Hvorfor eurokrisen sprenger EU

EU-ledernes svar på eurokrisen kan legge grunnlaget for enda skarpere kriser både i og mellom medlemslandene, skriver Øyvind Østerud. 

EU-toppmøtet 9. desember innebærer at EU beveger seg i føderal retning - på tyske økonomisk-politiske premisser. Bildet viser Tysklands forbundskansler Angela Merkel. Foto: Wikicommons

EU beveger seg i føderal retning

EU-toppmøtet 9. desember har gitt et svar på eurokrisen, uten britisk tilslutning. Svaret er nasjonal budsjettdisiplin med sanksjoner mot utbrudd og en høyere finanisell brannmur mot gjeldskrise i store land som Spania og Italia. Dette betyr en bevegelse av EU i føderal retning, men på tyske økonomisk-politiske premisser. EU-ledernes svar kan legge grunnlaget for enda skarpere kriser både i og mellom medlemslandene.

Pengeunionen i EU ble først og fremst innført av politiske grunner, for å fremskynde samlingen av Europa. Resultatet er blitt det motsatte – skarpere motsetninger og større fallhøyde for hele integrasjonsprosjektet.  Euroen la mye av grunnlaget for den akutte krisen. Land som Hellas begynte raskt å oppta store lån til den lave renten som økonomien i Tyskland tilsa, samtidig som myndighetene tildekket den økende statsgjelden. Finanskrisen avdekket denne skjulte sprengladningen under euroen.

Et av problemene er de store økonomiske forskjellene mellom medlemslandene. Ulikheten mellom landene skulle motvirkes av de såkalte konvergenskriteriene, som sa at underskuddet på statsbudsjettet ikke måtte overskride 3 %, statsgjelden ikke stige til over 60 % av nasjonalproduktet, og med stramme krav til inflasjonstakt og rentenivå. Det er disse kriteriene som nå skal håndheves med sterkere bruk av overnasjonal makt.

Krever budsjettdisplin

Hittil har knapt noe medlemsland overholdt disse reglene når de har hatt behov for å bryte dem. Forskjellen har vært at sterke land som Tyskland og Frankrike kunne bryte betingelsene uten å bli straffet for det, mens små land ble sanksjonert av de store. De rike EU-landene krever nå budsjettdisiplin og innstramninger i den fattige og kriserammede delen av EU, mens etterspørselsveksten og den økonomiske trekk-kraften skal ligge i de rike landene. Noen vil ha en reell finansunion for euro-området, slik at udisiplinert økonomisk politikk blir umulig. Som den tyske finansminister Wolfgang Schäuble sa det tidligere i høst: «Jeg er overbevist om at tiden er kommet for å aksellerere prosessen mot en politisk og finansiell union, for at markedene skal la seg overbevise om eurosonens overlevelsesevne». Det er dette synspunktet som ble fulgt opp av EU-toppmøtet den 9. desember.

En finans- eller fiskalunion vil kunne legge grunnlaget for et mer komplett politisk sammenbrudd i EU når neste krise kommer. Økonomisk rasjonelle løsninger forsterker de politiske motsetningene. Det er fem åpenbare barrierer mot den finansielle – og dermed politiske – integrasjonen som EU-toppmøtet har gått inn for.

Manglende legitimitet

For det første har en mer overnasjonal integrasjonspolitikk ingen legitimitet i store deler av EU-området. Målinger av folkemeningen gjennom Eurobarometer har vist dette lenge. Tilliten til overnasjonale institusjoner er liten; oppslutningen om valgene til Europa-parlamentet er svært lav.

Store økonomisk-politiske forskjeller

For det andre er det store økonomisk-politiske forskjeller innen EU- og euro-området – svært  varierende sysselsetting, ulik vekstrate, ulik størrelse på offentlig sektor, ulik velferdspolitikk og ulik tillit til egen regjering og egne politikere. Arbeidsløsheten i enkelte land er opp mot en fjerdedel av arbeidsstokken, og opp mot en tredjedel eller høyere for ungdom under tretti år. Hellas, Spania, Portugal, Irland, Italia og Ungarn er i varierende grad av økonomisk og sosial oppløsning. Tvungen budsjettdisiplin kan forsterke det økonomiske tilbakeslaget og blokkere for den veksten som er nødvendig for å løse gjeldskrisen. Dermed kan den sosiale uroen og de politiske masseprotestene komme helt ut av kontroll.

Liten politisk vilje

For det tredje er det ingen fordelingsenighet på europeisk nivå, ingen politisk vilje til å utjevne forskjeller geografisk og sosialt gjennom felles skattlegging og storstilt omfordeling. Dette ville skape akutt politisk krise i bidragslandene. Også innad i mange EU-land er fordelingsenigheten ytterst begrenset, som i Italia, Spania og Ungarn. Problemet med å skape en solidarisk sosialstat er mer enn stort nok innen mange av medlemslandene. På overnasjonalt plan ville det politiske tilbakeslaget bli dramatisk. Uten bred masseoppslutning er et slikt prosjekt umulig.

Sterk motstand mot tysk dirigering

For det fjerde er det sterk motstand mot dominans innad i EU. Det møter liten forståelse i fattigere EU-land at Tyskland dirigerer vilkårene, fører euro-politikk tilpasset egne interesser, bryter stabilitetsreglene når landet selv har behov for det, men sanksjonerer andres regelbrudd. De som tyr til gateprotester i Athen, Roma og Madrid har liten forståelse for at etterspørselsveksten skal skje i Nord-Europa, mens de selv møter drakoniske krav om budsjettdisiplin og offentlige nedskjæringer.

Ulike overenskomster mellom velgere og politisk myndigheter

For det femte skyldes noen av de økonomisk-politiske forskjellene ulike overenskomster mellom velgere og politisk myndigheter. I Hellas har en rekke regjeringer, uansett partifarge, bevilget romslige pensjonsvilkår og en generøs offentlig sektor, på bakrunn av dypt splittende erfaringer med borgerkrig og militærdiktatur. I Tyskland er det frykten for hyperinflasjon og stagnerende vekst som sitter i den kollektive ryggmargen. I ulike EU-land er det varierende grunnlag for politisk borgfred og samling om felles institusjoner i befolkningen, ut fra opprivende historiske erfaringer. Dermed er også grunnlaget for den offentlige politikken forskjellig.

Tettere integrasjon som svar på eurokrisen, med en fiskal- eller finansunion som pengeunioner gjerne forutsetter, vil forsterke disse politiske problemene, med økt fallhøyde og større riskiko foran neste krise. I svært mange EU-land er det liten politisk etterspørsel etter et slikt svar, synkende etter hver reform mot overnasjonalitet. EU-toppmøtets kriseløsning overser denne utfordringen. Løsningen følger en enkel økonomisk logikk, men bryter med grunnleggende politiske vilkår. Det økonomisk rasjonelle er politisk irrasjonelt.

 (Teksten er en lett forkortet og oppdatert versjon av kronikk i Morgenbladet 16.-22. desember 2011)

Av Øyvind Østerud, professor ved Institutt for statsvitenskap
Publisert 16. des. 2011 15:07