Statsvitenskapelige policy-anbefalinger: Hvordan styre sykehus og andre offentlige etater og virksomheter?

Striden rundt lokalsykehusene og styringskriser ved f.eks. Helse Sør-Øst/Oslo universitetssykehus har skapt fornyet interesse for hvorvidt foretaksmodellen som er valgt er hensiktsmessig. Kanskje kunne en del utfordringer ha vært unngått dersom en hadde tatt inn over seg faglige policy-anbefalinger?

Oslo universitetssykehus. Foto: Mahlum/Wikicommons

En sjelden konferanse

Det hører med til sjeldenhetene at statsvitenskapelige prosjekter presenterer policy-anbefalinger. 27.mai i år avholdt det store europeiske forskningsprogrammet Governing Public Agencies in the 21st Century sin avslutningskonferanse. Forskere fra 23 europeiske land oppsummerte fire års komparative studier av offentlig forvaltning. Prosjektet var ledet av den belgiske professor Geert Bouckaert, med professor Per Lægreid  ved UiB som nestleder. 95 forskere kunne vise til en solid produksjon av både bøker og vitenskapelige artikler.  Avslutningskonferansens formål var imidlertid først og fremst å drøfte med politikere og sentrale byråkrater et sett med internasjonale lærdommer og tilhørende policy-anbefalinger knyttet til fem temaer:

1.     Etablering og omstrukturering av offentlige etater og virksomheter  (“agencification”)

2.     Graden av autonomi eller fristilling av etater og virksomheter

3.     Styringsformer og kontroll av etater og virksomheter

4.     Ledelse av virksomheter og politisk ansvar

5.     Reduksjon i antall etater og virksomheter og samordningsmekanismer mellom disse.

Ny database

Både notatet med anbefalingene og de enkelte studier viser hvilken enorm variasjonsbredde det er mellom ulike europeiske land (og selv mellom nordiske) i både samfunnsøkonomisk, institusjonell og politisk kontekst for offentlig sektor. Og variasjonsbredden er ikke mindre knyttet til konkrete organisatoriske valg knyttet til myndighetsutøvelse eller tjenesteproduksjon.  Variasjonsbredden utgjør imidlertid et stort læringspotensial, og begrunner betydningen av komparative studier. Prosjektet har etablert en forskningsmessig infrastruktur for slike studier ved å etablere en database innholdende organisasjonsdata fra 15 europeiske og 3 ikke-europeiske land. Databasen bygger på erfaringene med den norske forvaltningsdatabasen ved Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste.

Vanskelig med presise policy-anbefalinger

Gitt denne variasjonsbredden er det selvsagt en betydelig utfordring å komme med presise policy-anbefalinger som vil passe inn i alle land og det grenser til det heroiske bare å forsøke seg på dette. Det er likevel min observasjon at forskergruppen har kommet overraskende bra fra sitt forsett, selv om nok flere av anbefalingene mer er å oppfatte som analysetemaer en bør vie oppmerksomhet før beslutninger fattes.

Som norsk deltaker i paneldiskusjon på konferansen  var det  interessant å merke seg at norsk (og nordisk) forvaltningspolitikk og forvaltningspraksis høster anerkjennelse internasjonalt, samtidig som det pekes på de spesielle politiske og kulturelle forutsetningene for mer tillitsbaserte relasjoner mellom aktørene i “den nordiske modellen”, sammenholdt med mer konfliktorientert politisk og administrativ kultur i andre land.

Noe å lære

Men også Norge har noe å lære: I disse dager er sykehuspolitikk høyt på den politiske dagsorden. Ulike politiske aksjoner (lokalsykehus) og styringskriser (Helse Sør-Øst/Oslo universitetssykehus) har skapt fornyet interesse for hvorvidt foretaksmodellen som er valgt er hensiktsmessig, bl.a. i forhold til ansvarsplassering. Kanskje kunne en del utfordringer ha vært unngått dersom en hadde tatt inn over seg bl.a. følgende to policy-anbefalinger (av totalt 20):

-        “Go beyond the narrow concept of managerial accountability and address the broader concept of political accountability when reorganizing public sector organizations”

-        “Beware of the costs of structural reforms (rationalization and mergers) of agencies; consider alternative more process-based strategies to obtain more coordination of/between agencies”.

Konklusjonen må bli at selv om mye går bra i norsk myndighetsutøvelse og offentlig tjenesteproduksjon, så er det lærdom å hente både fra andre lands praksis og fra komparativ forskning når det gjelder å vurdere egen politikk. Policy-anbefalingene fra forskergruppen fortjener derfor å bli diskutert og vurdert i fremtidig norsk politikk-utvikling og forvaltningspraksis i ulike sektorer.

Emneord: Norge Av Tor Saglie, Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo
Publisert 7. juni 2011 15:23 - Sist endret 7. juni 2011 15:47