Kraften til å bære utviklingen

Før var det kontroversielt å snakke om bærekraft, nå er det kontroversielt å snakke om noe annet.

Grønn spire i hånd
Foto: Ravi Roshan/Unsplash
Foto av Kalle Moene
Kalle Moene
Foto: UiO

Kronikken er skrevet av Kalle Moene.  Den ble først publisert i Dagens næringsling 10. september. 

Bærekraft kom for fullt inn i internasjonal politikk i 1987. Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, ledet av Gro Harlem Brundtland, etablerte begrepet i «Our Common Future».

Ifølge denne FN-rapporten er bærekraft en utvikling som dekker behovene til den nålevende generasjonen uten å redusere mulighetene for fremtidige generasjoner til å dekke sine behov. Det er først og fremst snakk om behovet til verdens fattige. Målet om en bærekraftig økonomisk og sosial utvikling dreide seg altså om likere livsmuligheter til alle – nå og i fremtiden.

I prinsippet kan målet være å sikre alle et minstenivå av livsmuligheter som skal gjøres så sjenerøst som mulig. Ingen skal kunne ødelegge livsmulighetene for andre med store utslipp eller stor ulikhet i dag eller i fremtiden. Ingen skal kunne ruinere livsbetingelsene for andre, sosialt, inntektsmessig eller når det gjelder natur og miljø.

Også jeg ser det utopiske i like livsbetingelser. Likevel kan det være noe å strekke seg etter akkurat som menneskerettighetene er et ideal å arbeide for.

Det er imidlertid ikke det som har skjedd med bærekraftsbegrepet. På sitt beste dreier riktignok bærekraftsdebatten seg fortsatt om hensynet til fremtidige generasjoner. Men kan vi tro på ledere som sier de bryr seg om alle i fremtidige generasjoner når de ikke bryr seg om alle mennesker i den nålevende verdensbefolkningen?

Bærekraftsdebatten er imidlertid sjelden på sitt beste. I mange tilfeller har vi gått fra ideen om å skape en bærekraftig rettferdig verden til skjønnmaling av den eksisterende. Bærekraftsbegrepet utvannes og får rollen som nasjonal vinduspynt og kommersiell egenreklame. Det som engang ble utledet fra rettferdighetsprinsipper, er blitt til hersketeknikk. Mange som snakker mye om bærekraft, har for lengst forlatt det opprinnelige begrepet og ideen bak.

Sosial rettferdighet var opprinnelig selve målet. Nå er det i beste fall et middel og ikke et mål. I mange tilfeller har dessuten prinsippet om bærekraft som omfordeling av livsmuligheter helt og holdent forsvunnet fra den rådende politikken. Bærekraft inngår i stedet i tomme talepunkter for det politisk korrekte.

Vi ser det overalt. Verdens rike og mektige kommer uten blygsel i egne jetfly til Davosmøtet til World Economic Forum. Der advarer de verden mot global oppvarming og stor ulikhet. Andre steder snakker maktpersoner om bærekraft som ensbetydende med å dekke kostnadene. Er statsbudsjettet bærekraftig? Er velferdsstaten bærekraftig?

Noen har til og med redusert bærekraft til et lønnsomhetsmål – et mål om positiv profitt i næringslivet. De siste nyordene er at bærekraftige investeringer må være profitable i en verden med global oppvarming. Lenger bort fra den opprinnelige ideen går det nesten ikke an å komme.

Det måtte i tilfelle være på hjemmesidene til verdens oljeselskaper. Der skinner solen fra en skyfri himmel på bærekraftsbildene. Oljearbeiderne har arbeidstøy som mest av alt ligner på en nypresset blazer. Bærekraftsdirektørene kappes i selvros. Selskapene er selvsagt drevet i tråd med bærekraft. Til og med plyndringen av fattige folks oljeressurser på vegne av diktatorer i udemokratiske land skjer i tråd med prinsippet. Å besøke disse hjemmesidene er som en studiereise i falske nyheter.

Noe lignende skjer i andre sektorer. Bærekraft er alt og alt er blitt bærekraftig. Vi leser til og med om en bærekraftig militæropprustning og om forsvarsindustrien som en forutsetning for en bærekraftig utvikling osv. Det er mange tilsynelatende seriøse artikler om dette på internett.

Kontrasten til perspektivet til Verdenskommisjonen er slående. Den var preget av advarsler mot verdens opprustning (som bare har økt siden 1987). Verdenskommisjonen advarte mot militærets «feilallokering» av ressurser bort fra bærekraft. Den avsluttet med at «nasjoner må komme bort fra den destruktive logikken til dagens våpenkultur og heller fokusere på landenes felles fremtid». Mens bærekraft betydde nedrustning i 1987, har opprustning nå tilsynelatende blitt en del av den bærekraftige utviklingen.

Kort sagt, før var bærekraft kontroversielt, nå er det kontroversielt å ikke nevne bærekraft i absolutt alle mulige og umulige sammenhenger.

Jeg er redd universiteter og høyskoler innfører sine egne kollektive ritualer i samme retning. I stedet for byråkratiske pålegg om at alt skal knyttes til bærekraft, trenger vi uavhengige analyser og empirisk forskning om alle sider av livet på jorden. Vi trenger også fri individuell diskusjon, ingen styrt informasjonskampanje. Det er bare slik vi tar klimakrisen på alvor.

Verdens regjeringer må igjen innse at bærekraft dreier seg om global fornuft. Det er tid for begrepsopprydding – også for vår nye regjering.

Publisert 19. okt. 2021 13:46 - Sist endret 2. nov. 2021 14:36