Kritikerne av økonomifaget har ikke lenger en like lett jobb

Årets nobelpris i økonomi går til et viktig arbeid hvor det er mange som har bidratt.

Nobelpris
Foto av Kalle Moene
Kalle Moene
Foto: UiO

Kronikken er skrevet av Kalle Moene.  Den ble først publisert i Dagens næringsling 11. oktober. 

Økonomi som fag er blitt mye mer empirisk i løpet av de siste tredve årene. Endringen er så stor at en kanskje kan snakkes om en stille revolusjon.

For å belyse et viktig spørsmål, kunne økonomer tidligere slippe unna med anvendt teori, krydret med noen empiriske observasjoner. Nå må det skarpere lut til. Den faglige argumentasjonen blir satt på en mer alvorlig prøve.

Er den påståtte sammenhengen en årsakssammenheng? Kan en vise til en uavhengig variasjon i det som skal forklare det økonomiske fenomenet som ikke samtidig påvirker fenomenet via andre kanaler? Hvordan kan vi tro på at et foreslått tiltak har den effekten økonomen insisterer på? Kort sag, er sammenhengen empirisk identifisert?

Det er for bidragene sine til denne stille revolusjonen, at årets tre vinnerne får sin nobelpris (eller for å være nøyaktig, får Sveriges Riksbanks pris til minne om Alfred Nobel – som puristene vil at vi skal si). De tre er delt i to. David Card, som er professor på University of Berkeley i USA, får halve prisen for sine mange, originale forskningsbidrag, særlig innenfor arbeidsmarkedsøkonomi.

Den andre halvdelen av prisen deles mellom Jushua Angrist, som er professor på Massachusetts Institute of Technology i Cambridge i USA, og Guidio Imbens, som er professor ved Stanford University i USA, for sine metodeorienterte arbeider.

Den stille revolusjonen har åpenbart bidratt til store fremsteg i anvendt økonomi. Takket være prisvinnerne er alle økonomer nå pinlig klar over hva som kreves, og hva som er minimum for å regnes som gode, empiriske arbeider.

Det kontroversielle ved årets pris, hvis noe, er ikke at denne empiriske nyorienteringen av faget fortjener en, to eller mange priser. Det som eventuelt er kontroversielt, måtte være hvem som trekkes frem i det store nybrottsarbeidet som er gjennomført, og som er gjennomført av flere en tre bidragsytere.

Skal en velge å belønne pionerene, som for eksempel professor Orley Ashenfelter ved Princton University? Han kom med banebrytende arbeider på 1970-80-tallet, som åpnet opp for nye mange nye bidrag.

Eller skal en velge å belønne hans tidligere studenter, som David Card og Jushua Angrist?

Det er klart at pioneren i dette tilfelle kanskje ikke skrev så mange bidrag som de han selv satte på sporet til den nye tid. Han hadde likevel – tross alt – ideene, og var god til å få andre i gang med ny viktig forskning.

Til forsvar for valget av de som belønnes, må det legges til at det selvsagt er lett å undervurdere de mange små bidragene som til sammen har skapt den stille revolusjonen, ved bare å huske på pionerene. Alt i alt har en kanskje truffet et godt valg – men det er flere som kunne ha vært belønnet.

Selv om den stille revolusjonen har skapt en ny kultur for empiriske arbeider og for anvendt økonomi, er det likevel få områder som setter mer følelser i sving enn hvordan en faktisk skal gjennomføre empiriske arbeider og evalueringer av for eksempel økonomiske tiltak.

For eksempel: Hvordan kan vi slutte at hjelpetiltakene i forbindelse med koronakrisen faktisk virket slik politikerne påstår? Hva ville skjedd om tiltakene ikke kom?

Det er slike avveininger og utfordringer som empirisk økonomi står overfor. De tre prisvinnerne har vist gjennom mange originale bidrag hvordan en kan gjennomføre slike empiriske undersøkelser.

Bidragene har riktig nok blitt diskutert, og det er kontroverser rundt noen av dem. Dette er selvsagt ikke uvanlig for stille, faglige revolusjoner, og heller ikke en faglig svakhet, men snarere en garanti for at bidragene blir forstått på rette måten, og at de utsettes for oppklarende kritikk og diskusjon.

Trolig er det for lite kontroverser og åpne faglig diskusjoner på dette området.

Et eksempel der det faktisk ble en god kontrovers, er diksjonene av et viktig forskningsarbeid fra David Card (sammen med avdøde Alan Krueger), om effekten av minstelønninger i USA. De fant at høyere minstelønninger økte sysselsettingen, snarere enn å redusere den. Dette var resultater stikk i strid med den tradisjonelle faglig oppfatningen.

Forklaringen på at økte minstelønninger faktisk kunne øke sysselsettingen, er ikke så komplisert. Arbeidsgiver har såkalt monopsonimakt – det vil forenklet si at han kan velge en kombinasjon av lønn og sysselsetting i bedriften langs en stigende tilbudskurve. Dersom det er tilfelle, kan han tjene på å sette en lav lønn og nøye seg med noe lavere sysselsetting. Card og Krueger testet hypotesen, og fant støtte for den.

Diskusjonen som fulgte, har ikke ledet til en konsensus om spørsmålet, men alle som har deltatt i den, har fått ny innsikt i når minstelønninger kan øke, og når de kan redusere den lokale sysselsettingen.

Arbeidene til de tre prisvinnerne kombinerer original forskning med dyp innsikt i statistiske metoder. Kritikerne av økonomi som fag har ikke lenger en like lett jobb når de peker på forsvar for status quo, og for mangel av relevans. Om de enkelte originale bidragene – både i metode og i anvendelser – får et evig liv, er selvsagt altfor tidlig å si.

Den stille revolusjonen som de har bidratt til med de mange banebrytende arbeidene, er det imidlertid ikke mulig å snu.

Publisert 15. okt. 2021 17:10 - Sist endret 2. nov. 2021 13:30