Politikk for ekstraordinære tider

Hvis ekstraordinært er den nye normalen, trenger vi ny politikk.

Kronikken er skrevet av Karen Helene Ulltveit-Moe. Den ble først publisert i Dagens Næringsliv 22. september.

Bilde av Karen Helene Ulltveit-Moe
Karen Helene Ulltveit-Moe
Foto: UiO

Over de siste par årene med korona, krig i Ukraina og eskalerende strømpriser er det et uttrykk som stadig går igjen – ekstraordinært. Når ordet ekstraordinært nevnes handler det oftest om at noe er ekstraordinært vanskelig. Og nesten uansett hva, så er det én løsning som flagges: Nå må staten trå til med støtte.

Men ekstraordinært kan jo også handle om at noe går ekstraordinært godt. Energiselskapene i EU har de siste månedene hatt ekstraordinært høye overskudd. EU kommisjonens forslag om å innføre en «windfall» skatt – en skatt på det uventede høye overskuddet – møter imidlertid adskillig motstand.

At staten skal stille opp i ekstraordinært krevende tider er tilsynelatende naturlig. Men at støtten kunne gå motsatt vei i særlig gode tider, får ikke den samme oppslutningen.

Vi trenger ikke å bevege oss til EU for å finne eksempler på at man ikke har lyst til å dele ekstraordinært høye overskudd.

Debatten om grunnrenteskatt på havbruksnæringen i Norge var like illustrerende. Bedriftene her har i flere år har hatt ekstraordinær høy avkastning grunnet sin eksklusive rett til å benytte norske fjorder, men en skatt på denne meravkastningen anså næringen som svært skadelig.

Kraftkommunene har på sin side begynt å bekymre seg over regjeringens signaler om at de som tjener mest på strømkrisen må bidra mer til fellesskapet. Dette kan bety skjerpet beskatning av kraftselskapene i Norge. Flere kommuner har allerede mobilisert og argumenterer for at det ikke kan være rettferdig at staten henter en del av kommunenes potensielle merinntekter.

Når deling i ekstraordinære tider kun går én vei – fra det store vi, skattebetalerne, til enkeltvise grupper og bedrifter – så bør statens støtteordninger utformes deretter. Vi trenger en bedre, og mer prinsippbasert, politikk for krisetider. Vi trenger det, fordi det vi har tenkt på som ekstraordinært kan bli den nye normalen.

De siste tiårene har i det alt vesentlige vært en relativt rolig tid. Vi har hatt opp- og nedgangstider, men det er slik virker økonomien. Innimellom har vi hatt en dypere bølgedal: Bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet og finanskrisen i 2008. Så kom koronapandemien.

Det har tidligere gått 10–15 år mellom hver skikkelige nedtur. Men før vi var ferdig med koronaen, invaderte Russland Ukraina. Noen måneder senere opplevde Europa den verste tørken på 500 år, og i kjølvannet av krig og tørke står vi nå overfor en strømkrise.

Det er ikke sannsynlig at vi nå får 10–15 rolige år før det smeller igjen. Det skyldes for det første klimaendringene. Klimaendringene vil ventelig gi mer ekstremvær. Antall vær-, klima- og vannrelaterte katastrofer er femdoblet de siste femti årene. Katastrofene har allerede hatt enorme menneskelige og økonomiske konsekvenser. Og vi har bare sett begynnelsen.

Det skyldes for det andre at Pax Americana – perioden hvor USAs dominans har sikret verdensfreden – er over. Vi står overfor en adskillig mer krevende og ustabil geopolitisk situasjon. Den skiller seg fra den verden min generasjon ble voksen i. Krigen i Ukraina er et tegn i tiden og illustrerer hvilke økonomiske kriser som geopolitisk turbulens kan gi opphav til fremover.

Hvis den nye normalen blir en tid med oftere og mer langvarige kriser, trenger vi en politikk som speiler dette. Ikke en politikk som legger til grunn at kriser kommer sjeldent og varer kort.

Staten vil i fremtiden nemlig kunne få en betydelig større rolle som risikoavlaster.

Da må vi bort fra statlige tilskudd som løsningen på ekstraordinære situasjoner og over til en prinsippbasert politikktilnærming som bedre ivaretar hensynet til de vanlige skattebetalerne. Det er faktisk de som skal finansiere pakkene og helst også sikre dem en oppside.

Prinsipielt sett er det tre mulige veier å gå: egenkapital, lån og garantier. Det er interessant å merke seg at OECDs sammenligning av koronastøtte i ulike land viser at Norge skilte seg ut blant de nordiske landene med å gi relativt mest direkte økonomisk tilskudd. De andre landene benyttet seg i større grad av nettopp egenkapital, lån og garantier.

Men også her er det fallgruver. Vi har imidlertid et betydelig erfaringsmateriale å høste av. På 1970-tallet ble de fleste former for støtte prøvd ut. Det meste gikk galt, kostet mye og trenerte omstilling. Blant suksesshistoriene er imidlertid bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet hvor staten kom inn med egenkapital snarere enn gavepakker til de eksisterende eierne.

At regjeringen har lansert en strømpakke for næringslivet som i mer begrenset grad handler om direkte tilskudd og mer om garantier, er i alle fall et skritt i riktig retning.

Publisert 17. nov. 2022 15:04 - Sist endret 17. nov. 2022 15:04