesjon for utnytting av vassdrag gitt for en begrensa periode – normalt 60 år. Etter dette skal fallrettighetene gå tilbake til staten, som så skal fordele dem på nytt.

I 1921 etableres Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen som skal stå for det statlige engasjementet innen vannkraftutbygging og elektrisitetsforsyning. Thue argumenterer 14) for at det var en småskalamodell som slo igjennom i elforsyninga og vannkraftutbygginga i denne perioden, og at dette faktisk varte heilt fram til andre verdenskrig. Den alminnelige kraftforsyninga til husholdninger og kraft til småindustri ble prioritert, også i NVEs virksomhet. Krafta ble da også i hovedsak bygd ut av kommuner og bygdelag, dels på dugnadsbasis. Private småkraftverk i byer og bygder ble etter hvert overtatt av kommunene.

Thue karakteriserer dermed perioden fra Unionsoppløsninga til Andre verdenskrig som preget av ”kraftkommunalisme”.

Under denne prioriteringa lå det, hevder Thue, en utbredt skepsis til storindustri og monopolisering fra de som var grunnlaget for statsmakta i denne perioden, nemlig Venstres velgergrupper bestående av bønder, fiskere, småbrukere, håndverkere og små næringsdrivende. Det desentraliserte sparebankvesenet ble en viktig finansieringskilde for denne lokale utbygginga av elektrisk kraft.

Men Thue understreker at det parallelt med denne dominerende tendensen til kraftkommunalisme også foregikk ei begrensa utbygging av større kraftanlegg til storindustrielle prosjekt. Bedrifter som Hydro og Elkem hadde skaffet seg rettigheter til vassdrag før konsesjonslovene trådte i kraft, og A/S Tyssefaldene og A/S Saudefaldene var fra starten av reine kraftselskap som var bygd ut for å sikre forsyning til lokal kraftkrevende storindustri. Kraftutbygginga og storindustriutbygginga i disse større prosjektene peker framover mot omlegging til kraftutbygging og industrialisering i stor skala som kommer i gang under Arbeiderpartistaten i etterkrigstida.

Vassdrag og fiskeressurser

De rike fiskestammene utenfor norskekysten skiller seg fra vassdrags-ressursene på to viktige måter. For det første dreier det seg utvetydig om fellesressurser - altså om verdier som kan høstes av alle norske statsborgere. Dermed er forskjellen fra det som etterhvert ble den mest verdifulle delen av vassdragsressursene - fallrettene - tydelig, siden denne retten før utbyggingene i hovedsak har vært disponert som privat eiendom. For det andre har ressursene i den blå åkeren vært det viktigste livsgrunnlaget for storparten av kystbefolkninga, og de har vært det så langt tilbake som vi kan se. Fisken har fungert som realisert grunnrente som har vært jamnt fordelt blant mange aktører. Krafta i vassdragene har stort sett vært urealisert grunnrente så lenge den var disponert av grunneiere og bygdeallmenninger.        

Omfanget på de marine ressursene, og særlig tallet på involverte aktører, har sjølsagt betydning for det som er temaet i denne sammenhengen: Maktforhold når det gjelder spørsmålet om kontroll og om fordeling av inntektene fra denne ressursen. Kystfolket og fiskerne har vært i stand til å gjennomføre politisk organisering for å fremme sine interesser. De har kunnet stille tusener bak spontane og organiserte krav om reguleringer og omsetningsorganisering som har gjort at de kunne få ut det de har ansett som en rettmessig andel av grunnrenten fra havet. Her har beboerne langs vassdragene for det første vært betydelig færre. For det andre har realisering av de store verdiene i vassdragene blitt resultat av tekniske nyskapninger som har vært kontrollert av andre enn de som tradisjonelt har disponert denne ressursen. Fiskerne har hatt etablerte interesser i uttaket av havsressursene, og det har vært driftsmessig mulig for dem å fortsette småskalahøstinga under moderniseringsprosessen. For elveeierne har fallrettene i utgangspunktet vært en mindre viktig ressurs og en ressurs som bare kunne realiseres i den moderne verden gjennom organisasjoner og teknologi som ikke kunne kontrolleres av elveeierne sjøl. I denne betydninga kan fallrettighetene delvis sammenliknes med petroleumsressursene: Det er verdier der etablerte individuelle lokale aktører har hatt liten eller ingen interesse i utgangspunktet.

På den andre sida ser vi at i den første fasen blir vassdragsressursene realisert i stor grad på lokalplanet: Kommuner og lokale kraftselskap blir de lokale fellesskaplige institusjonene og overbygningene over disse ressursene på lokalplanet - dvs. som en del av prosessen der fallrettighetene blir gjort til felleskaplige ressurser - men da altså til forskjell fra fiske på en indirekte måte15) .

Fellesskapliggjøring eller kollektivisering av bruken av vannkraftressursene er altså forutsetning for kraftutbygging i den moderne fasen. Denne felleskapliggjøringa bringer de verdifulle vassdragene under offentlig kontroll, mot et vederlag overfor de grunneierne som har eid grunn langs vassdragene.

Endringa i eiendomsrett og disposisjonsrett over vassdragene er viktig i denne sammenhengen fordi det etter denne overdragelsen blir kommuner, staten eller kraftselskap som får råderett over denne svært viktige ressursen og fordi kraftressursene gjennom dette blir underlagt statlig politikk eller disposisjoner i kraftselskapene. Den typiske prosessen ser ut til å være at denne disposisjonsretten stegvis sentraliseres til større offentlige eller private kraftselskap, og at en - utpå 1990-tallet - får et økende innslag av privat eiendomsrett i disse selskapene. Men her ligger altså hjemfallsretten som riset bak speilet.

Nasjonalt fellesskap og legitimitet

Oppslutninga fra kommuner og distriktsinteresser om vassdragssutbygging har vært entydig, både før og etter krigen. Dette må også implisere at grunneiere og bygdesamfunn har akseptert at offentlige organ og kraftselskap har fått realisere de store verdiene som har lagt i vassdragene etter overdragelse og utbygging. Den motstanden og skepsisen mot overdragelse og utbygging som kom til uttrykk før krigen, og som førte fram til konsesjonslovene, var jo ikke en motstand mot vassdragsutbygging an sich. Bakgrunnen for den entydige oppslutninga om lokal kraftutbygging og utbygging av elektrisitetsforsyning og kraftkrevende industri ligger åpenbart i at utbygging har vært sett på som nødvendig for å sikre utvikling og velstand i distriktene. Også den skepsisen som hersket mot større utbygginger og utvikling av storindustri basert på den rikelige og rimelige el-krafta i mellomkrigstida, ser ut til å forsvunnet de første tiårene etter krigen.

Den omfattende utnyttinga av vannkrafta har altså hatt stor støtte i det norske samfunnet. Den første motstanden mot den storstilte vannkraftutbygginga etter krigen kom ikke fra de distriktene der fossene legges i rør. Motstanden kom fra ei ny og marginal gruppe i det politiske billedet rundt 1970, nemlig fra en akademisk preget miljøbevegelse med urbant opphav. Illustrerende nok ble Mardøla valgt som den første kamparenaen for den nye bevegelsen. Det var bare her det var en klar lokal motstand fra noen bygdefolk mot utbygging.

Ellers har eneste lokale grupperinga som ser ut til å ha vært skeptisk til eller motstandere av de omfattende vannkraftutbyggingene har vært samer, og særlig reindriftutøverne. Ødelegging av beiteland gjennom neddemming, kraftlinjer og anleggsveier og også tilfeller av neddemming av samiske bopasser forklarer hvorfor. I denne betydninga kan en si at samene også på dette området blir stående på siden av den norske nasjonalstaten. Det er ikke deres interesser som blir ivaretatt gjennom konsesjonslovene og gjennom utbygginga av kraftkrevende industri. Det var dermed ikke tilfeldig og Alta-Kautokeino - utbygginga ble den mest omstridte utbygginga i landet. Her gikk det norske storsamfunnet inn i det samiske kjerneområdet med ei utbygging, og fortsatte med det den bit-for-bit politikken som en over flere tiår hadde ført overfor det reindriftssamiske samfunnet.

Den sterke motstanden mot utbygginga og det som fulgte førte til ei omdefinering av forholdet mellom samene og det norske storsamfunnet. Med konsekvenser som nedsetting av samerettsutredning og etter hvert til anerkjennelsen av samene som urfolk og med oppretting av Sametinget.

Her er det imidlertid nødvendig å skille mellom ulike samiske grupper. Det er lett - og vanlig - å gjøre reindriftsamene til de eneste samene på grunn av deres særegne tilpasningsform, og ut fra innlandssamenes sterke evne til å vedlikeholde egen etnisk kultur og identitet. Men ut fra tidligere folketellinger er samer som ikke har basert seg på reindrift den største samiske gruppa i Nord-Norge. Disse går gjerne under fellesbetegnelsen sjøsamer, og har vært ei til dels dominerende befolkningsgruppe i bygdelag og kommuner i fjordstrøk og innlandsområder fra Ofoten og nordover. Livsgrunnlaget deres har stort sett vært det samme som andre nordlendinger: Kombinasjonen jordbruk og fiske, supplert med jakt og ishavsfangst. Den dramatiske reduksjonen i tallet på sjøsamer fra begynnelsen av det forrige hundreåret skyldes assimilering - dvs. at folk med samisk bakgrunn i Nord-Norge har gitt opp sin samiske identitet på grunn av fornorskningspress. Etter den skjellsettende konflikten om utbygging av Alta-Kautokeino vassdraget har det vært ei har det vært ei samisk bevisstgjøring og identitetsbygging, både på det individuelle plan og gjennom felleskaplig mobilisering og institusjonsbygging 16). For eksempel har bygder og kommuner i Nord-Troms og Finnmark som tidligere framsto som norske nå definert seg som samiske.

Noen av disse sjøsamiske kommunene huser større vassdrag som er blitt bygd ut etter krigen. Her har lokalbefolkning og kommuner høstet fordelen av det fortrinnet de har hatt som vertskommuner innen det norske nasjonale systemet med konsesjonsinntekter og skatteinntekter fra de kostbare kraftanleggene. I Storfjord kommune i Nord-Troms har kommunen om lag 20% av inntektene sine fra kraftanlegget i Skibotn. Disse midlene har vært brukt bl.a. til kommunalt næringsfond som har vært viktig for etablering av næringsvirksomhet i denne utkantkommunen.

De samme fordelene har også nabokommunen, Kåfjord, hatt av si omfattende vassdragsutbygging. Her har de imidlertid også hatt betydelige ulemper gjennom isproblemer i fjorden som har forverret vilkårene for de lokale fjordfiskerne og de har fått et mye dårligere laksefiske etter utbygginga.

Trass i ulempene har det vært solid lokal oppslutning om utbyggingene i Nord-Troms. Og inntektene fra anleggene har betydd mye for den kommunale økonomien her, som ellers i distriktskommuner med vassdragsutbygging. Så det interessante i mitt perspektiv er at konsesjonslovverk og regler om kompensasjon og skatteregler fungerer som forutsetninger for fordeling av de store inntektene fra de lokale vassdragene. Vassdragsutbygging har blitt en viktig nasjonal vekstfaktor gjennom sikring av rimelig strøm til allmenn forsyning, til næringsliv og til smelteverk. Men denne virksomheten har også viktige og positive lokale konsekvenser som skyldes regler som eksplisitt er rettet inn på å sørge for at de som disponerer den verdifulle ressursen også skal få noe tilbake når den skal utnyttes til beste for et større fellesskap. Og siden det i Norge er slik at det er såpass mange kommuner som har hatt vassdrag som har blitt bygd ut, og siden dette i så stor grad har vært utkantkommuner, er det åpenbart at vassdragsutbygginga gjennom dette regelverket har hatt en betydelig geografisk og sosial fordelingseffekt.

Det er imidlertid åpenbart at de mange vassdragsutbyggingene ikke bare hatt en positiv økonomisk effekt. Den store oppslutninga om utbyggingene fra lokalt hold, kompensasjonen til utbyggingskommunene og oppfatningene om at dette har vært til det beste også for distriktene, har også gitt utbyggingene og ordningene rundt dem legitimitet i det norske samfunnet. Vassdragsutbyggingene har ikke bare vært økonomisk, men også politisk, nasjonsbygging.

Trollfjordslag og lofotlov

I fiskeriene ble det - i motsetning til i vassdragssakene - åpne konflikter om retten til naturressursene. Kystfolkets politiske styrke kom til uttrykk i Trollfjordslaget 6. mars 1890. Her kom lofotfiskere med konvensjonelle redskaper i konfrontasjon med dampbåter med not som stengte fjorden for fiskerne. Dette notfisket fra større båter var organisert av handelsmann, agnsildprodusent og reder Ole J. Kaarbø fra Svolvær. Det førte til utestenging av andre fiskere i den innerste delen av Trollfjorden der det dette året sto usedvanlig store mengder med torsk. Denne utestenginga provoserte fiskerne fordi den brøt med en hevdvunnen rettighet på kysten, allemannsretten - dvs. retten for alle til fritt å kunne høste av den åpne allmenningen langs kysten. Den ble også oppfattet å bryte med lofotloven av 1857. Men denne fortolkninga var omstridt. Loven omtalte garn og line som tillatte fiskeredskaper i Lofoten. Men den forbød ikke notbruk eksplisitt. Uklarheten var en del av grunnlaget for konfrontasjonen og den politiske prosessen som fulgte.

Etter håndgemeng fikk fiskerne brutt opp sperringene og fikk komme til med sine passive redskaper – juksasnøre, garn og line.

Per Posti 17) skriver at den politiske behandlinga på sentralt hold av denne saken begynte med et telegram fra fiskerne som var samlet i Trollfjorden til Stortinget den 5. mars 1890. Her ba fiskerne om svar på om det var tillatt å stenge av heile Trollfjorden med not. Dette telegrammet var undertegnet ”600 fiskere”. Den 11. mars, altså etter konfrontasjonen, kom et skarpere telegram til Stortinget der linefiskere framholdt at stenginga var ulovelig og der de forlangte forbud mot notsettinga. Dette telegrammet var undertegnet ”To tusinde linefiskere”.

Konfrontasjonen og kravene fra fiskerne førte til ei langvarig stortingsbehandling utover på 1890-tallet der det var økende oppslutning på Stortinget om fiskernes krav om totalforbud mot bruk av not under lofotfisket. Sentralt i dette arbeidet sto husmannsønn, lærer og postmester Sivert Andreas Nielsen fra Brønnøy, som representerte Venstre. Han var ansvarlig for behandlinga av saken som formann i Stortingets næringskomite og han var med i den departementsnedsatte komiteen som avga innstilling til Stortinget i saken i oktober 1890.

I følge Per Posti var Sivert Nielsen:

”En stor Nordlands-patriot. Han talte ofte varmt for ”de små” i samfunnet, og ikke uten grunn fikk han tilnavnet ”Nordlands Trompet”.”18)

 

I mars 1891 vedtok så Stortinget endringer i Lofotloven som forbød bruk av not under lofotfiske. Det ble imidlertid gjort unntak for synkenot av begrenset størrelse som bare kunne brukes i en bestemt periode og på fastsatte tider i døgnet.

Men fiskerne var ikke fornøyde med dette resultatet. De ville ha bort alt notfiske i Lofoten. Og ny kravfremming og nye protestaksjoner fulgte. I desember 1891 utpekte Stortinget en kommisjon som skulle vurdere en generell revisjon av Lofotloven av 1857. Kommisjonsformann ble fyrdirektør Rye, som tidligere hadde vært oppsynssjef for lofotfisket. Også her ble stortingsmann Sivert Nielsen med på laget.

Fiskermobiliseringa var fortsatt imponerende. Posti nevner at da kommisjonen skulle avholde møte med fiskerne i Svolvær måtte møtet avlyses fordi det møtte fram om lag 2500 mennesker. ”Problemet” ble løst ved at kommisjonen avholdt møte bare for høvedsmennene - altså skipperne ut fra dagens terminologi - og da kom om lag 800.

Kommisjonen gjennomførte et stort arbeid med innstillinga, og den ble ikke tatt opp til behandling i Stortinget før i juni 1897. Så fulgte heile tre dagers stortingsbehanding av innstilling og lovframlegg. Enden på det heile ble absolutt forbud mot bruk av alle typer not i Lofoten.

Fiskerne kom seirende ut av denne konflikten mot “storkaran”, symbolisert ved notbåtreder Kaarbø fra Svolvær.

Både Posti og Hallenstvedt og Christensen viser at argumentene mot notfisket var preget av motstand mot kapitalistisk ekspansjon. Sentralt i argumentasjonen fra fiskerne sto hensynet til det etablerte fisket med passive redskaper, og faktisk også av det vi i dag kaller økologiske argument; altså hensynet til fiskens innsig og gyting - dvs. reproduksjon. Med forbudet mot notfisket forhindret kystfiskerne ikke bare konkurranse fra et annet redskap under sesongfisket i Lofoten. De fikk også forhindret at kapitalinteressene kom inn i den viktigste delen av fiskeriallmenningen og der kunne høste i konkurranse med dem, og – slik nota virker – til direkte fortrengsel for dem på de knappe fiskefeltene på Lofothavet.

Den ene faktoren bak seieren var den omfattende mobiliseringa fra de tallrike kystfiskerne og den entydige stemninga blant fiskerne. Her var det politikkens tyngdelov som slo igjennom for ei stor gruppe i et ungt demokrati. Det er ved å merke seg at denne massemobiliseringa blant fiskerne var spontan. Det var ikke organisert noe fiskerlag på dette tidspunktet. Rekkefølgen har vært motsatt: Den formelle fiskerorganiseringa i form av Fiskarlag og Råfisklag har kommet etter, og åpenbart i stor grad som resultat av, spontane massemobiliseringer. Norges Fiskarlag ble stiftet etter Trollfjordslaget og rivinga av kvalfabrikken i Mehamn. Og Norges Råfisklag ble etablert etter Vardø-aksjonen der fiskerne aksjonerte for å få en minstepris i 1936 og 1937.

En annen faktor bak utestenging av not og kapital var de innarbeidede rettighetene, og at fiskerne kunne vise til at disse tradisjonelle rettighetene ble svekket av et nytt tiltak - nemlig fiske med not. Endelig ser vi altså at fiskerne hadde oppslutning på sentralt hold - dvs. på Stortinget. Dette var jo bare seks år etter riksrettsaken og innføringa av parlamentarisme i Norge. Og det er rimelig at de som hadde makta på Stortinget på denne tida hadde sympati for fiskernes krav. Stikkordene også her er jo beskyttelse av småkårsfolk og avgrensing av kapitalistisk ekspansjon, slik vi ser innenfor vassdragsfeltet og i samband ved innføringa av konsesjonslovene. Vi ser da også at det er en venstremann med småkårsbakgrunn som blir den viktigste aktøren på Stortinget i denne saken.

Motstanden mot notforbudet er ikke så klart redegjort for. Men den ser ut til å ha vært svak. Posti nevner noen stortingsrepresentanter fra Høyre og protest fra ”Bergens Børs- og handelskomite”.

Utover i mellomkrigstida kom det imidlertid et nytt redskap inn i fisket som skulle vise seg å bli minst like omstridt som nota, nemlig trålen. Som den moderne notdrifta fra båt, fordrer trålen også kapital og maskinkraft. Fra fiskarbøndenes perspektiv førte den dermed med seg det samme typen problem som Kaarbøes notfiske. Det var en fangstmetode som ville bidra til å fortrenge dem fra det de oppfattet som sine hevdvunnene rettigheter fordi det kunne føre til en omfattende fangst med redskaper og kapitalinnsats som var utilgjengelig for dem. Etter regjeringsskiftet i 1935, og i kjølvannet av mobiliseringa for den organiserte førstehåndsomsetninga, fikk Fiskarlaget gjennomslag for innføring av trålloven i 1938. I praksis førte dette til forbud mot bruk av trål i norsk fiske fram til den dramatiske revisjonen av loven i 1951. Da fikk industrimodernistene i Arbeiderpartiet sitt første store gjennombrudd i fiskeripolitikken.

Råfisklag og råfisklov

Med de reviderte redskapsbestemmelsene i lofotloven hadde kystfiskerne fått skjermet høstinga i den viktigste delen av fellesressursene i havet mot fangstsmåter som de anså som en trussel. Men fisken skal ikke bare tas opp av havet. Den skal også omsettes. Med de store mengdene fisk det er snakk om i vårt land, må det aller meste av fisken eksporteres. Dermed blir fiskerne avhengige av et foredlings- og omsetningsledd som er i stand til å få ut en best mulig pris fra et internasjonalt marked preget av kapitalistisk konkurranse. Og de er avhengig av å få ei rimelig betaling for fisken de leverer fra fiskekjøperne for at de skal få en andel av rikdommen i havet.

I mellomkrigstida var det internasjonale fiskemarkedet preget av sterke svingninger og generelt lave priser. Den økonomiske krisa fra først på 1920-tallet slo sterkt inn i ei så internasjonal næring som fiskeriene. I tillegg til problemene på markedet kom et fragmentert eksportledd der aktørene underbød hverandre for i det heile å bli av med saltfisk og tørrfisk. De lave prisene og det periodiske kaoset på eksportleddet slo tilbake på prisen til fisker.

Men lav førstehåndspris har ikke bare vært et krisefenomen. Mange fiskekjøpere benyttet sin posisjon som mellomledd mellom fiskere og marked til å sikre seg en så stor del av markedsprisen at det ble lite igjen til fiskeren. Med seilbåter og småbåter var fiskerne avhengig av lokal levering, og måtte godta den prisen de fikk for råstoffet på stedet. Fiskeren kunne oppleve at fiskekjøperen betalte mindre for fisken enn det hadde kostet å få den opp av havet. Og etter en hard sesong i Finnmark eller Lofoten kunne mannskapet være tvunget til å reise heim på det offentliges bekostning og berge seg som best de kunne på sjølforsyning fra småbruket og heimehavet. Fattigdom og nød hos mange fiskerfamilier ble resultatet, trass i rikdommen i havet. Og kontrasten til det prangende forbruket hos mange væreiere ble en demonstrasjon på urettferdighet og maktmisbruk.

Fiskerne og fiskekjøperne kunne ikke gjøre noe med de vanskelige internasjonale markedsforholdene under krisa i mellomkrigstida. Men fra det nystiftede Norges Fiskarlag ble det argumentert for at ei felles organisering på torskesektoren kunne forhindre den ødeleggende underbyinga som både fiskere og eksportører var utsatte for. Dessuten mente en at ei organisert omsetning ville bidra til større stabilitet når det gjaldt prisene 19). Fiskarlagets modell gikk ut på at fiskerne gjennom sine salgslag skulle føre kollektive forhandlinger om fiskeprisene med fiskekjøperne. I praksis betydde dette at de fiskereide salgslagene, der Norges Råfisklag var det viktigste, fikk kontroll over fisken fra den kom opp av havet og fram til den ble solgt til en kjøper. Den viktige endringa som dette ville føre til var at fiskekjøperne ikke kunne spille fiskerne ut mot hverandre. De kunne ikke betale forskjellig pris til forkjellige fiskere, og de kunne ikke nekte å ta i mot fisk fra noen og akseptere fisk fra andre. Dessuten ville det føre til at de måtte betale en minstepris til de fiskerne de kjøpte fisken av, slik denne prisen var bestemt i de kollektive forhandlingene mellom fiskere og fiskekjøpere.

Utredninga fra Råfiskkomiteen 20) førte ikke fram til reform av førstehåndsomsetninga på begynnelsen av 1930-tallet. Men eksportørene fikk sin organisasjon i 1931, Norske Klippfiskeksportørers landsforening. Gjennom klippfiskloven ble der sikret et eksportmonopol for de som var medlemmer i foreninga. Dette var et miljø preget av vestnorske eksportørerer. Christensen og Hallenstvedt knytter utsetting av førstehåndsomsetninga til faktorer som skepsis i embetsverket i Handelsdepartementet, til motstand fra eksportørhold, og til manglende modenhet for saken blant fiskerne 21). I steden fremmet fiskerne krav om ei minsteprisordning. Dette ble vedtatt med brei oppslutning i Stortinget i 1937, etter at de borgerlige partiene tidligere hadde vært motstandere av ei slik ordning.

Men allerede året etter vedtok Stortinget råfiskloven. Her er det åpenbart flere forklaringer i følge de samme forfatterne: Eksportorganiseringa på klippfisksida ga ikke den forventa effekt når det gjaldt stabilisering av prisene. Og den førte til, ble det hevdet, at eksportørene fikk styrket sin stilling på bekostning av fiskerne. Arbeiderpartiet var kommet i regjeringsmakt, og Johan Nygaardsvold hadde tidligere tatt initiativ til ei utredning for å sikre organisert førstehåndsomsetning som førte til nedsetting av det såkalte Lønnsomhetsutvalget i 1934. Dette utvalget avga sin innstilling i 1937. Ikke uventet var utvalget delt. Representantene for kjøperne og eksportørene utgjorde mindretallet. Flertallet gikk inn for ei organisert førstehåndsomsetning i tråd med fiskernes ønsker.

Den siste faktoren som førte fram til råfiskloven og Råfisklaget var, i følge Christensen og Hallenstvedt, den såkalte Vardø-aksjonen. Denne begynte seinhøstes 1936 i Vardø ved at fiskere og kjøpere ble enige om en minstepris for torsk og hyse som lå høyere enn den statlig garanterte minsteprisen. Aksjonen spredte seg langs kysten og etter et møte i Tromsø i februar 1937 var heile Nord-Norge kommet med i ordninga. Men vardøfiskerne gikk videre. Etter aksjoner og fiskerstreik i byen høsten 1937 fikk fiskerne tilslutning til et krav om lovbeskyttelse av minsteprisavtalen Dermed kan det hevdes at den organiserte førstehåndsomsetningen for torsk og kvitfisk ble innført gjennom egenorganisering på kysten i nord – før ordninga var vedtatt i nasjonale politiske organ.

Både vardøaksjonen og den øvrige prosessen som førte fram til den organiserte førstehåndsomsetninga viser at det først og fremst dreide seg om et gjennombrudd for kravfremming og organisering fra fiskernes side. Det var en spontan politisk prosess som gikk parallelt med kravfremming gjennom politiske organ og mobilisering av ei økende oppslutning på Stortinget. Kjøperne og eksportørene var i all hovedsak motstandere av ordninga. Og det borgelige flertallet på Stortinget holdt lenge igjen når det gjaldt å gjennomføre dette tiltaket. Venstre sto her på kjøpernes og eksportørenes side, sjøl om partiet tidligere hadde gått i bresjen for viktige reformer når det gjaldt småkårsfolks interesser og for å sikre ei bygdebasert utvikling på grunnlag av naturressursene. Det er vel rimelig å se dette som et resultat av oppslutningen om partiet blant næringslivsfolk generelt og kapitaleiere i fiskeindustri spesielt.

Arbeiderpartiet overtok stafettpinnen der Venstre ga den fra seg. Som vist, engasjerte Venstre seg i omlegginga av Lofotloven på 1890-tallet i tråd med kystfiskernes krav. Her ser det ut til at Sivert Andreas Nielsen var den viktigste aktøren på sentralt hold. Og den nasjonale industripolitikken basert på naturressursene og kraftkommunalismen på begynnelsen av hundreåret var Venstres verk, med Gunnar Knudsen og Johan Castberg som sentrale aktører. Men oppbygging av råfisklov og Råfisklag ble Arbeiderpartiets og fiskernes prosjekt, med vardøfiskerne som sto for massemobilisering, og med Jens Steffensen og Kristian Berg som nasjonale strateger. I tillegg har forskjellene i organisering på grunnlag av naturressursene en regional dimensjon. Vassdragsorganiseringa ble drevet fram av sørnorske politikere og næringslivsaktører. Organiseringa innen torskefiskeriene kom fra Nord-Norge.

Etter vedtaket av råfiskloven er fiskerne sikret en betydelig del av inntektene i fiskeriene. Loven framstår som et av vilkårene for rimelig gode inntekter og spredt fordeling av disse inntektene før og etter siste krig. En annen forutsetning har vært den marine økologien, dvs. de uvanlig rike periodiske innsigene av fisk inn mot norskekysten. Fiskeinnsig som på 1950-tallet ennå ikke var svekket på grunn av overfiske med aktive redskap ute i havet. Og ei tredje forutsetning har vært ei rasjonell høsting gjennom kystfiske, dvs. med lave investeringer, begrensa arbeidsinnsats og begrensa drivstoffutgifter i et kystnært fiske med små båter.

Ottar Brox har illustrert de gode inntektene i kystfisket 22), og argumentert for at småbåtfiske i Nord-Norge i denne perioden kunne basere seg på høsting av grunnrente. Han viser til at en sjarkfisker i Nord-Norge på 1950-tallet kunne få en dagsfangst på 500 kroner. Med fratrekk på kr 80 for arbeidet og drifts- og kapitalutgifter gjenstår kr 420 som kan betraktes som det overskuddet naturen yter, altså som grunnrente. Og grunnrenta er rikelig. Vanlig timelønn i alternativt arbeid på denne tida anslår Brox til fem kroner. Dette betyr at sjarkfiskeren hadde ei inntekt som var flere ganger høyere enn de som jobbet i andre og urbane yrker på 1950-tallet. Og da altså med grunnlag i lokal høsting av naturens rikdommer i en sjølorganisert småskalaøkonomi.

Her er jeg opptatt av de institusjonelle forutsetningene for inntektene og inntektsfordelinga i fiskeriene. Brox eksempel illustrerer at råfiskloven og det øvrige legale og institusjonelle rammeverket etter krigen fungerte slik at inntektene fra naturoverskuddet ble fordelt blant de vanlige utøverne. En ser her det samme som innen vassdragsforvaltninga: Svært rike naturressurser blir høstet på en slik måte at store deler av inntektene fra dem føres tilbake til lokale aktører. I et spredtbygd land med en tilgang på naturressurser som er jamnt fordelt rundt om i regioner og lokalsamfunn blir altså konsekvensene av de institusjonelle ordningene at inntektene fra naturressursene virkelig blir fordelt geografisk og sosialt. Og det interessante i denne sammenhengen er altså at dette ikke bare dreier seg om ei spontan fordeling basert på at lokale aktører utnytter nære rike ressurser. Det er ei fordeling som fungerer innenfor en moderne nasjonalstat, og der det er mulig å avdekke bestemte institusjonelle arrangement på nasjonalt nivå som noen av de avgjørende forutsetningene for det egalitært pregede fordelingsmønsteret. Inntektsfordelinga har noen spesifiserbare institusjonelle forutsetninger.

Inn i nasjonalstaten

Det skal nå være mulig å se å se parallellene innen fiskeri og vassdragsutbygging når det gjelder bygging av institusjoner og etablering av lovverk. På begge områdene settes hensynet til småkårsfolket eller allmuen i fokus under institusjonsbygginga. Og på begge områder satses det på å kontrollere kapitalinteresser som kan fortrenge allmuens bruk av fellesressursene. De nasjonale strategene definerer situasjonen slik at det dreier det seg om å sikre at rike naturressurser i lokalsamfunn og nasjon benyttes til å bidra til ei utvikling som kommer vanlige folk og småprodusenter til gode.

Både utforminga av lofotloven, råfiskloven, trålloven og konsesjonslovene viser dermed et gjennomslag for bestemte politiske interesser når det gjelder utnytting av rike naturressurser i Norge. Det er hensynet til vanlige folk, og ønsket om ei småskalapreget økonomisk utvikling som ser ut til å slå igjennom. Tilsvarende ser vi at debatt og dels også lovverk preges av opplegg for å dempe kapitalistisk ekspansjon på grunnlag av disse ressursene. Kraftkommunalismen innen vassdragsområdet tilsvarer hensynet til fiskerallmuen innen fiskeriområdet.

Bruken av det nasjonalhistoriske perspektivet på forvaltninga av naturressursene avdekker dermed to viktige trekk.

For det første forsterkes oppfatninga av den store betydninga av de rike naturressursene for den nasjonale utviklinga. Fiskestammer og vannkraft er ikke bare viktige regionale ressurser og ressurser som har betydning for periferiens utvikling i Norge. Det kan argumenteres for at de rike naturressursene, som fisk og fossekraft representerer, er avgjørende innsatsfaktorer i den nasjonale økonomien i Norge. Bakgrunnen her er dels det reint kvantitative omfanget på disse ressursene, som kan måles gjennom grunnrenteavkastning, produksjonsverdi, eksportomfang eller sysselsetting. Dels er bakgrunnen at det ikke er utviklet levedyktig eksportrettet industri av noe omfang i de største byregionene i Norge.

For det andre ser gjennom dette nasjonale perspektivet at dette omfanget på verdien av de norske naturressursene fører til at spørsmål om forvaltninga av disse naturressursene blir stående sentralt i de politiske konfliktene i den framvoksende nasjonalstaten. Det kommer fram ei overraskende stor grad av politisering av konfliktene rundt høstinga av disse ressursene, og det på et tidlig tidspunkt. Når det gjelder vassdrag spiller disse sterke nasjonale konfliktene seg ut heilt fra den perioden da det blir teknisk og økonomisk mulig å starte moderne vassdragsutbygging. Innenfor fiskeriene ser det ut til at Trollfjordslaget i 1890 for alvor brakte forvaltninga av fiskeriressursene opp på den nasjonale politiske dagsordenen. Det politiske lederskapet er oppmerksom på betydninga av naturressursene for den videre utviklinga av landet. Under Venstre, og seinere under Arbeiderpartiet med støtte fra Bondepartiet, tas det aktive grep for å få ei økonomisk og sosial utvikling på grunnlag av disse naturressursene som er i overensstemmelse med disse partienes politikk rundt århundreskiftet og i mellomkrigstida.

Forvaltning av de spredte og rike naturressursene blir altså heilt fra rundt begynnelsen av det forrige århundret inkorporert i nasjonal politikk og blir underlagt et nasjonalt lovverk og nasjonale institusjoner. Dermed må vi allerede fra dette tidspunktet analysere forvaltninga av viktige ressurser og næringsutvikling i distriktsnorge i et slikt større nasjonalt perspektiv.

Her har det vært en overraskelse under gjennomgangen av litteraturen fra den denne perioden å oppdage den klare distriktsorienteringa og lokalorienteringa som preger lovverk og institusjonsbygging i denne perioden. Innen vassdragsutbygging ser vi ei prioritering av utbygging til alminnelig kraftforsyning og til småindustri i bygd og by, og vi ser at satsing på store kraftanlegg og storindustri dempes ned. Og innen fiskeriene ser vi at lovverk og institusjoner blir lagt opp med brodd mot storkapitalistisk ekspansjon og kontroll - eksemplifisert med notredere og vestlandske fiskeeksportører.

I et maktperspektiv må vi likevel kunne ha som hypotese at denne tidlige nasjonale inkorporeringa av bygdenes næringer og virksomheter på sikt kan ha en tvetydig konsekvens når det gjelder distriktsinteressenes makt og innflytelse.

På den ene sida fører de, som her er antyda - under Venstrestaten og under Nygaardsvold og Hunseid - til ei utvikling som kan sies å være i overensstemmelse med viktige distriktsinteresser. I denne perioden blir sentrale deler av den nasjonale politikken til bygdenes eller distriktenes politikk. Både beslutningsprosesser som fører fram viktige institusjonelle ordninger, og effektene av disse ordningene, viser et slikt åpenbart gjennombrudd for distriktsinteressene. Organisering av NVE og Råfisklaget og etablering av bestemte lover og regelverk sikrer at inntektene fra de rike naturressursene blir jamnt fordelt utover i et spredtbygd land og bidrar til ei desentralisert økonomisk utvikling. Med Rokkan 23) kan en hevde at periferien erobrer sentrum i denne perioden - men da på et annet område enn det Rokkan var opptatt av.

På den andre sida fører denne underlegginga under et nasjonalt regime til at de områdene som huser de rike naturressursene blir avhengige av sentrum og de politiske strømningene og retningene som til enhver tid rår på det nasjonale planet. Råderett over egne naturressurser og egen utvikling blir begrensa, og forvaltning og overskuddsfordeling må etter dette i beste fall bli et resultat av et samspill mellom statsmakt og distriktsinteresser. Prisen for inkorporering og makterobring i sentrum er oppgivelse av egen autonomi. Noe av bakgrunnen for denne inkorporeringa er da akkurat den nasjonale avhengigheten av de rike naturressursene. Kontroll over politikk og økonomi i et naturressursbasert land må jo dreie seg om at denne kontrollen utøves innenfor naturressursområder som fiskerier, vassdrag og petroleumsvirksomhet med lokalisering i distriktene. Og den må dreie seg om at risikovillig kapital fra sentrum i stor grad søker etter forrentning i de naturressursbaserte virksomhetene fordi så mye av den økonomiske aktiviteten på nasjonalt plan dreier seg om høsting, videreforedling og handel på basis av disse naturressursene.

Så inkorporeringa av distriktsnorges største fortrinn - de rike naturressursene - i nasjonalstatens politikk og institusjoner og i den seinmoderne fasen: i pengespill og børs, må, kan en forvente, bli utsatt i en situasjon der bygdenorge gjennom befolkningsnedgang får minsket politisk innflytelse i nasjonalstaten. Da vil sentrum i økende grad kunne bli sittende med kontrollen over bruken av disse ressursene fra distriktene, mens periferien ikke lenger har politisk eller økonomisk styrke til å sikre at disse ressursene også blir brukt til distriktenes fordel.


Kapittel 2. SETT FRA DEPARTEMENTET

Fiskeripolitikken i etterkrigstida og på 1990-tallet er preget av forsøk på å utvikle større enheter på land og hav. Trålere og filetselskaper blir både symboler for og konkrete konsekvenser av denne politikken, og motsetning mellom kystfiske og havfiske og mellom stort og smått går igjen i heile perioden. Ressursvern flagges som hovedmålsetting i norsk fiskeripolitikk i den stortingsmeldinga som kommer i 1991. Og den åpne allmenningen for kystflåten stenges med denne begrunnelsen. Men i begge stortingsmeldingene på 1990-tallet og i SND –planen for norsk fiskerinæring er det satsing på ekspansiv stordrift på land og hav som blir den praktiske politikken. Kunnskapsstyring for å skape inntrykk av at stordrift og vertikal integrasjon er mest lønnsomt blir en sentral del av etatenes strategier for å sikre en stordriftsretta fiskeripolitikk.

Politisk skifte

Gjennom vedtaket av trålloven i 1951 og etableringa av Findus i Hammerfest i 1952 var det lagt inn nye viktige premiss i norsk fiskeripolitikk og norsk fiskerinæring. Trålerne og frossenfiletanleggene var både en håndfast realitet og et tungt symbol. De framsto som tegn på den nye tid som var i emning. Det som gjorde den nye fangst- og fryseteknologien til et viktig symbol var den konteksten de stod i, nemlig et utviklingsoptimistisk etterkrigsnorge med ei utbredt framtidstro knyttet til den frigjørende krafta som lå i den nye industriorganiseringa. Frigjøring her betydde oppheving av slit og knapphet: Maskiner skulle erstatte det tunge kroppsarbeidet og gjøre produksjon av nye varer mer effektivt. Dermed skulle det legges grunnlag for økonomisk vekst og materiell velstand.

Det nye politiske paradigmet i etterkrigsperioden var klart forskjellig fra det som rådde under venstrestaten og Nygaardsvold. Her hadde det vært tiltak med utgangspunkt i rådende småskala produksjonsenheter i et spredtbygd land som var utgangspunktet. Fiskere, bønder og mindre næringsdrivende hadde fått et politisk gjennombrudd under nasjonsbyggings- prosessen. Som vist i forrige avsnitt førte dette til en politikk innenfor vassdragsutbygging og fiskeri som tok sikte på å utvikle økonomi og politikk på en slik måte at disse gruppene fikk sine interesser ivaretatt, enten det var Gunnar Knudsen fra Venstre eller Johan Nygaardsvold fra Arbeiderpartiet som satt i statsministerstolen. Fiskeressursene skulle sikres for kystallmuen gjennom restriksjoner på kapitalkrevende fiske med not og trål. Og innenfor vassdrag og elektrisitetsforsyning skulle utbygging for alminnelig forsyning prioriteres framfor utbygging til storindustri. På begge politikkområdene ble storkapitalistiske aktører utestengt fra ressurshøsting gjennom statlige ordninger.

Dermed er politikken før og etter siste krig på de områdene som fokuseres ikke bare klart forskjellig i innhold. Den er også diametralt forskjellig i innretning. Under venstrestaten og Nygaardsvold dreide det seg om å fjerne barrierer for etablerte utøveres økonomiske utfoldelse. Det skulle legges til rette for at småskalaenheter skulle få utvikle seg på egne premiss under moderniseringsprosessen; eller med andre ord om en politikk som i sitt innhold skapte en ei nedenfra-og-opp utvikling. Makteliten under arbeiderpartistaten hadde et mer pretensiøst – eller om en vil, mer radikalt – utgangspunkt. Gerhardsen, Hauge og Brofoss hadde sin egen agenda som i prinsippet var uavhengig det samfunnet de skulle styre, nemlig en industrimodernistisk modell som skulle realisere det gode liv slik dette var uttenkt etter samvirke mellom sosialøkonomer og sosialdemokrater i Arbeiderpartistatens styringselite. En mer effektiv utnytting av produksjonsressursene skulle føre til økonomisk vekst og bedre levekår. Gjennom planrettet statlig innsats skulle en både regulere produksjonslivet i ønsket retning og bygge offentlig velferd og tjenesteyting basert på det overskuddet som ble skapt gjennom den mer effektive produksjonsorganiseringa. Den industrimodellen som var oppfattet som nødvendig for å realisere disse vekst og velferdsmålsettingene var klart forskjellig i forhold til den småskalastrukturen som preget det norske økonomiske liv. Dermed var det ikke tilstrekkelig å føre en politikk som tok utgangspunkt i de etablerte økonomiske enhetene, slik førkrigsregimene hadde gjort. Det måtte føres en politikk som i sitt innhold skulle virke til å omdanne disse enhetene i tråd med det industrimodernistiske idealet. Og da måtte også politikken ha ei motsatt innretning i forhold til førkrigspolitikken. Den måtte i stor grad være en ovenfra-og- nedover politikk fordi den etablerte produksjonsorganiseringa i høy grad var sett på som et hinder for et mer effektivt og overskuddsskapende produksjonsliv.

De håndfaste realitetene som kom ut av den nye produksjonsorganiseringa innen fiskeriene var vekst i tallet på havgående trålere og heilårsdrevne filetanlegg basert på fryseteknologi og filetlinjer, med heilårsarbeid, lønningspose og fagorganisering. Mens Porsgrunn og Årdal fikk kunstgjødselfabrikk og aluminiumsverk basert på vassdragsressurser, fikk Hammerfest og Øksnes filetfabrikker basert på fiskeriressurser. Den industrielle utnyttinga av de felles rike naturressursene skulle være nasjonens økonomiske fundament.

Forskjellen mellom høstinga av vassdragsressursene og fiskeriressursene var at fiskeriressursene var i bruk fra før. Den krafta som lå i vassdrag og fossefall var ikke utnyttet og kunne bare høstes gjennom fellesskaplige prosjekt som krevde nye organisasjoner, investeringer og ny teknologi, slik dette er redegjort for i kapittel 1. Grunnrentehøsting her fordret organisering. Dette var ikke tilfelle med havressursene. De var allerede utnyttet av tusenvis av enkeltaktører og hundrevis av lokalsamfunn som kunne høste i den salte åkeren uten større investeringer, med kjent teknologi og uten korporert organisering. Dermed lå det til rette for interessekonflikt mellom de nyankomne og de etablerte i fiskeriene, en konflikt det ikke var grunnlag for innen vannkraftutbygginga.

I interessekonflikten i fiskeriene hadde de nyankomne tilsynelatende tre uslåelige fortrinn: En mer effektiv produksjonsteknologi, en vitenskapsbasert og prestisjetung kunnskap om de positive effektene av en ny produksjonsform og oppskrifta på et bedre liv.

Problemet for industrimodernistene har lagt tre plan: For det første har de som har høstet havsressursene fra før har ikke vært villige til å gi dem fra seg, og de har heller ikke gått med på at det alternativet de ble forespeilet ville føre til et bedre liv enn det de har hatt. For det andre har kystfiskerne, som vist i forrige kapittel, støtte i lovverk og institusjoner fra før krigen som styrker deres posisjon på tre områder. Dels virker lofotlov og fangstreguleringer til å holde det kapitalbaserte fisket ute fra kystnære og fiskerike områder. Dels bidrar salgslagsystemet til at de tjener så godt på kystfiske at de ikke blir interessert i hyre seg som mannskap på større båter. For det tredje har fiskerne og kystbefolkninga vært mange og de har vært godt organisert, særlig gjennom et enhetlig og slagkraftig Norges Fiskarlag.

Trålerlov og kapasitetsvekst

Kystfiskernes motstand mot den nye fiskeripolitikken og deres politiske styrke ble demonstrert i samband med konflikten om liberalisering av trålloven. Her avdekker Rune Slagstad omfanget og dramatikken rundt dette vedtaket, under kapitteloverskrifta: ”Maktens bruk og misbruk”. Forslaget om liberalisering av den restriktive trålloven kom fra den teknokratiske eliten i Arbeiderpartiet. De oppfattet - med rette - forbudet mot trål som ei avgjørende barriere mot den industrialiseringa de ville gjennomføre i fiskeriene. Men motstanden mot liberaliseringa var massiv på kysten og i Fiskarlaget. Følgelig var det også stor motstand i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, der fiskarlagsformann Jens Steffensen fra Vesterålen var anfører. Han var både parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet og formann i Stortingets sjøfarts- og fiskerikomite. Under oppgjøret i Stortinget i 1951 opplevde Einar Gerhardsen et forsmedelig nederlag: Steffensen klarte å mobilisere flertallet i Arbeiderpartiets stortingsgruppe mot forslaget. Gerhardsen måtte basere seg på oppslutning fra de borgelige partiene for å få flertall for lovrevisjonen.

Men striden var ikke over med dette. Slagstad viser hvordan Steffensen forsatte motstanden gjennom Fiskarlaget etter vedtaket i Stortinget. Han argumenterte for at fiskerne sjøl burde overta kontrollen i fiskeriene siden regjeringen hadde åpnet for at kapitalinteressene skulle få adgang. Fiskeriminister Reidar Carlsen truet med å gå av med den begrunnelsen at han følte sin posisjon undergravd av Steffensens utspill. Enden på visa ble at Carlsen, Gerhardsen og LO-formann Nordahl reiste ens ærend til landsmøtet i Fiskarlaget i Trondheim i 1951. Her fikk de hindret gjenvalg av Steffensen som formann, trass i den solide posisjonen han hadde i laget.

Konflikten om utviklingsretninga i fiskeriene ble, slik det illustreres i striden om trålloven, både en kamp om symboler og livsform og en kamp om håndfaste tiltak som skulle iversettes eller i alle fall stimuleres gjennom statlige tiltak. Arenaen for disse konfliktene ble fiskeripolitikken.

”Løsninga” på konflikten utover i etterkrigstida ble en form for kompromiss : Trålfisket fikk ekspandere, men ble regulert av konsesjoner. Parallelt gikk modernisering og effektivisering i kystflåten, som fortsatte å fiske fritt. Lovfesting av prinsippet om en fiskereid flåte i 1972 og etablering av trålforbud, og dels notforbud, i gytesoner og nær kysten ble innrømmelser til kystfiskerne.

Summen av trålekspansjon, introduksjonen av ny teknologi i kystfisket og statsstimulering gjennom Fiskarbanken og - fra 1964 - gjennom Hovedavtalen for fiskeriene, ble ei økning i fangstkapasiteten i de norske fiskeriene. Naturressursene ble salderingspost for konflikten. Sjøl om svært mange fiskere forlot næringa på 1950- og 1960-tallet ble kapasitet og fangstinnsats likevel økt. Bare det omstridte trålfisket var regulert gjennom konsesjonstildeling - men da av politiske og ikke av ressursmessige årsaker. Her ble det jo tildelt mange nye konsesjoner fra departementet, i tråd med den herskende tankegangen at det var dette som var framtidas fiske. Ellers ble det fisket fritt både med nøter, gran og krokredskap, dvs. line og juksasnøre. Havet ble sett på som uutømmelig.

Det tok imidlertid ikke mange årene før ekspansjonen fikk konsekvenser, og de ble alvorlige. Gjennom nedfisking av sildestammen ble Europas største fiskebestand desimert og nesten utrydda først på 1960-tallet. Det tok et par tiår før bestanden tok seg opp igjen. Følgen var dels at sildefisket langs heile kysten ble ødelagt i denne perioden, og dels at matgrunnlaget for kvitfiskartene ble svekket, i og med at sild – på linje med lodde og reke – er planktonetere. Disse planktoneterne utgjør det nødvendige mellomleddet mellom planktonproduksjonen og kvitfiskartene, som ikke kan ta til seg plankton.

Trass i nedfiskinga av silda fortsatte veksten i torskefisket. Åpning for trålfisket førte ikke til at småbåtfisket ble avviklet. Det var faktisk vekst i sjarkflåten i perioder, sjøl om trålfisket og tilnytta industriinvesteringer framsto som det dynamiske elementet i fiskerinæringa på 1960- og 1970-tallet. Veksten i sjarkflåten og vedlikehold av en flåte med større kystfiskebåter skjedde i bestemte områder – og da særlig på de stedene som har rike nærliggende fiskefelt der de kan høste gode fangster med kort utror deler av året, slik som Kamøyvær, Sommarøy, Husøy eller Hovden. Det dreier seg om fiskevær basert på en sammensatt lokal kystfiskeflåte og mindre fiskebruk og om tilknytta spredt bosetting langs det som i Nord-Norge kalles for yttersida. Her skjer det ei konsolidering av et modernisert kystfiske med mellomstore båter og effektiviserte sjarker i noen vær utover i etterkrigstida.

På den andre sida ble områder uten nære rike ressurser å avvikle mye av fisket, slik dette særlig har vært drevet med mellomstore båter som har driftet borte det meste av året. Dette rammer blant annet fjordområdene i nord med ei tradisjonelt dominerende samisk bosetting, slik at disse bidrar sterkt til den dramatiske reduksjonen i antallet fiskerne på landsplan i perioden. Her gir kvinner og menn opp fiskarbondekombinasjonen og de eller barna deres flytter fra fjordområdene eller de finner seg annet arbeid. De som blir igjen satser på kommersielt jordbruk og pendling til bygg- og anleggsarbeid. Det gir sikrere inntekt og mer familieliv enn sjølforsyningsjordbruk og bortefiske. Under denne endringa ligger en betydelig innsats fra offentlige myndighetspersoner for å få avviklet fiskarbondekombinasjonen – med landbrukssubsidier som gjør kvinnenes sjølforsyningsjordbruk meningsløst og med fiskarbankstøtte bare til havgående båter. Hos industrimodernistene blir fiskarbonden motpolen til tråleren og filetbedrifta. Og fra byråkrater og politikere som har gått i skole hos Brofoss kommer tiltak som stimulerer det man anser som framtida, og straffetiltak overfor det som hindrer overgangen til det nye vekstsamfunnet. I disse miljøene blir sjarken og sesongdrifta på land og hav symboler på det som må avvikles for at det nye skal få vokse fram. Og virkemidlene blir tilpasset denne symbolkonstruksjonen og denne virkelighetsoppfatningen.

Men på yttersida vedlikeholdes altså et småskalapreget kystfiske i mange fiskevær og kystbygder, sjøl om båtene ikke får investeringsstøtte. Mennene driver ei blanding av heimefiske og bortefiske. Kvinnene avvikler nok to-kyrsbruket. Men de fortsetter som sesongarbeidere på fiskebruket eller får seg vaskejobber eller etter hvert heimehjelpsjobber eller pendler til senteret for å jobbe i ”kommunen”. Eller de får seg utdanning og blir lærere i småskolen. Kystbåtene på yttersida leverer til det heimlige fiskebruket under lokale innsig. Så disse småbedriftene drives i stor grad som sesongbruk og tar i mot forskjellige typer fisk på ulike deler av året. De satser på det som kalles for konvensjonell drift - dvs salting og henging - med relativt lave kostnader i anlegg og teknisk utstyr. Særlig Lofoten er kjent som et område med et svært rikt og konsentrert sesongfiske på ettervinteren, dvs. skreifisket på den gytemodne torsken som kommer fra Barentsthavet for å gyte. Lofotfisket trekker til seg tusenvis av kystfiskebåter fra heile kysten. Her er fangstfeltene beskyttet mot aktive redskap med lov. Med store mengder fisk som kommer heilt inn til land i perioder og med lokal levering legges grunnlaget for at denne fangstinga kan foregå med begrensa kapital og arbeidsinnsats, og dermed sikres altså grunnrente i denne typen fiske. Her kan en altså si at kystbefolkningen spiller på lag med naturen. Gjennom denne fangstinga på de til dels svært rike kystnære ressursene vedlikeholder de et småskalapreget kystfiske og fiskeforedling trass i den parallelle ekspansjonen i det mer storskalapregede og kapitaliserte fisket basert på trålere og filetanlegg som bygges opp noen steder langs kysten i denne perioden.

Vedlikeholdet av kystfisket i noen områder skyldes også at det skjer ei teknisk modernisering i denne delen av flåten. Også juksasjarkene, garnskøytene og linebåtene får etter hvert ekkolodd og mekaniske spill for inndraging av garn og annen redskap. Dermed skjer det altså ei intern rasjonalisering og effektivisering i denne delen av flåten.

Kombinasjonen av et vedlikeholdt og effektivisert kystfiske mange steder på den ene sida og trålfiskeekspansjonen på den andre sida fører til en samlet rask kapasitetsvekst i torskefiskeriene. Og ressursene minker, trass i utvidinga til 200 mils økonomisk sone i 1977. Dermed genereres en nullsumkonflikt om ressursene som bidrar til å vedlikeholde – eller kanskje til og med til å forsterke – motsetningene i den norske fiskerinæringa. Hoveddimensjonen i konflikten blir fortsatt motsetning mellom et kapitalbasert trålfiske knytta til filetanlegg i noen større vær og byer på den ene sida. Og et mindre kapitalbasert og mer småskalapreget kystfiske knyttet til mange mindre fiskevær og med mindre sesongprega og lokalt eide fiskebruk på den andre sida. I denne nye situasjonen med økende oppmerksomhet mot naturressursene får kystfiskerne et nytt argument mot trålfisket. Det fører til fangst på småfisk og virker dermed i større grad til å ødelegge ressursgrunnlaget enn kystfisket der en baserer seg på voksen fisk som får vokse opp til reproduktiv alder før de fisker den. I tillegg viser kystflåten til trålflåtens påståtte utkast av småfisk. Men dette er ulovlig, og trålflåten benekter at de driver med småfiskutkast og utkast av uønskede fiskeslag.

Fiskerne i samfunnet

Summen av ekspansjon i kapasitet og fangst både i trålflåten og kystflåten øker presset på ressursene og denne ekspansjonen fører til det som i dag kalles for allmenningens tragedie (AT) i fiskeriene: Dvs. overutnytting av en fritt tilgjengelig fiskeriressurs fra mange aktører som opptrer som individuelle egoister og som fortsetter å fangste sjøl om ressursen minker. Teorien om den ødeleggende logikken ble først formulert av fiskeriøkonomer på 1950-tallet24).

Men det er særlig zoologen Garrett Hardins 25) konsise og provoserende reformulering av denne teorien fra 1968 som ligger til grunn for den omfattende internasjonale faglige kontroversen om riktigheten av denne teorien når det gjelder høsting av ressursallmenninger eller åpent tilgengelige ressurser. Stikkord for innholdet i AT-teorien er nyttemaksimerende individuelle aktører som forutsettes å høste på en slik måte at det fører til overutnytting av de begrensa naturressursene og til ruin for alle. Gordons, Scotts og Handins modell demonstrerer hvordan den enkelte høster har fordel av å opptre slik at allmenningen blir ødelagt. Og årsaken skal være det fellesskaplige preget: Den enkelte fisker har interesse av å fortsette å fiske fordi han da får gevinsten av fangsten, mens kostnaden ved at han fangster blir delt på alle som høster.

En grunn for debatten har vært uenighet om forutsetningene i modellen Dette har både dreid seg om forutsetningen om den individuelle maksimerende aktøren og om innholdet i allmenningsbegrepet. 27)

Ei annen forutsetning for omfanget og intensiteten i debatten ser imidlertid ut til å være ei oppfatning av at teorien har hatt gjennomslag i praktisk politikk når det gjelder ressursforvaltning.

AT-teorien har maktpolitiske konsekvenser fordi den baserer seg på et bestemt syn på mennesket. Ontologisk framtrer aktørene som nyttemaksimerende egoister: De er entydig ute etter å høste mest mulig av den tilgjengelige fellesressursen, sjøl i en situasjon der de forstår at fortsatt høsting ødelegger ressursgrunnlaget. Bruker en dette menneskesynet, dreies altså oppmerksomheten i ei bestemt retning. Det påvirker oss til å se verden og aktørene i verden på en bestemt måte, og det påvirker oss til å tenke på løsninger som er preget av det samme perspektivet. Vår kategorisering av verden har også maktmessige konsekvenser, og her blir det altså det reindyrkede økonomiske mennesket vi blir stimulert til å se etter og tenke politikk med utgangspunkt i. Videre ser Hardin og økonomene høsteren som en uavhengig aktør, en som ikke er bundet opp i bestemte forbindelser overfor andre eller som styres av at hun eller han er knyttet til bestemte sosiale institusjoner. Og dette blir, som MacCay og Acheson peker på, desto mer slående ettersom biologene og økonomene her uttaler seg om aktører som opererer innenfor en allmenning.

For en allmenning er jo et sosialt system. Det er ei kollektiv overbygning over en ressurs som deles av flere og der den høstende aktøren følgelig må være underlagt en aller annen form for felleskaplige regler eller oppfatninger. Dersom det ikke finnes den typen overbygninger over fellesressursen som gjør at en kan bruke betegnelsen allmenning, bør en også la være å bruke begrepet. Da bør en snakke om en ”fri ressurs”, om ”åpen adgang”, om ”fellesressurs”. Et begrep som ”fri allmenning” er altså et eksempel på det som Hans Skjervheim kalte for et ”kategorimistak”, siden det her brukes en betegnelse som er misvisende i forhold til fenomenets virkelige innhold 28). Det som kan rettferdiggjøre begrepsbruken er å se på den nyttemaksimerende aktør hos Hardin som et analytisk verktøy, som et hjelpemiddel i en større modell og ikke som en påstand om verden – altså en hypotese 29). Denne mer sammenhengende modellen består da av de gitte forutsetningene om at aktørene er nyttemaksimerende, at de er frikopla fra sosiale bindinger og av at de opererer innen en kontekst preget av åpen adgang. Da blir igjen svaret dels at i så fall burde en ikke ha snakket om allmenning. Og dels blir svaret at modellen verken forskningsmessig eller praktisk – politisk blir brukt på denne måten. Det ser ut til at den først og fremst blir brukt som en påstand om faktisk forekommende høstingspraksiser bl.a. innen fiskeriene.

Samfunnsforskernes problematisering har altså dels bestått i å peke på at mennesker som høster fellesressurser også er medlemmer i samfunn og at de spesifikke sammenhengene de er knyttet til må analyseres når en skal forstå deres forvaltningspraksis overfor naturressurser. Dette er uavhengig av om de fellesressursene de høster er del av en allmenning eller ikke. Sjøl om fiskerne er mye på havet og er kjent som individualister, er de også familiemedlemmer, bosatte i fiskevær og borgere i sivilsamfunn 30).

Dels har problematiseringen gått ut på å demonstrere hvordan ressursforvaltning foregår i praksis innenfor allmenninger eller mer åpen-adgangspregede ressursområder, belagt med eksempler fra ulike kulturelle kontekster31). Resultatene viser stor variasjon i lokale og regionale høstingspraksiser i ulike territorielle sammenhenger, og hvordan denne er knyttet til både lokale og større regionale forvaltningstradisjoner. Bare denne store variasjonen i stedlig forvaltning av uregulerte fellesressurser er tilstrekkelig som en falsifikasjon av de mer enkle variantene av Economic Man - tankegangen.

Innen den omfattende nordamerikanske forskningen på feltet demonstreres fungerende allmenninger der lokal råderett og virksomme sanksjonsmekanismer begrenser adgang eller innsats i ressursutnytting. Hos hummerfiskerne i Maine 32) er det særlig de uformelle sanksjonsmekanismene overfor utenforstående som viser seg å fungere som en effektiv reguleringsmekanisme. J. Acheson viser hvordan adgangen til dette fisket i delstaten er regulert gjennom lokale allmenninger som fiskerne sjøl forvalter. Og han viser hvordan det i fangstområdene med mest eksklusiv adgang er bedre vedlikehold av hummerbestanden enn i andre områder.

I et annet kjent eksempel demonstrerer F. Berkes hvordan Cree - indianere ved James

Bay 33) regulerer uttaket gjennom definisjon av lokale jaktområder som er underlagt kontroll gjennom stammeledere og familier. Hos Cree-indianerne legges det rammer for høstingspraksis gjennom kosmologi og religiøse forestillinger. Disse forestillingene virker til gjøre jakt og innlandsfiske til et kollektivt forvaltningsprosjekt. Berkes viser hvordan disse lokalt baserte og uformelt organiserte forvaltningsordningene bidrar til å holde fangstinnsatsen nede og dermed til å vedlikeholde forekomstene av innlandsfisk og vilt i Cree-indianernes nærområder.

I disse og andre eksempler basert på samfunnsvitenskaplige undersøkelser dokumenteres dermed fungerende stedstilknyttede forvaltningsordninger som bryter med den individualistiske maksimeringen som tragedieteoretikerne ser ut til å ville gjøre til universelle adferdsstandarder. I noen av eksemplene ser det ut til at disse felleskaplige ordningene bidrar til et bærekraftig vedlikehold av utsatte biologiske fellesressurser.

I norsk sammenheng er det fiskerorganiserte lofotoppsynet det viktigste eksemplet på ei brukerorganisert reguleringsordning. Slik Jentoft og Kristoffersen 34) har analysert denne ordninga er den først og fremst ei praktisk organisering av fangstinnsatsen mellom fiskere og redskapsgrupper under det intense sesongfisket i Vestfjordbassenget på ettervinteren. Hensikten her er altså ikke å regulere fangstuttaket, men å sørge for oversikt og orden og ei rettferdig fordeling blant de involverte. Men i et historisk perspektiv er lofotreguleringene et resultat av at fiskerne har tatt et felles ansvar for forvaltningen av skreien i ”fødestua”, bl.a. ved å kreve at den ikke utvelgende snurpenota stenges ute fea gytefeltene (jmf. kapittel 1). På samme måten kan kystfiskernes krav om å holde de aktive redskapene borte fra andre gytefelt og innsigsområder nært kysten og i fjordene et stykke på veg vurderes som et resultat av en felles ansvarsfølelse for utsatte bestander. I alle fall når en ser på argumentasjonen fra fiskere som har gått inn for denne typen regulering 35). Det er imidlertid like klart at dette samtidig er en argumentasjon for egne interesser. Kystfiskerne har her den fordelen at de både kan fremme egne krav og hevde at disse kravene også er til samfunnets beste.

Endelig ser vi uttrykk for egen tilbakeholdenhet i det uregulerte kystfisket før 1990 som kan brukes til å sette spørsmålstegn ved AT-teorien. Anita Maurstad viser hvordan sjarkfiskerne som fortsetter å fiske etter reguleringa i 1990 øker fangtinnsatsen under det nye forvaltningsregimet, sjøl om hensikten med nyordninga er å få ned kapasitet og fangstinnsats 36). Hun knytter dette til den nye situasjonen fiskerne er kommet opp i etter reguleringa. Nå er det etablert et system der de må tilfredstille et krav om en bestemt fangstmengde for å komme inn i og for å kunne holde seg innen systemet og fortsatt nyte godt av statlig tildelt kvote. Tidligere fisket de uten denne typen press. De visste at de kunne fiske over heile året for å ta opp det de syntes de trengte, og de visste at de kunne fiske neste år, sjøl om de fikk lite i inneværende år. Etter reguleringa må de altså fange en viss mengde torsk hvert år for å kunne henge med og få kvote neste år, og det er usikkert når det pågående fisket stenges fordi totalkvota er tatt opp.

Jeg har, med grunnlag i fiskeristatistikk, vist hvordan en ser tegn på spontan tilbakeholdenhet eller manglede innsatsmaksimering i heile det norske kystfisket 37). Statistikken over kystfangst i torskefisket under det frie regimet før 1990 viser oss at fiskerne i denne fasen ikke fisket over 270.000 tonn. Når en så vet at totalt tillatt fangst i norsk sone under gode år på 1990-tallet var oppe i 340.000 tonn, ser vi at kystfiskerne med fri adgang ikke fisket over et nivå som ville ha sikret ei bærekraftig høsting i et fungerende Barentshav dersom det bare hadde vært kystflåten som sto for fisket.

Sjøl om en ikke finner mye av den typen lokalt organiserte forvaltningsordninger som avdekkes i den internasjonale litteraturen, tyder det begrensa norske materialet på at det dominerende småskalafisket langs kysten har vært preget av en begrensa ekspansivitet. Bakgrunnen for denne tilbakeholdenheten vet vi mindre om. Det har, illustrende nok, ikke vært et prioritert forskningsfelt. Men foreløpig står kystfiskernes sosiale og kulturelle situasjon fram som den viktigste forklaringsfaktoren bak den påviste begrensa ekspansiviteten i det uregulerte kystfisket før 1990. Aktører knyttet til en småskalaøkonomi er ikke bare økonomiske utøvere som satser på å skaffe seg et størst mulig overskudd av den virksomheten de driver. Studiene viser oss fjordfiskere som prioriterer et begrensa lokalt fiske framfor å dra bort på et mer inntektsbringende yttersidefiske. De viser oss yttersidefiskere som ønsker å fortsette å fiske med sjarken og skøyta framfor å drive borte på større båter eller å investere i egne større båter. Og de viser oss den ”åpne allmenningen” som et fangstbegrensende, og ikke som et fangsstimulerende system for mindre båter fordi sjarkfiskere før reguleringene visste at de kunne drive sitt fiske resten av året og neste år sjøl om de i en periode fikk lite fisk opp av havet. Dessuten tyder Einar Eythorssons studie fra Finnmark også på at tilbakeholdenheten fra kyst- og fjordfiskere kan skyldes kunnskaper om sammenhengene i livet i havet og dermed holdninger som har forårsaket begrensa fangstinnsats.

Alt i alt gir det begrensa materialet vi har når det gjelder praksis og holdninger til ressursforvaltning i norsk kystfiske lite støtte til teorien om allmenningens tragedie. Den fortolkinga som ligger i denne rådende biologiske og økonomiske modellen for forvaltning av fellesressurser ser altså ikke ut til å treffe når det gjelder det omfattende uregulerte fisket med juksa, garn og line langs norskekysten før 1990: Norske kystfiskere som fangster med utvelgende redskap og som sjøl får bestemme fangstinnsats og driftsopplegg ser ikke ut til å ville fortsette å fiske til den siste sporden er kommet over ripa.

I et maktperspektiv er det interessant at denne spontant begrensa fangstinnsatsen i kystflåten knapt har vært et tema når fiskeripolitikken og fangsteguleringene skulle bestemmes. Her er kritikken av AT-teorien treffende: I reguleringspolitikken har grunnpremisset vært at fiskeren – også sjarkfiskeren med juksasnøret – bare er en inntektsmaksimerende egoist. Det faktumet at småskalafisket med utvelgende redskap kan fungere som et bærekraftig fiske, har det ikke vært mulig å få gjennomslag for som et premiss for utforming av fiskeripolitikken. Dermed har kystflåtens fortrinn heller ikke fått noen konsekvenser for utforming av reguleringsordningene. Og dette har svekket kystflåtens posisjon etter den har blitt regulert gjennom fartøyordninga av 1990. Det er vel kanskje ingen ting som er bedre egnet til å illustrere den manglende vektlegginga på sjarkflåtens fortrinn som bærekraftig ressursforvalter enn den måten fartøykvoteordninga ble utformet på, og som Anita Maurstad har vist oss de absurde konsekvensene av: På grunn av fartøykvoteordninga fisker sjarkene mer torsk etter at ordninga er innført enn før, sjøl om hensikten med ordninga er å redusere fangstinnsatsen i kystflåten.

Det generelle poenget her må bli, som jeg også skal vise i det følgende, at forståelsen for og ønsket om, å satse på kystfiske er svært begrenset i det fiskeripolitiske maktsegmentet. Og det trass i Stortingets forutsetning om at kystflåten skal være ryggraden i norsk fiskerinæring.

Hardin i departementet?

Dersom en skal kunne se at fiskerne ikke nødvendigvis er Economic Men i oljehyre må en altså legge til grunn et annet perspektiv på menneskelig adferd og verdier enn det som ligger inne i biologisk reduksjonisme eller neo-klassisk økonomisk teori. Bruken av andre perspektiv genererer en mer sammensatt forståelse av hvordan ressurshøstere oppfører seg når de utnytter fellesressurser uten statlig regulering, enten dette dreier seg om allmenningsressurser eller ressurser med mer åpen adgang.

Samfunnsvitenskaplig tenkning og forskning avdekker praksiser som gjør det mulig å utvide drøftinga av ressursforvaltningsordninger som kan bidra til å løse det påtrengende problemet med å sikre langsiktig bærekraftig høsting. Men da må en altså ha begrep som gjør at en kan se etter slike ordninger og ha redskap som fanger opp innholdet i dem for å kunne bidra til en slik mer konstruktiv forvaltningsdebatt.

Spørsmålet blir hva slags interesse det er for denne typen kunnskap i utformingen av en mer velfungerende reguleringspolitikk enn den vi i dag ser. Er det Gordons, Scotts og Hardins egoistiske høstere som preger billedet av fiskerne blant de som utformer fiskeripolitikken? Og hvordan knytter denne eventuelle economic man – tankegangen seg til det rådende fordistiske paradigmet i norsk fiskeripolitikk?

Hos Holm 38) og hos Holm, Rånes og Hersoug 39) framsettes påstanden om en dramatisk omlegging av norsk fiskeripolitikk i samband med introduksjonen av den AT-baserte tankegangen.

Holm tar utgangspunkt i avviklinga av de lovregulerte eksportutvalgene og omorganisering av fiskernes salgsorganisasjoner. Disse ser han som resultat av en politikk der fiskeren har stått i fokus, siden poenget har vært å sikre fiskeribefolkninga en rimelig andel av grunnrenta og stabile priser fra eksportmarkedet. Avviklinga eller svekkelsen av salgslagene går parallelt med introduksjonen av et sentralstyrt forvaltningsregime der hensynet til fisken, og ikke hensynet til fiskeren, står i fokus, hevder Holm. Prosessen med fremming av det nye fangstregimet kan starte etter at Norge får kontroll over fiskeressursene innenfor den økonomiske sonen på 200 nautiske mil etter Havrettstraktaten av 1977.

Ifølge Holm, Hersoug og Rånes legitimeres det nye regimet av Hardins AT-teori hvor hovedpoenget med fiskeripolitikken blir å tilpasse fangstinnsats til ressursgrunnlag. De går igjennom store endringer i norsk fiskeripolitikk fra slutten av 1970-tallet - endring i eksportloven, fjerning av tilvirkerloven, viktige endringer i råfiskloven og avvikling av støtteavtalen og subsidiesystemet. Om bakgrunnen for endringene sier de:

”While several factors account for this shift (globalization, adjustment to the European Union, internal structural adjustment ), one stands out in particular: The breakthrough of the fisheries resource management as the single most important concern within the fishery sector” 40).

Og videre:

”In total, the reforms have had a tremendous impact on the predominant definition of the sector´s situation and problems as well as the perception and identity of its main actors. Boardering on caricature, we can say that the MSO [mandated sales organization = lovbestemte salgsorganisasjoner] system, reflecting the system at the time of the Trawler and the MSO Acts were adopted, defined the problems of the fishery as too much fish. In contrast, the basic problem as defined by the resource management model are that fish are scarce and in need of protection”41).

 

Under det nye regimet skal altså fiskeren bli definert som hovedtrusselen mot ei fornuftig forvaltning, mens fiskeren under det forrige regimet ble definert som en sårbar helt som måtte beskyttes mot markedskaos og kapitalistisk undertrykking,

Holm og forskingskolleger får åpenbart fram en hovedtendens i endring i tenkning i fiskeripolitikken siden slutten av 1970-tallet. Det ser ut til å være riktig at det på dette planet har skjedd ei dreining av oppmerksomhet fra fisker til fisk. Det springende punktet blir likevel

hva slags gjennomslag denne tenkninga får i den praktiske politikken. Fra slutten av 1980-tallet er miljøvern og langsiktig ressursforvaltning honnørbetegnelser i det politiske liv, særlig i samband med vedtaket av Rio-erklæringen i 1992, basert på arbeidet i Brundtland-kommisjonen.

Både innholdet i fiskeripolitikken og konsekvensene av denne politikken viser at denne omlegginga åpenbart ikke er så dramatisk som en kan få inntrykk av ut fra det som sies i den refererte forskninga. Omsorgen for fiskeren er åpenbart ikke avviklet. Det ser mer ut til å være et spørsmål om hva slags omsorg fiskeren og kystbefolkninga utsettes for.

Dersom en i første omgang begrenser seg til å se på sentrale nyere dokumenter i norsk fiskeripolitikk fra 1990-tallet, kommer det rett nok fram at ressursforvaltning etter en slags AT-modell har kommet inn som et viktig element i 1990-årenes fiskeripolitikk. I de to stortingsmeldingene om fiskeripolitikken i dette tiåret, Stortingsmelding nr. 58 1991-92: ”Om struktur- og reguleringspolitikk overfor fiskeflåten” (”Strukturmeldinga”) og Stortingsmelding nr 51 1997-98: ”Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring” (”Strategimeldinga”) er hensynet til ressursene definert som et viktig fundament for norsk fiskeripolitikk. Disse meldingene kommer etter sammenbruddet i torskestammen på slutten av 1980-tallet og etter innføringa av fartøykvoteordninga av 1990 som for første gang fører til ei stenging av det frie fisket for kystflåten. Ut fra dette kunne en kanskje vente at ressurshensynet i disse meldingene og i politikkutforminga ville få det gjennomslaget som Holm og de andre mener å ha påvist.

Men ser vi på innholdet i disse og tidligere meldinger, ser vi fort at ressurshensynet er bare et av flere hensyn som skal ligge til grunn for norsk fiskeripolitikk – i tillegg kommer slike hensyn som lønnsomheten i fisket, hensynet til bosetting og sysselsetting osv. I Stortingsmelding nr. 93 (1982-83): ”Om retningslinjer for fiskeripolitikken” sidestilles følgende fire målsettinger: Bevaring av hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, vern av ressursgrunnlaget, sikring av gode arbeidsplasser og økning av lønnsevnen i fiskerinæringa.

Dette er jo til dels motstridende målsettinger. Det er dessuten positivt ladede målsettinger som akkurat settes fram fordi det er stor oppslutning om dem. Svar på spørsmål om hva slags målsettinger som virkelig slår igjennom og får betydning, og som blir å prege fiskeripolitikken, må undersøkes særskilt. Og svar på denne typen spørsmål kan en bare få ved å gå grundigere inn på innholdet og diskusjonene i disse meldingene, ved å se på fiskeripolitikkens konkrete utforming og ved å prøve å finne ut hvordan politikken virker i forhold til slike hensyn som ressursvern, lønnsomhet, bosetting osv.

Stortingsmelding nr 58 (1991:92): Enhetslønnsomhet, ikke ressursvern

Denne viktige Stortingsmeldinga innledes med at de målsettingene som ble trukket opp i stortingsmelding 83 for 1982-83 står fast. Men så sies det videre:

”Regjeringen vil likevel framholde vern av ressursgrunnlaget som den mest sentrale målsettingen i fiskeripolitikken” 42).

 

Her ser vi altså at ressursvern oppheves til å bli ei hovedmålsetting i norsk fiskeripolitikk av ei samla regjering. Fra nå av skal det tilsynelatende bli slik at den langsiktige ressursforvaltninga skal være overordnet i denne delen av den offentlige politikken. Følgelig skal dette målet tydeligvis være overordnet i forhold til de andre målsettingene som kom til uttrykk i fiskeripolitikken på 1980-tallet. Så langt kan det se ut til at argumentene for at det skjer et paradigmeskifte i fiskeripolitikken er holdbare.

Men under konkretiseringa av målene lenger ute i meldinga har departementet tydeligvis lagt denne regjeringsformuleringa til side og kommet til andre resultater. For her sies som innledning av kapittel 11: ”Framtidig reguleringssystem” :

”Målsettingen om en bærekraftig og lønnsom næring vil innebære tilpasning av flåtekapasiteten til ressursgrunnlaget” 43).

 

Så som innledning til det konkrete opplegget av reguleringssystemet er altså regjeringens dominerende hovedmålsetting målsetting om vern av ressursgrunnlaget erstattet av ei to-delt målsetting om bærekraft og lønnsomhet.

Denne endringa i målsettingsformuleringene forsterkes under avsnitt 11.2: ”Mål for struktur og reguleringspolitikken”, som innledes med følgende formuleringer :

”Hensikten med reguleringene må være at en ønsker å oppnå bestemte mål

Fra et rent fiskerimessig standpunkt vil målene være knyttet til å oppnå en bærekraftig og lønnsom næring. Dette gjøres ved å stimulere til økte inntekter og reduserte kostnader. Ressursforvaltningen vil her være en meget viktig faktor, i tillegg til de incentiver som ligger i reguleringssystemet” 44).

 

Her ser det altså ut til at departementsbyråkrater og politisk ledelse på egen hånd har bestemt seg for å formulere to hovedmålsettinger for fiskeripolitikken, bærekraftighet (som ikke defineres nærmere) og lønnsomhet. Denne vrien på regjeringas vekt på det rimelig klare ”vern av ressursgrunnlaget ” som den sentrale målsetting for fiskeripolitikken gis legitimitet med en uforståelig henvising til et såkalt ”rent fiskerimessig standpunkt”. Det fiskerimessige standpunkt i denne sammenhengen kan sjølsagt være svært så forskjellig, alt etter om en referer til trålfiske eller sjarkfiske - for eksempel.

I resten av dette kapittelet med konkretisering av målsettinger for fiskeripolitikken i Strukturmeldinga gjentas bærekraftighet og lønnsomhet som de to sidestilte målsettingene, mens for eksempel distriktshensyn, og dermed fordelingshensyn, dempes ned. Her sies det at distriktshensyn bør kunne ivaretas gjennom andre virkemidler enn gjennom fiskeripolitikken.

Like interessant i denne konkretiseringa fra departementet er at ressursforvaltning her reduseres til en viktig faktor for å oppnå lønnsomheten og den udefinerte bærekrafta. Dermed blir det som regjeringa satte opp som hovedmål her redusert til virkemiddel på linje med tiltakene i reguleringssystemet. Og det ser ut til at lønnsomhet, og ikke ressursvern, kommer ut som ei hovedmålsetting av denne viktige meldinga. Her må lønnsomhet videre fortolkes som bedriftsøkonomsk lønnsomhet, i og med at det er lønnsomhet hos den enkelte enhet, dvs. den enkelte båt det er snakk om45).

Det er vanskelig å fortolke denne omformulering av ei klar målsetting fra regjeringa som noe annet enn et sjølstendig politisk grep fra fiskeridepartementet si side. Departementet overprøver her det overordnede organ, regjeringa, for å sikre målsettinger som politisk ledelse og ledende departementsbyråkrater finner for godt. Dermed er det åpenbart at departementet på egen hånd endrer innholdet i fiskeripolitikken.

Og det er altså en bestemt type lønnsomhet som framheves i den departementsinitierte målsettingsformuleringa. Det er ikke lønnsomhet for heile næringa og for landet som er vurdert i dette omfattende og sentrale dokumentet i norsk fiskeripolitikk. Her mangler i det heile bio-økonomiske resonnement 46), sjøl om forskninga på dette området var kommet godt i gang på dette tidspunktet. Et opplegg for bio-økonomisk lønnsomhet ville måtte ha lagt vekt på å få til høstingsmåter som virket selektivt, og som dermed økte fangstmengden og reproduksjonen gjennom fangst av voksen, gytemoden fisk. Altså i praksis en større overgang til et kystnært, sesongpreget fiske med mindre båter og utvelgende redskaper som juksa, garn og line. Og da i kontrast til et mer kapitalisert fiske ute i havet basert på ikke-selektiv redskapsbruk som i større grad fangster på ikke gytemoden ungfisk og som gir en mindre totalmengde med fisk. En slik overgang til et mer kystnært fiske ville dessuten gi bedre lønnsomhet og bedre ressursvern gjennom lavere kapital og drivstoffutgifter. Alt i alt ville et slikt opplegg gitt større totalutbytte i form av mer fisk og lavere kostnader i fiskerinæringa under ett, altså skapt en større totallønnsomhet for næringa og landet. Og gjennom dette hadde en altså faktisk kunnet kombinere bedre lønnsomhet og ressursvern, slik meldingskriverne sier de skal gjøre.

Ikke minst ville en overgang til et bio-økonomisk basert kystfiske også bety at den jamne fordelinga av fisken som har preget norsk fiskerinæring kunne vedlikeholdes. Dersom en kunne oppnå en kombinasjon av større total fangstmengde og en større andel av fisket på innsiget med mindre båter, mindre drivstoffutgifter og bruk av konvensjonelle kystfiskeredskaper, ville ressursrenten fortsatt kunne fordeles jamt utover langs heile kysten.

Når en i meldingsarbeidet og under forslaget til reguleringsordninger ikke har lagt vekt på dette, blir det en ytterligere understreking av at det er lønnsomhet for de mer kapitaliserte og stadig færre større enhetene innen fisket som står i fokus. Det bidraget som kystflåten kunne gitt til ressursvern, langsiktig bærekraftig fiske og ei jamt fordelt inntektsskaping for kystbefolkninga blir marginalisert i fiskeripolitikken som en konsekvens av den måten denne stortingsmeldinga skrives på. Dermed får vi her en god illustrasjon på sjølstendig departemental maktutøvelse som får åpenbare konsekvenser for fiskeripolitikkens innhold.

Alt i alt blir det vanskelig å se at det i denne meldinga og i fiskeripolitikken først på 1990-tallet skal være et gjennombrudd for en ressursverntankegang som et slags hovedhensyn i de norske fiskeriene, enten denne er basert på teorien om allmenningens tragedie eller ikke.

Snarere ser vi et gjennomslag for en type tankegang der bedriftsøkonomisk eller fragmentert individuell lønnsomhet for en bestemt type enheter innen fiske slår igjennom, slik Fiskarlaget og Fiskebåtredernes Forbund også understreker i sine høringsuttalelser. Dette betyr ikke at hensynet til fiskerne og fiskeribefolkningen er glemt. Det betyr snarere at det er bestemte fiskere og fiskerimiljø som skal tilgodeses ut fra den departementsformulerte politikken. En kan faktisk påstå at departementet har strekt seg langt i retning av å fremme interessene til disse fiskerne og miljøene, ut fra det omfattende arbeidet som her er gjort for tilpasse fiskeripolitikken og reguleringssystemet til disse aktørene. Dette arbeidet består som vist av omformulering av politiske målsettinger, styring av kunnskap, fravær av understreking av de åpenbare og dokumenterte fortrinnene som kystflåten har osv. Et viktig premiss som kommer ut av fiskeripolitikken etter denne stortingsmeldinga er at noen fiskere har fått sine interesser ivaretatt på bekostning av andre, med viktige fordelingskonsekvenser.

Lukking av kystfisket

Da Stortingsmelding nr 58 kom på sommeren i 1992 hadde den nye reguleringsordninga for kystflåten vært i funksjon i to år. I meldinga legges det opp til at fartøykvoteordninga etter hvert skal avvikles. Dette er i tråd med de signalene som kom da ordninga ble innført. Ordninga var et strakstiltak for å møte den alvorlige torskekrisa i 1989/90, og skulle ikke være et permanent tiltak.

Trass i intensjonen om å avvikle fartøykvoteordningen, viser det seg likevel at den blir gjort permanent. I praksis gjennomfører departement og direktorat ei ordning med ei blanding av individuelle fartøykvoter og konkurransekvote. Adgang til fartøykvota blir knytta til innsats. De som ikke fisker nok kommer på ei mer usikker konkurransekvote, der du må slutte å fiske når totalkvota for alle i gruppa er fisket opp.

I 1993/94 skiftet Fiskarlaget standpunkt når det gjaldt reguleringene i kystfisket. Dette var et viktig premiss for myndighetenes permanentisering av ordninga 47). Fram til dette tidspunktet hadde laget gått inn for et fritt kystfiske, slik det hadde fungert før 1990. På landsmøtet i 1994 går de inn for fartøykvoteordninga, og støtter dermed stenginga av det frie fisket. Årsaken til denne heilomvendinga ser ut til å være at ledelsen i Fiskarlaget og mange av fiskerne på dette tidspunktet hadde oppdaget det store fortinnet de hadde med denne ordninga, nemlig at de fikk sikret en større del av de rike fellesressursene i havet for seg sjøl. Erkjennelsen av denne fordelen har åpenbart vært så sterk at et flertall på landsmøtet i 1994 gikk inn for å ekskludere egne yrkesbrødre fra utnytting av det som inntil 1990 hadde vært alle fiskeres og kystbeboeres felles ressurs.

Den viktige og dramatiske betydningen av den endringa som fartøykvotesystemet representerer, er at altså at denne ordninga for første gang lukker den åpne adgangen for fiskerne og kystbefolkninga. Mens du tidligere kunne fiske bare du sto i merkeregisteret og var norsk statsborger, må du etter denne ordninga ha en særskilt tillatelse til å kunne høste av havet. Denne tillatelsen kan du få i form av ei garantert kvote, som knyttes til båten, dvs. kapitalgjenstanden. Da er du kommet inn på B-lista i fiskermanntallet og har fått fulle rettigheter i systemet. Det viktigste fortrinnet er at du får ei kvote tilpasset båtens størrelse som du garantert får fiske opp. Alternativet er at du kommer inn på den mindre favorable felleskvota, som får det karakteristiske navnet ”kappfeskarkvota” blant fiskerne. Da er du kommet på A-lista og får fiske på di tildelte kvote bare så lenge felleskvota for denne delen av flåten ikke er tatt. Dermed må du altså konkurrere med de andre fiskerne om å være tidlig ute med å få din tildelte fangstmengde opp av havet.

Det er tre dramatiske og nært kopla konsekvenser av denne ordninga: For det første stenges den åpne marine ressurstilgangen for kystfolket. For det andre kommer de tidligere frie kystfiskerne under kontroll av statlige ordninger på en heilt annen måte enn de har vært tidligere. Og for det tredje kapitaliseres tidlige ikke-kapitaliserte fiskerirettigheter. Disse tre resultatene av ordninga har viktige konsekvenser for maktforhold og inntektsfordeling langs kysten.

Kapitaliseringseffekten skal vise seg å bli et viktig bidrag til undergraving av hensikten med ordninga, fordi den fører til større fangstpress og bidrar til at torskestammen igjen blir nedfisket ti år etter at fartøykvota er innført. Ved å etablere ei kvote som knytter fangstretten i et av verdens rikeste havområder til båten skaper myndighetene et nytt investeringsobjekt i kystfisket : fiskeretten. Kvota kan i praksis selges sammen med båten. Og det blir resultatet. Kvoteretter i kystfisket blir gjenstand for kjøp og salg, sjøl om det er ulovlig. Det er ikke innført omsettelige kvoter i kystfisket, så kvotene blir omsatt uten myndighetenes godkjennelse. Dermed øker kapitalbehovet kraftig i denne delen av fisket, og det settes i gang en kapitaliseringsprosess som har to uheldige samfunnsmessige konsekvenser. Det blir hardere press på ressursgrunnlaget fordi kystfiskere som skal kjøpe båt med kvote må investere mer for å komme i gang enn de kunne ha gjort dersom de kunne fiske uten å kjøpe ei slik kvote. Og fisket stenges for folk uten kapital, og da særlig for ungdom.

SND-planen og den besværlige kunnskapen

Mitt utgangspunkt er altså at utforminga av fiskeripolitikken vil ha bestemte konsekvenser for fordeling av inntektene fra fiskeriene. Samspillet mellom politikk og aktørstrategier i næringa vil måtte ha følger for hvordan overskuddsfordeling og makt og kontroll utvikler seg i fiskeriene.

Jeg diskuterer to viktige nyskapinger innen fiskeripolitikken på 1990-tallet som ser ut til å få vidtrekkende følger for utviklinga i næringa, og dermed også for hvordan overskuddet fra de rike havsressursene blir fordelt. Den første er fartøykvoteordninga. Den andre er den statsstøtten som kanaliseres gjennom Statens nærings- og distriktsutviklingsford (SND), og som i praksis er en gjenopptaking av deler av den tidligere subsidieordninga for fiskerinæringa, slik denne ble kanalisert gjennom Fiskarbanken. Så her ser vi faktisk ei tilbakevending til mer statsinngrep i fiskeripolitikken, og det i en periode som skal være preget av liberalisering og økt markedsretting i samfunnsliv og politikk.

SNDs satsing på fiskerinæringa formuleres gjennom en plan fra 1994 under tittelen: ”En markedsorientert strategi for fiskerinæringen”48). Konsesjonen til den liberalistiske ideologien i denne statlige nyskapinga blir at SND fristilles administrativt i forhold til statlig kontroll. Ei understreking av denne fristillinga ligger i at SND blir organisert i to deler – et forvaltningsorgan og ett forretningsmessig organ – den såkalte egenkapitaldivisjonen.

SND-planen for fiskeriene baserer seg på et mandat fra Fiskeridepartementet og Nærings- og energidepartementet. I mandatet vektlegges behovet for et bedre virkemiddelapparat for å sikre en mer konkurransedyktig fiskeindustri. Her skal en se på alle offentlige finansierte bedriftsrettede tiltak overfor fiskeindustrien.

Det var det kommende medlemskapet i EU/EØS som var den direkte foranledningen til planen, i og med at en på regjeringshold så for seg større utfordringer og problemer for næringa i samband med den vesteuropeiske integrasjonen.

I tråd med den fiskeripolitikken som har preget etterkrigstida, og som kommer til uttrykk i Stortingsmelding nr 58 (1991-92), kan en vente at SND-meldinga vil satse på at fiskeindustriens problemer overfor de nye markedsutfordringene skal forsøkes løst ved hjelp av satsing på større enheter på land og hav. Bakgrunnen er den rådende situasjonsoppfatninga hos sentrale fiskeripolitikere og departementsbyråkrater om at stordrift er det som gir best lønnsomhet. Da snakker en altså om lønnsomhet i bedriftsøkonomisk forstand der det er den enkelte produksjonsenhets overskudd som står i fokus. Et videre ressursøkonomisk eller bio-økonomisk lønnsomhetsbegrep er ikke nevnt i mandatet for SND-meldinga. Så i dette viktige offentlige virkemiddeldokumentet for fiskerinæringa, der mandatet er gitt av to departement, er en altså ikke opptatt av hvordan en kan ta hensyn til langsiktig og økologisk bærekraftig lønnsomhet og hvordan dette ville kunne fungere sammen med lønnsomhet hos den enkelte produksjonsenhet på land og hav. Og dette trass i at en fra regjeringshold to år tidligere hadde definert ressursvern som hovedmålsettingen for norsk fiskeripolitikk. Så heller ikke i mandatet til SND-planen er det mulig å se den omlegginga i norsk fiskeripolitikk i retning av ressursvern som Holm og andre mener å ha funnet.

På det tidspunktet denne planen kom hadde forskningsinstituttet Fiskeriforskning i Tromsø stått for den såkalte driftsundersøkelsen i fiskeindustrien siden 1977, altså i 17 år. Dette er den mest omfattende undersøkelsen som gjøres når det gjelder produksjonsforhold og økonomiske forhold i norsk fiskeindustri 49).

Utover på 1980-tallet gjorde driftsundersøkelsen det mulig å analysere utviklinga i fiskeindustrien over tid. Fiskeriforsknings og Norges Fiskerihøgskoles resultater på dette området avslørte at den påståtte sammenhengen mellom stordrift og lønnsomhet i fiskeindustrien var en myte. For de omfattende undersøkelsene avslørte at det generelt ikke var slik at større fiskeribedrifter var mer lønnsomme enn små. Konklusjonen fra Fiskeriforskning var at det ikke er størrelse som er den viktige faktoren for fiskeribedriftenes lønnsomhet. Fleksibilitet overfor marked og ressursgrunnlag er, ble det konkludert, viktigere for bedriftenes lønnsomhet og overlevelse enn produksjonsomfang og investert kapital. Og denne fleksibiliteten er minst like utbredt i små som i store bedrifter 50).

Det er vel ingen urimelig hypotese at denne overraskende konklusjonen skapte problemer for utrederne i SND, og dermed også for deres overordnede i departement og regjering. Dette funnet stemte dårlig med det billedet av norsk fiskeindustri som hadde vært rådende i heile etterkrigstida. Her var det, som vi har sett, satt likhetstegn mellom stort og lønnsomt. Den forventede lønnsomme stordrifta i fiskeindustrien hadde lagt som et hovedpremiss for fiskeripolitikken under Arbeiderpartistaten. Politikken på dette området hadde både vært en del av en modernistisk symbolproduksjon og ei viktig praktisk forutsetning for den fiskeripolitikken som skulle sikre vekst og velstand på kysten og i nasjonen. Her skulle større filetbedrifter være redskapene for å sikre denne lønnsomheten på land, mens trålerne skulle fungere på tilsvarende måte på havet. Kritikerne av fiskeripolitikken, bl.a. samfunnsforskere, hadde blitt møtt med at de var motstandere av lønnsom drift og at deres alternativ ville vedlikeholde slitet og knappheten på kysten.

Så viser det seg altså at den småskaladrifta som kritikerne hadde framholdt som sitt alternativ faktisk hadde like god lønnsomhet som industrimodernistenes løsninger. Og nå var det altså ikke samfunnsforskerne med sine spredte lokalsamfunnseksempler og sine mjukdata som hevdet at smått var godt. Det var økonomer som baserte seg på harde kvantitative data i form av regnskapstall fra bedrifter langs heile kysten.

Problemet ble nå hvordan denne brysomme kunnskapen skulle håndteres, og hvordan en eventuelt skulle utforme politikken gjennom den nye og offensive SND-satsinga.

Løsninga kan en lese ut av ”En markedsorientert strategi for fiskerinæringen”.

Her brukes ikke resultatene fra driftsundersøkelsen til Fiskeriforskning, sjøl om dette er det uten sammenlikning viktigste grunnlagsmaterialet en har om utviklinga i norsk fiskeindustri. I stedet gjennomfører utrederne i SND en egen undersøkelse av forholdene i fiskeindustrien. Det sies 51) at denne er basert på en spørreundersøkelse der det er sendt ut skjema til bedrifter, oppdrettere og eksportører. Det opereres med tall basert på en kortere tidsperiode enn det Fiskeriforskning bruker.

Det viser seg imidlertid at SND i denne undersøkelsen kommer fram til de samme resultatene som Fiskeriforskning: Det er dårlig lønnsomhet i de bedriftene som baserer seg på frossen filet. Ut fra lønnsomhetstallene konkluderer de at det ikke er ser ut til å være stordriftsfordeler i denne delen av industrien. I den konvensjonelle industrien, dvs. i produksjon av saltfisk, klippfisk og tørrfisk er det, i motsetning til i produksjonen av frossen filet, en vekst i totalproduksjon og omsetning framover mot begynnelsen av 1990-tallet. Utrederne i SND må, ut fra de tallene som foreligger, konkludere med at denne delen av fiskeindustrien har god lønnsomhet i de årene som er undersøkt. Og som for frossenfiletbedriftene, er det heller ikke mulig å påvise lønnsomhetsforskjeller ut fra størrelse i denne industrigruppa 52).

SND-utrederne kommer altså fram til samme overraskende funn som forskerne fra Fiskeriforskning og Norges Fiskerihøgskole.

Men så kommer analysen av disse funnene.

Her sies det som utgangspunkt at lønnsomheten i norsk fiskeindustri over tid har vært dårlig og at det må satses sterkere på lønnsomhet. Her benytter en altså ikke de overraskende funnene en har gjort når det gjelder sammenhengene mellom lønnsomhet, driftsmåte og størrelse, og at det faktisk i de konvensjonelle bedriftene er påvist generelt god lønnsomhet. Derimot lanseres en ubegrunnet påstand om at manglede integrasjon i det som kalles for verdikjeden er et lønnsomhetsproblem i fiskeindustrien. Og det påstås videre at tettere integrasjon her - altså vertikal integrasjon mellom flåte og landside - vil gi lønnsomhet og vekst. Videre framheves at det er pekt på:

”---- viktigheten av tilstrekkelig volum og stabilitet i råstofftilgangen som forutsetning for å skape lønnsomheten, og hvorledes dette kan oppnås ved eierskap til fartøy og eller bedrifter, eller ved langsiktige forpliktende leveringsavtaler” 53).

 

Endelig understrekes ytterligere en gang tilstrekkelige og stabile råstofftilførsler som ”--- helt nødvendige forutsetninger” 54).

Her kan vi i alle fall se en umiddelbar årsak til at SND-utrederne har holdt avstand til Fiskeriforsknings resultater. Fiskeriforskning har både understreket at råstoffsvingninger er uungåelige i fiskeindustrien og de har understreket det viktigste ikke er å ta imot mest mulig råstoff, men å tilpasse produksjonen etter svingingene i råstoffet.

Så den alternative løsningen til SNDs modell med stor stabil råstofftilgang og vertikal integrasjon som et virkemiddel for å oppnå dette, ser altså ut til å kunne være bedrifter som er fleksible også overfor den variable tilgangen på råstoff. Men poenget blir da at dette like gjerne – og kanskje bedre – kan gjøres i små som i store bedrifter. Her ser vi at etaten på den en sida legger ned arbeid i å dempe ned, eller i alle fall lar være å anvende, egne og andres forskningsresultat. Mens de på den andre siden trekker fram ubegrunnede og faglig ubelagte påstander om sammenhenger mellom størrelse, råstofftilgang og lønnsomhet. Det er vanskelig å tolke dette på annen måte enn at dette gjøres for å utvikle argumenter for den modellen som utrederne i SND har bestemt seg for å gjennomføre i norsk fiskeindustri og fiskerinæring.

Denne modellen presenteres i konklusjonskapitlet:

”For å møte kravene som markedet har om bl.a. større profesjonalitet, produktspekter, stabilitet, kvalitet og volum, er det nødvendig å bygge opp noen større integrerte selskaper som kontrollerer både råstoffbase, produksjon, markedsføring og salg ”55).

 

Dette er altså en modell for satsing på noen få storkonsern innen norsk fiskerinæring. Det betyr konsernenheter som både skal kunne kontrollere mindre fiskeribedrifter som skal fungere som filialer for de større bedriftene og som skal kunne kontrollere tilgangen på råstoff gjennom å eie eller kontrollere fiskebåter, altså ha størst mulig private rettigheter i fiskeriallmenningen. Det dreier seg altså om en toppstyrt struktur der store deler av kysten skal kontrolleres fra noen få konsernkontor, altså virkelig et opplegg for ei økonomisk maktsentralisering. I dette tilfelle uttenkt av et offentlig organ og planlagt subsidiert med skattebetalernes penger.

Det interessante i et makt - og kunnskapsperspektiv er at utvikling av en slik struktur framstilles som en nødvendig følge av utviklinga i næringa og den utfordringa en står overfor. Problemet er at det verken er presentert dokumentasjon eller en konsistent argumentasjon for at denne typen organisering er nødvendig. Tvert i mot viser både resultatene fra SNDs egne undersøkelser og de mer omfattende og bedre belagte undersøkelsene fra Fiskeriforskning og Norges Fiskerihøgskole at en kan ha få like levedyktige enheter på kysten gjennom satsing på mindre og sjølstendige fiskeribedrifter. Og dermed kan en også sikre ei utvikling der fiskerne fremdeles kan stå som eiere av sine egen båter. For nøkkelordet for overleving og lønnsomhet ser ut til å være fleksibilitet, ikke størrelse.

Stortingsmelding nr 51 1997-98: Kunnskapsstyring

Denne andre fiskeripolitiske stortingsmeldinga på 1990-tallet, med tittelen ”Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring”, (strategimeldinga) må kunne leses som en bekreftelse og en forsterking av de ordningene og den politikken som ellers har preget tiåret. Det er lønnsomheten og markedsorienteringa som står i fokus, dvs. den lønnsomheten og den markedsorienteringa som for alvor er blitt lansert gjennom strukturmeldinga og gjennom SNDs inntreden på den fiskeripolitiske arenaen. Forsterkinga i strategimeldinga ligger i ei klarere markedsorientering enn det en har sett i tidligere. Her settes dette markedshensynet for første gang opp som utgangspunktet for norsk fiskeripolitikk med grunnlag i det som blir kalt for et verdikjedeperspektiv. Så her er det ei klar kopling til argumentasjonen i SNDs melding.

I åpninga av stortingsmeldinga sies det:

”Denne meldingen legger et verdikjedeperspektiv til grunn for fiskeripolitikken. Med utgangspunkt i markedsutfordringen drøftes forbedringer i verdikjeden, strukturspørsmål, ressursfordeling og – kontroll og forskning og utvikling” 56).

 

Meldinga er altså lagt opp med utgangspunkt i markedssituasjonen, og hensikten er følgelig at perspektivet og den praktiske politikken skal preges av, og underordnes, dette utgangspunktet. Det er verd å merke seg at dette står som åpning på meldinga – i tillegg til at heile meldinga er organisert rundt dette hensynet. Dette betyr altså at markedsorienteringa er satt opp som et overordnet politisk hensyn - eller som ei hovedmålsetting for fiskeripolitikken. Som vist foran, har fiskeripolitikken tidligere været preget av mer sammensatte målsettinger. På 1980-tallet ble det formulert fire sidestilte målsettinger knyttet til ressursvern, lønnsomhet, bosettingsvedlikehold og sysselsetting. Og i strukturmeldinga fra 1992 ble ressursvern formulert som den politiske hovedmålsettinga fra regjeringa i åpninga av meldinga, sjøl om altså departementet forandret denne målsettinga til ei sidestilling av lønnsomhet og ressursvern gjennom utforminga av meldinga og gjennom opplegget av reguleringsordningene.

Ut fra vektlegging av markedsorientering som det viktigste hensynet for fiskeripolitikken i strategimeldinga skjer det altså ei endring på dette politikkområdet. Konkret har ikke markedshensyn tidligere vært formulert som ei egen målsetting. Men den gradvise vridninga over mot mer lønnsomhetshensyn som har preget 1990-tallet må ses som ei utvikling i den retninga som i 1998 blir konfirmert gjennom strategimeldinga. Det ene momentet her er snuinga i retning av lønnsomhet i strukturmeldinga i 1991. Det andre er den eksplisitte markedsorienteringa som legges til grunn for SNDs engasjement i fiskeriene gjennom planen fra 1994.

Et interessant moment i sammenlikninga mellom de to stortingsmeldingene på 1990-tallet er den klare nedtoningen av ressursvernet i den siste meldinga. Som nevnt tidligere ble ressursvern i utgangspunktet formulert som et regjeringsbestemt hovedmål for fiskeripolitikken i strukturmeldinga fra 1992. Det var gjennom den byråkratiske og departementale behandlinga av målsettingene at dette dels ble redusert til et hensyn som ble sidestilt med, eller kanskje til og med underordnet, lønnsomhetshensynet.

I strategimeldinga blir det som tidligere åpenbart var et solospill fra departement og embetsverk gjort til offisiell politikk. Her blir ressursvernet i innledninga og under målsettingspresentasjonen faktisk redusert til å være et virkemiddel for å oppnå lønnsomhet. Så her blir den tidligere politiske formulert hovedmålsettinga for norsk fiskeripolitikk åpent - og denne gangen utvetydig politisk bestemt - redusert til å være et underordnet virkemiddel i forhold til lønnsomhet og markedsorientering.

Sideordning og underordning av ressurshensynet framsto ikke som resultat av demokratiske beslutninger og en åpen politisk prosess i fiskeripolitikken på først på 1990-tallet. For å avdekke denne svekkinga av ressurshensynet må en drive tekstanalyse av offentlige dokument som stortingsmelding og mandat for SND. På slutten av 1990-tallet er dette endret. Nå kjøres nedtoning av ressursvernet og oppgradering av markedshensyn og bedriftøkonomisk lønnsomhet åpent fram.

For som det sies – enda med uthevet skrift – i starten på målsettingskapittelet i stortingsmelding 51:

”Fiskeripolitikken skal legge til rette for en lønnsom utvikling av fiskerinæringen. En bærekraftig ressursforvaltning er en forutsetning for å oppnå dette ”57).

 

Denne deklasseringa er en skjebne som ikke bare blir ressurshensynet til del i strategimeldinga. For i neste setning sies det:

”Gjennom markedsorientering og økt verdiskaping skal næringen bidra til gode arbeidsplasser og bosetting langs kysten”58).

 

Her ser vi også at andre tradisjonelle målsettinger i fiskeripolitikken, som bosetting og sysselsetting, underordnes i forhold til markedsorienteringa – altså behandles på linje med målsettinga om ressursvern.

Samtidig ser vi at det her forutsettes at målsettingene om ressursvern, bosetting og sysselsetting skal kunne realiseres som en konsekvens av at markedsorienteringa fremmes. Påstanden som ligger under her er altså at de vanlige og dels motstridende målsettingene i fiskeripolitikken skal kunne forsones gjennom den nye og klare markedsorienteringa. Markedsorientering fremstår altså her som et slags trylleformular som både skal forene etablerte motsetninger i næringa og som plutselig skal kunne realisere alle gode målsettinger samtidig.

Dette ville jo ha vært et storartet grep dersom det kunne realiseres. Problemet er bare at det gjennom resten av denne meldinga ikke vises hvordan en kunne få dette trylleformularet til å virke. Dermed blir altså dette grepet mer å framstå som i beste fall en god, men urealiserbar hensikt.

Ellers er denne meldinga, som strukturmeldinga fra 1991, preget av at det styres unna kunnskap som passer dårlig med det bildet som en åpenbart ønsker å få fram. Særlig slående er dette under analysen av lønnsomheten i flåten 59). Her sies det generelt og knapt at havfiskeflåten har best økonomi, men uten at det settes opp noen tall, beregninger eller henvisninger som kan belegge dette. Heller ikke settes det opp dokumenterte lønnsomhetsundersøkelser for havfiskeflåten og for resten av flåten, slik disse vanligvis spesifiseres på ulike størrelsestyper og redskapsgrupper i diskusjoner og analyser av lønnsomhet innen fisket. Det er unektelig slående at det i et offentlig dokument der lønnsomhet er satt opp som hovedmålsetting, og der det skal legges retningslinjer for hva slags reguleringsordninger en skal satse på, der analyseres og drøftes ikke lønnsomhetsforholdene på flåtesida. Alt vi får servert på dette nøkkelområdet i fiskeripolitikken og reguleringsdebatten er udokumenterte eller svakt belagte påstander.

Den generelle og korte påstanden om lønnsomheten i havfiskeflåten er altså det eneste meldingsskriverne velger å presentere om dette viktige forholdet i næringa. I tillegg sies det i det samme avsnittet at den langsiktige trenden i strukturviklingen i flåten er at det blir færre båter. Og det vises til at en har hatt størst tilbakegang i den minste båtgruppa, dvs. blant båter mellom 8 og 13 meter. Til sammen gir disse tre momentene inntrykk av at havfiske med aktive redskap som trål og not er det mest lønnsomme, og at utviklinga må gå i retning av at det er disse store og mest kapitaliserte enhetene i flåten som med nødvendighet må overta hegemoniet innen moderne fiskerier. En sitter igjen med den konvensjonelle og utbredte, men ikke desto mindre feilaktige forestillinga, at den småskalapregede kystflåten med utvelgende redskaper er ulønnsom og gammeldags.

Det som her ikke kommer fram er flere forhold.

For det første kommer ikke den store forskjellen på lønnsomhet innen havfiskeflåten fram. Både på 1990-tallet og tidligere har trålerflåten slitt med lønnsomheten, og på 1990-tallet gjelder dette både fabrikktrålere og ferskfisktrålere. Påstanden om den generelle gode lønnsomheten i havfiskeflåten, som i hovedsak skyldes den gode lønnsomheten i ringnotflåten, tilslører dette. Og da får en kanskje tro at det ikke er tilfeldig at det er de mest kontroversielle båtene i den norske fiskeflåten, stortrålerne, som skjules i disse departementale formuleringene.

For det andre får vi altså ikke presentert tallmateriale om lønnsomheten i kystfiskeflåten. Som jeg har vært inne på tidligere er denne til dels svært god. Så god at kystflåten i heile etterkrigstida har kunnet konkurrere med storbåtflåten i kampen om mannskap og knappe fiskeressurser.

For det tredje kommer det ikke fram at nedgangen i antall båter i den minste fartøygruppa og den begrensa tilbakegangen i de største fartøygruppene til dels er et resultat av myndighetenes egen politikk. Jmf. den selektive SND-støtten til de større båtene på 1990-tallet og den negative effekten som fartøykvoteordninga har hatt for de minste fiskebåtene.

For det fjerde ser vi her at heile det viktige spørsmålet om bio-økonomisk lønnsomhet er utelatt. Altså det problemområdet der premissene for langsiktig lønnsomhet og optimal høsting av fiskestammer og høsting av det totale ressursgrunnlaget i fisket analyseres. Et enkelt hovedpoeng her er jo at høsting av voksen fisk på innsiget innen torskefiskeriene vil kunne gi et mangedobbelt totalutbytte i forhold til en fangst av ikke-gytemoden ungfisk ute i havet. Samtidig vil fangsting av gytemoden fisk, i motsetning til fangst av ungfisk, sikre reproduksjonen og dermed den langsiktige lønnsomheten. Slike enkle og anerkjente bio-økonomiske sammenhenger vil - hvis en trekker konsekvensene av dem - ha vidtrekkende betydning for en praktisk reguleringspolitikk. Likevel drøftes ikke disse sammenhengene når den norske reguleringspolitikken skal vedtas.

Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon av denne gjennomgangen av den fiskeripolitiske analysen i de to stortingsmeldingene på 1990-tallet enn at det her drives en heller entydig kunnskapsstyring. Departementledelse og byråkrati ser ut til å styre i retning av en bestemt fiskeripolitikk der enhetslønnsomhet og teknisk rasjonalisering er overordnede ledestjerner.

I strukturmeldinga fra 1992 ser vi hvordan flere ulike hovedmålsettinger (som inkluderer hensyn til bosetting og arbeidsplasser) i løpet av meldinga omdannes til å bli ei hovedvektlegging på enhetslønnsomhet og ei udefinert bærekraftsmålsetting. Og der det som sies kan tolkes slik at hovedvekta legges på enhetslønnsomhet med et bedriftsøkonomisk preg.

Mens denne vridinga framstår som et resultat av en departemental prosess som overkjører Stortingets og regjeringas forutsetninger i strukturmeldinga fra 1992, kjøres bedriftsøkonomisk lønnsomhet fram som ei åpent erklært hovedmålsetting i strategimeldinga fra 1998.

Men også her drives det aktiv kunnskapsstyring. Og da særlig, ser det ut til, for å skape inntrykk av at kystfisket er noe heller gammeldags og ulønnsomt og at framtida ligger i en havgående flåte og i vertikal integrasjon. For problemet for meldingsskriverne er at det på dette tidspunkt er dokumentert god lønnsomhet (også bedriftsøkonomisk) i det småskalapregede kystfisket og i de små og mellomstore kystfiskebedriftene. I tillegg kommer det at analysene og diskusjonen om bio-økonomisk lønnsomhet på dette tidspunktet er godt i gang i noen fagmiljøer. Her viser det seg at det havgående fisket med tilknytta vertikal integrasjon er ei heller dårlig løsning for å sikre et vedvarende optimalt langtidsutbytte av de biologiske ressursene i norske havområder.

Med denne typen konkurrerende kunnskap, også innenfor spørsmål knyttet til lønnsomhet i fiskeriene, er det ikke vanskelig å se at aktiv kunnskapsstyring blir nødvendig som et maktmiddel for å realisere den rådende havfiskemodellen og den pågående strukturrasjonaliseringa i den norske fiskeripolitikken.


Kapittel 3. VÆR OG NÆRING

I dette kapittelet fokuseres det på fiskevær. Hensikten er å se nærmere på hvordan politiske vilkår virker sammen med sosiale og økonomiske faktorer i typiske lokale enheter i norsk fiskerinæring. Trass i ytre press overlever mindre og mellomstore vær som basisenheter i norsk fiske. Det argumenteres for at fiskevær med tilknytta kystfiskeflåte fortsatt er forutsetninger for vedlikehold av ei spredt inntektsfordeling og maktfordeling i norsk fiske de to siste tiårene framover mot årtusenskiftet. Det materielle grunnlaget for fiskeværene og kystflåtens posisjon er at kystfisket er et driftsøkonomisk effektivt fiske som legger grunnlag for høsting av grunnrente.

Overraskelser på yttersida

Da jeg for første gang intervjuet fiskere i mindre fiskevær på Kvaløya og Senja 60) på midten av 1980-tallet, klaget de på nedgangen i torskebestanden i forhold til tidligere. Som kystfiskere flest la de skylda for tilbakegangen på trålerne, siden trålerne - som fiskerne sier -”soper opp” småfisken ute i havet før den får komme inn til land og gyte.

Trass i de åpenbart reduserte skreiinnsigene, var jeg imponert over fiskemengdene på de store garnbåtene som var de viktigste båtene i disse yttersideværene. Båter på 60-80 fot brakte på land dagsfangster som kunne gå opp i 7-8 tonn stor dagsfersk gytemoden torsk, altså det som kalles for skrei. Dette var skrei på veg fra Barentshavet til Lofoten for å gyte, som kommer inn til kysten av Vest-Finnmark, Troms og Vesterålen fra juletider og utover på den årlige innsiget mot Vestfjordbassenget. Innsiget har gitt fiskerne i værene på yttersida relativt kort veg til fangstfeltene, maksimalt to-tre timer ut til rike felt der det særlig foregår et omfattende garnfiske og juksafiske på ettervinteren. Dermed kunne mannskapsbåtene med 5-7 mann fiske heimenifra på ettervinteren, da de hadde sin viktigste sesong. Det korte utroret reduserer drivstoffutgiftene, sikrer kvaliteten på råstoffet, bidrar til å holde båtstørrelsen nede, og sikrer relasjonen mellom fiskebruket og den lokale flåten. Så her har altså samspillet mellom de naturgitte forutsetningene, driftsorganiseringa på båtene og industribedrifta i fiskeværet lagt grunnlag for et omfattende og effektivt kystfiske.

Men dette er et hardt fiske. Med mørke, kulde og mye sjøgang på de åpne feltene og med større eller mindre kystfiskebåter. Drifta går i ett i ukedagene i denne perioden, og på de større båtene foregår soving og spising om bord på veg ut og inn til feltet. Så mannskapet var unge menn mellom 17 og 40. Trass i det harde arbeidet og den manglende prestisjen for fiskeryrket i storsamfunnet var det god rekruttering av unge gutter til mannskapsjobbene på disse båtene i de værene på yttersida av Troms som jeg undersøkte.

Et svar på den gode rekrutteringa har vært inntektene på disse båtene. Til min overraskelse fortalte ungguttene meg at de tjente drøyt 200.000 kroner på et par-tre måneders torskefiske på ettervinteren midt på 1980-tallet. Så sjøl om de tjente mindre på det øvrige fisket som disse heilårsdrevne båtene drev resten året - som da særlig var rekefiske og seinotfiske - kunne altså disse ungguttene og yngre mennene tjene minst dobbelt så mye som de kunne tjent på jobber i byen over året.

De samme gode inntektene hadde ikke kvinnene på de mindre filetanleggene eller i saltfiskprodusjonen på de små fiskebrukene i disse værene på yttersida. Her var det tarifflønn og akkordarbeid, og ofte permitteringer utenom sesongene eller når innsiget sviktet. Likevel fant jeg yngre lokale kvinner og menn – på bryggene, i filetskjæringa eller i saltinga. Da de skulle begrunne hvorfor de ble værende i bedrifta og på plassen understreket mange av dem det gode lokalmiljøet i været. De trivdes på stedet og de syntes det er et godt sted for ungene å vokse opp. Der det var god ledelse på bedrifta ble også dette understreket, og det ble gjort sammenlikninger med andre steder som folk hadde erfaring fra og der ledelsen etter arbeidernes mening har oppført seg autoritært og ”som gamle væreiera” som ei uttrykte det.

Erfaringene fra besøkene i fiskevær i Troms peker altså i retning av at både økonomiske og sosiale forhold er viktige for utviklinga i disse basisenhetene i fiskerinæringa. Overlevelsen for været er betinga av de gode inntektene fra grunnrentehøstinga på grunnlag av lokale fiskeinnsig og av de begrensa kostnadene i det kystnære fisket. Men vedlikeholdet er også betinga av kvinners og menns oppfatning av miljøet i været og av forholdene på bedrifta, og av bedrifteiernes dyktighet både som industridrivere og som lokale entrepenører.

Overlevelsen for fiskeværene dreier seg ikke bare om overlevelse for småplasser på kysten. Det dreier seg om overlevelsen for norsk fiskerinæring, som av scenarieprodusenter og euforiske politikere og næringstalsmenn er blitt utnevnt til sjølve framtidsnæringa i Norge, men da under det mer tidsriktige navnet marin industri.

For dersom en ser nøyere etter, finner en fort ut at norsk fiske, fiskeindustri og oppdrett nesten utelukkende har sin basis i mindre eller større fiskevær.

Ei distriktsnæring

Etter svekkinga av fiskarbondekombinasjonen og avviklinga av det meste av sesongfisket fra fjordområdene i Nord-Norge er fiskerivirksomheten konsentrert i større eller mindre vær eller kystsentra (jmf. kapittel 2). Trålerne har baser i større vær og byer, mens den sammensatte kystflåten først og fremst er å finne i fiskevær på yttersida. Serviceyrkene har gjort sitt inntog, også i distriktene. Og kvinnene i kystbygdene har fått alternativ til fiskeindustrien.

Det generelle inntrykket er at fiske og fiskeindustri trass i endringene fortsetter å være ei distriktsnæring, også framover mot tusenårsskiftet. Trass i avviklinga av den tradisjonelle fiskarbondekombinasjonen og nedgangen i fisket fra fjordene, og trass i den statsstimulerte ekspansjonen i trålfisket / filetanlegga, ser det altså faktisk ut til at fiskeværene i distriktene fortsetter å være basisenhetene i det som er kalt for Norges raskest voksende eksportnæring på 1990-tallet. Fiske, fiskeindustri og oppdrettsanlegg finner vi først og fremst på steder som Kamøyvær, Myre, Botnhamn eller Henningsvær. Her finner vi ei blanding av kystfiskebåter i alle størrelser og norske og russiske trålere som leverer til mindre eller større fiskebruk. Rett nok finnes det på 1980-tallet fiskeindustri og fiskerileveranser i byene, slik som i Tromsø eller Harstad, men det er bare snakk om to mellomstore trålbaserte filetbedrifter og en rekefabrikk i Tromsø og ei filetbedrift i Harstad.

Det er bare i de to finnmarksbyene Vardø og Hammerfest, at det er betydelig innslag av fiske og fiskeindustri. Og av disse to er det bare Hammerfest som står fram som en by der ekstern storkapital for alvor har gått inn og overtatt kontrollen over landanlegg og ressursrettigheter gjennom de trålkonsesjonene som er knytta til bedrifter. Dette med basis i at Nestle-Findus i Hammerfest fikk de omstridte trålkonsesjonens på grunnlag av dispensasjon fra deltakerloven først på 1950-tallet. Men det ser ikke ut til at den fordistiske filetproduksjonen har vært en spesielt god butikk for de sveitsiske eierne. Antall ansatte på Findus er redusert til 270, etter at det var over 1000 jobber i industrimodernismens glansdager, dvs. på 1950- og 1960-tallet. Etter mange år med lav lønnsomhet selger Nestle-Findus seg ut i 1998. Og etter et mellomspill der svenske interesser er inne i bildet skjer det igjen et kontroversielt statlig vedtak når det gjelder Findus, i og med at Norway Seafoods og Røkke overtar bedrifta i Hammerfest med trålkonsesjonene i januar 2001.

Følgelig ser en her at det må være prosesser i fiskeværene og på kysten som virker til å vedlikeholde spredning av produksjonsvirksomhet og inntekter på mange steder på kysten. Industrimodernistenes visjoner om å samle fiske og fiskeindustri i noen større sentra basert på tråldrift og filetproduksjon i stor skala á la Hammerfest har ikke blitt realisert.

Bakgrunnen for vedlikeholdet av fiskerinæringa som ei distriktsnæring skal drøftes i dette kapittelet. Hovedvekta legges på sosiale og økonomiske prosesser i fiskevær og på å forsøke å avklare hvordan fiskeripolitikken, slik denne er drøftet i forrige kapittel, har virket inn på disse prosessene. Det vil bli fokusert på samspillet mellom flåte og landanlegg, og på hva slags produksjonsorganisering som ser ut til å komme ut av de raske endringene som nå er i gang på kysten og i næringa.

Fiskereie: Antall, kvoter og fordeling

Spørsmålene om fordeling av ressurser og inntekter står sentralt i en diskusjon av maktforhold i fiskerinæringa. I dette kapitlet skal jeg se nærmere på det som jeg oppfatter som noen sentrale faktorer bak denne ressursfordelinga, nemlig noen sosiale og økonomiske mekanismer som vedlikeholder kystfiske og sprede fiskeforedlingsanlegg i norsk fiske. Dette vedlikeholdet av kystfisket og de landanleggene som betjener kystflåten, kan ses på som grunnlag for ei fortsatt spredt fordeling av inntekter og som en sikkerhet for at det er fiskerne sjøl om fortsatt får høste en betydelig del av den ressursrenta som ligger i det norske havområdet, i alle fall så lenge det er en tilnærma økologisk balanse i dette havet. Bakgrunnen for at vedlikehold av kystfiskeflåte og mindre landanlegg vil fungere som en garanti for fordeling av inntekter, er at fiskebåter i Norge etter loven skal eies av aktive fiskere, og at mindre fiskebruk for det meste har lokale eiere. På denne måten er det mange lokale eiere som sjøl høster verdiene og som står som eiere av produksjonsredskapene dersom kystfiske og mindre lokale fiskebruk vedlikeholdes, og dermed vil en kunne sikre inntektsfordeling og maktfordeling.

Statistikk over fangstfordeling, samt oversikter over antall og størrelse på steder som kjøper fisk, bekrefter at fiskeværene og kystfiskerne til en viss grad holder stand mot de sentrumsbaserte og eksterne kapitalinteressene i næringa. Siden slutten av 1970-tallet og framover til i dag har fordelinga av torskefangstene mellom tråldrifta og den konvensjonelle drifta vært at trålere stort sett har stått for drøyt 30% av totalfangsten, mens de som fisker med juksasnøre, garn og line - altså såkalte konvensjonelle redskaper - har tatt knapt 70%. Dette mønsteret gjelder generelt i torskefiskeria – dvs. når det gjelder fangst av kvitfisk, som i tillegg til torsk er sei, hyse, brosme osv.

Den største forandring i fordeling av torskefisk på redskapstyper har imidlertid ikke foregått mellom kyst og trål. Den har foregått gjennom en vekst i autolineflåten og i en vekst av større kystfiskebåter. Autolinebåtene driver med et konvensjonelt redskap som line. Men egninga er automatisert og foregår om bord på båtene. Dessuten er autolinebåtene så store og kapitalkrevende og driver i så stor grad med havfiske, at det er unaturlig å regne dem som kystfiskebåter. Disse har 13-14% av totalkvota på torsk. Dersom disse regnes med til den havgående flåten, betyr det at kystflåten sin andel i torskefiskeriene er redusert til om lag 55%. Og denne reduserte kystfiskerandelen tas i økende andel opp av større kystfiskebåter, som dels er utstyrt med et halvaktivt redskap som snurrevad. Dermed ser en at kystflåtens andel er redusert til rundt 50 % i torskefiskeriene. Mens denne andelen altså lå på nærmere 70% tidligere. Så utviklingstendensen går klart i retning av at fiskeressursene blir høstet av de større og havgående båtene. Dette betyr samtidig en overgang fra mindre til mer kapitalintensivt fiske. Og det betyr at kontrollen over, og inntektene fra, fiskeressursene blir konsentrert på færre aktører.

Innenfor den pelagiske sektoren (særlig sild, makrell og lodde) er det et annet mønster. Her er det de store og kapitalbaserte og oftest rederieide ringnotbåtene som dominerer, slik det har vært i flere tiår. Men det er ofte er slik at aktive fiskere som driver ringnotsnurperne er medeiere i disse rederiene. Med økning i størrelse og den forbedra teknologien innen kystflåten har også de største kystfiskebåtene begynt å fiske sild med not på 1990-tallet. Dette er blitt en viktig inntektskilde for mange av dem de siste årene. Dermed kommer den mengdemessig største bestanden i norsk sone - og Europas største fiskebestand - også inn som ei viktig sesonginntekt for de store fiskereide kystbåtene, sjøl om prisen for silda har vært lav sammenliknet med andre fiskeslag.

Fordelinga av torsken mellom kyst og hav, eller mellom konvensjonelle redskap og trål, er naturlig nok en sentral konflikt i norsk fiskerinæring. Denne fordelinga har etter hvert blitt et resultat av et politisk vedtatt kvotesystem, der fordelinga kommer ut som et kompromiss mellom de forskjellige redskapsgruppene i næringa. Her har praksisen blitt at departementet stort sett bare konfirmerer den fordelinga mellom redskapstyper og fartøygrupper som kommer ut som et resultat av den interne dragkampen mellom disse gruppene, og der det er Norges Fiskarlag som er arena for denne dragkampen.

Tallet på fiskere i Norge har vært overraskende stabilt fra midten av 1970-tallet til midten av 1990-tallet 61). Den store nedgangen kom før 1975, i samband med avviklinga av fiskarbondekombinasjonen. Like etter krigen var det om lag 120.000 fiskere i Norge. Fra midten av 1990-tallet begynner imidlertid en ny nedgang i tallet på registrerte fiskere, slik at det i 1999 er under 22.000 igjen 62). Denne nedgangen må tilskrives den samlede effekten av rasjonalisering, enhetskvoteordning for de største båtene, fartøykvoteordning for kystflåten og nedgang i torskeressursene. Så over de siste fire-fem årene ser vi klart effekten av kapitaliseringa i flåten, slik denne for alvor slår inn også i kystflåten. Ser vi dette sammen med nedgangen i torskefisket siden 1997, ser vi altså den kombinerte effekten av at det blir færre å dele på, og at det blir mindre å dele av.

Et nytt problem når det gjelder vedlikeholdet av fiskereie og fiskerkontroll i kystflåten over det siste tiåret er samspillet mellom større båter innen kystgruppa og fiskeindustriens satsing på oppkjøp av minoritetandeler i denne mellomstore flåten.

Kravet om fiskereie av båtene har vært et av de få områdene der fiskerne har vært enige de siste årene, og der Fiskarlaget følgelig har kunnet komme ut med et entydig standpunkt. Både trålermannskap og kystfiskere er enige om at bestemmelsen i deltakerloven skal respekteres. Motivene her er rimeligvis blandet – både materielle og ideelle 63). Industrieie av trålere og kystbåter betyr at fiskerne står mindre fritt når det gjelder levering og at de får dårligere pris, i praksis vanligvis minstepris etter ordninga i råfiskloven.

I storbåtgruppa innen kystflåten dreier det seg om båter over 20 meter, som fisker med garn, snurrevad og autoline, og dels også med snurpenot. Med moderne utrusting og fangstutstyr er dette blitt svært effektive båter, og det er vel kanskje den mest dynamiske fartøygruppa i norsk fiskeri på 1980- og 1990-tallet. Siden denne flåtegruppa både er i vekst og blir mer effektiv, blir båtene her attraktive for industrien som leverandører til foredlingsbedriftene ut fra fangstmengde og leveringssikkerhet. Dette fører til at fiskeindustrien kjøper seg inn med minoritetsposter i disse båtene. Båtene er store nok og får såpass stor fangst og lønnsomhet at det blir rasjonelt for industrien å kjøpe seg inn i disse båtene.

Dette industrioppkjøpet av eierandeler i de større kystfiskebåtene er ei viktig endring siden dette tidligere utelukkende har vært fiskereide båter. Med slike minoritetsposter i båtene omgår industrien bestemmelsen i deltakerloven om at det bare er aktive fiskere som skal eie båter i Norge, og industrien og landsida får en viss kontroll over fangststrategi og ressurser. For med oppkjøpet av andeler i disse båtene bidrar industrien til å binde båtene til å levere fangsten til bestemte landanlegg. Dermed reduseres den autonomien eller friheten som fiskerne ellers har på fangstsida til å fiske hvor de vil og hvordan de vil. Og dermed får industrien adgang til en del av ressursrenten fra fangstinga som tidligere gikk til fiskerne. Endelig kan industrien bidra til å øke fangstinnsatsen på de større kystfiskebåtene gjennom denne kapitalinnsprøytinga.

Også innen sjarkflåten skjer det ei rasjonalisering og effektivisering. Både fordi fiskerne ønsker nytt utstyr som kan lette arbeidet. Og fordi mange sjarkfiskerne presses til ei slik rasjonalisering på grunn av de nye kvotebestemmelsene som kommer i 1989/90.

Summen av rasjonalisering og kapitalisering i havgående flåte og på de større og mindre båtene i kystfiskeflåten blir en økende fangstkapasitet og et økende fangstpress. I løpet av 1989 tydet havforskernes tall på at torskestammen nærmet seg et sammenbrudd. Ei ny og djuptgripende reguleringsordning ble vedtatt.

 

Fartøykvoteordninga av 1989

Fartøykvoteordninga ble vedtatt som forskrift gjennom kongelig resolusjon 8 desember 1989. Den kom som et krisetiltak etter en dramatisk nedgang i torskestammen, og hensikten har vært å hindre sammenbrudd i den norsk-arktiske torskebestanden gjennom å begrense adgang og kapasitet i torskefisket.

Hovedkravet i ordninga er at du må fangste en viss mengde torsk for å få fortsette i dette fisket med ei garantert mengde pr år som du sjøl disponerer. Denne mengden fastsettes i kvota som varierer med båtens lengde. Kvota er altså en statlig rettighet til å fiske. Rettigheten knyttes til egen eid båt i den perioden som regnes som rettighetsgivende. I 1990 var kravet at du skulle ha i ett av de tre foregående årene skulle ha fisket minst 7 tonn torsk dersom båten din var mellom 9 og 9,9 meter. Slik sett knyttes rettigheten til kapitalgjenstanden, altså til båten, og ikke til fiskeren. Dette betyr at nyervervelse av fiskerettighet fordrer kjøp av båt med kvote, mens adgangen til fiske med juksa, garn og line tidligere hadde vært fri for alle med norsk statsborgerskap som registrerte seg som fisker.

De som ikke tilfredstiller disse kravene til fartøykvote må fiske på maksimalkvoteordninga. Her får du ikke ei garantert båtkvote, men ei kvote på en bestemt størrelse som må fiskes opp før totalkvota for den gruppa av båter som er med i ordninga er fisket opp. Denne ordninga gir dermed større usikkerhet enn den garanterte fartøykvota.

Men utover på 1990-tallet viser det seg at ordninga ikke virker heilt etter hensikten.

Anita Maurstad 64) har vist hvordan fangstinnsatsen øker blant sjarkfiskere etter innføringa av reguleringene i 1990. Og det trass i at hensikten fra myndighetene har vært at reguleringene skulle føre til demping av fangstinnsatsen både hos sjarkfiskerne og hos andre kystfiskere. Hun tolker den økte fangstinnsatsen fra etablerte større sjarkfiskerne etter reguleringa som en konsekvens av at disse fiskerne må fangste en viss mengde fisk for å kunne tilfredstille kravene i reguleringssystemet. Tidligere trengte de ikke å fangste så hardt fordi det ikke var lagt inn slike krav om fangst på et bestemt nivå for å vedlikeholde rettighetene i fisket.

På den andre sida minsker fiskepresset, i alle fall på kort sikt, særlig ved at mange etablerte fiskere med små båter ikke oppfyller kravet om å ha fisket tilstrekkelig mengde torsk foregående år. Som Ørbech 65) understreker, utelukker aktivitetskravet både etablerte fiskere som ikke stetter aktivitetskravet og det utelukker nye unge fiskere. I tillegg utelukkes fiskere som ikke har fisket med egen båt. Fiskeristatistikken viser at tallet på fiskere går ned med nærmere 2600 i perioden rundt introduksjonen av fartøykvoteordninga (29350 fiskere i 1988 mot 26752 fiskere i 1992). Videre ser vi at det aller meste av dette er båter i de mindre fartøyklassene, dvs. under 10 meter.

På et mer generelt plan fremmer fartøykvoteordninga ei kapitalisering også innen småbåtflåten. Sjøl om det ikke er tillatt å omsette fartøykvota etter regelverket, skjer dette likevel i utstrakt grad i praksis. Dette betyr at dersom du er fisker som ønsker å skaffe deg båt med fartøykvote, må du fiske mer enn tidligere for å tjene nok penger til å kjøpe deg båt – med kvote.

På den andre sida må en vente at ekspansiviteten i det kvoteregulerte kystfisket motvirkes av at det er ei øvre grense for hvor mye fisk du kan ta opp, både innenfor fartøykvoteordninga og innen maksimalkvoteordninga. I alle fall innenfor den større kystfiskeflåten med konvensjonelle redskap som driver fiske fra før, ser det ut til at kvoteordninga har ført til et redusert torskefiske i forhold til tidligere. Dermed må en også forvente dempet ekspansivitet og dempet kapitalisering som en følge av fartøykvoteordninga, i alle fall innen den større etablerte kystfiskeflåten. Men samtidig går det nyopprettede SND inn med midler til støtte for bygging av nye større kystfiskebåter og trålere fra 1995.

Så igjen får vi illustrert tvetydigheten eller det motstridende preget ved mye av norsk fiskeripolitikk, slik dette er vist tidligere. Fra myndighetenes side brukes det bremse og gass samtidig i fiskeripolitikken. Kravet om å ta opp en viss fangstmengde for å få fortsette å fiske med fulle rettigheter virker til å øke fangstinnsatsen hos de sjarkene som er igjen. Den samme effekten har den de facto kapitaliseringa som foregår på grunn av den regelstridige omsetningen av kvoterettigheter i denne delen av flåten. De større konvensjonelt drevne fiskebåtene ser ut til å få dempet fangstinnsats etter reguleringene, men dette motvirkes av statens satsing på nybygging av større fiskebåter gjennom SND.

Men dessverre for myndighetene, og for fiskestammene, viser det seg at summen av de fiskeripolitiske tiltakene og de spontane prosessene i næringa blir ekspansivitet og økt kapasitet. Så trass i de detaljerte og toppstyrte reguleringene, og trass i at 2000-3000 mindre båter forsvant etter introduksjonen av fartøykvoteordninga, er det igjen overfiske på torsk og andre kvitfiskarter utover mot slutten av 1990-tallet. Og totalkvota senkes ned mot det nivået den lå på i katastrofeåret 1990.

Det er en rimelig hypotese at summen av kapitalisering og økt fangstinnsats i den resterende sjarkflåten, og den dels SND-finansierte ekspansjonen i de større kystfiskebåtene og i den havgående flåten, er den viktigste bakgrunnen for denne veksten i fangstkapasiteten mot slutten av 1990-tallet. Gjennom ordninga i 1990 var det de minste og minst ekspansive enhetene som ble tatt ut. De som var igjen fikk i tillegg økt stimulans til på fiske på grunn av kravet om å måtte fange en bestemt mengde torsk hvert år. I tillegg kom altså SND- kapital, industrikapital og bankkapital inn i større kystfiskebåter, i trålerflåten og de største anleggene. Alt med velsignelse og støtte fra politikere og ledende LO-folk som vil sikre vertikal integrasjon og etablere såkalte lokomotiver i fiskerinæringa.

Den detaljerte styringa og kontrollen ovenifra illustrerer at kystfiskerne mister autonomi og frihet etter reguleringene i 1989/90. De kommer i sterkere grad under kontroll av sentrale myndigheter når det gjelder utøvelsen av fisket, i og med at de må holde seg innen bestemte rammer når det gjelder fangstinnsats og må fangste på bestemte tider. Dette er et tiltak der de sentrale fiskerimyndighetene øker sin kontroll og makt over kystfiskerne, i og med at disse tidligere har kunnet fiske fritt. Sett fra fiskernes side er dette følgelig en form for avmektiggjøring og økt styring ovenfra. Og det er grunnlag for å si at det tidligere frie fisket for kystflåten lukkes i og med at denne flåten har fisket tilnærma fritt fram til 1989.

Ser vi dette sammen med bestemmelsen om at hver fisker skal fange en bestemt mengde fisk der hensikten er å sikre ei vanlig inntekt for fiskeren, ser vi at fartøykvoteordninga får et umiskjennelig sosialdemokratisk preg. Her dukker arbeiderpartistaten opp igjen, også i 1990-årenes reguleringspolitikk. Ovenfrakontroll og standardisering av fisket slik at det skal sikre heilårssysselsetting har det umiskjennelige preget som også 1950- og 1960-tallets fiskeripolitikk var merket av.

Det som da står igjen som grunnlag for maktspredning og fiskerkontroll mot slutten av 1990-tallet er, som vist, at inntektene fra havsallmenningen er spredt på relativt mange fiskere og fiskebåter og at kystfisket fremdeles utgjør den dominerende delen innen torskefiskeriene. Men det er samtidig klart at både fiskereie og maktspredning heile tiden svekkes av kapitalisering og eksklusjon av båter og fiskere på grunn av reguleringsordningene, industrieie av båter og svekket ressursgrunnlag.

I neste avsnitt skal vi se på hva som skjer i fiskeindustrien på 1990-tallet i dette perspektivet.

Hakkstabben, Hovden og Nykvåg

I en oversikt over fiskeribedriftenes fordeling langs kysten fra 1987, kommer det fram at det dette året var heile 271 kyststeder der det ble kjøpt fisk i Norges Råfisklag sitt distrikt, dvs. fra russegrensa i nord og til og med Nordmøre i sør. Langs denne kyststrekninga var det også heile 540 bedrifter - fordelt på disse 271 stedene - som kjøpte fisk i 1987. De 271 stedene var stort sett småplasser – altså mindre fiskevær. 189 av disse 271 stedene hadde mindre enn 200 innbyggere i 1987, og bare seks av disse 271 stedene var byer66).

Framover mot år 2000 viser imidlertid denne statistikken over steder og bedrifter knyttet til fiske langs kysten at det skjer ei dramatisk avvikling av fiskeribedrifter, med en nedgang fra 540 bedrifter i 1987 til om lag 310 bedrifter i 2000 67). Denne avviklinga skjer særlig først på 1990-tallet, og det er ei ønsket utvikling fra fiskerimyndighetenes side. Fiskerikrisa rundt 1990 fører til overkapasitet ikke bare i flåten, men også på landsida. Og det etableres ei egen kondemneringsordning for fiskeindustrien. I tråd med den rådende ideologien i fiskerisegmentet er det særlig mindre fiskeribedrifter som avvikles gjennom denne ordninga, sjøl om disse har bidratt minst til den ressurskrisa som søkes løst gjennom kondemneringsordninga. Så her er effekten av ordninga den samme som i flåten: Det er de mindre konvensjonelt drevne brukene basert på kystfiskeleveranser som tas ut, sjøl om disse ikke har bidratt noe særlig til ressurskrisa og sjøl om de er de minst ekspansive. Men i tillegg til at det er småbedrifter, legges ordninga slik opp at er det først og fremst småbedrifter på steder der det er flere fiskeribedrifter som får slikt kondemneringstilskott.

Konsekvensen av det siste er at det er relativt få steder som blir stående uten fiskeforedlingsbedrift etter saneringa først på 1990-tallet. Men for de fiskeværene som får lagt ned si eneste fiskeribedrift er det sjølsagt alvorlig nok. Både fordi den stedlige flåten da mister sin lokale leveringsmulighet, og fordi fiskeribedrifta normalt er eneste bedrifta i lokalsamfunnet.

Et eksempel på ei kystbygd som mister si eneste bedrift er den sjøsamiske bygda Hakkstaben i Rognsundet i storkommunen Alta. Dette var ei svært lita bedrift med bare en håndfull i arbeid i sesongene som baserte seg på det gode heimefisket i denne delen av Altafjorden, der det blir fisket med åpne båter og småsjarker. Avviklinga var likevel et alvorlig slag for et avsides sjøsamisk bygdesamfunn som har fått lite av annen statlig og kommunal hjelp, og der folketallet entydig går nedover. Her kan en virkelig si at kondemneringsstøtten ble en pinne i likkista, og dermed et bidrag til svekkelse av den utsatte sjøsamiske kulturen slik denne har sitt viktigste ankerfeste i fjordstrøk i Finnmark og Nord-Troms. En bitter-ironisk og talende kommentar jeg fikk under besøket i denne bygda etter avviklinga av bruket var: ”Ja, så fekk vi omsider litt offentlig støtte, vi óg.”

Et nesten motsatt eksempel på avvikling av det eneste fiskebruket i ei bygd etter kondemnering i disse årene er fra Hovden lengst nord i Bø kommune i Vesterålen 68). Dette var et middels stort og godt drevet fiskebruk som lå svært nært gode fiskefelt på yttersida, og med ei god havn. Hovden er dessuten er en av de få stedene utenom Lofoten der forholdene ligger til rette for henging av fisk. Hovdens skjebne ble at bruket hadde part i en tråler. Denne parten var attraktiv for Melbu fiskeindustri som bygde seg opp på slutten av 1980-tallet. Fiskerikrisa rundt 1990 utløste her et spill der kondemneringstøtte og kamp om trålkonsesjonen fra Hovden var elementer. Spillet endte med at brukseieren fikk kondemneringstilskott, solgte konsesjonen til Melbu og la ned det lønnsomme fiskebruket.

Et plaster på såret i dette distriktet ble det at fiskebruket i nabobygda Nykvåg ble bygd opp bare et par år etter avviklinga på Hovden. Her ble det gamle forfalne bruket rustet opp, og det ble bygd nye egnebuer. Oppussing av samfunnshuset i bygda, og dels også oppbygging av fiskebruket, foregikk på dugnad. Nykvåg viser seg å bli et levedyktig fiskevær utover på 1990-tallet - uten trålleveranse. Her søker de ikke om kondemneringstilskudd. Ulempa er at de har ei dårligere havn enn på Hovden, og de har ikke tørrfiskplasser. Så til og med folk fra Nykvåg ga uttrykk for at det mest fornuftige hadde vært å fortsette drifta på Hovden.

Konsekvensen i et makt- og ressursfordelingsperpektiv av at Nykvåg intensiverer fiske og fiskeindustri etter avviklinga i nabobygda Hovden blir at folk i denne delen av kommunen fortsetter å høste av de rike kystnære fiskeressursene langs den lokale kyststripa.

Kystfiskerne fra området, og lokalbefolkninga i Nykvåg, og dels i Hovden, bruker sin rett til å fortsette å tjene til livets opphold på grunnlag av de rike lokale fiskeressursene. De gir ikke opp høstinga og fordelinga av disse fellesressursene, og dermed vedlikeholder de lokalområdets rettigheter i felleshavet isteden for å la andre og mer kapitalsterke aktører overta disse rettighetene. Riktignok mister området trålkonsesjonen. Men denne er basert på fiske ute i havet, og på fangst over større områder. Og i praksis viser de gjennom ekspansjonen i den kystfiskebaserte drifta at de kan klare seg uten denne trålkonsesjonen. Nykvågingene demonstrerer at industrimodernistene tar feil.

Hakkstabben og Hovden er altså to - av de åpenbart få - i alt 271 kyststeder med egen fiskeribedrift fra 1987 som blir avviklet. Som vi ser er bakgrunnen ei blanding av ressurskrise, kondemneringsordning og - på Hovden - konsesjonsspill. Den utløsende faktoren for avviklinga av disse stedene er ressurskrisa, men statens sjølstendige rolle i avviklinga er introduksjon av ei kondemneringsordning som særlig er vinkla inn på å ta ut de mindre enhetene i fiskeindustrien. Utforminga av denne kondemneringsordninga, samt utformninga av fartøykvoteordninga viser igjen gjennomslaget for den industrielle tankegangen i fiskeripolitikken. Både fartøykvoteordninga og kondemneringsordninga for industrien tar ut de mindre og kystfiskebaserte enhetene på hav og land.

Paradokset blir at disse enhetene er de som belaster ressursgrunnlaget minst. Både fordi de kan overleve på et begrensa fangstgrunnlag, og fordi de er basert på innsigshøsting og dermed på voksen, gytemoden fisk, altså på en bærekraftig fangstmåte. For hensikten med de to statlige ordningene under ressurskrisa er jo å få ned kapasiteten og å sikre ei bærekraftig ressursforvaltning. Da skulle uttak av større landanlegg og havgående båter være en mer naturlig strategi. Dette både fordi hver enhet her trenger et større volum og fordi disse enhetene baserer seg på en mindre bærekraftig høstingsmåte, i og med at en her i så stor grad bygger på fangst av ikke gytemoden ungfisk fangstet ute i havet. Når det gjelder Hovden- eksemplet, ville jo en naturlig framgangsmåte her være å benytte anledninga til å inndra trålkonsesjonen under den vanskelige ressurssituasjonen som rådde under avviklinga av Hovdenbruket. Og så eventuelt lyst den ut igjen når ressursene tok seg opp. Dette har myndighetene full anledning til. Slik inndraging er jo mye av poenget med en konsesjon. Det dreier seg ikke om private rettigheter som folk skal ha uansett situasjon, men om en foreløpig rettighet som kan inndras og som er et styringsinstrument for å sikre samfunnsmessige viktige målsettinger.

Men denne typen kondemnerings- og konsesjonspraksis overfor de store og mindre bærekraftige enheter fordrer at styresmaktene konfronterer de tyngste maktgrupperingene i næringa. Og en slik praksis ville fordret at de gjennomførte tiltak som står i konflikt med den rådende industrielle moderniseringslinja. Så en slik framgangsmåte er åpenbart ikke aktuell.

Motmakt i fiskeværet

Skjebnen til Hakkstabben og Hovden illustrerer hvordan samspillet mellom statlig politikk og ressurskrise fører til avvikling av fiskevær. Mens utviklinga i Nykvåg viser oss overlevingskrafta i mindre vær, også på 1990-tallet.

Det som også motvirker konsentrasjonen i fiske og fiskeindustri er at den storkapitalbaserte fiskeindustrien i sentra svekkes, og i stor grad avvikles i denne perioden. Fiskeribedrifter i Tromsø legges ned, og to av dem flyttes til fiskevær som Skjervøy og Hasvik. Jeg har allerede nevnt problemene og nedbemanninga i det tidligere flaggskipet for industrimodernistene, Findus i Hammerfest. I tillegg kommer at det er sviktende lønnsomhet i mange av de største norske fiskerikonsernene på slutten av 1990-tallet, noe jeg skal komme tilbake til.

Siri Gerrard har vist at mindre fiskevær ser ut til å ha ei bedre rekruttering til flåten enn større fiskevær 69). Hun viser hvordan det på mindre stedene på Magerøya er fungerende uformell rekruttering på båtene, i og med at ungguttene ble med faren på fiske og etter hvert skaffet seg egen båt. Mens ungguttene fra fiskerimiljø i senteret Honningsvåg foretrekker å kjøre varebil eller stå på butikk.

Dette er altså motgående tendenser når det gjelder strukturrasjonalisering, og maktsentralisering i fiskeindustrien på 1980- og 1990-tallet. Og det sier oss noe om fiskeværets lokale motmakt overfor de ytre kreftene som strever mot ei omlegging av småskaladrifta i næringa.

Dermed vedlikeholdes i hovedsak den spredte strukturen og den småskalastrukturen basert på relativt lite kapital organisert med basis i fiskevær som står fram som et hovedelement i norsk fiskerinæring og norsk kystutvikling.

Med denne småskalastrukturen som dominerer blant de stedene som har fiskebruk som kjøper og foredler fisk, er det rimelig å vente at det også skjer et vedlikehold av lokalt eierskap på disse anleggene. Den begrensa størrelsen, og dermed det begrensa overskuddet, både på båter og foredling vil ventelig gjøre det meste av den norske fiskerinæringa uinteressant som investeringsobjekt for eksterne kapitalinteresser. Sesongfiskebruket med 10 ansatte med små investeringer, enmannssjarken eller lineskøyta med fire mann framstår ikke akkurat som fristende investeringsobjekt.

Med denne vedlikeholdte småskalastrukturen framover mot 1990-tallet, må det - som gjennom trålloven i 1951- gjøres noen statlige grep for å få næringa attraktiv for investeringer utenfra. Det bevisste grepet her på 1990-tallet blir satsinga på vertikalt integrerte fiskerikonserner, såkalte ”lokomotiver”, slik dette særlig organiseres gjennom SND si satsing fra midten av 1990-tallet (jmf. kapittel 2). Og der denne satsinga må ses som ei videreføring av den industrimodernistiske linja fra 1950- og 1960-tallet.

Det spennende spørsmålet blir da hva det er som gjør at småskaladrifta og utkantdrifta i så sterk grad holder stand mot statlige sentraliseringskrefter og ytre kapitalkrefter på 1980 og 1990-tallet, slik dette er antydet gjennom Nykvåg-eksempelet. Eller med andre ord: Hvordan er det mulig, og hva slags forutsetninger bygger det på, når småskalastrukturen i industrien og den spredte fiskeværstrukturen vedlikeholdes? Særlig siden en jo vet at myndighetene også i denne perioden har fortsatt å stimulere til stordrift og satse på ”lokomotiver” i norsk fiskerinæring. Dette har både kommet til uttrykk gjennom kondemneringsordninger for mindre fiskebruk, i satsing på vertikal integrasjon og kapitaliseringsprosesser som både stimuleres gjennom fartøykvoteordning og gjennom industrisubsidier i SND, private banker og gjennom interne konsernoverføringer.

Skal vi kunne forklare at den eksterne storkapitalen trass i markedsorientering og statsstimulering i retning av stordrift fremdeles i så stor grad holdes ute av fiske og fiskeforedling, må vi altså kunne forklare vedlikeholdet av småskaladrifta eller småkapitalismen og utkantpreget i fiskerinæringa. For ved siden av råfiskloven, deltakerloven og havdelingsordningene, er det åpenbart at dette vedlikeholdte kystfisket og småbedriftsstrukturen i industrien har fungert som barrierer mot utenfrakontroll, samt mot ekstern overtakelse og ekstern grunnrentehøsting i fiskeriene.

Motmakta eller barrierene mot den eksterne storkapitalen si videre gjennomtrengning av den fiskereide og lokalsamfunnskontrollerte flåten og fiskeindustrien ligger åpenbart også i småskalastrukturen og dens overlevelsesevne, og evne til reorganisering under endrede ytre betingelser.

Så nøkkelen til forståelsen av motmakta mot de eksterne kapitalinteressene i fiskeriene ligger altså åpenbart i fiskeværet og hvordan det er organisert, og da særlig i forståelsen av hva som er forutsetningene for vedlikeholdet av været med ei mindre fiskeindustribedrift og tilkytta kystfiskeflåte innen denne basisenheten på kysten. Vi må forstå fiskeværet for å kunne forstå maktforholdene i fiskeriene og på kysten.

Lønnsomhet basert på bærekraft

Den gode lønnsomheten og den gode rekrutteringa i kystfiskeflåten bekreftes i fiskeværene på 1990-tallet. Etter innføringa av individuelle båtkvoter i torskefisket blir fangsten redusert i forhold til det en normalt tok opp under det friere fiske før 1990. Til gjengjeld har fiskeprisene gått opp, men ikke så mye at det kompenserer for inntektsnedgangen på grunn av fangstbegrensinga som kvotene fører til i torskefisket. Så nå må torsketapet kompenseres med andre typer fiskeri. Utover på 1990-tallet er det særlig silda som kommer inn som nytt fangstgrunnlag for de større og mobile kystfiskebåtene.

Etter en gjennomgang av lønnsomhetsundersøkelsene i fiskeflåten for 1996 og 1997 konkluderer fiskerjournalist Gunnar Grytås i Nordlys med at sjarkene og kystflåten hadde en god lønnsomhet, og at det generelle mønsteret var slik at større båter ikke framsto som mer lønnsomme enn små båter 70).

De gode inntektene i noen av årene på 1990-tallet har gjort at noen av de fiskerne som har villet satse har klart å legge seg opp penger til å kjøpe seg egen båt. Men de historiene som fortelles om disse båtkjøpene viser at det er tungt, siden selgeren skal ha betalt både for båt og kvote. I noen tilfeller fortelles det om slektninger og naboer som selger båter og rettigheter til lavere pris enn de kunne ha fått på et åpent marked. I alle fall er det mønsteret i de fiskeværene jeg har undersøkt fortsatt at også de større kystfiskebåtene eies av lokale skippere som sjøl er aktive fiskere, og det sjøl om disse båtene fordrer investeringer for flere millioner kroner. Fisken leveres på det lokale bruket og blir betalt med basis i det prissystemet som fiskerne har forhandlet seg fram til gjennom Råfisklaget 71). Her er det altså godt sammenfall mellom de reglene kystfiskerne har kjempet igjennom og forsvart og den praksisen som kommer ut av dette på lokalplanet. Råfiskloven sikrer gode priser på førstehånd slik at mannskapet kan få gode inntekter for fisken, og slik at mange av fiskerne blir i stand til å legge seg opp penger og sjøl kan eie sine egne fiskebåter. Men det er et økende innslag av partseie fra industrien i de større kystfiskebåtene i værene.

Det er gjerne ei eller to små fiskeforedlingsbedrifter i disse fiskeværene, som driver med salting, henging til tørrfisk eller har mindre filetanlegg. Nesten all fisken blir eksportert ut av landet. Fiskeværene ligger på norgestoppen i eksportverdi pr. innbygger.

Skreisesongen er den viktigste for disse bedriftene, og da er det flest arbeidere på bruket - som for det meste er kvinner. Men vanligvis er det drift også resten av året. Da baserer disse bedriftene seg på mottak og foredling av forskjellige fiskeslag, alt etter som hva det er tilgang på i det kystnære fisket. Så det drives ei mer mangesidig og mer lavkapitalisert drift på disse mindre bedriftene enn på de større og trålbaserte anlegga, som normalt har ensidig og omfattende filetproduksjon, noe som fordrer større investeringer.

Overraskelsen min fra de første besøkene i fiskevær i Troms på midten av 1980-tallet skyldtes både oppdagelsen av de gode inntektene til de unge fiskerne på garnbåtene og de åpenbart godt fungerende små fiskeforedlingsbedriftene i småvær med noen få hundre innbyggere. Fiskerne driver et sesongbasert kystfiske som i følge den gjengse oppfatninga skulle være gammeldags og lite lønnsomt. Men jeg får i stedet vite at de har mannslotter som med god margin utkonkurrerer alt av vanlige arbeidslønninger, også i det urbane arbeidslivet som jeg kommer i fra.

Men det er klare negative tegn mot slutten av 1990-tallet. Kombinasjonen av kvoteordninger i kystflåten, rasjonalisering av drifta og reduksjon i torskestammen svekker inntektsgrunnlag og sysselsetting både på små og store kystfiskebåter. Kvoteordninga virker til å kapitalisere fisket, og til å gjøre adgangen for ungdom inn i fisket vanskeligere.

På mannskapssida er det blitt færre jobber, også fordi båtkvotene virker til å fremme skipperfiske. Dette betyr at du som skipper minimaliserer mannskapet fordi du ønsker å beholde inntekta fra den avgrensa kvota sjøl, eller i alle fall dele den på færrest mulig. Dermed får en her en ekstra vri på kapitalisering og utestenging som ikke ville ha kommet uten kvotesystemet.

Det vi kan se ut fra de eksemplene som er gjennomgått i dette avsnittet, er at med en tilnærmet normal ressurstilgang er kystfisket med større og mindre båter som driver med juksa, garn og line et godt lønnsomt fiske. Materialet fra 1980-tallet, og faktisk også fra 1990-tallet, viser oss god rekruttering av ungdom og yngre menn til kystfisket i de værene i Troms som er undersøkt. Dermed har vi også bidratt til å forklare det kystnære fiskets overraskende overlevelsesevne over de to siste tiåra av de forrige hundreåret, trass i forestillinger om at tradisjonell småskaladrift på kysten er lite lønnsomt og lite attraktivt.

Problemet ser altså ikke ut til å være at kystfiskesystemet ikke fungerer med omsyn til rekruttering og lønnsomhet så lenge torsken får komme inn til kysten og fullføre reproduksjonssyklusen. Problemet er at havet ikke får fungere som normalt på grunn av et feilslått fiske der det tas opp for mye småfisk ute i havet av de aktørene som konkurrerer med kystflåten. Og problemet er at et oppgjør med denne ressursøkonomisk og nasjonaløkonomisk ulønnsomme høstingspraksisen vil måtte bety en konfrontasjon med de viktigste maktgrupperingene i næringa og en revisjon av fiskeripolitikken.

Trailerfisk i Lofoten

Noen besøk i Lofoten på 1980- og 1990-tallet styrker inntrykkene fra besøkene i fiskeværene på yttersida i Troms. Også i Lofoten snakker folk om minka innsig utover på 1980-tallet. Dette førte både til mindre fangst og til og reduserte inntekter både på land og hav. Det er en klar reduksjon i tallet på båter i lofotværene under den tradisjonsrike skreisesongen. Også blant folk her tilskrives reduksjonen i innsigene trålfangstinga på ungfisken ute i havet. For Lofoten blir dette ekstra merkbart, fordi en her såpass ensidig har basert seg på vinterinnsiget av skrei som i hovedsak går til tørrfisk. Vekst i kvalfangst og turisme virker til å kompensere denne nedgangen i fiske og fiskeforedling i Lofoten på 1980- og 1990-tallet.

Også i dette kjerneområdet i de norske fiskeriene er det småskaladrifta på land og hav som dominerer. Her er trål og not utestengt med basis i bestemmelsene i Lofotloven og fisket er nøye regulert, med eget oppsyn som fiskerne sjøl organiserer og med inndeling av havet for de enkelte redskapstypene i kystfisket 72). Her samles tusenvis av fiskere og hundrevis av båter hvert år fra mars og utover som skal dele på grunnrentebidraget fra det som er blitt kalt for verdens største sesongfiskeri. Og grunnrenta er jo ekstra stor i Lofoten. Det er lave kostnader med å få den fullvoksne skreien av høy kvalitet ut på godt betalende marked, blant annet det italienske.

På land finner jeg også igjen mønsteret fra yttersideværene i Troms: Forskjellen er at her er at det er flere bedrifter, ofte mange i hvert vær. Det er en blanding av lokalt eierskap, bl.a. knyttet til tradisjonelle væreierfamilier fra Lofoten som Johansen og Sverdrup, og fjerneie der både nordnorske og sørnorske eksportører er inne som eiere. På de mindre bedriftene opererer de med enda enklere utstyr en det jeg har sett på bedriftene i Troms. For til fisketørkinga trengs det ikke utstyr til salting og nedkjøling; til det trengs bare fiskehjeller. Naturen, dvs. den stadige vinden og den høvelige temperaturen, sørger for resten. Fisken blir bløgga, skylt, råskjært, sperra og så hengt direkte på hjell for tørking i et par måneder på ettervinteren. Så her trengs det bare kniver, skyllekar, trucker og enkle fiskehjeller som fyller opp berga rundt fiskeværene. Vind, sol og høvelig temperatur sørger for foredlinga. Også den mest kunnskapskrevende delen av produksjonsprosessen - vrakinga - går inn i det lavteknologiske mønsteret, for det tekniske utstyret her er kniv og fiskevekt.

Her høstes havet rett utenfor værene etter at fisken har kommet heilt opp under land for egen maskin i voksen, dvs. gytemoden tilstand. Turen ut til feltet kan bokstavelig talt ros, sjøl om alle i dag bruker maskindrevne båter på den korte vegen. Fisken fanges både før og etter den har gytt. Men reproduksjonen er sikret gjennom at skreien får komme inn til land. Utgiftene på land og hav er minimale. Dette er virkelig en arbeidsintensiv produksjon med lave kapitalutgifter og diselutgifter. Grunnrenta kanaliseres tilbake til fiskere og fiskevær, og da i stor grad som arbeidsgodtgjørelse. Det er en produksjon der lofotværingene og de tilreisende fiskerne virkelig utnytter de naturgitte fortrinnene som produksjonsfaktorer.

Så her er produksjonen enda mer ”gammeldags” enn i i yttersideværene lenger nord. Lofotfisket er regulert allerede i Magnus Lagabøters lov fra Middelalderen, og da som en lov som sikret allemannsretten 73).

Trass i at det er et dårlig lofotfiske det året midt på 1980-tallet da jeg er på besøk første gang, kan jeg se at det henges mye fisk. Da jeg spurte om årsaken til det, fikk jeg til svar at ikke alt var fisk fanget i Lofoten. Mye var ”trailerfisk” som var kjørt inn fra store deler av kysten, bl.a. heilt fra Sørøya i Finnmark. Da jeg videre spurte om hvorfor denne fisken da var fraktet den lange veien til Lofoten, var svaret enkelt: De hadde kjøpt den. Mangelen på lokalt råstoff var altså blitt kompensert med innkjøpt fisk fra andre steder. For fiskekjøperne i Lofoten kunne, fikk jeg vite, betale bedre pris for fisken enn det fiskerne fikk til andre anvendelser, for eksempel til filetproduksjon i Troms og Vest-Finnmark. Dette fordi de fikk bedre markedspris for tørrfisk fra Lofoten enn det produsentene i Skjervøy eller Sørvær fikk for fileten. Og denne prisforskjellen var altså såpass stor at den også dekket fraktkostnaden på ferskfisken til Lofoten.

Så her fikk jeg altså demonstrert at den ”gammeldagse” tørrfiskproduksjonen i Lofoten utkonkurrerte den ”moderne” filetproduksjonen andre steder på kysten i en hard og globalisert konkurranse om markeder og råstoff. Igjen var det vanskelig å få det kartet til å stemme med terrenget. For i følge den rådende storindustrielle tankegangen skulle de store og moderne industribedriftene som baserte seg på trålerråstoff være mer lønnsomme enn de små og tradisjonelt organiserte fiskebruka i Lofoten som baserte seg kystflåten. Men det stemte altså ikke, slik jeg sjøl kunne observere dette i Lofoten. Dermed fikk jeg ytterligere et eksempel på at den ensidige statlige satsinga på trål og frossenfiskproduksjon var et feilskjær.

Fiskebruket

Foran har jeg vist et grunnlag for vedlikeholdet av kystfisket på 1980- og 1990-tallet, nemlig den relativt gode lønnsomheten i kystflåten så lenge det er en tilnærma normalsituasjon i havet. Så lenge fiskerne kan eie sine egne produksjonsredskap og delvis få bo heime under fisket og dessuten tjene gode penger, er det ei forklaring på at de ønsker å fortsette som kystfiskere og ikke velger å hyre seg på en tråler eller flytte til Tromsø eller sørover. De kan vedlikeholde den friheten og sjølstendigheten som ligger i eie av egne produksjonsredskap.

Men kystflåten er bare den ene av to viktige bærebjelker i det typiske norske fiskeværet. Den andre bærebjelken er fiskebruket. Og fiskebruket er den lille eller mellomstore bedrifta som står for kjøp, foredling og videresalg av fisken og som er nødvendig for at fiskerne skal kunne levere i nærheten av fangstplassen og for at de skal kunne bo heime deler av året. Dermed er disse to enhetene i været gjensidig avhengige. Fiskerne er avhengig av bruket for å kunne ha kortest mulig utror og for å kunne få bo heime i alle fall deler av året under fisket. Og fiskebruket er avhengig av leveranser fra de lokale fiskerne for å kunne klare seg.

Det kan ikke være særlig tvil om at fiskebruket er det svakeste av de to bærebjelkene i været.

Lønnsomheten er ikke så stor som den vanligvis er for fiskerne om bord i kystfiskefartøyene, og dermed har fiskebrukene hatt større rekrutterings-problemer og større problem med å holde på lokal arbeidskraft enn det båtene har hatt.

Fiskeindustrien har vært en lavtlønnsbransje. Og de kvinnene som utgjør flertallet i denne industrien har hatt til dels harde arbeidsforhold - med kulde, fuktighet, ensidige arbeidsoperasjoner, akkordarbeid og permitteringer. Derfor har det også i heile etterkrigstida vært et stort innslag av utenlandsk arbeidskraft i fiskeindustrien, særlig i Finnmark. Tidligere var det særlig finske kvinner som sto for det utenlandske innslaget i filethallene. Nå er særlig tamiler og russere blitt nødvendige supplement til den norske arbeidskrafta i fiskeværene.

Det ser ut til at det faktisk er sesongdrifta som er grunnlaget for at den småskalapregede fiskeindustrien i fiskeværene har klart å overleve. For på samme måten som kystfiskerne har lært å tilpasse seg sesongsvingingene i havet knyttet til fiskeinnsigene, har også det meste av fiskeindustrien tatt utgangspunkt i naturens gang i havet. Gjennom denne tilpasninga til de naturgitte sesongsvingningene har de oppnådd en fleksibilitet og tilpasningsevne som heilårsindustrien i større vær og sentra ikke har oppnådd. Også folk i fiskeværene har lært å tilpasse seg sesongsvingningene. Det å jobbe intensivt i noen perioder, og slakkere i andre, har blitt en del av kulturen i været og på kysten.

Som en 32-årig kvinnelig fiskebruksarbeider med yrkesskader i skuldre og armer sa: ”Hadde det ikkje vorre for permitteringan, hadde æ ikkje holdt ut”

Etter hvert har også fiskeindustrien klart å forbedre arbeidsforholdene, bl.a. gjennom veksling i arbeidsoperasjoner og gjennom automatisering. Baksida her er at mange arbeidsplasser i værene forsvinner og blir ”overført” til maskinprodusenter andre steder i verden. Den globale arbeidsdelinga slår sterkt inn i ei åpen konkurranseutsatt næring som fiskeindustrien. Men sesongsvingingene fortsetter å prege værene. Og det ser ut til at dette aksepteres, sjøl om også dette bryter med rådende oppfatninger om ”9 til 4 - arbeid” heile året i storsamfunnet. Her ligger vel også mye av grunnlaget for LOs skepsis til kystflåten og den konvensjonelle fiskeindustrien, som har resultert i deres støtte til Norway Seafoods oppkjøp av fiskeindustri og trålerkonsesjoner i Nord-Norge.

På fiskebruket i Botnhamn på Nord-Senja er skreiinnsiget på ettervinteren det viktigste, slik det er det på heile strekningen fra Sørøya til Lofoten. Dette innsigsfisket starter ved juletider

Og varer til mars/april. På våren går det mye i lakseslakting fra eget oppdrettsanlegg. På sommeren er det fiske etter blåkveite og rognkjeks. På høsten er det seiinnsig. Og i oktober - november har de tatt imot sild.

Det er altså tilgang på forskjellige typer fisk på ulike deler av året. Mottak, foredling og salg av ulike typer fisk i sesonger har bidratt til at fiskebruket må lære å omstille seg – både fordi de skal håndtere forskjellige typer fisk og fordi det skal gjøres forskjellige ting med de ulike fiskesortene. Torsken og seien skal selges fersk eller skjæres og saltes. Laksen skal slaktes og legges på is før utsendelse. Sild og rognkjeksrogn skal tønnesaltes.

Bruket eies av lokale andelshavere, bl.a. disponenten på bruket. Han forteller om hvordan de har prøvd å lagt forholdene til rette ettersom de lokale fiskeriene har forandret seg. På 1990-tallet begynte de større lokale båtene å fiske etter silda som særlig kommer inn mot Vestfjorden / Tysfjorden for å gyte. De hadde ikke kjøpt sild tidligere, men syntes de måtte prøve å hjelpe fiskerne fra stedet med å ta mot når disse først ønsket å satse på sild. De saltet og fikk ordnet med eksport til Øst-Europa. Men etter at det ble snakk om produksjon av fersksild ble kravene til investeringer så store at de ga seg med sild. I nærliggende vær som Senjahopen og Sommarøy har de satset på dette og investert. Men bruket i Botnhamn har satset på bygging av egnebuer, først og fremst for at lokale fiskere skal kunne fiske hyse og levere til bruket. Det er nødvendig med linefiske dersom en skal få fatt i den hysa som finnes i området, for den går ikke på garn.

Det vi ser her er altså et fiskebruk som håndterer forskjellige typer fiske på forskjellige deler av året. Og vi ser at bruket prøver seg på nye fiskeslag og nye produksjoner dersom mulighetene og behovene dukker opp. Både det skiftende naturgrunnlaget med ulike typer innsigsfisk over året og endringer i det lokale fisket og nye markedsmuligheter ligger altså til grunn for stadige endringer i produksjons- og markedsstrategier, og dermed altså for stadige omstillinger og stadig forsøk på nyskaping.

Dermed blir det klart at omstillingene og en strategi der bedrifta satser på å ha inntekter fra flere fiskeslag og produkter blir grunnlaget for overlevelsen i denne mindre fiskeribedrifta.

Fiskeriforskning i Tromsø har påvist at fleksibilitet og omstilling er viktige strategier for å sikre overlevelse i fiskeindustrien. På grunnlag av et omfattende regnskapsmateriale og andre data fra norske fiskeindustribedrifter over flere år konkluderer de med at fleksibilitet er viktigere for lønnsomhet og overlevelse i denne typen bedrifter enn størrelse. De finner ikke sammenheng mellom lønnsomhet og størrelse, hvilket betyr at store fiskeribedrifter ikke generelt er mer lønnsomme enn små 74). De får heller ikke dokumentert at vertikal integrasjon virker entydig positivt på lønnsomheten i næringa, sjøl om dette har vært 1990-årenes resept for å sikre lønnsomhet og vekst 75).

Fleksibel spesialisering i bedrift og lokalsamfunn

Dersom vi ser på fiskeværorganisering i Botnhamn og andre omstillingsdyktige fiskevær på Kvaløya og Senja, kan det hevdes at disse værene er preget av fleksibel spesialisering 76). De er organisert rundt en bransje slik det forutsettes i teorien. Og de driver med en spesialisert og skiftende produksjon innen en slik bransje.

Vi kan se at det er utviklet en type spesialisert, produksjonsnødvendig og utbredt kunnskap på disse stedene knyttet til fiske og fiskeindustri. Denne stedlige kunnskapen utvikles og brukes i ulike sammenhenger og i ulike operasjoner: Det dreier seg om båtbruk og redskapshåndtering tilpasset ulike fiskeslag under fangstinga, om reingjøring, fiskeskjæring og salting i fiskeindustrien, eller fiskebasert salgsfremming under markedsføringa. Sjøl om det dreier seg om mange og ulike operasjoner, som dels foregår på ulike arenaer, er kunnskapsbruk og kunnskapsutvikling knyttet til fisk og fiskehåndtering. Og denne kunnskapen er like relevant på båten, på fiskebruket og i eksportmarkedet.

Heile lokalsamfunnet er med på å utvikle og på å dele denne kunnskapen og mange av de relevante ferdighetene. I dette ligger det også at kunnskapen er uformell og praksistilknytta. Den kan bare i begrensa grad kan læres i formelle utdanningssammenhenger, sjøl om den er spesialisert. Videre deles denne kunnskapen mer eller mindre av alle i fiskeværet, og barn og ungdom får del i denne kunnskapen under oppveksten. Dette betyr at folk som er oppvokst i et fiskevær som Botnhamn kan gjøre en arbeidsinnsats på båten eller bruket dersom de ønsker det, eller dersom det er behov for det.

I intervju understreker disponenten på fiskebruket at denne utbredte stedlige kompetansen er viktig for fiskeribedrifta. Under sesongtoppene går det greit å engasjere ekstrahjelp til å ta unna all fisken. Da blir også bygdesamfunnet preget av dugnadsånd: ”Da står folk på dag og natt om nødvendig”, forteller disponenten.

For når de store fiskemengdene kommer på land, særlig under torskeinnsiget på ettervinteren, gjelder det å få berget fisken med salting eller ising og for å få brakt den videre på trailerne til mottakerne i inn og utland. Og da stiller altså mange av de arbeidsføre i bygda opp og tar ekstravakter, enten de er fiskearbeidere eller ikke. Disponenten understreker at ferdighetene som de trenger ligger i været: ”Oss i mellom er vi enige om at vi helst vil ha lokale folk i produksjonen. Vi pleier å spøke med at vi helst ikke vil ha folk fra sør for Gibostadkrysset”.

Underforstått ligger det her at erfaringene med arbeidskraft som ikke har fått med seg disse ferdighetene gjennom oppveksten, ikke blir like gode arbeidere.

Utvikling og vedlikehold av den spesialiserte og produksjonsrelevante kunnskapen på stedsnivået er et av fundamentene for fleksibiliteten hos arbeiderne og i fiskeribedrifta. Folk kan stille opp og ta jobber på bruket eller på båtene, der de kan gå inn i ulike arbeidsoperasjoner. Eller de kan pendle på jobb til kommunesenteret Finnsnes eller andre steder. På denne måten har de en fleksibilitet eller en valgfrihet på arbeidsmarkedet som livslange yrkeskarrierer i en jobb ikke gir. Viktigst i denne sammenhengen er det imidlertid at vi kan se hvordan fiskeribedrifta gjennom det lokale kompetansegrunnlaget og gjennom folks villighet til å stille opp får dra nytte av en fleksibilitet når det gjelder bruk av arbeidskraft som de ikke ville hatt dersom det ikke fantes en slik utbredt lokal kompetanse og villighet. Så i dette ligger det både ei identifisering med stedet og et ferdighetsgrunnlag som bedrifta kan trekke veksler på. Og som bedrifta, på si side, er med å vedlikeholde.

Siden det dreier seg om en arbeidskrevende produksjon der arbeidskostnadene utgjør en relativt stor del av de totale kostnadene, er det åpenbart viktig for ei fiskeribedrift som den i Botnhamn å ha dette positive samspillet med lokalsamfunnet. Den periodisk mobiliserbare lokale arbeidskrafta ser ut til å fungere som de kvalifiserte underleverandørene som er beskrevet i den internasjonale litteraturen om industrielle distrikt og fleksibel spesialisering. I Sebastiano Bruscos kjente artikkel 77) om fleksibel spesialisering i Modena og Reggio i Nord-Italia viser han hvordan underleverandørene mobiliseres av moderbedrifter når det er behov for det på grunn av stor etterspørsel og stor produksjon. Og hvordan kontakten avsluttes når etterspørsel og produksjon går ned. I de norditalienske byene og spesialiserte industrielle distriktene engasjeres altså underleverandører etter behov, enten dette er individer, hushold eller småbedrifter.

Med dette fleksible stedlige systemet blir ikke bedriftene - verken de på yttersida i Troms Senja eller i Emilia-regionen - avhengige av å knytte til seg en permanent arbeidsstyrke som blir for stor utenom sesongtopper eller etterspørselstopper. Underleverandører og dugnadsbevisste bygdefolk trekker seg ut når toppene er over og øker dermed bedriftenes fleksibilitet. I kraft av sin kompetanse kan underleverandører og enkeltpersoner gå til andre bedrifter lokalt eller i regionen, eller de kan gå over på sjølsysselsetting. Denne vekslinga i jobbtilknytning er viktig som ei innvendig mot det som er kritikken mot denne typen arbeidsorganisering: At den fungerer på bekostning av arbeidstakerne, som bare har arbeid så lenge bedriftene har bruk for dem og som kastes ut i arbeidsløshet når det er slakke perioder. Dersom fiskeværet og regionen rundt fungerer som et fleksibelt sysselsettingssystem basert på fiske, fiskeindustri og andre næringer, skal dette dempe ulempene for arbeidstakerne i og med at de kan gå over i andre jobber i de stille sesongene på fiskebruket. Det er nok i praksis slik at muligheten for og ønsket om å ha denne typen fleksibilitet på arbeidsmarkedet vil variere mellom ulike fiskevær. Det som ser ut til å stå fast er at det har lagt, og fortsatt ser ut til å ligge, en større vilje og evne til å jobbe i sesonger på kysten og i fiskeværene enn i det mer urbane arbeidslivet. Og det er like klart at denne viljen og evnen hos folk i fiskeværene fortsetter å være en viktig del av den fleksibiliteten i produksjonsorganiseringa som framstår som ei så viktig forutsetning for disse værenes overlevelse.

Fleksibiliteten overfor markedet er en annen skål. Men også på dette feltet ser det ut til at botnhamnbedrifta klarer seg godt. De er spesialisert innenfor fiskeforedling og fiskeomsetning. På dette feltet ser vi at de satser på ulike produkter alt etter som hva det er tilgang til fra havet og avhengig av etterspørselen. Denne evnen til å utvikle nye produkter og produktvariasjoner innenfor et spesialisert produksjonsområde er et annet hovedkjennetegn ved fleksibel spesialisering. Også for denne produktvariasjonen ligger grunnlaget i utbredt og relativt godt utviklet produksjonskunnskap og i evne til å omstille seg. I teorien om fleksibel spesialisering er grunnlaget for denne variasjonen og fornyelsen i produksjonen å finne i krav fra markedet - dvs. at markedet i den seinmoderne økonomien preges av raske svingninger og krav om kvalitet og variasjon. Så her er det et krav om ferdighetsgrunnlag hos arbeidere og bedrifter som gjør at de raskt skal kunne omstille seg til framstilling av nye produkter ettersom etterspørselen forandres 78). Dette gjelder åpenbart også dagens marked for fisk og fiskeprodukter, slik vi ser dette ut fra de siste års utvikling i den internasjonale fiskerisektoren. Som vist, klarer bedrifta i Botnhamn også å komme ut med nye typer produkter som det er etterspørsel etter.

I utgangspunktet er det svingninger i ressursgrunnlag og fisketilgang som er bakgrunnen for produktvariasjonen fra botnhambedrifta. Både de forskjellige lokale fiskeinnsigene og de lokale båtenes behov for å levere forskjellige typer fiskeslag er, som vist, mye av utgangpunktet for at bedrifta satser på nye fiskeslag. Men det er samtidig åpenbart at dette presset fra innsig og flåte virker positivt i den forstand at bedrifta må utvikle nye varianter av fisk og ta imot nye typer fiskeslag fordi de på denne måten blir mer fleksible og omstillingsdyktige enn de hadde vært om de ikke hadde vært utsatt for dette presset. Og så viser det seg at det er mulig å få omsatt de forskjellige fiskeslagene og produktvariantene på et marked som er ute etter nye typer fisk og fiskeprodukter. Dermed står altså botnhamnbedrifta, som bedriftene i Emilia, fram som ei fleksibel og tilpasningsdyktig bedrift som er i stand til å overleve på et skiftende og konkurransepreget marked.

Det skal nå være mulig å se forskjellen mellom vær av typen Botnhamn og fiskevær i Lofoten. Med den relativt ensidige tørrfiskproduksjonen i Lofoten får bedriftene her et mindre produktspekter enn i yttersideværene i Troms. Ut fra kriteriene i teorien om fleksibel spesialisering vil en slik relativt ensidig produksjon være et trekk ved en fordistisk produksjonsmåte. Det som skiller tørrfiskproduksjonen fra fordismen er de lave investeringene i teknisk utstyr og arbeidsintensiviteten. Dermed kan vi kanskje si at tørrfiskproduksjonen verken er fleksibel spesialisering eller fordisme, men er en type produksjon som har trekk fra begge disse.

Fordisme og ensidighet som brohode

Kombinasjonen av trålfiske og filetproduksjon har stått fram som den mest fordistisk prega produksjonen innen de norske fiskeriene. For her ser vi kombinasjonen av store investeringer, samlebåndsprega produksjon og standardiserte produkter. Det moderne idealet fra industrialismen er bruk av mye kapital, satsing på større enheter og på like produkter. Denne industrimodernismen har bidratt til å skape lite omstillingsdyktige enheter som er mindre tilpasset en seinmoderne situasjon med raske markedssvingninger. I motsetning til ei bedrift av den typen vi har sett i Botnhamn, må en på filetbedrifta ha en type råstoff (torsk /hyse) og en kan bare produsere et produkt (frossen filet) Dermed blir disse bedriftene og de tilknytta trålerne sårbare overfor de to viktigste typene svingninger i fiskerinæringa: Svingninger i ressursgrunnlaget og svingninger i markedet. Siden det nå en gang er til dels sterke svingninger på disse to områdene innen fiskeriene, må fordistisk preget industri med sine store investeringer, med sine standardiserte produkter og sin ensidige kompetanse få problemer. Når det så i tillegg kommer at markedsprisen for frossenfisk ofte har vært lavere enn andre anvendelser, slik det er vist i det foregående, er mye av grunnlaget for denne industriens lønnsomhetsproblemer klarlagt.

Det som imidlertid står fram som en annen mulighet for eksternt eierskap innen fiskeindustrien, er saltfiskproduksjonen. For noen bedrifter og konsern har satset ensidig på saltfiskproduksjon de siste årene. Her er et særtrekk at investeringene er relativt lave. For det trengs ikke all verdens utrustning: skyllekar, flekkemaskin, saltingsanlegg, truck og lager med eller uten kjøleanlegg. Med dette er det klart lavere investeringsnivå i saltfiskproduksjonen enn i filetproduksjonen. Ut fra dette kan en ikke karakterisere saltfiskproduksjonen som fordistisk. Men samtidig framstår saltfiskproduksjonen som ensidig, fordi det dreier som om noen få og enkle arbeidsoperasjoner mellom ilandføringskai og lagerplass.

Det kan altså produseres store mengder saltfisk med enkelt utstyr i en samlebåndspreget produksjonsprosess. Ikke minst er saltfiskproduksjonen ensidig på produktsida, i alle fall slik den drives med utgangspunkt i de bedriftene jeg har undersøkt. For her kommer det ut bare ett eller to produkt: Salta torsk og eventuelt salta sei.

Knut Bjørn Lindkvist 79) har i en artikkel om fiskeindustrien i Nordkapp kommune analysert overgangen til saltfiskproduksjon og ferskfisklevering i de fem fiskeværene i kommunen. Sammen med avvikling av sildoljefabrikken i Honningsvåg, har omlegginga ført til en dramatisk reduksjon i sysselsetting i fiskeindustrien i kommunen i løpet av 1980-og 1990-tallet, nemlig fra 409 i 1980 til 148 i 1997. Det dreier seg om de fire mindre fiskeværene Gjesvær, Skarsvåg, Kamøyvær og Nordvågen, samt kommunesenteret Honningsvåg i Nordkapp kommune. Nedgangen i sysselsettinga i fiskeindustrien har kommet trass i ei klar økning i torskefisklandingene i 1997 i forhold til 1980. Den forandringa som har foregått i denne perioden er en overgang fra filetproduksjon til saltfisk og ferskfiskproduksjon. Dermed har en, i følge Lindkvist, fått en sterk reduksjon i sysselsetting.

Det interessante er at fire av de fem fiskeværene er små og med mindre fiskeforedlingsbedrifter. Så her ser vi at den strukturen på vær og bedrifter i Troms som sikrer en mer variert produksjon og som har trekk av fleksibel spesialisering ikke er den eneste mulige strukturen i småskala fiskeindustri og mindre vær. I Nordkapp er det samme størrelse på stedsenheter og bedrifter, men her er bedriftsorganiseringa mer ensidig. En kunne kanskje si med semi-fordistiske trekk. Små enheter i produksjon og bosetting er altså ingen garanti for en flersidig og tilpasningsdyktig produksjon basert på lokalt eierskap.

Lindkvist knytter endringa i produksjonsopplegg til eiendomsforhold i fiskeindustrien i Nordkapp. Overgangen til den lite kapitalkrevende saltfisk og ferskfiskproduksjonen har gått parallelt med ekstern overtakelse av fiskebedriftene i kommunen. I 1997 er det utelukkende eksterne eiere i fire av de fem bedriftene og dels eksternt eierskap i den femte.

Denne endringa i eiendomsforhold har også ført til tapping av ledelsesfunksjoner i bedriftene, i følge Lindkvist. Nå foregår administrasjon og markedsføring andre steder enn i Nordkapp - dvs. i Ålesund og Tromsø. I tre av bedriftene er ledelsen redusert til en person, som i tillegg har praktiske oppgaver. Dette vil, sier han, hindre ei endogen - dvs. ei stedlig basert - utvikling i fiskeværene i Nordkapp. Han legger vekt på kompetansetapping på grunn av manglende funksjoner i ledelse og styring og på grunn av lite kompetansekrevende produksjon som forklaring på at en med denne strukturen vil hindre ei endogen utvikling.

Det som dette materialet fra Magerøya viser, er at det kan være attraktivt og mulig for eksterne eiere å komme inn og overta også mindre fiskeribedrifter, og å høste overskudd fra eller ressursrente gjennom disse bedriftene med å drive dem på bestemte måter. Den ”redskapen” de eksterne eierne har for å kunne ta ut dette overskuddet er altså å organisere bedriftene etter en ensidig eller fordistisk modell, som i Nordkapp altså består i ensidig saltfisk og ferskfiskproduksjon.

Det er etablert kunnskap at filetproduksjon med tilknytta trålere har vært et brohode for en storkapitalistisk eller industrikapitalistisk strategi for høsting av overskudd i fiskeriene. Her har eierskapet på de større industrianleggene dels vært lokalt, dels vært eksternt - med Findus i Hammerfest som et tidlig typeeksempel på eksternt eierskap. Overgangen til konsernstruktur innen filetindustrien på 1990-tallet, slik den har vært stimulert av SND-støtte og fiskeripolitikere, fremmer eksternt eierskap i filetproduksjonen fordi det forutsettes at de vertikalt integrerte bedriftene skal forvalte flere landanlegg. Følgelig blir produksjonen i filetindustrien i økende grad preget av både fordistisk produksjonsorganisering og av eksternt eierskap.

Den nye kunnskapen som Lindkvist bringer fram er at også saltfiskproduksjon kan organiseres med grunnlag i konsernstruktur og eksternt eierskap med produksjonsbasis i mindre fiskevær. Vi ser i hans studie at også saltfiskframstilling har elementer av fordistisk produksjon. Og dette delvis fordistiske preget har altså nordnorske og sørnorske kapitaleiere benyttet til å organisere lokal fiskeindustri på en slik måte at de kan ta ut overskudd av lokalt fiske og lokal fiskeindustri med små investeringer, med begrensa arbeidskostnader og med minimalisering av de lokale toppfunksjonene i bedriftene. Det kan faktisk se ut til at saltfiskproduksjonen er bedre egna til fjerneid inntektsmaksimering enn filetproduksjonen, i og med at det ser ut til at det er lavere arbeidskostnader, lavere investeringer og sannsynligvis også lavere administrasjonskostnader i saltfiskproduksjonen enn den relativt kapitalkrevende og arbeidskrevende filetproduksjonen.

Finnmark og Lofoten, ei sammenlikning

En konkusjon må bli at både ensidig filetproduksjon og ensidig saltfiskproduksjon er foredlingsmåter som åpner for fjerneie og tapping av overskudd og kompetanse fra lokalsamfunnene på kysten. Fiskeressursene i Nord-Norge, og særlig i Finnmark, er så rike at kysten i nord er attraktiv for eksterne kapitalsterke aktører som først og fremst er interessert i forrentning av investert kapital. For disse gjelder det å kunne få organisert flåte og landanlegg på en slik måte at de kan få tatt ut maksimalt overskudd på en enklest mulig måte. Det er her fordismen kommer inn som en måte å organisere fangst og foredling på som er godt egnet til slik effektiv og fjernstyrt overskuddshenting. Grunnlaget er at fordismen er en produksjonsmåte som er basert på toppstyring gjennom standardiserte arbeidsoperasjoner og like produkter. Dermed kan mulighetene for fjernkontroll og enkel produksjonsorganisering realiseres gjennom den fordistiske modellen. Det er ikke vanskelig å se at en organisering med ensidig og lite kompetansegivende produksjon på lokalnivået, med fjernstyring og med satsing på at mest mulig av overskuddet av rike naturressurser skal ende på konsernnivået har klart preg av å være en kolonialistisk modell. Med Finnmarks svært rike fiskeressurser er det i utgangspunktet ikke overraskende at denne regionen framstår som den fiskeriregionen som klarest blir offer for denne typen fjerneie og ensidige produksjonsorganisering. Finnmarks- paradokset er at rikdommen er blitt en ulempe gjennom den rådende organiseringa av norsk fiskerinæring.

Gjennom kontrasten med Lofoten skal det være mulig å gå litt videre når det gjelder å forstå hva som kan være noen av årsaksfaktorene bak den vanskelige situasjonen i Finnmark. Analysen bør også kunne si oss noe mer generelt om hva som skaper forskjeller og likheter i i stedsenheter og bedrifter på kysten. Det Lofoten og Finnmark har felles er svært rike kystnære fiskeressurser, sjøl om fisketilgangen i Lofoten er mer sesongprega enn i Finnmark. Som region har Lofoten likevel maktet noe som Finnmark ikke har klart, nemlig å vedlikeholde en allsidig fiskerikompetanse på flere ledd og å få kanalisert store deler av overskuddet tilbake til regionen og lokalsamfunnene. Den forklaringa som ut fra mitt materiale framstår som den foreløpig beste når det gjelder å forstå disse forskjellene mellom Finnmark og Lofoten er at Lofoten i så stor grad har hatt lokalt eierskap i fiskeribedriftene. Her har de eiere som bor i fiskeværene der bedriftene drives og som over mange generasjoner har utviklet og holdt ved like ferdigheter på fiskekjøp, fiskehåndtering - og ikke minst på handel. Det er åpenbart at dette sjiktet av lokale produsenter og eksportører i Lofoten har virket som ei barriere mot eksterne oppkjøp og dermed mot at overskudd og kompetanse skal bli tappet ut av regionen, slik vi ser i Finnmark. Tørrfiskproduksjonen i Lofoten har vært god butikk slik den har vært bygd opp av lokale fiskekjøpere og eksportører. Og de etablerte lokale eierne og eierslektene har i begrensa grad vært interessert i å selge til kapitaleiere utenfra.

Organiseringa av fiskeindustrien i Båtsfjord kan brukes for å styrke denne argumentasjonen. Båtsfjord er i dag det eneste stedet i Finnmark som har et dominerende lokalt eierskap. Og dette er samtidig det stedet som er blitt kjent for å ha den beste organiseringa av fiskeindustrien i fylket over de siste årene. Og da i den betydning at stedlig kompetanse, lokal industrisysselsetting og lokal inntektsskaping er blitt vedlikeholdt. I kontrast til for eksempel Nordkapp der økt fjerneie har gått parallellt med nedbygging av lokal kompetanse og lokale industriarbeidsplasser, slik Lindkvist viser. Også det materialet som er presentert fra fiskeværene i Troms peker i samme retning: Lokalt eierskap i fiskeindustrien ser ut til å fremme bedre lokal kompetanseutvikling og ei lokal inntektsskaping som bidrar til å vedlikeholde lokale jobber i den utsatte fiskeindustrien. Endelig ser det ut til at en lokalt bosatt eier er bedre i stand til å ivareta den stadige omstillinga og tilpasningen overfor skiftende ressursgrunnlag og marked som er så viktig for å sikre akseptabel inntjening i en industritype som er preget av svært skiftende omgivelser. Her peker materialet i retning av at den typen fleksibilitet som kompetente lokale eiere kan utøve i like stor grad kan sikres gjennom små som gjennom større bedrifter. Her ser vi tendenser til smådriftsfordeler innen fiskerinæringa. Dette inntrykket blir ikke svekket når vi ser nærmere på den heller kranke skjebnen til de såkalte lokomotivene i norsk fiskerinæring.

Konsernene vakler

Det foreløpig siste kapittelet i dramaet om den norske fiskerinæringa begynner med Norway Seafoods oppkjøp av fiskeindustri og trålkonsesjoner i Nord-Norge. I 1996 kjøpte det Røkke-ledede selskapet opp Melbu Fiskeindustri med seks trålerkonsesjoner og rundt 300 ansatte. Da hadde Norway Seafoods først kjøpt opp Skaarfisk i Måløy. Seinere fikk konsernet også løyve til å kjøpe opp Lofoten trålrederi med tilknytta filetanlegg i Stamsund. Og endelig kjøper altså det Røkke-kontrollerte konsernet opp Findus i Hammerfest i 2001. Konsekvensen er at konsernet i dag sitter med kontroll over 15 torsketrålkonsesjoner. Gjennom Melbu fikk Røkke det inntaket til fiskeressursene i Barentshavet som han åpenbart hadde ønsket seg.

Denne prosessen er aktivt støttet av SND, med direktør og seinere statsråd Tore Tønne i spissen. I alle fall så lenge det går godt for Norway Seafoods. Det statlige fondet går inn med 50 millioner i konsernet i samband med etableringa på Melbu. For satsinga på Røkkes konsernoppbygging og vertikale integrasjon passet som hånd i hanske med den fiskerisatsinga som det nystartede SND la opp til fra midten av 1990-tallet. Denne strategien kommer til uttrykk i SND-planen for fiskerinæringa fra 1994, under tittelen ”En markedsorientert strategi for fiskerinæringen”. Her er problemene sagt å være at næringa er preget av et stort antall små og mellomstore bedrifter, svak integrasjon, svakt kapitalgrunnlag og lite lønnsomhet (jmf. kapittel 2). Løsninga som formuleres for å rette på denne for etaten så bedrøvelige tilstanden er å utvikle større enheter som, slik det sies, bedre kan konkurrere internasjonalt 80).

Oppkjøpet av Melbu fiskeindustri var omstridt i Nord-Norge. Det var motstand mot at ei viktig lokalt eid bedrift skulle bli kjøpt opp av eksterne kapitalinteresser, og en var redd for at både flåte og industri etter hvert ville bli overtatt av folk uten tilhørighet til landsdelen. Dette viste seg jo å være en berettiget frykt. Men det var oppslutning om Røkkes oppkjøpt lokalt. Her gikk den rådende lokale oppfatninga før salget ut på at Røkke hadde den nødvendige kapitalen som skulle til for å ruste opp anlegget, og at en måtte være en del av store enheter for å komme inn på fiskemarkedene 81).

Det viste seg imidlertid snart at Røkkes overtakelse på Melbu og i Stamsund ikke ble den suksessen som var ventet. Allerede i 1997 kom det fram at det var dårlig lønnsomhet i Norway Seafoods. Selskapet ble tatt av børs etter at aksjeverdien hadde sunket fra femti til seks kroner pr. aksje. Høsten 1997 måtte moderkonsernet i Røkke-imperiet Aker-RGI overføre 1.2 milliarder kroner til det konkurstruede fiskerikonsernet. Som fiskerijournalist Gunnar Grytås bemerket svarte dette til 10-12 års forbruk av norsk statlig fiskeristøtte82).

Konsernet og bedriftene på Melbu, i Stamsund og i Måløy ble berget gjennom krisa takket være disse massive overføringene. Tore Tønne skiftet hatt og kom inn som direktør for Norway Seafoods etter at han først hadde vært med å gi støtte til konsernet i egenskap av SND-direktør. Men det intervallet han hadde som direktør før han igjen skiftet hatt og ble minister i Stoltenberg-regjeringa førte ikke til ny blomstring for det vertikalt integrerte fiskerikonsernet. I begynnelsen av 2001 stiller konsernet harde betingelser overfor Hadsel kommune i samband med utbygging av kaianlegg for fabrikken på Melbu. I følge avisa Fiskaren måtte kommunen tømme flyktningefondet for å få midler til denne utbygginga 83).

I løpet av 2000 er det også blitt klart at et annet vertikalt integrert fiskerikonsern, Nordic Sea Holding er kommet opp i store problemer. Dette er et nordnorsk fiskerikonsern med utgangspunkt i Båtsfjord. Og de driver, som Norway Seafoods, først og fremst med tråldrift og filetproduksjon. De har satset på oppkjøp og utbygging bl.a. på Myre, i Bø, i Berlevåg og i Mehamn. Etter bare to års drift har selskapet tapt 155 millioner, og det bokførte underskuddet for år 2000 beløper seg til 110 millioner kroner 85). Dette selskapet har ikke, som Norway Seafoods, ei rik moderbedrift som kan sørge for overføringer for fortsatt å holde skuta flytende. Så Nordic Sea Holding blir stykket opp, og nå er det bare bedriftene i Mehamn og på Myre som er igjen i konsernet.

Også det veletablerte West-Fish konsernet med base i Ålesund (tidligere Aarsæther) må igjennom ei omfattende reorganisering i løpet av 1999 / 2000. Takket være ekstern oppdrettskapital har denne reorganiseringa lykkes så langt.

 

Overraskelsen og svaret

Besøk og undersøkelser i fiskevær i Nordland og Troms på 1980- og 1990-tallet avdekker et overraskende mønster med fungerende stedsamfunn basert på en lønnsom kystfiskeflåte og mindre fiskeribedrifter som driver konvensjonell foredling. Det ser likevel ut til at båtene og brukene klarer seg i den harde internasjonale konkurransen. Og det ser ut til at de klarer seg i den nasjonale konkurransen med mer kapitalsterke enheter på land og hav som ekspanderer i næringa og på kysten i siste del av denne perioden. Både på båtene og i bedriftene drives det i heller liten skala, og med det som må karakteriseres som arbeidskrevende produksjonsformer. På båtene er det teknologiske nivået og investeringene varierende, men generelt er investeringene lave i forhold den mer kapitaliserte havfiskeflåten. Bedriftene er jamt over utstyrt med enkel teknologi, det drives en arbeidskrevende produksjon basert på lave investeringer, slik vi ser dette både i tørrfiskproduksjonen i Lofoten og i vær på kysten av Troms som driver en mer sammensatt og skiftende fiskeriproduksjon. Og det drives for det meste med tradisjonell, ”gammeldags” foredling, dvs. salting og tørking. Lokalt eierskap dominerer i de undersøkte bedriftene og værene.

Samtidig er det klart at mer storskalabaserte og kapitalkrevende produksjonsformer er på frammarsj i fiskerinæringa i denne perioden. Den statsstimulerte tråldrifta og frossenfiletproduksjonen har for lengst etablert seg i næringa. Men dette storindustrialiserte elementet oppviser ikke den vekstkrafta som industrimodernistene i Arbeiderpartiet hadde forventet. Da fiskeressursene for alvor begynte å ta seg opp igjen utover på 1990-tallet ser en likevel at det som Peter Holm kaller for industrimodellen 85) er på offensiven langs kysten. Stimulert av en kombinasjon av forventinger om god fortjeneste og en statlig politikk som igjen favoriserer stordrift, satser private investorer med Norway Seafoods og Røkke i spissen tungt på å sikre seg adgang til fiskestammer og oppdrettkonsesjoner. På den ene sida bidrar denne storindustrielle satsinga til å fortrenge etablerte småskalaaktører. På den andre sida bidrar de, sammen med en stadig mer effektiv kystfiskeflåte, til igjen å svekke ressursgrunnlaget. Og det trass i at heile flåten er underlagt detaljerte reguleringer etter 1990.

Kystfisket og den konvensjonelle fiskeindustrien drives parallelt med - og i konkurranse med - mer storskala fangsting og industridrift. Dette fungerer altså tretti år etter introduksjonen av den nye filetindustrien og trålfisket, som kystflåten og den konvensjonelle industrien heile tida har konkurrert med om markeder, arbeidskraft og fiskeressurser. Og da har trålfisket og de større filetanlegga vært premiert fra staten med investeringsstøtte.

Det svaret som er funnet på det overraskende vedlikeholdet av småskalastrukturen i fiskeriene har vært todelt. Det dreier seg om lønnsomhet og overlevelsesevne i henholdsvis kystflåten og den konvensjonelle fiskeindustrien på den ene sida, og om lønnsomhetsproblem i havfisket og den filetbaserte fiskeindustrien på den andre sida.

Det har vist seg at det er til dels god lønnsomhet i kystfiskeflåten og akseptabel lønnsomhet i den småskala fiskeindustrien, slik disse virksomhetene er spredt rundt om i stort sett mindre fiskevær langs den norske kyststripa. Både egne data og mer omfattende lønnsomhetsundersøkelser for fiskeflåten og fiskeindustrien har vist at kystflåten og de mindre fiskebedriftene klarer seg godt i forhold til det som er alternativet - den havgående flåten innen torskefiskeriene og den mer storskala og kapitaliserte filetindustrien. Det er ikke dokumentert at det er stordriftfordeler innen norsk fiskerinæring, verken på land eller hav.

Som vist må diskusjonen om lønnsomheten i flåte og landanlegg knyttes til en diskusjon om fiskeværet som et stedlig produksjonssystem. For kystflåten kan overlevingsevnen knyttes til at denne fangstmåten er en rasjonell høstingsmåte gitt de økologiske forholda langs norskekysten. Langs store deler av kysten er det slik at betydelige mengder med fisk i sesongene kommer heilt inn til land og kan fanges med begrensa kapitalinnsats i båt og bruk. I tillegg er fisken fra naturen si side godt fordelt langs den lange kyststripa. Endelig gjør øyer, viker, sund og fjorder det overkommelig å bygge ut mindre havner der fisken kan landes og båtene kan ligge trygt. Naturforholdene legger altså grunnlag for mindre fiskevær som kan ligge nært fiskefeltene og som dermed blir forutsetninger for en småskala kystflåte, dvs. båter som med relativt små utgifter kan høste av de rike fiskeressursene. Innenfor rammen av råfiskloven gir dette fangstleddet i det norske fisket god lønnsomhet eller god grunnrenteavkastning, og innen torskefiskeria er det særlig den småskala flåten med båter opp til tjue meter som kan dra fordel av de lave kostnadene. Dette er smådriftsfordelene i norsk fiske.

Samspillet mellom naturgitte forhold og en kystflåte som fisker på innsigsfisk er altså ei svært viktig forutsetning for den lønnsomme drifta som drives fra norske fiskevær. Et annet grunnlag er at disse værene er stedlige spesialiserte produksjonssystem 86) der aktørene er bærere av en erfaringsbasert kunnskap som både redere, skippere og industrieiere drar nytte av. Denne kunnskapen er spesialisert i den forstand at den er knyttet til en bransje eller et virksomhetsområde, nemlig fiske og fiskeforedling - etter hvert supplert med fiskeoppdrett. Og kunnskapen er stedlig fordi den deles av alle i været og brukes og vedlikeholdes i den daglige samhandlinga. Men kunnskapen er samtidig allsidig fordi den inkluderer ulike aktiviteter og operasjoner, samt håndtering av ulike fiskeslag innenfor fiske og fiskeforedling. Igjen er bakgrunnen for det som framstår som et pre i en moderne produksjonssammenheng å finne i naturgitte forhold og i fiskeværbefolkningas tilpasning til disse forholdene: Det mangesidige kunnskapsgrunnlaget og den deravfølgende fleksibiliteten skyldes i stor grad at aktørene har måttet lære seg å håndtere ulike typer fisk og ulike typer redskap fordi fisketilgangen har skiftet med sesonger og naturgitte svingninger. Denne tilpasninga til et skiftende ressursgrunnlag i den tradisjonelle drifta finner vi både på individnivå, på bedriftsnivå og på stedsnivå.

Fangst av ulike typer fisk og er altså et grunnlag for fleksibilitet i produksjonen i fiskeværene, og denne fleksibiliteten viser seg å bli et økonomisk fortrinn overfor et skiftende marked og i en situasjon med menneskeskapte svingninger i fisketilgangen.

Endelig ser vi i gjennomgangen av fiskeværeksemplene at værene er fleksible i den forstand at de er i stand til å mobilisere ekstra arbeidskraft når situasjonen krever det. Dvs. når fiskeinnsigene er store og mye fisk skal mottas, skylles, skjæres, saltes eller tørkes og pakkes for eksport. Ei forutsetning for denne periodiske mobiliseringa av arbeidskraft i været er den utbredte kunnskapen blant de arbeidsføre i lokalsamfunnet. Mange lokalt har den kunnskapen som er nødvendig for å gjøre de operasjonene som skal til når situasjonen krever det. Dessuten ser vi at de er villige til å stille opp og gjøre en ekstra jobb når det er nødvendig. Dette viser altså ei oppslutning og ei identifisering med været og den nødvendige produksjonen i været som også framstår som et fortrinn ved mange av de værene som er undersøkt.

Fiskeværets fortrinn

Den produksjonsrelevante spesialiserte og mangesidige kunnskapen, fleksibiliteten, og viljen til å stille opp i perioder er altså trekk ved fiskeværet som et sosialt system. Det er lett å se at disse trekkene er skapt av det samspillet mellom naturressurser og folk som fiskeværboerne har stått oppe i, og står oppe i. Men det er like klart at dette er ferdigheter som må vedlikeholdes gjennom sosiale prosesser i det daglige i de lokale enhetene - og da gjennom slike prosesser som identifisering, tilpasning og enighetsetablering i det daglige samværet. En viktig del av denne enighetsetableringa må foregå mellom fiskeindustrieiere og fiskeindustriarbeidere for å sikre den fleksible arbeidsorganiseringa eller ”dugnadsånden” som blir et av disse værenes fortrinn.

Disse trekkene er sentrale elementer i fiskeværkulturen og kystkulturen som både er skapt gjennom tradisjoner og gjennom nåtidig hverdagsliv. Det interessante i en økonomisk og politisk sammenheng er altså at disse særegne trekkene er forutsetninger for det produksjonslivet som er typisk for fiskeværet som økonomisk enhet og for at den spredte og lokalt kontrollerte produksjonsvirksomheten kan vedlikeholdes. Vi kan nå se at disse spesifikke kulturtrekkene i været bidrar til å gi flåte og fiskeindustrianlegg noen bestemte fortrinn i et seinmoderne produksjonsliv. Disse fortrinnene kan karakteriseres med stikkord som spesialisering, fleksibilitet og omstillingsevne, de bidrar til ei sikring av fortsatt lokal grunnrentehøsting og til fortsatt lokalt kontrollert produksjonsliv. Fortrinnene er sentrale elementer i fiskeværets motmakt i konflikten mot storkapital og sentraliseringspolitikk.

Særlig viktig er det å se at stedlig spesialisering og vilje til å stille opp i perioder er trekk ved kulturen i fiskeværet som blir kritisk nødvendige for fiskeindustrien. Kystfiskeflåten kan, som vist, basere seg på de fortrinnene som ligger i den lokalt baserte grunnrentehøstinga gjennom kombinasjon av relativt lave kostnader og store lett tilgjengelige fiskemengder. Fiskeindustren kan ikke basere seg på tilsvarende grunnentebidrag som flåten, og må følgelig ha andre faktorer som kan sikre overlevelse i konkurransen med de større anleggene. Det er her det utbredte spesialiserte kunnskapsgrunnlaget og evnen og viljen til å stille opp fra innbyggerne kommer inn som ei åpenbart heilt nødvendig forutsetning for at fiskeindustribedriftene i de små kystsamfunnene skal kunne klare å holde hjulene i gang og å sikre det normalt knappe, men nødvendige overskuddet.

Sammen med relativt lave kostnader i produksjonsutstyr, framstår altså stedlige forhold som spesialisert kunnskap og evne og vilje til fleksibel arbeidsorganisering blant innbyggerne i været, som faktorer som bidrar til å forklare den overraskende overlevelsen for de mindre fiskeindustribedriftene. Følgelig må denne overlevelsen for nøkkelenhetene i fiskeværet og på kysten også forklares gjennom sosiale og kulturelle faktorer knyttet til kyst og lokalsamfunn.

Også i fiskerinæringa, og kanskje særlig der, er den enes død den andres brød. Den andre hovedforklaringa på den seige overlevelsesevne i småskaladrifta er problemene i storskaladrifta.

For det er betydelige lønnsomhetsproblem i de vertikalt organiserte trål/frossenfiskanleggene, i og med at mange av dem har svak lønnsomhet både på landsida og flåtesida. Som Ottar Brox fremhever, har selvstendige, ikke integrerte trålrederier stort sett vært ulønnsomme i etterkrigstida, på tross av kapitalsubsidiene 87). De kunne sier han, bare være levedyktige når verdiskaping på land kunne subsidiere dem, særlig i fiskefattige perioder. Hovedproblemet i trålflåten ser ut til å ha vært for store kapitalkostnader. Dette ser en best i sammenlikning med kapitalkostnadene og driftskostnadene i kystflåten, som jo trålerne skal konkurrere med. Trålerne krever mye større investeringer og bruker mer drivstoff enn kystflåten. Beregninger som er gjort av ressursbehovet bak hver arbeidsplass i ulike fartøygrupper viser at en bak hver ansatt på en tråler må ha fra tre til fem ganger så mye fisk som det som trengs på en sjark for å oppnå driftsbalanse 88). Men det samme kan en til dels også si om produksjonen av frossen filet. Heller ikke denne foredlingsformen ser ut til å gi særlig god lønnsomhet, sjøl om Brox nok har rett i at den i perioder kan ha gitt det overskuddet som har vært nødvendig for å subsidiere trålerne i de vertikalt integrerte bedriftene. Bakgrunnen for lønnsomhetsproblemene i filetindustrien ser ut til å være mye av den samme som i trålfisket: For store kapital- og driftskostnader ut fra hva markedet er villig til å betale for det ferdige produktet. For filetindustrien er jo både arbeidskraftkrevende og kapitalkrevende, i forhold til alternativene; nemlig saltfiskproduksjon, tørrfiskproduksjon og - sjølsagt - i forhold til ferskfiskomsetning.

På denne måten får altså industrimodernistene oppleve at de forutsetningene de har hatt som utgangspunkt for utbygging av en moderne fiskeindustri og et moderne fiske ikke holder når ideene skal settes ut i livet. På tilsvarende måte strider den produksjonen som drives i de mindre sesongfiskebaserte fiskeværene mot den rådende oppfatninga i fiskeripolitikken og i storsamfunnet om at det er stordrift og heilårsdrift som må til for å få lønnsomhet.

Det er slående at denne kunnskapen om forholdet mellom lønnsomhet og størrelse i fiskerinæringa ikke har nådd fram til samfunnet utenfor disse fiskeværene, verken til en opplyst offentlighet, eller heilt åpenbart heller ikke til de mange av de avgjørende politikere og byråkrater. I alle fall ikke dersom en skal dømme etter de dokumenter, ordninger og beslutninger som fortsatt blir lansert innen fiskeripolitikken.

Min overraskelse i møte med de mindre kystfiskeværene skyldtes jo akkurat dette: At jeg ikke viste om hvor god lønnsomhet det var i dette kystfisket og i de små og såkalt ”gammeldagse” fiskeribedriftene i de små kystsamfunnene.

Et interessant spørsmål ble da hvorfor jeg ikke viste om dette, og hvorfor dette har vært så lite kjent ut over fiskeværene og kystsamfunnene.

Svaret på spørsmålet om bakgrunnen for den manglende kunnskapen om lønnsomheten ved småskaladrifta i fisket kan kanskje være følgende. Denne lønnsomheten innen det dominerende kystfisket og i de 2-300 fiskeværene har vært sjølsagt for folk på kysten, og de har ikke sett noen grunn til å framheve dette. De har heile tida vært i stand til å sammenlikne lønnsomheten i trålerflåten og lønnsomheten i kystflåten, og de har sett at de store filetanleggene har slitt tungt og blitt finansiert og refinansiert med statlig støtte, mens mindre fiskebruk har overlevd i den harde konkurransen uten statstøtte. Og blant de som har satt med makt og kontroll i fiskerinæringa var dette kunnskap som de ikke var særlig interessert i å spre, fordi det var motargumenter mot den rådende industrimodernistiske linja, og fordi det ville ha undergravd den fiskeripolitikken som har vært ført i heile etterkrigstida. Dermed har det vært nødvendig med aktiv kunnskapsstyring for å sikre den pågående politikken og de rådende maktforholda i fiskerinæringa, slik dette er demonstrert i kapittel 2.

Det som ser ut til å være spesielt for fiskerinæringa er at denne kunnskapskontrollen både har virket avmektiggjørende og samfunnsøkonomisk skadelig. Avmektiggjørende fordi kunnskapskontrollen har bidratt til å forhindre en mer demokratisk økonomisk utvikling basert på mindre og lokale enheter i industri og fiske der folk på kysten sjøl kan kontrollere sine jobber og sitt hverdagsliv. Kunnskapskontrollen har vært samfunnsøkonomisk skadelig fordi den har lagt grunnlaget for et bio-økonomisk lite lønnsomt fiske av småfisk ute i havet og til gjentatt bruk av offentlige og private midler for å realisere en industrimodell som forlengst har vist seg å ikke ha livets rett.

Derimot ser det ut til at det frie kystfisket og basert på fangst med selektive redskaper som juksasnøre, garn og line og en fleksibel sesongtilpasset fiskeindustri i på noen hundre kyststeder langs norskekysten har vært, og fortsatt er, både økonomisk lønnsomt og økologisk bærekraftig.

Forsøk på å avvikle en slik vital kystkultur må baseres både på sterk sentralstyring og på kløktig kunnskapskontroll. I norsk fiskeripolitikk i etterkrigstida ser vi et sterkt innslag av begge deler.


Kapittel 4. OM Å FÅ TERRENGET TIL Å PASSE MED KARTET

I denne delen skal trådene dras sammen. Trass i økt kapitalisering og trass i svekkede ressursrettigheter for kystbefolkninga fortsetter fiskeværene å være basisenhetene i næringa. Men den industrielle fiskeripolitikken føres videre på 1990 - tallet under skiftende politiske regimer. Politikken bidrar fortsatt til å svekke grunnlaget for lokalt eierskap til båter og fiskebruk, og dermed undermineres småskaladrifta på kysten ytterligere. Søkelyset rettes mot de mekanismene som vedlikeholder den storskalarettede fiskeripolitikken. Stikkord her er maktkonsentrasjon og enighetsetablering i et fiskeripolitisk segment gjennom endringer i Fiskarlaget og gjennom vedlikehold av stordriftstenkning i etater og blant politikere.

             

Gjenstridige kystfolk

Fiskeriene langs norskekysten er særprega ved at verdigrunnlaget er rike og lett tilgjengelige fellesressurser. Det er ressurser som ikke har en bestemt privat eier, men som tilhører det nasjonale fellesskapet og som i utgangspunktet kan høstes av alle norske statsborgere. I Norge er det flere verdifulle naturressurser som har et fellesskaplig preg, slik som olje/gass, mineraler og utmarksressurser. Vassdragsressurser har også blitt sett på som fellesressurser når de har blitt bygd ut for kraftformål. Disse naturressursene er fellesressurser der forutsetninga har vært at høsting og utbytte skal komme alle til gode.

Et trekk som skiller fiskeressursene fra andre verdifulle fellesressurser er at de er så lett tilgjengelige. Med enkelt utstyr og begrensa arbeidsinnsats kan du på norskekysten skaffe deg mat og inntekt fra havet, og dette blir lettere jo lenger nord du kommer. Så her er fellesskapspreget ikke bare et resultat av at ressursen ikke har vært privat, men også av at det er så mange som har høstet denne naturressursen. Den beste illustrasjonen her er kanskje Arnved Nedkvitnes 89) påpeking av at på 1860-tallet var 2/3 av alle menn i Nordland med på Lofotfisket, og dermed er det her inkludert menn fra innlandsdaler og samebygder. Lofoten har virkelig fungert som en åpen og svært viktig naturressurs i norsk sammenheng, og da ikke bare for de som har kalt seg fiskere.

Omfanget på naturressursene i havet, fordelinga av dem langs kysten og de lave kostnadene for å høste dem har skapt et svært spredt høstingsmønster. Det ble mange fiskere og fiskerfamilier som skaffet seg sitt utkomme fra ”den salte åkeren” 90), og de bodde spredt. Ressurstilgang og eiendomsforhold gjorde fiskerbondekombinasjonen til en dominerende driftsmåte og livsform langs norskekysten, der særlig jordbruket gjorde at folk måtte bo spredt i langs fjorder og sund og på yttersida.

I fisket dreier det seg altså, til forskjell fra vannskraftutbygging eller mineraldrift, om en direkte høstingsmåte. Den som får inntekt og levemåte av naturressursen står sjøl for høstinga og selger den for å skaffe seg og familien ei pengeinntekt og bruker den til sjølforsyning. Høsteren kan sjøl kunnet bestemme hvor og hvordan han eller hun vil utnytte ressursen. Adgangen er ikke hindret eller kontrollert av føydalherrer, kapitaleiere eller statsmakt. Begrensinga har lagt på omsetninga av fisken. Her har væreiere og fiskekjøpere kommet inn som mellomledd mellom fiskerne og markedet og har ofte kunnet manipulere prisene slik at overskuddet for fiskerne forsvant og fattigdom og nød ble resultatet. Organisert fiskeomsetning og kollektiv forhandlingsrett gjennom Råfisklaget har langt på vei fjernet disse problemene.

Den sjølstendige høstinga og uavhengigheten som har lagt i fiske og fiskarbondekombinasjon har vært blant de viktige fortrinnene og livskvalitetene i kystfolkets livsform. Frihet i utforming av arbeid og hverdagsliv har kompensert for slit, kulde og usikkherhet. Over en lang periode var Nord-Norge et innflyttingsområde for folk fra Sør-Norge som flyttet fra trange kår og ufrihet sørpå for å kunne høste av den åpne ressurstilgangen nordpå 91). Dette gjaldt også bosettere fra andre deler av Nordkalotten som gjennom tilgang til dyrkingsjord og de åpent tilgjengelige ressursene i havet både kunne komme unna sult og nød, og realisere ønsket om å stå på egne bein.

Veksten i tallet på fiskere i de første etterkrigsårene og det gjenstridige vedlikeholdet av småbåtfisket kan også leses som utrykk for at kystfolk søker å realisere de frihetsverdiene og den sjølstendigheten som ligger i arbeid og levemåte som er basert på det åpent tilgjengelige kystfisket. Og tilsvarende kan den imponerende politiske mobiliseringa før og like etter siste krig (jmf. kapittel 1 og 2) ses på som et livsformsforsvar, i tillegg til at det var et forsvar for håndfaste materielle rettigheter.

Problemet for kystfolket etter krigen ble at både livsform og driftsmåte ble definert som å være i motstrid med den økonomiske og politiske moderniseringa. Mens det før krigen ble overensstemmelse mellom kystbefolkningas egne strategier og krav og den statlige politikken, var det etter krigen ei klar motsetning mellom statlig politikk og kystbefolkningas livsprosjekt og uttrykte ønsker.

Med basis i politisk styrke og spontan organisering maktet kystfiskerne i en tidlig fase å få et politisk gjennomslag for viktige reformer i den unge nasjonalstaten. Disse tiltakene definerte kystfolket som avgjørende for å sikre sine interesser, og de ble gjennomført i konflikt med kapitalinteresser innen handel og rederidrift. Fra slutten av 1800-tallet og framover mot mellomkrigstida sto Norge fram som en stat der det var gjennomslag for kystfolkets organisering og reformkrav. Lofotlov, råfisklov og lov om eiendomsrett til fiskefartøy /deltakerlov ble byggesteiner i ordninger som sikret fangstgrunnlag og som bidro til at en betydelig del av ressursrenta fra fisket endte hos fiskerfamiliene og hos kystallmuen. Disse ordningene blir stående tilnærma urokket gjennom omveltningene i den siste halvdelen av hundreåret, men de blir i økende grad papirbestemmelser fordi hensikten med dem - å sikre ressursrettigheter og inntektsfordeling for kystbefolkninga og fiskerne - blir undergravd.

Fiskeripolitikken etter andre verdenskrig kan leses som et forsøk på å modifisere effektene av disse ordningene og å innføre ei nyordning i fiskeripolitikken. Under Venstrestaten og Nygaardsvold ble kystfolkets krav akseptert, slik de ble formulert av fiskerne sjøl, og nasjonalstatens politikk gikk åpenbart ut på å prøve å imøtekomme disse kravene, bl.a. gjennom lovverk og institusjonsbygging. Også etter 1945 har fiskernes velferd stått i fokus for den sentralstyrte fiskeripolitikken og distriktspolitikken, men nå ble politikken og kysten underlagt et regime med egne målsettinger og sjølvstendige verdsettinger, og med et offensivt og sjølsikkert sosialdemokrati i spissen. Kystfolket skulle sikres et bedre liv gjennom å bidra til nasjonens samlede vekst, og gjennom dette skulle også denne delen av befolkninga bidra til - og få ta del i - det nye velferdssamfunnet. Ottar Brox kaller det som kommer ut av dette for en teknokratisk politikk. Knut Dahl Jacobsen framhever fiskerietatens manglende klientorientering. Og Rune Slagstad karakteriser den statlige politikken i denne perioden som industrimodernisme.

Reven i hønsegården

Problemet for kystbefolkninga var at deres driftsmåter og livsformer måtte legges om for å stette kravene fra de politiske makthaverne. Fiskarbondefamilier og kystfiskere var ikke effektive nok etter de nye regnemåtene som gjaldt som grunnlag for den statlige politikken. Og de som ble myndighetenes iverksettende redskap i den nye politikken, var akkurat de aktørene som fiskerne hadde satset på å holde utenfor flåte og landanlegg, dvs. redere og kapitaleiere. Så et av paradoksene fiskerne opplevde de første par tiårene etter krigen var at det var de representantene de sjøl hadde valgt inn i Storting og Regjering som slapp revene inn i hønsegården. Og det med argument om at revene skulle bidra til å skape et bedre liv for dem alle etter at de hadde etablert seg innenfor nettingen.

Fiskerne og kystbefolkninga aksepterte ikke denne åpninga for kapitalkreftene inn på fiskestammer og foredlingsanlegg, og konflikten om trålloven fikk et omfang som rystet Gerhardsen-regimet i dets grunnvoller før kystfiskerne tapte kampen.

Med trålloven fra 1951 og statstøtte til trålere og filetanlegg slapp kapitalkreftene til i den marine grunnrentehøstinga for alvor. Trålloven ble det brohodet for kapitalkreftenes adgang til fiskeriene som Jens Steffensen og Norges Fiskarlag hadde fryktet. Sammen med omlegginga i landbrukspolitikken bidro dette til det som framstår som den kanskje viktigste omlegginga i Nord-Norge og langs kysten i nyere tid: Avviklinga av fiskarbonden.

Men den forventa industriveksten som teknokratene hadde forutsatt uteblir. Lønnsomheten i de nye trål/frossenfiskkompleksene er svak, og den kapitaliserte filetindustrien erobrer bare noen få punkter på den lange kysten i Nord-Norge og nedover i Trøndelag og på Vestlandet. I de spredtbygde fjordstrøkene i Nord-Norge og på kysten sør for Vestfjorden og til Sunnmøre vokser det ikke fram industri som kan erstatte fiskarbondetilpasningene 92). I fjordstrøkene i nord blir alternativene langpendling, utflytting, tjenesteyting og nye yrkeskombinasjoner. Mens det omfattende sesongfisket fra fjordene i nord med lokale mellomstore kystfiskebåter avvikles.

Avviklinga av fiskarbondetilpasning og kombinasjonsdrift langs norskekysten de første tiårene etter krigen bidro til en dramatisk reduksjon i antallet fiskere. I et maktperspektiv har dette to viktige konsekvenser.

For det første utelukkes store deler av kystbefolkningen fra den inntektsbringende grunnrentehøstinga; de mister retten til og inntektene fra sin gamle allmenning. Ressursene og ressursrettighetene overføres i stor grad til færre og mer kapitalsterke aktører. Noen av de som mister ressurstilgangen er fiskere med samisk bakgrunn som bor i fjordstrøkene fra Ofoten og nordover. Så her er det altså ei utsatt urfolksgruppe som mister sine rettigheter til lokale fellesressurser.

For det andre svekkes fiskeribefolkningas politiske tyngde. Det er forskjell på ei yrkesgruppe som kan mobilisere 100.000 og ei som kan mobilisere 25.000.

Strukturrasjonaliseringa i fiskeriene de første tiårene etter krigen fører altså både til ei annen fordeling av ressurser og rettigheter, og til ei svekking av fiskernes og kystbefolkningas politiske posisjon overfor det politiske sentrum som de er blitt avhengige av – og som de har gitt si tilslutning til under nasjonsbygginga.

Men i kystsentra og kystbygder med godt heimefiske ser en framvekst av et effektivisert og lønnsomt kystfiske og vedlikehold av mindre og mellomstore foredlingsbedrifter i fiskevær. Industrimodernistene lykkes ikke i å bygge opp en urbant basert ekspanderende industrisektor med grunnlag i rikdommen i kystfolkets fellesressurs, sjøl om redere og industrialister fikk både rettighetsadgang og statstøtte fra de som hadde visjoner om å skape et nytt industriparadis.

Svikten for industrimodellen

I kapittel 1 og kapittel 3 kommer det fram at det særlig er tre forhold som hindrer den forventa industrielle veksten i fiskeriene i etterkrigsperioden.

For det første begrensinga i det naturgitte ressursgrunnlaget, som ikke var forutsett industrimodernistene. Og dette er rimelig - de satt i Oslo og var ikke biologer, men sosialøkonomer. En vedvarende vekst basert på trål/frossenfisk-anleggene måtte ha vært basert på noe annet enn stadig økning i råstoffmengden - og da på slike bidrag som innovasjon og videreforedling. Men fordismen er ikke innovativ, aller minst i en ressursbasert industri med store råstoffmengder. Her ser det, som vist i kapittel 3, ut til at de mindre anleggene er mer innovative og omstillingsdyktige. Først og fremst fordi de presses til slik omstillingsdyktighet gjennom de naturlige sesongsvingingene i kystfisket. Det som ble betraktet som ei ulempe viser seg å være et fortrinn.

Ei annen ekspansjonshindring for industrienklaven er lønnsomhet og levekårsfortrinn i småskaladrifta under den nullsumkonflikten som preger fiskerinæringa. Kystflåten og de mindre anleggene har vist seg å være konkurransedyktige med de industrielle alternativene i en åpen konkurransesituasjon. Både norsk forskning og studier fra andre land viser oss at folk ikke forlater akseptable levekår i en sjølstendighetsprega ruraløkonomi til fordel for samlebånd og lønnsarbeid. Både det gode grunnrentebidraget, livsformen og omstillingsevnen i kystflåte og konvensjonelle industrianlegg må altså trekkes inn for å forklare vekstsvikten i Gerhardsens, Brofoss og Sunnanås alternativ.

Under det heile ligger, for det tredje, den tunge arven fra Venstrestaten og Nygaardsvold. Denne arven er den overlevde egalitære fiskepolitikken med råfisklov, lov om eiendomrett til fiskefartøy, havdelingsordninger og etter hvert deltakerloven. Denne arven sikrer grunnrentehøsting og grunnrentebidrag til fiskerne og kystsamfunnene, slik dette er redegjort for i kapittel 1.

Industriorganiseringa i fisket undergraver sitt eget eksistensgrunnlag. Utover på 1970-tallet viser det seg at fiskeressursene minker. Forklaringa ligger åpenbart for det første i nedfiskinga av fiskestammene ute i havet gjennom et trålfiske som i stor grad er bygd på fangst av ikke gytemoden småfisk. Og for det andre i nedfiskinga av maten for torsken og de andre kvitfiskartene, og da særlig gjennom desimeringa av Europas største fiskeressurs; den atlanto-skandiske sildestammen. Det kapitaliserte trål og notfisket viser seg å være basert på en kortsiktig effektivitetsgevinst. Fiske over noen år med denne typen redskap og med moderne søkeutstyr ødelegger grunnlaget både for fangst og industri og dermed forhindres også den videre industrielle ekspansjonen. Derfor blir da også fiske med denne typen redskap tidlig underlagt statlige reguleringer, men både de norske og de globale erfaringene på dette området viser at ekspansivt og ensidig profittorientert fiske frikopla fra en lokal fangstkultur er svært vanskelig å kontrollere.

Også den stadig mer effektive kystfiskeflåten bidrar til overfisket innen torskefiskeriene. De fortsetter å stå for storparten av fangsten. Men likevel står kystflåten for en mer skånsom fangstmåte enn trålerne, særlig fordi de fanger i det vesentlige voksen fisk under innsiget nært land og med utvelgende redskap. Den andre grunnen til den manglende reguleringa av kystfisket ser ut til å være kystfiskernes politiske styrke. Kystflåten fortsetter fangstinga uten reguleringer på den enkelte båt og uten fungerende totalkvoter fram til 1989 92).

Alt i alt må en slutte at kystfisket og de mindre landanleggene i fisket oppviser den samme gjenstridige overlevelsesevnen overfor industrimodernismen som det etablerte fiskarbondehusholdet gjorde de første tiårene etter krigen. De lokalbaserte og sjølorganiserte alternativene som folk på kysten sjøl har stått for overlever som en del av ei modernisert fiskerinæring, slik dette er vist i kapittel 3. Dermed kan en hevde at fiskevær med lokalt eide fiskeribedrifter og fiskeflåte fortsatt makter å sikre seg en betydelig del av inntektene i norsk fiske også etter at den mer kapitaliserte og sentraliserte driftsmåten har fått fotfeste i etterkrigsperioden. Både interne og eksterne faktorer må brukes som forklaring på dette vedlikeholdet av de lokale utøvernes fortsatte egenkontroll med fangst, foredling og grunnrentehøsting. De interne faktorene som ser ut til å være viktige er småskaladriftas vitalitet og sjølstendighetspreg og det interne samspillet i fiskeværet. Ytre faktorer er bl.a. industrimodernismens manglende suksess og kystfolkets politiske styrke.

Fordismens politiske overlevelse

Men dramaet fortsetter fram til i dag, og forbausende nok i samme spor som tidligere. For det må kunne hevdes at i norsk fiskerinæring blir fordismen sikret fortsatt liv etter sin død, men da av politiske grunner.

Vekstpolitikkens sammenbrudd i fiskeriene kan dateres nøyaktig, nemlig til 18 april 1989. Da måtte fiskeridirektøren med øyeblikkelig virkning stoppe torskefisket fordi stammen var nedfisket og på grensen av totalt sammenbrudd. Men denne anledningen ble ikke benyttet til å ta et oppgjør med de ekspansive enhetene med størst og mest ødeleggende ressursuttak. Dvs de enhetene som i stor grad baserte seg på nasjonaløkonomisk og bio-økonomisk lite rasjonell småfiskfangst ute i havet, og som ensidig hadde vært basert på vekst på basis av økt ressursuttak i en avgrensa naturressurs. Anledningen ble brukt til det motsatte: Til å ta ut de minst ekspansive enhetene i flåten og tilsvarende lite ekspansive sesongbaserte anlegg på land (jmf. kapittel 3). I tillegg ser en at den overraskende sterke veksten i torskestammen etter de strenge reguleringene fra 1989/90 ikke blir brukt til å ta inn igjen kystfiskere som på et tilfeldig grunnlag var blitt utestengt. Dette er klare indikasjoner på at det ikke er ressurshensyn, men strukturrasjonalisering som fortsatt slår igjennom som det overordnede hensynet også i 1990-tallets fiskeripolitikk 94). Ressurshensyn ble flagget som det viktigste hensynet i Stortingsmelding nr 58 1991-92 og markedsorientering som det viktigste hensynet i Stortingsmelding nr 51 1997-98. Men i begge meldingene ser vi, slik dette er vist i kapittel 2, at meldingene blir skrevet slik at det i praksis blir strategier for å holde småskalafiskere ute av fisket som blir grunnlaget for den reguleringspolitikken som utformes i disse meldingene.

Både kondemneringsordninga i fiskeindustrien, torskereguleringa fra 1990 og innholdet i de to stortingsmeldingene fra 1990-tallet kan altså tas til inntekt for det samme. Når det gjelder stortingsmeldingene har jeg funnet at hovedstrategiene ser ut til å være departemental omformulering av målsettinger og kunnskapsstyring. Dette gjøres sannsynligvis for å unngå småskaladrift og nedenfrakontroll, og for å unngå den koplinga som kan gjøres mellom kystnært fiske og tilknytta sesongbasert fleksibel småindustri på den ene sida og bærekraftig ressursforvaltning på den andre sida. Datapresentasjon og formuleringer i disse meldingene vinkles slik at kapitalkrevende stordrift, og dermed videre tiltak for strukturrasjonalisering, framstår som det beste og det nødvendige alternativet.

Endelig går den nye SND-satsinga i fiskerinæringa fra 1994 entydig inn i dette billedet. SND-planen med tilknytta støttetiltak for vertikalt integrerte fiskerikonsern som skal fungere som såkalte ”lokomotiver” er lite nytt i forhold til det som har vært hovedlinja i norsk fiskeripolitikk siden innføringa av trålerloven og etablering av Findus først på 1950-tallet. Dette kan i alle fall tas til inntekt for at hovedlinja i norsk fiskeripolitikk føres videre og der ekspansive kapitaliserte enheter overfor en begrensa naturressurs og styring og kontroll utenfra i fordistisk ånd må bli nødvendige konsekvenser.

Det vi ser er altså et overraskende konsekvent vedlikehold av ei situasjonsoppfatning i departement og hos fiskeripolitikere over en svært lang periode. Like overraskende er det at gjentatte erfaringer om de problemene som skapes ikke får noen betydning for den politikken som føres, slik vi særlig ser dette i de offentlige dokumentene som stortingsmeldinger og SND-plan på 1990-tallet.

Dersom en skal kunne forklare dette vedlikeholdet av problemskapende formål og virkemidler, som en må forutsette at også mange av de som utformer politikken er klar over, må det være fruktbart å se nærmere på det politiske spillet som fiskeripolitikken går inn i.

En må identifisere aktører og oppfatninger som står sentralt i denne greina av den offentlige politikken. Men en må også forsøke å se politikken i samspill med viktige økonomiske utviklingstrekk i næringa, siden det her er snakk om et eget produksjonsområde eller en økonomisk sektor med et samspill mellom økonomi og politikk. I tråd med Stein Rokkans påstand om interesseorganisasjonenes store betydning i det moderne samfunnet, skal jeg først se nærmere på den til nå enerådende organisasjonen for fiskerne, nemlig Norges Fiskarlag.

Fra kystorganisasjon til kvotelaug

I den forrige maktutredninga ble det argumentert for at en så tendenser til segmentering av den offentlige politikken, dvs. utviking av avgrensede arenaer eller funksjoner /sektorer som de sentrale maktfora. Dette skal være beslutningsarenaer der en skal kunne se et klart samspill mellom interesseorganisasjoner, sentrale politikere og deler av embetsverket, og der disse danner mer eller mindre varige og avgrensede beslutningsarenaer. Til grunn for disse beslutningsarenaene kan både ligge bestemte profesjonsoppfatninger og bestemte verdisyn. Disse verdiene og oppfatningene står over tid i et samspill som vil kunne føre til enigheter og verdihomogenitet som legges til grunn for relativt stabile segment som fatter de viktigste beslutningene innenfor vedkommende saksområde 95).

Det er ikke vanskelig å argumentere for at fiskeripolitikken faller inn i et slikt mønster. Her har en akkurat et tett samspill mellom ledelsen i en etablert og tilnærmet enerådende interesseorganisasjon for fiskerne (Fiskarlaget), og dessuten LO som representerer lønnstakerne på land og lottfiskerne i havfiskeflåten. Videre ser vi et embetsverk (departement /direktorat) som etter hvert ser ut til å bli samkjørt med interesseorganisasjonene når det gjelder viktige oppfatninger og verdier, bl.a. når det gjelder satsing på større enheter på land og hav og kapasitetsreduksjon gjennom uttak av fiskere og ikke gjennom redusert investeringsvekst. Også den tredje aktørgruppa i segmentet, fiskeripolitikerne, ser ut til å være involvert i verdigrunnlaget og de segmenterte beslutningprosessene. Også disse forfekter synspunkter som er i overenstemmelse med de to andre partene i det fiskeripolitiske ”jerntrianglelet”, enten disse bærer navn som Reidar Karlsen, Svein Munkejord, Rolf Bendiksen, Petter Angelsen eller Carl Erik Schøtt Pedersen, og enten de representerer Høyre, Arbeiderpartiet eller Senterpartiet. Den store samstemmigheten blant fiskeripolitikerne fra ulike politiske partier - i alle fall etter at de har satt seg til rette i statsrådsstolen - er en indikator på konsistensen i situasjonsoppfatninger i det fiskeripolitiske segmentet.

Det er viktig å understreke at Fiskarlaget blir integrert i det fiskeripolitiske segmentet over tid. Laget går fra å være opposisjonell overfor den rådende fiskeripolitikken til å bli den samme politikkens viktigste demokratiske baserte støttegrunnlag i løpet av etterkrigstida. Det er usikkert når laget ”konverterer”, og det er også avhengig av hva slag saker en vektlegger. Men innholdet i prosessen som fører til inkorporeringa ser ut til å være rimelig klar. Veksten i havbåtflåten og de større kystfiskebåtene skaper ei differensiering i det som før og etter siste krig var en homogen interesseorganisasjon for kystfiskerne. Veksten i redernes og storbåtskippers antall og finansielle styrke øker gradvis deres innflytelse og gjør at Fiskarlaget mer og mer kommer over på den typen politikk som embetsverket og sentrale fiskeripolitikere heile tida har forfekta. Fiskebåtrederne på de største båtene har opprettet sitt eget forbund. Og rederne har tilkjempet seg den unike posisjon at de både har en egen særorganisasjon som opererer innenfor laget, og som gjør at de kan operere utad uavhengig av moderorganisasjonen.

Problemet med denne konverteringa for Fiskarlaget har heile tida vært at de stadig mer toneangivende ”kapitalfiskerne” har vært, og stadig er, et klart mindretall av medlemmene i laget, For laget har vært dominert av kystfiskere på mindre og mellomstore båter i medlemsmassen og på landsmøtene. Dette har dels ført til åpne motsetninger internt 96), og det har ført til avskalling og til etablering av det konkurrerende Norges Kystfiskarlag. Dels har motsetningene ført til handlingslammelse og dels til kompromisser etter svært harde dragkamper der det har vært uomgjengelig nødvendig for organisasjonen å komme ut med et standpunkt - for eksempel i spørsmål om fordeling av ressursene mellom de ulike fartøygruppene. Her er fastsettinga av fordelinga av torskekvoten i den såkalte ”trålstigen” det viktigste eksemplet. Konflikten rundt denne fordelinga mellom ”kyst” og ”hav” for det klart viktigste norske fiskeslaget har flere ganger de siste årene ført Fiskarlaget på kanten av splittelse, i og med at fiskebåtrederne har truet med å trekke seg ut dersom de ikke får aksept for mer torsk til si gruppe.

Den kanskje mest problematiske, og vel også mest overraskende beslutninga, i Fiskarlaget de siste årene må likevel sies å være støtten til reguleringene i torskefisket fra 1990. Her ser det ut til at Fiskarlaget gikk fra nei til ja først på 1990-tallet 97), og altså tilpasset seg den vidtrekkende og omstridte reguleringa som stengte det frie torskefisket for krokredskap og garn. Her ble tusenvis av aktive fiskere utelukket fra det viktigste fiskeriet på et vilkårlig grunnlag. Fiskarlagets oppslutning om denne reguleringa betydde at de slo hånden av svært mange av sine egne yrkesbrødre - der også mange av dem var organisert i Fiskarlaget. Når laget etter hvert ser ut til å finne ut at de skulle støtte denne drastiske utestenginga ser det ut til at de kom fram til det standpunktet at det tjente deres egne interesser. De oppdaget at de som ble igjen med fulle kvoterettigheter fikk mer torsk på deling enn de ville ha fått dersom alle deres yrkesbrødre og søstre hadde fått fartøykvote i 1990, eller dersom de hadde blitt tatt inn igjen når torskestammen vokste utover på 1990-tallet.

Dermed går Fiskarlaget i løpet av 1990-tallet for alvor over fra å være en organisasjon for alle fiskerne og for heile kystbefolkninga til å bli en organisasjon som representerer interessene til et stadig minkende antall storbåtfiskere og storbåtredere som skal sikre sin egen størst mulige andel av den tidligere fellesallmenningen gjennom det statlige kvotesystemet. Organisasjonen hevder fremdeles at de representerer fiskerne og kysten. Symbolet med ”de titusen støvler som tramper i takt” er jo viktig å vedlikeholde - ikke minst fordi det sikrer laget monopol på relasjonen til myndighetene. Men aksepten av fartøykvoteordninga og lagets innsats for stenging av allmenningen for stadig nye fiskeslag viser at de ikke lenger kan sies å representere alle fiskerne og enda mindre kystbefolkninga mer generelt. Lagets krav om å stenge gruppe II er foreløpig blitt stoppet av fiskeriminsteren. Her dreier det seg om de som fisker minst og som er på den utsatte konkurransekvota, som bare utgjør om lag fem prosent av totalkvota på torsk. Og det dreier seg om de fiskerne som driver med yrkeskombinasjon, inkludert de som driver som fiskarbønder. Kravet om stenging her må kunne ses på som den endelige bekreftelsen på at organisasjonen er blitt et redskap for de få heldige som har kommet seg inn i systemet og har fått private rettigheter i den tidligere åpne fellesressursen. Når Fiskarlaget går inn for å avvikle fiskarbonden, er det vanskelig å se hvordan de skal kunne sies å representere kysten.

Fiskerisegmentet

Da Fiskarlaget først hadde oppdaget at de omstridte fartøykvotereguleringene tjente deres interesser, og hadde sluttet seg til denne ordninga, hadde de også endelig krysset Rubicon: Da hadde de for alvor gått inn i fiskerisegmentet og bidratt til den maktkonsentrasjonen som dette utgjør i fiskeripolitikken.

Det er viktig å se at de ulike aktørene bidrar med ulike sakstyper og prioriteringer i et slikt segment, og at summen av ulike instanser eller grupperinger og standpunkt dermed best kan beskrives som et felt der en koalisjon av slike ulike aktører møtes og etablerer en enighet for å få ivaretatt sine dels ulike spesielle interesser. Fiskarlaget argumenterer for at de får ivaretatt det de mener er yrkesvern - dvs. at det er de som driver som ”skikkelige fiskere” som skal ha førsterett eller enerett til ressursene i havet. Og etter hvert blir altså dette utvidet til å gjelde forrentning av kapital for de mest ”vellykkede” av fiskerne.

Yrkesvernet og vern av investert kapital som krav fra Fiskarlaget og fiskebåtredere passer på noen måter godt sammen med en annen viktig aktør på den fiskeripolitiske arenaen, nemlig LO. De har to forbund inne i fiskerinæringa: Nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbundet som organiserer fiskeindustriarbeiderne og Sjømannsforbundet som organiserer mannskapet på de større fiskebåtene, og da særlig trålerne. Så lenge kystfiskerne dominerte i Fiskarlaget var det motsetninger mellom LO og laget, og da særlig i trålerspørsmålet. Men ettersom kapitalfiskerne, inkludert trålerne, har fått større innflytelse i Fiskarlaget har LO og laget fått viktige felles interesser, bl.a. i å få mer av kvoten over på de største båtene og å stenge ute kombinasjonsfiskerne. Men ellers har LO fungert som en entydig lobbyorganisasjon for tråldrift og stordrift i heile etterkrigstida. Dette skyldes åpenbart en blanding av vanlige fagforeningskrav om heilårsarbeidsplasser og sikring av størst mulige bedrifter for å maksimere antallet fagorganiserte på den ene sida, og ei rein ideologisk overbevisning knytta til industrialisering og stordrift på den andre sida. Den ideologiske biten kan karakteriseres som den sovjetiske arven i fagbevegelsen. Det kystnorske redskapet for å fremme det gode samfunn ut fra denne sovjetiske tradisjonen er altså ikke elektrifisering, men trålere. Sjarker og konvensjonelle fiskebruk, og særlig lokalt samspill mellom bedriftsledelse, fiskere og fiskeindustriarbeidere i fiskeværet (jmf. kapittel 3) passer ikke inn i en sovjetisk eller en storindustriell sosialismemodell. Småskaladrift og samrøre mellom arbeidere og småkapitalister blir i et slikt perspektiv både praktiske hindringer for å fremme en sterkest mulig fagbevegelse og ideologiske etterlevninger som hindrer framveksten av det nye samfunnet.

Både historisk og samtidig har fiskeindustrieierne vært overraskende fraværende i konflikten om ressursrettigheter og lokal kontroll i fiske og fiskeindustri. Rett nok var det en viss motstand mot etablering av råfiskloven fra industrieiere og eksportører, og revisjonen av lofotloven i 1891 var en konflikt mellom arbeid og kapital på kysten der kapitalen representert ved reder og kjøpmann Kårbøe tapte retten om adgangen til felleshavet i Lofoten etter Trollfjordslaget. Men etter krigen har det fra industrihold, dvs. fra Fiskerinæringens landsforening, vært lite av aktiv kravfremming for å sikre en bestemt industrimodell eller for å få en større andel av grunnrenta. Det ser ut til å være to grunner til dette. Dels har fiskeindustrieierne forskjellige interesser når det gjelder spørsmål som lokal kontroll over ressurser og foredling. Med mange små fiskebruk langs kysten har det ikke vært grunnlag for organiserte krav fra industrien om industrieie av fangstrettigheter eller satsing på større enheter på land eller hav. Videre er det rimelig å forklare fraværet av industrikrav med front mot fiskernes rettigheter med den samme mekanismen som har virket i til å svekke fagorganiseringa blant arbeidere og fiskere på kysten: Dvs. lokalt samspill og lokal samhørighetsfølelse i det som har vært og er de viktigste enhetene i kystens økonomiske liv; nemlig fiskeværene.

Det mest interessante i denne sammenhengen, og da særlig i et maktperspektiv, er imidlertid at det blir gjennomslag for økt industrikontroll over fiskeressursene uten at lovene blir endra. Den ene faktoren her er departementets rundhåndede dispensasjonspraksis fra bestemmelsen i deltakerloven, som krever at bare aktive fiskere skal kunne eie fiskebåter. Både overgangen til større båter og departementets dispensasjonspraksis er her sjølstendige virkende faktorer i retning av økt industrieie av fangstrettighetene. Det finnes ikke noen pålitelig oversikt over situasjonen på dette området, men overslag går ut på at industrien nå kontrollerer omlag 70% av fangsten. Dersom dette tallet er riktig, fungerer deltakerloven i dag som en papirbestemmelse uten reell virkning på fordelinga av ressursrettigheter i fisket. Den andre faktoren er veksten i antall og kapasitet på de store båtene, som gjør det mulig og mer nødvendig for industrien å komme inn på eiersida på båtene. Her har endringa på 1990-tallet særlig vært at industrien har kjøpt seg inn i de store kystfiskebåtene, og dermed har kommet seg inn på den dominerende kystfiskerkvoten i torskefiskeriene.

Dermed ser vi at både økonomiske endringer i fiskeriene som staten har stimulert, og forvaltningas lovpraktisering har virket til å undergrave det etablerte regelverket. Dvs. de lover og institusjoner som er ment som beskyttelse for ressursrettighetene og grunnrentehøsting for fiskerne og som mer generelt har virket til at overskuddet fra ressursen blir fordelt langs kysten. I et maktperspektiv er noe av det interessante - og paradoksale - her at denne endringa har tjent de større kapitalinteressene på industrisida, uten at disse har vært synlig på banen i de konfliktene som har ført fram til denne overføring av ressursrettigheter fra kystfolk og til tyngre kapitalinteresser. Svekkinga av folkelig kontroll og rettigheter har, på det politiske planet, i stor grad blitt fremmet av folkelige interesseorganisasjoner, dvs. Fiskarlaget og LO. Og av offentlige myndigheter, representert ved Fiskeridepartementet.

Fiskeripolitikerne er også ei viktig gruppe i fiskerisegmentet. Som Fiskarlag og LO har de vært, og er, opptatt av at fiskeriene skal sørge for det som kalles for trygge og gode heilårlige arbeidsplasser i flåten og industrien. Videre at fiskeripolitikken skal bidra til å sikre bedrifter som de mener er store nok til å kunne overleve i den globale konkurransen. Herunder ser det ut til at de uten særlig betenkeligheter slutter seg til ideen om at større vertikalt integrerte konsern er veien å gå for å oppnå dette 98). De har imidlertid samtidig utrykt sin støtte til, eller i alle fall ikke gått i mot, det nedarvede lovverket fra venstrestaten og Nygaardsvold-perioden. Men her blir altså poenget at dette lovverket undergraves av en kombinasjon av statlige ordninger og økonomiske prosesser. Og det en i alle fall ikke ser er politiske initiativ for å innskjerpe regelverket eller for å sikre at det faktisk blir overholdt. Det siste hadde jo vært naturlig når det gjelder uthulinga av deltakerloven - som både politikere og fiskarlagsfolk uttrykker sin støtte til med jamne mellomrom - samtidig som fiskernes rett til å eie fiskebåter snart bare er en tom papirbestemmelse.

Som siste brikken i segmentet har en det fiskeripolitiske embetsverket og departementets politiske ledelse. Disse har, som vist i kapittel 2, overraskende entydig gått inn for strukturrasjonalisering, lukking av allmenningen og kapitalbasert stordrift på land og hav som løsning på fiskerinæringas problemer over de siste tiårene. Men igjen er det viktig å understreke at embetsverket og statsråden bare er en del av en maktkoalisjon der det må kompromisses over politikkutforming, løsninger og tiltak. Her er det avgjørende for utforming av den endelige fiskeripolitikken at øvrige aktører i det fiskeripolitiske segmentet spiller på lag med byråkratiet. Fiskarlaget, LO, fiskeripoltikere og - etter hvert - kapitaltunge investorer som Røkke - ser ut til å finne hverandre. Eller de kommer i alle fall kommer ut med standpunkt som ikke er motstridende og som dermed gir grunnlag for en kompromisspreget politikkutforming i et framvoksende homogent fiskerisegment.

Der hvor embetsverket og politisk ledelse i departementet imidlertid har en sjølstendig rolle, er i utforminga av politikkdokumentene innenfor sitt saksområde. Jeg skal her sette resultatene av gjennomgangen av stortingsmeldingene og SND-planen fra kapittel 2 inn i en maktpolitisk diskusjon.

Terrenget tilpasses kartet

I den gjennomgangen som er gjort av fiskeripolitikken i kapittel 2 har jeg forsøkt å vise hvordan det i departementet og i SND manøvreres for å sikre tiltak i tråd med den rådende industrielle fiskeripolitiske linja i disse organene. Her er sentrale strategier omformuleringer av målsettinger og kunnskapsstyring, dvs. en aktiv innsats fra statlige og halvstatlige etater for å fremstille grunnlaget for fiskeripolitikken på en slik måte at de konkrete tiltakene bidrar til å fremme den fordistiske eller industrimodernistiske linja.

Når det gjelder de to stortingsmeldingene, er de premissene som eksisterer for den statlige politikken og for fiskeripolitikken nokså forskjellige for disse to meldingene. Når stortingsmelding nr. 58 fra 1991-92 (Strukturmeldinga) skal skrives står miljøvernhensyn og bærekraftig ressursforvaltning sentralt i det globale og norske politiske billedet. Og da særlig knyttet til FNs viktige miljøvernkonferanse i Rio i 1992. Her var den norske statsministeren leder for kommisjonsarbeidet som ble vedtatt på konferansen. Og kommisjonsinnstillinga fikk et betydelig gjennomslag både nasjonalt og internasjonalt i det tiåret som fulgte, i alle fall på det politiske planet.

Stortingsmelding nr 51 (Strategimeldinga) fra 1997-98 blir lansert i en ganske forskjellig politisk situasjon. Nå er det markedstenkinga som er den rådende. Og igjen ser en at den rådende politiske retninga flagges som den utadvendte hovedmålsettinga for stortingsmeldinga.

Tilpasning til herskende politiske tendenser og oppfølging av målsettinger i de viktigste folkevalgte organ skal legges til grunn for utformingen av policy-formulerende dokumenter som stortingsmeldinger. Så på den ene sida skal det i politikkutforming og planer dreie seg om å iverksette autoritative målsettinger og ideer. På den andre sida må forvaltningsorgan og planorgan, for å kunne utforme virksomme praktiske tiltak, forholde seg til viktige utviklingstrekk innen det saksområdet de skal utvikle. Det interessante med politikkutformingene i de to stortingsmeldingene om fiskeripolitikken er altså dels at de definerer andre målsettinger for politikken enn det som det legges opp til fra overordnede politiske organ. Og dels preges meldingene av at de overser - eller aktivt underkommuniserer - svært viktige utviklingstrekk på de berørte saksområdene.

Dermed blir det ikke slik at den politikken som utformes og fremmes gjennom departementet og gjennom halvstatlige organ som SND bare gjenspeiler de rådende politiske målsettingene fra forvaltningsorgans og halvstatlige organs overordnede instanser. Det viser seg at det tvert i mot er slik at den politikken og de tiltakene som kommer fra departement og fra SND i stor grad har et klart forskjellig innhold ut fra ei rimelig tolkning av de målsettingene som er formulert. Videre har vi sett at den fortolkinga som legges til grunn av forholdene i fiskeriene og på kysten i beste fall kan karakteriseres som diskutabel. Vi står altså overfor en segmentert og etatspreget fiskeripolitikk på 1990-tallet som kan karakteriseres som relativt sjølstendig i forhold til politiske retningslinjer og signaler. Denne politikken fortsetter å være preget reguleringsordninger og tiltak som er siktet på å påvirke utviklinga på kysten i ei bestemt retning, snarere enn å forsøke å tilpasse politikken til den utviklinga som er i gang. Vi står med andre ord overfor ei etatsprega og aktiv kunnskapsstyring og målsettingsomforming i norsk fiskeripolitikk. Her tiltar altså etatene seg en sjølstendig maktposisjon i norsk fiskeripolitikk gjennom å utforme premissene for fiskeripolitikken på en bestemt måte som dels er i strid med politiske signaler fra overordnede organ. Og innholdet i denne etatsutformede fiskeripolitikken kan altså karakteriseres som fordistisk.

Problemet for de statlige og halvstatlige organene er at terrenget passer dårlig med det kartet de tegner på sine kontorer. Dette dreier seg både om det politiske terrenget i form av retningslinjer og målsettinger fra Storting og regjering. Og det dreier seg om det materielle terrenget i form av viktige utviklingstrekk på kysten. Etatenes strategi blir da i stor grad en innsats for å få terrenget til å passe med kartet. Og en sentral del av denne strategien for å konstruere et passende terreng består da i ei aktiv kunnskapsstyring, og da altså for å skaffe oppslutning om tiltak som kan virke til å omforme terrenget slik at det i framtida kan passe med kartet.

Målsettingsforandring som maktmiddel: Strukturmeldinga

Når det gjelder strukturmeldinga fra 1991-92 har jeg vist hvordan den viktigste departementale strategien besto i få fram en fragmentert eller individuell lønnsomhet - ”bedriftsøkonomisk lønnsomhet ” - som det viktigste premisset for utforminga av fiskeripolitikken. Denne meldinga utformes og vedtas under ei Arbeiderpartiregjering, med Oddrun Pettersen fra Finnmark som fiskeriminister, og Gro Harlem Brundtland som statsminister. Det er slående hvordan målsettingsformuleringene her endres under utforminga av meldinga. For her var utgangspremisset entydig: Regjeringa hadde klart og utvetydig slått fast at ressursvern skulle være hovedmålsetting for fiskeripolitikken. Så her var det godt samsvar mellom statsministerens internasjonale miljøvernengasjement og opplegget for den nasjonale fiskeripolitikken. I løpet av meldinga ser vi likevel at dette entydige utgangspunktet omformes av de som skriver meldinga. Først slik at lønnsomhet sidestilles med ressursvern. Men seinere under målsettingsdiskusjonen også slik at en må fortolke formuleringene på en sånn måte at ressursvern gjøres til et virkemiddel for å oppnå den enhetslønnsomheten som meldingskriverne har bestemt seg for å prioritere på topp.

Dessuten definerer meldingskriverne på egen hånd ut andre viktige målsettinger som fram til dette tidspunktet hadde lagt inne som viktige delmålsettinger for den norske fiskeripolitikken, slik som hensynet til distriktsutvikling og ressurs- eller inntektfordeling langs kysten.

I tillegg til det sterke allmenpolitiske gjennomslaget for ressursvern og bærekraftig utvikling var det også et annet viktig premiss som lå inne først på 1990-tallet. Det var ressurskrisa i fiskeriene, og særlig det som ble definert som den katastrofale situasjonen for torskestammen. Her var det allerede innført ei djuptgripende reguleringsordning, nemlig fartøykvoteordninga av 1990, som i praksis hadde stengt det åpne fisket for kystflåten for første gang. Gjennom reguleringspolitikken på 1990-tallet ble fartøykvoteordninga permanentisert. De som ble belønnet med å få fortsette å fiske var altså de som hadde klart å fangste mest sjøl om det var lite fisk igjen i havet. Reguleringsordninga blir altså utforma som ei belønning for å ha fisket mye fisk, eller ei oppmuntring som takk for hard fangsting eller ekspansivitet på et pressa ressursgrunnlag. Tilsvarende opplegg ser vi for kondemneringsordning for fiskebruk: Ressurskrisa blir benyttet som anledning til å ta ut de som er små og lite ekspansive. Endelig virker det kriteriet som blir innført som adgangsgrunnlag for fiske i reguleringa i 1990, nemlig rettighet knyttet til båten, til økt kapitalisering og fiskepress. Og da fordi fangstretten her knyttes til kapitalgjenstanden, dvs. til båten og ikke til mannen eller kvinna.

Reguleringsordninga gjør båtkvota, altså fiskeretten, til en verdigjenstand som i praksis blir omsatt for et betydelig beløp og som dermed øker kapitalpresset og følgelig også fiskepresset.

Det som bidrar til å motvirke fangstpresset for noen båter og i noen perioder i den nye reguleringsordninga er begrensninga som ligger i omfanget på fartøykvota hvert år. For noen har denne kvota blitt for knapp i forhold til det de har ønsket og det de har kunnet fiske. For andre har den årlig tildelte fangstmengden vært for stor. Her har kvota følgelig ført til fangstpress 99), fordi vedlikehold av kvoteretten har vært gjort avhengig av at du har tatt opp en viss andel av den.

Endelig gikk departementet i høringsnotatet til strukturmeldinga inn for innføring av omsettelige kvoter i torskefiskeriene, i tråd med den islandske reguleringsmodellen. Men dette ble stoppet på grunn av sterk politisk motstand på kysten. Denne motstanden ble kanalisert gjennom kystpolitikere fra Arbeiderpartiet, som fikk gjennomslag på et landsstyremøte i partiet i februar 1992. Resultatet ble at politisk ledelse i departementet ble pålagt å skrinlegge forslaget om omsettelige kvoter. Her var argumentene fra motstanderne av omsettelighet at fisken var en fellesressurs som ikke skulle privatiseres. Det ble også hevdet at utspillene for privatisering var så upopulære langs heile kysten at dette hadde vært en årsak til Arbeiderpartiets tilbakegang i kystområdene ved stortingsvalget. Dermed ble det departementalt initierte framlegget stoppet, og en slapp en enda sterkere vri på kapitalekspansjon og fiskereksklusjon enn det en fikk gjennom den reguleringsordninga som ble vedtatt.

Dette eksempelet er interessant i det maktpolitiske spillet om fiskeripolitikken. Først og fremst fordi det er et unntak. Det viser hvor mye som må til for å få fremmet et utbredt krav fra kystbefolkningen når dette kravet går i mot noen av aktørene i segmentet. Så dette er åpenbart en av de ytterst få tilfellene - kanskje det eneste - der et utbredt krav på kysten har fått gjennomslag i det fiskeripolitiske maktsegmentet på tvers av holdninger i embetsverk og kapitalinteresser i næringa i etterkrigstida. Det er et unntak som bekrefter regelen. Regelen er stigende politisk avmakt for det flertallet av kystbefolkninga som er knyttet til kystfisket.

Her var det altså en utbredt misnøye langs heile kysten med et departementalt framlegg og der en hadde en omfattende offentlig debatt med kritikk av framlegget som fikk fram den utbredte misnøyen med den sentrale fiskeripolitikken. Dette har man imidlertid hatt mange eksempler på i etterkrigstida fiskeripolitikk, men altså uten at det har ført til endringer i de foreslåtte tiltakene.

Så det som ser ut til å være forskjellen her var at det ble kjørt en egen strategi via den parlamentariske kanalen for å få fram et kystkrav, og der flertallet i det regjerende partiet måtte erobres før man kunne få endret forslaget. Dessuten var den ene hovedaktøren i segmentet, Fiskarlaget, splittet i saken og holdt seg passiv. Fiskebåtrederne gikk inn for omsettelighet.

På tross av at omsettelighetskravet fra departementet ble stoppet i 1992, ser vi altså et mønster der ordninger som premierer bedriftsøkonomisk lønnsomhet og individuell og kapitaldrevet ekspansivitet kommer ut av reguleringer og fiskeripolitikk på slutten av 1980-tallet og på begynnelsen av 1990-tallet. Dette går sammen med permanentisering av stenginga av det åpne kystfisket, som særlig rammer de mindre og minst ekspansive båtene. Ser vi disse tiltakene sammen med den strategien som føres fra internt departementshold med å omforme målsettinga om ressursvern til ei målsetting om bedriftsøkonomisk lønnsomhet, ser vi klart at ressurskrisa rundt 1990 først og fremst blir brukt til å føre videre og styrke den veletablerte strukturrasjonaliseringspolitikken. Denne kritiske situasjonen blir ikke først benyttet til å gjøre det som regjering og Storting har bestemt, og som flagges som begrunnelse for de fiskeripolitiske tiltakene i denne perioden, nemlig til å gjennomføre tiltak som kan sikre et bedre vern for de sårbare marine ressursene. Og viktige premisser i retning av denne omdanninga av de praktiske fiskeripolitiske ordningene til ordninger som virket mot den uttrykte politiske hensikten med disse ordningene kom altså tydligvis fra et solospillede embetsverk som ser ut til å ha hatt sin egen politiske agenda i fiskeripolitikken.

Kunnskapsstyring som maktmiddel: Strategimeldinga og SND-planen

I Strategimeldinga fra 1998 og SND- planen fra 1994 ser vi samme tendensen som i strukturmeldinga i retning av å definere fragmentert lønnsomhet eller bedriftsøkonomisk lønnsomhet som det overordende hensynet, slik dette er redegjort for i kapittel 2. Men i strategimeldinga er markedsorientering altså kommet inn som erklært hovedmålsetting for den norske fiskeripolitikken Dermed har det skjedd ei klar dreining av den offisielle fiskeripolitikken i forhold til strukturmeldinga fra 1992, i og med at ressursvern her var den enerådende offisielle hovedmålsettinga. Ut fra dette kan en, på den ene sida, si at det nå er større overensstemmelse mellom det som er den erklærte og overordna politikken og den politikken som etatene og departementsledelse på det fiskeripolitiske området står for. På den andre sida er det åpenbart at den aktive sjølstendige kunnskapsstyringa på etatsnivå og fra departementsledelse fortsetter både i SND-planen og i strategimeldinga. For nå er problemet for byråkratene at det materielle terrenget til dels stemmer dårlig overens med de etatspolitiske kartene. For sjøl om en nå innfører markedsorientering som et overordnet prinsipp, viser det seg likevel at småskaldrifta og den tradisjonelle egenorganiserte økonomiske virksomheten på kysten kommer godt ut.

Så igjen blir kunnskapsstyring fra maktsegmentet i fiskeripolitikken nødvendig i forhold til gjenstridige realiteter og gjenstridige kystfolk. Det første problemet for makthaverne er den økonomiske utviklinga i næringa som i stor grad går på tvers i forhold til ønskene om å få oppslutning om stordrift / vertikal integrasjon som den rådende løsninga. Det andre problemet er en utbredt skeptisk opinion i fiskeridistriktene, særlig nordpå, som er motstander av makthavernes løsningsforslag.

Som vist er det god lønnsomhet i den småskalaprega kystflåten og akseptabel lønnsomhet i de konvensjonelle fiskebruka i fiskeværa langs kysten, slik disse produksjonsenhetene er basert på det erfaringsbaserte spesialiserte kunnskapsgrunnlaget og det fleksible samspillet i et par hundre fiskevær på kysten. Mens det, på den andre sida er, er en åpenbar sviktende lønnsomhet over heile etterkrigstida i trål/frossenfisk anleggene som skal representere den nye industrielle tidsalderen på kysten 100). Dermed er det klart at en strategi som skal satse på såkalte industrielle lokomotiver i fiskeriene, slik SND-planen og strategimeldinga legger opp til, står overfor store problemer. Her må det også legges ned et arbeid i å få terrenget til å passe med kartet. Og da altså først og fremt på den praktiske – tiltaksretta sida, i og med at en nå har fått oppbacking for at markedsorientering eller bedriftsøkonomisk lønnsomhet skal være den enerådende ledestjerna i det politiske terrenget som omgir etatene og plan- og meldingskriverne. En må i gang med tiltak som kan sikre videreutvikling og etablering av større vertikalt integrerte fiskerianlegg i overensstemmelse med de mentale kartene som finnes i etatene og i det videre maktsegmentet i næringa.

Men før tiltakene utformes må det skapes en politikk og legges planer som kan sikre oppslutning i besluttende organ for denne typen tiltak. Som nevnt gjøres dette arbeidet organisatorisk gjennom ei form for kunnskapsstyring i departementet og i SND. Innholdet i denne kunnskapsstyringa ser ut til være å underkommunisere lønnsomheten i kystfisket og i de mindre fiskeforedlingsanleggene på den ene sida, og å overkommunisere god lønnsomhet i havfiskeflåten og å argumentere for vertikalt integrerte fiskerikonsern på den andre sida.

I strategimeldinga fra Fiskeridepartementet er det to korte avsnitt om lønnsomhet i flåte og industri. Når det gjelder flåten, påstås det generelt og knapt at havfiskeflåten (over 13 meter) har best økonomi, og da altså i sammenlikning med småbåtflåten (under 13 meter). Problemet her er at under gruppa havfiskeflåte slås trål, ringnot og større kystfiskebåter sammen. Denne sammenblandinga er lite klargjørende og bidrar i denne sammenhengen til å tildekke to viktige forhold. Dels tildekkes det at trålerne har dårlig inntjening og dels tildekkes at de små båtene under 13 meter har en god og klart stigende inntjening fra 1990 til 1998. De moderne ringnotbåtene har en ekstrem god inntjeningsevne når de er i aktivt fiske, og også autolinebåtene og snurrevad / garnbåtene innen kystgruppa over 13 meter tjener gode penger i denne perioden. Dermed blir trålerne ”med på lasset” i en konstruert storbåtkategori der ringnotbåtene og de store båtene med konvensjonelle redskaper har til dels svært god inntjening. Man blir sittende igjen med det inntrykket at torskefiske med trål er mer lønnsomt enn torskefiske med konvensjonelle redskaper. Og det er det ikke belegg for å påstå. Det er det motsatte som er tilfelle.

Med denne framstillinga tilsløres dermed at de mindre kystfiskebåtene har en like god, eller til og med bedre, inntjening enn de større trålerne innenfor det som er det avgjørende og kontroversielle fisket i denne sammenhengen, nemlig torskefiskeriene. Her underkommuniseres altså den gode lønnsomheten i kystfiskeflåten, som også var framhevet i den fiskeripolitiske debatten i Nord-Norge og i fiskeriavisene på dette tidspunktet. Kunnskapen om denne lønnsomheten kom ikke fram som premiss for den nasjonale fiskeripolitiske debatten og de fiskeripolitiske tiltakene som kom som følge av denne siste stortingsmeldinga om fiskeripolitikken. Dermed ser vi her et eksempel på noe som ser ut til å være et mer generelt trekk i den fiskeripolitiske diskusjonen: Kunnskapen om dette viktige fortrinnet ved småskaladrifta - altså den gode lønnsomheten - når ikke fram på den nasjonale fiskeripolitiske arenaen. De grunnene vi ser til dette er dels at dette fortrinnet forsvinner i den departementale kunnskapsproduksjonen, dels at dette blir en debatt som foregår ”på kysten” dvs. i nordnorske media eller i kystretta media. Debatten og den alternative kunnskapen når ikke videre ut i forhold til en videre nasjonal offentlighet eller i forhold til departemental eller segmentær kunnskapsproduksjon – dvs. der avgjørelsene fattes. Dermed er dette et klart eksempel på et avmaktskapende trekk ved kunnskapsproduksjon og beslutningsdanning for kystfolket.

I tillegg sies det i dette avsnittet at den langsiktige tendensen i fiskeflåten er at det er størst nedgang i tallet på båter i den minste fartøygruppa. Sammen med den generelle påstanden om lønnsomheten i havfiskeflåten etterlater denne gjennomgangen ei oppfatning av at kystfiskeflåten er på veg ut i et moderne fiskeri, og at den mer lønnsomme havfiskeflåten etter hvert vil overta. Det sies ingenting her om den omfattende innsatsen som staten har lagt ned for å få de minste båtene ut av fisket, bl.a. gjennom fartøykvoteordninga i 1990. Det sies ingen ting om den omfattende statsstøtten og bankstøtten til havfiskeflåten, og det sies altså ingenting om lønnsomhetsproblemene i trålerflåten og den gode lønnsomheten i den kystnære flåten med konvensjonelle redskaper som juksa, garn og line.

Vertikal integrasjon

Når det gjelder framstillinga av lønnsomheten i industrien nevnes det i strategimeldinga at konvensjonelle bedrifter ofte har en bedre lønnsomhet enn fryseribedrifter, og at

forskning har vist at det ikke er stordriftsfordeler i fiskeindustrien. Her ser vi altså at den påviselige lønnsomheten ved småskaladrifta på land kom inn som et moment i det sentrale dokumentet, mens altså lønnsomheten på sjøen ikke gjorde det. En rimelig hypotese er at her har de entydige og omfattende forskningsresultatene fra Fiskeriforskning og Driftsundersøkelsene for fiskeindustrien vært såpass framme i debatten og at dette resultatet har vært såpass entydig at det har fått gjennomslag. Problemet blir imidlertid at dette premisset ikke får noe betydning ellers i tenkning eller tiltak i meldinga. I det avsnittet der resultatene om lønnsomheten i de mindre konvensjonelle bedriftene nevnes, sies det at det fortsatt er ønskelig med nedgang i antall fiskeribedrifter. Noe som i praksis betyr at de mindre bedriftene avvikles. Og det viktigste praktiske framlegget som kommer ut av denne meldinga er altså framlegg om vertikal integrasjon og konserndanning. Dette er jo ikke akkurat et tiltak som reflekterer den innsikten som ligger i de grundige forskningsresultatene om at også småskaladrifta er lønnsom i fiskeindustrien, og at den gir viktige fortrinn som fleksibilitet og tilpasningsevne som det er mindre av i de større fordistisk organiserte anleggene.

Dermed ser vi at dette blir et eksempel på kunnskapsstyring fra departementet og fiskerisegmentet si side for å få terrenget til å stemme med kartet - dvs. for å presentere viktige saksforhold i fiskerinæringa på en slik måte at framstillinga passer med det som en fra departementet og det sentrale apparatet si side ønsker skal bli oppfattet som en riktig beskrivelse av den utviklinga som er i gang. Bakgrunnen er åpenbar: Gjennom en slik virkelighetsbeskrivelse legges det til rette for en fiskeripolitikk som legitimerer fortsatt utestenging av de minste båtene i fisket og som legitimerer at staten kan bruke penger på å bygge opp havfiskeflåten som en del av den framtidige fiskeripolitikken og – som en del av dette – stimulere vertikal integrasjon. Det mest slående med stortingsmelding nr. 51 fra 1997-98 er kanskje at det ikke tas konsekvensen av den grundige forskning som foreligger på dette tidspunktet, og som viser at småskaladrifta i fiskeriene faktisk har en rimelig god lønnsomhet, og dermed tilfredstiller det kravet som på dette tidspunktet er blitt det sentrale i fiskeripolitikken og for denne meldinga.

Denne stortingsmeldinga fra en statsråd fra Senterpartiet og fra ei regjering av mellompartiene kunne vært brukt til å snu fiskeripolitikken mer i retning av småskalaprega og fleksibel lønnsom fiske og fiskeindustri. En kunne i større grad fått kombinert lønnsomhet på land og hav med en mer folkelig kontrollert småkapitalistisk økonomi og bedre ressursforvaltning gjennom mer fangst på voksen fisk. På denne måten kunne en også ha markert en egen fiskeripolitisk profil fra mellompartiene si side, en profil som kunne markert ei sjølstendig politisk linje og et oppgjør med Arbeiderpartiets konvensjonelle og lite vellykkede politikk i fiskeriene i etterkrigstida. Det kommer ikke et slikt oppgjør og ikke en slik strategi ut av denne meldinga. Med vektlegginga på storbåtflåtens lønnsomhet, og ut fra ei tro på at lønnsomhet og globalisering forutsetter stordrift satses det isteden på noe nær det motsatte. Nemlig på vertikal og horisontal integrasjon i flåte og industri og på støtte til store og kapitalkrevende kystfiskebåter. Og ei åpning for at de tyngste kapitalkreftene i norsk økonomi kan få komme til og erverve seg rettigheter i kystfolkets felles hav. Dermed blir denne siste meldinga om fiskeripolitikken også et monument over tapte muligheter for kysten ved overgangen til et nytt århundre.

Iverksettinga av de fortsatt fordistiske tiltakene i fiskeripolitikken som strategimeldinga legger opp til er, når meldinga kommer i 1998, allerede i gang gjennom det fristilte og offensive nye tiltaket for økonomisk utvikling i Norge : Statens nærings- og distriktsutviklingsfond.

SND-planen fra 1994 er særlig vinkla inn på fiskeindustrien. Som nevnt ble problemet for etaten her for det første at de større anleggene, særlig innen frossen filet, ikke hadde bedre lønnsomhet enn de små fiskeforedlingsanleggene. For det andre ble problemet at den tradisjonelle - såkalte konvensjonelle - fiskeindustrien var mer lønnsom enn filetindustrien. Denne lønnsomheten i småskalaindustri og den konvensjonelle industrien er dokumentert i omfattende forskning - og da først og fremst gjennom den såkalte ”Driftsundersøkelsen i norsk fiskeindustri” som Fiskeriforskning står for. Dette er de mest omfattende undersøkelsene som gjøres av driftopplegg og lønnsomhetsforhold i fiskeindustrien i Norge. SND bestilte inn forskningsresultater basert på disse undersøkelsene i samband med utarbeiding av planen i 1994. Men disse resultatene ble ikke brukt i som grunnlag for planen. I steden ble det i planen konkludert med at det generelt er en svak lønnsomhet i norsk fiskeindustri og dette blir så forklart med at enhetene i fiskeindustrien er små og at det er lite vertikal integrasjon i næringa. Altså en konklusjon som må kunne sies å stå i motstrid til den viktigste forskninga på feltet. Maktgrepet og kunnskapsstyringa er tydelig.

Det andre problemet for gjennomføringa av 1990-tallets fiskeripolitikk har vært den politiske motstanden mot denne typen strategier langs kysten, og særlig da i Nord-Norge. Her har det heile tida vært en utbredt og klart uttrykt motstand mot trålsatsinga og stordrifta i fiskeriene, og da ikke bare fra kystfiskerne. Denne motstanden har ikke bare skapt et legitimitetsproblem for den fordistiske fiskeripolitikken. Den skaper også problem når det gjelder å sikre den nødvendige politiske oppslutninga for denne politikken i de besluttende organer, nemlig i Storting og regjering og i interesseorganisasjonene, og da særlig i Norges Fiskarlag. Også maktkonsentrasjonen i fiskerisegmentet er avhengig av oppslutning gjennom Fiskarlaget og valgte representanter fra kysten og ellers på Stortinget for å kunne få vedtatt og gjennomført den herskende fiskeripolitikken. Og da blir det problematisk at politikken både er upopulær i vide kretser, og at det i høyeste grad er diskutabelt om den fungerer når det gjelder å oppnå de resultatene som blir forespeilt.

Et ytterligere problem for fiskerisegmentet er at dette er et område med en omfattende og intens debatt på kysten, der det både i lokale og regionale aviser og i distriktssendinger, og den faglige praten på fiskefeltet, på butikken eller heime hos folk er arenaer for meningsutveksling om de sentrale stridspørsmålene. Det er åpenbart en vital offentlighet på kysten og i Nord-Norge når det gjelder fiskerispørsmål, og her er altså skepsisen til den rådende fiskeripolitikken utbredt. Denne kritiske debatten er heile tiden med på å true grunnlaget for beslutningene i det fiskeripolitiske segmentet. Her kommer fram alternativ informasjon som setter spørsmålstegn ved den etablerte fiskeripolitikken.De som berøres av tiltakene er i stor grad er motstandere av det som foregår og vil dermed påvirke sine demokratiske representanter i Fiskerlag og på Storting til å gå i mot denne utviklinga.

Det ser ut til at også denne omfattende offentlige debatten gjør det nødvendig å drive den aktive kunnskapsstyringa når det skal fattes beslutninger i fiskeripolitikken. Når det legges ned et såpass omfattende arbeid og kjøres så - fra en demokratisk synsvinkel - problematiske strategier for kunnskapsstyring fra sektororgan og etater, er det åpenbart at en viktig grunn ligger her. Denne typen strategier er nødvendige for å sikre beslutningsgrunnlaget for vedtak som både har dårlig legitimitet og som er svakt faglig eller saklig begrunnet. Særlig overfor den videre kretsen av avgjørende beslutningsfattere (regjering / fiskerikomite / næringskomite) er det åpenbart nødvendig å skape inntrykk av at de foreslåtte og gjennomførte tiltakene er nødvendige for å sikre ei ”lønnsom og moderne fiskerinæring”. Den manglende oppslutningen fra de som blir berørt - kystbefolkninga - og dermed den svekkede legitimiteten for fiskeripolitikken på kysten og nordover, blir et godt stykke på veg kompensert ved kunnskapsstyring: Avvikling av småskaladrift og kystfolkets rettigheter fremstilles som nødvendig for å sikre konkurransedyktige enheter på kysten. Og behovet for denne typen lokomotiver blir jo tilsynelatende ikke mindre påtrengende når fiskerinæringa utpekes til å bli sjølve vekstmaskina i norsk økonomi, slik dette skjer når verdiskapinga og eksporten øker sterkt utover på 1990-tallet, og de luftige scenariene fra SINTEF og ECON presenteres med brask og bram. At denne eksporten og verdiskapinga både i oppdrett og i villfiskproduksjon til nå for en stor del er basert på et dynamisk kystfiske, svært lønnsomme mindre oppdrettsanlegg og noen hundre mindre og større fiskevær, er da kunnskap som åpenbart ikke når fram til viktige beslutningsfattere og til en videre offentlig opinion. Så her lykkes – på kort sikt – kunnskapsstyringa.

Et spill uten vinnere

Under denne vekststemninga og under denne troen på de større vertikale enhetene i norsk fiskerinæring - og takket være kunnskapsstyringa - blir det fra midten av 1990-tallet oppslutning om maktsegmentets tiltak. Disse tiltakene disse er formulert i SND-planen fra 1994 og slik de konfirmeres i strategimeldinga fra 1998.

Siden liten skala og manglende vertikal integrasjon ble diagnosen over den påståtte sykdommen i fiskerinæringa, ble resepten som en kunne vente. På tiltaksida foreslås det opprettet noen få større vertikalt integrerte selskaper som skal stå for den fremtidige utviklinga i næringa. I praksis blir det de første årene etter 1994 gitt lån og tilskott fra SND til trålselskap, til fiskere og rederier som bygger opp større kystfiskebåter og til vertikalt integrerte trål / frossenfisk – selskap.

Igjen ser vi altså at sentrale utviklingstrekk i næringa passer dårlig med det bildet som ønskes etablert av en etat som ønsker ei mer storskalapreget drift og ei drift som er i overensstemmelse med de forestillingene om moderne og lønnsom industri som aktørene i denne etaten har. Igjen ser vi hvordan viktige utviklingstrekk i næringa, og anerkjent forskningskunnskap om disse utviklingstrekkene, skyves under teppet når grunnlaget for tiltakene i fiskeripolitikken skal legges.

Det sentrale fiskeripolitiske virkemiddelet som kommer ut av SND-planen fra 1994 og av strategimeldinga blir altså tiltak for fremming av vertikal integrasjon - dvs. at det gis midler som kan sikre en tettere sammenheng i den såkalte verdikjeden. Konkret betyr dette at landanleggene kan få kontrollere mer av ressurstilgangen. Dette skal skje gjennom eie av større fiskebåter og dermed tilgang til jamne og store mengder med rimeligere råstoff enn de får når det er fiskereide båter. Dersom industrien kontrollerer båten, kan de slippe fra med å betale minstepris til fiskerne etter råfiskloven. Dersom fiskerne eier båten, må industrien normalt betale en pris som ligger over minsteprisen fordi det vanligvis er konkurranse om det knappe fiskeråstoffet. I et maktperspektiv betyr vertikal integrasjon at mer av inntektene fra og kontrollen over grunnrenta føres over fra fiskerne som eier sine egne båter, og til kapitalinteresser på land. Her opererer staten som mellommann i denne prosessen fordi det må gis dispensasjon for at industrien skal få eiendom over fiskebåter.

Det sentrale tiltaket for gjennomføring av strategien for vertikal integrasjon blir bruk av offentlige penger gjennom SND til utbygging av trålere og større såkalte ”robuste” kystfiskebåter. De nye effektive og fleksible store kystfiskebåtene krever mye kapital. Så her er det, som når det gjelder trålerne, nødvendig med ekstern finansiering ut over det skipperen kan stille opp med som båteier. Dermed åpnes det for bank- og industriinteresser, som på denne måten i større grad kan komme inn på den dominerende kystfiskerandelen i torskefiskeriene. Etter overenskomsten i den såkalte trålstigen utgjør kystfiskerandelen rundt halvparten eller 2/3 av totalkvoten i disse torskefiskeriene, alt etter hvordan en regner. Denne andelen har vært reservert for kystfiskere som eier sine egne båter. Gjennom eksklusjonen av et par tusen mindre kystfiskebåter er det blitt mulig å bygge ut større båter innen denne gruppa som kan overta de kvotene som de mindre og reint fiskereide kystbåtene tapte gjennom fartøykvoteordninga. Så i praksis får en her ei overføring av fiskeressurser og fangstrettigheter innen kystfiskergruppa fra mindre og fiskereide båter over til større båter der eksterne kapitalinteresser er inne på eiersida.

Denne overføringa fra folkelig kontroll til kapitalkontroll er muliggjort gjennom flere statlige tiltak: Fartøykonsesjonsordninga fra departementet i 1990, SND-støtte til utbygging av større kystfiskebåter, og endelig konsesjoner og kvoter til de store kystfiskebåtene fra departement og direktorat.

Et ytterligere tiltak blir støtte til utbygging av større filetanlegg. Dette dreier seg om satsing på større eiere i fiskeriene. Det var her Røkke og Norway Seafoods kom inn i bildet først på 1990-tallet, og passet som hånd i hanske med SND-planen, som da var under utarbeidelse. Dette modellen realiseres gjennom at konserna får tilgang til mange trålkonsesjoner. Her har problemet vært at industrieide konsesjoner – og særlig mange av dem på ei hånd – er brudd på prinsippet i deltakerloven om at bare aktive fiskere kan eie og drive fiskebåter. Men har det fortsatt blitt gitt unntak i departementet. Særlig dramatisk var dette når det gjaldt Norway Seafoods som til slutt er blitt sittende med heile 15 torsketrålkonsesjoner på ei hånd knyttet til tre anlegg: Melbu, Stamsund og Hammerfest.

Mot slutten av 1990-tallet melder problemene seg for fullt i de trål/frossenfilet baserte konsernene i norsk fiskerinæring, slik dette er vist tidligere. Igjen viser det seg at industrimodernistenes modell svikter i fiskeriene. Heller ikke SND-støtten og bankstøtten og konsernenes overtakelse av store deler av rettighetene til fiskestammene i havet, viser seg å være tilstrekkelig til å sikre lønnsom drift. Arbeidet med å omtolke de fiskeripolitiske målsettingene og den aktive kunnskapsstyringa fra de solospillende departement og etater ser ut til å ha virket mot sin hensikt: Nemlig til å sikre beslutninger i det fiskeripolitiske segmentet som ikke har fremmet den utviklinga som var forutsatt. Den store innsatsen for å forsøke å omdefinere det politiske landskapet og for å bygge om det økonomiske og sosiale kystlandskapet har vist seg å slå feil, eller i alle fall førte til uønskede resultater. Det ble, som det vanligvis blir, for vanskelig å tilpasse terrenget etter kartet, sjøl for makthaverne i fiskerisegmentet.

Privat og offentlig satsing på stordrift, statlig utestenging av fiskere og overføring av ressursrettighetene til kapitalinteresser ble først på 1990-tallet framstilt som en pris det var nødvendig å betale for å få ei lønnsom fiskerinæring.

I dag kan en påstå at kystfolket har måtte betale gjennom rettighetstap og utestenging fra sin gamle allmenning, men uten at nasjonen eller kystbefolkninga har fått ei mer lønnsom eller bærekraftig fiskerinæring. Så resultatene av 1990-årenes fiskeripolitikk og kapitalinnspøytinger er blitt lite lønnsomme storkonsern, tapte ressursrettigheter for kystfolket, nedgang i tallet på fiskere og en nedfisket torskebestand. 1990-tallets fiskeripolitikk har hatt en høy pris, men knapt noen gevinster.

Symbolspill som maktinstrument: Det fattigslige kystfisket

Mi interesse for utviklinga på kysten ble vakt da jeg besøkte fiskevær på Senja og Kvaløya i Troms og i Lofoten først på 1980-tallet. De forventningene jeg hadde var at jeg skulle finne et kystfiske og sesongdrevne fiskebruk som bar preget av stagnasjon. Årsaken skulle være reduserte fangstmuligheter, og at de mindre fiskebrukene og kystbåtene skulle være presset i kampen om ressursene og markedet av trålfiske og større filetanlegg som skulle representere den moderne og lønnsomme industrien i næringa.

Det jeg fant var omtrent det motsatte. Jeg fant et lønnsomt kystfiske der de store kystfiskebåtene i fiskeværene i Troms kom inn med store fangster med fullvoksen skrei og der ungguttene kunne tjene ei årslønn på et par-tre måneders fangst. Skipperne fra fiskeværet eide og hadde finansiert de store båtene sjøl med basis i egen arbeidsinnsats og dyktighet: Men kanskje først og fremst fordi de drev et økonomisk rasjonelt fiske når skreien sjøl kom nært land og kunne fanges med tradisjonelle redskaper et opp til et par timers gange ute i havet. De fangster på en måte som gir god grunnrenteavkasting fordi de organiserer fisket slik at de tar ut de rike naturressursene med begrensa innsats av arbeid og kapital.

Mi forhåndsoppfatning om det marginaliserte kystfisket ble ytterligere underminert da jeg et par år seinere dro til Lofoten mot slutten av skreisesongen. Jeg synes det var mye båter å se. Folk sa det hadde vært mange flere båter og fiskere tidligere, og at lofotfisket var kraftig redusert på grunn av nedfiskinga av torskestammen. Det merkelige var at det likevel var fullt med torsk på fiskehjellene rundt Henningsvær og Ballstad. På spørsmål om hvordan dette var mulig i en situasjon med dårlig Lofotfiske var altså svaret at dette var trailerfisk som var fanget andre steder og kjørt til Lofoten for henging. Det viste seg at eksportørene fra Lofoten fikk så høy pris for tørrfisken på markedet at de utkonkurrerte annen anvendelse, inkludert til den filetproduksjonen som skulle representere det lønnsomme og moderne alternativet.

Jeg har i dette og i tidligere kapitler vist at inntrykkene fra Lofoten, Senja og Kvaløya først på 1980-tallet ikke var tilfeldige og lite representative observasjoner av utviklinga på kysten. De var tvert i mot uttrykk for mer generelle utviklingstrekk der tradisjonelt kystfiske og fiskeforedling som viser sin styrke også i konkurranse med de moderne alternativene som er bygd opp etter krigen og som etter den vanlige utviklingstankegangen skulle kunne utkonkurrere den mer tradisjonelle småskaladrifta. Særlig lofoteksemplet viser jo konkret at det faktisk er den urgamle foredlingsmåten som utkonkurrerer det moderne alternativet i den harde og globale konkurransesituasjonen som preger norsk fiskerinæring, siden det tradisjonelle og det moderne her står i en direkte konkurransesituasjon når det gjelder råstoffet og siden det er den tradisjonelle drifta som går av med seieren. Etter hvert viste det seg også at et moderne kystfiske er mer lønnsomt enn trålfiske.

Det interessante spørsmålet etter besøkene på i fiskevær i Troms og i Lofoten og etter gjennomgangen av de foreliggende større undersøkelsene av lønnsomhet i flåte og industri var da hvorfor jeg ble overrasket over disse funnene. Hvorfor visste jeg ikke om det lønnsomme kystfisket og den overlevingsdyktige sesongprega og småskala fiskeindustrien og at denne strukturen faktisk dominerente på kysten og åpenbart også i norsk fiskerinæring på dette tidspunktet ?

Det ser ut til å være to svar på dette spørsmålet. Og disse svarene fører oss inn i kjerna av spørsmålet om maktforhold i norsk fiskerinæring.

For det første passet det mønsteret jeg fant dårlig med den forhåndsoppfatning jeg hadde om hva som skulle være lønnsomt i en moderne kapitalistisk økonomi. Jeg hadde - ventelig på linje med de fleste - ei forhåndoppfatning om at større industri og produksjonsenheter måtte være mer lønnsomme enn små. Moderne industriorganisering skulle være basert på en mer rasjonell utnyttelse av produksjonsfaktorene enn en mer gammelmodig industriorganisering som både var temmelig arbeidskrevende og som i mindre grad var basert på teknisk utstyr. Og her var det innen fiske naturlig å sette kystflåte og mindre konvensjonelle fiskebruk på en ene sida opp mot trålerne og den mer moderne filetindustrien på den andre sida. Og sjøl om min sympati i utgangspunktet var hos de som sloss for overlevelsen i sine lokale småskala tilpasninger, ventet jeg at disse nødvendigvis måtte være på defensiven i en stadig mer kapitalistisk og konkurransepreget verden. Dette var noen av de forventningene eller de hypotesene jeg bar med meg til yttersida i Troms og Lofoten først på 1980-tallet.

For det andre hadde jeg ikke hørt om den gode lønnsomheten i kystfisket og den tilknytta sesongindustrien. Og ikke minst hadde jeg ikke hørt om, i eller i alle fall ikke forstått, omfanget på den dominerende kystfiskerdelen i norsk og nordnorsk fiskerinæring. Jeg hadde nettopp begynt å interessere meg for yttersidefiske, og hadde kanskje ikke satt meg godt nok inn i forholdene. Men samtidig er det i ettertid vanskelig å se at det forelå dokumentasjon på at kystflåten og de mindre landanleggene var fullt ut bedriftsøkonomiske konkurransedyktige med trålerne og filetanlegga på dette tidspunktet, og at dette hadde ført til en vedlikeholdt dominans for kystflåten og den konvensjonelle industrien 101).

Mine første møte med feltet på Nord-Senja og Kvaløya ga meg altså en nyttig overraskelse som førte meg videre i leiting etter sammenhenger som etter de første observasjonene framsto som uforståelige. Men samtidig - og det er det viktige i denne sammenhengen - sier mine overraskelser noe om den maktmessige betydinga av kategoriseringer og kunnskap. Min overraskelse avdekte åpenbart ikke bare en kunnskapsmangel som jeg sjøl hadde, men som etter alle solemerker også måtte deles av de fleste. I denne sammenhengen var jeg nok en rimelig interessert og opplyst samfunnsborger, siden jeg var i gang med nordnorsk fiskeriforskning og hadde lest mye av det som var tilgjengelig av litteraturen på feltet. Dermed var det åpenbart at det fantes viktige barrierer eller hindringer mot spredning av denne kunnskapen om småskaladriftas levedyktighet.

Min manglende kunnskap på feltet sto i kontrast til kunnskapen hos folk på Kvaløya og på Senja. For fiskerne i værene på yttersida var dette velkjent stoff: De visste at de tjente bedre på kystfisket enn på andre jobber. De hadde jo akkurat valgt satsing på denne livsforma fordi det var bedre enn alternativene: Fiske med trål ute i havet eller annet havfiske, eller flytting eller pendling til byen. I Lofoten var folk like klare på at hjellene ble fylt opp med trailerfisk fordi filetanleggene lenger nord ikke kunne konkurrere på pris. Jeg opplevde at noen var overrasket over min overraskelse: Dette var jo noe alle på kysten visste – hva var det som var så spesielt med det?

Akkurat denne slående kontrasten mellom det folk på kysten tar som selvsagt, på den ene sida, og min overraskelse og den kunnskapen som legges til grunn for de viktigste fiskeripolitiske beslutningene på den andre sida må bli det viktige poenget i denne sammenhengen: Vi kan se at det eksisterer klare barrierer mot kunnskapsspredning fra kysten til en opplyst opinion og i forhold til besluttende organ. Kunnskapen om den vitale småskalaprega kystkulturen kommer rett og slett ikke videre fra kysten og fiskeværene, noe min kunnskapsmangel og mangelen på opplysninger om dette i en bredere offentlig debatt blir eksempler på 102).

Med denne manglende spredning av kunnskapen om lønnsomheten i småskaladrifta på kysten ser vi hvordan det er mulig å vedlikeholde myten om den fattigslige kysten. I alle fall så lenge virksomheten her blir drevet på den tradisjonelle måten, dvs. med kystfiske basert på juksasnøre, garn og line og med bedrifter som satser på konvensjonell foredling, dvs. saltfisk og tørrfisk. Når kunnskapen om at dette er ei lønnsom drift ikke når fram til en videre offentlighet enn de som holder til i fiskeværene, kan ikke denne kunnskapen bidra til å korrigere den rådende oppfatninga. Dermed legges grunnlaget for den typen strategier for modernisering som er dokumentert i dette arbeidet og som fører til at kystfolket mister ressursrettigheter og kontroll over egen livssituasjon. Men altså da på grunnlag av en kunnskap som viser seg ikke å holde mål dersom en ser nøyere etter.

Avslutningsvis kan en sette opp to samvirkende hypoteser om hvordan det er mulig å vedlikeholde denne kunnskapsmangelen som er grunnlag for at det føres en fiskeripolitikk som har et svakt saklig grunnlag og som fører fram til en konsernstruktur som ikke fungerer slik som forutsatt.

Den første årsaken er den som jeg mener er rimelig godt dokumentert i dette arbeidet: At det drives en aktiv kunnskapsstyring eller kunnskaps-manipulasjon som medvirker til at denne korrigerende kunnskapen om livet på kysten ikke spres. Her er altså stikkordet utformning av kunnskapsgrunnlag overfor beslutningsfattere og offentlig opinion på en slik måte at fiskeripolitikken får legitimitet for videre satsing på omlegging av produksjonsliv og livsforhold på kysten. Og da i ei retning der høsting og foredling blir konsentrert i større enheter, og der mange kystboerne dermed mister retten til å utnytte de rike havressursene.

For det andre må en vente at folk som står i en viss avstand fra de konkrete forholdene på kysten, ikke har mye av egne belagte kunnskaper om forholdene. De har altså den typen kunnskap jeg hadde da jeg begynte mine undersøkelser. Og - slik jeg gjorde - erstatter de denne substanskunnskapen med stereotype og prekoda generelle oppfatninger om forholdene. Kari og Ola vet nok at det dreier seg om småskalafiskeri med lange tradisjoner – i stor grad langt mot nord der en regner med at utviklinga ikke er kommet så langt som i det mer industrialiserte og urbane Sør-Norge. Det er tydligvis en utbredt og elementær kognitiv mekanisme å erstatte manglende kunnskaper med slike stereotypier eller mer generelle oppfatninger, og da altså i kontrast til mer spesifikk og belagt kunnskap basert på mer konkret viten om forholdene på kysten.

Dagblad-magasinet januar 2002. Ministerens symboler og maktutøvelse

Innenfor analyse av politisk adferd hevdes det at stereotypier vil kunne virke som erstatning i forhold til mer substansiell kunnskap, og at slik stereotypibruk er noe som egner seg til bruk i symboldominerte politiske spill.103) Grundig substanskunnskap erstattes altså av enkle og lite reflekterte stereotypier og disse gir muligheter for formålsrettet kunnskapsstyring eller kunnskapsmanipulasjon fra de som vil sikre seg politisk oppslutning fordi de er svakt funderte. Så her er det mulig å spille på kunnskapsmangel som baserer seg på enkle stereotypiseringer på den ene sida og begrensa substansviten om relevante saksområder på den andre sida.

Vi kan se at dette passer på det symbolspillet som er presentert fra norsk fiskerinæring. For her er det akkurat samspillet mellom kunnskapsmangel og stereotypisering hos mottakerne som er forutsetning for at det kan skapes oppslutning om en politikk som skal endre på de påståtte fattigslige og tilbakestående forholdene. Og da blir større vertikalt integrerte konsern som kan skape heilårlige arbeidsplasser og forventa sikkert grunnlag for lønnsom drift og vekst politisk salgbare løsninger.

En av dagene dette skrives ut har et nasjonalt medium en sjelden gang en grundig presentasjon av de pågående problem i fiskerinæringa. 19 januar 2002 har Dagbladets tromsøkorrespondent fått heile sju sider til disposisjon for å beskrive hvordan fiske og fiskevær i Finnmark utarmes. Denne framstillinga er ei god oppsummering av den vanskelige situasjonen i næringa på ettervinteren 2002. Ikke minst illustreres den rådende situasjonsoppfatninga fra sentralt politisk hold som vedlikeholder maktforholdene i næringa, og som bidrar til at Finnmark fortsetter å miste rettighetene til de svært rike fiskerifeltene i fylket.

Rita West er en 37 år gammel skipper fra Forsøl på en middels stor kystfiskebåt med et mannskap på fire, og med tillitsverv i Fiskarlaget. Hun har lån på båten på 2,5 millioner. Hun forteller til Dagbladet at hun slik kvotene er lagt opp neste år bare vil få fiske torsk i åtte uker på grunn av de reduserte torskekvotene etter de siste årenes overfiske, og hun skjønner ikke hvordan hun skal kunne sikre levebrødet til seg sjøl og mannskapet på denne kvota. Professor Svein Jentoft, den rutinerte fiskerijournalisten Gunnar Grytås og reporteren Skjalg Fjellheim redegjør for bakgrunnen: Kystfiskerne blir presset ut av fiske, trass i at de står for en mer bærekraftig forvaltningsmåte. Trålerne som har overtatt stadig mer av fangsten er kostbare i drift og må både fangste hardt på småfisken og levere fangstene utenfor Finnmark for å få best mulig pris, ellers går det ikke i hop. Trass i raus statsstøtte til disse båtene er gjelda større enn brutto fangstinntekt. Trålfisker Finn Bjørnar Johansen på en findustråler hevder at de respekterer reglene sjøl om de bringer mye småfisk på land. Men han hører rykter om yngeldrap og om fisk som spyles over bord ellers i trålerflåten.

Fiskeriminister Svein Ludvigsens svar på det som kommer fram i denne reportasjen er at han vil satse på mer kapitalkrevende drift og på større båter, og at antallet fiskere følgelig må videre ned.

Det interessante med denne uttalelsen, særlig når den ses i sammenhengen med det som sies i reportasjen, er at det fremdeles er mulig å argumentere for denne typen framgangsmåter. Det ministeren framholder som løsning, er jo akkurat den typen tiltak som er i gang med å undergrave ressursene i næringa for andre gang på et drøyt tiår. Og de som har stått for dette er de båtene som ministeren nå vil satse sterkere på. Med sin uttalelse illustrerer ministeren maktforholdene i næringa. Ser vi det Ludvigsen her sier sammen med det som er kommer fram tidligere kan det hevdes at denne maktsituasjonen i fiskeripolitikken kan sies å basere seg på to pilarer.

Dels ser maktgrunnlaget ut til å være et symbolspill der poenget er å framstille de største enhetene som de mest lønnsomme og overlevingsdyktige, og å få gjennomslag for dette overfor opinion og internt i maktsegmentet. Dels er grunnlaget en situasjon i politikk og næring der det ansvarlige politiske organet ikke vil konfronteres med de tyngste aktørene i næringa, men isteden kjører en strategi der det skal tas fra de som har minst og som står svakest.

Symbolspillet går altså ut på fortsatt - som i heile etterkrigstida - å framstille de store båtene som de som skal løse problemene i fisket fordi de er mest lønnsomme og effektive. Her lanseres altså denne standardløsninga på økonomiske problemer i våre typer samfunn fremdeles som veien ut av uføret, sjøl om denne løsninga i praksis viser seg å ikke virke i fiskeriene. Dermed må ministeren regne med at de prekoda oppfatningene i en allmen opinion og på Stortinget og i Regjering om stordrift som løsning på problem i vårt samfunn er så sterke at han fortsatt kan regne med politisk oppslutning om dem, sjøl om det ikke finnes noe saklig belegg for at de vil fungere bedre enn småskala løsninger.

Det andre elementet i maktgrunnlaget i fiskeripolitikken som ministeren og reportasjen illustrerer er at det fra sentralt hold ikke oppfattes som mulig eller ønskelig å ta et oppgjør med den fangstmåten som ødelegger naturressursgrunnlaget for andre gang på et tiår, nemlig fangsten på ikke gytemoden småfisk. Dette er dessuten en nasjonaløkonomisk ufornuftig høstingsmåte fordi den fører til langt mindre totalfangst av fisk enn alternativet. En politikk som tok oppgjør med denne urasjonelle og lite bærekraftige fangstmåten måtte konfrontere de tyngste maktgrupperingene i næringa. Dvs. aktører som Fiskebåtredernes forbund og de største trål / frossenfisk- konsernene som har vokst seg sterkere i løpet av 1990-tallet, trass i dårlig lønnsomhet i de fleste av disse konsernene. De har sikret seg omfattende private rettigheter i allmenningen og de sørger bl.a. for at overskuddet føres ut av vårt uten sammenlikning rikeste fiskerifylke, Finnmark, slik dette vises i reportasjen.

Det viktige i en maktsammenheng er at denne storbåtutbygginga og den vertikale integrasjonen har ført til ei omfordeling av overskuddet fra havet fra tusenvis av fiskerne og fiskerfamilier og til noen relativt få storbåteiere, rederier og industrieiere og at dette har endret maktforholdene på kysten og i den såkalte næringa. Disse endrede maktforholdene ser så ut til å være grunnlaget for det spillerommet fiskeriministeren synes han har, eller som han velger å underordne seg. Og som på grunn av fiskeriministeres tilpasning til de rådende maktforholdene blokkerer mulighetene for politiske vedtak som kan endre på de problemskapende forholdene i næringa. Det er her vi ser at ministeren da velger å ikke gjøre det som er logisk og rasjonelt, nemlig å minske fangsten av småfisk og ved å redusere det lite kostnadseffektive og lite bærekraftige storbåtfisket. Isteden velger han å gå inn for å ta ut enda flere av de mindre kystfiskebåtene, sjøl om disse fangster på en mer kostnadseffektiv og bærekraftig måte enn trålerne.

Men forutsetninga for at en slik stordriftsstrategi skal være mulig å gjennomføre er altså at det er oppslutning om den også utenfor fiskerisegmentet. Og det er i dette symbolspillet, altså gjennom å få Ola og Kari til å gå med på det omvendte Robin Hood – prinsippet, at det blir avgjørende at ministeren har et gjennomslag for oppfatninga om at småskaladrifta på kysten er ulønnsom og moden for historiens skraphaug.



REFERANSER

1) Stein Rokkan: ”Geography, religion and social class: Crosscutting cleavages in Norwegian politics”. I S.M. Lipset and S. Rokkan (eds.): “Party systems and voter alignments. Cross-national perspectives”. The Free Press 1967.

2) Knut Dahl Jacobsen: ”Teknisk hjelp og politisk struktur”. Universitetsforlaget 1964.

3) Jens Arup Seip: ”Utsikt over Norges Historie. Bind 2: Tidsrommet 1850-1844”. Gyldendal 1981.

4) Jmf. Andreas Holmsen: ”Norges historie. Fra de eldste tider til 1660”. Universitetsforlaget 1977. Og Øystein Rian: ”Den nye begynnelsen 1520 – 1660”. Aschehougs Norgeshistorie Bind 5. 1995.

5) Jmf. Ottar Brox: ”Nord-Norge – fra allmenning til koloni”. Universitetsforlaget 1984. Del 1.

6) Både den kvantitative betydninga av fiskeriressursene, den spredte høstinga av dem og integrasjonen av disse ressursene i en kombinasjonsøkonomi kommer klart fram i Arnved Nedkvitnes viktige arbeid om den historiske utviklinga av den norske kystøkonomien. Her viser han for eksempel at 2/3 av alle voksne menn i Nordland i 1865 var med på Lofotfisket. Dette betyr blant annet at fastboende bønder og samer fra innlandsbygdene i fylket i stor grad måtte ha vært med i det som er blitt kalt for verden største sesongfiskeri. Tittelen på Nedkvitnes bok er da også talende: Arnved Nedkvitne: ”Mens bøndene seilte og jektene fór. Nordnorsk og vestnorsk kystøkonomi 1500-1730”. Universitetsforlaget 1988. Tabell III 4, s. 208.

7) Laksefisk og vannkraft er altså to distinkte enkeltressurser knyttet til en naturressurs - vassdrag. Rett til høsting av laks og ørret og rett til utnytting av vannkraft til el-produksjon, mølledrift etc. blir dermed rettigheter som følger med eiendomsrett til vassdrag. Dilemmaet er at dette åpenbart langt på veg er konkurrerende aktiviteter: Vassdragsutbygging ser ut til å svekke grunnlaget for laksefiske. Den lokale motstanden mot utbygginga i i Alta var basert på denne innsikten. Her foretrakk altså store deler av lokalbefolkninga elvefiske framfor vassdragsutbygging.

8) Jmf. Jens Arup Seip: ”Utsikt over Norges historie. Bind 1: Tidsrommet 1814-ca 1860”. Gyldendal 1974, s. 53-54. Se også Brit Berggren: ”Da kulturen kom til Norge”. Aschehoug 1989.

9) Ottar Brox: ”Hva skjer i Nord-Norge”. Pax forlag 1966.

10) Ragnar Nilsen: ”Fjordfiskere og ressursbruk i nord”. ad Notam Gyldendal 1998.

11) Jmf. Lars Thue: ”Strøm og styring. Norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv” ad Notam Gyldendal 1996. Rune Slagstad : ”De nasjonale strateger”. Pax 1998. Og Randi Rønning Balsvik: ”Lokale ressurser og politisk styring: De norske konsesjonslovene”.

I Terje Brantenberg, Janne Hansen og Henry Minde (eds.): ”Becoming visible. Indigenous politics and self-govenment”. Senter for samiske studier skriftserie 2. 1995.

12) Rune Slagstad hevder at konflikten om kontrollen over kraftressursene ble det dominerende politiske stridsemnet i denne perioden (Slagstad, smst., s 136).

13) Thue, smst., s. 41.

14) Smst., kapittel 2.

15) Peter Ørbech: ”Om eiendomsrett til og kontroll over naturressurser”. Upublisert notat. 2000. Og Erling Berge: Upublisert notat. 2000.

16) Odd Terje Brantenberg: “Constructing Indigenous Self-Government in a Nation State: Samediggi – the Sami Parliament of Norway. In Jull, P. and Roberts, S. (eds.) :”The Challenge of Northern Regions”. North Australian Research Unit. Darwin. 1990.

17) Per Posti :”Trollfjordslaget. Myter og virkelighet”. Cassiopeia Forlag 1991, s. 119.

18) Smst., s. 111.

19) Under årsmøtet i Norges Fiskarlag i 1930 ble det oppnevnt en egen Råfiskkomité som skulle utrede ei bedre organisert fiskeomsetning med sikte på stabilisering og heving av prisene. Komitéen fikk støtte fra Handelsdepartementet til arbeidet. Det samme gjaldt en annen komité bestående av tilvirkere og fiskere som skulle utrede omsetningsforholda innen klippfisknæringa. Jmf. Pål Christensen og Abraham Hallenstvedt: ”På første hånd. Norges Råfisklag gjennom 50 år”. Norges Råfisklag 1990, s 42.

20) Smst., kapittel 2.

21) Smst., s 47 – 70.

22) Ottar Brox: ”Kan bygdenæringene bli lønnsomme?”. Gyldendal 1989, s. 65-66.

23) Rokkan, smst.

24) H.S. Gordon: “The Economic Theory of Common Property Resources in the Fisheries”. Journal of Political Economy 1954:62. A. Scott: ”The Fishery: The Objectives of Sole Ownership” Journal of Political Economy” 1955:63.

25) Garret Hardin: ”The Tragedy of the Commons”. Science 1968:162.

26) For en gjennomgang av denne debatten jmf: Svein Jentoft: ”Allmenningens komedie. Medforvaltning i fiskeri og reindrift.” Ad Notam Gyldendal 1998.

27) Bonnie MacCay and James M. Acheson (eds.): “The Question of the Commons The Culture and Ecology of Communal Resources”. University of Arizona Press 1987.

28) Hans Skjervheim : ”Vitskapen om mennesket og den filosofiske refleksjon”. Tanum 1964.

29) Ottar Brox: ”Common Property Theory: Epistemological Status and Analytical Utility”. Human Organization 1990:49.

30) Svein Jentoft: “Røtter og vinger. Kystkulturen i globalsamfunnet ” Orkana forlag. Stamsund 2001.

31) For to samleverker, se Bonnie MacCay and James M. Acheson, smst. og Firket Berkes(ed.): “Common Property Resources. Ecology and Community-based Sustainable Development.” Belhaven Press 1989. Den norske forskningen på feltet er først og fremst gjort innenfor rammene av MAB-programmet. Jmf S. Jentoft, smst. Og Svein Jentoft (ed.): Commons in a Cold Climate. Coastal Fisheries and Reindeer Pastoralism in North Norway: The Co-management Approach“ UNESCO Parthenon Publishing 1998.

32) James Acheson: ”The Lobster Gangs of Maine” University Press of New England 1988.

33) Firket Berkes: “Common Property Resource Management and Cree Indian Fisheries in Subarctic Canada”. I MacCay and Acheson (eds.), smst.

34) Svein Jentoft and Trond Kristroffersen: “Fishermen´s co-management: The case of the Lofoten Fishery”. Human Organization 1989:48.

35) Einar Eythorsson: “Fjordfolket, fisken og forvaltningen” FDH – rapport. Alta. 1993:12.

36) Anita Maurstad: “Sjarkfiske og ressursforvaltning”. Dr.Scient-avhandling. NFH. Universitetet i Tromsø 1997, s. 145-146.

37) Ragnar Nilsen: ”Fjordfiskere og ressursbruk i nord”. ad Notam Gyldendal 1998, kapt. 12.

38) Peter Holm: ”The Dynamics of Institutionalization. Transformation Processes in Norwegian Fisheries”. Administrative Science Quarterly 1995:40.

39) Peter Holm m.fl.: “Revisiting Lofoten: Co-Managing Fish Stocks or Fishing Space?”.

Human Organization 2000:59.

40) Smst., s. 360.

41) Smst.

42) Stortingsmelding nr. 58 (1991-92) ”Om struktur og reguleringspolitikk overfor fiskeflåten. (Strukturmeldingen)”. Fiskeridepartementet 1992, s. 6.

43) Smst, s. 132.

44) Smst.

45) Dette er også fortolkninga fra instanser som har uttalt seg under høringsrunden for utkast til meldinga: Norges Fiskarlag advarer mot: ”en ensidig fokusering på kortsiktig bedriftsøkonomisk lønnsomhet ” som de mener ligger i målsettingsformuleringene i meldingen. Mens Fiskebåtredernes Forbund er positive til denne sterke fokuseringa på lønnsomhet. Jmf. s 122, smst.

46) Bortsett fra ei kort henvisning på s. 70, der bio-økonomi nevnes eksplisitt. Her argumenterer en i meldinga mot bio-økonomiske forskningsresultat fra forskningsstiftelsen FORUT i Tromsø der det vises hvordan en bestemt redskapstype (stormasket garn) vil øke grunnrentebidraget i torskefisket sammenliknet med andre redskapstyper. Meldingsskriverne argumenterer mot dette resultatet ved å vise til at rapporten ikke hadde tatt hensyn til skadet fisk som de mente ble resultat av denne typen garnfiske. Men uten at de hadde noen forskningsresultat å vise til når det gjaldt denne påstanden. Ellers finner meldingskriverne det på sin plass å si det i det samme avsnittet at de forventer at ved utvikling av tilfredstillende ristteknologi i trålfiske kan det bli aktuelt med færre begrensinger på trålfiske. Jmf. Claire Armstrong m.fl.: ”Torskefisket økonomi og regulering”. FORUT Samfunn 1991. Se også Ola Flaaten m.fl: ”The Invisible Resource Rent in Limited Entry and Quota Managed Fisheries: The Case of Norwegian Purse Seine Fisheries”. Marine Resource Economics Vol. 10.

47) Jmf. Peter Holm m.fl.: “Political Attributes of Rights-Based Management systems. The Case of the Individual Vessel Quotas in the Norwegian Coastal Cod Fisheries”. In D. Symes (ed.): “Property Rights and Regulatory Systems in the Fisheries”. Fishing News Books 1998.

48) ”En markedsorientert strategi for fiskerinæringen”. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond 1994.

49) Jmf. “Driftsundersøkelser i fiskeindustrien “. Fiskeriforskning. Tromsø. (Forskjellige forfattere).

50) Jmf. Bent Dreyer: ”Kampen for tilværelsen: Et studium av overlevelsesstrategier i fiskeindustrien”. Dr. scient. avhandling. Norges fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø 1998.

51) ”En markedsorientert strategi for fiskerinæringen”, smst., s. 3.

52) Smst., s. 11-13.

53) Smst., s. 18.

54) Smst.

55) Smst., s. 49.

56) Stortingsmelding nr. 51 1997-98: ”Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring”. Fiskeridepartementet, s.7.

57) Smst., s. 15.

58) Smst.

59) Smst., avsn. 3.3.3.

60) Datagrunnlaget mitt er fra følgende vær på Nord-Senja og sørlige Kvaløya: Senjahopen, Fjordgård, Husøy, Botnhamn, Sommarøy, Brensholmen og Sandneshamn.

61) Oddmund Otterstad: ”Norsk fiskerinæring fra 1945 til 1992: Et tilbakeblikk på en avsluttet syklus”. I O. Otterstad og S. Jentoft (red.): ”Leve kysten? Strandhogg i fiskerinorge” ad Notam Gyldendal 1994, s 30.

62) Utpå 1990-tallet, til 1992/93, blir det en vekst i tallet på fiskere som går sammen med veksten i torskeressursene. Så synker tallet på fiskere til ca 21300 i 1999. Det er rimelig å se denne nedgangen som resultat av båtkvotesystemet i kystflåten og en nedgang i torskeressursene fra 1997. NOS Fiskeristatistikk.

63) I en leder i Norsk Sjømannsforbunds organ ”Loggen” kommer denne doble motivasjonen godt fram. Lederen er en reaksjon på Perspektivmeldinga fra Bondevikregjeringa fra 1998 der det argumenteres for mer vertikal integrasjon i næringa. Motargumentene fra ledelsen i forbundet, slik de kommer til uttrykk i lederen i medlemsorganet, er dels at en ikke vil akseptere at fiskeflåten overtas av industrien med argumenter mot uthuling av deltakerloven og råfiskloven som skal sikre fiskernes rettigheter. Dels sies det fra Sjømannsforbundet at gjennom økt industrieie vil ”---- lite lønnsom fiskeindustri velte sitt underskudd over på fiskebåten og fiskeren”. Jmf. ”Loggen” 1/ 1999, s. 3.

Sjømannsforbundet er et LO-forbund som organiserer mannskapene i havfiskeflåten. Mens fiskeindustriarbeiderne er organisert i Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbundet, også i LO. Og NNN har, som en kunne vente, et motsatt standpunkt i denne saken. De støtter statsråd Angelsens forslag om mer vertikal integrasjon. Her er det altså LO som er i strid med seg sjøl i fiskeripolitikken. I praksis har imidlertid det mektige forbundet kommet ut med støtte for vertikal integrasjon, bl.a. gjennom sin støtte til Røkkes omstridte oppkjøp av industri og kvoter på 1990-tallet. Så LO fortsetter, ikke overraskende, i den industrimodernistiske tradisjon.

64) Anita Maurstad, smst.

65) Peter Ørbech: ”Om torskeresolusjonen av 1989, den skulte agenda og ranet av fiskeriallmenningen”. Upublisert manuskript. NFH. Universitetet i Tromsø 2001, s. 40-43.

66) Ottar Brox m.fl.: ”Mot et nytt forvaltningsregime for de nordlige bestander. Forprosjekt for fylkesfiskarlagene”. Tromsø 1989, s 20.

67) Gunnar Album m.fl.: ”Bærekraftig fiskeri i Nord-Norge”. Novus forlag. Oslo 2001, s. 110.

68) Jmf. ”Rapport fra feltkurs”. Storfag. IPL, Universitetet i Tromsø 1996.

69) Siri Gerrard: ””Æ kan tenke mæ å bli her, men ikke for enkver pris”. Fiskerikultur og ungdomskultur i omforming””. I Kåre Heggen m.fl. (red.): Ungdom i lokalmiljø. Perspektiv fra pedagogikk, sosiologi, antropologi og demografi”. Samlaget 1993.

70) Nordlys, 28 november 1998.

71) Ottar Brox har vist den store betydninga råfiskloven har for inntektene for de norske fiskerne. I ei sammenlikning mellom fiskerinntektene i Norge og New Foundland viser han at de norske fiskerne får en råfiskpris som ligger i alle fall fire ganger høyere enn den som de newfoundlanske fiskebrødrene deres får utbetalt fra fiskekjøperne. Det dreier seg om samme typen fisk, dvs. torsk som også på New Foundland fanges med kystfiskebåter av folk som bor i mindre fiskevær og som eksporteres til det verdensmarkedet der den norske torsken også befinner seg. Så forskjellen ligger, viser Brox, i at mellomleddene – dvs. fiskekjøpere og omsetningsledd - mellom fiskerne og markedet tar ut mye av den gevinsten eller mye av det grunnrentebidraget som de norske fiskerne får. Følgelig er det råfiskordninga som, i dette sammenliknende perspektivet, forklarer at de norske fiskerne får ut en så høy andel av grunnrenta. Ottar Brox; “Newfoundland Fishermen in the Age of Industry. A Sociology of Economic Dualism”. ISER Books 1972.

72) Svein Jentoft og Trond Kristoffersen, smst.

73) Jmf. Peter Ørbech: ”Sedvanerett som grunnlag for bærekraftig forvaltning av fiske i de ”ytre allmenningene””. I Bjørn Sagdahl (red.): ”Fjordressurser og reguleringspolitikk. En utfordring for kystkommuner?” Kommuneforlaget 1998.

74) Bent Dreyer, smst.

75) Bent Dreyer m.fl.: ”Vertikal integrering - er det veien å gå?”. Fiskeriforskning. Rapport 22/88.

76) Standardreferansen innen fleksibel spesialisering er Michael Piore and Charles Sabel: ”The Second Industrial Divide. Possibilities for Prosperity” Basic Books 1984. For analyse av den stedstilknytta kompetansen og industrielle distrikt knyttet til denne produksjonsformen, jmf. Fredic Pike m.fl.: ”Industrial Districts and Inter-Firm Co-operation in Italy”. ILO - Generva 1990.

77) Sebastiano Brusco: ”The Emilian Model: Productive Decentralization and Social Integration”. Cambridge Journal of Economics 1982.

78) Jeg fant at slik omstillingsevne overfor et skiftende marked var et sentralt element i strategien fra møbelbedrifter i Val d´Elsa i Toscana-regionen: Jmf. Ragnar Nilsen: ”Ruralitet – fra ulempe til fortrinn. Eksempelet Val d’Elsa ”: I K. Aasbrenn (red.): ”Opp og stå, gamle Norge. 16 artikler om distriktspolitikk og lokalt utviklingsarbeid”. Landbruksforlaget 1996.

79) Knut Bjørn Lindkvist: ”Local industrial development in Finnmark and Company Ownership”. I J.O. Bærenholdt and N. Aarsæther: “Transforming the Local. Coping Strategies and Regional Policies”. MOST. Nord 2001:25.

80) Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond, smst., s. 49.

81) Rapport fra feltkurs, smst.

82) Nordlys 21/12 – 1998.

83) Fiskaren 21/2- 2001.

84) Fiskeribladet 3/7 – 01.

85) Peter Holm: ”Kan torsken temmes? Moderniseringsprosesser i fiskerinæringa 1935-1995”. I Erik Oddvar Eriksen : ”Det nye Nord-Norge. Avhengighet og modernisering i nord”. Fagbokforlaget 1996.

86) Spesialisering refererer seg her til utvikling av kunnskap og ferdigheter innen ei næring eller ett yrke; i dette tilfelle innen fiskeri. Fiskeriene er særpreget ved at flere av de spesifikke ferdighetene og kunnskapene er relevante både i høsting og i foredling – for eksempel kunnskap om likheter og forskjeller i egenskaper hos forskjellige fiskeslag eller ferdigheten som består i å kunne bruke kniv i håndtering / bereding av fisk. Spesialisering defineres her som utvikling eller mestring av flere typer kunnskaper og ferdigheter innen et produksjonsområde, altså det en kan kalle for ei mangesidig spesialisering. Kontrast til dette vil være ei ensidig spesialisering, altså utvikling av kunnskap knyttet til en produkttype eller bare noen få operasjoner innen det mangfoldet av produkter, ferdigheter og kunnskaper som er relevante innen fiskeriene. Slik ensidig spesialisering utvikles typisk i samlebåndsorganisering etter tayloristiske prinsipper, dvs. der arbeidsoperasjonene blir stykket opp og hver yrkesutøver bare gjennomfører en eller noen svært få operasjoner i framstilling av produktet. Ensidig spesialisering vil da være den typisk fordistiske spesialiseringsmåten, mens flersidig spesialisering kan knyttes til enten tradisjonell produksjonsorganisering eller til fleksibel spesialisering. Kystfiskeværets særtrekk blir at en her får en kombinasjon av mangesidig kunnskaps- og ferdighetsspesialisering på den ene sida og stedsspesialisering på den andre sida. Dvs. at heile den lokale enheten i større eller mindre grad deler på den spesialiserte kunnskapen.

87) Ottar Brox 1989, smst., s. 76.

88) Disse beregningene baserer seg på undersøkelser som er gjort på Norges Fiskerihøgskole og av Busjettnemnda for fiskeriene. Undersøkelsene er gjengitt i Album m.fl., smst., s. 100-101.

89) Arnved Nedkvitne, smst., s 208.

90) Den treffende betegnelsen ble vissnok laget av finsk/samiske innvandrere fra Lappland og Tornedalen da de kom fra sult og ufrihet i Nord-Finland og oppdaget at det fantes rikelig med fritt tilgjengelig mat i havet. Jmf. Idar Kristiansens romantriologi: ”Brødet og fiskene” om den finske innvandringa til Nord-Troms og Finnmark.

91) Brox framhever at befolkninga i Nord-Norge økte mer enn befolkninga i Sør-Norge i heile perioden fra 1800 til 1950, trass i manglende industrivekst. Og dette var, understreker han, en spredt vekst som førte til utvidelse av det bosatte området i landsdelen. Jmf. Brox, 1984 kapt. 1.

92) Ragnar Nilsen, 1998, smst.

93) Fangststatistikk fra perioden med fritt fiske for kystflåten fram til 1990 viser at flåten i denne perioden ikke overstiger det fangstnivået som er nødvendig for å vedlikeholde ei langsiktig bærekraftig høsting av et Barentshav med normal produksjon av torsk. Dvs. sjøl med fritt fiske og med en etter hvert moderne og effektiv kystflåte fisket de ikke noe år før 1990 over 300.000 tonn torsk. Dette viser at det har vært mekanismer for redusert fangtinnsats i kystflåten. Disse mekanismene er ikke blitt tatt hensyn til i utforming av fiskeripolitikken. Og de er heller ikke forsket på. I fiskeripolitikken og i mye av forskninga forventes det at teknisk fangstkapasitet skal tilsvare fangstinnsats. Dette er å sette et ingeniørperspektiv på sosiale og kulturelle forhold. Jmf. Nilsen smst., kapittel 12.

94) Peter Ørbech: ”Om torskeresolusjonen av 1989, den skjulte agenda og ranet av fiskeriallmenningen”. Upublisert manuskript. NFH. Universitetet i Tromsø 2001.

95) Jmf. Morten Egeberg m.fl.: ”Organisasjonssamfunnet og den segmenterte stat”. I Johan P. Olsen (red.): ”Politisk organisering”. Universitetsforlaget 1978. For bruk av dette perspektivet for analyse av utvikling i skolesektoren, se: Ragnar Nilsen: ”Sektordynamikk og regional fordeling. Utviklingstrekk og regionale konsekvensar i skolesektoren”. Tidsskrift for samfunnsforskning 1984, 493-512.

96) Jmf. uenigheten om satsinga på bedriftsøkonomisk lønnsomhet i høringsuttalelsene til Stortingsmelding nr 58 1991-92 mellom Fiskarlaget og Fiskebåtredernes forbund som er referert i fortnote 45.

97) Jmf. Peter Holm et al: “Political Attributes of Right-based Management System: The Case of Individual Vessel Quotas in the Norwegian Coastal Cod Fishery”. I D, Symes (Ed.):”Property Rights and Regulatory Systems in the Fisheries. Fishing News Books 1998, s. 121. Mot dette hevder Peter Ørbech at ledelsen I Fiskarlaget alt før 1990 hadde arbeidet i det skjulte for å få innført et lukket kvoteregime, bl.a. gjennom Kontaktutvalget for strukturspørsmål i fiskeflåten. Ørbech, smst. s. 12 og s. 118.

98) Jmf. intervju med Karl Erik Schøtt Pedersen i Fiskaren 15 mai 1998.

99) Anita Maurstad har vist hvordan sjarkfiskere i Troms og Finnmark har økt fangstinnsatsen etter innføring av fartøykvoteordninga i 1990, sjøl om altså hensikten med ordninga var det motsatte. Jmf. Anita Maurstad: ”Sjarkfiske og ressursforvaltning” Dr. Scient-avhandling. NFH Universitetet i Tromsø 1977.

100) Jmf. kapittel 3 og Ottar Brox :”Kan bygdenæringene bli lønnsomme ?” Gyldendal 1989, s. 86.

101) Fra 1977 ble det i fangststatistikken for torskefisket skilt mellom konvensjonell fangst og trålfangst. Dermed får en fra dette tidspunkt oversikt over hvor mye som fanges fra kystflåten med såkalte konvensjonelle redskap (juksa, garn og line) og hvor mye som fiskes av trålflåten. Fra slutten av 1970-tallet og utover på 1980-tallet varierer denne fordelinga en god del fra år til år, og da særlig ut i fra årskullsammensetninga i torskestammen og værforhold. Men over tid ligger fangstfordelinga på torsk med om lag 1/3 på trålflåten og 2/3 på kystflåten. Det er da også dette som blir oppfattet som den historiske fordelinga som legges til grunn for den såkalte ”trålstigen” som er en overenskomst blant fiskerne om hvordan torsken skal fordeles blant de ulike fartøygruppene eller redskapstypene. Så fra slutten av 1970-tallet har en kunnet se dominansen for kystflåten i torskefiskeriene ut fra fangstatistikken. Men kystflåtedefinisjonen her inkluderer store havgående autolinefartøy og større kystbåter på rundt 30 meter.

102) Ei åpning for slik kunnskapsspredning fra kysten i forhold til en breiere offentlig opinion på det nasjonale planet kom i samband med debatten om verdiskaping først på 1990-tallet. Utgangspunktet her var beregning av eksportverdi pr. innbygger fra fylker. Denne viser at utkantfylker som Telemark, Vest-Agder og Finnmark ligger på topp her, og langt foran Oslo/Akershus. I Finnmark og ellers på kysten er det særlig fiskeværene og kystkommunene som skaper denne store eksportverden per capita. På den ene sida har denne debatten fortsatt, og gjort det vanskeligere enn tidligere å snakke om at distriktene blir subsidiert og er tilbakeliggende. På den andre sida har ikke det faktumet at det meste av denne verdiskapinga kommer i mindre bedrifter og i kystflåten kommet fram i denne debatten. I alle fall har den slått såpass lite igjennom i maktsentra at det er mulig gjennom offentlige dokument å fortsatt gi inntrykk av at småbåtflåten er for lite lønnsom og knapt har livets rett, slik dette er vist tidligere.

103) Jmf. Ann-Helen Bay: ”Teoretiske tilnærminger til studiet av den politiske opinion.”. Norsk statsvitenskaplig tidsskrift 2002 : 2.



LITTERATUR

James Acheson: ”The Lobster Gangs of Maine”. University Press of New England 1988.

Gunnar Album m.fl.: ”Bærekraftig fiskeri i Nord-Norge”. Novus forlag 2001.

Claire Armstrong m.fl.: “Torskefiskets økonomi og regulering”. FORUT samfunn 1991.

Randi Rønning Balsvik: ”Lokale ressurser og politisk styring: De norske konsesjonslovene”.

I T. Brantenberg, J. Hansen og H. Minde (eds.): ”Becoming visible. Indigenous politics and self-govenment”. Senter for samiske studiers skriftserie 2. 1995.

Ann-Helen Bay: ”Teoretiske tilnærminger til studiet av den offentlige opinion”. Norsk statsvitenskaplig tidsskrift 2002:2

Brit Berggren: ”Da kulturen kom til Norge”. Aschehoug 1989

Erling Berge: ”Direkte og indirekte kontroll over naturressurser”. Upublisert notat. 2000.

Firket Berkes (ed.): “Common Property Resources. Ecology and Community-based Sustainable Development”. Belhaven Press 1989.

Odd Terje Brantenberg: “Constructing Indigenous Self-Government in a Nation State: Samediggi – the Sami Parliament of Norway. In Jull, P. and Roberts, S. (eds.) :”The Challenge of Northern Regions”. North Australian Research Unit. Darwin. 1990.

Ottar Brox: ”Hva skjer i Nord-Norge”. Pax forlag 1966.

Ottar Brox: ”Newfoundland Fishermen in the Age of Industry. A Sociology of Economic Dualism”. Memorial University of Newfoundland. 1972.

Ottar Brox: ”Nord-Norge – fra allmenning til koloni”. Universitetsforlaget 1984.

Ottar Brox: ”Kan bygdenæringene bli lønnsomme?” Gyldendal 1989.

Ottar Brox: ”Common Property Theory: Epistemological Status and Analytical Utility”. Human Organization 1990:49.

Ottar Brox m.fl.: ”Mot et nytt forvaltningsregime for de nordlige bestander. Forprosjekt for fylkesfiskarlagene”. Tromsø 1989.

Sebastiano Brusco: ”The Emilian Model: Productive Decentralization and Social Integration.” Cambridge Journal of Economics 1982.

Jørgen O. Bærenholdt and Nils Aarsæther (eds.): “Transforming the Local. Coping Strategies and Regional Policies”. MOST. Nord 2001:25.

Pål Christensen og Abraham Hallenstvedt: ”På første hånd. Norges Råfisklag gjennom 50 år.” Norges Råfisklag. Tromsø

Bent Dreyer: ”Kampen for tilværelsen: Et studium av overlevelsesstrategier i fiskeindustrien”. Dr. scient. avhandling. Norges fiskerihøgskole. Universitetet i Tromsø 1998.

Bent Dreyer m.fl.: ”Vertikal integrering - er det veien å gå?”. Fiskeriforskning. Rapport 22/88.

Morten Egeberg m.fl.: ”Organisasjonssamfunnet og den segmenterte stat”. I Johan P. Olsen (red.): ”Politisk organisering”. Universitetsforlaget 1978.

Erik Oddvar Eriksen (red): ”Det nye Nord-Norge. Avhengighet og modernisering i nord”. Fagbokforlaget 1996.

Einar Eythorsson: ”Fjordfolket, fisken og forvaltningen”. FDH-rapport 1993:2.

Fiskeriforskning: “Driftsundersøkelsen i norsk fiskeindustri “. Fiskeriforskning Tromsø.

Ola Flaaten, Knut Heen, Kjell Salavanes: ”The Invisible Resource Rent in Limited Entry and Quota Managed Fisheries: The Case of Norwegian Purse Seine Fisheries”. Marine Resource Economics Vol. 10.

Siri Gerrard: ””Æ kan tenke mæ å bli her, men ikke for enkver pris”. Fiskerikultur og ungdomskultur i omforming””. I Kåre Heggen m.fl. (red.): Ungdom i lokalmiljø. Perspektiv fra pedagogikk, sosiologi, antropologi og demografi”. Samlaget 1993.

H.S. Gordon: “The Economic Theory of Common Property Resources in the Fisheries”. Journal of Political Economy 1954:62.

Garret Hardin: ”The Tragedy of the Commons”. Science 1968:162.

Kåre Heggen m.fl. (red.): Ungdom i lokalmiljø. Perspektiv fra pedagogikk, sosiologi, antropologi og demografi”. Samlaget 1993.

Peter Holm: ”The Dynamics of Institutionalization. Transformation Processes in Norwegian Fisheries”. Administrative Science Quarterly 1995:40.

Peter Holm: ”Kan torsken temmes? Moderniseringsprosesser i fiskerinæringa 1935-1995”. I Erik Oddvar Eriksen (red),smst.

Peter Holm m.fl.: “Political Attributes of Rights-Based Management systems. The Case of the Individual Vessel Quotas in the Norwegian Coastal Cod Fisheries”. In D. Symes (ed.): “Property Rights and Regulatory Systems in the Fisheries”. Fishing News Books 1998.

Petter Holm m.fl.: “Revisiting Lofoten: Co-Managing Fish Stocks or Fishing Space?”.

Human Organization 2000:59.

Andreas Holmsen: ”Norges historie. Fra de eldste tider til 1660”. Universitetsforlaget 1977.

Institutt for planlegging og lokalsamfunnsforskning: Rapport fra feltkurs. Storfag. Universitetet i Tromsø 1996.

Knut Dahl Jacobsen: ”Teknisk hjelp og politisk struktur”. Universitetsforlaget 1964.

Svein Jentoft and Trond Kristroffersen: “Fishermen´s co-management: The case of the Lofoten Fishery”. Human Organization 1989:48.

Svein Jentoft (ed.): “Commons in a Cold Climate. Coastal Fisheries and Reindeer Pastoralism in North Norway: The Co-management Approach”. Parthenon. 1998.

Svein Jentoft: “Røtter og vinger. Kystkulturen i globalsamfunnet ”. Orkana forlag 2001.

Knut Bjørn Lindkvist: ”Local Industrial Development in Finnmark and Company Ownership”. In J.O. Bærenholdt and N. Aarsæther (eds.), smst.

Seymor M. Lipset and Stein Rokkan (eds.): “Party systems and voter alignments. Cross-national perspectives”. The Free Press 1967.

Bonnie MacCay and James Acheson (eds.): “The Question of the Commons. The Culture and Ecology of Communal Resources”. University of Arizona Press. 1987.

Anita Maurstad: “Sjarkfiske og ressursforvaltning” Dr.Scient-avhandling. NFH. Universitetet i Tromsø 1997.

Arnved Nedkvitne: ”Mens bøndene seilte og jektene for. Nordnorsk og vestnorsk kystøkonomi 1500-1730”. Universitetsforlaget 1988.

Ragnar Nilsen: ”Sektordynamikk og regional fordeling. Utviklingstrekk og regionale konsekvensar i skolesektoren”. Tidsskrift for Samfunnsforskning 1985, 493-512.

Ragnar Nilsen: ”Ruralitet – fra ulempe til fortrinn. Eksempelet Val d’Elsa ”: I

K. Aasbrenn (red.): ”Opp og stå, gamle Norge. 16 artikler om distriktspolitikk og lokalt utviklingsarbeid”. Landbruksforlaget 1996.

Ragnar Nilsen: ”Fjordfiskere og ressursbruk i nord”. ad Notam 1998.

Norges offisiellle statistikk. Fiskeristatistikk.

Johan P. Olsen: ”Politisk organisering. Organisasjonsteoretiske synspunkt på folkestyre og politisk ulikhet”. Universitetsforlaget 1978.

Oddmund Otterstad og Svein Jentoft (red.): ”Leve kysten? Strandhogg i fiskerinorge”. ad Notam 1994.

Oddmund Otterstad: ”Norsk fiskerinæring fra 1945 til 1992: Et tilbakeblikk på en avsluttet syklus”. I O. Otterstad og S. Jentoft, smst.

Fredic Pike m.fl.: ”Industrial Districts and Inter-Firm Co-operation in Italy”. ILO 1990.

Michael Piore and Charles Sabel: ”The Second Industrial Divide. Possibilities for Prosperity” Basic Books 1984.

Per Posti: ”Trollfjordslaget. Myter og virkelighet”. Cassiopeia forlag. 1991

Øystein Rian: ”Den nye begynnelsen 1520 - 1660”. Aschehougs Norgeshistorie Bind 5. 1995.

Stein Rokkan: ”Geography, religion and social class: Crosscutting cleavages in Norwegian politics”. I S.M. Lipset and S. Rokkan (eds.), smst.

Bjørn Sagdahl (red.): ”Fjordressurser og reguleringspolitikk. En utfordring for kystkommuner?” Kommuneforlaget 1998.

A. Scott: ”The Fishery: The Objectives of Sole Ownership” Journal of Political Economy” 1955:63.

Jens Arup Seip: ”Utsikt over Norges historie. Bind 1: Tidsrommet 1814 – ca. 1840” Gyldendal 1974.

Jens Arup Seip: ”Utsikt over Norges Historie. Bind 2: Tidsrommet 1850-1844”. Gyldendal 1981.

Hans Skjervheim : ”Deltakar og tilskodar og andre essays”. Tanum-Nordli 1976.

Rune Slagstad : ”De nasjonale strateger”. Pax 1998.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond: ”En markedsorientert strategi for fiskerinæringen”. 1994.

Stortingsmelding nr. 58 (1991-92): ”Om struktur og reguleringspolitikk overfor fiskeflåten. (Strukturmeldingen)”. Fiskeridepartementet.

Stortingsmelding nr. 51 (1997-98): ”Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring”. Fiskeridepartementet.

Lars Thue: ”Strøm og styring. Norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv” ad Notam Gyldendal. 1996.

Peter Ørbech: ”Sedvanerett som grunnlag for bærekraftig forvaltning av fiske i de ”ytre allmenningene””. I Bjørn Sagdahl (red.), smst.

Peter Ørbech: ”Om eiendomsrett til og kontroll over naturressurser. Et prosjektnotat fra ressursgruppa”. 2000.

Peter Ørbech : ”Om torskeresolusjonen av 1989, den skulte agenda og ranet av fiskeriallmenningen”. Upublisert manuskript. NFH. Universitetet i Tromsø 2001.

Kristian Aasbrenn (red.): ”Opp og stå, gamle Norge. 16 artikler om distriktspolitikk og lokalt utviklingsarbeid”. Landbruksforlaget 1996.


Tilbake til Makt- og demokratiutredningens startside

Publisert 25. nov. 2010 13:52