Makten, demokratiet og globaliseringen

Globalisering er et nyord i språket, og kanskje den mest dominerende samtidsdiagnosen mot årtusenskiftet. Globalisering betyr at økonomiske, økologiske og kulturelle prosesser blir mer verdensomspennende. Det ligger interesser med makt bak disse prosessene, og de har i neste omgang store konsekvenser for maktfordelingen mellom interessegrupper, leder av den nye Makt- og demokratiutredningen, Øyvind Østerud i denne kronikken.

Mange av globaliseringens viktigste uttrykk er en følge av politiske vedtak. Kapitalbevegelser over landegrensene ble sluppet fri i løpet av 1980-åra. Slik finansflyt har nå et enormt omfang, og mye av det omfatter kortsiktig spekulasjon. Konkurransen mellom land om skattefordeler og lave kostnader for næringslivet er blitt skarpere, og presset mot sysselsettingen, lønnsnivået og velferdsordningene er blitt sterkere.

Globaliseringen foregår ikke jevnt, og den skaper nye ulikheter innad i de enkelte land. Det økonomiske samkvemmet er særlig sterkt innen den rike del av verden, med enkelte vekstområder i lavkostland i Asia og Latin-Amerika. Det er særlig høyt utdannede eliter som har umiddelbare fordeler av den økonomiske og kulturelle globaliseringen, mens ufaglærte i fremskredne industriland er særlig utsatt for arbeidsløshet eller reduserte sosiale goder.

Den økonomiske globaliseringen har paralleller til den forrige store liberaliseringsperioden, fra 1860-åra til første verdenskrig. Dengang hadde både utenrikshandel og utenlandsinvesteringer i europeiske land minst like stort omfang som i dag, målt i forhold til nasjonalproduktets størrelse. Derimot var de vestlige statene - og deres befolkninger - langt mer sårbare for konjunkturnedgang og internasjonale svingninger enn de er nå. Det har sammenheng med at den offentlige sektor var langt mindre, velferdsordningene langt svakere, statlige virkemidler dårligere utbygd, og landene gjennomgående fattigere. En slik historisk sammenligning viser at økonomisk og politisk stabilitet er avhengig av nasjonalstatlige institusjoner. Det er statlige rammer - utdanningsnivå, kunnskapsressurser, infrastruktur og rettsordning - som gir de nødvendige investeringsvilkårene i en globalisert økonomi.

De fleste flernasjonale selskapene er sterkt knyttet til en nasjonal hjemmebase, og det er fortsatt slik at innenlandsk forbruk i alle land står for en langt større del av omsetningen enn eksportverdien. Derfor er nasjonale økonomier og politiske rammevilkår stadig en viktig forankring for et mer globalisert næringsliv. Folkestyre og velferdsstat er utviklet innen nasjonale rammer. Demokratiet og velferdssystemene er nasjonalstatlige. Det finnes ingen gode oppskrifter på hvordan folkestyre og velferdsgarantier kan overføres til en mer overnasjonal eller globalisert verden, dersom nasjonalstatlige rammer skulle gå i oppløsning. Det har sammenheng med at samfunnsmessig solidaritet, gjensidig tillit og felles identifikasjoner ville få langt vanskeligere vilkår. Demokrati og velferdsstat bygger på koalisjoner og kompromisser mellom interessegrupper som har vært mektige nok bare i et mindretall av verdens land. Globaliseringen setter disse skjøre koalisjonene under et sterkere press, og betyr at interessemotsetningene mellom ulike samfunnsgrupper kan øke. Den økonomiske globaliseringen er derfor ikke "bra" eller "dårlig" - den er bra for noen og dårligere for andre.

Globalisering betyr også fragmentering og splittelse. En mer internasjonalisert økonomi kan samtidig føre til mer ulikhet, raskere endringer og dypere omstillinger. Dermed øker usikkerheten for mange samfunnsgrupper. Det politiske svaret kan være protest og motreaksjoner, ofte med større oppslutning om partier og bevegelser som står på tvers av modernisering og internasjonalisering. Det betyr at sosial ulikhet slår ut i nye former for politisk splittelse, med masseoppslutning om partier som gjerne oppfattes som "reaksjonære" eller "høyre-ekstreme". I mange europeiske land har slike partier en velgerprofil som snarere ligger til venstre enn til høyre, målt med tradisjonelle mål. De har stor oppslutning fra arbeidsløse, fra de utrygge i forstedene, fra ungdom med liten utdannelse, fra arbeidstakere og funksjonærer i privat sektor. Slik kan globaliseringen ryste tilvante forestillinger om det politiske landskapet, fordi virkningene blir helt andre enn det som moderniserende eliter har trodd.

Norge er sterkt berørt av globaliseringen, som alle andre vestlige industriland. Men Norge er samtidig spesielt. Her er arbeidsløsheten langt lavere, inntektsforskjellene mindre og de universelle velferdsordningene gjennomgående mer intakt. Denne samfunnspolitiske formen har bakgrunn i allianser og sterke bevegelser i norsk historie, men den står i økende grad under press. Dels fordi globaliseringen kobler deler av lederskapet til nye normer og prinsipper for avlønning, dels fordi kostnadskonkurransen griper mer direkte inn i forhandlingsprosessen, dels fordi middelklassene - med sterkere interesser i lønnsdifferensiering - vokser på den tradisjonelle arbeiderklassens bekostning.

Den norske samfunnsordningen, med liten arbeidsløshet og et offentlig velferdssystem, er relativt robust av to hovedgrunner. Dels fordi det ligger en lang historie med sterke interessegrupper bak den. Dels fordi olje- og gassressursene har satt Norge i en særlig gunstig økonomisk situasjon, sammenlignet med land som Sverige.

Det er en oppgave for en makt- og demokratiutredning å konkretisere globaliseringens virkninger for Norge. Her er to perspektiver nødvendig. På den ene siden et historisk blikk som får fram bakgrunnen for de institusjonelle ordningene som er vokst fram. På den annen side et sammenlignende blikk, utover landets grenser, som får fram både det norske særpreget og de kreftene som setter dette særpreget under press.

Av Øyvind Østerud
Publisert 25. nov. 2010 13:52 - Sist endret 11. nov. 2013 13:22