Kjønn og makt - Abortpolitikk og reproduksjonsteknologi

Oslo, 11.-12. november 1999


Kari Tove Elvbakken, SEFOS


Regulering av reproduksjonen generelt og regulering av abort spesielt, har vært og er politisk kontroversielle og kraftfulle spørsmål. Religiøse og politiske konflikter knyttet til kjønn og klasse møtes i abortpolitikken, spørsmål om befolkningsregulering, om helseproblemer og om myndighet, for hvem og på hvilken måte. Det er både tendenser til dekriminalisering og rekriminalisering i abortpolitikken i dagens Europa (Rolston og Eggert 1994). På den ene siden ble abortlovgivningen i flere av de østeuropeiske landene endret i restriktiv retning etter murens fall, på den annen side er det tegn til liberalisering, også i de katolske landene.

Det hevdes ofte at den nye reproduksjonsteknologien, ulike former for kunstig befruktning, ultralyd og tidlig diagnostisering av fosteret, snur opp ned på abortdebatten. Kanskje gjør teknologien det, kanskje ikke? Med utgangspunkt i abortsituasjon, forståelse av problemet og kontroverser i politikken, drøftes mulige konsekvenser for abortpolitikken av ulike typer av reproduksjonsteknologi.

Abortsituasjonen i Norge

Mellom 14 – 15 000 aborter foretas i Norge årlig. Mellom en av fire og en av fem kvinner opplever et abortinngrep i løpet av livet. Dette er en utbredt kvinneerfaring (SSB 1999). Det er langt flere aborter per kvinne i Russland, flere i Sverige og færre i Finland og Nederland (Simon 1998). Aborttallet har vært svært stabilt de siste 25-30 årene. I 1972 var det 12 000 aborter, i 1999 14251 (SSB 2000). Antallet kvinner i fruktbar alder har økt med 100 000 fra 1979 til 1997. Det innebærer at abortraten (antall aborter per 1000 kvinner i fruktbar alder (15-44 år)), er redusert betraktelig. I 1974 var det 20 aborter per 1000 kvinner i aldersgruppen 15-44 år, mens det i 1998 var 15 per 1000 kvinner i denne aldersgruppen (SSB 1999). I 1999 ble det utført 13.4 abortinngrep per 1000 kvinner i alderen 15-49 år (SSB 2000).

Abortraten er høyest for kvinner i første halvdel av tyveårene, men i denne aldersgruppen er det også mange svangerskap. Antallet aborter blant kvinner mellom 15 og 19 år har sunket jevnt de siste årene. I denne gruppen ender 6 av 10 svangerskap med abort. Samtidig er det nå færre svangerskap i denne aldersgruppen, enn det var tidligere (SSB 1999). I Norge er det sjelden med tenåringsgraviditeter, mens andre land, som USA, har en helt annen situasjon (Simon 1998). Her er det forholdsvis færre aborter blant eldre kvinner enn i 1970-årene.

Andelen aborter etter tolvte uke, seinaborter, har også vært nokså stabil, 2.5- 3 prosent av alle abortinngrep siden 1979 (SSB 1999). Av disse var om lag 4 av 10 forsinkede i 1997, de ble innvilget med sosiale indikasjoner. Grunnlaget for de resterende seine abortene er imidlertid noe endret, nå skjer flere av dem på grunnlag av kunnskap om fosteret. Indikasjonene kan være av mange typer og omfatter også foster med skader som er uforenlig med liv. I 1994 ble 507 søknader om abort etter 12 uke behandlet, i 1998 519. Noen søknader avslås, noen trekker søknaden, i 1999 ble det utført 469 aborter etter behandling i nemnd, av 642 behandlinger i nemnd, totalt, ble 76 søknader avslått (SSB 2000).

Abortlovgivningen

kan prinsipielt plasseres mellom forbudet mot abort og tvang til abort. Tvang til abort er kjent for grupper i befolkningen, i visse nasjoner og historiske perioder. Mellom forbud og tvang befinner det seg en rekke reguleringer av adgangen til å få utført abortinngrep. I europeisk sammenheng er de to viktigste prinsippene i dag indikasjoner som grunnlag for inngrep og kvinnens selvbestemmelse i spørsmålet om abort.

Forbud - Indikasjoner grunnlag for inngrep - Selvbestemmelse - Tvang (til abort)

Indikasjonene kan være av ulike typer, ofte kalt smale eller vide, og til selvbestemmelsen kan det knyttes ulike typer av betingelser. I Tyskland og Frankrike (Rolston og Eggert 1994) er det for eksempel obligatorisk betenkningstid, obligatorisk rådgivning er det også i noen land. At abortinngrepet koster penger, er hindre i noen land. Dette kan betraktes som et bidrag til å redusere omfanget av abortinngrep (for eksempel vanlig i USA og Canada, Simon 1998). Adopsjon er lansert som et alternativ til abort. Tvang til abort er realitet i visse situasjoner i Østen, og i Skandinavia var det også lovgrunnlag for tvungne abortinngrep i mellomkrigstiden (Palmblad 2000).

Abortlovgivning og politikkens kontroverser

I Norge var abort regulert gjennom Straffelovens § 245 fra 1902 inntil 1960. Abort var forbudt, med mindre svangerskapet var livstruende for kvinnen. I 1913 fremmet Katti Anker Møller forslag om liberalisering av adgangen til abort og om tilgang på prevensjonsmidler. Dette var del av en stor innsats for å bedre kvinnenes kår og for å gi mulighet til å begrense antallet barn i familiene. Arbeiderkvinnenes elendige kår, store barnekull og skader som følge av illegale aborter, var viktig bakgrunn (Blom 1980). Et bredt sammensatt utvalg ble nedsatt for å utarbeide et nytt forslag til abortlov på 193-tallet, innstillingen fra 1935 ble ikke behandlet før krigen (Syse 1993). Omtrent samtidig ble det vedtatt abortlover i Sverige og Danmark (Blom 1980). På 1930-tallet ble abort drøftet sammen med lovgivning for å regulere sterilisering, i Norge og i andre land. Abort var et sosialpolitisk spørsmål.

I 1960 kom lov om svangerskapsavbrudd i visse høve, loven ble gjort gjeldende fra 1964 (Ot. prp 15, 1959). Nå ble det adgang til legale abortinngrep, etter visse kriterier. Den medisinske ekspertisen skulle fortolke og regulere adgangen til svangerskapsavbrudd med bakgrunn i lov. Tidligere kunne legen, dersom det etter hans skjønn var fare for morens liv, utføre inngrepet. Fra 1964 kunne en nemnd med to leger innvilge abort etter medisinske, arvemessige og humanitære indikasjoner. Søknadene til nemnden måtte fremmes av en lege, ikke av kvinnen selv. Sosiale indikasjoner gav ikke egen grunn for innvilgelse av abort. Å bygge ut et sosialt sikkerhetsnett for vanskeligstilte, var viktig for å forhindre at abort skulle bli aktuelt. Overgangsstønad for enslige mødre ble for eksempel innført samtidig som loven trådte i kraft.

Loven fikk flertall med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Folkeparti. Motstandere var Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre, med sterk innsats fra Norges Kirkelige landslag (som også var motstandere av all prevensjonsveiledning, tilgang på og kunnskap om prevensjon kunne oppfordre til usedelighet og true ekteskapet). Det var skepsis knyttet til informasjon om svangerskapshindrende midler. Seksuelt samliv skulle tilhøre ekteskapet. Vanskeligstilte kvinner skulle nås med sosialpolitiske tiltak. Motstanderne av loven avviste at sosiale indikasjoner skulle gi grunnlag for abortinngrep. Derimot kunne abort være tillatt dersom det var fare for at fosteret hadde alvorlige, arvelige sykdommer eller skader. Tilhengerne av abortloven var opptatt av at svært mange kvinner ble utslitt av for mange barnefødsler. Trangboddhet og sosial nød hos ressurssvake barnefamilier ble knyttet til ønsket om å avbryte svangerskapet. Det ble også argumentert med at vanskeligstilte unge jenter, uten egne boliger og med sviktende barnefedre, trengte en abortlov som kunne gi adgang til å avbryte svangerskapet. Tilhengerne av loven ville bli kvitt vilkårligheten, kvinner med forbindelser kunne ordne seg, kvinner uten forbindelser og penger led. Ønsket om en abortlov og om undervisning og opplysning om prevensjon gikk sammen. Motstanden mot abortlovgivning var også en motstand mot slik opplysning. Forkjemperne ønsket en lov som sikret likhet, med mindre vilkårlig medisinsk skjønn, og med mulighet til å bedrive familieplanlegging, motstanderne manet til ansvarlighet og seksuell avholdenhet utenfor ekteskapet.

Etter at abortloven fra 1960 hadde vært gjeldende i knapt ti år, ble det fremmet forslag om en ny og endret abortlov, Arbeiderpartiet og de sosialistiske partiene ville at kvinnen selv skulle bestemme om svangerskapet skulle avbrytes. I 1969 hadde Arbeiderpartiets program satt fri abort som mål, og i 1974 luftet Arbeiderpartiregjeringen forslag om en slik lovregulering i en stortingsmelding om barnefamilienes levekår (Stortingsmelding 51, 1973-74). Nå var det ikke den fattige kvinnen med mange barn som særlig trengte en ny abortlov, men det var de unge problemet særlig gjaldt. Mange ble tvunget til tidlige ekteskap på grunn av manglende prevensjon og vanskelig adgang til abort. Regjeringen er opptatt av unge ekteskap blant de fattige i Oslo (en av ti jenter mellom 15 og 19 var gift). Det ble sett som problematisk at det var mange aborter og mange barn blant de svakest stilte, og dette ble satt i sammenheng med svikt i bruk av prevensjon hos unge og fattige. De gifte kvinnene, særlig i middelklassen, hadde blitt prevensjonsbrukere (Stortingsmelding 51, side 61). Stortingsmeldingen om familiepolitikken omsluttet forslaget om selvbestemt abort fra Arbeiderpartiet.

Antallet abortinngrep og andelen av søknader som ble innvilget i nemnda økte kraftig på 1970-tallet, men det var forskjeller mellom nemndene. Etter at abortloven fra 1960 begynte å gjelde, hadde det vært en reduksjon i andelen aborter blant de voksne, de gifte og kvinner med mange barn og dårlig økonomi. Andelen av søknadene som ble innvilget var økende, men de gifte og noe eldre hadde en høyere andel innvilgelser enn unge, ugifte kvinner (side 54). Ved inngangen til 1970- tallet, i 1972, med loven fra 1960, ble det utført 12000 abortinngrep.

I stortingsmeldingen om familiepolitikken ble det understreket at interessekonflikten mellom foster og kvinne ikke var det sentrale, de to var en enhet, ikke bare kunne kvinnen best vurdere forholdene, men det var også barnets rett å være ønsket. Det ble ikke endring av loven og selvbestemmelse for kvinnen, men det ble en hard politisk strid. Sosialistisk valgforbund, kunne sammen med Arbeiderpartiet ha sikret flertall for forslaget. Representanten Hauglin fra SV hadde imidlertid reservert seg mot å stemme for selvbestemt abort, og dermed ar det ikke flertall for denne endringen av loven. Men i 1975 ble en ny lov om svangerskapsavbrudd vedtatt (Ot. prp 36 (1974-75)), den gav kvinnen rett til å søke om å få utført abortinngrep, og den åpnet for inngrep med sosiale indikasjoner. Nå kunne kvinnen fremme søknad om abort og hun kunne anke avgjørelsen i nemnda. Det ble ikke flertall for selvbestemt abort, som hadde vært et sentralt krav fra kvinnebevegelsen lenge. Loven åpnet for at sosiale indikasjoner skulle kunne gi adgang til abort.

Abortsituasjonen endret seg lite etter loven i 1975, det synes som loven mest legaliserte den reelle praktiseringen av loven fra 1960. Med nytt stortingsflertall i 1977, ble det fremmet forslag om å endre abortloven og innføre kvinnens selvbestemmelse i 1978. Proposisjonen Om svangerskapsforebyggende tiltak og hjelpetiltak for vanskeligstilte gravide (St. prp 122, 1977-78) lå til grunn for lovendringen. Her ble det lagt stor vekt på forebyggende tiltak. Nå ble abort sett som et onde, ikke som tidligere, der tilhengerne av en liberal abortlovgivning så abort mer som gode enn et onde. Familieplanlegging som individuell prevensjonsveiledning ble særlig prioritert (side 4), men Stortinget var skeptisk til noen planlagte kondomkampanjer. Motstanden mot prevensjonsveiledning begynte nå å svekkes i alle leire. At forståelsen av abort som et onde, som skulle forebygges, ble slått fast, faktisk gjennom en ny første paragraf i loven, kan betraktes som en konsesjon til motstanderne av abort. Lovens første paragraf fikk etter 1978 et innhold som blant annet sier at samfunnet, så lang råd er, skal sikre alle barn betingelser for trygg oppvekst (§1 i lov av 13. juni 1975 om svangerskapsavbrdd, med endringer fra 1978, (se også Syse 1993)). Det kan synes noe underlig at en lov som regulerer adgangen til å avbryte svangerskap, har en slik første paragraf, det var også motstand mot paragrafen, men den ble vedtatt.

Fra 1979 har loven gitt adgang til selvbestemt abort innen utgangen av uke 12. Etter tolvte uke kan søknader om abort avgjøres i nemnd. Fosteret har gradert vern, etter tolvte uke kan ikke kvinnen selv avgjøre abortinngrepet. Det må nemndbehandles. Norsk abortlovgivning har selvbestemmelsen som klart premiss, men med to betingelser. Begjæringen må fremsettes innen svangerskapets tolvte uke, selvbestemmelsen er tidsbegrenset. Dessuten må kvinnen ta mot informasjon. Kvinnen har også rettigheter, hun har rett til å få veiledning i bruk av prevensjon og rett til veiledning og informasjon om hun ønsker det. Hun har krav på å få inngrepet utført, uten opphold. Betenkningstid er det ikke formelt, men i praksis i Norge, med rutinene som gjelder for inngrepene, med to møter med sykehuset (Ones og Elvbakken 1998).

Abortloven er ikke endret etter 1978, selv om slike forslag er fremmet flere ganger. I 1982 foreslo Høyre- regjeringen endringer i loven (Stortingsmelding 17, 1982-83). Det gjaldt å gi barnefaren rett til å uttale seg og forslag om å innføre obligatorisk rådgiving. Også andre forslag om innstramning i lovgivningen er fremmet, uten at det har vært flertall for endringer i Stortinget, som obligatorisk rådgivning og regelfesting av fars rett til å uttale seg. Rett til abort var merkesak for kvinnebevegelsen, loven skulle ikke røres. Kontroversene om abortloven har etter dette dreid seg om kvinnenes selvbestemmelse, innføring av obligatorisk rådgivning, informasjonstiltak, oppbygging av veiledningstjeneste, men også tidsbegrensningen av selvbestemmelsen. Selv om det er vedvarende konflikter og store forskjeller i syn på abort, har det vært mye stillhet om abortspørsmålet i det siste. I medisinske fagtidsskrift er dette et lite berørt tema (Fjær 1998) og det er lite samfunnsforskning om abort og forebygging av abort (Elvbakken 1999a). På 1990- tallet kom det ny strid, denne gangen gjaldt det først de selektive abortene, forskning på abortmateriale (Sirnes 1996) og sist på 1990-tallet gravlegging av aborterte fostre.

Fra slutten av 1970- tallet, med lovendringen som innførte både kvinnens selvbestemmelse og en generell målsetning om forebygging, satset myndighetene betydelige ressurser på ulike tiltak for å forebygge uønskede svangerskap og abort. Tilhengerne av selvbestemt abort har ikke ønsket tiltak for å forebygge abort, men vil satse på å hindre uønskede svangerskap, ut fra tanken om at uønskede svangerskap ender med abort. Stortingsflertallet har bevilget midler til handlingsplaner for forebyggende tiltak, administrert av Statens helsetilsyn. Handlingsplanene har gitt midler til en rekke tiltak, de siste årene i stor grad rettet mot ungdom og særlig for å fremme bruken av prevensjon. Samtidig har den private organisasjonen Alternativ til Abort Norge (AAN) fått betydelige midler til å drive med veiledning overfor kvinner som vurderer abort. AAN har som mål å redusere antallet aborter generelt, men arbeider ikke for å hindre at den enkelte kvinnen som kommer til organisasjonen skal la være å ta abort (Apold 1998). Det er årvisse diskusjoner om bevilgningene til de to formålene knyttet til forbygging av abort. Offentlige myndigheter er ansvarlig for tiltak for å forebygge uønskede svangerskap, abort har AAN arbeidet med. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, særlig det første, vil unngå tiltak som kan tenkes å rettes mot den gravide kvinnen. Abort i seg selv skal ikke forebygges. Det er det uplanlagte og det uønskede svangerskapet som skal det, slike kan lede til abort.

Sentrumsregjeringen Bondevik la fram en ny handlingsplan for forebygging av uønskede svangerskap og abort i 1998. Handlingsplanen fulgte mange av de tidligere planenes tiltak men forebygging av abort ble mer eksplisitt et tema. Fortsatt ble det lagt opp til målrettet satsing på ungdom. Regjeringen la ikke fram forslag om å endre lov om svangerskapsavbrudd, men å forebygge abort, ikke bare uønskede svangerskap ble tema. Abortspørsmålet ble igjen tatt opp som et moralsk, etisk og politisk spørsmål, etter lang tid med stillhet.

Sedelighet, selvbestemmelse og planlegging

Sedelighetsspørsmålet er tilbakevendende i abortdebattene. Da krav om liberalisering av lovgivningen om abort kom opp i tiden rundt første verdenskrig, var en viktig motstand knyttet til frykten for utbredelse av et løssluppent liv. Kravet om liberalisering ble begrunnet med vanskeligstilte kvinners usle kår og de store helsemessige farene knyttet til illegale aborter. Motstanderne fryktet løsslupne tilstander. Dette var også fremme i debatten om abortloven av 1960. Abortmotstanderne var skeptiske til opplysning om prevensjon, det kunne motivere til utenomekteskapelig seksuell aktivitet, og det kunne på denne måten svekke ekteskapet som institusjon. I de politiske diskusjonene brukes det ulike bilder av abortsøkende kvinner, først begrunnet bildene av de nødstilte kvinnene liberalisering av tilgangen til abort. Det var arbeiderkvinnene, de utslitte kvinnene med mange barn eller de unge og ressurssvake som stod i fare for å gifte seg som tenåringer. Abort som nødløsning og mulighet uten sosiale sikkerhetsnett, var del av kraftfulle argumenter. Mange ganger ble det understreket at det ikke var egoismen som drev kvinner til abortinngrep, men nød. I debattene ble også bildene av egoistiske karrierekvinner brukt, egoismen brukes stadig i argumentasjonen. For motstanderne av abort ses abort som unødvendig, det finnes hjelpetiltak, og det er mulig med adopsjon.

Kvinnens selvbestemmelse er sentral verdi for kvinnebevegelsen. Arbeidet for utbredelse av prevensjon og liberalisering av abortlovgivningen var del av kampen for råderett over eget liv og kropp. Dette var også en kamp for retten til å få ønskede barn, til det beste både for barnet og kvinnen. Dette argumentet var typisk i debattene på 1970-tallet, men er ikke lenger et argument som brukes. Spørsmålet om kvinnen selv kunne bedømme sin situasjon, for alvor ble ført i debatten før loven av 1975. Kampen for selvbestemmelse var også en kamp mot umyndiggjøringen kvinner opplevde i og gjennom nemndene. Kampen for rett til selvbestemt abort var del av kampen for kvinners rett til å kunne planlegge når og hvor mange barn de ville ha. Det var ikke lett å få tilgang på trygge prevensjonsmidler, og det var lenge motstand mot at det offentlige skulle gi veiledning og informasjon om prevensjon. Med enighet om at abort var et onde som kunne hindres gjennom familieplanlegging og sosiale tiltak, ble arbeidet for å forebygge abort konsentrert om å forebygge uplanlagte og uønskede svangerskap. På mange måter ble det satt likhetstegn mellom det uplanlagte og det uønskede svangerskapet. God og lett tilgjengelig prevensjon skulle lette planleggingen og få ned tallet på aborter.

Arbeidet for å fremme det planlagte og ønskede svangerskapet, for retten til å planlegge reproduksjonen, kan ha gjort det nødvendig å planlegge den. Med langt bedre mulighet til å planlegge og med kvinnens rett til selvbestemt abort, er mye oppnådd. Dette er en frihet. På den annen side forutsettes det at det er mulig og ønskelig å planlegge reproduksjonen. Kanskje er ikke ønsket om å få barn åpent og erkjent. Det ikke- planlagte svangerskapet kan være ønsket. Retten til å planlegge, kan bli tvangen til å planlegge. Når det er mulig å bestemme når det passer å få barn, er det da riktig å få barn når det, av ulike grunner ikke passer?

Til slike spørsmål bringer ny reproduksjonsteknologi nye problemstillinger. Fra 1980-tallet ble ultralyd og fostervannsprøver introdusert i svangerskapsomsorgen. Det gav mulighet til å få kjennskap til fosteret i mors liv. Det første prøverørsbarnet ble født i Storbritannia i 1979, samtidig som retten til selvbestemt abort ble innført i Norge. Reproduksjonsteknologien gir nye muligheter til kvinner som ikke kunne få barn, med ulike typer av kunstig befruktning, befruktning utenfor livmoren, prøverørsbarn og en blomstrende teknologisk utvikling har gjort at spørsmålet om retten til å få barn diskuteres. For å drøfte hvilke sider av abortpolitikken som utfordres og muligvis endres i kjølvannet av reproduksjonsteknologiens utvikling, trengs det å se nærmere på ulike typer av reproduksjonsteknologi og hvilke sider ved politikken den eventuelt utfordrer.

Hva slags reproduksjonsteknologi snakker vi om?

De nye gir seg til kjenne i spørsmål knyttet til de selektive abortene, aborter på grunnlag av kunnskap om fosteret. Dette er på mange måter problemstillinger gitt av ny teknologi, selv om selektive aborter ikke er et helt nytt fenomen. Abort der det var fare for arvelig sykdom hos fosteret, har vært et legitimt grunnlag fra 1960-loven, og dette grunnlaget for abort, støttet også Kristelig Folkeparti den gangen.

Hva mener vi så med ny reproduksjonsteknologi, teknologien på reproduksjonens område. Begrepene er selvfølgelig aldri uten verdier, aldri nøytrale. Noen tenker kanskje umiddelbart på det mest avanserte, som muligheten til at menn kan bære fram barn, kunstige livmødre og avanserte teknikker for å bøte på barnløshet, andre på dagens sikre og ufarlige prevensjon. Generelt kan reproduksjonsteknologi bidra til å hindre befruktning, gi mulighet til å unngå å få barn og mulighet til å få barn når det ikke uten videre skjer. Men reproduksjonsteknologien inkluderer også alle mulighetene til å følge med i svangerskapet, til å få kjennskap til fosteret i mors liv og i større grad til å behandle foster i livmoren. Fostermedisinen er høyteknologisk, og den utvikles stadig.

Med utgangspunkt i konfliktlinjene i norsk abortpolitikk, kan de ulike typene av teknologi på reproduksjonens område tenkes å prege abortpolitikken på ulike måter. I den videre drøftingen av mulige utfordringer for dagens abortlov og abortpolitikk fra ny reproduksjonsteknologi, tas tre tema opp: prevensjon, fosterdiagnostikk og kunstig befruktning. Dessuten berøres to tema som kan bli viktige framover, hva som skal skje med abortmateriale og konsekvenser av ulike abortmetoder. Ønsket er å få fram hvilke av kontroversene knyttet til abortspørsmålet som aktualiseres av at ny teknologi tas i bruk på reproduksjonens område.

Prevensjonsteknologien

En viktig bakgrunn for kravet om å få regulert adgangen til abort, var mangel på og dårlige prevensjonsmidler. Dårlig og lite tilgjengelig prevensjon ble sett som problem og bedret kunnskap om og tilgang på prevensjon ville nærmest automatisk redusere aborttallet. Prevensjon skulle sikre at barn ble født når de var ønsket og med god prevensjon er det ikke nødvendig med abortinngrep. I og med at abort ble en løsning når prevensjon var vanskelig tilgjengelig eller usikker, kan god tilgang på sikker prevensjon gjøre abort mindre legitimt.

Det pekes på at reduksjonen i antallet tenåringsgraviditeter og aborter blant de yngste kan tilskrives bedre kunnskap og veiledning om prevensjon og det at prevensjonsmidler er langt mer tilgjengelige enn tidligere. Her synes det også som de såkalte Helsestasjonene for ungdom er viktige. Det gjøres forsøk med at jordmødre og helsesøstre skriver ut p-piller i Trondheim. Bruk av p-piller gir større sikkerhet mot graviditet, enn for eksempel kondom og pessar, men beskytter ikke mot seksuelt overførbare sykdommer. Tilgangen til nødprevensjon eller dagen derpå- piller, knyttes videre til reduksjonen i antallet tidlige svangerskap og aborter. I debatten om abortlovgivningen på 1970-tallet var det, som påpekt foran, skepsis mot veiledning om bruk av prevensjon fra abortmotstanderne, den synes nå å være stilnet. Bruken av spiral har også vært drøftet i forbindelse med abortspørsmålet. I og med at spiralen hindrer befruktede egg å feste seg i livmoren, er den sett som en form for abortmiddel. Også dette temaet var fremme i diskusjonen om abortloven på 1970-tallet, men synes ikke lenger å være tema.

Epidemiologen Finn Egil Skjeldestad peker på at aborttallene blant kvinner over 30 år i Norge tilsvarer det som kan tilskrives svikt ved perfekt bruk av prevensjon (Skjeldestad 1998). Dette kan indikere at det er lite uønskede svangerskap blant kvinner over 30 år i Norge, men sier også at det er få aborter i denne aldersgruppen. Det har blitt færre svangerskap og færre aborter blant de yngste kvinnene og omfanget av abortinngrep etter fylte 30 år svarer til antallet svangerskap ved perfekt bruk av prevensjon, - men hva så med kvinner i tyveårene. I denne aldersgruppen er det mange fødsler og mange aborter. Det er ikke rimelig å tro at kvinner i denne aldersgruppen har mindre kjennskap til prevensjonsmidler og dårligere tilgang på dem. Fra statistikken vet vi at det ikke bare er kvinner som ikke lever i parforhold som tar abort, det gjør både gifte og samboende kvinner i tyveårene. Mange utsetter barnefødsler til etter fylte 30 år, til utdanningen er gjennomført og paret er etablert. Når kvinner velger abort, er det gjerne forholdet til mannen som avgjør valget. Det er ikke så mange og grundige studier på dette området, men forholdet til mannen synes å være viktig for kvinnens valg.

Bruk av prevensjon gjør det mulig å unngå å bli gravid om det ikke er ønsket. Tilgjengelig og god prevensjon gjør det mulig å planlegge å få barn. Det som tidligere var skjebne, - å bli gravid når det kanskje ikke passet, er ikke lenger skjebne. Men skjebnen kunne også være et gode, barn kunne være velkomne, selv om de ikke var planlagte. Mange kvinner som velger abort, bruker ikke prevensjon. Men det trenger ikke bety at de planlegger og ønsker barn, åpent og bevisst. Kanskje er det slik at mange av kvinnene som tar abort, ønsker seg barn, og dermed ikke bruker prevensjon. Kanskje ikke helt klart og åpent, kanskje er ikke alle ønsker og følelser fremme til planlegging. – Og kanskje er det i slike tilfeller det kan komme til konflikter mellom partnere. Uplanlagte svangerskap kan ende med abort, nærmest fordi det er en norm å planlegge barnefødslene. Danner slurv og uansvarlighet eller motstridende ønsker om samliv, barn og livsløp bakgrunn for valg av abort? Her trengs det mer kunnskap.

Fosterdiagnostikk

Fosterdiagnostikken har vært gjenstand for en enorm utvikling de siste 10-20 årene. Med ultralydteknologien ble det mulig å følge fosterets utvikling, tilstand og vekst. Bruk av ultralyd i svangerskapsomsorgen har vært omdiskutert, som rutinemessig undersøkelse og i hvilken grad kvinner oppfatter tilbudet om slik undersøkelse som et tilbud (Sætnan 1995). Bruk av ultralyd bidrar også til at vordende foreldre får mer eller mindre tydelige bilder av fosteret. En slik synliggjøring av fosteret griper inn i debatten om fosterets status. Et konkret bilde av fosteret, bidrar til å individualisere fosteret. Inntil nylig har ultralydteknologien vært brukt etter svangerskapets 12. uke, etter grensen for kvinnenes selvbestemmelse i spørsmålet.

Gjennom bruk av ultralyd kan misdannelser eller andre problemer hos fosteret oppdages. Det rutinemessige tilbudet om ultralydundersøkelse som gravide tilbys, kan gi kunnskap om skader, sykdom eller andre avvik hos fosteret. Selv om antallet aborter på grunnlag av kjennskap til fosteret er lite i Norge, er det en tendens til at flere av abortene etter 12. uke knyttes til avvik eller sykdom hos fosteret. Dette kan være svært ulike diagnoser. Noen av abortene på grunnlag av kjennskap til fosterets tilstand, kan være abortinngrep der fosterets tilstand ikke er forenlig med liv. På denne måten kan enkelte sene aborter være alternativ til dødfødsel. Sosiologen Ann R. Sætnan (1995) har gjort undersøkelser av kontroverser knyttet til bruk av ultralyd, spesielt gjennom en analyse av konsensuskonferansen om bruk av ultralyd i svangerskapsomsorgen. Hun har også gjort en undersøkelse blant kvinner der rutinemessig bruk av ultralyd har gitt kunnskap om fosteret som var av en slik art at svangerskapet endte med abortinngrep (Sætnan 2000).

Bruk av en stadig mer forfinet teknikk for ultralydundersøkelser, innebærer en mulighet til sortering. Etter hvert blir fosteret i større grad betraktet og sett som individ. Det er mer synlig. Som konsekvens av den nye situasjonen, endres ikke bare synet på fosteret, abort som tema, blir del av nye spørsmål. Siren Gjertsen (1995) peker på at abortspørsmålet i større grad enn å være et kvinnepolitisk tema, blir et spørsmål for en fosterpolitikk.

Nå tilbys også ultralydundersøkelser kommersielt fra tiende uke, som tilbud hos private leger. Det gjør det mulig for foreldre å skaffe kunnskap om fosteret allerede innenfor grensen for selvbestemt abort. I prinsippet gir det en ny mulighet for å velge eller velge bort barn. Spørsmålet er ikke bare om den gravide velger å få eller ikke få barnet, men om dette fosteret skal velges eller velges bort. Her ligger nye muligheter til seleksjon. Det er reist spørsmål om å endre grensen for selvbestemmelse til tiende uke av svangerskapet for å hindre at seleksjon skal kunne finne sted innenfor rammen av kvinnens selvbestemmelse. Forslaget har ikke vunnet særlig gehør. Det synes også umulig å kappes med den teknologiske utviklingen ved å endre grensen for selvbestemmelse, det forventes at diagnostiske metoder stadig vil utvikles.

Også teknologien med fostervannsprøver kan gripe inn i abortdebatten. Å ta ut prøver av fostervannet for analyser, gjør det mulig å undersøke om fosteret er friskt, men er ikke uten risiko. Fostervannsprøver gir en sorteringsmulighet og gjør det mulig å velge bort, foreløpig er det imidlertid ikke mulig innenfor grensen for selvbestemmelse. Men det at kunnskap om fosteret kan hentes og at det kan innvilges abort på visse premisser etter tolvte uke, innebærer muligheter til å sortere.

Å undersøke prøver av fostervannet har vært mest vanlig å gjøre når kvinnen har vært over en viss alder, dette er knyttet til ønsket om å undersøke om fosteret kommer til å fødes med Down syndromet. I 1993 kunne for eksempel vel 900 av i alt vel 1300 fostervannsprøver analysert knyttes til kvinnens alder. De vel 1300 prøvene gav 82 funn, og dette resulterte i 56 aborter (Stortingsmelding 36, 1995-96). Dette antyder at det tas svært mange prøver som ikke gir funn av avvik, men dersom det finnes avvik hos fosteret, ender nesten to av tre svangerskap med abort. På dette området trengs det mer kunnskap. Med nye muligheter for å få kunnskap om fosteret i mors liv, er det et potensiale for økt forekomst av selektive aborter. Norsk abortstatistikk tyder ikke på en slik utvikling, med bemerkelsesverdig stabile aborttall, men likevel, - mye diagnostiske muligheter, kan bidra til det flyttes grenser. Et tilbud til gravide kvinner over en viss alder om å undersøke om alt er i orden med fosteret, kan være ønsket av kvinnen, - og er alt i orden, kan vissheten gi lettelse og redusert bekymring. Men dette kan framstilles som rutine, noe du ikke kan reservere deg mot, kanskje kan kvinner også føle seg tvunget til å ta mot tilbudet. – Og er noe galt med fosteret, kan kvinnen igjen føle seg tvunget til å velge abort, for ikke å belaste familie, samfunnet eller det kommende barnet. Vurderinger i slike situasjoner er vanskelige og mangefasetterte. Er det slik at tilbud om fostervannsprøver oppfattes som tilbud, hva slags valgsituasjon setter det kvinner i at slike prøver vurderes tatt og hva slags veiledning gis kvinner i slike spørsmål? Dette er spørsmål i et forskningsprosjekt som nylig er satt i gang ved Senter for samfunnsforskning i Bergen, med forskerne Thorvald Sirnes og Sølvi Marie Risøy.

O`Connor, Orloff og Shaver (1999) peker på at de debattene som følger med endringer og utvikling av nye metoder innenfor fosterdiagnostikken får ulike uttrykk, avhengig av abortlovgivningen. Der spørsmålet om abortinngrep avgjøres av legen, og i prinsippet er et medisinsk spørsmål, mener de også spørsmålet om abortinngrep på grunnlag av kunnskap om fosterets tilstand lettere blir et medisinsk spørsmål, og i mindre grad blir gjenstand for politiske kontroverser. Dette eksemplifiseres av den britiske debatten om selektiv abort, der det er åpnet for slike aborter relativt sent i svangerskapet, men der også abort innen tolvte uke avgjøres av legen. På den annen side er debatten i USA helt annerledes, der abort er kvinnens rett, men der det er en sterk debatt om det etiske grunnlaget for selektive aborter.

Hva driver den teknologiske utviklingen på reproduksjonens området? Dette er ikke et enkelt spørsmål, og svarene kan være mange. Selv om vordende foreldre er spente på hvordan deres barn kommer til å bli, hevdes det at det ikke er kvinner som krever å få vite noe om fosteret, det er teknologene (legene) som i stor grad presser fram kunnskapen om fosteret. At tilbudet om ultralydundersøkelser kom til å framstå som obligatoriske og at kvinner lenge ikke var klar over at dette var tilbud, kan støtte det at teknologiske nyvinninger som medisinsk skapte, men enn ønsket av kvinnene. De berømte bildene av fosteret i mors liv, har fascinert mange, og de kan ha bidratt til å søke kunnskap om livet i kvinnens mage, skjult for det blotte øye. Samtidig som det er fristende å ønske å vite, kan mange være uforberedt på kunnskapen som kan fås ved den nye teknologien.

Retten til selvbestemt abort knyttes til kvinnens rett. Den teknologiske utviklingen innenfor fostermedisinen bidrar til å individualisere fosteret. Bruk av ultralyd tidlig i svangerskapet og annen synliggjøring av fosteret, bidrar til en konsentrasjon om fosteret, og det åpner muligvis for en ny debatt om fosterets rett til ikke å bli valgt bort. Å se kvinnen er fosterets mulige fiende, er imidlertid meget problematisk. Synet på legitime og ikke legitime grunner for å velge abort, vil være viktig for hvordan kvinners valg vurderes.

Dette gjør noe med synet på fosteret, på den ene siden gjør den nye teknologien sortering mulig, på den annen side forsvares også fosteret, som menneske. Sortering er aktuelt innenfor rammen av det selvbestemte. Om ikke lenge vil det være mulig å få kjennskap til fosterets kjønn som tilbud i markedet for private helsetjenester, også innenfor grensen for kvinnens rett til selvbestemt abort, innen tolvte uke. En undersøkelse av holdninger til abort og grunner for abort i Norge (Stenvoll 1998), viser at det er et nokså restriktivt syn på selektiv abort i den norske befolkning.

I en studie av debattene om bioteknologi og fosterdiagnostikk på begynnelsen av 1990-talet, viste Gjertsen (1995) at det skjedde omdefineringsprosesser av politikken på dette området, at abortpolitikk ble fosterpolitikk. Gjennom debatten om bioteknologi og fosterdiagnostikk, mener hun det kom en slags motoffensiv. Det kunne se slik ut før den siste stortingsmeldingen (Stortingsmelding 16, 1995-96), om erfaringer med abortloven. Da var igjen spørsmål knyttet til teknologi og diagnostikk definert som abortpolitikk og innsatsen etter debatten gjaldt det å skulle forebygge abort og uønskede svangerskap.

Kunstig befruktning og donasjoner – om retten til å få barn

Ikke bare er det sterk utvikling av teknologien på fosterdiagnostikkens område, det er også brakt fram en rekke nye muligheter for å hjelpe kvinner og par som ikke kan få barn på naturlig måte. Dette temaet drøftes ikke her, ønsket er bare å få fram at den teknologiske utviklingen på reproduksjonens område også omfatter metoder og strategier for å få barn, og at nye metoder og teknologier kan bidra til å utfordre kontroversene i abortpolitikken.

Aldri har så mange eller så stor andel av kvinnene fått barn her i landet, noen peker på at det har skjedd en demokratisering av fordelingen av det å få barn. Mer enn ni av ti kvinner får barn. Samtidig som mulighetene til å behandle barnløshet, med ulike typer av kunstig befruktning og kirurgiske inngrep, er utsikten til at barnløse kan få egne barn blitt bedret. Det drøftes imidlertid om barnløshet som sykdom skal gis behandling av det offentlige og om dette er en sykdom som skal gis prioritet i helsetjenesten. Prioriteringsutvalget (NOU 1998) slår fast at det å få barn ikke er en rett, og det å behandle barnløshet gis lav prioritet. Abort har på den annen side høy prioritet, lov om svangerskapsavbrudd pålegger helsetjenesten å sørge for at kvinnen får utført inngrepet, uten opphold. Å den gravide skal kunne å unngå å få barn er en rettighet, samtidig er det å få hjelp til å få barn ikke det. Det være grunnlag for uenighet om rimeligheten av at abortinngrep er kostnadsfritt, mens det å få utført ulike typer av inngrep for å kunne bli gravid, betales dyrt av mange barnløse. Kvinner har rettigheter er knyttet til abort, selvbestemmelsen gjelder denne delen av reproduksjonen, men kvinner har ikke samme rettigheter til hjelp for å kunne bli gravide.

Det har vært flere debatter om anonym donasjon av sæd her i landet. Sæddonasjon har vært brukt ved kunstig befruktning lenge. Nå debatteres også donasjon av egg og mulige utlån av livmødre. Det lanseres muligheter for at barn kan fødes med fire eller fem foreldre, en sosial mor og far, en biologisk far, sædgiveren, og en biologisk mor som er eggdonerende (som også leverer det genetiske grunnlaget) og en biologisk mor som låner ut sin livmor. Det er vel ikke akkurat omfanget av slike tilfeller som utfordrer abortdebatten og abortpolitikken, men slike muligheter kan gjøre noe med synet på fruktbarhet, for retten til å få barn og ikke få barn.

Hva skal kunne gjøres med abortmaterialet?

Adgangen til å gjøre befruktede egg og abortmateriale til gjenstand for forskning drøftes. Det forventes at regjeringen Stoltenberg vil åpne for å tillate slik forskning. Sirnes (1996) har sammenlignet britiske parlamentsdebatter og norske stortingsdebatter på disse områdene. I Storbritannina, der abort er et medisinsk spørsmål, ser det ut til at det teknologiske har et annet rom, der var det for eksempel liten skepsis til det å forske på egg og abort foretas mye senere der enn i Norge. Å ville forhindre forskning på abortmateriale, knyttes til fosterets verdi. En motstand mot forsking på abortmateriale, av hensyn til fosteret, kan oppfattes som en konsesjon til abortmotstanderne. Den som aksepterer abort, må kunne akseptere at abortmaterialet brukes i forskningens tjeneste. – En slik tanke kan synes rasjonell og logisk. Men også den som aksepterer abort, kan ønske at abortmaterialet behandles med respekt.

I denne sammenhengen er det også tatt til orde for at aborterte fostre skal begraves eller plasseres i minnelunder. Et utvalg nedsatt av Statens helsetilsyn utredet i 1997 spørsmålet om gravlegging av aborterte fostre. Dette vakte stor debatt. Abortmotstanderne ville at aborterte fostre skulle gravlegges, kvinnene kunne komme til å angre og kunne søke trøst ved en grav. Tilhengerne av dagens abortlovgivning anså dette syne som krenkende for kvinner som valgte abort. I saken kom det også fram at Rikshospitalet i lang til hadde sendt aborterte fostre til gravlegging, uten at kvinnene visste om det. Praksis vurdert som ulovlig og stanset. I disse spørsmålene utfordres mange og muligens motstridende opplevelser og følelser knyttet til svangerskap og valg av abort. Drøftinger av fosterets status og de flertydige og muligens motstridende følelsene knyttet til svangerskapet og aborten kommer til syne. I debattene er det også påfallende hvordan bildene som ble brukt i debattene om abortlovgivningen hentes fram.

Gjennom debatten om gravlegging ble tekniske detaljer om abortmaterialets karakter og status løftet fram gjennom ulike innslag i media. Dette kan betraktes som en konkretisering, en måte å avmystifisere aborter på. Mange befruktede egg gir ikke erfarte svangerskap, i prinsippet kan en hver menstruasjon være en abort. Synliggjøringen av fosteret gjennom bilder fra livmoren har på den ene siden gitt et annet mentalt bilde av fosteret og har også bidratt til å gjøre fosteret til noe annet enn celleklumpen det gjerne ble snakket om på seksti og syttitallet.

Ny abortmetode

Også på en annen måte har den nye teknologien gitt en konkretisering av aborten som prosess. Tilgangen på nye abortmetoder, den såkalte abortpillen, avløser det kirurgiske inngrepet. Abortpillen fører til en avstøting av fosteret fra livmoren, kvinnen erfarer hva aborten er. Det hevdes at kvinnene på denne måten får en mer konkret erfaring med hva abortinngrepet er, hun kjenner og erfarer utstøtningen. Og slik kan også kvinnen bearbeide sorgen. Metoden er billigere og har færre komplikasjoner enn det kirurgiske abortinngrepet, selv om kirurgiske abortinngrep i Norge er så godt som komplikasjonsfrie. Dette kan også være tvetydig. At kvinnen skal kjenne hva hun gjør, kan også ha et element av straff i seg. Hun skal kjenne at liv går tapt. Helsepersonell skal ikke gjøre inngrepet for henne, ta liv etter hennes bestilling. Foreløpig er medikamentell abort et tilbud og et forsøk i Norge. Det trengs mer kunnskap om erfaringene med denne abortmetoden, hva den gjør for synet på abort og hvilke erfaringer kvinner har.

Teknologi og natur

Kampen for kvinners kontroll over reproduksjonen er viktig – som del av kvinnepolitikken. Retten til selvbestemt abort og retten til selvbestemt svangerskap hang sammen. Retten til å la være å få barn, var også et argument for barnets rett til å bli født ønsket. Begrunnelsene for retten var mye knyttet til kvinners (og barns) livsvilkår. Med gode materielle kår og med god prevensjon, trengs det da aborter? Er det unødvendig? Er det en nødrettssituasjon, nå som før?

Det offentlige og private organisasjoner har satset mye på å forebygge uønskede svangerskap og abort (Apold 1998, Elvbakken og Mæland 1997, Elvbakken 1999, Riise 1998). I det forebyggende arbeidet er abort et onde, og abort forebygges ved å forebygge uønskede svangerskap. Det ligger videre som premiss at det er uønskede svangerskap som fører til abort. Innsatsen konsentreres om å dyktiggjøre unge, først og fremst, til å bli gode prevensjonsbrukere og å planlegge svangerskap. Det ikke-planlagte blir det uønskede og det uøenskede svangerskapet ender med abort. Er noen av de 14 000 abortene i Norge unødige? Det kommer an på hvordan abort betraktes. For den som teller tapte liv er det for mange, den som vurderer rater blant fruktbare kvinner, synes tallet er lavt og det er synkende.

At et svangerskap er uønsket, rommer mange situasjoner. Svangerskap kan være uønskede av kvinnen, mannen og av staten. Forebygging av uønskede svangerskap er ikke bare tiltak for å unngå abort, men kan også være tiltak for å hindre at noen får barn. Sterilisering i tidligere tider var et slikt tiltak. Innsats for å hindre uønskede svangerskap kan være statlig kontroll med hvem som bør føde barn, og når. – Om det ikke skjer tvangssterilisering, er det ikke ønskelig at kvinner som ikke kan ta seg av sine barn, som psykisk utviklingshemmede eller rusmisbrukere, får barn. I slike tilfeller kan det heller være for samfunnet (på barnets vegne), enn for kvinnen svangerskapet er uønsket. Forebygging av uønskede svangerskap kan også være innsats for å unngå uheldige og dyre familiesituasjoner, for eksempel alenemødre-liv i ung alder. Det er et dilemma at innsatsen kan få preg av å være bedrevitende ved å si når det ikke passer å få barn. Barn skal planlegges og barn skal komme når det passer. Konsekvent bruk av prevensjon kan gjøre gjennomføring av ikke- planlagte svangerskap umulig. Hvis abort følger av konsekvent prevensjonsbruk, kan det føre til at det å velge å gjennomføre et ikke- planlagt svangerskap blir umulig. Kanskje handler denne problematikken ikke bare om hva som er legitime grunner til å la være å få barn, men også når det er legitimt, for helsearbeidere, for kvinnen selv, for mannen?

For kvinner over 30 år svarer aborttallet til antall svangerskap prevensjonssvikt ville gi med ved perfekt bruk av prevensjon. Det tyder på av kvinner over 30 er gode prevensjonsbrukere, om prevensjonen svikter, ender svangerskapet med abort. Denne gruppen kan være de gode planleggerne.

Det er et politisk mål å unngå tidlige svangerskap. At unge skulle slippe å gifte seg og få barn så tidlig, var et viktig argument for en liberal abortlovgivning på 1970-tallet. Abortraten og antallet svangerskap blant de yngste har gått ned. Kanskje har også de unge blitt gode, eller bedre planleggere. Å få barn før fylte tyve år er ikke god tone i dag. Først skal utdanningen prioriteres. Selvsagt er det et gode at tenåringer ikke må bli mødre, om de ved uhell eller uforsiktighet blir uønsket gravide. Samtidig er det ikke gitt at det å bli mor eller far for en 19 åring er det verste som kan skje. Kanskje er det både ønsket og velkomment å få barn tidlig.

Den høyeste abortraten og de fleste svangerskapene kommer i tyveårene (SSB 1999). Og det er mange aborter også blant gifte og samboende par i tyveårene uten barn. Her er raten høyere enn sannsynlig svikt ved perfekt bruk av prevensjon skulle tilsi. Er det uttrykk for at tyveårene er preget av lite planlegging? Eller er det slik at retten og muligheten til å velge når barnet skal komme, gjør det å få barn til et spørsmål om planlegging? Kanskje er det motstridende ønsker i paret eller hos den enkelte, ville det være fint å få barn, ville det befeste kjærligheten, eller ville det passe bedre en annen gang? – Kanskje er valgene i tyveårene vanskelige. Kanskje er det også slik at kroppen ønsker graviditeten, at det er noe som driver formeringen gjennom, ikke rasjonelt og kalkulerende, men ønskelig likevel. Seksualiteten og kjærligheten har naturlig noe med forplantning og svangerskap å gjøre. Menneskelivet er ikke alltid slik at alt skal planlegges. Dette er muligheter, og slike forhold kan ligge bak det faktum at aborttallene er høyest i tyveårene. Kanskje er retten til å planlegg blitt tvangen til å planlegge, - og kanskje kunne noen av abortene blant kvinner i tyveårene vært unngått, om skjebnen hadde fått rå - litt mer. Skjebnen kan også gi frihet, til leve uten så nøye planlegging.

Spørsmålet om retten og friheten til å planlegge også representerer en tvang til å planlegge er viktig. Spenninger mellom frihet og disiplin er viktige som trekk ved det moderne generelt. Å planlegge reproduksjonen er også en disiplinering, å ikke gi etter for lysten til å få barn, om det ikke passer. Retten til å planlegge, kan bli tvangen til å planlegge. Disiplinering kan komme innenfra, gjennom ønsket om å unngå graviditet og barn, fra gammelt av er mange metoder for å unngå svangerskap kjent, faktisk ble antallet barn i familiene redusert før prevensjon ble lett tilgjengelig og mens abort var ulovlig (Blom 1980). Det krevde samarbeid og ønske fra både mann og kvinne. Også samfunnet omkring kunne kreve disiplin og kunne anse det å få mange barn som uansvarlig, som i Odda i mellomkrigstiden (Danielsen 1999).

Med den nye teknologien og debattene på slutten av 1900-tallet, introduseres også nye problemstillinger i spørsmålet om retten og plikten til å planlegge. Også mulighetene til sortering, til selektiv abort, kan bli plikten til å kontrollere fosterets tilstand før det avgjøres om det har livets rett. De teknologiske framstegene er tvetydige. Å benytte seg av muligheter til å diagnostisere fosteret, kan bli en plikt, heller enn en frihet. Med mindre rom for skjebnen i reproduksjonen, med det planlagte som ideal og norm, kan retten til å planlegge bli plikten til å planlegge.

Litteratur

Apold, Anne Berit (1998): Informasjon og rådgjeving i Alternativ til abort i Norge (AAN), Delrapport 3 fra prosjektet ”Evaluering av rådgivingsvirksomheten i forbindelse med svangerskapsavbrudd”, Notat 153, Bergen: Senter for samfunnsforskning, Universitetet i Bergen.

Blom, Ida (1980): Barnebegrensning, synd eller sunn fornuft, Oslo: Universitetsforlaget.

Danielsen, Hilde (1998): Dei moderne kvinnene i Odda: ein etnologisk studie av barneavgrensing og kjønnsskaping i mellomkrigstida, hovedoppgave i etnologi, Universitetet i Bergen, 1998.

Elvbakken, Kari Tove (1999a): Forskning om forebygging av uønskede svangerskap og abort, notat 2- 1999, Senter for samfunnsforskning, Universitetet i Bergen.

Elvbakken, Kari Tove (1999b): Forebygging av uønskede svangerskap og abort – resultatter fra en undersøkelse blant norske kommuner, notat 7 -1999, Senter for samfunnsforskning, Universitetet i Bergen.

Elvbakken, Kari Tove og John Gunnar Mæland (1997): Forebyggende arbeid overfor barn og unge, Hemil-rapport 1/1997, Bergen: Hemilsenteret, Universitetet i Bergen.

Fjær, Svanaug (1998): Faglig offentlighet om abort og rådgivingsspørsmål, Delrapport 4 fra prosjektet ”Evaluering av rådgivingsvirskomheten i forbindelse med svangerskapsavbrudd”, notat 154, Senter for samfunnsforskning, Universitetet i Bergen.

Gjertsen, Siren (1995): Fosterpolitikk, teknologi og samfunn - nye muligheter til besvær eller til begjær - en historisk tilnærming til forholdet mellom individ og samfunn, liberalisering og disiplinering med utgangspunkt i abort og fosterteknologi, rapport 41, Bergen: Universitetet i Bergen, Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap.

Goggin, M. L., Ed. (1993): Understanding the New Politics of abortion, Newbury Park, California: Sage.

NOU 1987:23, Prioriteringsutvalget

Ones, Torunn og Kari Tove Elvbakken (1998):Sykehusenes informasjon og tilbud om veiledning i forbindelse med abortinngrep, Delrapport 2 fra prosjektet ”Evaluering av rådgivingsvirksomheten i forbindelse med svangerskapsavbrudd”, notat 152, Bergen: Senter for samfunnsforskning, Universitetet i Bergen.

O`Connor, Julia, Ann Shola orloff og Sheila Shaver (1999): States, Markets, Families – gender, Liberalism and Social Policy in Australia, Canada, Great britain and the United Sates, Cambridge: Cambridge University Press.

Ot. prp 15, (1959-60)

Ot. prp 36, (1974-75)

Palmblad, Eva (2000): Abort og sterilisering: Lovgivning, politikk og praksis på 30- og 40-tallet i Sverige, foredrag, doktorgradskurs Abortpolitikk og reproduksjonsteknologi, Bergen, foredraget hentet fra bok som publiseres i løpet av 2000.

Riise, Grete (1998): Evalueringsprosjektet Vurdering av ulike pedagogiske tilnærmingsmåtar for hiv-undervsining i skulen. Rapport til Statens helsetilsyn.

Rolston, B. og A. Eggert (red) (1994): Abortion in the new Europe: a comparative handbook, Westport, Conn., Greenwood Press.

Simon, Rita J. (1998): Abortion. Statutes, Policies, and Public Attitudes the World Over. Westport, Praeger Publishers.

Sirnes, Thorvald (1996): Parlamentsdebattane om reproduksjons- og human genteknologi i Storbritannia og Norge – ein komparasjon, i Risiko og meining, dr. polit.- avhandling, Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen.

Stenvoll, Dag (1998): Abort og politikk, Bergen: Alma Mater.

SSB (1999): Stabile aborttall, Ukens statistikk 16.

SSB (2000): Små endringer i aborttallene, Abortstatistikk for 1999, april 2000

Stortingsmelding 51 (1973-74): Barnefamilienes levekår

Stortingsmelding 17 (1982-83): Erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd og svangerskapsforebyggende tiltak

Stortingsmelding 16 (1995-96): Om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd m.v.

Stortingsproposisjon 122 (1977-78): Om svangerskapsforebyggende tiltak og hjelpetiltak for vanskeligstilte gravide.

Sætnan, Ann Rudinov (1995): Just What the Doctor ordered? A Study of medical technology Innovation processes, rapport 25, NTNU, Senter for teknologi og samfunn.

Sætnan, Ann Rudinov (2000): Clinical Encouniers: Users and the Cultural Appropriation of Fetal Diagnostics, i Sætnan, Oudsbhoorne og Kirejczyk (red): Bodies of Technology, Women`s involvement with Reproductive Medicine, Ohio State University Press, in press.

Syse, Aslak (1993): Abortloven juss og verdier, Oslo: Ad Notam Gyldendal

Av Kari Tove Elvbakken
Publisert 25. nov. 2010 13:52 - Sist endret 5. nov. 2013 12:44