7. Nordsjøen

7.1. Innledning

Nordsjøen er et delvis innelukket gruntvannsområde med gjennomsnittsdybder som varierer mellom 30 og 200 meter. På tross av at dette havområdet er relativt lite, er dets biologiske produksjon og fangster av fisk blant de høyeste i verden.

Det tett befolkede Europa innebærer store belastninger på Nordsjøens miljø. Omtrent 65 millioner mennesker lever i områder med avløp til Nordsjøen, og et stort antall byer og virksomheter har brukt området som avfallsplass. I tillegg kommer forurensning forbundet med at Nordsjøen omfatter noen av de mest trafikkerte seilingsleder for skip og ved de senere tiårs oljevirksomhet. Kystsonen er også viktig for rekreasjon. Som et resultat av dette har Nordsjøen blitt utsatt for overgjødsling, oljeforurensning, og forurensning av kjemikalier og radioaktive stoffer.

Norge har en spesiell interesse av det internasjonale samarbeidet ved å være en netto-importør av forurensning gjennom havstrømmene i Nordsjøen. Norge har videre en interesse på linje med de andre nordsjøstatene i beskyttelse av havmiljøet i Nordsjøen, bl.a. ut fra våre fiskeriinteresser. På den annen side illustrerer spørsmålet om fjerning av oljeinstallasjoner etter bruk at Norge også kan ønske å begrense omfanget av internasjonale forpliktelser.

7.2 Det internasjonale beslutningssystemet

Nordsjøen består av nasjonale kontinentalsokler og 200 mils økonomiske soner. Statene har etter Havrettskonvensjonen av 1982 både en plikt å beskytte havmiljøet og å samarbeide om dette (artikkel 192 flg.). I tillegg til at det eksisterer en folkerettslig plikt til samarbeid, er et slikt samarbeid nødvendig for å utvikle gjensidige og samordnede tiltak.

Samarbeidet foregår for det første ved et direkte samarbeid mellom nordsjøstatene i de såkalte Ministerkonferansene for Nordsjøen. Den første Ministerkonferansene ble holdt i Bremen i 1984, og siden har det vært holdt konferanser i London (1987), Haag (1990) og Esbjerg (1995). Alle disse konferansene har vedtatt deklarasjoner, først og fremst om reduksjon av utslipp av næringssalter og miljøgifter. London- og den etterfølgende Haag-deklarasjonen fastsatte at utslippene av 36 miljøgifter skulle reduseres med minst 50% fra 1985 til 1995. Utslippene av de fire farligste stoffene skulle reduseres med 70%. Videre skulle utslippene av næringssaltene nitrogen og fosfor til utsatte deler av Nordsjøens kystområder reduseres med ca. 50% i samme tidsrom. I Esbjerg-deklarasjonen fastsettes det som mål at utslippene av miljøgifter skal stanses innen en generasjon (25 år). Den neste konferansen planlegges holdt i Norge i år 2002.

Nordsjøkonferansene har gitt muligheter til en helhetlig tilnærming til miljøproblemene i Nordsjøen. I Esbjerg-deklarasjonen behandles forurensning fra både land, virksomhet på kontinentalsokkelen og skipsfart, så vel som beskyttelse av truede arter og bærekraftige fiskerier. Ettersom samarbeidet skjer på politisk nivå, skulle dette saksområdet sikres offentlig oppmerksomhet og gi gode muligheter for nasjonal gjennomføring av vedtakene. På den annen side kan samarbeidet kan være sårbart for skiftende politisk konjunkturer. Samarbeidet er imidlertid nå til en viss grad institusjonalisert ved at det skal holdes jevnlige møter blant embetsmenn, kalt Committee of North Sea Senior Officials (CONSSO), som har et sekretariat i det norske Miljøvern-departementet.

I disse Ministerkonferansene har det vært mulig å komme svært langt, basert på enighet mellom partene. Det skal mye til for at en stat hindrer vedtakelse av forpliktelser dersom disse er akseptable for de andre statene. En mellomløsning har imidlertid vært å inkludere fotnoter med reservasjoner. Norge tok således en reservasjon til Esbjerg-deklarasjonens krav om at oljeinstallasjoner etter bruk skulle bringes til land for opphogging.[169] Videre fastsetter deklarasjonene bare politiske forpliktelser – de er ikke folkerettslig bindende. Dette har gjort det mulig å fastsette svært ambisiøse utslippsreduksjoner som ikke nødvendigvis er vitenskapelig fundert, slik som reduksjon med 50%.

Nordsjøsamarbeidet gir et interessant eksempel på samspillet mellom direkte samarbeid mellom statene gjennom Ministerkonferansene og institusjonelt samarbeid gjennom regionale internasjonale organisasjoner. OSPAR-konvensjonen ble undertegnet i 1992 og trådte i kraft i 1998. Den erstatter den tidligere Oslo-konvensjonen fra 1972 om dumping og Paris-konvensjonen fra 1974 om landbasert forurensning. OSPAR-samarbeidet gjelder ikke bare Nordsjøen, men omfatter det nordøstlige Atlanterhav. Alle nordsjøstatene og EF er parter i konvensjonen. Konvensjonen oppretter et sekretariat og en kommisjon som kan treffe vedtak. I tillegg er det vedtatt opprettet flere underorganer og arbeidsgrupper.

Kommisjonen kan fastsette folkerettslig bindende ”decisions” og ikke-bindende ”recommendations”. Ved slike ”decisions” er viktige – men ikke alle - deler av Nordsjødeklarasjonene gjennomført på det folkerettslige plan. Inntil 1997 hadde OSPAR vedtatt omtrent 10 ”decisions” som gjennomfører elementer fra Nordsjødeklarasjonene.[170] Ved det direkte samarbeidet i Nordsjøkonferansene kan det altså trekkes opp ikke-bindende mål, som så kan gjennomføres ved bindende vedtak i OSPAR. Den tidligere sekretariatslederen i Paris-kommisjonen har således uttalt om arbeidet i OSPAR:

The value of the Commissions’ adopting Decisions and Recommendations, either in furtherance of broad Ministerial objectives [...] or to consolidate politically agreed concepts, is that they give the Conference Declarations a firmer footing in international law. The work of the Commissions is therefore valuable, indeed essential, to transfer the political commitments entered into by Ministers into legal obligations incumbent on Contracting Parties under international law.[171]

Mens Ministerkonferansene baserer seg på enstemmighet, åpner OSPAR for vedtak med 3/4-flertall av partene. I praksis søker en imidlertid å oppnå konsensus også i OSPAR-samarbeidet. ”Decisions” blir bindende for de statene som har stemt for dem, dersom de ikke reserverer seg innen en bestemt frist (artikkel 13). Dette innebærer at statene formelt sett har full frihet til å bestemme om de skal godta vedtatte forpliktelser. Men dersom et vedtak er truffet, kan dette innebære et stort press på enkeltstater mot å reservere seg. Regjeringen viste bl.a. til et slikt forventet press da den anbefalte at Norge ikke burde reservere seg mot vedtaket i 1998[172] om at oljeinstallasjoner etter bruk som hovedregel ikke skal etterlates eller dumpes i havet:

Dersom Stortinget ikke godkjenner beslutningen og Norge således blir stående utenfor må det forventes et vedvarende politisk press på Norge i fremtidige disponeringssaker.[173]

Spørsmålet om fjerning av oljeinstallasjoner etter bruk viser også hvor stor betydning miljøorganisasjonene kan ha. Unnlatelse av fjerning – og spesielt dumping av oljeplattformer - ble langt på vei politisk umulig etter at Greenpeace klarte å hindre dumpingen av Brent Spar-lastebøyen i 1995. Dette skjedde gjennom okkupasjon av lastebøyen, og ikke minst trusselen om boikott av Shell-stasjoner på kontinentet.[174] Greenpeace gjorde da også krav på en historisk seier ved OSPAR-vedtaket om forbudet mot etterlatelse og dumping av oljeinstallasjoner.[175] Aksjonene mot Brent Spar sammen med protestene mot Shells virksomhet i Nigeria førte for øvrig til at selskapet erkjente sitt ansvar både for beskyttelse av miljøet og menneskerettigheter.[176]

7.3 Innholdet i forpliktelsene

Bruken av ikke-bindende forpliktelser (”soft law”) i Nordsjødeklarasjonene istedenfor bindende avtaler (”hard law”) gir større fleksibilitet ved den nasjonale gjennomføringen, siden det ikke oppstår et folkerettsbrudd dersom målene ikke nås. Innholdet i forpliktelsene er til dels også noe vage, f. eks. at Haag-deklarasjonens krav om 50% reduksjon i utslipp av næringssalter fastsettes som et ”aim” og forpliktelsen kvalifiseres ved at den skal gjelde ”in the order of” en slik kvantifisert reduksjon. Regjeringen uttaler:

Det at deklarasjoner som dette ikke er absolutt forpliktende i sin form, bør videre gi rom for å vurdere de konkrete forpliktelsene i forhold til deklarasjonens intensjon for å unngå utilsiktede effekter som kan følge av denne type generelle bestemmelser. Med dette som utgangspunkt burde forutsetningene være til stede for å sikre et nasjonalt oppfølgingsarbeid som er mest mulig i tråd med de prioriteringer som er gjort i det langsiktige arbeidet med å få bukt med miljøproblemene.[177]

Dette tilsier at en vil søke en lojal oppfølging av deklarasjonene, men altså ikke gjennomføre forpliktelsene dersom de får ”utilsiktede effekter”. Særlig er det klart at Norge ikke vil oppnå en 50% reduksjon av nitrogenutslippene de nærmeste år. En slik mer fleksibel gjennomføring gjelder ikke for forpliktelser som er gjort bindende og mer presise gjennom vedtak i OSPAR.

Det hevdes imidlertid at betydningen av forskjellen mellom ”hard law” og ”soft law” ikke bør overdrives:

International North Sea policy shows an interesting example of the co-existence of non-legal and legal orders. The above analysis suggests that the fact that particular norms are drafted in non-legal forms does not, in itself, tell us very much about their normative strength and legal effect. Much depends on the features with which they are endowed (e.g., follow-up procedures) and their connection to legal norms. In particular cases the difference between the two orders can be slim indeed. This notion is not revolutionary – it is reflected in regime theory in international relations (that mostly treats law on a par with non-law) and certain writings of legal scholars.[178]

Nordsjøsamarbeidet har vært basert på føre var-prinsippet siden London-deklarasjonen, og dette prinsippet er også inntatt i OSPAR-konvensjonen . Artikkel 2 (2) (a) sier således at traktatpartene skal legge til grunn:

”føre var”-prinsippet, som går ut på at det skal treffes forebyggende tiltak når det er rimelig grunn til bekymring for at stoffer eller energi som direkte eller indirekte tilføres det marine miljø kan sette menneskenes helse i fare, skade levende ressurser og marine økosystemer, skade omgivelsene eller forstyrre annen rettmessig bruk av havet, selv om det ikke foreligger avgjørende bevis på en årsakssammenheng mellom handling og konsekvens.

Dette har vært karakterisert som et av de viktigste elementene i konvensjonen, bl.a. ved at det refereres til ”fare” og ikke til ”skade”, at denne faren ikke trenger å være alvorlig, og at tiltakene ikke trenger å være kostnadseffektive for å gjennomføres.[179] Føre var-prinsippet har bl.a. hatt betydning for forbudet mot dumping, hvor det i henhold til prinsippet er blitt krevd at de som ville dumpe har bevisbyrden både for at dumping ikke vil skade havmiljøet og for at det ikke eksisterer praktiske alternativer i form av land-deponering.

OSPAR-konvensjonen innebærer krav om bruk av best tilgjengelig teknologi (Best Available Technology, eller BAT-prinsippet) og beste miljøpraksis (Best Environmental Practice, eller BEP-prinsippet), jfr. artikkel 2 (3) (b). Innholdet i disse kravene skal defineres nærmere i de programmer og tiltak som blir vedtatt av partene, og det er bl.a. definert slike krav i bestemte industriprosesser. Bruk av BAT- og BEP-prinsippet gir mindre fleksibilitet ved gjennomføringen av internasjonale miljøforpliktelser enn når det utelukkende stilles krav om nasjonale utslippsreduksjoner. Men anvendelse av disse prinsippene kan ha sine fordeler ved at konkurransevilkårene innenfor bestemte næringssektorer blir like og ved at prosentvise reduksjoner kan være vanskeligere å kontrollere. Konvensjonen krever også at partene anvender forurenseren betaler-prinsippet (artikkel 2 (2) (b)).

Nordsjødeklarasjonene og OSPAR-vedtakene fastsetter like forpliktelser til utslippsreduksjoner for alle stater som grenser til Nordsjøen, og er dermed hva en har kalt en første generasjons miljøavtale. Svovel-protokollen av 1994 under Konvensjonen om Lang-Transportert Grenseoverskridende Luftforurensning (1979)[180] kan derimot kalles en annen generasjons avtale ved at den fastsetter differensierte forpliktelser basert på landenes ulike bidrag til miljøødeleggelser. Også i Nordsjøen bidrar statene i ulik grad til forurensningssituasjonen, hvor bl.a. norske utslipp pga. landets geografiske plassering bare i begrenset grad forverrer miljøtilstanden. Norge mener ideelt at en bør anvende differensierte forpliktelser også i Nordsjøen ut fra hvor de gir størst miljømessig effekt og koster minst. Dette forutsetter imidlertid et faktisk kunnskapsgrunnlag om effekten av utslipp i ulike lokaliteter og de kostnadsmessige forskjeller mellom landene når det gjelder utslippsreduksjoner, i tillegg til enighet mellom statene om en slik tilnærming. Disse forutsetningene er hittil ikke tilstede.[181] En har heller ikke muligheten til internasjonal omsetning av utslippsforpliktelser eller felles gjennomføring, slik vi kjenner det fra Kyoto-protokollen om klima (se kapittel 5). Slik fleksibilitet er imidlertid betydelig vanskeligere å gjennomføre når effekten av utslippene avhenger av hvor de skjer.

7.4 Forholdet mellom Stortinget og Regjeringen

Miljøtruslene i Nordsjøen har ikke fått samme oppmerksomhet i den offentlige debatt i Norge som for eksempel ødeleggelse av fiskevann gjennom sur nedbør eller klimaproblemene. Stortinget har heller ikke engasjert seg som pådriver for å få til forpliktelser på det internasjonale planet.

Stortinget har ikke i forkant vært forelagt spørsmålet om Norge burde gå inn på de omfattende utslippsreduksjonene som Nordsjødeklarasjonene representerer. Det er heller ikke forfatningsrettslig påkrevet at Stortinget på forhånd godkjenner slike soft law-forpliktelser. Selv om Nordsjødeklarasjonene bare innebærer politiske, og ikke folkerettslige forpliktelser, kan det imidlertid hevdes at det etableres så vidt inngripende politiske forpliktelser at Stortinget burde behandlet saken i forkant. Stortingets forretningsorden krever uansett at behandling bør skje i Stortingets utvidede utenrikskomité før ”viktige beslutninger” fattes (§ 13).

Det første vedtaket som Regjeringen uttrykkelig ba om Stortingets tilslutning til, er OSPAR-vedtaket om fjerning av oljeinstallasjoner av 1998.[182] Mens tilslutning til viktige traktater etter grunnloven § 26 krever Stortingets samtykke, gjelder dette ikke for vedtak av internasjonale organisasjoner – selv om Norge har reservasjonsrett. I slike tilfeller anses Stortingets samtykke å være gitt i og med godkjenningen av det norske medlemsskapet i organisasjonen.[183] I dette tilfellet talte imidlertid gode grunner for at godkjenning ble innhentet pga. sakens økonomiske konsekvenser.

Stortinget har behandlet Nordsjømiljøet på grunnlag av meldinger fra Regjeringen, først og fremst St. meld. Nr 64 (1991-92) Om Norges oppfølging av nordsjødeklarasjonene. Denne meldingen ble imidlertid først utarbeidet etter vedtakelsen av den viktige Haag-deklarasjonen i 1990. Videre har Stortinget hatt mulighet til å uttale seg ved behandlingen av St. meld. Nr. 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, og i de årlige miljøpolitiske redegjørelsene fra miljøvernministeren. De siste skal nå ta form av en årlig stortingsmelding, hvor den første er St. meld. Nr. 8 (1999-2000) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. Det generelle inntrykket er at Stortinget støtter opp om en aktiv innsats på det internasjonale plan fra Regjeringens side, og det er vanskelig å se noen forskjell i tilnærmingen mellom Stortinget og Regjeringen på dette planet, og heller ikke mellom ulike partier. Et mindretall fra Fremskrittspartiet uttrykte imidlertid bekymring for ”de enorme kostnader” som blir påført Norge ved OSPAR-vedtaket om fjerning av oljeinstallasjoner.[184]

I tillegg til behandlingen av Regjeringens meldinger kommer Nordsjøsamarbeidet opp i Stortinget gjennom spørsmål fra stortingsrepresentanter i Stortingets spørretime.[185] Her har en bekymring vært kommunenes økonomiske mulighet til å gjennomføre nødvendig kommunal rensing.[186] Denne problemstillingen var bakgrunnen for den eneste stortingsdebatten på grunnlag av et initiativ fra en stortingsrepresentant.[187] Det har også vist seg at landbruket har store problemer med å gjennomføre de nødvendige utslippsreduksjoner, noe som sannsynligvis ikke bare gjelder i Norge. Dette kan illustrere behovet for å knytte til seg de lokale myndigheter og berørte sektorer før internasjonale forpliktelser inngås, dersom slike myndigheters og sektorers medvirkning er nødvendig for gjennomføringen av forpliktelsene.

I forbindelse med den kommunale gjennomføringen har det vært vist til vitenskapelig uenighet om den miljømessige effekten av reduksjon av de norske utslippene. Dette illustrerer at vitenskapelig uenighet ikke bare kan få betydning for muligheten til å treffe internasjonale vedtak, men også for gjennomføringen av disse.[188]

Det kan videre være grunn til å spørre om viljen til gjennomføring på lokalt nivå hadde vært større dersom det hadde vært differensierte forpliktelser mellom statene. Det er en vanskeligere pedagogisk oppgave å få gjennomført omfattende tiltak dersom de norske utslippene bare har begrenset miljømessig betydning. Stortinget har imidlertid vært enig med Regjeringen i at Norge skal være en pådriver i Nordsjøsamarbeidet, og at dette krever at vi ”feier for egen dør”.[189]

Endelig er det en forbindelse mellom Norges forpliktelser gjennom Nordsjøsamarbeidet og EØS-forpliktelsene, ved at viktige forpliktelser til oppfylling av Nordsjøsamarbeidet er inntatt i EF-direktiver som er gjeldende for Norge gjennom EØS-avtalen .[190] Stortingets – og Norges innflytelse - ved gjennomføringen er dermed avhengig av mulighetene til å påvirke innholdet i direktivene gjennom EØS-samarbeidet.

7.5 Konklusjoner

Ut fra norske interesser må Nordsjøsamarbeidet betegnes som et ”tilleggs-demokrati”, ved at Norge har fått muligheter til å påvirke virksomhet som berører viktige norske interesser, men som befinner seg utenfor norsk territorium og havområder. Men til gjengjeld har vi selvsagt måttet akseptere at andre stater kan påvirke beslutninger innenfor norsk jurisdiksjon. Dette siste har hatt størst betydning når det gjelder forpliktelsen til å fjerne oljeinstallasjoner etter bruk.

Nordsjøsamarbeidet må kunne sies å være en suksess i den forstand at vidtrekkende reguleringer har blitt vedtatt og miljøsituasjonen er blitt bedret. Dette gjelder selv om ikke alle reguleringene er fullt gjennomført i praksis, særlig gjelder dette utslipp av nitrogen.

Det direkte politiske samarbeidet gjennom Nordsjøkonferansene har hatt avgjørende betydning for framdriften av arbeidet. Dette kan gi grunnlag til å stille spørsmålet om i hvilken grad det er nødvendig å opprette internasjonale institusjoner og avgi nasjonal selvbestemmelse f eks til organer som kan treffe avgjørelser ved flertall. Nordsjøsamarbeidet illustrerer imidlertid samspillet mellom det direkte politiske samarbeidet og samarbeidet gjennom internasjonale institusjoner, i dette tilfellet organene opprettet i Oslo-, Paris- og senere OSPAR-konvensjonen. Disse institusjonene kan følge opp det politiske samarbeidet gjennom rettslige bindende vedtak og har mulighet for flertallsavgjørelser, riktignok med reservasjonsrett for statene. Spørsmålet om fjerning av oljeinstallasjoner viser for øvrig hvilken betydning miljø-organisasjonene kan ha for hvilke vedtak som fattes.

Nordsjøsamarbeidet illustrerer også Norges forhold til EU. Gjennomføringen av Nordsjøforpliktelsene skjer i stor grad gjennom norsk oppfølging av EF-direktiver, noe vi er forpliktet til gjennom EØS-avtalen. Dette reiser for det første det mer generelle spørsmålet hvilken mulighet Norge gjennom EØS-avtalen har til å påvirke innholdet i EFs direktiver. Men i tillegg kommer spørsmålet om de spesielle organene for Nordsjøsamarbeidet hadde vært nødvendig dersom Norge hadde vært medlem av EU. Dersom Norge hadde vært medlem, kunne bindende vedtak treffes ved flertallsavgjørelser i EFs Ministerråd (artikkel 175 (3)). Dette kunne gitt større mulighet til å få vedtatt effektive og bindende tiltak, og det ville gitt bedre mulighet til å kontrollere gjennomføringen på nasjonalt nivå. I denne forstand kunne altså et EU-medlemsskap gi et ytterligere ”tilleggs-demokrati”. På den annen side innebærer det eksisterende Nordsjøsamarbeidet at Norge formelt er en likeverdig partner med EU, med de muligheter for innflytelse dette gir. Plasseringen av sekretariatet for samarbeidet i det norske Miljøverndepartementet bør ses på bakgrunn av et norsk ønske om å opprettholde dette institusjonelle samarbeidet.

Selv om deler av norskekysten er utsatt for overgjødsling og algeoppblomstring er ikke Norge blant de land som har vært hardest rammet ved forurensning av Nordsjøen, og den norske opinionen har ikke vært sterkt opptatt av samarbeidet. Stortinget har heller ikke engasjert seg aktivt, og det har ikke vært viktige partipolitiske skiller i holdningen til arbeidet på det internasjonale planet. Stortinget fikk seg først forelagt de betydelige utslippsreduksjonene vedtatt i Nordsjødeklarasjonene i etterkant, men har da gitt regjeringen støtte i det internasjonale arbeidet og den nasjonale oppfølgingen. Men i hovedsak er det nok grunn til å si at det internasjonale Nordsjøsamarbeidet fra norsk side har vært drevet av embetsverket. Fjerning av oljeinstallasjoner er imidlertid et spørsmål som berører Norge sterkt. Her tok Norge først en reservasjon i Esbjergdeklarasjonen i 1995, men aksepterte det endelige vedtaket i OSPAR i 1998. Denne saken er det eneste eksemplet på at regjeringen formelt har bedt om Stortingets samtykke til at Norge påtar seg forpliktelser i Nordsjøen.

Nordsjøsamarbeidet har støtt på problemer med gjennomføringen på nasjonalt plan, også i Norge. Dette kan vise hvordan utenrikspolitikken kan få betydning for kommunalpolitikken, altså et eksempel på internasjonaliseringen (”globaliseringen”). Men det illustrerer også betydningen av å inkludere lokale aktører og berørte sektorer ved utformingen av den internasjonale politikken. Dessuten viser samarbeidet problemene som kan oppstå ved vitenskapelig usikkerhet og ved manglende bruk av differensierte forpliktelser.

[169] Det har vært beregnet at full fjerning av de om lag 70 installasjonene på norsk sokkel kan koste 35-40 milliarder kroner, se Disponering av innretningane på Nordaust Frigg og sal av statlege eigardelar i Smørbukk og Smørbukk sør, St. prp. nr. 36 (1994-95) s. 4.

[170] André Nollkaemper, The Distinction Between Non-Legal and Legal Norms in International Affairs: an Analysis with Reference to International Policy for the Protection of the North Sea from Hazardous Substances, IJMCL n. 3 (1998) s. 355-73 på s. 359; Marc Pallemaerts, The North Sea and Baltic Sea Land-Based Sources Regimes: Reducing Toxics or Rehashing Rhetoric (1998), IJMCL n. 3 (1998) s. 421-71 på s. er meget kritisk, og mener at den tidligere Paris-kommisjonen ikke har vært ”particularly successful” når det gjelder gjennomføringen av Nordsjødeklarasjonene.

[171] Peter Hayward, The Oslo and Paris Commissions, i The North Sea: Perspectives on Regional Environmental Co-operation (Spesialutgave av International Journal of Estuarine and Coastal Law, David Freestone & Ton Ijlstra red. 1990), s. 91-101 på s. 93. Denne symbiotiske karakteren av de to typer institusjoner framheves også av Jon Birger Skjærseth, The Making and Implementation of North Sea Pollution Commitments: Institutions, Rationality and Norms. (Dr. polit. avhandling, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo, 1999), s. 443.

[172] OSPAR Decision 98/3 on the Disposal of Disused Offshore Installations pkt. 2.

[173] Utbygging av Huldra, SDØE-deltakelse i Vestprosess, kostnadsutviklingen for Åsgård m.v., St. prp. nr. 8 (1998-99) s. 25.

[174] Rice & Owen, Decomissioning the Brent Spar (1999) s. 98.

[175] Greenpeace, Greenpeace Claims Historic Victory at OSPAR Conference, Pressemelding 23. juli 1998.

[176] Rice & Owen op. cit., s. 135.

[177] Norges oppfølging av nordsjødeklarasjonene, St. meld. nr. 64 (1991-92) s. 24.

[178] André Nollkaemper op. cit., s. 271 (fotnoter utelatt).

[179] De La Fayette, The OSPAR Convention Comes into Force: Continuity and Progress, IJMCL n. 2 (1999) s. 247-99 på s. 254-55.

[180] Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensing av 13 november 1979 (LRTAP), i kraft 16 mars 1983, I.L.M. 1442 (1979).

[181] St. meld. nr. 64 (1991-92) s. 24.

[182] St. prp. nr. 8 (1998-99) s. 31.

[183] Johs. Andenæs, Statsforfatningen i Norge (1998) s. 250.

[184] Utbygging av Huldra, SDØE-deltakelse i Vestprosess, kostnadsutviklingen for Åsgard m.v., og diverse disponeringssaker, Innst. S. nr. 80 (1998-99) s. 4.

[185] Se bl.a. Stortingsrepresentant Helga Haugen i St. tid. 1989-90 s. 286.

[186] Det ble investert rundt 27 milliarder kroner i kommunal renseanlegg i perioden 1976-95, hvorav staten dekket om lag 4 milliarder, se Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Dugnad for framtida, St. meld. nr. 58 (1996-97) s. 159.

[187] Forslag fra stortingsrepresentant Oscar D. Hillgaar, Dok. 8:22 (1995-96) og Forslag fra stortingsrepresentant Oscar D. Hillgaar om å be Regjeringen fremme forslag som sikrer en rettferdig fordeling av investerings- og driftsutgifter knyttet til rensepålegg basert på Nordsjøavtalen, Innst. S. nr. 37 (1996-97).

[188] Se om den faglige usikkerheten St. meld. nr. 58 (1996-97) s. 162.

[189] Norges oppfølging av nordsjødeklarasjonene, St. meld. nr. 64 (1991-92) s. 43, jfr. Norges oppfølging av nordsjødeklarasjonene, Innst. S. nr. 169 (1992-93) s. 8

[190] EFs avløpsdirektiv og EFs nitratdirektiv, se Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, St. meld. nr. 8 (1999-2000) s. 60.

Publisert 25. nov. 2010 13:52