Oppslutningen om høyresiden: endrede styrkeforhold?

Selv om H har gått opp og Frp ned på meningsmålingene siden valget i 2009, er det ikke sant at H og Frp vokser på bekostning av hverandre. Ser vi de siste 14 årene under ett, er det snarere slik at disse partiene sakte, men sikkert har styrket sin posisjon. Meningsmålingshistorikken viser imidlertid også at samlet oppslutning om høyresiden er mye høyere på meningsmålinger enn ved valg – særlig gjelder dette for Frp.

Figur 1: Oppslutning om Høyre, Fremskrittspartiet og partiene samlet ved valg og meningsmålinger, 1997-2011. Kilde: Bernt Aardals hjemmeside

Lenge siden Høyre var storebror

Det har vært skrevet mye om de endrede styrkeforholdene på den norske høyresiden – partiene Høyre (H) og Fremskrittspartiet (Frp) – de siste ukene. Mens oppslutningen om Frp noen måneder før valget i 2009 var på rundt 27 % og Høyres oppslutning var rundt 14 %, kunne TV2s måling 10.juni meddele at styrkeforholdet var helt snudd på hodet. Frp er i “fritt fall” skrev Dagbladet 8.juni. Ikke siden februar 2002 hadde Frp fått så lav oppslutning på TNS Gallups kommunevalgbarometer. “Vi er inne i en dårlig trend, men det sporer til å stå på ytterligere”, var nestleder i Frp, Per Arne Olsen, sin kommentar til nettstedet politisk.no.

Som alltid er det en god del feilmarginer forbundet med meningsmålinger og hvis vi heller baserer oss på gjennomsnittet av litt flere meningsmålinger, blir ikke nedturen for Frp så dramatisk. For mai-måned viser et gjennomsnitt av meningsmålingene at Frp har 19,2 % oppslutning i befolkningen, mens Høyre ligger 27,5 %. Sistnevnte er igjen blitt storebror på høyresiden. Stemningen er nok god i Høyres hus om dagen. Vi må nesten ti år tilbake for å finne sist gang Høyre var større enn Frp (se figur 1 over).

En styrket høyreside og et svekket sentrum

I figur 1 har jeg lagt inn utviklingen til Høyre og Frp på meningsmålingene siden 1997 (gul linje) og den samlede oppslutningen til de to partiene ved valg (rød linje). I motsetningen til hva mange tror er det ikke slik at det ene partiet reduserer oppslutningen om det andre. Valgforsker og kollega Hanne Marthe Narud uttalte f.eks. nylig at “det er avgrensa kor mykje eitt av partia kan vekse utan at det går ut over det andre” (Nationen 11.juni 2011, s.7). Strengt tolket har hun jo helt rett (tilslutt vil veksten til det ene partiet bremse det andre), men ser vi på den samlende oppslutningen om høyresiden, har den økt jevnt de siste 14 årene. Ved Stortingsvalget i 1997 fikk disse partiene til sammen 29,6 %. Ved siste Stortingvalg i 2009 hadde oppslutningen økt til 40,1 %. En økning på 35,5 prosent eller 10,5 prosentpoeng. Og mens høyresiden styrker seg, holder sentrumspartiene på å utraderes. Samlet sett fikk Sp, Krf og V kun 15,6 % i 2009. 20 år tidligere var den på 18,2 % og 40 år tidligere var oppslutning nesten den dobbelte: 29,6 % (mulige forklaringer på dette fallet får bli et nytt innlegg senere i sommer). Dessuten har Ap tapt betydelig siden 60-tallet, selv om oppslutningen har stabilisert seg siden slutten av 80-tallet (med unntak av katastrofevalget i 2001).

Manglende innkassering ved valg

Mange i Frp har den siste tiden understreket at meningsmålinger er meningsmålinger og at det er valgresultatet som teller. Ser vi på trenden siden 1997 for Frp på meningsmålingene (mørkeblå linje), er det ikke overraskende at akkurat det partiet har lært seg å leve med Bjørnstjerne Bjørnsons observasjon i Redaktøren (1874): “Den offentlige mening er en meget troløs venn”. Hele fire ganger har partiet passert 30 prosentgrensen på meningsmålingene uten at partiet har nådd slike høyder på valgdagen. Beste valgresultat er imidlertid fortsatt “bare” 22,9 prosent. (Forstå meg rett: Frps vekst er en suksesshistorie; knapt noe annet nytt parti i Vest-Europa kan vise til så stor og stabil oppslutning over tid). De fire toppene til Frp har, så vidt jeg kan se, sammenheng med følgende fire hendelser:

1) I september 2000 var det et voldsomt fokus på bensinavgifter og skatter i den offentlige debatten. Begge saker er viktige for Frp og viktig for deres velgere. Frem mot valget ble det imidlertid Høyre som klarte å ri på skatteprotestbølgen. Frp ble den gangen hardt rammet av intern uro – en prosess som blant annet ledet til at Vidar Kleppe ble suspendert i mars 2001. Striden bidro til at hele annenhver velger fikk et mer negativt syn på Frp (Aftenposten 30.01.2001, s. 3)

2) I oktober 2002 var det et upopulært statsbudsjett og asylsøkere som stod på dagsorden.

3) I mars og april 2006 hadde reaksjonen på Muhammad-karikaturene satt sitt preg på den politiske dagsorden og det offentlige ordskiftet. Mange velgere var åpenbart tiltrukket av Frps budskap i denne saken.

4) I august 2008 var kultureliten Frps skyteskive. Takket være en del kulturpersonligheter som blant annet mente at man ble “mørkeredd” av å lese Frps kulturprogram, fosset partiet fremover på meningsmålingene.      

Nå har Frp igjen, akkurat som før valget i 2001, blitt rammet av intern uro – sannsynligvis overdramatisert av pressen, men likevel. Tidligere formann Carl I. Hagen har sagt ting som kunne tolkes som en kritikk av ledelsen, og partiet er åpenbart ikke er helt samstemt om hvilken strategi de skal følge frem mot valget. Noen (nestleder Per Sandberg) sier at partiet ikke har tenkt til å satse på innvandring men heller satse bredt på skole, helse, eldreomsorg, infrastruktur og kriminalitet (Klassekampen 08.06.11). Andre (P.W. Amundsen, C. Tybring-Gjedde og K. Svendsen) derimot er mer opptatt av å fronte nettopp innvandringsskepsisen (Klassekampen 09.06.11), en sak som i sin tid bidro til at Frps passerte 10 prosent for første gang (lokalvalget i 1987).

Dårligere enn forventet

Mye tyder på at Frp vil gjøre et dårligere valg enn de hadde håpet på. I så fall føyer det seg inn i et mønster. Både ved lokalvalget i -99 og -07 gikk Frp tilbake sett i forhold til det foregående Stortingsvalget (se Bernt Aardals hjemmeside).Ved valget i -03 gjorde de det litt bedre, men det skyldes at valget i 2001 representerte en liten tilbakegang for partiet (jf. punkt 1 om intern uro over).  For Høyre derimot er det motsatt. De gjør det bedre i lokalvalg enn i Stortingsvalg (igjen med et unntak, nemlig 2003).

Emneord: Norge, Fremskrittspartiet, Høyre Av Anders Ravik Jupskås
Publisert 14. juni 2011 20:16 - Sist endret 9. apr. 2018 11:14