Neppe behov for flere renteøkninger

Jeg tror risikoen er liten for at inflasjonen fester seg på et høyt nivå i Norge og andre rike land. Kostnaden ved å vente med flere renteøkninger fremstår som relativt liten.
Bilde av fasade

Artikkelen er skrevet av Steinar Holden. Den ble først publisert i Dagens Nærinsliv 28. september.

Bilde av Steinar Holden
Steinar Holden
Foto: UiO

På rentemøtet forrige uke hevet Norges Bank styringsrenten til 2,25 prosent, og de nye prognosene legger opp til at styringsrenten øker til rundt tre prosent i løpet av vinteren. I prognosene faller prisveksten gradvis, men anslaget på 2,5 prosent inflasjon i 2025 er fortsatt noe over målet på to prosent.

Økte renter og redusert kjøpekraft gir raskere utslag på realøkonomien, og produksjonen anslås å falle til noe under nøytralt nivå neste høst.

Pengepolitikken er dermed godt i tråd med lærebokas anbefalinger for en sentralbank som legger vekt på både lav inflasjon og høy produksjon. Politikken er også i tråd med det mandatet Norges Bank har fått, og det er ingen grunn til at politikerne skal gripe inn i rentesettingen.

Det var riktig å heve renten til 2,25 prosent nå.

I ettertid er det klart at renten har vært for lav for lenge, og den har dermed stimulert økonomien i en oppgangskonjunktur. Når oppgangskonjunkturen går sammen med kraftige kostnadssjokk forsterket av krigen i Ukraina, blir resultatet en svært høy prisvekst.

Det er mer grunn til skepsis til planene om ytterligere rentehevinger. Selv om det er stor usikkerhet om utviklingen fremover, er prognosemakerne enige om at økonomien vil svekkes. Det vil føre til at inflasjonen gradvis faller.

Norges Bank og andre sentralbanker fremhever risikoen for at inflasjonen fester seg på et høyt nivå som et viktig argument for å heve renten. Hvis dette er riktig, er det et godt argument for videre renteøkninger. Men jeg tror denne risikoen er liten, i både Norge og andre rike land.

De siste tiårene har strukturelle endringer i arbeidsmarkedet og økonomien som helhet svekket arbeidstagernes posisjon i lønnsdannelsen i alle rike land, også Norge. Globalisering, arbeidsinnvandring, teknologiske endringer og sterkere prioritering av lønnsomhet er viktige faktorer som har ført til at arbeidstagerne i mange land har fått en mindre del av verdiskapingen enn tidligere.

Etter pandemien har knapphet på arbeidskraft drevet opp lønnsveksten i en del land, men det er liten grunn til å anta at dette innebærer en mer varig forbedring av arbeidstagernes forhandlingsposisjon. Lønnsveksten kan bli høy så lenge det er sterkt press i økonomien, særlig når prisveksten øker. Men når presset i økonomien avtar, vil lønnsveksten komme ned på et moderat nivå.

I Norge har arbeidstagersiden en sterkere posisjon enn i mange andre land. Her er det imidlertid sterk tradisjon for å legge vekt på det makroøkonomiske bildet, som også vil gi moderat lønnsvekst.

Hvis lønnsveksten er moderat, vil inflasjonen etter hvert komme ned mot målet.

Selv om den høye inflasjonen har ført til noe høyere inflasjonsforventninger, er det liten risiko for at dette slår ut i en lønns- og prisspiral. Arbeidsgiverne vil neppe ta sjansen på å akseptere høye lønnskrav når det ikke lenger er nødvendig for å rekruttere gode jobbsøkere. Arbeidsgiverne vet godt at høy lønnsvekst svekker bunnlinjen, særlig i en situasjon der økonomien svekkes.

Situasjonen er en helt annen enn på 1970- og -80-tallet, da sterke fagforeninger kunne presse frem høy lønnsvekst i forhandlinger med svake arbeidsgivere.

Så lenge renten er høy nok til at inflasjonen etter hvert kommer ned til målet, blir spørsmålet om man skal bruke ytterligere rentehevinger for å fremskynde prosessen. Det vil gi noe raskere nedgang i inflasjonen, men også lavere produksjon og sysselsetting.

Ifølge standard lærebøker kan høy inflasjon innebære store kostnader, og det kan være riktig å heve renten, selv om dette fører til at produksjonen faller betydelig under nøytralt nivå. Men det faglige grunnlaget for denne konklusjonen er diskutabel.

Den kraftige prisveksten på energi og andre varer har rammet hardt. Selv om sentralbanken ikke kan forhindre reduksjonen i kjøpekraft, ville det vært gunstig med en tidligere renteøkning som hadde dempet den generelle prisveksten.

Det er mer tvilsomt om raskere nedgang i inflasjonen, presset frem gjennom ytterligere rentehevinger som forsterker svekkelsen av økonomien, innebærer velferdsgevinster i tråd med læreboka.

Samtidig er det betydelige og godt dokumenterte kostnader ved at produksjon og sysselsetting faller. Dels vil det være et produksjons- og velferdstap når produksjonen er under det høyeste bærekraftige (nøytrale) nivået, og dels vil lavere sysselsetting ha mer langvarige, negative virkninger på sysselsettingen, i form av langtidsledighet og utstøting fra arbeidsmarkedet.

Det er betydelig usikkerhet om utviklingen fremover. Kanskje er økonomien sterkere enn anslått, og renten må heves mer for å få ned inflasjonen. Men renten kan heves når som helst, og kostnaden ved å vente fremstår som relativt liten.

Det er vanskeligere å rette opp feilen hvis renten heves for mye. Selv om renten kan senkes i ettertid, kan det ikke forhindre de negative virkninger som allerede har inntruffet.

Publisert 17. nov. 2022 15:48 - Sist endret 17. nov. 2022 15:48