Disputas: Marianne Millstein

Cand.polit. Marianne Millstein ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi vil forsvare sin avhandling for graden ph.d. (philosophiae doctor): Challenges to substantive democracy in post-apartheid Cape Town: The politics of urban governance transformations and community organising in Delft

Prøveforelesning

Torsdag 17. april kl. 16.15-17.00 i auditorium 3, Eilert Sundts hus.

Tittel: Community activism in the context of democratisation: opportunities and constraints

Bedømmelseskomité

1. opponent: Professor Stuart Corbridge, Development Studies Institute, London School of Economics and Political Science, UK
2. opponent: Docent Gunilla Andrae, Stockholm universitet, Kulturgeografiska institutionen, Sverige

Komiteens administrator: Professor Terje Wessel, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Leder av disputas:  Dekan Knut Heidar

Veileder:  Professor Kristian Stokke

Sammendrag

Ti år etter de første lokalvalgene i Sør-Afrika, står demokratiet i Cape Town overfor en økende legitimitetskrise fordi løftene om tjenesteyting og deltagelse ikke blir innfridd. Fattige og deres organisasjoner blir sjelden hørt i de politiske prosessene, og føler seg ekskludert. Dette er en av konklusjonene i avhandlingen til Marianne Millstein, som har forsket på lokalpolitikk, boligutvikling og mobilisering i bydelen Delft i Cape Town. Millstein fulgte blant annet arbeidet til organisasjonen Concerned Residents of Delft (CRD) i fire måneder i 2005. CRD mobiliserer rundt sosioøkonomiske rettigheter som bolig, men også med krav om at befolkningen skal inkluderes i lokale beslutningsprosesser. CRD er likevel bare en av mange organisasjoner i Delft, og det er vanskelig å avgjøre hvem som er legitime representanter for hva i en fattig bydel med ulike grupper, behov og interesser. Delft er for eksempel en bydel med både fargede og svarte, og apartheids raseidentiteter er en viktig faktor i sosial og politisk organisering. Det påvirker hvilke partier folk støtter, og hvilke organisasjoner de engasjerer seg i. Det var også vanskelig å få til bred mobilisering i en situasjon der mange organisasjoner med samme målsetninger, ofte kjempet mot hverandre om begrensede ressurser. Den største utfordringen for CRD og andre organisasjoner var likevel at politiske kanaler, for eksempel komiteer satt ned av myndighetene og kontakter mot administrasjonen, var lite tilgjengelige. En liten politisk elite i bydelen hadde dessuten stor makt til å bestemme hvilke stemmer som ble løftet frem. Når lokale organisasjoner forsøkte å skape alternative arenaer for handling, ble disse stemplet som illegitime og lite representative. - også når mange lokale organisasjoner med sterk støtte i befolkningen var med. Denne situasjonen skapte frustrasjon, begrenset mulighetene for fattige og deres organisasjoner til å bli hørt, og svekket legitimiteten til lokale myndigheter.

 

Publisert 24. sep. 2010 14:04 - Sist endret 3. feb. 2014 14:02