Disputas: Kristine Offerdal

Tid og sted for prøveforelesning

Tid: Mandag 13. desember 2010 kl. 10:15
Sted: Gamle Festsal, Domus Academica

Tema: Drawing a Line: exploring likely consequences of the Norwegian-Russian Treaty on Maritime Delimitation in the Barents Sea and the Arctic Ocean for energy policies.

Bedømmelseskomité

Professor Clive Archer, Manchester Metropolitan University, England
Associate Professor Gunhild Hoogensen Gjørv, University of Tromsø
Professor Arild Underdal, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo 

Leder av disputas

 Professor Jon Hovi, Institutt for stastvitenskap, Universitetet i Oslo

 

Veiledere

Steinar Andresen, Fridtjof Nansen Institute
Arild  Moe, Fridtjof Nansen Institute
 

Sammendrag 
 

Olje og gass i nord skapte ikke interesse i USA og EU

Gjennom nordområdedialoger har Utenriksdepartementet søkt å bruke Barentshavets olje- og gassressurser til å sette Norge på kartet i Washington og Brussel. I motsetning til norske forventninger, har responsen på energibudskapet i nordområdeinitiativet vært laber både fra amerikansk og europeisk side. Det hevder Kristine Offerdal som tar doktorgraden ved Universitetet i Oslo på en avhandling om det norske nordområdediplomatiet overfor USA og EU i perioden 2004-2008.

Avhandlingen studerer Norges innflytelse på amerikansk og europeisk energipolitikk i nord og vurderer betydningen av Barentshavets olje- og gassressurser som utenrikspolitisk virkemiddel for Norge. Norge blir oppfattet som en viktig energiaktør i den grad gassproduksjon fra norsk sokkel kan redusere Europas gassavhengighet av Russland. Norges oljeeksport reduserer også mindre stabile energieksportørers innflytelse ved å gjøre mer olje tilgjengelig i det globale markedet. Avhandlingen viser imidlertid at norsk side av Barentshavet ikke ble oppfattet å kunne bidra til noen av disse målene i USA og EU. Beslutningstakere i Washington og Brussel så det som unødvendig å engasjere seg i nord på grunn av få energipolitiske utfordringer i forholdet til Norge og dessuten små utsikter til økt energisikkerhet som resultat av et eventuelt engasjement. Uklarhet i det norske budskapet og manglende koordinering mellom Utenriksdepartementet og Olje- og energidepartementet bidro dessuten til amerikansk og europeisk undring over hva Norge ønsket av handling fra deres side i nordområdepolitikken.

Tross det høye internasjonale fokuset på energisikkerhet, konkluderer avhandlingen derfor med at det har vært vanskelig for Utenriksdepartementet å dra fordeler av Barentshavets olje- og gassressurser i nordområdediplomatiet.