Grønn omstilling krever aktiv stat

Norske, statseide selskaper har klimautslipp på nivå med Norges samlede utslipp. Grønn omstilling krever en aktiv eier.

Stortingsbygningen fotografert forfra
Foto: Dmitry Valberg (Wikimedia commons)

Kronikken er skrevet av Karen Helene Ulltveit-Moe. Den ble først publisert i Dagens næringsliv 9. desember.

Foto av Karen Helene Ulltveit-Moe
Karen Helene Ulltveit-Moe
Foto: UiO

Den nye regjeringen har varslet at vi skal få en «mer aktiv stat» i nærings- og klimapolitikken. Hurdalsplattformen skisserer hvordan dette skal handle om å «stimulere» og å «fremme», om en «kraftfull verktøykasse» og om «partnerskap».

For en samfunnsøkonom høres «mer stat» av denne typen veldig dyrt ut. Det er som å se skattepengene mine få vinger.

For det første signaliserer en slik strategi en form for statlig kapitalisme som erfaringen viser at gir lite effektiv bruk av samfunnets ressurser. Den gir også sterke incentiver til å drive lobbyvirksomhet for å skaffe seg et sugerør ned i statens pengebinge, og gir i sum redusert verdiskaping og velferd.

For det andre legges det implisitt til grunn at vi kan oppnå en grønn omstilling gjennom statsfinansierte gulrøtter snarere enn gjennom pisk.

Men mer stat trenger ikke å gå hånd i hånd med ressurssløsing. Mer stat kan handle om krav snarere enn om subsidiert hjelp og støtte. Mer stat kan handle om en tydeligere statlig eier som stiller klare krav og således bidrar til lavere klimautslipp.

Den norske stat har et betydelig direkte eierskap i norske selskaper. staten er den største eieren på Oslo Børs. Den eier rundt en tredjedel av verdiene på børsen. Det som karakteriserer dette eierskapet, er at staten har betydelige eierandeler i et lite knippe store selskaper. I det ligger det betydelig eiermakt.

Er det relevant for håndteringen av klimaendringen? Ja – uten tvil.

For de samlede utslippene fra selskapene hvor staten sitter på eiersiden er svært høye sammenlignet med de totale klimagassutslippene i Norge.

Utslippet av klimagasser i Norge var rundt 50 millioner tonn i fjor. Til sammenligning var de direkte utslippene fra selskapene hvor staten er storaksjonær eller eneeier, mer enn 44 millioner tonn.

Dette er i stor grad selskaper med internasjonal aktivitet, så er det verdt å understreke at betydelige deler av deres utslipp skjer i utlandet. Men det sentrale poenget er at selskapenes samlede utslipp er nesten på nivå med de totale utslippene i Norge.

Dersom vi også tar med de statlige eide selskapenes indirekte utslipp fra energiforbruk («scope 2»), summerer utslippene seg til over 50 millioner tonn. Legger vi på selskapenes indirekte utslipp knyttet til kjøp og salg av varer og tjenester («scope 3»), var de hele 355 millioner tonn.

Det statlige, direkte eierskapet har med andre ord et betydelig karbonavtrykk.

Mye handler om Equinor, hvor staten har en eierandel på 67 prosent. Equinor utgjør mer enn 30 prosent av statlig eide foretaks totale direkte utslipp. Men tallene fra Nærings- og fiskeridepartementets siste eierrapport viser samtidig at Yara faktisk har høyere direkte klimautslipp enn Equinor. Norsk Hydro kommer på en solid tredje plass.

Som stor og dominerende eier har den norske stat har således flere verktøy i klimapolitikk-verktøykassen enn mange andre stater: Den kan velge å bruke det direkte eierskapet i norsk næringsliv til å bidra til en klimavennlig omstilling.

Utøvelsen av det statlig direkte eierskapet baserer seg på et sett av prinsipper. Prinsippene vedtas av Stortinget gjennom behandlingen av eierskapsmeldingene. Siste eierskapsmelding ble vedtatt i april i fjor, og er klar på at selskapene skal være ledende i sitt arbeid med ansvarlig virksomhet og arbeide for å redusere sitt klima- og miljøfotavtrykk.

Meldingen sier også at bærekraftig verdiskaping forutsetter at selskapene håndterer risiko og muligheter knyttet til klimaendringer i sine planer og strategier.

Det høres jo riktig vakkert ut, men særlig håndfast er det ikke.

Under behandlingen av den siste eierskapsmeldingen fremmet Arbeiderpartiet og SV forslag om at regjeringen i sin eierskapsutøvelse skulle sørge for at selskapene integrerer klimarisiko i sin ordinære virksomhet og rapporterer på dette, og at det skulle innføres krav om bærekraftsrapportering i tråd med TCFD-rammeverket (en anerkjent standard for rapportering om klimarisiko).

SV fremmet i tillegg forslag om at det overordnede målet for eierutøvelse i statseide selskaper skulle endres til at selskapene skal levere høyest mulig avkastning over tid og bidra aktivt til å nå målene i Parisavtalen.

Ingen av disse forslagene fremstår som særlig drastiske. De ble likevel nedstemt i Stortinget.

Majoriteten av klimautslippene i Norge knytter seg til næringslivet. Og næringslivets eiere – herunder staten – må ta ansvar for at utslippene reduseres i et omfang og i en fart som er forenlig med Parisavtalen. Med mindre den norske stat skal få noen ubehagelige møter med seg selv i døren, som største eier på Oslo Børs, krever det en mer aktiv stat.

Publisert 13. des. 2021 12:12 - Sist endret 10. jan. 2022 09:49