Politikk uten egenskaper

To ganger etter krigen har regjeringen nedsatt en Makt- og demokratiutredning - den første i 1972; den siste i 1998. Bakgrunnen har vært den samme: politikernes fornemmelse av avmakt. De synes de kommer til kort når det gjelder å "styre" staten - både innad i forhold til det formelle regelverket og forvaltningsorganene og i forhold til markedet. Men hvis makten har forsvunnet fra styringsmaktene - fra Stortinget og regjeringen - hvor er den da gått hen? I den første Makt- og demokratiutredningen forsøkte forskerne å besvare spørsmålet ved å studere det politiske systemet, statsinstitusjonene, beslutningsprosessene og organisasjonene, med tanke på å finne ut hvilke føringer av forskjellig art og hvilke interessegrupper som invaderte den politiske sfære. I god samfunnsvitenskapelig tradisjon arbeidet de med teoretiske modeller og idealtypiske formålsrasjonelle aktører. Hernes hentet f.eks. sin menneskefigur fra økonomisk teori, hvor makt beskrives som det å handle strategisk i forhold til bestemte interesser og å kunne kontrollere utfall av hendelsesforløp som andre har interesse i. Denne rasjonelle aktøren "forutsettes å kunne rangere alle sine målsetninger, dernest å kunne liste opp alle alternative muligheter for å kunne nå dem, og å kunne fastsette sannsynligheten for at hvert alternativ vil føre til målet". På dette grunnlaget mente man at makten i samfunnet kunne kartlegges og lokaliseres. Modellen var fristende nok for politikerne; for innen denne typen forskning er det kort vei fra teoretiske konklusjoner til praktisk politikk. Man kunne likefrem forvente seg bedre styringsredskaper av forskningen. Men den hvilte på en grunnleggende forutsetning, som ikke ble satt på prøve: at politikken selv er grunnleggende "rasjonell" av natur; at de mest interessante dimensjonene ved den handler om beslutningsprosesser, institusjonaliserte regelverk og om klart definerte og målbare interesser. Bare i et slikt perspektiv gir det mening å gjøre en makt- og demokratiutredning til en undersøkelse hvor staten både er studieobjekt og forklaringsmodell. Politikk uten egenskaper, kunne vi kalle dette begrepet om en politikk uten innhold eller substans, etter Robert Musils roman Mannen uten egenskaper.

De første maktutrederne arbeidet også ut fra en annen stilltiende forutsetning: De tok samfunnet av sosiale identiter for gitt. Det var ingen i utredningen som diskuterte hva det vil si å være arbeider, funksjonær, kvinne, norsk, barn o.l. på individ-nivå. Individene ble presset inn i kollektive identiteter som klasser og eliter, hvor de implisitt ble utstyrt med sosialt distinktive trekk som gjorde dem til forutsigbare og lett håndterbare størrelser. Derfor kunne man komme langt i maktstudiene med relativt enkle modeller som spørreskjemaundersøkelser og statistikk.

Samfunnet har gjennomgått radikale endringer siden 1972. Individualiseringsprosesser kaller mange forskere dette; klassereiser heter det hos Marianne Gullestad. Individet er i økende grad blitt henvist til å danne seg selv gjennom en selvrefleksiv prosess, uten den trygghet som eldre generasjoner har hatt i tradisjonsbærende livsformer og i stabile sosiale identiteter. Ustabile identiteter er ikke noe nytt - det kjennetegner alle samfunn i grunnleggende endring. Robert Musils roman Mannen uten egenskaper, som beskriver det østerriks-ungarske keiserdømmes vei mot undergangen, er et godt eksempel. Her møter vi mennesker hvor de sosiale egenskapene har skilt lag med personligheten, slik at man ikke kan "slutte" seg til en persons indre fra det "ytre" som tilhører en gammmel sosiale orden. Men det står også nye identiteter klare til å tre inn i. Eller som det heter: "noen går foran med et uttrykk, hvor man kan gjenkjenne seg selv". Dette er vareindustriens og populærkulturens doméne i dag. Men også litteraturen og andre kunstneriske kulturytringer er en viktig innfallsport til studiet av identitetsdannelser. Her finner vi tegn og symboler for de erfaringer som er så nye at de er uten språk i offentligheten. Vi kommer tett på menneskers selvforståelse i slike ytringer.

Språket er en viktig innfallsvinkel til studiet av makt. Jeg griper til Mannen uten egenskaper nok en gang. Her møter vi tømmersvennen Moosbrugger, som blir stilt for retten anklaget for mordet på en ung pike. I sin forsvarstale fletter han inn ord han har lært i fengselet og i sinnsykehospitalet: "... franske og latinske brokker, som han stakk inn på de mest upassende steder i sin tale, etter å ha oppdaget, at det var i besittelsen av disse språk, som gav de herskende retten til å "treffe en avgjørelse om hans skjebne". Av samme grunn bestrebet han seg på å tale et utsøkt rikstysk under rettsmøtene og sa for eksempel: "det må tjene som grunnlag for min brutalitet" eller "jeg hadde forestilt meg henne enda grusommere, enn jeg ellers vurderer den slags kvinner". Her ser vi hvordan den makten som råder i rettsinstitusjonen hviler på bestemte språkregimer, og hvor det bokstavelig straffer seg ikke å beherske det juridiske språk. Også i dagens Norge erobrer juristene en definisjonsmakt over hvordan sosiale praksiser skal fortolkes. Det kan være stor forskjell mellom de verdier og meningsgivende distinksjoner som er nedfelt i de sosiale praksisene selv og de distinskjoner som er grunnlaget for straffeutmålingen. Den språklige kategorien "vold" har f.eks. langt på vei erobret makten i saker som aktørene selv gjerne betegner som et "realt oppgjør" ut fra maskuline æreskodekser. Tidligere var slagsmål i skolegården og under "dansen på lokalet" en hverdagslig foreteelse; nå er slike sosiale praksiser kriminalisert som "vold". Du kan havne i fengsel i våre dager for noe som for kort tid tilbake gjorde deg til skikkelig og rettskaffen mann. Jussen er derfor - i likhet med de andre vitenskapene - ingen nøytral aktør i maktfeltet. Erkjennelsen av at det ikke finnes noe priviligert ståsted utenfor makten, gjør behovet for selvrefleksivitet - en besinnelse på det "sted" hvor man taler fra - mer påtrengende enn det var i den forrige Makt- og demokratiutredningen.

Men det har skjedd noe i tiden etter Musils roman: Det er høyst usikkert om det lønner seg å tale de kollektive identitetenes språk, slik Moosbrugger gjør når han legger seg til en rikstysk talemåte. Du trenger ikke lenger snakke riksmål eller bokmål for å bli direktør i Norge. Og du blir ikke mobbet i hjembygda om du legger av deg bygdemålet og utvikler et personlig eller ideosynkratisk språk som blander elementer fra ulike språktyper og dialekter. For nå skal talen din være mest mulig "autentisk". Det ser man tydelig i ungdomskulturen, hvor klisjene riktignok florerer, men hvor de utsies med all den autoritet som et selvrefleksivt menneske kan ha. Kanskje er det ikke er de kollektive identitetenes språk, men nettopp slik autentisk og personlig tale, som blir den nye språkmakten i Norge.

Så lenge nasjonsbyggingen og moderniseringen skapte fortellinger som var bærer av fellesskapsverdier, var politikken og kulturen tett forbundet. I dagens nyliberalisme finnes det også fortellinger som gir mening og livsfylde til det enkelte menneske. Men man får ikke øye på dem i politikken. Solidaritetsformene er mer "lokale" - de omfatter ikke samfunnet som et "hele". Og de følger ikke de sosialt distinktive trekkene fra det gamle klassesamfunnet. Disse sosiale fellesskapene representerer nye former for demokrati. Men de er i liten grad språkliggjorte, og det finnes få spor av dem i forskningen. Et symptom på dette "tomrommet" mellom den offisielle politikken og de sosiale praksisene er Verdikommisjon. Nå er verdikommisjoner ikke nytt i seg selv. Også i Mannen uten egenskaper ble det opprettet en komité med det formål å finne det verdi- og meningsgivende fellesskapet i et samfunn hvor det "gamle" midtpunktet - symbolisert i keiserens person - var i ferd med å gå under. Det å forske i de meningssøkende og meningsdannende prosessene i det nye "rommet" mellom individet og politikken er en stor utfordring for dagens forskere.

Av Siri Meyer
Publisert 25. nov. 2010 13:52 - Sist endret 8. nov. 2013 13:18