Utviklingshjelpen – altfor ambisiøs, men for lite sjenerøs?

Enkle, men sjenerøse tiltak, som øker både inntekt og makt til de fattige, gir trolig best utviklingshjelp.

Bildet kan inneholde: mennesker, standing, snapshot, urbant område, arkitektur.
Foto: 1388843/Pixabay
Foto av Kalle Moene
Kalle Moene
Foto: UiO

Kronikken er skrevet av Kalle Moene.  Den ble først publisert i Dagens næringsling 7. januar. 

Like før jul la Riksrevisjonen frem en undersøkelse av deler av norsk bistand som går via Verdensbankens spesialiserte hjelpefond. Riksrevisjonen etterlyste klarere resultater «på bakken» og mer sammenheng mellom pengebruk og bistandsmål. Mediene og enkelte politiske partier ga imidlertid inntrykk av at Riksrevisjonens kritikk viste at utviklingshjelpen ikke hjelper. Men en slik påstand er det ikke dekning for i rapporten.

Å hjelpe fattige land kan riktignok noen ganger fungere som en bonus for å ha mange fattige i landet. Hjelp utenfra til de fattige i landet kan også innebære at de nasjonale myndighetene endrer politikken og statsbudsjettene slik at de fattige kommer like dårlig ut som før, mens det er de rike og mektige som i realiteten får hjelpen.

Dette kan skje, men må ikke skje med nødvendighet. Utformingen av hjelpen er avgjørende. Kompliserte og ambisiøse hjelpetiltak er lettest å manipulere. Enkle, men sjenerøse tiltak, som øker både inntekt og makt til de fattige, virker trolig bedre.

Noe av utviklingshjelpen er som sosialhjelp. I rike land vurderer vi naturlig nok ikke sosialpolitikken ut fra om den gir vekst i nasjonalproduktet eller ikke. For fattige land derimot, er en slik vurdering vanlig – men like meningsløs. En venter liksom at utviklingshjelpen skal gi landene gode institusjoner, infrastruktur, utdannelsessystemer, sykehus, statskapasitet, forsikringsordninger og grønne økonomiske virksomheter – i tillegg til å avskaffe fattigdom. Alt skal skje sentralt, og regjeringsmedlemmer i mottagerlandene skal motta delegasjonene fra giverlandene på flyplassen.

De to siste tiårene har det i det stille vokst frem en mindre ambisiøs og pompøs bistand. Den er i realiteten mer sjenerøs. Felles for de nye ordningene er at de gir bidrag direkte til de fattige. Mer enn hundre land har nå betydelige ordninger med slike, ofte vilkårsløse, direktebidrag. Noen steder kommer bidragene i kontanter og representerer en form for grunninntekt eller borgerlønn. Andre steder kommer bidragene i naturalia eller som tjenester. Noen steder er ordningene finansiert nasjonalt, andre steder internasjonalt.

Hva er virkningene? Først og fremst reduserer tiltakene fattigdom og ulikhet. Dernest øker tilgangen på helsetjenester og utdannelse, også der bidragene til de fattige gis i kontanter. Når bidragene går direkte til kvinner – som i programmene til Oportunidas i Mexico – får kvinner og jenter mer makt over egne liv. Også i India, med sin alvorlige jentediskriminering, ser det ut til at kontantbidrag til familiene bidrar til at døtrene får bedre ernæring og mer skolegang. Tiltak i regi av Self Employed Womens Associations er ett eksempel.

Flere kontrollerte eksperimenter viser at selv kontantbidrag ikke leder til økt lediggang blant de fattige. Folk som får støtte, jobber snarere mer og smartere, siden de ikke lenger trenger å ta første og beste jobb. Barnearbeidet ser også ut til å gå ned, særlig der bidragene til de fattige gis via skolene, som i det velkjente skolematprogrammet til Progresa i Brasil. India kan også vise til like gode resultater fra verdens minst kjente, men mest omfattende, skolematprogram.

Bidragene kan gis som et offentlig sysselsettingstiltak, som den 100-dagers lange sysselsettingsgarantien på den indiske landsbygda. Vi får da både økt inntekt til de fattige og mer produksjon av for eksempel lokal infrastruktur. Kontantbidrag til fattige kan også stimulere produksjonen gjennom den lokale markedsøkonomien.

Halvor Mehlum og jeg har jobbet med en type fattigdomsfelle, der land ikke har en middelklasse fordi de ikke har middelklassejobber – og der middelklassejobbene mangler, fordi det ikke er noen middelklasse som etterspør det middelklassejobbene kan produsere. Kontantstøtte til fattige kan bidra til at en gradvis kommer ut av en slik ond sirkel.

Direktestøtte til fattige har virkninger som varer også når hjelpen faller bort, men disse virkningene er ikke så sterke, og skjer trolig først og fremst gjennom maktendringer og økt utdannelse.

India aksepterer som kjent ikke utviklingshjelp utenfra. Landet har likevel mange interne hjelpeprogrammer. Sammen med Shabana Mitra har Anders Kjelsrud og jeg studert virkningene av et program som gir gratis sykler til alle jenter som begynner i niende klasse i Bihar. Dette er den staten i India som har lavest inntekt per hode, størst fattigdom, mest jentediskriminering og flest barneekteskap.

Når vi sammenligner livene til de jentene som akkurat var for gamle til å få sykler i 2006, med livene til de som fikk sykler, finner vi en imponerende økning i sykkeljentenes skolegang og makt over egne liv. Jentene blir friere, barneekteskapene færre, og mest oppsiktsvekkende: mødrene deres får økt makt innad i familiene.

Hverken sykkeljentene eller mødrene deres får imidlertid lett jobb utenfor jordbruket. Programmene for direkte hjelp kan derfor ha skapt en ubalanse mellom kvinners makt og jobbmuligheter. Kanskje det kan danne utgangspunkt for en kvinne-ledet bevegelse for mer sjenerøse tiltak og nye jobber for å løse presserende samfunnsbehov. India og mange andre land trenger det.

Publisert 12. jan. 2022 15:35 - Sist endret 20. jan. 2022 15:47