Hvilken rolle spiller adrenalinrush for grafittimalerne når de er midt i sprayingen? Hva skjer i kropp og hode når de tagger? Dette var spørsmål Mikael Lien Andersen forsøke å få svar på i masteroppgaven "Hjertebank og brusing i blodet": En oppgave om graffiti som ulovlighetens glede.
– Det har vært gjort en del forskning på graffiti som subkultur. Det som er nytt med min oppgave er at jeg har undersøkt hvilke følelser det å drive med ulovlig graffiti vekker hos malerne, sier Lien Andersen. De som driver med grafitt omtales i oppgaven som malere eller writere.
Han har snakket med 11 mannlige graffitimalere fra Oslo i alderen 30 til 40, altså tilhører de den eldre garden. Felles for dem er at graffitien er blitt en slags rømningsvei fra det rutinemessige hverdagslivet. Prosjektet er støttet av Osloforskning, et samarbeid mellom Oslo kommune og Universitetet i Oslo (UiO).
Blir pirret bare av lyden av sprayboksen
"Å høre lyden holder for meg. Djjjj… [imiterer lyd fra klinkekula i sprayboksen]. Man blir pumped, da! Litt hjertebank og brusing i blodet.", sier informanten «Raymond».
Mens Erlend sier: "Jeg klør bare vi snakker om det, jeg altså. Det skjer helt klart noe med kroppen når man maler fordi du aldri vet om du blir tatt. Øyeblikket er ganske intenst og det kan være vanskelig å kontrollere alle inntrykkene."
Raymond og Erlend setter nettopp ord på det Mikael Lien kaller «ulovlighetens glede» i tittelen, kropp og følelser vever seg i inn i skapningen av den ulovlige graffitien.
– Adrenalin, svette, nerver i helspenn, og både «rush» og «kick» var det informantene beskrev som sentrale graffitifølelser. De brukte også ord som nirvana og eufori.
De fleste av informantene hans var del av ekstremsportmiljøet, og følelsene de beskriver passer også godt for ekstremsportaktiviteter.
Kriminalitetens seksuelle metafor
Mye av teorien i oppgaven er hentet fra sosiologen Jack Katz som har forsket på hvordan kriminalitet har elementer av forførelse i seg, og det han kaller «sensuelle dynamikker».
Katz mener det blir for snevert å kun se på forhold som etnisitet, miljø, utdanningsnivå eller sosioøkonomisk status som bakenforliggende årsaker til kriminalitet. Poenget til Katz er at uansett bakgrunn, rik eller fattig, må en føle seg drevet mot kriminalitet.
– Katz viser til en «seksuell metafor» som beskriver hvordan kriminalitet kan føre til en slags forløsning, mens hans «religiøse metafor» forklarer hvordan kriminalitet kan føre til ekstase, en mister fornuften og rullegardina går litt ned. Mine informanter beskrev i stor grad slike opplevelser.
Helter som flykter fra hverdagen – og politiet
Et av hovedfunnene i oppgaven er at graffiti kan forstås som en aktivitet som åpner opp for en flukt fra hverdagslivet.
– Jeg ble litt overrasket over informantene. Jeg hadde sett for meg hiphop-stil med hettegensere og lue, men de er helt vanlige folk som deg og meg. Det er det som er så sprøtt, sier Lien Andersen. En av dem jobbet for eksempel som tannlege.
Graffiti ble en eventyrverden, et fellestrekk var at det var en slags friplass for dem utenom det rutinemessige livet. Graffiti har en heroisk karakter over seg, malerne lever litt som superhelter. De tar på seg sin superheltdrakt, drar ut og tagger, så er det hjem til familie og normalt liv.
I intervjuene fortalte de levende og velvillig om hvordan de har stukket fra politiet, og overvunnet utfordringer, alt fra vektere til høye tak. En av informantene sa at en var først tittelen writer verdig hvis en hadde klast å riste av seg en eller flere kontrollinstanser på en løpetur som de kalte «chase 2».
Nulltoleranse – som å legge ved på bålet
I 2001 ble det innført nulltoleranse mot graffiti med strenge straffer og bøter. Lien Andersen har vært opptatt av hvordan denne nulltoleranse-politikken har påvirket malerne, både det estetiske uttrykket deres og følelsene de har for det de driver med.
Han mener nulltoleranse-politikken er som å legge mer ved på bålet.
- En kan si det på denne måten; det er ikke noe gøy å gå på epleslang når ikke bonden er hjemme. For noen har den strenge politikken rett og slett ført til at det blir mer attraktivt å tagge.
Norge har en strengere politikk enn de fleste andre land, og ryktene har ført til at utenlandske malere også har kommet til å Norge for å utforske hvordan det er å tagge i et land med så strenge regler. Det slås også hardere ned på graffiti i Oslo enn i andre norske byer.
Et rufsete ornament i bybildet
Hva med estetikken, hvilken rolle spiller den for malerne?
Begrepene «piece,» «throw-ups» og «tag» er de vanligste måtene å skille mellom graffitiens ulike former. Informantene har først og fremst drevet med tags, eller tagging, som er den enkleste formen, og typisk for Oslo-stilen. Vanligvis er det en tag på 3 eller 4 bokstaver med malerens pseudonym.
– Med høye straffer og streng overvåkning, får ikke malerne tid til pirk og små detaljer, en av informantene snakket om en rufsete stil. Tags virker også som en form for subkulturell kommunikasjon. Der hvor vi ser kruseduller, ser writerne en hel verden, sier Lien Andersen, og legger til:
– Ved å betrakte graffiti som en form for ornament kan vi forstå hvordan graffitien alltid kommuniserer med oss i bybildet.
Vil også framkalle følelser hos Osloborgerne
De var også opptatt av at graffitien skal framkalle følelser hos Osloborgerne, men hvor viktig dette var varierte blant informantene.
«For min del er det estetikken, ass. Hadde det bare vært en aktivitet for å kjenne på de ekstreme følelsene hadde jeg heller slengt meg utfor en fjellkant eller noe. Gir det mening?», sier Otto.
Erlend legger mer vekt på følelser enn estetikken: «… Det er spenningsfølelsen som har holdt meg gående. Uten tvil. Men det er vanskelig å se spenningen og estetikken atskilt da. De glir over i hverandre og man kan nesten lukte rushet i spraymalinga.»
– Disse følelsene er kjennetegnet av ulovlighetens gleder, en glede ved å omforme byrommet og å utvikle en egen subkulturell og estetisk stil, sier Lien Andersen.
Til slutt vil han si at stipendet fra Osloforskning var svært viktig for motivasjonen og gjennomføringen av oppgaven.
– Det var utrolig gøy at de trodde på dette og syntes temaet var spennende. Stipendet gjorde også at jeg slapp å jobbe så mye ved siden av og kunne konsentrere meg om oppgaven.
Graffiti i Oslo – 80-tallsfenomen
Graffiti vokste fram på 1980-tallet i Oslo som et fenomen inspirert av hiphop-filmen Beetstreat og boka Street art som ble en slags graffitibibel. Og etter hvert ble graffiti en del av bybildet i Oslo, Stovner T-banestasjon var spesielt kjent. Lien Andersen forteller at i oppstarten ble graffiti stort sett positivt mottatt, Aftenposten omtalte det for eksempel som «ellevill fargeglede» i en artikkel.
De første årene fikk taggerne stort sett holde på i fred for politi. Dette skulle endre seg, i 1994 kjørte byrådet i Oslo en hard kamp mot graffitimiljøet som sto for det de beskrev som "hærverk, vold og tilgrising av byen".
Den strengeste dommen noensinne falt i august 2010 da en 21 år gammel mann fikk en dom på 420 timer samfunnsstraff og 900 000 kr i erstatningskrav.