De rike er blitt rike på grunn av sosialdemokratiet. Ikke på tross av det

Mang en musiker blir fyllik, men ingen fyllik blir musiker. Noe sånt sa Norges beste rhythm&blues-trommis, Tom Karlsen. Gjelder noe lignende for kapitalister og rentenister?

Artikkelen er skrevet av Kelle Moene. Den ble først publisert i Dagens Næringsliv 17. september.

Bilde av Kalle Moene
Kalle Moene
Foto: UiO

Mange kapitalister blir til slutt passive rentenister. Få, om noen, går den andre veien.

Nå er vi alle kollektive rentenister som indirekte tjener på den internasjonale avkastningen på Oljefondet. En skulle derfor tro at vi også hadde sans for de individuelle rentenistene – selv når noen av dem nå av skattemessige grunner flytter til Sveits. Men applausen er ikke unison.

Fagbevegelsen er skuffet, andre er kanskje mer forståelsesfulle, spesielt de mange som selv har skaffet seg en finansiell formue.

Norge har historisk ikke vært like bra for rentenister som for kapitalister. Stabile forhold, godt utdannet arbeidskraft og små lønnsforskjeller har gjort det lettere å bli en vellykket kapitalist. Foretaksomme kapitalister er da også blitt heiet frem av deler av fagbevegelsen. Målet har vært langsiktig lønnsvekst gjennom en kortsiktig lønnsmoderasjon, som gir overskudd og investering i næringslivet.

Slik har Norge fått et effektivt næringsliv med moderne teknologi. Det har vært en villet politikk. Eksportbedriftene skulle bli konkurransedyktige ved å ta lønningene ut av markedskonkurransen og plassere dem i et rom for kollektive beslutninger. I solidaritetens navn er også lønningene i skjermede virksomheter blitt holdt tilbake.

Overskuddene har økt tilsvarende.

Kapitalistene har med andre ord vært fagbevegelsens sparemaskiner i den sosialdemokratiske samfunnsmodellen. De har bidratt med investering, modernisering og produktivitetsvekst – og derved med stabile jobber og høy reallønn på sikt.

Rentenistene, derimot, var lenge ikke like populære. De får tilsynelatende høye inntekter uten å yte, og uten å spille noen viktig rolle i samfunnet. Økonomen John Maynard Keynes mente at en viktig implikasjon av teorien hans var at vi ikke lenger trengte rentenister. Myndighetene kunne regulere aktivitetsnivået i økonomien, og kredittmarked kunne sørge for finansieringen av næringslivet, mente han.

I Norge har ikke dette slått til. Sammenlignet med de fleste land, inklusiv USA, har Norge etter hvert fått en større, finansiell overklasse, sett i forhold til befolkningens størrelse.

Norge har flere milliardærer og halvmilliardærer enn andre land. Samme hvor vi setter en felles rikdomsgrense, har en større andel av den norske befolkningen formuer over rikdomsgrensen. De er blitt rike på grunn av sosialdemokratiet, ikke på tross av det.

Trolig har så mange som to tredjedeler av de hundre rikeste bygget opp formuen sin under sosialdemokratisk styre – med skiftende regjeringer.

Årsaken går mot den rådende ideologi. Å kombinere likhet og sosial beskyttelse med kapitalistisk dynamikk representerer ikke et kompromiss mellom sosialistiske og kapitalistiske idealer som kan svekke begge –slik mange tror. De to idealene er snarere komplementære. Å kombinere dem gir derfor mer av hvert av dem.

Denne komplementariteten har også gitt oss multimillionærer. I tillegg kommer den sosiale mobiliteten gjennom offentlig finansiert utdannelse. Selv barn av produksjonsarbeidere på 1960–tallet har lett havnet i en mye høyere inntektsklasse enn foreldrene. Sjansen for at en med far i den nederste femtedelen av inntektsfordelingen selv havner i den øverste femtedelen av inntektsfordelingen, er trolig 50 prosent høyere enn i USA.

Mobiliteten i Norge er høy, også fordi inntektsuliklikheten er relativt lav, slik at klassereisene blir korte.

Resultatet er uansett en utvikling som er i strid med det Karl Marx spådde for 150 år siden. Antallet kapitaleiere øker. Eierskapet til kapitalen er ikke bare blitt mer og mer sentralisert. Eierskapet er også blitt spredt på en stor overklasse som selvsagt fortsatt utgjør et klart mindretall. Størrelsen er likevel en politisk maktfaktor, fordi ikke bare rikdom, men også antall rike, teller i politikken.

Flere og flere av dem blir etter hvert rentenister. De rike påvirker politikken, og den valgte politikken gjør det lettere å bli rik. De som skulle bli offer for regulering og omfordeling, blir de som regulerer og omfordeler – til egen fordel.

Vi har sett den implisitte makten deres i utformingen av den økonomiske koronastøtten. Arbeidsplassene ble reddet ved å redde de sittende kapitaleierne. Vi ser det trolig igjen i energikrisen, der kravet om å skaffe næringslivet en normal avkastning står sterkt.

Vi ser det i skattepolitikken, der presset mot formuesskatt og utbytteskatt øker.

Sosialdemokrater har tradisjonelt vært skeptiske til grunninntekt, også kalt borgerlønn. Men nå kan vi ha fått en implisitt borgerlønn som virkelig fortjener navnet – en garantert minsteinntekt til alle rentenister. De som nå flytter til Sveits, er derfor forløpere, ikke for en flyttestrøm av likesinnede, men for økt rentenistmakt.

De som har tjent mye på den sosialdemokratiske samfunnsutviklingen kan slik bli sosialdemokratiets banemenn.

Publisert 16. nov. 2022 11:22 - Sist endret 16. nov. 2022 11:22