Etter hjernevasken

Harald Eia er en helt. Uansett hva man måtte mene om det ene eller det andre innslaget i hans serie med Hjernevask-programmer, greide han å diskreditere masse pære tull, som lenge er blitt møtt med alt for mye elskverdighet av alt for mange (ellers vettuge) samfunnsvitere. Mennesker er alminnelige organismer, og samfunnsvitenskap er en del av biologien, det vil si studiet av liv. Men dette impliserer ikke at evolusjonsteorien lærer oss alt vi trenger å vite om mennesker. Hvor langt rekker den når det gjelder å forstå menneskers mentale liv?

Foto: Gutenberg Encyclopedia

Mentalt liv er merkelig. Hvordan blir det bevissthet – subjektive opplevelser – av det som skjer i visse kroppsdeler? Dagens biokjemi ser ingen nevral aktivitet i hjernen som er fundamentalt forskjellig fra molekylære omdannelser i andre organer. Men mentalitet – fra kjærlighet til hat, fra gleden over en bok til gleden over en dram – er noe for seg selv. Hvordan kommer den i stand?

Et hundretalls milliarder nevroner utgjør sentralnervesystemet i et menneske. Elektriske utladninger forplanter seg uopphørlig langs nervetråder. Det kan begynne med stimulering av et sanseorgan, som skaper nerveimpulser, som i sin tur vekker reaksjoner i form av sekresjon i kjertelceller, som blant annet, før eller siden, kan gi seg utslag i en opplevelse – la oss si, takknemlighet over å oppdage at noen allerede har tatt oppvasken. Takknemligheten er noe av det som inntreffer i og med at visse deler av kroppen gjennomgår visse forandringer. At noen blir varm om hjertet (av vennlighet) er like mye et molekylært fenomen som at vann når kokepunktet.

Vil dette si at alt som trengs for å forstå mennesker, er naturvitenskap? Det trengs i alle fall mer enn dagens kjemi og fysikk. Disse fagene gir ingen forklaring på hvordan mentalt liv kommer i stand. Det fins ingen kjemisk eller fysisk forklaring – ikke en gang en antydning av en forklaring – på det bemerkelsesverdige faktum at mennesker tenker, mens andre ansamlinger av molekyler, for eksempel frukt og grønnsaker, ikke gjør det. Så siden molekylære omdannelser er mentale fenomeners innerste vesen, må molekylene ha mer ved seg enn kjemikere og fysikere (for tiden) vet om.

Kanskje vi kan bytte ut samfunnsvitenskap med evolusjonsbiologi, som er studiet av hvordan organismer og arter forandrer seg gjennom genetisk endring? Gener bestemmer kroppens oppbygning og virkemåte. Uten dem blir det ingen hjerne, som setter oss i stand til å tenke. Altså er det vel genene som bestemmer hvordan vi tenker?

Dette resonnementet skjuler en forenkling. Noen genetiske anlegg må så å si vekkes av ytre impulser. Alt kommer ikke innenfra, skjønt innsiden er fundamental, også fordi miljøets påvirkning formidles av sanseorganer og de delene av hjernen som bearbeider sanseinntrykk. Verre er det at resonnementet rommer en forhastet slutning. Den premissen at mentalt liv er genetisk fundert, impliserer ikke at genene i det store og hele bestemmer hvordan vi tenker. La oss skjelne mellom to hypoteser. Den ene går ut på at mennesker nærmest er trukket opp som en mekanisk innretning. Ta for eksempel årvåkenheten mange viser i samkvem med andre mennesker. De følger med på hvordan andre behandler dem, og glemmer ikke lett fornærmelser. Denne tilbøyeligheten skriver seg kanskje fra en del av den genetiske drivfjæren. Den skriver seg kan hende fra et nevrologisk program som utfører spesifikke funksjoner. Og muligens har mesteparten av vårt mentale liv opphav i slike forhåndsinnstilte programmer. Men dette er langt fra sikkert og lite sannsynlig.

Den andre hypotesen er at gener skaper mentale evner og anlegg, men at mye av innholdet i det mentale livet ikke lar seg spore til genene. Det finnes riktignok noen fastlåste reaksjonsmåter, blant annet affektprogrammer. Visse situasjoner vekker for eksempel umiddelbart frykt hos de aller fleste. Men mentalt liv er i stor grad fleksibelt og kaprisiøst. Det er molekylært fundert, men har en uberegnelighet som fysiologiske kroppsfunksjoner i alminnelighet mangler.

Ta en visuell opplevelse: å se solen synke i havet. Opplevelsen er tredimensjonal hos alle mennesker (muligens med unntak av spedbarn), og dette skyldes et genetisk anlegg for å se ting i dybden. På dette punktet likner synsevnen et dataprogram som utfører en spesifikk funksjon på en forutsigbar måte. Men noen lar seg henføre av solnedgangen, mens andre er for blaserte til å bry seg om den. Slike reaksjoner henger også sammen med nevral aktivitet, som i siste instans er genetisk bestemt. Men reaksjonene skyldes ikke at mennesker er programmert til å kjenne bestemte følelser eller tenke i bestemte baner når de ser solen synke i havet. Tanker om skjønt og uskjønt er et av talløse eksempel på at hjernen tillater tankevirksomhet som er uberegnelig og uforutsigbar: refleksjon og meditasjon, fabulering og fantasteri. (At noe er uforutsigbart, utelukker ikke at det er årsaksbestemt; det betyr bare at forsøk på årsaksforklaring og prediksjon er kommet til kort – hittil.)

I henhold til den siste hypotesen studerer samfunnsvitere (og mange humanister) en side ved menneskelivet som dagens biologifag ikke hjelper oss å forstå. Men mennesker er og blir organismer, og derfor er samfunnsvitenskap strengt tatt en del av biologien. Nå gjelder det å gjøre denne delen så god som mulig, og etter hvert som dette skjer, berikes biologifaget.

Av Raino Malnes
Publisert 6. apr. 2011 13:43 - Sist endret 29. mai 2011 16:02