Vi trenger et lobbyregister

Stortinget har for syvende gang latt være å opprette et lobbyregister. Med utsikter til en mer selektiv næringspolitikk er det all grunn til å snu.

Bildet kan inneholde: skjerf, ansikt, smil, leppe, yttertøy.
Karen Helene Ulltveit-Moe.
Foto: UiO

Kronikken er skrevet av Karen Helene Ulltveit-Moe. Den ble først publisert i Dagens Næringsliv 30. juni.

I begynnelsen av juni stemte Stortinget mot et representantforslag fra Venstre. Venstre foreslo å utarbeide et forslag til en registreringsordning for dem som oppsøker Stortinget på vegne av seg selv, eller andre, for å påvirke Stortinget i saker som er til behandling. Et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet valgte å stemme mot forslaget. Det er bekymringsfullt.

Det bekymrer fordi vi har vært vitne til et næringspolitisk taktskifte under koronakrisen med selektive pakker og støtteordninger. Samtidig har vi sett flere eksempler på hvor lønnsom lobbyisme kan være. Behovet for et lobbyregister er derfor større nå enn for bare noen år siden. Det gjør ikke saken bedre at stortingets presidentskaps argumentasjon mot representantforslaget inngir lite tillit.

Ideen med et lobbyregister er å bidra til økt åpenhet og mulighet for bedre innsyn i politiske prosesser. Mange av landene vi liker å sammenligne oss med har slike register. Europarådets antikorrupsjonsorgan har flere ganger anbefalt at Norge etablerer et slikt register som gir en oversikt over de folkevalgtes kontakt med ulike aktører.

Et lobbyregister er åpenbart ikke det eneste saliggjørende, og kun ett av flere virkemidler for å skape åpenhet. I Norge er vi i utgangspunktet blant de beste i klassen hva angår åpenhet og innsyn i politiske beslutningsprosesser og offentlig forvaltning. Våre politikere nyter også høy tillit sammenlignet med politikere i de aller fleste andre land - sannsynligvis nettopp av denne grunn.

Men dét er ingen grunn til å ta tilliten for gitt. Tillit er ikke noe man får, det er noe man gjør seg fortjent til. Det siste året har tilliten til stortinget fått seg en trøkk på grunn av pendlerboligsaken. I en undersøkelse foretatt i vinter av Norstat på vegne av Aftenposten, sier 65 prosent at de har fått svekket tillit til norske politikere.

De siste par årene har vi sett flere eksempler på hvordan tung lobbyvirksomhet har latt særinteresser berike seg på vegne av fellesskapet. Havbruksnæringen skaffet seg politisk flertall mot grunnrenteskatt. Oljenæringen greide med stor innsats fra Aker-systemet å skaffe seg en gedigen gavepakke som per nå er beregnet til 58 milliarder kroner. Men skaden på norsk økonomi av oljeskattepakken blir adskillig større. Den vil bidra til at ressurser ikke brukes der de gir høyest avkastning for samfunnet og en klar trenering av den grønne omstillingen.

Samtidig ser det ut som om oppsvinget som selektive støtteordninger til næringslivet fikk under korona er kommet for å bli. Lysten til å la klimapolitikk primært basere seg på prinsippet om at forurenser betaler og reguleringer som tvinger frem grønne valg, er begrenset. Det faktum at man blir mye mer populær av å subsidiere alt som er grønt, ser ut til bringe 70-tallets selektive næringspolitikk tilbake.

Forrige uke lanserte regjeringen sitt veikart for grønt industriløft, som speiler nettopp denne trenden. Regjeringen skisserer syv utvalgte satsingsområder og flagger vilje til å stille opp med betydelig statlig risikoavlastning i form av garantier, lån og egenkapital for å akselerere grønne investeringer. Den har kort sagt lansert en gedigen honningkrukke på opp til 60 milliarder kroner. Med slike honningkrukker vil det klart bli mer lobbyisme.

En av de store fordelene med en næringspolitikk som kun fokuserer på rammebetingelser og gir ut penger til utvalgte grupper, er at den virker som et bolverk mot særinteresser. I fraværet av dette bolverket trengs det derfor mer åpenhet enn noensinne.

Det er veldig vanskelig å forstå hvordan stortingets presidentskap kan argumentere for at et lobbyregister ikke vil føre til mer transparens og åpenhet. Det er også bekymringsfullt at de legger vekt på at et lobbyregister vil være arbeidskrevende å håndtere. I Norge har vi lang erfaring med administrative register som håndteres meget effektivt.

Mest alvorlig er det likevel at presidentskapet peker på at innføring av registreringsplikt for lobbyister lett vil kunne omgås ved at møtevirksomhet flyttes ut av Stortinget og inn på andre arenaer. Dersom dette skjer så vil det jo være en form for regelomgåelse. Som velgere må vi kunne forvente at Stortingets «Etisk veiledning for stortingsrepresentantene» gjør det klart at slik regelomgåelse ikke er akseptabelt.

Den norske stat har høye inntekter og stor formue. Det er potensielt mye å hente på lobbyisme. Et lobbyregister løser ikke alt, men det bidrar.

Publisert 4. juli 2022 10:03 - Sist endret 4. juli 2022 10:03