Kultureliten: eliten vi elsker å hate

Kultureliten i Norge og Sverige fremstår i mediesammenheng som smakselitistisk, politisk korrekt, mektig, arrogant og privilegert. Svensk kulturelite er mest politisert og forhatt. Dette er hovedfunn i professor Anne Krogstads ferske analyse av norske og svenske avisartikler.

Anne Krogstad. Foto: UiO

Vanligvis blir kultur omtalt i positive ordelag: Gjennom kultur kan man reflektere over egen identitet, sette seg inn i andres forestillingsverden, løftes estetisk, tenke nytt og oppleve tilhørighet. Likevel blir kulturens spydspiss, kultureliten, omtalt overveiende negativt av de fleste som uttaler seg i mediesammenheng. Begrepet kulturelite er nærmest et fy-ord.

Kultureliten har kanskje ikke så stor makt sammenliknet med andre typer eliter, men den har likevel en sterk retorisk kraft i det offentlige ordskiftet. Den har også en politisk funksjon. Som flere enn meg har vært inne på, kan man gjennom denne mytiske figuren forstørre opp de mest ubetydelige kulturforskjeller, og dermed unngå fokus på eksempelvis økende økonomisk ulikhet.

Kulturelitens rolle – det være seg som rent hatobjekt eller som avledningsmanøver – er likevel viktig å forstå. Hva er det ved denne eliten som gjør at vi elsker å hate den? Spørsmålet er forsøkt besvart på grunnlag av en gjennomgang av 669 norske og svenske avisartikler i perioden 2008-2015. Dermed er det de mediekonstruerte forestillingene, ikke kulturelitens faktiske eksistens, som belyses.

Fem hovedtrekk – eller rammer – peker seg ut i avisomtalene. Kulturelitens smak og livsstil dominerer omtalene i begge land. Beskrivelsene sirkler om «dikt som ikke rimer, musikk som ingen kan danse til og skulpturer av bæsj». Når Weidemanns kunst kommer som bokklubbgrafikk, «da får kultureliten kalde føtter, og må videre». I likhet med «folk færrest» anser kultureliten «overforbruk av champagne som vei til frigjøring», de kan ses «ravende rundt på Kunstnernes Hus eller luskende bak buskene i Ullevål Hageby», og de «drar på langweekend til Roma eller Barcelona seks ganger i året».

Nest etter smak er det i begge land kulturelitens engasjement i politiske og økonomiske saker som hyppigst beskrives. Høyresidens mer populistiske politikerstemmer blir her fremtredende. Et sentralt poeng i omtalene er at kultureliten, som knyttes til en politisk korrekt venstreside, neglisjerer, eventuelt latterliggjør, den «folkelige, demokratiske kulturen». Et annet poeng, som ofte nevnes i svensk debatt, er at kultureliten opptrer henholdsvis naivt, dumt eller uærlig ved utelukkende å fremheve positive trekk ved innvandring, for eksempel ved å skyve sosiale og økonomiske problemer «under mattan».

Innenfor makt- og nettverksrammen fremstår den kulturelitistiske avantgarden som en lukket og eksklusiv sirkel med estetisk eiendomsrett. Ifølge avisskribentene går elitene på festene til hverandre, definerer hva som er bra og dårlig, styrer kulturfeltet og har tilgang til mediene.

Kulturelitens angivelige forakt og arroganse provoserer aller mest. Representantene fremstilles som nedlatende, dømmende, bedrevitende og sinte. Dette er «snakkeklassens hurragutter som tror det bare er å holde seg for ørene og rope ‘dum! dum! dum!’ mange nok ganger, så vil meningsmotstandere knekke sammen i krampegråt».

Når det gjelder fordeling og prioritering fremstilles kultureliten som en gruppe som i kraft av sin posisjon skaffer seg fordeler på bekostning av svakere grupper. Mens folk på sykehjem vil ha ullpledd, sies kultureliten å ville ha «avantgardekunst uten klær og kulturtiltak som er mer korrekte enn interessante».

Særlig politikere på høyrekanten posisjonerer seg «mot kultureliten» og «for folket». Folket betegnes som ekskludert, avmektig, svak, trengende underdog, eller – i kulturelitens angivelige språkbruk – som «dum», «harry», «vulgær», «uutdannet tomsing». Folket ses likevel som moralsk vinner. Dessuten er folket fremstilt som «lykkeligere» i sitt hverdagsliv – med taco, pizza, lottotrekninger, grillkvelder, danseband, pakketurer, kiosklitteratur, reality-programmer og kunst som forestiller noe.

På innvandringsfeltet sies kultureliten å demonstrere en hyklersk liksom-likhet: Kultureliten «hyller det fargerike fellesskapet» fra sine hjem i et «blendahvitt og komfortabelt monokulturelt strøk», mens de «suverent overlater integreringsjobben til andre». Diskusjonen på dette feltet er noe ulik i de to landene. I Sverige sies kultureliten å ha berøringsangst i forhold til det innvandringsrestriktive populistiske høyre. I Norge har en del «klaska seg i panna og stønnet over de politisk korrekte svenskene som ikke har skjønt at de må snakke med SD [Sverigedemokraterna]».

Til tross for noe ambivalens, er holdningen til kultureliten betydelig mer negativ enn positiv i begge land. I de svenske avisartiklene er holdningen til kultureliten dessuten mer polarisert i den forstand at både andelen med positiv og andelen med negativ holdning til kultureliten er høyere enn i Norge. Videre blir den svenske kultureliten hyppigere knyttet til politikkfeltet og fremstår som mer politisk betent og forhatt.

Undersøkelsen viser en tendens til hyppig og sterk negativ omtale av kultureliten ved valgene i Sverige i 2010 og 2014. Tendensen er mindre tydelig i Norge, men om man inkluderer tidligere undersøkelser av norsk kulturelite, ser man at en vag skepsis til kultureliten over tid er blitt supplert med mer aggressive holdninger. I dette politiske landskapet er kultureliten egnet skyteskive. Angrepene på kultureliten kommer ikke bare fra en folkelig eller populistisk høyreside. De kommer også fra venstreorienterte journalister, forfattere og andre som ligger faretruende nær ved selv å kunne defineres som kultureliter. Er dette en egen Skandinavisk selvpiskingsøvelse? Ikke rart ytterst få mennesker i hvert land – syv i Norge og fire i Sverige – åpent og uten forbehold tør å innrømme at de tilhører kultureliten, dette av til sammen 788 henvisninger til andre menneskers tilhørighet til kultureliten. Kultureliten er først og fremst «de andre».

Denne kronikken ble opprinnelig publisert i Aftenposten 11.02.2019 og baserer seg på en artikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning, vol. 60, nr. 1.

Publisert 12. feb. 2019 10:19 - Sist endret 12. feb. 2019 10:19