Hvorfor er vern så vanskelig?

Det politiske spillet favoriserer de som vil bygge ut og bygge ned.

Bilde av Bård Harstad
Bård Harstad
​​​​​​Foto: UiO

Kronikken er skrevet av Bård Harstad. Den ble først publisert i Dagens Næringsliv 10. juni.

Det er ikke bare Peru og Brasil som taper natur. Vår egen regjering foreslo i mai å trappe ned skogvernet med ytterligere 50 millioner. Det opprinnelige nivået var muligens uansett kun symbolsk, da skogeiere som tilbyr frivillig vern blir avvist på grunn av manglende midler. Når det samtidig er høye tømmerpriser, blir avvirkningen naturligvis rekordhøy, slik Statistisk sentralbyrå skriver .

Norsk natur bygges også ned med hytter. I fjor ble det gitt 7454 byggetillatelser til nye hytter, noe som er ny norsk rekord .

Selv Norges Hytteforbund (NHF) mener «byggingen er kommet ut av kontroll , og at utbyggere og kommunene er for lite opptatt av de langsiktige negative konsekvensene utbyggingen utgjør for naturen».

Det klassiske naturvernet taper systematisk over tid i det politiske spillet. Hvorfor er det slik?

For det første finnes det en fundamental asymmetri når det gjelder vern versus utbygging. For å verne én kvadratmeter må den vernes hver dag, hvert år. Utbyggere trenger kun å vinne kampen én dag, ett år, for at skogen skal kunne hugges og hyttene bygges. Selv om vi hadde hatt like sterke lobbykrefter for vern som for utbygging, taler denne asymmetrien for at utbyggerne vinner i det lange løp.

For det andre er lobbykreftene svært ulike. Det er penger å hente ved å hugge og bygge, så lobbyistene mot vern har profitt som middel og motivasjon. Det finnes ingen tilsvarende lobbykrefter for naturvern, bortsett fra noen ildsjeler i frivillige miljø- og naturvernorganisasjoner som gjør jobben politikerne egentlig skulle ha gjort.

Lobbykreftene er dessuten sterke, og de har stor innflytelse. For eksempel kunne vi forrige uke lese at regjeringen setter ned et nasjonalt råd for rettferdig klimaomstilling. Statsråd Espen Barth Eide inviterte arbeidstagersiden og arbeidsgiversiden. Ingen av disse har verneinteresser. Forskere og fagfolk skulle ikke sitte i rådet.

For det fjerde er norske stortingspolitikere valgt av sine distrikter. Noen tolker nok dette som at de har et mandat til å jobbe for at mest mulig makt skal desentraliseres til sine fylker og kommuner. Når beslutningene om utbygging desentraliseres, er det ikke rart at nasjonale verneinteresser blir ignorert.

Politikerne har ennå ikke klart å innføre naturavgifter på utbygging av natur, på tross av at en lang rekke regjeringsoppnevnte NOU-rapporter har repetert hvor viktige slike avgifter er , spesielt når beslutninger om utbygging, eller nedbygging, er desentraliserte.

For det sjette har naturvern lav status blant politikere. En får høy status ved å lede månelandinger og store reformer, og ikke ved å stoppe utviklingen og inntekten til grunneiere og kommuner. Det er stas å avbildes med internasjonale klimaforhandlere. Det gir ikke samme status å krangle med bønder og utbyggere i distriktene.

Dette er noen av kreftene som gjør at det klassiske naturvernet taper i det politiske spillet.

Hva kan gjøres?

  • Nasjonale og internasjonale verneverdier bør kartlegges og håndteres nasjonalt og ikke lokalt. Det er ikke kommunenes ansvar å ta vare på urskog og verneverdige områder på vegne av oss alle. Lokalpolitikerne er valgt til å representere lokale interesser.
  • Naturavgifter ved avvirkning og utbygging må innføres, i tråd med alle de faglige råd som er blitt gitt i regjeringsoppnevnte utvalg. Naturavgifter er spesielt viktige for de beslutninger som fortsatt vil tas lokalt.
  • Én regjering kan binde den neste til masten. Om dagens regjering frykter at fremtidige politikere vil bygge ned natur på grunn av kreftene nevnt ovenfor, vil den være tjent med tiltak som gjør dette vanskelig. Fremtidig nedbygging blir vanskelig om større områder vernes, og om vernet blir bindende og ikke noe enhver regjering kan endre.
  • Fremtidige kompensasjonsordninger må etableres og gjøres troverdige. Selv om skogeiere ikke får kompensasjon med dagens «frivillig vern»-budsjett, vil noen av dem likevel ønske å verne dersom de har tro på at budsjettet og kompensasjonsordningene vil belønne dem senere.

For skogeierne kjenner godt til den fundamentale asymmetrien.

Om det bygges ut eller ned én dag, så kan ikke samme område vernes den neste.

Det europeiske forskningsrådet (ERC) har nylig tildelt Harstad et såkalt «advanced grant» på nesten 20 millioner kroner for å forske på temaet i denne kronikken: Hvilke krefter som hindrer god politikk, og hvordan klima- og miljøpolitikk bør utformes for utnytte disse kreftene.

Publisert 13. juni 2022 14:50 - Sist endret 13. juni 2022 14:50