Misforståelser skjemmer debatten om kraftmarkedet

Det er en misforståelse at «kraftselskapene kan selge strømmen utenlands til to kroner kilowattimen og bare får én krone kilowattimen i Norge».

Kraftledninger
Foto: Yuan Yang/Unsplash

Innlegget er skrevet av Nils-Henrik von der Fehr. Det ble først publisert i Dagens næringsliv 2. oktober

Professor Nils-Henrik von der Fehr
Nils-Henrik von der Fehr
Foto: UiO
​​​​​

Debatten om kraftpriser og avgifter skjemmes av manglende forståelse for hvordan kraftsektoren er organisert og fungerer. Nedenfor følger et forsøk på oppklaring.

Kraftflyten i overføringsnettet følger fysikkens lover, avhengig av hva som mates inn og tas ut i de forskjellige punkter i nettet, og det gir ikke mening å si at en bestemt produsent leverer til en bestemt kunde.

Førstehåndsomsetningen er derfor organisert som et enhetlig marked, der selgere og kjøpere legger inn bud, og tilbud og etterspørsel balanseres gjennom fastsettelse av felles priser. Vår regionale markedsplass, Nord Pool, omfatter Norden, Baltikum og nordlige deler av Kontinentet, og prisene bestemmes av forholdene i hele dette området.

Det er derfor elavgiften ikke har særlig betydning for kraftprisene – slik Eric Nævdal og Espen Sirnes hevder – men slår mer eller mindre direkte ut i forbrukernes strømregninger.

Ofte er det ikke tilstrekkelig kapasitet i overføringsnettet til at kraften kan flyte fritt mellom de ulike områdene. Det fremste virkemiddelet for å forhindre at kapasiteten sprenges, er å justere prisene der overføringskapasiteten er knapp.

Det er derfor vi for tiden har lavere priser i Nord-Norge enn i Sør-Norge.

Hvis prisene hadde vært de samme nordpå som sydpå, ville kraftprodusentene i nord ønsket å produsere så mye at overskuddet ville sprenge kapasiteten ut av området. For å redusere tilbudet, blir området i nord klarert til en tilstrekkelig lav pris til at overskuddet holder seg innenfor kapasitetsgrensen.

Hvilke områder som har overskudd og hvilke som har underskudd – eller, om en vil, hvilke som eksporterer og hvilke som importerer – varierer fra time til time. En vinterdag strømmer kraften inn til Østlandet fra resten av landet og våre naboland; under vårsmeltingen strømmer kraften fra vannkraftområdene til resten av landet og utlandet.

I mange tilfeller – som akkurat nå – eksporterer vi fra noen deler av landet og importerer til andre.

For kraftprodusentene (og forbrukerne) er det prisen i eget område som gjelder. Produsenten mater inn i det lokale tilknytningspunkt i nettet og mottar prisen som gjelder i området. Hvorvidt kraften forbrukes i det samme området, eller om den strømmer videre til en annen del av landet eller til et annet land, spiller ingen rolle.

Det er derfor en misforståelse når Nævdal snakker om at «kraftselskapene kan selge strømmen utenlands til to kroner kilowattimen og bare får én krone kilowattimen i Norge». Kraftselskapene kan ikke velge hvor de vil selge kraften; de må selge den der de er, til den prisen som gjelder der.

Dette er også grunnen til at eksportavgifter har lite for seg, i motsetning til hva Nævdal og Sirnes synes å tro. Et område eksporterer når produksjon overstiger forbruket, men det er ikke mulig å angi bestemte produsenter som ansvarlige for eksporten; det er de alle sammen.

En eventuell eksportavgift måtte derfor utformes som en generell produksjonsavgift.

Fordi norsk kraftproduksjon består av vann- og vindkraft, der de variable kostnadene er neglisjerbare, vil en slik avgift ha liten eller ingen betydning for produksjonen på kort sikt, men bare slå ut i lønnsomheten (og redusere inntektene fra grunnrenteskatten og andre skatter og avgifter på produksjonsleddet); på lengre sikt vil avgiften redusere produksjonen, som følge av færre investeringer.

I den grad produksjonsavgiften overvektes i prisene, vil den også belaste eksporten; den kan derfor komme i strid med internasjonale handelsavtaler.

Statnett er systemoperatør for overføringsnettet og bestemmer hvor stor kapasitet som til enhver tid kan gjøres tilgjengelig i de ulike delene av nettet. Statnett er pålagt å sikre en best mulig utnyttelse av kapasiteten, hensyn tatt til risikoen for driftsforstyrrelser (spenningsvariasjoner og utfall).

I prinsippet kunne Statnett redusere eksporten av kraft gjennom å sette lavere kapasitetsgrenser på mellomlandsforbindelsene enn det som følger av kravene til sikker drift. Det ville være i strid med generelle, internasjonale forpliktelser og avtaler med systemoperatørene i våre naboland.

I 2010 måtte således Svenska Kraftnät inngå forlik, etter at Europakommisjonen hadde konstatert brudd på konkurransereglene ved begrensninger på kraftflyten over mellomlandsforbindelsene.

Statnett er også mottager av gevinsten ved handelen i de tilfeller der kapasiteten i overføringsnettet er begrensende. Fordi selgerne i overskuddsområdet mottar en lavere pris enn det kjøperne på andre siden av kapasitetsgrensen betaler, oppstår det en premie på kraften som strømmer over overføringsforbindelsen.

Denne premien får Statnett i sin helhet som en såkalt «flaskehalsavgift» når kapasitetsbegrensningen er innenlands, mens Statnett deler den med systemoperatøren i nabolandet når kapasitetsbegrensningen oppstår på grensen.

En eventuell beskatning av flaskehalsavgiften – som en alternativ utforming av en eksportavgift – ville måtte kompenseres med en økning i nettleien for å sikre dekning av Statnetts kostnader.

Avgiften ville ikke fått betydning for kraftflyten og kraftprisene, fordi flaskehalsinntekten bare oppstår når kapasiteten er begrenset, og prisene er satt for å balansere markedene på hver side av flaskehalsen.

Publisert 6. okt. 2021 14:13 - Sist endret 2. nov. 2021 13:09