Hvilke sanksjoner er smarte?

Dette er et minefelt og det er lett å trå feil, men forskerne kan redde oss.

Bildet viser en krukke med penger som har blitt sølt utover bordet

Foto: Josh Appel/Unsplash

Bård Harstad. Foto: UiO
Bård Harstad
Foto: UiO

Kronikken er skrevet av Bård Harstad. Den ble først publisert i Dagens næringsliv 6. april.

Det er ikke først gang vi ser massive sanksjoner.

Sanksjoner er blitt brukt stadig oftere siden forrige verdenskrig. Spesielt finansielle sanksjoner blir hyppigere brukt. Europa har stått i spissen for de fleste av dem.

Men sanksjonene har sjelden ført frem. Sanksjonene mot Irak, etter invaderingen av Kuwait i 1990, ble erstattet av et militært angrep. De amerikanske sanksjonene mot Indonesia, etter invaderingen av Øst-Timor i 1999, ble gitt opp i 2005. Sanksjonene mot Russland, etter annekteringen av Krym i 2014, ble tydeligvis ingen suksess.

Kun 34 prosent av sanksjonene i etterkrigstiden har gitt ønsket endring, ifølge forskningen .

Det trenger heller ikke være slik at «sannsynligheten for suksess er størst hvis man setter inn maksimalt press på flest mulig områder », slik DN påsto fredag.

I visse tilfeller kan sanksjoner mot eliten øke presset fra viktige støttespillere, mens i andre tilfeller blir en oppfattet som lojal, og blir forfremmet, om en holder seg på listen over de sanksjonerte .

I velopplyste samfunn kan altomfattende sanksjoner motivere folket til å gjøre opprør, men de kan alle bli patrioter og samle seg rundt flagget dersom lederen kan utpeke sanksjonisten til syndebukk.

For å unngå feiltrinn bør vi lære av tidligere sanksjoner. Etter invasjonen av Ukraina kontaktet jeg Syropoulos og Yotov, nevnt i faktaboksen, og sammen organiserte vi et online seminar 18. mars . De inviterte hadde alt publisert fagfellevurdert forskning på temaet, og presenterte nå det siste på forskningsfronten. Noe av forskningen er indikativ, mens andre funn er robuste.

Dette vet vi:

  • Sanksjoner krever økonomiske forbindelser. Uten handel, ingen sanksjoner. Siden annen verdenskrig har økt internasjonal handel ført til gjensidig avhengighet, større kostnader ved konflikt, og muligheten til å kutte forbindelsene med en sanksjon. Globaliseringen er med på å forklare økt bruk av sanksjoner, samtidig som at antall døde i krig har falt gradvis. Varig svekkelse av økonomiske forbindelser er uklok, fordi vi da mister muligheten til å påvirke.
  • Eksportører med markedsmakt blir sjelden sanksjonert. En sanksjon er en slags stillingskrig, der hver part håper den andre gir opp. Det er kostbart for Tyskland å fortsette sanksjonen om de ikke kan velge noe annet enn russisk gass, for eksempel. Russland forstår dette, og satser på at Tyskland gir etter. Dette forklarer hvorfor sanksjonene etter annekteringen av Krym, i 2014, ikke førte frem.
  • Utenlandske investorer som trekker seg ut, øker kostnaden for de sanksjonerte – og dermed sannsynligheten for suksess. Boikotten fra private investorer ble dyrt for Sør-Afrika på 1980-tallet, og skal ha fremskyndet avviklingen av apartheid.
  • Private investorer boikotter dersom det ellers er de selv som blir boikottet. Indirekte boikotter (av de som ikke selv boikotter) kan være svært effektive.
  • Sanksjonene må komme umiddelbart, og den taper sin effekt over tid. Årsaken er at den sanksjonerte tilpasser seg og finner løsninger. I 2012 ble Iran, som hadde ambisjoner om kjernefysiske våpen, ekskludert fra betalingssystemet Swift. Sanksjonen ble en suksess fordi det var vanskelig for Iran å utvikle alternativer. Samme sanksjon blir ikke like effektivt nå, for Russland har alt utviklet et alternativt betalingssystem. Russland har dessuten tilpasset seg sanksjonene over tid ved å styrke forbindelsene til land som Kina.
  • Det må finnes en vei ut for den sanksjonerte. Om en blir henrettet eller mister makten så snart en gir opp stillingskrigen, er det mer fristende å holde ut sanksjonene. Irak ble rett nok sanksjonert umiddelbart etter okkupasjonen av Kuwait i 1990, men det fantes ingen vei ut for president Saddam Hussein. Om Hussein hadde gitt etter for det internasjonale presset, hadde han tapt ansikt, og trolig også makten. Analogt har Putin lite å tjene på å gi etter for sanksjonene, dersom han tror samarbeidet med vesten uansett er over.

Dagens sanksjoner tilfredsstiller ikke alle disse sjekkpunktene: Russland har markedsmakt, sanksjonene kom ikke umiddelbar, og det finnes ingen pen vei ut.

Men selv om Putin ikke ombestemmer seg, kan sanksjonene gi en avskrekkende effekt og hindre fremtidige konflikter. Det viktigste nå er nok å vise at stormakter som okkuperer små, ikke slipper billig unna. I en stillingskrig er enhver tjent med et ry for å ikke gi etter.

Alle og enhver …

Det er ikke siste gang vi ser massive sanksjoner.

Publisert 25. apr. 2022 11:31 - Sist endret 10. mai 2022 10:35