Norske makteliter

Makt- og demokratiutredningens store eliteundersøkelse - boken Norske makteliter - bygger på personlige intervjuer med nær to tusen samfunnstopper. Det er en studie av de institusjonelle elitene, de som sitter i ledende posisjoner innen politikk, næringsliv, organisasjoner, kirke, forsvar, forvaltning, justisvesen, forskning, medier og kultur. Dette er ledere som treffer beslutninger med vidtrekkende betydning for det norske samfunnet. Studien tegner gruppeprofiler og viser både likhetstrekk og motsetninger mellom gruppene. Vi har selvsagt også andre former for eliter og toneangivende personer enn de institusjonelle lederne i denne studien, men de studeres bedre med andre metoder.

Utgangspunktet er at samfunnstoppene befinner seg i et demokratisk spenningsfelt. De er nødvendige for ledelse, stabilitet og samlende kompromisser i samfunnet, men de utgjør samtidig et demokratiproblem - lederne er sosialt eksklusive og ofte i utakt med folkemeningen. De er eksklusive fordi de har høy utdannelse, høy inntekt og ofte en privilegert familiebakgrunn. Samfunnstoppene ser ut til å være omtrent like sosialt eksklusive i Norge som i nabolandene og i Tyskland. De er i utakt fordi de gjennomgående ligger til "høyre" for befolkningen i syn på utjevning, trygghet og nasjonal styring, og til "venstre" for gjennomsnittet av befolkningen i syn på likestilling og innvandring.

I sosiale trygghets- og utjevningsspørsmål er det kirkelederne som ligger folkeflertallet nærmest, mens næringslivstoppenes nyliberale internasjonalisme står folkemeningen fjernt. Kirkeledere og næringslivstopper har det til felles at de er generelt positive til likestilling, og de har også det til felles at de er mer positive til nye likestillingstiltak på andre samfunnsområder enn på sitt eget. I nesten alt annet representerer disse to gruppene ytterpunktene i samfunnssyn på toppen av det norske samfunnet.

På ett sentralt punkt er alle ledergruppene helt i utakt med folkemeningen. De deler ikke den folkelige oppslutningen om Fremskrittspartiet - i hvert fall hadde under 1% av lederne utenom politikerne stemt FrP ved siste Stortingsvalg. Mens Høyre er klart overrepresentert i ledergruppene, særlig fordi partiet har over 60% oppslutning fra næringslivstoppene, er FrP det mest utpregede grasrotpartiet. Det er trygghet og velferd som er velgernes krav til politikk, og her føler mange seg sviktet. Det gjelder usikkerhet knyttet til kriminalitet og innvandring, utrygghet i helsekøene og foran alderdommen, mangel på lydhørhet i stat og kommune. Her har FrP erobret store folkegrupper på en trygghetsappell som er tradisjonelt sosialdemokratisk og som næringslivslederne står aller fjernest fra, selv om FrP forsøker å forene denne trygghetsappellen med en bred markedsliberal side.

Norsk konservatisme har tradisjonelt vært opptatt av nasjonalkapitalisme og en særegen form for kapitalisme på norsk, med små enheter, nasjonal styring og norsk eierskap. Dette er fjernt fra dagens næringslivsledere; de er gjennomgående sterkt internasjonalistiske i synet på overnasjonal myndighet og internasjonal kapital; det politiske hovedproblemet består i for mye "populisme og kortsiktige løsninger", mens nasjonal selvbestemmelse ikke er vesentlig for dem. Lederne i de store statlige og halvoffentlige bedriftene er gjennomgående mer markedsliberale og også mer for norsk EU-medlemsskap enn lederne i det private næringsliv; de vil på børs og de vil ut i verden.

I syn på trygghet, stabilitet, utjevning og nasjonal kontroll er avstanden mellom folk og samfunnstopper særlig stor. Samtidig avdekker elitestudien nye sprekkdannelser på toppen i det norske samfunnet. Ledergruppene har dannet stabiliserende kompromisser omkring distriktspolitikk, arbeidsliv og forsvars- og sikkerhetspolitikk. I distriktspolitikken og arbeidslivet er det voksende spenninger knyttet til liberalisering, globalisering og oppsplitting av arbeidslivets organisasjoner. Den norske modellen, med distriktsutjevning, lønnsutjevning og samordnede oppgjør står under økende press. I den evige spenningen mellom fragmentering og samordning i lønnsutviklingen, støtter et klart flertall av næringslivslederne sentraliserte oppgjør, mens lederne av arbeidstakerorganisasjoner er mer delt i spørsmålet. Tilslutningen til sentraliserte oppgjør er sterkere blant næringslivsledere enn i partiet Høyre, mens Arbeiderpartiet gir atskillig klarere støtte til denne oppgjørsformen enn arbeidstakerlederne gjennomgående gjør.

Det er et generelt trekk i undersøkelsen at partilederne har mer ytterliggående og profilerte synspunkter enn partisympatisørene blant de øvrige samfunnstoppene. Det er også et generelt trekk at Arbeiderpartiets og Høyres sympatisører blant lederne står hverandre nær i holdninger og synspunkter, mens det er tilsvarende nærhet mellom de som stemmer på mellompartiene og SV. Dette gjelder i mange av de spørsmålene der næringsliv og kirke står som ytterpunkter; et klart flertall av næringslivslederne stemmer Høyre, mens et like klart flertall av kirkelederne stemmer KrF. Topplederne i statsforvaltningen deler næringslivsledernes positive syn på globalisering og internasjonalisering, og de stemmer i utstrakt grad på Arbeiderpartiet.

I forsvars- og sikkerhetspolitikken, med NATO-kompromisset som kjernepunktet i den norske enigheten, er det åpen splittelse om NATOs nye rolle. Godt over en tredjedel av samfunnstoppene er uenige i at Norge skal delta i aksjoner out of area, som nå faktisk er en hovedoppgave i NATO. Motstanden varierer fra opp mot 60% blant kirke- og kulturlederne, til 15% til og med blant de høyere offiserene. Her har utviklingen etter den kalde krigen rystet det norske politiske landskapet, siden et flertall blant SVs sentrale politikere aksepterer norsk deltakelse i det nye NATOs aksjoner.

Hvor stabilt er så det norske demokratiet? Her gir spørsmålet om tillit til de sentrale institusjonene et holdepunkt. Samfunnstoppene uttrykker gjennomgående sterk tillit til domstoler, forskning og politi, middels til forsvaret og de politiske institusjonene, mens næringsliv, politiske partier og massemedier kommer dårligere ut. Befolkningen for øvrig har gjennomgående svakere tillit til alle disse institusjonene, med unntak av politiet, selv om rangeringen er den samme som for ledergruppene. Samfunnstoppene er slik sett mer systemtro enn folket; det betyr at de i stor grad slutter opp om hverandres institusjoner, selv om de politiske partiene kommer relativt svakt ut både blant eliter og folk flest.

Eliter og folk har ulike syn på økonomisk ulikhet og politisk maktforskjell. Mens 80% av befolkningen er helt eller delvis uenige i at den økonomiske utjevningen er kommet langt nok, mener bare halvparten av samfunnstoppene det samme. Her er det igjen kirkens ledere som står klarest på folkets side. Avstanden i synet på politisk innflytelse er enda større. Mens godt over halvparten av befolkningen sier seg helt enig i at maktforskjellene i samfunnet er for store, har under en femtedel av lederne samme oppfatning.

Det er særlig to generelle konklusjoner som avtegner seg med denne undersøkelsen. For det første at vi har en ganske fragmentert beslutningselite i dette samfunnet, med holdninger som spriker og kompromisser som slår sprekker så snart vi beveger oss utenfor en kjerne av generelle demokratiske verdier. For det andre at det norske samfunnet ser ganske annerledes ut ovenfra enn nedenfra, der behov for sosial trygghet og nasjonal kontroll virker mindre viktig på toppene.

Av Øyvind Østerud
Publisert 25. nov. 2010 13:52 - Sist endret 11. nov. 2013 13:42