Fransk nedtelling til valgår (3): opptur for Nasjonal Front

Et år innen Frankrike velger sin neste president og ny nasjonalforsamling går det til værs med Nasjonal Front. Mange meningsmålinger gir partiet en oppslutning på omkring 20 prosent. Hva skyldes den (etter alt å dømme) sterke stillingen partiet for tiden har i befolkningen? Vil den vare?

Marine Le Pen opptrer på Palais des Sports de la Porte de Versailles i Paris, i forbindelse med et valgmøte for hennes far og tidligere partileder Jean-Marie Le Pen. Foto: Nasjonal Fronts hjemmesider / Wikicommons

Oppturer og nedturer

Det har alltid gått opp og ned med Nasjonal Front. Dagens opptur kommer på bakgrunn av nedturen partiet opplevde i 2007. Da fikk Jean-Marie Le Pen 11 prosent av stemmene i første omgang av presidentvalget, og om ikke dette var katastrofalt dårlig, så kom katastrofen like etterpå, da partiet oppnådde bare 4 prosent av stemmene ved valget til nasjonalforsamlingen. Men nedturen i 2007 fulgte etter en triumf uten sidestykke. I 2002 hadde Le Pen gått til andre omgang av presidentvalget og sensasjonelt satt sosialistpartiets kandidat utenfor konkurransen.

Er dagens opptur ulik tidligere oppturer? Noe er nytt. Nasjonal Front skiftet leder da Marine Le Pen overtok farens stilling tidligere i år. Hun ser ut til å ville forandre partiets ideologi. Hittil har det hørt til den mest anløpne delen av europeisk høyrepopulisme, som jevnlig pådrar seg beskyldninger om antisemittisme, rasisme og kryptonazisme. Det har aldri manglet belegg for slike klagemål mot Nasjonal Front. Men en av eksponentene for ekstremismen, Bruno Gollnisch, led ettertrykkelig nederlag i partiets lederstrid. Han og hans like har fortsatt en fremskutt plass i partiet, men nå gjøres det åpenbart anstrengelser for å få dem til å tie stille.

Identifiserer seg med motstandsbevegelsen

Marine Le Pen bruker ikke tid på å renvaske Hitler eller begråte tapte kolonier i Nord-Afrika. Hun identifiserer seg tvert imot med motstandsbevegelsen og De Gaulle, før hun kommer til det som for henne er hovedsaken: at elitene misbruker makt, at internasjonal frihandel raserer fransk næringsliv, at europeisk integrasjon uthuler landets selvstendighet, og at innvandringen fra muslimske land må senkes for å beskytte franske arbeidsplasser og bevare fransk kultur.

De to siste temaene inngår selvsagt i Nasjonal Fronts tradisjonelle litani, men toneleiet er blitt annerledes. Islam ble tidligere fremstilt som en unasjonal religion. Nå er det snakk om en trussel mot religiøs nøytralitet – laicité – som har en sentral plass i den ”republikanske” tankegangen, det vil si fellesideologien som Nasjonal Front lenge var alene om å distansere seg fra. Mens Jean-Marie Le Pen bar på en avsindig drøm om å gjenreise et hvitt, katolsk Frankrike, ønsker datteren å fremstå som forstandig og konservativ vokter av hevdvunne verdier. Hun forsøker til og med å trenge inn på venstresidens ideologiske enemerker. I talen hun holdt under partiets årvisse første mai-demonstrasjon i Paris, siterte hun anerkjennende ”en stor revolusjonær” – selveste Robespierre.  

Det nye toneleiet er enda tydeligere – og innlån fra radikal retorikk enda mer påfallende – i det som sies om politiske og økonomiske spørsmål. Anklagen om fjerne og korrupte eliter er vridd til et forsvar for direkte demokrati og folkeavstemninger. Fordømmelsen av globalisering og internasjonal frihandel glir over i kritikk av kapitalismen som økonomisk system. Sosial tematikk er i det hele tatt kommet i sentrum for oppmerksomheten. Den gamle Le Pens opptatthet av andre verdenskrig og konsentrasjonsleirene (som han skal ha kalt en historisk bagatell), har på kort tid fått noe avfeldig og kuriøst over seg.

Normalisering - vil hun lykkes?

Den unge Le Pen vil gjøre Nasjonal Front til et normalt parti, som det går an å stemme på uten å skamme seg. Lykkes hun? Nasjonal Front står overfor samme slags dilemma som ny-fascistene i Italia for en del år siden: enten beholde ideologien og forlenge den politiske isolasjonen, eller forsøke å bryte isolasjonen ved å ta en intern oppvask. Det italienske fascistpartiet har – offisielt – lagt fortiden bak seg. Det ser ut til at Nasjonal Fronts leder vil forsøke seg på det samme. Men fortsatt er det nok av renskårne høyreekstremister i partiet. Går lederen for langt, skal det godt gjøres å holde på dem. Hvis de skulle bryte ut, vil det ikke være første gang Nasjonal Front splittes. Forrige gang det skjedde – i 1999 – var resultatet en nedtur uten like. Oppslutningen om partiet forduftet. Men ikke lenge etterpå – i 2002 – feiret det som sagt sin hittil største triumf. 

Emneord: Nasjonal Front, nasjonalisme, Frankrike, høyrepopulisme Av Raino Malnes
Publisert 9. mai 2011 08:30 - Sist endret 29. mai 2011 15:59