Et politisk jordskjelv?

For første gang er ikke lenger Arbeiderpartiet største parti i en meningsmåling.

For kort tid siden fikk partiet snaut 23% oppslutning på Din Menings partibarometer, mot vel 25% for Fremskrittspartiet. Bildet ble bekreftet av Norsk Gallup i en enda ferskere måling. Det forteller ikke hva som vil skje ved neste valg, og tallene vil sikkert komme til å svinge, men endringen er likevel oppsiktvekkende. Det nye og sensasjonelle er ikke først og fremst Fremskrittspartiets fremgang. Den har lenge vært klar og jevn. Kjønns- og aldersfordelingen bekrefter også et etablert bilde. De siste målingene viser at opp mot 70% av de som støtter Fr.p. er menn, og at hele 40% av menn under 30 år sier at de ville stemme på partiet. Det nye er likevel Arbeiderpartiets dramatiske tilbakegang, fra godt over en tredjedel til under en fjerdedel av velgeroppslutningen på målingene i løpet av kort tid.

Et nærmere blikk på velgerbevegelsene tyder på at mange gamle Arbeiderpartivelgere nå sitter på gjerdet, uten å ville oppgi partisympati, mens mange av de nyere sympatisørene har gått direkte til Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet mister ikke minst oppslutning blant arbeidere i privat sektor.

I politiske kommentarer er omslaget først og fremst forklart med uro over en utydelig moderniseringslinje i Ap-ledelsen, misnøye med stramme helse- og skolebudsjetter i en situasjon med stor oljerikdom, uro over økende innvandring og gjengkriminalitet - og Fr.p-ledelsens effektive profilering i disse sakene. Dette er rimelige gjetninger. De fleste husker også å spørre hva Fremskrittspartiet ville være verdt uten Carl I. Hagen, og gjerne også uten John Alvheim som helsepolitisk talsmann.

Et litt videre blikk - bakover i tid og utover grensene - kan gjøre omskiftet enda mer forklarlig. Arbeiderpartiet hadde sin virkelige storhetstid fra 1930-tallet til 1970-årene, med massiv oppslutning særlig i klassedelte områder i Nord-Norge og indre Østland. Partiet var arbeiderbevegelsens politiske arm, og store velgergrupper vokste inn i partiet og ble der hele sitt liv. Denne situasjonen er radikalt endret.

Den tradisjonelle arbeiderklassen er tallmessig svekket, og store grupper er "borgerliggjort" gjennom utdannelse, inntektsøkning og endret livsstil - til dels som følge av suksess for Arbeiderpartiets eget program. Samtidig har partiet moderert programmet, lagt det om i mer markedsøkonomisk retning, og utvidet velgergrunnlaget i retning av nye store velgergrupper i offentlig sektor. En av Arbeiderpartiets nye kjernevelgere er høyskoleutdannet kvinne - gjerne lærer, sykepleier eller sosionom. Arbeiderbevegelsen spiller ikke lenger samme rolle som omformende kraft i samfunnet. Samtidig har partiet fortsatt en sterk forankring i industrialisme og veksthensyn, og har dermed hatt vanskeligere for å fange opp nye radikale bevegelser knyttet til økologi og miljøvern. For store ungdomsgrupper er det SV som er alternativet til Fremskrittspartiet, der rivaliseringen tidligere sto mellom Ap og Høyre. Ved valg er Arbeiderpartiet fortsatt landets største parti, men det sosiale fundamentet er i bevegelse.

Det klareste tegnet er at velgerne er blitt langt mer troløse. I Norge skifter halvparten av dem parti fra ett valg til det neste, og mange går direkte fra Arbeiderpartiet til Fremskrittspartiet. Partiene er sterkt svekket i forhold til velgerne. Antall partimedlemmer i Norge er halvert på 20 år. Partiene sliter med å stille lister ved lokalvalg, og partimøter er dårlig besøkt. Det politiske stoffskiftet går raskere, og massemedia er blitt en sentral scene for appell. Både partiledernes medietekke og holdningen til enkeltsaker slår sterkere ut, fordi folks tilknytning til partienes programpakker er svakere.

Arbeiderpartiets dilemma har vært at det vanskelig kan orientere seg mot nye, store grupper av borgerliggjorte velgere uten å miste nærhet til arbeiderklassen. Tradisjonelle arbeidervelgere kan føle seg forlatt i saker som berører dem i arbeids- og dagligliv. I de store byene - i Norge som ellers i Europa - er innvandring en slik sak. Dette er ikke nytt, selv om saken har vokst. Det er rimelig å anta at Arbeiderpartiets akutte nedgang i regjeringsposisjon har sammenheng med krisetegn i offentlig skole og helsevesen, kombinert med løsningsforslag som oppfattes som privatisering og markedsretting. Dermed føler også de nye Arbeiderpartivelgerne seg forlatt - de store gruppene i offentlig sektor. Det er disse gruppene som i større grad sitter på gjerdet i opinionsmålingene, siden Fremskrittspartiet også vil privatisere.

Denne ustabiliteten blir ganske sikkert varig, men partier som vakler mellom appeller til alle og oppvarting av spesialgrupper, og velgere i skiftende konfliktlinjer mellom kjønn, aldersgrupper og yrkeskategorier.

Her er en videre, europeisk dimensjon. Sosialdemokratiske partier fremstiller seg mindre som arbeiderpartier og mer som fellesløsninger for hele folket. Både gamle arbeidervelgere og ung arbeiderklasse støtter i mange land såkalt høyrepopulistiske partier. De føler at disse partiene i større grad tar deres livssituasjon og uro alvorlig, med konflikter omkring innvandring som viktig katalysator. I enkelte land har slike nye høyrepartier større oppslutning blant arbeiderklassevelgere enn sosialdemokratiske og sosialistiske partier har. Disse nye partiene fins i høyst ulike nasjonale varianter. De har det til felles at de tar velgere fra de gamle arbeiderpartiene, og i noen grad fra de gamle konservative partiene. Her er nye klasseskiller, nye konfliktlinjer og en ny samfunnsstruktur som bryter med det tradisjonelle skillet mellom høyre og venstre. Noen av Arbeiderpartiets problemer kan forklares i et slikt lys. Både velgerne, partiene og samfunnsforholdene er i bevegelse. Slik er politikkens nye vilkår.

Av Øyvind Østerud
Publisert 25. nov. 2010 13:52 - Sist endret 11. nov. 2013 13:37