En samfunnsøkonomisk analyse av deltagelsen i en åpen arkitektkonkurranse.

Author: Tina Engelsrud, ESOP Scholarship Recipient 2011.

Sammendrag:

Målet med denne oppgaven er å vise hva slags innsats som legges i en åpen arkitektkonkurranse, og analysere hvilke faktorer som påvirker hvor stor individuell og samlet innsats blir. Undersøkelsen har bestått av en case-studie av en konkret arkitektkonkurranse, kombinert med en spillteoretisk
analyse.

Intervjuundersøkelsen med samtlige 13 deltagere i tevlingen om å utforme nye grensestasjoner i Sør-Varanger for Forsvarsbygg, viste at deltagernes kostnader til deltagelse i all hovedsak er knyttet til arbeidstimene. Den faktiske enhetskostnaden av en times innsats i konkurransen var reelt sett lavere enn kontorets alminnelige timehonorar. For det første fikk deltagerne
eksempelvis læringseffekt, trivsel og faglig inspirasjon av å delta i konkurranser. Disse “biproduktene” hadde verdi for deltagerne uavhengig av hvem som vant, og reduserer derfor nettokostnaden av konkurransedeltagelse. For det andre hadde kontorene varierende grad av ledig arbeidskapasitet på kontoret, som ble benyttet til konkurransearbeid. Enkelte kontor hadde også spesialavtaler med sine ansatte, der kun deler av arbeidstimene til konkurransearbeidet ble lønnet på ordinær måte.
Muligheten til å få arbeidsoppdraget med å realisere et interessant prosjekt var deltagernes hovedmotivasjon for å delta. Pengepremien var av mindre betydning. Det tilsynelatende spriket mellom arbeidsinnsats og premieverdien kan i stor grad forklares av at verdsettelsen av å vinne er svært høy relativt til deltagernes reelle enhetskostnad av å delta.

I grensestasjon-konkurransen hadde deltagerne svært ulike innsatsnivåer. Spredningen var på 70 til 700 arbeidstimer per deltager. Gjennomsnittlig timebruk var 293 timer per kontor, mens medianverdien var 190. Fire deltagere delte en premiepott på 750 000 kroner. Blant disse deltagerne var gjennomsnittlig timebruk 510 timer, over 300 timer mer enn snittet blant ikke-premierte deltagere. Blant deltagerne var det delvis støtte for at jo flere timer som er brukt på et konkurransebidrag, jo større er vinnersjansene. Men de fleste mente kvaliteten på idé eller konsept har betydning for forventet avkastning eller effekt av arbeidstimene.

Funnene i undersøkelsen ga grunnlag for å modellere arkitektkonkurransen som en Tullock-tevling, der egen innsats relativ til andres bestemmer vinnersjansen (Tullock, 1980). Heterogenitet blant kontorene når det gjelder for eksempel kapasitet til å gjennomføre konkurranser og kompetanse blir fanget opp i at deltagerne kan ha ulik enhetskostnad av en arbeidstime. En egen idé-parameter som påvirker produktiviteten av en arbeidstime fanger opp kvaliteten på konseptet. Likevektsløsningen viser at selv små variasjoner i enhetskostnadene gir relativt stor spredning i individuelle innsatsnivåer. Jo flere deltagere i konkurransen, desto mindre spredning i kostnadsnivå er mulig uten at deltagerne med høyest kostnad vil la være å delta.

Modellen bruker jeg til å vurdere virkningen av ulike premiestrukturerer. Premiestrukturen i arkitektkonkurransene, med en hovedpremie og flere mindre ekstrapremier kan i en situasjon med heterogene deltagere føre til høyere samlet likevektsinnsats (Szymanski og Valetti, 2005). Dette resultatet gjelder ikke i en symmetrisk tevling, der alle deltagere har like kostnadsfunksjoner.

I intervjuene ble særlig forventet antall deltagere trukket frem som en viktig faktor for hvor mange arbeidstimer en konkurranse var verdt, og hvorvidt man skulle delta i det hele tatt. Jeg vurderer flere ulike måter å modellere usikkerhet om antall deltagere på, i en symmetrisk Tullocktevling, basert på Münster (2006) og Meyrson og Wärneryd (2006). Jeg ser spesielt på situasjonen der deltagerne vet hvor mange potensielle deltagere en tevling har, men der sjansen for at hver enkelt deltager velger å være med kan være høy eller lav. Hvordan usikkerheten om hvilken tilstand som har inntruffet påvirker samlet innsats, avhenger sterkt av hvordan deltagernes forventinger til antall deltagere dannes. Dersom aktive deltagere bruker sin egen intensjon om å delta til å oppdatere sin subjektive tro om hvilken tilstand som har inntruffet, vil deltagerne overvurdere sannsynligheten for høy deltagelse. Samlet forventet innsats blir da lavere enn om deltagerne hadde hatt full informasjon om antall deltagere før de valgte sitt innsatsnivå. Dersom aktive deltagere ikke gjør en slik oppdatering, vil usikkerheten føre til høyere likevektsinnsats enn under full informasjon. Jo større forskjellen i forventet antall deltagere i hver tilstand er, desto større forskjell i innsats med og uten oppdatering. Jo større sprik det er mellom forventet deltagerantall, desto mindre realistisk er antagelsen om at deltagerne ikke oppdaterer sine forventninger. Konklusjonen er derfor at usikkerhet om antall deltagere kun fører til høyere samlet innsats dersom en gjør veldig egrensende antagelser om hvordan deltagerne former sine forventninger.

Read the full thesis in DUO (in Norwegian).

Published Mar. 23, 2015 11:20 AM