Det myndige mennesket

HAN ER VAKKER. BESNÆRENDE VAKKER. Hodet kneiser på den rake ryggen med øyne som lyser av stålgrått skarpsinn. Han bærer på sitt opphav: Jürgen Habermas' bøker om borgerlig offentlighet og kommunikativ handling og 1700-tallets opplysningsfilosofi. De kaller ham det myndige mennesket. Han stiger ut av teksten mens jeg leser NOU. Norges offentlige utredninger 1999:27. "Ytringsfrihet bør finde Sted". Forslag til ny Grunnlov § 100.

Paragraf 100 i Grunnloven av 1814 handlet om trykkefrihet og hadde som mål å beskytte kritiske ytringer mot "statsstyrelsen". Nå er loven reformulert og samstemt med annet regelverk, slik at den også tar opp i seg informasjonsfrihet og andre formelle "ytringsfriheter" i et individualisert samfunn med nye medier. Som oppdatering av lovverket i forhold til den moderne mediesituasjonen er utredningen et godt stykke arbeid.

Utredningen gir oss dessuten en filosofisk refleksjon over verdien av frie ytringer. Det er her vi støter på det myndige mennesket. Det myndige mennesket er selve begrunnelsen for at vi skal bry oss med å si noe offentlig. Men er det en overbevisende begrunnelse? Ja, hvor kommer egentlig "myndigheten" fra?

TO EGENSKAPER skiller det myndige mennesket fra alle oss andre: Det er bærer av en allmenn fornuft - eller rettere sagt: det ER den allmenne fornuften. Det er den rene tanke renset for subjektive følelser, tilfeldige omstendigheter og konkrete språkformer. Og det er den allmenne moral, tenkt abstrakt som en overindividuell størrelse hos et kollektivt subjekt. Det myndige mennesket er ikke selv til stede i de sfærer hvor det tales om offentlige saker; det være seg i politikken, i TV, i pressen eller andre steder. Ifølge utredningen gjør det seg gjeldende som det ideal vi strever med å realisere i livet "der ute". Det myndige mennesket er et abstrakt prinsipp, en tankefigur uten kropp og sjel. Det myndige mennesket er det som før i tiden het "Almeenvillien", og som "lutret og modereret ved de Former, hvorigjennem den maa arbeide sig frem til sitt Maal" må være "den bevegende Kraft i alle Statsorganismens Retninger", som det heter hos Fredrik Stang i 1835. I utredningen er det institusjonene som har fått rollen som lutrende former. Institusjonene er garanti for at det myndige mennesket kan kan ytre seg kritisk og moralsk gjennom levende individer.

DEN INSTITUSJONELLE LUTRINGEN før ytringen når frem til offentligheten sies å være selve kjernen i dannelsen av det enkelte menneske. Det er her vi blir refleksive slik at vi kan skille mellom oss selv og andre og få status som et selvstyrt eller "autonomt" individ. Selvrefleksjonen har en form som følger av bestemmelsen av det myndige mennesket. Den er rasjonell og argumentativ, idet den lytter til "andre mennesker og deres alternative perspektiver og argumenter for stegvis og stykkevis å kunne forbedre sine egne oppfatninger om seg selv og andre". Det er gjennom prøvingen av egne synspunkter mot andres at individene "anstendiggjøres". Når individet dannes med det myndige mennesket som modell, så taler det i en sakprosa som ligger tett opp til vitenskapens språk. Slik forener utredningen ytringsfrihetens tre bud i en og samme tankefigur: sannhet, autonomi og demokrati. Men er det slik i virkeligheten?

JULIE HETER EN KVINNE som ble arrestert på Strandkaien i Bergen høsten 1986. Hun er en av mange som forteller sin historie i boken Politiovergrep og personforfølgelse. 220 forklaringer om politivold og andre overgrep i Bergenspolitiet. Men er det hennes erfaringer og stemme vi får høre ? Hun ble lugget og klort, fikk bloduttredelser rundt håndleddene og ble ydmyket seksuelt. Men det finnes ingen smerte i teksten; ingen personlig tale, til tross for at historien fortelles i jeg-form.

Slik er det i de andre historiene også. Selv folk av enkel opprinnelse - som Julie - bruker fornemme ord som å "anmode". De som slo er omtalt med korrekt rang i politihierarkiet. Det skilles mellom betjenter, arrestforvaltere o.l. Historiene er fulle av "fakta" om arten og omfanget av de fysiske skadene. Det er "fakta" som ligger utenfor Julies erfaringsverden. Når du blir slått, er hverken voldsmennenes rang eller skadens mål i centimeter av betydning. Du bestreber deg heller ikke på dannet tale i slike situasjoner. Det vi hører er maktens stemme, slik den taler gjennom de vitenskapsmenn som hadde satt seg fore å få politivolden dokumentert og prøvet i retten. Og makten er i denne sammenhengen den juridiske institusjonen og ekspertspråket. Loven gir ingen lutring.

Julie kan ikke kalles en myndig person ut fra Ytringsfrihetskommisjonens kriterier for autonomi og sannhetssøken. Hun har da heller aldri ytret seg i offentligheten med sin egen stemme. Men heldigvis dannes vi som individer forut for og uavhengig av de offentlige ytringene. Julie er et refleksivt individ. Hun skaper seg et jeg ved å reflektere over sine erfaringer og forholdet til andre. Men denne selvdannelsen følger ikke fornuftens argumentative struktur, og foregår i former som ikke har det myndige mennesket som rollemodell. De som vokser opp med visuelle medier, med popidoler og livsstilsjournalistikk, formes etter helt andre autoritetsfigurer enn den akademiske diskurs. Her ligner Julie på alle oss andre, enten vi ytrer oss offentlig eller ei. Nå kan man naturligvis mene at Julie ikke har noe å gjøre i det offentlige rom. Men hvis gapet blir for stort mellom den sosiale og eksistensielle erfaring og det språket som kreves for å ytre seg "fritt", hvordan kan man da vite hva som er "allment" med krav på offentlig interesse? Og hva med oss som ytrer oss uten å ha noen fornemmelse av å tale på vegne av Fornuften?

HAR VI ET DEMOKRATI? spør jeg det myndige mennesket. Han sitter ved siden av meg på kontorpulten. "Jeg er trett", svarer han og stryker fingrene gjennom det grånende håret. Han er en gammel mann. Så tusler han inn i teksten for å finne hvile.

Av Siri Meyer
Publisert 25. nov. 2010 13:52 - Sist endret 8. nov. 2013 13:11