Det skal mer enn et virus til for å drepe en by

Under pandemien har folk flyttet fra byene, både i Norge og rundt om i verden. Lite tyder på at skaden blir permanent.

Oslo
Foto: Oscar Daniel Rangel/Unsplash

Kronikken er skrevet av Andreas Moxnes. Den ble først publisert i Morgenbladet 1. oktober.

Professor Steinar Holden
Andreas Moxnes
Foto: UiO

Store byer er verdens økonomiske lokomotiver. En stor andel av verdiskapingen skjer i byer, og de er magneter for forskere, entreprenører og kunstnere. Økonomer peker på at byenes fortrinn simpelthen er nærhet. Å være fysisk sammen med andre mennesker, enten i jobbsammenheng eller sosialt, er en effektiv måte å flytte ideer fra en person til en annen. Byene blir dermed katalysatorer for nye tanker og kunnskapsproduksjon.

Koronapandemien har vist oss at byene ikke bare er gode til å transportere ideer, de er også gode til å transportere virus. Byenes fortrinn er dermed også blitt byenes store ulempe. Vi så dette med all tydelighet i løpet av fjoråret, da innbyggertallet i noen bydeler i New York og San Francisco falt med over fem prosent. Det er derfor et åpent spørsmål om byene vil fortsette å være de økonomiske lokomotivene, eller om den økonomiske aktiviteten vil bli mer desentralisert – enten som følge av denne pandemien, eller av frykt for den neste pandemien.

Selv en atombombe er midlertidig

I en ny artikkel fra Harvard-forskeren Ed Glaeser oppsummerer han den økonomiske forskningen på området. Glaeser studerer tre typer katastrofer som har rammet byer: bomber, naturkatastrofer og epidemier. La oss starte med bomber.

En av de mest grufulle ødeleggelsene av byer verden noensinne har sett, var de alliertes bombing av Japan under andre verdenskrig. Atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki, drepte om lag 100 000 personer. Ødeleggelsene i Hiroshima var verst: over 20 prosent av befolkningen døde og mer enn to tredeler av alle bygninger ble jevnet med jorden. En skulle kanskje tro at dette var dødsstøtet for byene. Men forskningen viser at befolkningen i Hiroshima og Nagasaki vokste markant i årene etter andre verdenskrig, og i løpet av et par tiår var byene betydelig større enn det de var før krigen.

Effekten av naturkatastrofer og epidemier er i stor grad den samme. Et eksempel er jordskjelvet i San Francisco i 1906, der over 225 000 innbyggere ble hjemløse, og 28 000 bygninger ble ødelagt. Innbyggertallet i San Francisco fortsatte likevel rett opp, og økte fra 343 000 til 417 000 mellom 1900 og 1910. Svartedauden tok på sin side livet av 40 prosent av Europas innbyggere, og er en av de dødeligste epidemiene i historien. Noen byer ble ekstra hardt rammet: I Venezia døde om lag 60 prosent av innbyggerne. Men det er lite som tyder på at svartedauden hadde en varig effekt. 200 år senere var innbyggertallene tilbake til normalen.

Det man mister på hjemmekontoret

Konklusjonen så langt er at fysisk ødeleggelse, enten av bygninger, fabrikker eller menneskeliv, ikke har varige negative konsekvenser for byer. Det tyder på at byenes eksistens, og størrelse, i stor grad er bestemt av økonomiske faktorer. Hvis det er lønnsomt å bo og arbeide i en by, så vil bedriftene og menneskene komme.

Men selv om virus ikke isolert sett bidrar til byenes fall, kan ny teknologi og nye samarbeidsformer likevel potensielt bidra til det. Pandemien har vist oss at hjemmekontor kanskje fungerer bedre enn antatt. Hvis hjemmekontor blir et omfattende og varig innslag i arbeidslivet, kan en av de viktigste grunnene til å bo i by falle bort. Hvorfor betale i dyre dommer for en liten leilighet i Oslo når du kan få et helt hus for samme pris utenfor byen, og reisetiden mellom soverom og hjemmekontor er den samme?

Pendlerens ønskedrøm er likevel et stykke unna dagens realiteter. Glaeser peker blant annet på nye data som viser at forfremmelser på jobben er langt vanskeligere for dem som jobber hjemmefra. Det er mye som tyder på at både de fysiske kontorene og byene våre vil overleve både virus og Zoom-møter.

Publisert 11. okt. 2021 16:10 - Sist endret 2. nov. 2021 12:58