Maktutredningen til debatt - fem kommentarer

Tilbake til Makt- og demokratiutredningens startside

Makt- og demokratiutredningens rapportserie, ISSN 1501-3065

Rapport 1, februar 1999, ISBN 82-92028-00-5


Edgeir Benum, Tove Bull, Marianne gullestad, Karl-Ove Moene og Eivind Smith


Innhold:

Forord

Makten, meningdannelsen og den historiske komparasjon

Av Professor Edgeir Benum, Historisk Institutt, Universitetet i Oslo

Litt om språkmakt og maktspråk

Av Professor Tove Bull, Rektor ved Universitetet i Tromsø

Ny maktutredning i gamle spor?

Av forsker, dr. philos, Marianne Gullestad, Institutt for samfunnsforskning, Oslo

Makt, marked og byråkrati

Av Professor Karl-Ove Moene, Sosialøkonomisk institutt, Universitetet i Oslo

”Jus og virkelighet” - Fra 1972 til 1998

Av Professor dr. juris, Eivind Smith, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo


Forord

Forskergruppen for Makt- og demokratiutredningen arrangerte en startkonferanse i Universitetets Aula i Oslo den 29. september 1998. Her var representanter for fagmiljøer fra ulike kanter av landet invitert. Hver av gruppens medlemmer holdt innlegg, og det ble lagt fram et utkast til rammeplan for utredningen. Forskergruppen presenterer seg med perspektiver og opplegg i boka Mot en ny maktutredning (Ad Notam Gyldendal 1999).

Vi ville legge vekt på åpenhet og debatt allerede i utgangspunktet, og inviterte fem forskere fra ulike fagområdet til å kommentere planene på startkonferansen. Noen la først og fremst fram forslag til viktige perspektiver som burde med; andre kombinerte slike forslag med en klar kritikk av forskergruppens rammeplan.

Vi setter pris på både perspektivene og kritikken, og vil ta begge deler med oss i det videre arbeidet. Rapportserien er en svært viktig del av utredningens publiseringsplan, og kommentarinnleggene presenteres her som første utgivelse i denne serien.

Januar 1999

Øyvind Østerud

Leder av forskergruppen

Makt- og demokratiutredningen 1998-2003

Makten, meningdannelsen og den historiske komparasjon

Av professor Edgeir Benum, Historisk institutt, Universitetet i Oslo

I disse dager støter jeg ofte på to typer utsagn om historie. Den ene går ut på at det eneste vi kan lære av historien, er at vi ingenting kan lære av historien. Den andre går ut på at det er bare historien vi kan lære noe av. Når jeg som historiker er invitert hit for å kommentere maktutredningens rammeplan, tyder vel det på at lederne for utredningen mener at det i denne sammenheng er noe å lære av historien. Utkastet påpeker da også tydelig behovet for historiske perspektiver, og Øyvind Østeruds innledning i dag understreket det samme. Jeg føler derfor at det ikke skal være min rolle å argumentere for at historie hører med.

Jeg har lest utkastet til rammeplan med stor interesse. Blant annet har jeg notert meg at man nå, til forskjell fra forrige gang, ikke opererer med en samlende maktmodell, men har en åpnere tilnærming til makt. Jeg mener dette vil være en berikelse, selv om det også kan føre med seg større avgrensningsproblemer med hensyn til hva utredningen skal ta for seg. I det hele har jeg få direkte innvendinger mot rammeplanen. Den fanger opp mye og er rik på perspektiver. Det avgjørende blir selvsagt hvordan rammen fylles og de ulike perspektivene utformes videre.

Det jeg her vil gjøre, er ikke å argumentere for et historisk perspektiv. Jeg vil heller si litt om et par innfallsvinkler til forholdet mellom historisk innsikt og maktstudier. Det finnes mange andre innfallsvinkler enn disse, noen av dem like viktige. Men med 15 minutter til rådighet vil jeg konsentrere meg om to.

Maktetablering og meningsdannelse

Den første innfallsvinkelen springer ut av den enkle erkjennelsen at makt ikke bare er noe som finnes - som kan gripes, erobres og utøves, men at det også er noe som skapes. Hvordan makt etableres kan være like viktig som hvordan maktstrukturer, maktposisjoner og aktører ser ut og fungerer. Dette "skapelsesperspektivet" på makt hadde liten plass i den forrige maktutredningen.

Spørsmålet om hva som skjer når (ny) makt bygges opp, kan belyse makten og maktens muligheter. Dette er et klassisk historisk tema. Det er også en viktig historisk erfaring at mer betydelige maktskifter gjerne har inntruffet når en etablert orden har tapt sin legitimitet, mens det på den andre siden har blitt bygd opp nye lojalitsbånd og nye meningssammenhenger, som så har gitt grunnlag for å etablere ny makt. Legitimitetstap og nye meningssammenhenger er altså sentralt. Det dreier seg om skifter i meningsregimer, i idémakt, om man vil. Skiftene får også, og etter hvert, institusjonelle uttrykk. Uten et slikt "skapelsesperspektiv" på makt er det, om vi nå holder oss bare til vårt land, vanskelig å forstå fenomener som parlamentarismens framvekst, arbeiderbevegelsens oppkomst og den politiske maktovertagelsen i 1930-årene, de nye politiske bevegelsene ved inngangen til 1970-årene eller skiftet i politisk klima og rammebetingelser ved inngangen til 1980-årene. Dette er en liste som kunne forlenges.

Dette understreker altså meningsdannelsens betydning, noe som også utkastet til rammeplan legger betydelig vekt på.

Hvis det å være i stand til å etablere forståelsesrammer og få disse akseptert er en viktig vei til samfunnsinnflytelse, blir det også viktig å studere utviklingen i meningsdannelsens vilkår. Slike studier må for det første ha et visst tidsperspektiv. For det andre må de dreie seg om både form og innhold. Like viktig som hvem som slipper til i debatten er det hva som tas opp til diskusjon og hvilken form diskusjonen gis. Like viktig som hvem som "snakker sammen", er hva de snakker sammen om og måten de snakker sammen på.

Ut fra dette kan jeg tenke meg studier som kan belyse endringer i vilkårene for offentlig meningsdannelse i etterkrigstiden. Man kunne velge ut noen sammenlignbare debatter fra ulike tidsrom og analysere dem med hensyn til form og innhold. Og man kunne studere debatten i ulike offentlige arenaer over tid. Studiene må antas å kaste lys over endringer i vilkårene for å føre en politisk debatt, det vil si debatten om "det gode samfunn".

Videre kan man tenke seg studier av nye trekk ved meningsdannelsen siden 1970-årene:

For det første endringene i massemediene. Hvordan er vilkårene for en åpen og allsidig debatt blitt påvirket av avisenes frigjøring fra partiene og avskaffelsen av monopolet i etermediene? I hvor høy grad har utviklingen ført til at mediene blir sin egen referanse? I hvor stor grad er meningsdannelsen blitt frigjort fra det sosiale feltet, med raske skiftinger i opinionen uten at det tilsynelatende skjer samfunnsmessige endringer som kan forklare dem? Tilgang til mediene sees gjerne som en kanal til innflytelse, manglende tilgang som en kilde til avmakt. Slik jeg oppfatter det, er det dette som er perspektivet også i utkastet til rammeplan. Perspektivet er selvsagt viktig. Men i hvor høy grad kan adgang til mediene også virke motsatt - til å skape avmakt hos dem som er satt til å treffe legitime beslutninger? Legger massemediene for eksempel beslag på politikeres tid med ad hoc-spørsmål, døgnfluer og trivia, slik at mulighetene til å drøfte og utforme troverdige og langsiktige mål i politikken svekkes? I hvor høy grad setter mediene sin egen dagsorden, og i hvor høy grad invaderer de andres? Når offentlig oppmerksomhet om saker skifter fra dag til dag, hvem har den makten som ligger i å holde oppmerksomhet om sitt prosjekt i lengre tid?

For det andre framveksten av profesjonelle meningspåvirkere. Firmaer av typen Geelmuyden og Kiese har vakt betydelig oppmerksomhet. Men det har også skjedd en sterk utbygging av PR-funksjoner og "samfunnskontakt" i andre institusjoner og i bedrifter. Hvordan har dette virket på ulike interessers evne til å holde bestemte dagsordener aktuelle og for utbredelsen av viktige forståelsesformer? Temaet går på tvers av de fire sfærene som rammeplanen opererer med - de politiske institusjonene, det offentlige rom, sosialisering og identitetsdannelse, og produksjon og marked.

Noen andre samtidshistoriske temaer som går på tvers av disse sfærene, kan nevnes:

Ett kan knyttes til forholdet mellom vitenskaper, profesjoner, politikk og samfunnsdebatt. Fagstyre og teknokratisk planstyre har vært viktige stikkord for å karakterisere styringsformen i etterkrigstiden. Kan vi i dag snakke om en fortsatt vitenskapeliggjøring av politikk? Hvordan har forholdet mellom vitenskapsbaserte styringsprofesjoner, eller mellom ulike "spesialister i statskunst", utviklet seg siden 1970-årene? Og hvordan har utviklingen vært når det gjelder "oversettelsesforholdet" mellom profesjonskunnskapen og politikkens innhold? Har det kommet nye kunnskapstyper som konkurrerer med profesjonskunnskap når det gjelder å skape viktige forestillingsrammer i politikken? Et prosjekt som kunne fange opp mye av denne tematikken kunne dreie seg om "den nye statens" oppkomst og utvikling i 1980-og 1990-årene og det skiftet i styringsfilosofi og styringsteknikker den representerte.

Et annet kunne være hva som drev omleggingen av den økonomiske politikken i 1980-årene. Hvor mye lå det av direkte økonomisk tvang i situasjonen, særlig i forholdet til utlandet? Hvor stor rolle spilte overveielser om partipolitisk tap og vinning? I hvilken grad lå tvangen i politisk "mote" eller nye økonomiske teorier? Og i hvilken grad dreide det seg om villet handling for å fremme en bestemt samfunnsform? Gjennom et slikt studium kunne man kanskje komme inn på livet den diskursive makten innad i norsk økonomi?

En mer direkte oppfølging av den forrige maktutredningen kunne være undersøkelser av de store organisasjonenes stilling etter forsøkene på å vingeklippe det korporative styringssystem, blant annet i kjølvannet av den forrige maktutredningen. I hvor stor grad ble det gamle systemet endret? Og i hvilken grad har organisasjonene bygd ut alternative veier til innflytelse, som direkte lobbyvirksomhet eller bearbeidelse av opinionen gjennom styrket informasjon og "samfunnskontakt"? Store organisasjoner som NHO og LO synes å ønske å legge premisser for samfunnsdebatten på områder der de tidligere holdt en lav profil, slik som i utdanningspolitikken. Og mediene synes i større grad enn før å bruke organisasjons- og bedriftsrepresentanter som uavhengige eksperter i nyhetsformidling og samfunnsdebatt. Hvilken endret rolle har de store organisasjonene og bedriftene tatt med hensyn til å forme det ideologiske klima i samfunnet?

Historisk komparasjon

Min annen innfallsvinkel er historisk komparasjon. Hva kan vi lære av historisk komparasjon? I mine øyne gir den særlig to grunnleggende typer innsikt. For det første: at det finnes historiske paralleller til nåtidige utviklingstrekk, paralleller som gjør at vi må tenke på nåtiden på en annen måte og stille andre spørsmål til den. For det andre: at ikke noe sosialt arrangement er varig og at ingen ordninger er "naturlige". Alle er menneskeskapte. Dette kan i denne forsamlingen synes banalt. Men i virkeligheten er tankeformer om det "naturlige" eller det "uavvendelige" utbredt i samfunnet rundt oss. Mye makt utøves ved at noen tilstander eller noen former for utvikling framstilles som naturlige, uavvendelige osv. Utbredelsen av slike forestillinger er et maktmiddel for noen og skaper avmakt hos andre. Historisk komparasjon vil nok gi begrenset med svar på hva man skal velge. Men den vil i høy grad kunne høyne bevisstheten om at man kan velge, og det er viktigere.

Her kan de lange tidsperspektiver være opplysende. For eksempel oppfattes dagens internasjonaliserings- og globaliseringsprosess ofte som noe helt nytt, og i stor grad som naturlig og uavvendelig. Bevisstheten er liten om at vi tidligere (i tiden før første verdenskrig) har hatt en tid som i økonomisk åpenhet på tvers av landegrensene i mange henseender kan sammenlignes med vår, og om at denne utviklingen faktisk ble reversert og fulgt av en mer regulert og "lukket" periode. Sammenligninger med utgangspunkt i en slik bevissthet kan nettopp gi grunnlag for nye spørsmål til dagens situasjon. Om internasjonalisering og globalisering derimot sees som noe helt nytt, fører det lett til en tanke om at det også er noe uavvendelig og irreversibelt. Den historiske sammenligning vil kunne bidra til å skjerpe spørsmål om hva og hvem som driver prosessen, og for hvilke formål. Det vil kunne identifisere reelle aktører, dempe oppfatningen av systemtvang og øke bevisstheten om at det faktisk dreier seg om menneskelige valg.

Når det gjelder "markedets" renessanse - som har vært så karakteristisk for 1980- og 1990-årene - kan en parallell tankegang gjøres gjeldende. Også markedet gjøres i samtidig debatt ofte til en slags naturtilstand. I språkbruk og retorikk framstilles det til og med som et handlende subjekt - "Markedet vil", "markedet oppfatter", "markedet svarer" osv. Prosessene i markedet oppfattes hyppig som spontane. På denne måten anonymiseres og mystifiseres de virkelige aktørene og defineres ut av maktfeltet. Hvordan slike forestillinger oppstår og vedlikeholdes bør vel være et viktig anliggende for maktstudier. Historisk innsikt i hvordan moderne markeder ble skapt gjennom menneskelig handling i forrige århundre og hvordan de til ulike tider har blitt organisert - nettopp organisert - ut fra visse interesser, vil kunne bidra til å dempe inntrykket av naturtilstand og underbygge mer realistiske tilnærminger til makt i markeder.

Meningsdannelse og idémakt i en samfunnsmessig overgangstid

Begge de innfallsvinklene jeg her har brukt, fører til en sterk vekt på studiet av meningsdannelse, opprettelse av meningssammenhenger, etablering av "idémakt" osv. I siste instans dreier det seg om å forstå hvordan de store forståelsesrammene etableres og forsvares, hvem som forvalter hovedmodellen for hvordan ting er, hvordan de bør være og hvordan de bør (og kan) bli. Dette vil være vanskelig å få tak på, men givende om man får det til. Maktutredningen bør ha en slik ambisjon.

Min tilnærming innebærer at jeg har gått forbi andre viktige innfallsvinkler til makt. Én grunn til at jeg har valgt slik, er at perspektivet var relativt fraværende i den forrige maktutredningen. Men det finnes også andre grunner: Det påpekes ofte at vi i dag står oppe i en av historiens store overganger - fra det klassiske industrisamfunnet til en ny samfunnsform vi ennå ikke klart kan se konturene av. Jeg mener dette har mye for seg. Hvis det er slik at vi står i en særlig "formativ" periode, og hvis det er riktig - som jeg har framholdt - at dannelsen av nye meningssammenhenger har vært noe av det sentrale i historiske maktskifter, er det mye som taler for at meningsdannelsens vilkår er ekstra interessant nå. Vilkårene for en åpen, informert og realistisk meningsdannelse vil kunne være viktig for utfallet av den overgangen vi står oppe i, for den retning utviklingen av en ny samfunnsform vil ta.

Litt om språkmakt og maktspråk

Av professor Tove Bull, Rektor ved Universitetet i Tromsø

Eg har den faglige bakgrunnen min i språkvitskapen, så la meg begynne med å seie noko om språk og makt.

Norsk er eit språk som er rikt på samansette ord, og som har rike muligheiter til å lage nye samansettingar på grunnlag av forskjellige typar simpleksord eller usamansette ord, t.d. substantiv + substantiv (songkor), verb + substantiv (spisestue), adjektiv + substantiv (storstue), osb. Så på grunnlag av dei to substantiva språk og makt, er det laga to samansette substantiv, språkmakt og maktspråk, som betyr to forskjellige ting. Begge desse omgrepa – og dei fenomena dei dekker – burde vere relevante i samband med den nye makt- og demokratiutgreiinga.

La oss ta til med omgrepet språkmakt. Å gje eit bestemt språk eller ei bestemt språkform status som nasjonalspråk eller offisielt språk er ein måte å skape språkmakt på, det vil seie å gje ei gruppe språkbrukarar fortrinn framfor andre språkbrukarar. Her til lands kan utviklinga av nasjonalstaten og folkestyret studerast parallelt. I samsvar med romantikkens forestillingar om at nasjonalstaten får sitt fremste kjenneteikn gjennom nasjonalspråket (NB! nasjonalspråket i bestemt form eintal), har det heilt frå 1830-talet av vore utkjempa ein kamp om norsk språk og norsk kultur. Kva tyder norsk? Kva er innhaldet i ”det norske”? Og omvendt: Kva er blitt ekskludert frå omgrepet om ”det norske”? Den prosessen som nasjonalitetsdanninga var, har resultert i to offisielle norske skriftspråk her til lands og dermed to danningstradisjonar og to skriftkulturtradisjonar, der den eine har ein openbar minoritetsposisjon i høve til den andre. I ein viss forstand kan vi snakke om to typar offentligheit. Kva har dette hatt å seie for demokratiutviklinga, synes vere eit relevant spørsmål.

Eg har ikkje tenkt å dvele meir med forholdet mellom nynorsk og bokmål, men eg vil peike på at det er nokså påfallande at denne todelinga eller splittinga i to språk- og danningstradisjonar innafor norsk offentligheit, bare i liten grad er blitt studert i eit maktperspektiv, iallfall så langt eg veit. Vi som identifiserer oss med minoritetskulturen, liker å tenke på norsk tospråkligheit eller heller: toskriftkulturligheit, som eit demokratisk potensial.

Språkmakt og språkundertrykking er to sider av same sak. Svært ofte er det snakk om konformitetens tyranni. Dette tyranniet blir også realisert i møtet mellom dialekt og standardspråk. Eit riksspråk eller eit nasjonalspråk er blitt definert som ein dialekt med eit forsvar, ”A national language is a dialect with an army”. Det seier noko om dei maktrelasjonane som kan bli realiserte i forholdet mellom dialektar og riksspråket eller riksspråka i eit samfunn.

I desse internasjonaliserings- og globaliseringstider synest motsetninga mellom det eg her har kalla to norske danningstradisjonar, å bety mindre og mindre, men kanskje ikkje forholdet mellom dialekt og standard på same måten. På mange måtar kan det vel sjå ut som om minoritetsmålforma og nynorsktradisjonen i stigande grad er blitt marginalisert. Det er iallfall eit spørmål som bør stillast?

Internasjonalisering og globalisering råkar ikkje bare økonomien og politikken, men òg språket og kulturen. Og i språklig samanheng er internasjonalisering identisk med anglofisering eller heller, amerikanisering. Engelsk språk har ein posisjon i verdssamanheng som er heilt unik. Det har aldri hendt før i verdshistoria at eitt språk har spelt så stor rolle som engelsk gjør no. Kvar einaste dag, for ikkje å seie kvar einaste time, blir engelsk brukt i kvart einaste land på kloden, for eit eller anna formål. Noko slikt har aldri vore tilfelle før for noko språk. Latinens betydning som lingua franca var mykje mindre omfattande. Engelsk er offisielt språk i m.a. internasjonal flytrafikk og skipsfart, og overtar for fransk som internasjonalt diplomatspråk. To tredelar av alle vitskapsfolk i verda kan lese og forstå engelsk. Om lag halvparten av den vitskaplige litteraturen i verda er på engelsk, og andelen er aukande. Engelsk er offisielt språk i over 60 statar, anten aleine eller ved sida av eitt eller fleire andre språk. Fleire kinesarar lærer engelsk som andrespråk enn det er innbyggarar i USA. Det er fleire engelsklærarar i St. Petersburg enn det er russiskstudentar i USA. Det kjem ut fleire publikasjonar på engelsk enn på andre språk. Dei som bruker internett jamlig, får eit levande inntrykk av omfanget av engelsk i verdsveven (World Wide Web) i høve til alle andre språk. Kva betyr denne internasjonale språklige homogeniseringsprosessen for maktforhold ikkje bare på tvers av landegrensene, men også nasjonalt? Dette er spørsmål det ikkje synest vere vanlig å stille I samfunnsvitskapane.

Den amerikanske sosiologen Alvin Toffler hevdar i boka Power Shift frå 1990 at den viktigaste ressursen USA rår over, ikkje er produksjonskapasiteten i landet, eller dei tekniske og militære ressursane, eller dollaren, men språket som konkurransefordel. USAs viktigaste fortrinn er altså språkmakta. Den vidt utbreidde bruken av engelsk-amerikansk blir – med eit bilde eg har lånt frå eit foredrag av Geirr Wiggen – å samanlikne med jamne slepp av språklige ”fallskjermjegerar” i fremmendt land, ”fallskjermhopparar” som over tid arbeider for å gjøre desse fremmende landa meir mottakelige for engelskspråklig påverknad. Ei følgje av dette er det som stundom blir kalla mental kolonisering. Det inneber ei form for språklig-kulturell invasjon av undermedvettet vårt. Slik invasjon skjer når det fremmende språket og den fremmende språkkulturen i stadig stigande grad formar oss gjennom film, popmusikk, reklame, dataindustrien, gjennom mote- og skjønnheitsindustrien og på stadig fleire område i yrkeslivet. Det er når drømmane våre, lengslane våre, driftene våre, kjenslene våre og identiteten vår blir forma og prega av desse språklige ”fallskjermsleppa”, at ein kan tale om mental invasjon. Om metaforbruken her er dekkande, kan sjølvsagt diskuterast.

Anten vi blir mentalt invaderte eller ikkje, blir vi tvinga til å bruke engelsk i stadig fleire situasjonar. Å bruke engelsk betyr for dei fleste av oss å spele på språklig bortebane. Det inneber at vi må kommunisere – skriftlig eller munnlig – på eit språk vi ikkje meistrar fullt ut, og vi kan da lett bli offer for maktstrukturar frå ein annan kulturkrins som vi bare delvis har oversyn over. Minst like viktig er det at mens vi speler på språklig bortebane, er det alltid nokon som alltid speler på språklig heimebane, med dei fordelane det medfører. Dette gjeld på alle område som blir berørte av internasjonaliseringa. Å spele på språklig bortebane vil i siste instans bety å ikkje kunne delta i det heile. Ytringsfridom og andre demokratiske rettar er lite verd om ein ikkje har eit språk å ytre seg på i det heile.

Viktige spørsmål for meg i denne samanhenge er m.a.: Kven eller kva er det som styrer denne utviklinga? Korleis kan agentane identifiserast og lokaliserast? Kven har språkmakt eller rett til å ytre seg? Kva slags ytrings- og handlingsrom finst det i høve til dei globaliserings- og integreringsprosessane som pågår? Går det an å tenke seg alternative utviklingsvegar enn dei som omgrep som globalisering og integrering ber bod om?

Det er såleis opplagt at integrasjon, større og utvida fellesskap, fargerike fellesskap, eller kva for integrasjons- eller assimilasjonsmetaforar ein vel å bruke, har nokre språkmakt-konsekvensar, som i sin tur også ber med seg følgjer for kultur, for identitet og i visse høve også for etnisitet. Mellom anna derfor er det på sin plass å minne om denne språkmakt-problematikken ikkje bare i eit globaliseringsperspektiv, men også når det gjeld nasjonale minoritetsspråk, særlig dei minoritetsspråka som ikkje kan stø seg til majoritetar og nasjonalspråk i andre land, det vil seie typen samisk, walisisk og frisisk og ei mengd andre språk i verda.

At møte mellom menneske på tvers av språkgrenser også får språklige følgjer, er altså opplagt. Det springande punktet er om desse møta bygger på likeverd og symmetri, eller det motsette. Det er når hierarkiske og asymmetriske relasjonar kjem til uttrykk i slike prosessar, at språk og kulturar kan gå til grunne. Det skjer heile tida verda over.

Så langt om språkmakt i internasjonaliseringsprosessen. Språket speler òg ei rolle i den måten vi beskriv verda på, og i den måten opinion blir danna på. Også da kan vi snakke om språkmakt. ”Sproget skaber det det nævner”, som Grundtvig seier ein stad. La meg ta eit nærliggande eksempel som handlar om metaforar. Når vi beskriv eit verkeligheitsfelt med språkbruk frå eit anna verkeligheitsfelt, så skapar vi meining. Det er sannsynligvis ikkje tilfeldig kva for felt vi hentar språkbruken vår frå. Kva dei økonomiske metaforane har hatt å seie for utdanningspolitikken dei seinare åra, og trulig for andre politikkområde òg, kan neppe overvurderast. Når universiteta blir vekttalsprodusentantar og dei ferdige kandidatane blir sedde på som produkt, som skal seljast på ein marknad, ja, da skjer det noko med vår måte å tenke om kunnskap og utdanning på. (I parentes kan eg ikkje unnlate å fortelje at eg da eg sat framfor PC’en, kom eg i skade for feilskrive utdanning. Eg skreiv ”udanning”. Eg oppfatta det straks som ei meinigsberande feilskriving.) Kva skjer med opinionsforminga når vi omtalar politikkområde etter politikkområde, ja, jamvel menneskelige relasjonar, gjennom kjøp-og-sal-metaforar, altså metaforar frå bedriftsøkonomien? Ved sida av bedriftsøkonomien synest det vere datateknologien som er den største leverandøren av metaforar i den språk- og symbolutviklinga som går føre seg innafor norsk språk i dag. Ein annan relevant språklig observasjon: I større og større grad snakkar vi om marknaden som handlande subjekt. Vi seier at ”marknaden krev…..”, ”marknaden etterspør….” osb. På 70-talet da vi dreiv på med språkbruksanalyse og ideologikritikk, slo vi alltid ned på setningar som desse. I faglige samanhengar kallar vi det agensstryking. Det kan kanskje vere på sin plass å blåse liv i den slags øvingar igjen. Iallfall er det grunn til å spørje om kva slags maktforhold det er som kjem til uttrykk – eller ikkje kjem til uttrykk – gjennom slik språkbruk. Ein kan spørje om det gjør nokon forskjell, og i så fall kva forskjell det gjør, at vi no hentar våre metaforar frå pengeøkonomien og datateknologien, snarare enn frå naturen, plantelivets organiske vekstsyklus, årtidenes gang e.l. Det er iallfall lett å synliggjøre gjennom språklig analyse korleis balansen mellom politikk og marknad har forskove seg, og korleis det språklig kjem til uttrykk at marknadsliberal ideologi har fått ein sterkare posisjon i samfunnsdebatten. (Jf s. 6 I rammeplanen.) Om vi held oss til utdanningspolitikken som eksempel, vil det sannsynligvis vere mulig å vise at den metaforbruken som har gjennomsyra den departementale språkbruken og den eksterne debatten sidan 80-talet, og som meir og meir har fått feste ved institusjonane sjølve, har vore med på å legge til rette for den kampen om kunnskap og om kompetanse som pågår nett no, og som manifesterer seg i ei mykje sterkare interesse for universiteta frå næringslivets side (Jf NHOs forslag om eit femte, ope universitet, IT-Fornebu o.a.). At Dagens Næringsliv har skaffa seg godt oppegåande journalistar på utdanning og forsking, er vel eit teikn på det same. Det vi er vitne til, kan vel kallast ein meiningsomdanningsprosess.

På s. 9 i rammeplanen står det at ”[m]akt ytrer seg symbolsk, og symboler gir makt”. Det kunne like gjerne ha stått ”makt ytrer seg metaforisk, og metaforer gir makt”. Eg kan iallfall slutte meg til at endringar på teikn- og symbolnivå er viktige for ei utgreiing om makt og folkestyre. Kanskje var det ein idé å lage ein diakron delstudie av utviklinga på eit avgrensa felt. Eg har alt nemnt utdanningspolitikk der eg meiner dette ligg oppi dagen. Forskingspolitikk kunne vore eit anna område. Men eg vil òg tru at ein ved å gjøre ein slik språk-, metafor- og symbolundersøking av t.d. stortingsdokument innafor eit bestemt felt gjennom t.d. etterkrigstida, med nedslag kvart 5. Eller 10. år, ville finne mykje interessant som kunne stadfeste ein del meir eller mindre eksplisitte hypotesar i rammeplanen. Eit studium av ikkje-språklige teikn ville sikkert støtte opp om det same.

Eg går no over til å gje nokre spreidde og korte kommentarar til enkeltpunkt i rammeplanen.

Media og dei diskursive strategiane dei bruker, er òg viktige i ein makt- og demokratisamanheng. Kva slags implikasjonar har den sterke konfliktfokuseringa i media? Sensasjonsvektlegginga? Kven slepp til orde i dei såkalla riksmedia? Kven er synlige, kven er usynlige? Eg ville synest det var svært interessant å vite meir om dei seleksjonsprosessane som går føre seg i redaksjonane i avis- og etermedia. Gjennom media vinn enkeltpersonar seg posisjon som opinionsdannarar. Korleis går denne prosessen føre seg? At det i stor grad er middelaldrande menn frå Oslo eller Oslo-området som får ein slik posisjon, skal det ikkje mykje avislesing til for å konstatere.

Eg ser med interesse at den nye maktutgreiinga skal innehalde ei større empirisk eliteundersøking med analyse av karrierevegar, nettverk og holdningar innafor politikk, næringsliv og kulturliv. Familiebakgrunn, utdanning, geografisk bakgrunn og kjønn er opplagde tilleggvariablar i høve til dei som er nemnde i rammeplanen.

Det er no nærliggande å seie noko om kjønn og likestilling. Korleis skal vi forklare at likestillinga synest vere kommen mykje lenger i politikken enn på mange andre område, som i næringslivet og akademia t.d.? Kjønnsaspektet vil vere relevant anten ein arbeider med makt på institusjonelt og strukturelt nivå, på eit interaksjonelt og prosessuelt nivå eller på eit kommunikativt og symbolsk nivå.

Eit anna punkt eg har sett eit NB! ved i rammeplanen, er det som står om ”betydningen av desentralisering, regionalmakt og lokale maktstrukturer” (s. 11). Eg går ut frå at det også inkluderer forholdet mellom sentral og regional eller lokal makt. Mi gjennomgåande erfaring, og ho kan sjølvsagt vere slik at ho knapt nok har anekdotisk interesse, er iallfall at Norge er ein ekstremt sentralstyrt nasjon. Rett nok er det vel slik at lokaliseringsdebattar er ein eigen sjanger i Stortinget, men innafor dei felta eg har røynsler frå, er det gjennomgåande slik at sjølv om ein etter mykje møye og besvær har fått desentralisert beslutningsmynde på enkelte område, tar det ikkje lang tid før denne beslutningsretten på eit eller anna vis blir trekt inn att, til sentralt hald. Sverre Jervells bok om regionalisering, Norge foran oppbruddet (1998), seier eit og anna om dette.

Forholdet mellom det samiske folket og den norske nasjonalstaten er nemnt i same avsnittet. Det er viktig, og det er ikkje minst viktig at forskargruppa eller dei som skal arbeide med dette, gjør det i nær kontakt og i dialog med det samiske samfunnet. Universitetet i Tromsø er det universitetet i Norden som er mest profilert på samisk forsking og utdanning. Vi vil gjerne bidra så langt det lar seg gjøre på dette området, og eg er viss på at forskarar som arbeider med problemstillingar som gjeld forholdet mellom det samiske samfunnet og den norske nasjonalstaten, vil helse delutgreiingar om dette velkommen, og hjelpe til så godt dei kan. Det ville vore fint, synets eg, med eit sluttresultat i form av ei eiga, separat delutgreiing om dette.

Eg tok til med å snakke om samansette ord i norsk. Gradvis har eg gått over til å snakke om mykje anna enn språk og språkmakt. Fenomenet maktspråk har eg knapt berørt. Maktspråk blir gjerne definert som språket til makthavarane, og vidare den makta dei har til å definere andre, til å pålegge andre – dei makteslause – beslutningar, prosedyrar, handlingar, men også definisjonar, tankemåtar og –strukturar, som f.eks, økonomimetaforane i utdanningssamanheng og agentifiseringa av ord som ”marknaden” viser. Slik blir vel språkmakt og maktspråk to sider av same sak, jamvel om dei to omgrepa har noko ulikt innhald. Språkmakta kjem ofte, men ikkje alltid, til uttrykk gjennom maktspråk. Men det er det ikkje plass til å utvikle vidare her.

Ny maktutredning i gamle spor?

Av forsker, dr. philos Marianne Gullestad, Institutt for samfunssforskning, Oslo

Og med en plutselig, forferdelig visshet sitter han på toget og vet, at en provinsboers avgjørende kamp med hovedstaden ikke bare er en kamp med de voksne, kannibalene, for dem kan man se når de rykker frem, solen skinner i deres spydblad og røper dem. Nei, det er en kamp med den lille, lavvokste yngelen, pygméene, de som gjemmer seg i underskogen og i krattet, og som plutselig skyter med forgiftede, dødbringende piler. Det er med barna den avgjørende kampen skal utkjempes. De er de farligste. De er de grusomste.

Kan man ta barna i hovedstaden, da har man seiret.

Agnar Mykle, Lasso rundt fru Luna. Oslo: Gyldendal (1954) 1998: 72.

Mitt ståsted for å vurdere rammeplanen er preget av mange års erfaring med sosialantropologisk forskning om kultur og hverdagsliv i Norge. Nettopp fordi denne kompetansen tradisjonelt ikke har vært sentral i forskning om makt- og demokrati, kan den kanskje gi et interessant blikk på noen sider ved den forskningen som skisseres i rammeplanen.

For meg virker planen faglig solid, ryddig og ordentlig. Spesielt er jeg glad for at den så sterkt vektlegger et historisk perspektiv, kjønnsdimensjonen, identitetsdannelse, definisjonsmakt, kunnskapsmakt, og den hegemoniske makt som ligger i å prege ideer og forestillinger om hvordan ting er. Dette er lovende. Mine kommentarer går derfor ikke først og fremst på faglig vederheftighet eller på temaer, men på fantasi og originalitet, på hvilke grep utrederne har valgt for å undersøke nærmere de temaer som listes opp.

I det følgende skal jeg først presentere mine merknader til rammeplanen slik den foreligger, og så skal jeg i all beskjedenhet gi et par eksempler på alternative formuleringer av prosjektområder innenfor mandatet.

Rammeplanens analytiske hovedgrep

Tidlig i planen presenteres det forskergruppen fremhever som maktutredningens analytiske hovedgrep. Det går ut på at nasjonalstaten og dens institusjoner nå er radikalt utfordret både «utenfra» og «innenfra» (side 3), og at disse «ytre» og «indre» utfordringene gir en «samlende ramme om studiet av folkestyrets vilkår og endringer i disse vilkårene» (side 4).

Denne «rammen» blander etter min oppfatning sammen forskningsstrategier og politiske virkemidler. Det kan være et utmerket politisk mål å undersøke hvilket handlingsrom nasjonalstatens institusjoner nå har. Men for å kunne identifisere dette handlingsrommet (eller handlingsrommene) er det også nødvendig å forstå de prosessene som hverken er «indre» eller «ytre», men som går på tvers av nasjonale grenser. Det institusjonelle perspektivet er ikke nødvendigvis alltid den beste ramme for forskning, selv om den er en god ramme for mange tiltak. Dette poenget er viktig når maktutredningen skal omfatte andre disipliner enn statsvitenskap.

Som rammeplanen påpeker, er dagens norske samfunn kjennetegnet ved kompliserte konstellasjoner av globalt og transnasjonalt artikulerte endringer i både økonomi, politikk og hverdagsliv. Selv om maktutredningen primært skal dreie seg om forhold i Norge, er det viktig å ha en viss forståelse av globale maktforskjeller og ulikhetsskapende prosesser, for at den kunnskapen som produseres også skal kunne være med på å skape et grunnlag for å utvikle globale former for rettslig og politisk kontroll av markedsmakt, miljømakt og krigsmakt. Målt med en Nord – Sør målestokk er nemlig ikke globalisering først og fremst noe som rammer «oss», men noe som blant annet «vi» rammer andre med.

Målt med en norsk målestokk er ikke globalisering heller ikke en «ytre ramme», men befinner seg i stuen via TV, i klesskapet i form av klær produsert i Thailand, og på barnerommet via internet. Mange problemstillinger må i dag formuleres på tvers av nasjoner, slik for eksempel Øivind Fuglerud gjorde det når han viste hvordan massemedia og myndigheter i Norge og på Sri Lanka hentet autoritet fra hverandre i en massemedial konstruksjon av norske tamiler som terrorister (Fuglerud 1996), eller slik Sharon Stephens (1993), som desverre døde altfor tidlig, viste hvordan sør-samiske kvinner hentet inn alternativ naturvitenskapelig ekspertise og bygget opp transnasjonale nettverk for å imøtegå det de ser som norske myndigheters bagatellisering av ettervirkningene av Tsjernobyl.

Disse eksemplene viser at når rammeplanen snakker om påvirkninger «innenfra» og «utenfra» er dette et eksempel på en metaforisk konstruksjon som virker selvfølgelig, men som kan virke tingliggjørende. For mange forskningsformål hindrer denne metaforen at det formuleres problemstillinger som kan gi ny innsikt.

Hverdagsmakt

I rammeplanen forplanter tingliggjøringen av nasjonalstaten og dens institusjoner seg ned på de fire «sfærer» som samfunnet deles inn i. To av disse sfærene er «det offentlige rom» og «familie og nærmiljø», underforstått presentert som steder. Jeg savner en mer prosessorientert forståelse av hverdagsliv, og en formulering av problemstillinger som aktualiserer flere sett med sosiale felt med varierende skala — fra nabolaget til verdensmarkedet. Den betydningen nærmiljøet fortsatt har kan først bli tydelig når det sees i relasjon til andre sosiale felt. Mye tyder på at nærmiljøet er i ferd med å få nye dimensjoner i en verden der mobilitet er blitt et sentralt uttrykk for ulikhet (Bauman 1998). Noen mennesker har frihet til å være mobile, andre kommer sjelden eller aldri ut av sine lokalsamfunn.

Det enkelte menneskes hverdagsliv er ikke bare «familie og nærmiljø» men også sulten i Sudan via TV og aviser, amerikanske filmer, pendlingen mellom jobb og hjem, ideologiske forestillinger og musikkorpsets utflukter. I makt- og demokratisammenheng vil det være viktig å få frem de gjensidige dynamikkene i hvordan aggregerte hverdagsvalg påvirker rammebetingelsene de er underlagt. Hvordan påvirker folks etterspørsel det som produseres av varer og tjenester? Hvilket maktgrunnlag gir de prosessene som teknologihistorikerne kaller «domestisering» av teknologiske produkter? I hvilken grad kan nye ledelses- og managements-filosofier sees som en kooptering av tanker som først var sentrale i kvinnebevegelsen og andre sosiale bevegelser (Gullestad 1996 b)? Kan det som statsvitere og andre kommentatorer betegner negativt som «vinglete» og «ikke-lojale» velgere også forstås positivt som velgernes frie og uavhengige bruk av sine stemmer? Disse eksemplene er ment å vise at forskning kan fokusere på mulighetene for og begrensningene på økt «hverdagsmakt» i form av større handlingsrom for enkeltmennesker og familier.

Språk og refleksivitet

Forskergruppens rammeplan er skrevet innenfor en meget vanskelig, ja nærmest umulig, sjanger. Det er urettferdig å forvente at den skal demonstrere evne til å reflektere over maktaspektet ved den upersonlige samfunnsvitenskapelige sakprosaen i Norge. Men et ørlite tegn på den gode vilje kunne vært på sin plass. Norsk samfunnsvitenskapelig sakprosa er preget av at samfunnsfagene er unge fag, der mange forskere har hatt et sterkt behov for å markere sin vitenskapelighet ved hjelp av språkformer som skiller seg fra hverdagslivets språk, samt av at det er etablert relativt sterke forbindelser mellom fag og politikk og offentlig forvaltning. Det ville være spennende om den nye maktutredningen kunne skape et mer menneskelig og erfaringsnært språk og nye vitenskapelige sjangere.

Det er min erfaring at mange mennesker i Norge, nærmest uansett hvordan de er plassert, mener at de selv ikke har makt. I følge Sten Helland (1998) gjaldt dette også for politikere som Trygve Bratteli, da han var statsminister, og Gunnar Berge, da han var finansminister. Det kan altså se ut som makten alltid er et annet sted. Mitt spørsmål til forskergruppen er følgelig om dette også gjelder dem.

Hans Skjervheim (1976) er den norske vitensskapsteoretiker som tidligst og tydeligst pekte på at samfunnsforskere aldri står utenfor de prosesser de studerer. Ikke minst takket være feministiske teoretikere, er dette vitenskapsteoretiske poenget blitt videreutviklet de senere årene: Forskernes «ståsted» (situatedness) (Haraway 1991) preger den kunnskapen som produseres på avgjørende måter. Derfor vil jeg oppfordre forskerteamet til en viss offentlig refleksjon over egne ståsteder i forhold til ulike maktapparater.

Grunnlaget for denne oppfordringen er et syn som går ut på at all maktforskning (og annen samfunnsforskning) med nødvendighet er provisorisk, preget av sin tid og dens politiske forhold. Politisk teori og analyse kan aldri overskride den historiske konteksten for sin egen kunnskapsutvikling, og bør derfor hele tiden utfordres. I stedet for å forholde seg som de står utenfor de historisk skapte perspektivene i sin tid, bør maktforskerne se seg selv, slik det er formulert av Sally Falk Moore, «som del av og partisaner i tidens politiske diskurser» (Moore 1993: 12).

Disse betingelsene for kunnskapsutvikling krever refleksiv og kritisk distanse til de til enhver tid herskende politiske og vitenskapelige sannheter. Refleksivitet er ikke selvbeundring, men en vesentlig del av systematisk vitenskapelig arbeid (Okely 1992). Samtidig er det kanskje nødvendig å understreke at forutsetningen for at refleksivitet ikke degenererer til narsissisme er at den strengt underordnes det tema som skal undersøkes: Den må øke kunnskapsproduksjonen, ikke forskernes selvfølelse. Spesielt vil jeg fremheve at det er viktig å reflektere over maktforskningens normative og politiske aspekter.

Som en del av den refleksive dreining, har det de senere årene også blitt demonstrert hvordan den tenkte mottaker av forskningen påvirker selve kunnskapsproduksjonen (Altern og Holtedahl 1995). Derfor er følgende spørsmål i høyeste grad relevante: Vil makt- og demokratiutredningen være rettet til sentrale beslutningsfattere i Oslo, eller til kystkvinnene i Skarsvåg og lærerne i Mandal? Skal folk flest få vite noe om maktens uttrykksformer, eller skal myndighetene få vite noe om hva folk ønsker og om hva som motiverer dem når de stemmer? Skal beslutningsfatterne få til en mer effektiv styring eller skal også beboerne i Skarsvåg og Mandal få bedre kontroll over sine valgte representanter og sin deltagelse i markedet?

Disse spørsmålene er ikke trivielle, og de har heller ikke noen enkle svar. Snarere enn å falle ned på den ene eller den andre siden, er det snakk om forholde seg praktisk-vitenskapelig til dem på en reflektert måte. Refleksjon over eget ståsted og hvem kunnskapen er rettet til er etter min oppfatning helt avgjørende for at forskergruppens målsetting om å studere kunnskapsmakt skal være troverdig.

Rammeplanens disposisjon

Rammeplanens tre viktigste avsnitt handler om maktutredningens analytiske hovedgrep, perspektiver på makt og tolv prosjektområder i form av konstellasjoner av temaer. De tolv prosjektområdene er tenkt å munne ut i hver sine bøker. Det er relativt liten sammenheng mellom de ulike avsnittene, og dermed liten kumulativ effekt i hvordan planen utfolder seg. Teoretiske perspektiver på makt står alene, både som eget avsnitt i rammeplanen og som et eget prosjektområde, samtidig som demokratiteori ikke diskuteres. Dette gir grunn til å spørre både hva slags teoriutvikling dette vil bli, og om hvilke teorier som vil prege de andre elleve bokprosjektene. Teori uten empiri risikerer å bli begreper på tomgang, mens empiri uten teori risikerer å degenerere til prosentbelagte målinger av det vi allerede vet.

De tolv prosjektområdene gir også andre grunner til å stusse. Det er fint at en hel bok skal handle om kjønnsdimensjonen, men hva vil utrederne gjøre for at denne dimensjonen ikke skal bli marginal i maktutredningen som helhet, slik det sist skjedde i Sverige? Og hvis en bok bare skal handle om globalisering og internasjonalisering, risikerer en ikke da at denne sentrale dimensjonen faller ut av de andre bøkene?

I resten av innlegget vil jeg presentere to eksempler på nye formuleringer av prosjektområder. Det jeg ønsker å vise er, for det første, at det er mulig å formulere problemstillinger som ikke tar utgangspunkt i tingliggjorte «nivåer» eller «steder», men som prøver å gripe prosesser. For det andre ønsker jeg å fremheve marginalisering som et sentralt begrep i makt- og demokratisammenheng. Ikke marginalitet i og for seg, men de meningsskapende prosessene som gjør at noe blir sentralt og noe annet blir marginalt.

Barnemakt

Det første prosjektområdet har overskriften «barnemakt». Denne overskriften lar jeg omfatte både barns makt, makt over barn, barns deltakelse i demokratiske institusjoner og betydningen av moderne forestillinger om barndom for politiske teorier. Med de betydninger barndommen vanligvis tillegges, utgjør barndommens erfaringer helt grunnleggende ressurser for den enkeltes skaping av seg selv som individ (Gullestad 1996 b). Det er heller ikke mulig å forstå den kraft som nasjonal identitet kan ha, uten å ta med i betraktning de mange koblinger til barndomserfaringer (Gullestad 1997 a, 1998; Stephens 1997). Den som har makt over andre menneskers barndom, har stor makt over deres selvforståelse og samfunnssyn.

I pakt med globalisering, europeisering og internasjonalisering, skjer det nå store endringer i norske barns liv. Teknologi og medier spiller en større rolle. Dagene på skolen er blitt lengre, men ifølge Rune Slagstad (1996) vektlegger ikke reformpedagogikken å forberede barna til demokratisk deltakelse. Mye reklame og markedsføring er innrettet mot barn og unge. Mødrene er yrkesarbeidende, antallet skilsmisser er høyt, og det er ofte liten sosial kontakt i nærmiljøene, samtidig som mye tyder på at kontakten med nære slektninger er omfattende. Barn er i massemedias søkelys, både som ofre for pornografi og pedofili og i økende grad som mordere, ranere og barnekriminelle. Dette har ført til stor politisk oppmerksomhet, noe som blant annet kommer til uttrykk i forslaget om en barnas verdikommisjon.

I endringene av barns oppvekstforhold ligger det på samme tid både former for innsnevring og former for utvidelse av barns handlingsrom. Mange godt voksne legger mest merke til innsnevringene, og hevder at selve barndommen er truet, den moderne barndommen som en periode av livet preget av lykke, trygghet og fri lek med jevnaldrende (Stephens 1995; Gullestad 1996 b, 1997, 1998). Dynamikkene mellom barndommen som kompleks symbolsk konfigurasjon, sosiomaterielle strukturer og levet liv, er grunnleggende utfordret.

I denne situasjonen blir det spesielt interessant å spørre hvordan makt og demokrati i Norge ser ut fra synsvinkelen til de barna som bor her, og hvordan barndommen ser ut med utgangspunkt i makt og demokratiteori. Hvis disse spørsmålene virker upassende eller vanvittige, er det et eksempel på at moderne hegemoniske forestillinger som plasserer barn i utkanten av samfunnet, nærmest naturen. I maktutredernes rammeplan er barn underforstått til stede som gjenstand for «sosialisering» og som det vi med det vitenskapelig-byråkratiske maktspråket kunne kalle «konsekvensmottakere av beslutninger», ikke som handlende mennesker som både utøver visse begrensede former for makt og er underlagt andres makt.

I stedet for å godta denne marginaliseringen som selvfølgelig, kan barn og barndom plasseres sentralt i samfunnsforståelsen. Norge og Norden har vært foregangsland når det gjelder barneforskning som et internasjonalt forskningsfelt i eksplosiv utvikling. Barneforskningen legger vekt på barn som aktører, barns egne perspektiver og leken som samværs- og læringsform. Den har blant annet vist den makt, eller i hvert fall subvertering av makt, som ligger i barns omtolkning av voksnes koder og deres opparbeidelse av særegne kompetanser. Denne forskningen har i seg selv begrenset interesse i makt- og demokratisammenheng, samtidig som den er en helt avgjørende forutsetning for at det nå kan være mulig å undersøke noen nye sammenhenger på tvers.

I det mandatet Stortinget har gitt forskergruppen blir den bedt om å undersøke «forholdet mellom enkeltmenneskers medvirkning og de sentrale styringsorganene». Et helt sentralt spørsmål blir da hvem dette enkeltmennesket er. Er de politiske teorienes menneskebilde bygget på en begrepsmessig kontrast mellom barn og voksne? Hva skjer når den moderne barndommen som diskursiv formasjon nå knaker i sammenføyningene? Fører dette til at dens underforståtte motsetning, nemlig forestillingen om det voksne rasjonelle og autonome individet, også mister sin kraft? Kan det demokratiske mennesket være en pike eller gutt?

Bildet av det myndige og autonome menneske er et menneske frikoplet fra sosiale bånd, noe som skjuler hvor livsviktig andre mennesker er for meningsdannelse og stemmegiving. Hvis vi setter barnet i sentrum for politisk teori, kan det fremkomme et noe annet menneskebilde. Barnet er mer preget av sårbarhet og avhengighet av andre mennesker, og kan dermed symbolisere en ny balanse mellom fellesskap og autonomi (se også Asheim 1997 og Hverven 1998).

De politiske teoriene forutsetter også at mennesket er rasjonelt, mens gutter og piker er kjennetegnet ved lek og fantasi. Mer vekt på fantasi kunne bidra til å redusere ensidigheten i bildet av det rasjonelle mennesket. Samtidig gir ikke barneforskernes analyser av barns lek et entydig bilde. Leken kan både ta form av altoppslukende og selvforglemmende fellesskapslek og av et aggressivt maktspill mellom ungene (Åm 1989). Barnekulturforskere har hatt en tendens til å idyllisere barndommen ved å legge vekt på fellesskap og barnekultur. I makt- og demokratisammenheng ville også kampen og maktspillet være interessant.

Denne typen teoretiske spørsmål har for meg sitt praktiske og politiske grunnlag i en helt ny interesse de senere årene for barns deltakelse og barns stemmerett. Barn som medborgere er et nytt og viktig tema som kan sees i sammenheng med FNs konvensjon om barns rettigheter fra 1989, ratifisert av Norge i 1990. Konvensjonen er bygget opp omkring de tre P-er — Provision, Protection, Participation (Kjørholt 1998). I Norge har den økende vekten på deltakelse ført til flere statlige og halvstatlige prosjekter og forsøk. Enkelte har også argumentert for barns stemmerett. Kristin Clemet (1994) har fremholdt at alle barn bør få stemmerett. I hennes forslag administreres stemmeretten av foreldrene frem til barnet er syv år, etterpå av barnet selv. Det betyr, med andre ord, at myndighetsalderen senkes til syv år, og at noen voksne får en dobbeltstemme i visse perioder. Clemet har såvidt jeg vet ikke spesifisert hvordan stemmeretten skal fordeles mellom foreldrene. Stein Ringen (1997) har på sin side foreslått at barn får en slags stemmerett via sine mødre. Hans forslag er at alle mødre får én dobbeltstemme, uansett hvor mange barn de har, inntil yngste barnet når vanlig myndighetsalder. AUF har høsten 1998 foreslått at stemmerettsalderen senkes til 16 år. Disse forslagene viser et utbredt ønske om å utvide demokratiet til også å omfatte barn og unge, enten direkte eller via dem som har ansvaret for dem.

Fra én synsvinkel sett kan interessen for barns deltakelse, og spesielt tanken om barns stemmerett, betraktes som siste ledd i en stigende demokratisk-emansipatorisk linje fra å inkludere bøndene, til arbeiderne, til kvinnene og nå barna. Fra en annen synsvinkel kan en spørre om dette er de voksnes ansvarsfraskrivelse eller en manøver for å få oppmerksomheten vekk fra allehånde demokratiske underskudd. Det å ta barns perspektiv er nemlig noe annet og mer enn bare å la barn få gjøre som de vil, eller stille direkte spørsmål om hva de mener (Gullestad 1997: 33; Kjørholt 1998: 24). Faren er stor for at voksne skal manipulere barn i stedet for å gi dem reell innflytelse (Hart 1992). Derfor er det et stort og åpent spørsmål hvordan den nye vekten på barns deltakelse skal fortolkes og institusjonaliseres. Fratas barna sin rettmessige beskyttelse, eller er vekten på deltakelse nettopp uttrykk for en forståelse av at dagens barn skal leve langt inn i det neste årtusen? Vil det å gi stemmeretten til mødrene sementere kjønnsroller eller radikalisere politikken? Spørsmålene er mange. Den nye makt- og demokratiutredningen kan bidra med svar, både teoretisk og på virkemiddelplanet.

I makt- og demokratiutredningens rammeplan er familie, skole og nærmiljø satt opp som ett prosjektområde. Jeg vil legge til at en også bør legge et barnemaktsperspektiv på de sammenhengene barn er ekskludert fra, nemlig arbeidslivet. Arbeidslivet legger sterke føringer på barns oppvekst via organiseringen av foreldrenes arbeid og via en omfattende og økende markedsføring rettet mot barn som konsumenter. Samtidig kan både eksporten av den moderne forståelsen av barndommen som utelukker arbeid, og utbyttingen av barns arbeid i den tredje verden, sees som ulike sider ved «globalisering».

I reformpedagogikken er barns sinn og kropper nå kampplass for en fornyet nasjonal offensiv. I familiepolitikken settes det ofte opp en motsetning mellom kvinners likestilling og «barns beste». Det foregår i dag en ideologisk strid om «familien» i bestemt form entall som ikke bare er en strid om familiebilde, men også om samfunnsbilde.

Kanskje er barnevernet i dag det beste stedet å studere familien i et makt- og demokratiperspektiv? Ifølge Lov om barneverntjenester av 1992 kan foreldre eller den som et barn bor hos ikke motsette seg at barnevernet foretar undersøkelser ved å besøke hjemmet. Dette er en rett som uten tvil kan gi grunnlag for maktesløshet. Barns tvetydige stilling som både samfunnsdeltakere og del av foreldrenes privatliv gjør dette feltet til et spesielt strategisk inntak til å forstå hva som nå skjer med skillet mellom privatliv og offentlig forvaltning.

En helt annen måte å ta vare på barns interesser på, er å undersøke nærmere hvordan beslutninger som nå fattes innsnevrer eller utvider fremtidens handlingsrom for dem som er barn i dag og deres etterkommere. Som en del av LOS-programmet har for eksempel Steigum og Thøgersen (1995) sett på de langsiktige virkningene på generasjonsfordeling og nasjonalformue når staten bruker opp oljeinntektene etter hvert som de opptjenes. Denne typen «generasjonsregnskap» kan gjøres på langt flere felt. Det kan altså være snakk om maktens generasjonsregnskap.

Minoritetsmakt

Det andre forskningsfeltet jeg gjerne vil formulere har overskriften «minoritetsmakt». Denne overskriften kan samle mange ulike problemstillinger knyttet til forholdet mellom majoritet og minoritet. På samme måte som «barnemakt», er også dette et nytt felt i forhold til både tidligere maktutredninger og den nye rammeplanen. Rammeplanen nevner minoritetsgrupper, «differensiering i etniske grupper» og «migrasjoner», men merkelig nok ikke hverken rasisme, etnosentrisme, nasjonalisme, diskriminering eller marginalisering.

Som kjent finnes ikke biologiske menneskeraser, men rasisme finnes, både som kompleks og motsigelsesfylt tankefigur, som institusjonelle arrangementer og som individuell erfaring. I Norge er det bare meget små grupper som definerer seg selv som rasistiske, samtidig som en hel rekke institusjoner og praksiser likevel kan ha marginalisering og ekskludering som direkte eller indirekte konsekvens. Derfor tror jeg på nytten ved ikke først og fremst å fokusere på de mest ekstreme synspunktene, men på de underliggende tankemønstrene som preger både institusjonelle arrangementer og hverdagens møter mellom mennesker med noe ulike erfaringer.

Spesielt er det nødvendig å undersøke hvordan makt kan utøves på mange subtile måter gjennom statlige tiltak som virker inn på livssituasjonen til enkeltmennesker og familier, gjennom massemedias konstruksjoner av hendelser som berører «innvandrere», og gjennom ureflekterte kunnskapspraksiser som ikke undersøker hvordan forholdene oppfattes, sett «nedenfra». Myndighetenes kategorier stemmer ofte ikke overens med den enkeltes egne identiteter. Slike ulikheter mellom myndighetenes stempling og enkeltmenneskers og gruppers selvforståelse kan både føre til avmakt, tilpasning og motstand. Det ville være meget interessant å undersøke hvorvidt og i hvilken grad det er rimelig å snakke om statlige former for etnosentrisme og diskriminering (se for eksempel Banton 1994, som internasjonalt har satt dagsordenen for debatten om diskriminering).

Diskrepansene mellom ulike forståelsesformer kommer til uttrykk i mange sammenhenger. Forholdsvis trivielle møter i hverdagen, der for eksempel mørkhudete barn av «innvandrere» avvises av andre nordmenn når de presenterer seg som norske, kan samlet ha ganske dramatiske konsekvenser, både for individuell selvfølelse og for utviklingen av alternative identiteter knyttet til den ikke-norske bakgrunnen. I disse møtene utøves former for ikke-erkjent mikromakt som det nå er viktig å gjøre synlig. Det dreier seg om å integrere nye innbyggere i arbeidsmarkedet, boligmarkedet, det sivile samfunn og demokratiets institusjoner.

Som et lite eksempel på hva nyere kulturteori kan bidra med, vil jeg henlede oppmerksomheten på rammeplanens bruk av begrepet majoritetskultur i bestemt form entall: det snakkes om «majoritetskulturen» i relasjon til «minoritetsgrupper». I kulturanalytisk sammenheng ser en ikke lenger på kultur som noe som kan skrives i bestemt form entall. Det snakkes om kulturelle prosesser, ikke om klart avgrensede og homogene «kulturer». For å forstå problemene med å integrere nye innbyggere i det norske samfunnet er det nå helt avgjørende å nyansere forståelsen av «norsk kultur» og «norske verdier» for å vite hva vi sammenligner med hva.

Det er en utbredt forestilling at Norge har vært et homogent samfunn inntil den nye innvandringen fra slutten av 1960-tallet. Denne forestillingen er sann i den forstand at den etniske og religiøse pluralismen har vært adskillig mindre enn i enkelte andre land, som for eksempel immigrasjonslandet USA. Samtidig er den usann i den forstand at den dekker over adskillige forskjeller. Den dekker for eksempel over tidligere innvandring, den multietniske situasjonen i Nord-Norge, med samer, kvener og etniske nordmenn; eksistensen av norske jøder, sigøynere og tatere; samt adskillig regional og klassemessig variasjon.

Forestillingen om det homogene Norge er med andre ord en myte i myte-teoretisk forstand: Den er både sann og usann, den kapsler inn og forsegler motsetninger, og den fungerer som grunnlag for tenkning og handling (Lévi-Stauss 1955). I den nåværende situasjonen kan denne myten virke splittende ved å motivere til at det skilles skarpt mellom «oss» som er homogene og «de fremmede» som antas å forstyrre denne homogeniteten. Myten om homogenitet styrkes av at internasjonalisering, europeisering og innvandring har gjort en god del mennesker mer opptatt av «det norske» i kontrast til «de fremmede», og fungerer negativt når nye grupper skal integreres. På lignende måte som en spesiell forståelse av barndommen fungerer som speil for det voksne rasjonelle mennesket, fungerte tidligere danskene og nå «innvandrerne» som speil for «det norske».

Både for Norge og andre land i Europa er det nå en helt sentral utfordring å utvikle det demokratiske systemet på en slik måte at en på den ene siden sikrer den enkelte borgers frihet fra undertrykkelse når det gjelder religion, kultur og levemåte og på den andre siden legger grunnlaget for felles samfunnsmessige spilleregler, opplevelse av felles ansvar og følelse av tillit både borgerne imellom og mellom borgerne (det sivile samfunn) og statsapparatet. Med andre ord, hvor mye likhet behøves for å opparbeide tillit og en felles politisk kultur? Hvor mye likhet kan oppnås uten brudd på menneskerettighetene og at noen tvinges til avmakt? I hvilken grad kan utviklingen av religiøs «fundamentalisme» forstås som et resultat av ulikeverdige globale maktforhold mellom Nord og Sør, og mellom nasjonale majoriteter og minoriteter?

Spesielt stiller muslimsk religion Europas nasjonalstater overfor dilemmaer det er forsket adskillig mer på i andre land i Europa enn i Norge, og da spesielt i England. I sekulære samfunn er politisk deltakelse på religiøst grunnlag i seg selv en anomali. Spørsmålet blir blant annet på hvilke premisser muslimer kan organisere seg og drive politisk minoritetspolitikk innenfor nasjonalstatens rammer. Vil valgte representanter representere spesifikke muslimske grupperinger, alle muslimer eller mer generelle temaer?

I Norge er striden om det nye faget «kristendom med livssynsorientering» en spesielt interessant sak som nå er reist for den europeiske menneskerettsdomstolen. Norge har religionsfrihet, samtidig som dette faget ikke gir reservasjonsrett (se Føllesdal 1996, Lindholm 1998). Vi har altså både tendenser til homogenisering, og en organisert motstand mot homogenisering som foregår ved hjelp av etablerte spilleregler. Spillereglene tilsier religionsfrihet, samtidig som muslimsk religion kan være i strid med disse spillereglene, i den grad den ikke skiller mellom religion, juss og politikk (se Borchgrevink 1998 for en grundig presentasjon av hvordan disse dilemmaene har vært diskutert i europeisk forskning).

At disse temaene ikke er nevnt i rammeplanen reflekterer det faktum det foreløpig ikke finnes noen samlende norske fremstillinger som drøfter forholdet mellom majoritetsinstitusjoner og minoritetsgrupper i Norge med utgangspunkt i nyere internasjonale teorier. Dette kan den nye makt- og demokratiutredningen bidra med.

Sluttord

Den svenske maktutredningen var den første som satte forskning om hverdagsliv og kjønnsrelasjoner på dagsorden. Det ville være spennende om den norske maktutredningen i tillegg til dette nå også utvikler både «barnemakt» og «minoritetsmakt» som to nye forskningsfelt i makt- og demokratiforskningen. Mellom disse to feltene er det langt flere fellestrekk, paralleller og forbindelseslinjer enn dem som fremkommer i det komplekse og motsigelsesfyllte sitatet fra Agnar Mykles Lasso rundt fru Luna som innledet denne artikkelen.

Gode vitenskapelige analyser bringer som kjent ikke bare nye fakta, men også nye måter å se verden på i form av vinklinger og begreper som får frem nye sammenhenger. Dette forutsetter både en nær forbindelse mellom teoriutvikling og empiri, og problemstillinger på tvers av etablerte selvfølgeligheter. Her ligger den største utfordringen for forskergruppen. Forskerne skal helst analysere byråkratiets og dagligspråkets kategorier, ikke reprodusere dem. Det er, slik jeg ser det, foreløpig litt liten forskjell på Stortingets mandat og forskernes rammeplan. For å sette det hele litt på spissen: Rammeplanen er rik på temaer, men på de områdene jeg kan noe om, inneholder den få gode problemstillinger. Men ettersom det fremdeles er meget tidlig i prosessen, og ettersom forskergruppen selv har invitert til debatt og åpenhet, er det all grunn til å håpe på at kursen blir justert underveis.

Litteratur

Bearbeidet versjon av invitert innlegg på åpningskonferansen til Makt- og demokratiutredningen, Oslo 29. september 1998, skrevet som forsker på IMER-programmet i Norges forskningsråd. Jeg takker Reidar Almås, Tordis Borchgrevink, Grete Brochmann, Jan Terje Faarlund, Helge Høibraaten, Siri Meyer og Erling Sandmo for verdifulle kommentarer.

Altern, Inger og Lisbet Holtedahl, 1995: Kunnskap om oss og andre. Norsk antropologisk tidsskrift 1995, nr. 1: 4-22.

Asheim, Ivar, 1997: Hva betyr holdninger? Studier i dydsetikk.

Oslo: Tano Aschehoug.

Banton, Michael, 1994: Discrimination. Buckingham: Open University Press.

Bauman, Zygmunt, 1998: Globalization: The Human Consequences. Cambridge: Polity Press.

Borchgrevink, Tordis, 1998: Multikulturalisme: tribalisme -bløff - kompromiss? Debatter om det flerkulturelle samfunnet. Upublisert rapport. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Clemet, Kristin, 1994: Paneldeltakelse i offentlig arrangement organisert av Alternativ Framtid. Oslo, 22. april.

Fuglerud, Øivind, 1996: 'Fremmedarbeider', 'flyktning', 'asylsøker': norsk forvaltning, sosialt rom og kulturell identitet. Tidsskrift for samfunnsforskning 37 (4): 485-504.

Føllesdal, Andreas, 1996: Hvordan sikre likeverd når noen er likere enn andre? I Lars Gunnar Lingås og Liv London red., Likhet eller likeverd? En kritikk av det nye kristendomsfaget i grunnskolen. Oslo: Humanist Forlag: 115-134.

Gullestad, Marianne, 1979: Livet i en gammel bydel. Oslo: Aschehoug.

Gullestad, Marianne, 1984: Kitchen-Table Society. Oslo: Universitetsforlaget.

Gullestad, Marianne, 1992: The Art of Social Relations: Essays on Culture, Social Action and Everyday Life in Modern Norway. Oslo: Universitetsforlaget.

Gullestad, Marianne, 1996 a: Hverdagsfilosofer: verdier, selvforståelse og samfunnssyn i det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Gullestad, Marianne, 1996 b: From obedience to negotiation: dilemmas in the transmission of values between the generations in Norway. The Journal of the Royal Anthropological Institute 2 (1): 25-42.

Gullestad, Marianne, 1996 b: Introduction. I: Marianne Gullestad red., Imagined Childhoods: Self and Society in Autobiographical Accounts. Oslo: Universitetsforlaget:1-39.

Gullestad, Marianne, 1997 a: A passion for boundaries: reflections on connections between the everyday lives of children and discourses on the nation in Norway. Childhood 4 (1): 19-42.

Gullestad, Marianne, 1997 b: Home, Local Community and Nation.

Focaal 1997, no. 30-31: 39-60.

Gullestad, Marianne, 1998: Barndom og nasjonal identitet.

Nytt Norsk Tidsskrift 1998 (2): 122-128.

Haraway, Donna J., 1991: Simians, Cyborgs, and Women: The

Reinvention of Nature. New York: Routledge.

Hart, Rodger, 1992: Children's Participation. From Tokens to Citizenship. Innocent Essays no. 4. New York: United Nations Children's Fund.

Helland, Sten, 1998: Politisk kommunikasjonsrådgiving - Politikkens makt eller avmakt. Foredrag på seminaret Makt, identitet og normalitet. Bergen 15.-17. oktober.

Hverven, Tom Egil, 1998: «Kjære familie, det finnes ingen familie». Om foreldre og barn i norsk litteratur på 1990-tallet. Vinduet, 52 (1): 4-14.

Kjørholt, Anne Trine, 1997: Childhood and citizenship in a late modern society. Paper presentert på konferansen «Urban Childhood», Trondheim 9.-12. juni.

Kjørholt, Anne Trine, 1998: Barnehagen som arena for endringsprosesser i det moderne samfunnet. Barns rettigheter og perspektiver. I: Den offentlige og private barndommen. Retorikk, realiteter og idealer. DMMHs publikasjonsserie nr. 1: 20-33.

Levi-Strauss, Claude, 1955:The structural study of myth. Journal of American Folklore 68:428-444.

Lindholm, Tore, 1998: Religions- og livssynsfrihet som menneskerettighet. Kapittel 7 i heftet Bibel, kirke og menneskerettigheter. Oslo: Mellomkirkelig råd.

Moore, Sally Falk, 1993: Introduction: Moralizing States and the Ethnography of the Present. In: Sally Falk Moore, ed., Moralizing States and the Ethnography of the Present. Washington: American Ethnological Society Monograph Series, Number 5: 1-16.

Okely, Judith, 1992: Introduction. In: Judith Okely and Helen

Callaway, eds., Anthropology and Autobiography. ASA Monographs 29. London and New York: Routledge.

Ringen, Stein, 1998: The Family in Question. London: Demos.

Skjervheim, Hans, 1976: Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Tanum-Norli.

Slagstad, Rune: «Norig,ein folkedanningsheim». Nytt Norsk Tidsskrift 3-4, 1996: 308-327.

Steigum jr., Erling og Øystein Thøgesen, 1995: Petroleum Wealth, Dept.Policy, and Intergenerational Welfare: The Case of Norway. Journal of Policy Modeling 17 (4): 427-42.

Stephens, Sharon, 1993: The social construction of an invisibleevent: The Chernobyl fallout in Norway. Paper presentert på konferansen «Meeting Grounds: Cultural Boundaries and Borderlands». The Chicago Arts Council. Nov. 11.-12. Chicago.

Stephens, Sharon, ed., 1995: Children and the Politics of Culture: Rights, Risks and Reconstructions. Princeton NJ: Princeton University Press.

Stephens, Sharon, 1997: Editorial introduction: children and nationalism. Childhood 4 (1): 5-18.

Åm, Eli, 1989: På jakt etter barneperspektivet. Oslo: Universitetsforlaget.

Makt, marked og byråkrati

Av professor Karl-Ove Moene, Sosialøkonomisk institutt, Universitetet i Oslo

Rammeplanen for makt- og demokratiutredningen inneholder interessante momenter som kan gi utredningen en god start. Likevel stiller jeg meg undrende til hvorfor rammeplanen ikke reiser flere spørsmål. Hva lurer maktutrederne på? Spesielt dersom maktutredningen tar sikte på å mobilisere innsikt fra flere fag enn de tre som er representert i fempersonsgruppen, bør en få fram flere spekulasjoner som kan tirre fagmiljøene. Først og fremst er det viktig å spørre om sammenhengen mellom deregulering og internasjonalisering på den ene siden og makt og innflytelse på den andre, kanskje er mer innfløkt enn rammeplanen åpner for. Den underliggende tanken i rammeplanen ser ut til å være at deregulering og internasjonalisering generelt svekker folkestyret og spesielt overfører makt fra arbeidstakere til kapitaleiere. For å finne ut om det faktisk forholder seg slik trengs det motforestillinger som kan skjerpe argumentasjonen. Blant samfunns-økonomer er det ingen konsensus på dette området. I dette innlegget skal jeg derfor benytte anledningen til å ri noen av mine egne kjepphester for om mulig å reise spørsmål og problemstillinger som utredningen kan ta opp.

Institusjonell likevekt eller skjørt kompromiss?

Mange økonomer tenker på våre hjemlige økonomi som en markedsøkonomi med feil. Mer fruktbart er det kanskje å betrakte den skandinaviske samfunnsmodellen som et eget økonomisk system med spesielle sterke og svake sider.

Dominerende institusjoner er:

  • sentraliserte fagforeninger
  • rutinemessige konsultasjoner mellom regjering og interesseorganisasjoner i opplegget av den økonomiske politikken (korporatisme)
  • og en stor velferdsstat

Den typiske politikken er kjennetegnet av

  • solidariske lønnsforhandlinger som presser sammen lønnsforskjellene
  • en forpliktelse til å holde full sysselsetting
  • og universelle velferdsordninger, beregnet på alle samfunnsborgere ikke bare de dårligst stilte.

Dette er institusjoner og politikkutforminger som har passet godt sammen i etterkrigstiden. På den ene siden ville det være vanskeligere å holde full sysselsetting uten sentraliserte fagforeninger som bidrar med lønnsmoderasjon selv når ledigheten er lav. Full sysselsetting er på den andre siden viktig for at fagbevegelsen er villig til å moderere seg i lønnsoppgjørene. Her har det vært et gjensidig gavebytte; full sysselsetting mot lønnsmoderasjon. En sentralisert fagbevegelse representerer dessuten en viktig pressfaktor i favør av velferdsstaten. Små lønnsforskjeller øker på den ene siden den politiske oppslutning om universelle velferdsordninger som tilbyr sosialforsikring som majoriteten tjener på. Omfordelingen gjennom velferdsstaten styrker på den andre siden svake gruppers forhandlingsposisjon i arbeidsmarkedet, noe som bidrar til å dempe lønnsforskjellene. Når velferdsordningene i liten grad er inntektsavhengig blir det også mindre fristende for lavtlønte å trekke seg ut av arbeidslivet. Dette er viktig også i en maktsammenheng ettersom uorganiserte interesser utenfor arbeidslivet har liten innflytelse i forhandlingssamfunnet.

Det grunnleggende spørsmål i denne sammenheng dreier seg om hvor stabilt maktgrunnlaget er for disse ordningene. Er det snakk om en institusjonell likevekt eller et skjørt kompromiss? Kan vi for eksempel fritt deregulerer på visse områder for å forbedre systemet uten at det medfører uønsket endringer på andre områder? Eller, medfører deregulering på ett område økonomiske og politiske endringer som legger grunnlaget for deregulering på andre områder? Kan de små beslutningers tyranni lede til kumulative institusjonelle endringer bort fra de ordningene som gjorde den skandinaviske samfunnsmodellen distinkt?

Samspillet mellom økonomi og politikk er viktig for slike endringer. Selv om hvert steg i en prosess er ønsket av et flertall, kan kanskje majoriteten tape på hele prosessen sett under ett. Som kjent kom den skandinaviske samfunnsordningen til gjennom gradvise kumulative reformer der sosiale gjennombrudd på ett område la grunnlaget for nye framstøt på andre. En eventuell nedbrytning av systemet må forventes å være gradvis nærmest som et speilbilde av hvordan systemet ble til. For eventuelt å identifisere slike endringer må en bedre forstå den politiske og økonomiske stabiliteten til den skandinaviske samfunnsordningen.

Sosialdemokrati i ett land?

Det er populært å hevde at det er internasjonaliseringen eller globaliseringen (for å benytte et uttrykk ingen liker, men alle bruker) som mest truer den skandinaviske samfunnsmodellen. Tankegangen er at internasjonaliseringen medfører at samfunnsinstitusjonene i ulike land harmoniseres. Sosialdemokrati i ett land er, i ifølge dette synet, ikke mulig i en verden med fri handel og fri flyt av kapital. Men er dette så sikkert? Ser en tilbake, ble mange av våre samfunnsinstitusjoner skapt eller omdannet dels som et resultat av internasjonalisering.

Overgangen til sentraliserte lønnsforhandlinger er et eksempel på hvordan økt konkurranse i verdensøkonomien ledet til institusjonelle endringer. I forbindelse med den økonomiske verdenskrisen på 1930 tallet måtte arbeidstakere i eksportnæringen i Norge (og Sverige) tåle betydelig lønnsnedslag. Fagforeningene i eksportnæringene fryktet at arbeiderne i mer skjermede næringer som bygg og anlegg, skulle få betydelige lønnstillegg, noe som ville medføre økte levekostnader for alle. For å kontrollere fagforeningene i skjermede næringer ønsket de fagorganiserte i utekonkurrerende næringer å koordinere lønnsfastsettelsen. Anført av jern- og metallarbeiderne, arbeidet de for sentralisering av lønnsforhandlingene. Resultatet av økt internasjonal konkurranse ble altså ordningen med landsomfattende tariffavtaler som har vært den dominerende måten å fastsette lønningene på i etterkrigstiden.

I de sentrale oppgjørene forhandlet som regel utekonkurrerende sektorer først. Lønnstilleggene deres som gjenspeilet den internasjonale konkurranse-situasjonen, dannet så et mønster for oppgjørene i andre sektorer. På en måte fikk Skandinavia et system for lønnsfastsettelse som først og fremst var tilpasset den utsatte konkurransesituasjonen i små åpne økonomier. At systemet også ga små lønnsforskjeller var et viktig biprodukt. Velferdsstaten synes å ha en lignende bakgrunn. Store velferdsstater er i alle fall mest utbredt i små åpne økonomier dels fordi behovet for sosialforsikring er spesielt sterk der svingningene i verdensøkonomien betyr mye.

Selvsagt er det ikke alltid slik at økt internasjonalisering skaper eller stabiliserer egalitære ordninger, men det motsatte følger heller ikke. Hovedpoenget i forbindelse med makt- og demokratiutredningen er å minne om at sammenhengen mellom internasjonal konkurranse og valg av økonomiske institusjoner ikke er så enkel som mange kommentatorer vil ha det til. På dette området er det mye som maktutredningen burde gripe fatt i.

Sprekker den implisitte koalisjonen mellom lavtlønte og arbeidsgivere?

Maktalliansene er ikke alltid åpent synlig og de følger heller ikke alltid de klassiske motsetningene mellom for eksempel arbeid og kapital, rik og fattig, osv. Den inntektsomfordelingen som skjer gjennom sentrale lønns-forhandlinger er et interessant eksempel.

Hensynet til legitimitet i sentrale lønnsforhandlinger krever at lønnsfastsettelsen må bygge på likhetsprinsipper som tåler innsyn og en åpen debatt. En sentralt fastsatt lønnsstruktur gir ikke bare lik lønn for likt arbeid, men reduserer også andre lønnsforskjeller som oppstår i en friere markedsorganisering. De laveste lønningene presses opp, mens de høyeste lønningene presses ned. Land med sentrale lønnsforhandlinger har som en konsekvens en mer egalitære lønnsstruktur enn andre land.

Arbeidsgiverne i både Sverige og Norge var lenge tilhengere av sentralisert lønnsfastsettelse. De støttet sentrale forhandlinger blant annet med lockout-trusler mot fagforeninger som ønsket å bryte ut. Arbeidsgiverne tjente på sentrale forhandlinger ikke bare fordi arbeidskonfliktene som var så framtredende i mellomkrigstiden ble erstattet med tilnærmet arbeidsfred. Bedriftsoverskuddene ble større også fordi gevinstene av lavere lønn til de høytlønte oversteg kostnadene til høyere lønn til de lavtlønte.

Solidariske lønnsforhandlinger representerer i realiteten en implisitt koalisjon mellom de lavtlønte og arbeidsgiverne. Taperne er de høyt kvalifiserte arbeidstakerne, særlig de med lang utdannelse. Den samlede makten i begge endene av inntektsfordelingen ble brukt mot yrkesutøvere som ligger i midten av inntektsfordelingen. Sjablonmessig kan en kanskje si at en tar fra middelklassen og gir til de fattige og de rike. Dette er en koalisjon for omfordeling av inntekt som ville vært omtrent umulig a realisere gjennom den tradisjonelle partipolitikken.

Legitimiteten til en ordning som gir store bedriftsoverskudd gjennom en sammenpressing av lønnsforskjellene, var større så lenge overskuddene ga et mindre synlig luksusforbruk hos kapitaleierne enn tilfellet er i dag. Store bedriftsoverskudd ble betraktet som sparing, en kilde til kapitalakkumulasjon som på sikt kom hele samfunnet til gode. Så lenge kapitaleierne nærmest ble betraktet som ”sparemaskiner” representerte ordningen en form for funksjonell sosialisme, en realisering av egalitære mål uten å utfordre det private eierskapet til produksjonsmidlene. Spørsmålet som nå reiser seg, er om et mer utstilt luksusforbruk blant kapitaleierne og de nyrike gjør det vanskelig å vinne gehør for behovet for lønnsmoderasjon og samordning.

Utdanningseksplosjonen har økt størrelsen på den potensielle middelklassen som synes å komme tapende ut i lønnskampen. Misnøyen med den solidariske lønnspolitikken øker. Fagforbund utenfor LO med mindre egalitære mål vinner oppslutning. På toppen kommer endringer i skattesystemet som har gjort solidaritet mindre attraktivt. Et mindre progressivt skattesystem innebærer at en egoistisk lønnspolitikk er mer fristende for de bedrestilte lønnstakerne. Med et progressivt skattesystem koster det ikke så mye å være solidarisk. Det lønnstillegget som en høytlønnet gir avkall på er nemlig ikke så mye verdt etter skatt, mens et tillegg til de lavtlønte er mer verdt for dem så lenge de har lavere marginalskatt. Med en flatere skatt er solidaritet med de lavtlønte blitt mer kostbart for de høytlønte.

Arbeidsgiverne ser seg heller ikke like godt tjent med solidariske lønnsforhandlinger som før. I Sverige for eksempel, har de sentrale lønnsforhandlingene blitt svekket på 1980 tallet. Arbeidsgiverne i Sverige ønsker ikke lenger å forhandle på sentralt nivå og lønnsforskjellene har så smått begynt å øke igjen. Spørsmålet er om dette er uttrykk for en systembetinget endring som vi etter hvert også må vente i Norge, eller om det bare er svenske arbeidsgiveres takk for sist etter LOs fadese med Lønnstakerfondene.

Det er flere grunner til at arbeidsgiverne kan ønske endringer:

Teknologiske nyvinninger (særlig innenfor informasjonsteknologien eller kunnskapsutnyttende tekniske endringer mer generelt) medfører at arbeidsgiverne ønsker belønningssystemer lokalt som kan premiere kvalifikasjoner og initiativ.

Mens eksportnæringene er samfunnsøkonomisk like viktig som før jobber det nå relativt færre i eksportbedrifter enn i skjermede virksomheter bl.a. fordi vareproduksjon er lettere å mekanisere enn tjenesteyting. Det betyr en maktforskyvning innad i fagbevegelsen som dominerende arbeidsgiverinteresser ikke ser seg tjent med. Mens Jern og Metall tidligere var landets største fagforening, er plassen nå tatt over av Kommuneforbundet.

Arbeidsgiverne er ikke like sterke som før ved de sentrale forhandlingene. Internasjonalisering har riktig nok økt kapitalmobiliteten slik at noen arbeidsgivere kan true med å flytte ut dersom de ikke får det som de vil. Men denne typen ”exit” trusler er trolig mest troverdig når det gjelder nyinvesteringer. Når det gjelder bedrifter som allerede er etablert, kan økt internasjonalisering faktisk svekke deres forhandlingsmakt, noe vi skal se nærmere på .

Har arbeidsgiverne mistet grepet?

Mange arbeidsgivere klager over at kostnadene i forbindelse med streiker har gått opp. Det er mange grunner til at det kan være tilfelle. Internasjonal konkurranse har tvunget fram nye produksjonsmåter som er mer følsomme overfor arbeidsstans. Det dreier seg om spesialiserte produksjonskjeder med høy grad av avhengighet mellom leddene; press til å økonomisere med lagerhodet noe som svekker bufferne mot variasjon i produksjonen; nye rutiner med ”just in time deliveries” som gir liten fleksibilitet overfor produksjonsavbrudd osv. På toppen kommer at internasjonalisering i seg selv innebærer at kundene lettere kan gå over til andre leverandører i forbindelse med forsinkelser, leveransebrudd og lignende.

Det som er mindre forstått er imidlertid at økte kostnader ved arbeidsstans også reduserer arbeidsgivernes mulighet til å bruke lockout som kampmiddel. Lockout er til og med mer kostbart enn streik ettersom internasjonale kunder har vanskeligere for å akseptere forsinkelser forårsaket av at arbeidsgiverne selv har utestengt arbeidskraften enn forsinkelser forårsaket av streik. I tillegg kommer at arbeidsgiversolidariteten som må til for å organisere en lockout, er mindre nå enn før og klart mindre enn solidariteten blant arbeidere i streik.

Mens arbeidsgiverne pleide å ha bukten og begge endene i den forstand at de lett kunne bruke lockout for å tømme fagforeningenes streikekasser, ser det nå ut til at de er i ferd med å miste grepet. De store lockoutene i 1980 i Sverige og i 1986 i Norge var ingen suksess og frister neppe til gjentak. Trolig har arbeidsgiverne mistet sitt viktigste våpen i lønnsforhandlingene, muligheten til å troverdig true med lockout. Hvis dette er riktig, får det konsekvenser for hvordan arbeidsgiverne ønsker å organisere inntektsdannelsen i framtiden.

Mer marked, mindre demokrati?

Marked versus politikk er en klassisk problemstilling i samfunnsfagene. Det er selvsagt ikke et spørsmål om enten eller, men om hva som er en passe blanding. Deregulering kan innebære at avgjørelser som tidligere ble fattet politisk (eller byråkratisk) blir overlatt til markedet. Å si at mer marked på denne måten gir mindre demokrati kan nærmest være en tautologi. Å si at en overgang til mer marked gir mindre vekt til folks preferanser er derimot interessant, men kontroversielt. Fra makt- og demokratisynspunkt er det den siste typen påstand som gir en interessant problemstilling.

Sammenligner en politisk konkurranse med markedskonkurranse, finner en mange likhetstrekk i alle fall på overflaten. I politikken har en politiske ledere, i markedet entreprenører. I markedet har en bedrifter som maksimerer profitten, i politikken politiske partier som prøver å maksimere antall stemmer. I markedet har en konkurranse om kundene, i politikken politiske valg der partiene konkurrerer om oppslutning. Men det er også forskjeller. I markedet får en det en kjøper, mens demokratiske beslutninger er basert på flertallsavgjørelser. I politikken har dessuten hver person en stemme, mens stemmene i et marked er fordelt etter inntekt og formue (en krone, en stemme).

Hvorvidt politiske eller markedsmessige konkurranse er best egnet til å representere folks samlede preferanser avhenger av en rekke forhold, deriblant hvilke økonomiske aktiviteter som betraktes og i hvilken grad de skaper indirekte virkninger for andre enn de handlende parter, hvor godt den markedsmessige og den politiske konkurransen virker og hvordan inntekt og formue er fordelt i samfunnet. Alt annet likt, gir markedsavgjørelser i inegalitære samfunn en overrepresentasjon av de rikes interesser, mens markeder i mer egalitære samfunn kanskje knytter produksjonsbeslutningene nærmere til befolkningens samlede ønsker. Hvis dette er riktig, burde en kanskje ikke være så skeptisk til mer marked i land med små inntektsforskjeller som det norske.

I en liten åpen økonomi som den norske innebærer imidlertid deregulering av internasjonale finans- og kapitalmarkeder en spesiell maktendring. Ettersom det her er relativt få aktører sammenliknet med alle som blir berørt av beslutningene kan et fritt marked innebære at et lite mindretall får stor makt. Kapitalplasserernes forventninger og disposisjoner får innflytelse på hele samfunnsøkonomien. Den store utfordringen til maktutredningen på dette området er faktisk å si noe som er mindre trivielt og velkjent enn det en hører til daglig om disse forholdene.

Mer marked, mer byråkrati?

Ideelt sett skulle deregulering og økt internasjonalisering lede til mer konkurranse og en reduksjon av markedsmakten til hver enkelt aktør. I hvilken grad dette er tilfelle i praksis burde være interessant å undersøke for maktutredningen. En problemstilling er om økt konkurranse utenfra leder til mindre konkurranse internt. Her tenker jeg bl.a. på hvordan hensynet til internasjonale konkurranseforhold blir brukt som en begrunnelse for og dels et påskudd til sammenslåinger i næringslivet. Det er ikke alltid klart at en må være stor for å konkurrere i internasjonale markeder. Koordinering og samarbeid er dessuten honnørord som vi vanligvis benytter på positive aktiviteter. Likevel kan de skjule monopolistiske tendenser.

Deregulering og internasjonalisering synes også å endre administrasjons-utgiftene i næringslivet. Det er velkjent at direktørlønningene har økt mer enn de respektive bedriftenes overskudd og salgsinntekter. Spørsmålet er hvorfor? Noen hevder at hensynet til den internasjonale konkurransen krever det. Spørsmålet er da på hvilken måte? Å være direktør i en bedrift i Norge er relativt skjermet for internasjonal konkurranse rett og slett fordi vedkommende må kunne norsk. Å være lærer ved Handels-høyskolen BI derimot, krever ikke samme grad av norskkunnskaper. Faktisk rekrutterer BI (og andre høyere læresteder) lærere og forskere internasjonalt og norske forskere etterspørres i utlandet. Likevel øker lønnsgapet mellom næringslivs-direktører og BI-lærere i favør av direktørene. Her er det interessante problemstillinger for maktutredningen.

Nå er ikke norske direktørgasjer spesielt høye i et internasjonalt perspektiv, spesielt ikke når vi sammenlikner med lederlønningene i USA. Men det er store forskjeller mellom land. Toppledere i Japan tjener for eksempel en tiendepart av det en toppleder i USA tjener. Amerikanske og japanske konsern er imidlertid omtrent like effektive og konkurrerer på de samme markedene. De store forskjellene i lederlønningene viser derfor at hensynet til effektivitet og internasjonal konkurranse umulig kan gi en så entydig føring på lederlønningene som enkelte hevder.

Trolig stiger lederlønningene av andre grunner. Det kan dreie seg om fleksibilitet til å tilpasse seg normer og tradisjoner internasjonalt, spesielt de som lederne selv tjener på. Nye maktforhold mellom eiere og ledere der eierne mer enn før er kortsiktige finansinvestorer uten spesielle kunnskaper om de virksomheter de eier.

Ny informasjonsfordelingen mellom eiere og ledere i sammenheng med at virksomheten internasjonaliseres. Dersom aksjonærene vet mindre om hvor godt selskapet drives sammenlignet med det potensielt mulige, blir lederne sterkere i forhold til eierene.

Slike endringer i maktforholdene i næringslivet gir trolig ikke bare en dyrere bedriftsadministrasjon, men også en større.

Det er kanskje et paradoks at mens den makroøkonomiske styringsoptimismen har avtatt, har den mikroøkonomiske styringsiveren i næringslivet og statsbyråkratiet tiltatt. Det legges planer, skrives strategidokumenter, det konkurreres i visjoner og mål. Spørsmålet er om resultatet er annet enn papirhauger og talentsløsing. Vi ser det på universitetene, i forskningsadministrasjon og i næringslivet.

Administrasjonen tar over.

Jeg har altså en mistanke om at det foregår en tiltakende byråkratisering ikke bare i offentlig sektor, men også i de private bedriftsledelsene. Antall direktører per bedrift synes å øke. I avisene og forlagene blir det flere redaktører. Over alt finnes det administrative rådgivere og konsulenter. Skal en forfremmes lønnsmessig , er det ikke nok å bli bedre i sitt yrke. En må være villig til å ta administrativt ansvar. Ingeniørene blir tekniske sjefer, sykepleierne avdelingsledere og journalistene informasjonsdirektører

Utviklingen innebærer ikke at administrasjonen arbeider mindre når den blir større. Problemet er snarere at administrasjonen gjør for mye, tar for mange initiativ og er for aktive. I hierarkiske systemer oppstår det lett utilsiktede virkninger når mange ledd i organisasjonen kan ta initiativ som andre må følge opp. Hvert ledd i organisasjonen må arbeide hardt med arbeidsoppgaver skapt av andre ledd i organisasjonen. Resultatet er byråkratisk ekspansjon og lønn etter hierarkisk plassering snarere enn etter verdiskapning.

Jeg skulle altså ønske at maktutredningen kunne undersøke om det kunne være hold i noen av disse påstandene.

Hvem får ressursrenten?

Norge har som nasjon ekstraordinære inntekter fordi vi har olje, gass, fossekraft og fisk. Den inntekten vi tjener utover en normal avlønning til arbeidskraften og kapitalen som benyttes for å hente ut ressursene, kalles gjerne ressursrente. Det dreier seg om naturens bidrag til verdiskapningen. Ressursrenten er derfor i prinsippet en "innsatsfri" inntekt, og utgjør et betydlig beløp. Følgelig er det av interesse å finne ut hvem den tilfaller og hvorfor.

Elektrisitetsproduksjonen i Norge gir ressursrente. Innenfor elektrisitetssektoren har det i det siste blitt foretatt store endringer. Markedet for elektrisk kraft har blitt deregulert. Spørsmålet er: hvem vinner og hvem taper?

Fordelingen av ressursrenten i fiskeriene er ikke mindre viktig. Kvoteregulering av fisket medfører kamp om fordelingen av kvotene. Omsettelige kvoter anbefales av mange økonomer for å sikre at reguleringen av fisket også innebærer kostnadseffektivitet i fiskeflåten. Men konflikten mellom effektivitet og fordeling og mellom marked og rettigheter er grunnleggende i fiskeriene. Skjer det i dag en privatisering av fiskeressurene på stadig færre hender? Og hva er i tilfelle virkningene for fisket som levevei for kystbefolkningen i Nord-Norge? "Spillet" mellom fiskeindustrien, finansinstitusjonene, fiskebåtrederne og myndighetene er heller ikke særlig godt utforsket. Hvilken rolle spiller for eksempel uproduktiv fordelingskamp og innflytelseskonkurransen mellom de involverte parter? Kampen om ressursrenten i fiskeriene dreier seg om samspillet mellom makt, demokrati, marked, og rettigheter innenfor et avgrenset, men svært viktig område.

Olje og gass utvinningen i Nordsjøen må være et viktig område å studere nærmere. Her har vi et erfaringsmateriale som kan belyse samspillet mellom internasjonale oljeselskaper, norsk proteksjonisme og statlig maktutøvelse. Et synspunkt er at oljeinntektene er folkets eiendom. Spørsmålet er i den sammenheng er om vi fordeler oljeinntektene på en rettferdig måte? Eller blir inntektene forfordelt til dem som arbeider og investerer (arbeidslinjen) på bekostning av dem som ikke gjør det, men likevel bør ha sin del av inntektene? Mer generelt kan en spørre hvordan oljeinntektene har påvirket maktforholdene i Norge og om etableringen av oljefondet får konsekvenser for Norges forhold til andre land? I en makt og demokrati sammenheng er det også grunn til å se nærmere på hvorfor Norge som et av de rikeste landene i verden aldri seriøst vurderte å gi bort ressursrenten til fattige land.

”Jus og virkelighet” - Fra 1972 til 1998

Av professor, dr. juris Eivind Smith, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo

En tidligere maktutreder er kjent bl.a. for sin evne til slående formuleringer. Han skrev en gang en artikkel med den klassisk inspirerte tittelen ”Hva styrer styrerne”. Et utsagn fra denne artikkelen blir ofte trukket frem når forholdet mellom ”jus” og ”virkelighet” kommer på tale. Her heter det, kort og fyndig:

Vil en vite hvordan det politisk-økonomiske system i vårt land fungerer, er grunnloven eller konstitusjonen det siste dokument en bør lese.(1)

Utsagnet skal fungere som en ”spiss” formulering i opposisjon til ”en beskrivelse som er mindre og mindre relevant for hvordan vårt system virker i dag”. Sammen med grunnloven avfeies ulike utslag av ”den liberale filosofi” som lite relevante. Med i dragsuget går bl.a. tanken om ”åpen og offentlig debatt, i en ”resonnerende offentlighet””.

Hernes’ resept mot slik irrelevant tale er å ”fange virkeligheten”. Dette bør vi gjøre gjennom studier av de fire ”styringssystemene” prissystemet, det offentlige forvaltningssystemet, forhandlingssystemet og avgjørelsessystemet i folkevalgte organer (også betegnet som ”avstemningsorganer”). Rettssystemet har ingen synlig plass i dette analyseskjemaet. Det er ikke rart at viktige sider av ”virkeligheten” gikk den forrige maktutredningen hus forbi.

En av svakhetene ved det tankesett som lar seg skimte bak slike utsagn, ligger innbakt allerede i sitatet: Den som leser grunnloven – eller en hvilken som helst formelt fastsatt, juridisk tekst (lov, forskrift, traktat ...) – for å finne en beskrivelse av empiriske forhold, går glipp av selve poenget. For hensikten med slike tekster er jo ikke å beskrive, men å normere. De skal med andre ord si noe om hva som kan eller skal (eller ikke skal) skje. Dette er noe annet enn hva som ”faktisk” synes å skje.

De fleste av oss er på det rene med at den sosiologiske ”virkelighet” slett ikke alltid ser ut slik den juridisk-normativt skulle. Vi vet også at sammenlignbare problemer har en tendens til å dukke opp når vi forsøker å holde den sosiale ”virkelighet” opp mot andre typer av normer (for eksempel etiske eller moralske normer). Noen av oss vet endog at spenning mellom norm og empiri gir viktige bidrag til å gjøre vitenskapen – og livet – interessant.

Men avvik betyr ikke uten videre at normene ”tar feil” eller at de rent ut sagt har falt bort. Like gjerne kan det hende at normene ”slår tilbake” – for eksempel i form av kritikk, selvbebreidelser eller straff – eller at spenningen mellom norm og empiri leder frem til refleksjon og debatt om behovet for å finne frem til andre og bedre normer.

Utsagn av typen ”jus og virkelighet” forekommer ganske ofte. Ikke sjelden blir slike uttrykk brukt i polemisk hensikt. Da bygger de – eksplisitt eller implisitt – på en påstand om at rettssystemet er én ting, mens ”virkeligheten” er noe ganske annet. Uten at jeg vil påstå at de er dekkende for Gudmund Hernes oppfatning på dette punkt,(2) kan de ovenstående sitater lett leses som uttrykk for et tilsvarende syn.

Et slikt syn er imidlertid falskt. Forholdet er tvert imot at rettsreglene (og de tallrike institusjoner som hviler på dem) er deler av et større hele. Vi får ikke noe godt grep på mange sosiale relasjoner – derunder makt – uten at både normer og empiriske ”fakta” (eller antagelser om fakta) trekkes inn i undersøkelsene. Vår sosiale virkelighet er kompleks. Hverken ”jus” eller ”empiri” kan alene gi god forståelse.

Den forrige maktutredningens skrifter gir ofte inntrykk av at dette poenget den gang ikke ble forstått. Mitt inntrykk er at den sterke empirisk orienteringen som store deler av norsk samfunnsforskning fortsatt er preget av, står i veien for å komme videre i retning av bedre forståelse (jeg tilføyer for ordens skyld at mange jurister – om enn av andre grunner – er like lite interessert).

I en slik situasjon blir også samfunnsdebatten forringet. Jeg er ikke i tvil om at dette er noe vi alle taper på.

”Rammeplan” og ”virkelighet”

”Rammeplanen” for vår nye maktutredning rommer oppmuntrende tegn på vilje til å bryte gjennom det skisma som på denne måten er etablert. Dersom disse sporene blir fulgt opp, kan resultatet bli viktige bidrag til å bryte nytt land.

Jeg er nok litt mer i tvil om hvor dypt den stikker, den forståelse av forholdet mellom (særlig juridiske) normer og andre deler av virkeligheten som dokumentet reflekterer. Min smule tvil skyldes bl.a. at rammeplanen for en utredning om ”makt og demokrati” synes å ta begrepet om ”demokrati” for gitt. Dermed går den glipp av en nærliggende mulighet til å problematisere den nokså endimensjonale forståelse som ofte synes å dominere i både statsvitenskapelig og mer almen offentlig debatt: Hvordan lar for eksempel sentrale rettsstatskrav seg forlike med tanken om flertallsvedtak som det fornemste uttrykk for demokrati? Dette kommer jeg litt tilbake til.

I denne sammenheng er det antagelig verdt å legge merke til at et ord som ”menneskerettigheter” overhodet ikke synes å forekomme i et dokument om for forskning om ”makt og demokrati” ved årtusenskiftet.

På dette punkt synes rammeplanen å ha kommet i bakleksa i forhold til en markert utvikling i retning av å se på tanken om folkesuverenitet som et viktig, men ikke det eneste – og ikke uten videre det viktigste – grunnlag for statens legitimitet. På sett og vis står vi her overfor en interessant retur til den del av den revolusjonære arv som sier at enhver politisk sammenslutning har som formål å bevare menneskerettighetene.(3)

Et passende utgangspunkt for den videre planlegging av forskningen kan hentes nettopp i dette forholdet: Hvis hverken norm eller empiri alene fanger alle sider av vår ”virkelighet”, må nettopp interaksjonen mellom dem studeres. Vi må dessuten ta hensyn til slike studier bare lar seg realisere på grunnlag av kjennskap til både rett og empiri (og til viktige metoder som benyttes for å studere dem).

Et slikt programmet vil kunne motvirke de farer som knytter seg til nærsynt studium av både rett og politikk. Jeg tillater meg her å hoppe over noen åpenbare problemer som knytter seg til studium av den ”tekniske” jus (for sine formål er slike studier selvsagt både legitime og nyttige). Jeg nøyer meg med å peke på den fare som hefter ved studier av det politiske liv som skjer på politikkens egne premisser. Slike studier går ofte glipp av alternative måter å betrakte fenomenene på. I verste fall ender forskeren i gisselets rolle, i den forstand at politisk argumentasjon og logikk ikke bare studeres, men også aksepteres som sin egen ytterste målestokk. Slik forskning står i fare for å bekrefte - og dermed forsterke - forskningsobjektenes eget selvbilde. Dette er ikke samfunnsforskningens formål.

Stilt overfor faren for slik nærsynthet fortjener rammeplanen fagnad for sin vekt på behovet for å relativisere forholdene i Norge. Komparative studier kan skje i både tid og rom. Andre har understreket behovet for en historisk dimensjon.(4) Selv kan jeg derfor nøye meg med å fremheve nytten av å studere ”makt” og ”demokrati” sett i lys av forholdene i andre land. En komparativ dimensjon er nyttig bl.a. som bidrag til å disiplinere forskningen i Norge og for bedre å frem at de institusjonelle arrangementer hos oss ofte er tilfeldige (og ikke nødvendigvis de beste). På denne måten kan slike studier også bidra til å få frem noen av de valgmuligheter som står til rådighet.

For disse formål kan sammenligning med forholdene i Danmark (der en mer eller mindre parallell maktutredning finner sted) og USA (som mange norske samfunnsforskere – og den offentlige debatt overhodet i Norge – er så opptatt av) selvsagt være nyttig. Men Danmark er nokså likt og USA er nokså forskjellig. Derfor bør nok ikke disse to landene dominere perspektivet. Det er på tide at mulighetene for å trekke kunnskap om (og samarbeid med) land i Europa utenfor Norden inn i arbeidet med makt og demokrati i Norge, nå tas på alvor.

Rettslige institusjoner som inntak til studiet av makt og demokrati

Videre tenkning om rettslig-normative aspekters plass i et program for forskning om makt og demokrati kan ta utgangspunkt i den nokså selvfølgelige observasjon at rettslige posisjoner (for eksempel ”rettigheter” eller ”beslutningsmyndighet”) er – eller iallfall kan være – en ressurs. Slike posisjoner kan være kilde til makt (og motmakt).

Noen viktige spørsmål som kan stilles, gjelder dermed forholdet mellom slike posisjoner og slike økonomiske, politiske, sosiale m.v. elementer som de vil måtte interagere med. Hvordan kan de for eksempel styrkes eller begrenses, og hvordan er forholdet mellom ulike, ofte kryssende verdier og interesser som ligger bak?

Jeg skal nevne noen problemstillinger som har krav på interesse innenfor rammen av en utredning om makt og demokrati. Men listen over eksempler gjør intet krav på å være uttømmende. Den som leter, vil tvert imot enkelt finne gode emner for videre forskning som ikke kommer med her.

Jeg begynner i den konstitusjonelle – eller i politikkens – sfære: I prinsippet lever vi i et konstitusjonelt demokrati.(5) Men hvordan er forholdet mellom begrepets ulike og til dels motstridende komponenter – mellom for eksempel flertallsstyret og behovet for spilleregler som også flertallet er bundet av? Og hvordan kan vi ta prosessen – rettsstatens adelsmerke – i bruk for å sikre menneskets status som likestilt ”borger” i et samfunn der klient- og kundeperspektivet blir stadig mer fremtredende? Det er viktig å se at prosessen har betydning i et slikt perspektiv uten hensyn til hva som er det ”ønskede” eller ”riktige” resultat.(6)

Hvordan er forholdet mellom den side av folkesuvereniteten som ligger i ønsket om å sikre handlefrihet for det politiske flertall og ønsket om å sikre visse rettigheter for individer og minoriteter – selv når det går på bekostning av det syn som tillegges ”flertallet”? Hvordan skal vi veie ønsket om mest mulig uhindret flertallsstyre på nasjonalt nivå opp mot behovet for mer eller mindre uavhengige statsorganer til å ivareta andre typer av behov (for eksempel domstoler, sentralbank eller kommuner), og hvordan kan slike lommer av uavhengighet eventuelt sikres? Og hva med behovet for politisk ansvar og kontroll i en stat som på denne måten blir stadig sterkere splittet?(7)

I en noe annen retning presser tilsvarende spørsmål på i en verden der nasjonalstatens plass stadig blir redusert: Internasjonalt samarbeid i vår tid kan ikke forstås dersom vi ikke tar vekten av internasjonal rett inn over oss. Slike mekanismer gir åpenbart mulighet for effektiv handling på områder som overskrider nasjonalstatenes mulige handlingsrom. Men hvordan kan vi motvirke faren for at redusert nasjonal suverenitet – rettslig eller de facto – fører til at folkesuvereniteten, dvs. i demokratiet, følger med på lasset? I hvilken grad bør vi forsøke å motvirke en slik utvikling?

Et tredje temaområde som jeg vil nevne, er rettskulturens plass som del av almenkulturen. Det er enighet om at språket er en viktig kilde til makt. Rettsspråket kan gi makt bl.a. på grunn av den utbredte internalisering av oppfatninger om ”lov og rett”. Det er rimelig å se på forestillinger om rett, plikt og rettferdighet som viktige elementer i vår identitet. Når for eksempel politiske aktører som i en tilspisset situasjon er opptatt av å understreke politikkens eller Stortingets primat, samtidig legger vekt på å på frem at de ikke har overtrådt rettslige normer, gjør de på sett og vis ikke annet enn å bekrefte sin binding til slike normer.(8)

I dette lys fortjener juristenes monopol på visse former for argumentasjon særlig oppmerksomhet. Studier på dette område kan tjene som inntak både til studiet av profesjoner som en type elite og til studiet av språklig herredømme som kilde til makt. Studier av den juridiske profesjonen bør også se på dens gradvise overgang fra staten til markedet (i form av advokatvirksomhet).(9) Det er mulig å se på denne utviklingen både som en refleks av en tendens bort fra ”rettsstaten” av norsk modell til fordel for en mer konfliktorientert modell slik vi finner den særlig tydelig i USA – et samfunn som i denne forstand fremtrer som noe av et rettsstatens skremmebilde. Hvis dette har noe for seg, vil advokatbransjens vekst igjen bidra til å forsterke en slik tendens.

Rett og demokrati

Med dette setter jeg strek under listen over eksempler på forskningstemaer som både er interessante og viktige, men der gode resultater bare kan nås dersom en rettslig dimensjon passes inn – som del av en ”virkelighet” som er større og mer kompleks en retten selv. Det er forskergruppens ansvar å bruke denne innsikt som utgangspunkt for å skaffe oss bedre forståelse av demokratiets vilkår i Norge.

Noter

(1) Artikkelen ble første gang trykt i Samtiden nr. 1, 1980. Her er utsagnet gjengitt etter Gudmund Hernes: Økonomisk organisering (Oslo, 198?: Universitetsforlaget) s. 17.

(2) Etter en tid som statsråd har Gudmund Hernes innrømmet - men såvidt jeg vet bare muntlig - at han ble overrasket over den rolle som grunnloven spilte i regjeringens løpende virksomhet.

(3) Se f.eks. art. 3 og 16 i den franske rettighetserklæringen av 1989.

(4) Jeg tenker særlig på kommentaren fra Edgeir Benum.

(5) Se f.eks. min "Norge som konstitusjonelt demokrati", i: Bjørn Erik Rasch og Knut Midgaard (red.): Representativt demokrati. Spilleregler under debatt (Oslo, 1994: Universitetsforlaget) s. 46-68.

(6) Se til dette punkt f.eks. bemerkningen i rapporten fra Stortingets granskningskommisjon for bankkrisen om at fremgangsmåten overfor aksjonærer i Kreditkassen og Fokus Bank var sterkt kritikkverdig uten hensyn til at resultatet (nedskrivningen av aksjene til null) materielt var berettiget (Dok. nr. 17 (1997-98) s. 198 flg.).

(7) I relasjon til de foregående bemerkningene er det fristende å nevne at lederen for den tidligere maktutredningen i Sverige, Olof Petersson, i dag legger en stor del av sin energi i et prosjekt om konstitusjonelle studier.

(8) Jeg takker professor Svein Eng for å ha minnet meg på dette poenget.

(9) En prosjektskisse som professor Thomas Mathiesen m.fl. har lagt frem, tar opp slike spørsmål.


Tilbake til innholdsfortegnelse for rapport 1

Tilbake til Makt- og demokratiutredningens startside

Publisert 25. nov. 2010 13:52