Se opp for grønne elefanter

Er tiden inne eller ute for statlige «missions» og partnerskap med næringslivet? En sjekkliste.

Bildet kan inneholde: servise, drikkevarer, væske, syltetøyglass, glassflaske.

Kronikken er skrevet av Bård Harstad, den ble først publisert i Dagens næringsliv 29. desember.

Bildet kan inneholde: mann, ansikt, hår, hake, frisyre.
Bård Harstad
Foto: UiO

Hva bør staten gjøre? Hva bør overlates til markedene?

Spørsmålene er fundamentale i samfunnsvitenskapen. Nå er samspillet mellom de to i endring – igjen.

Klima- og miljøproblemene har bidratt til at mange har mistet troen på at løsningene ligger i markedsmekanismen. Før valget skrev Espen Barth Eide at «Sett i lys av måloppnåelsen for dagens næringspolitikk, er det rett og slett uklokt å ikke endre kurs.»

Tankene er blitt fulgt opp etter valget. Hurdalsplattformen erklærer at «det skal utarbeides partnerskap med næringslivet» og vi bør forvente «et grønt statlig investeringsselskap».

Markedskreftene er ikke perfekte. Økonomer er blant de første til å erkjenne at en rekke markedssvikter kan motivere offentlig inngrep. Et standardeksempel er at hver enkelt bedrift ikke tar tilstrekkelig hensyn til eksternaliteter som forurensning eller kunnskapsoverføringen til andre deler av næringslivet.

Stordriftsfordeler kan føre til annen markedssvikt. Det kan være vanskelig for private å starte opp i det små. Bedriftene som klarer det, blir ofte store og vil utnytte sin markedsmakt.

Usikkerhet og asymmetrisk informasjon kan svekke tilliten mellom partene i næringslivet, og gjøre markedene ineffektive. For eksempel vil ikke risikable prosjekter få lån i private banker. Nedsiderisikoen er rett og slett for liten for entreprenører som kan slå seg konkurs.

Økonomer har lenge studert effektiv regulering i slike situasjoner. Vi anbefaler grønne skatter som «internaliserer» eksterne kostnader som forurensning. Vi anbefaler subsidier av forskning og utvikling, etablering av næringsklynger, og at store bedrifter deles opp.

Men politikere lytter for lite til økonomer. Politiske økonomer og statsvitere peker ofte på «reguleringssvikt» når god politikk uteblir: Politikere må jo gjenvelges.

Politikere må dermed velge tiltak som velgerne har tro på. Asymmetrisk informasjon gjør også at politikere må lytte til dem som vet hvor skoen trykker. Dette gir makt og muligheter for lobbyvirksomhet. Etablerte virksomheter vil jobbe mot grønne skatter og andre kostbare reguleringer. Nettverket mellom bedrifter og politikere er ofte spesielt sterkt for store bedrifter som har eksistert lenge.

Politiske valg gjør det dessuten fristende å utsette kostbare reformer til neste regjering. Valg og politiske utskiftninger fører til at langsiktige planer ikke holdes. Bærekraftige reformer blir utsatt fra den ene regjering til den neste.

Kreftene som hindrer effektiv regulering, vil blomstre når staten velger seg prosjekter. Når partnerskap inngås, kan reguleringssvikt og markedssvikt forsterke hverandre:

  • Asymmetrisk informasjon. Ett problem med en aktiv stat er at politikere mangler ekspertise om hvilke muligheter næringslivet kan by på. En trenger enda mer informasjon når man skal inngå partnerskap og velge seg statlige prosjekter enn om alle bedrifter reguleres på lik linje.
  • Lobbying. Den asymmetriske informasjonen gjør at lobbyister får stor makt til å påvirke politikernes valg. Lobbyvirksomheten motiveres av profitt, og profitten er høy der bedriftene har markedsmakt. Små bedrifter i sterk konkurranse vil rett og slett mangle profitten som motiverer lobbyisme.
  • Nettverk. De gode, gamle selskapene har de beste politiske nettverkene. Det er altså mer sannsynlig at bedrifter på vei ned får innpass og partnerskap, enn unge småbedrifter med større potensialer.
  • Myke budsjettbetingelser. Erfarne næringslivsledere kjenner godt til statens dype lommer og problemer med å binde seg til masten. Med staten som partner vil ikke overskridelser føre til konkurs, men til mer penger. Partnerskapet gjør bedriftene langt mer risikovillige, og investeringslystne, enn om de kun satset egne penger.
  • Politiske utskiftninger. Hverken stat eller partner vet hvem som vinner neste valg. Usikkerheten gir dem hastverk med å velge de privat-statlige prosjektene som betinger støtte fra dagens regjering, heller enn de beste prosjektene som kan støttes av alle. Om valget tapes står vi kanskje igjen med halvgode, halvferdige prosjekter. Kanskje vil de minne om månelandingen på Mongstad eller kommunereformene som reverseres. Andre blir like vanskelige å beskue som dyptliggende strømkabler til gamle plattformer.

En «hvit elefant» er et investeringsprosjekt som koster mer enn det smaker. Med en aktiv grønn næringspolitikk, og ønsker om partnerskap, må vi se opp for grønne elefanter.

Publisert 4. jan. 2022 09:40 - Sist endret 20. jan. 2022 15:17