Disputas: Jeevan Baniya

Master i statsvitenskap Jeevan Baniya ved Institutt for statsvitenskap vil forsvare sin avhandling for graden ph.d.: Civil Society, Social Movements and Democratization: A Case Study of Nepal

Tid og sted for prøveforelesning

Torsdag 4. desember 2014 kl. 10:15 - 11 i Gamle Festsal, Urbygningen

Tittel: What main lessons may be learned regarding the role of social movements in the transition to Democracy in Nepal, and to what extent are these relevant for current transition processes abroad?

Bedømmelseskomité

  • Professor Chaitanya Mishra, Tribhuvan University
  • Forsker Marit Haug, NIBR

Professor emeritus Helge Hveem er komiteens tredje medlem og koordinator.

Leder av disputas

Professor emeritus Tore Hansen

Veileder

  • Professor Olle Törnquist, Institutt for statsvitenskap, UiO
  • Professor Kristian Stokke, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO

Sammendrag

Studien har undersøkt forholdene og faktorene som ga opphav til ulike sivilsamfunnsorganisasjoner og sosiale bevegelser i Nepal i perioden mellom 1893 og 2008. Den har analysert hvorvidt og hvordan sivilsamfunnsorganisasjoner og sosiale bevegelser har bidratt til demokratisering. Forfatteren har spesielt studert sivilsamfunnsaktørers strategier for mobilisering, organisering og demokratisering i Nepals nyere politiske historie.


Studien viser at institusjonelle endringer og fremveksten av et demokratisk system har bidratt til fremveksten av sivilsamfunnsorganisasjoner og sosiale bevegelser. Etablering og opprettholdelse av slike organisasjoner og bevegelser har vært svært vanskelig i perioder med autokratisk og undertrykkende styresett. Væpnede bevegelser og opprør har spesielt oppstått i perioder med slike regimer. Bredt orienterte og mer velorganiserte opposisjonsbevegelser har imidlertid vokst fram når autoritære regimer har stått overfor ulike kriser og interne splittelser, og når politisk og ideologisk engasjerte aktører har utnyttet slike svakheter for å bygge brede allianser mellom sivilsamfunnet og politiske aktører. Oftest har massebevegelser oppstått når ulike opposisjonskrefter har funnet en felles fiende å kjempe mot.


Effekten av sivilsamfunnsorganisasjoner og sosiale bevegelser i forhold til demokratisering har vært varierende. De fleste sivilsamfunnsaktørene har begrenset sine aktiviteter til å fokusere på grunnleggende sivile og politiske friheter og rettigheter. De har gitt relativt liten oppmerksomhet til å fremme mer omfattende demokratiske rettigheter, men har i stedet fokusert på motstand mot autoritære regimer. Arbeiderklassen og dens bevegelser har hatt en bredere orientering, men har ikke klart å samle bred folkelig støtte for sine interesser eller å sette disse på den politiske dagsorden. Derfor har disse aktørene stort sett forblitt svake. Mange i middelklassen har nytt godt av eksisterende privilegier og har tilpasset seg eksisterende regimer eller til og med spilt en negativ rolle ved å støtte autokratiske eller udemokratiske institusjoner.


Demokratiorienterte sivilsamfunnsaktivister og bevegelser har spilt en viktig rolle i å fremme demokrati i Nepal. De har hatt politisk betydning gjennom å binde sammen ulike fragmenterte sivilsamfunnsbevegelser, og ved å bygge allianser med politiske krefter i en sterk og forent massebevegelse. Dette har ikke bare vist seg å være avgjørende i kampen mot føydale og autoritative regimer og institusjoner, men har også vært viktig for å fremme sosiale og politiske interesser og agendaer for demokratisering.


Likevel har disse sivilsamfunnsbevegelsene og aktørene ofte tapt overfor politiske eliter og etablerte interessegrupper etter at en felles fiende har blitt bekjempet og et formelt demokrati med grunnleggende sivile og politiske friheter og rettigheter er blitt etablert. Dette er hovedsakelig fordi disse bevegelsene har vært løst sammenbundet og dårlig organisert; har opplevd politisk fragmentering og splittelser på grunn av kooptering og tilknytning til ulike politiske partier og ledere; har hatt en manglende evne til å forene ulike interesser og prioriteringer; har ikke klart å opprettholde en bred mobilisering over en lengre periode; har manglet en klar og sterk politisk base blant vanlige mennesker; har hatt en manglende evne eller vilje til å omsette vellykket massemobilisering til organisert politisk innflytelse og; har manglet konkrete politiske program for videre demokratisering.

Etter å ha sagt alt dette om den svake kapasiteten til sivilsamfunnsorganisasjoner og folkebevegelser for å danne mer stabile og langsiktige organisasjoner og utvikle strategisk alternativ politikk, må det også legges til at forsøk fra politiske eliter og utenlandske donorer på å innføre demokratiske institusjonene ovenfra også har vist seg problematisk for demokratisering. De potensielt progressive endringer som ble innført ble kontrollert av politiske eliter og dominerende krefter i samfunnet, og styreformen forble sterkt sentralisert til tross for innføring av desentralisering. Dette bidro til at den væpnete konflikten lenge forble uløst, mens de fleste sivilsamfunnsorganisasjoner forble urbane middelklassefenomen som strevde for å overleve og hadde få muligheter til å utvikle politiske alternativer.

Publisert 20. nov. 2014 09:57 - Sist endret 2. des. 2014 09:59